Av Håvard Walla
|
| Svenske torpedojagere ankret opp på østkysten av Sverige i 1905.(foto: Krigsarkivet, Sverige). |
Allerede i 1893 hadde den svenske generalstaben utarbeidet den første ”fälttågsplan väst”. Tanken bak var å stoppe en tenkt revolusjon i Norge. Når unionen begynte å knake i sammenføyningene i 1895, innså nordmennene at stilt ovenfor den svenske militærmakten hadde man ikke mye å stille opp mot.
Dette ble innledningen til en aktiv norsk opprustning det siste tiåret før 1905. Fire panserskip, en jager, 10 torpedobåter 1ste klasse og 19 torpedobåter 2dre klasse ble resultatet innen 1905. Svenskene var enda ikke militært underlegne på sjøsiden heller. Den norske opprustningen var også et resultat av en generell modernisering som alle de store nasjonene også involderte seg i. Fra 1880 hadde den svenske flåten vokst i jevnt tempo. 11 panserskip, fem torpedokryssere, 18 torpedobåter 1ste klasse, 12 torpedobåter 2dre klasse i tillegg til en undervannsbåt og ett ballomgfartøy. Den svenske marinen var i høyeste grad en styrke man måtte regne med.
– Det fantes ingen detaljerte planer om flåtens deltagelse i tilfelle en krig mot Norge, forteller Thomas Roth ved Armémuseet i Stockholm. Dette ville endre seg i løpet av 1905, spesielt med tanke på at den svenske flåten var blitt en maktfaktor og at Norge var meget sårbart på grunn av sine sjøforbindelser.
I løpet av juni satte man ut ekstra vakthold på den svenske marinebasen Karlskrona, og ingen norske skip fikk anløpe svenske havner uten særlig tillatelse. Flåten ble væpnet med skarp ammunisjon, og størsteparten av flåten satte kurs for Göteborg. Ordene var å forsvare Göteborg mot et eventuelt norsk angrep, men innehold en rekke viktige andre bestemmelser. Norske skip som ikke førte unionsflagget skulle ikke salutteres, norske krigsskip skulle bortvises fra svensk farvann og fiendtlige handlinger skulle besvares. Eskadresjefen fikk ordre om å fraholde seg strategiske offensiver.
|
| Det svenske panserskipet "Noiaden" i 1905 (foto: Krigsarkivet, Sverige). |
Juli måned gikk med til skyteøvelser for den svenske styrken utenfor Göteborg. Imens ble slagplaner lagt for et eventuelt angrep mot Norge. Forslaget gikk ut på å gjøre et direkte angrep mot den norske flåten i Melsomvik med en påfølgende landgang. Hensikten var å falle de norske styrkene ved Glommalinjen i ryggen, men også å tvinge den norske flåten ut i direkte kamp med den svenske flåten.
Situasjonen tilspisset seg utover i september, og toppet seg nesten for den svenske flåten midt under den hardeste delen av krisen. Den 14 september hadde noen danske marinefartøy lagt en av sine øvelser til Kattegat. Da disse skipene ble feilaktig tatt for å være norske av svenskene, utløste de en hel rekke beredskapstiltak innen misforståelsen ble oppdaget. Styrkene i Göteborg tilbrakte den 15 september i full stridberedskap.
Etter at forhandlingene i Karlstad førte frem, ble beredskapen fullstendig avviklet den 11 oktober. Alle vernepliktige i den svenske flåten skulle få være hjemme til den 18 oktober.
- At det ikke kom til en militær konfrontasjon er den manglende viljen fra svensk side til å sloss, mener Thomas Roth. – Mange svensker var oppriktig opprørte over måten Oscar II var blitt avsatt på, opplyser han. En kjerne av svensk stolthet kan man spore i Roths konklusjon om den svenske flåten. – Det er vanskelig å anslå om den norske eller svenske flåten ville ha vunnet, men det er ikke til å komme unna at den svenske flåten var større, avslutter Roth.
