|
|
|
Prosjektleder Forsvarets 1905-markering
Brigader Ole Sannes
Pressekontakt:
Håvard Walla
Bygning 3
Oslo mil / Akerhus
0015 Oslo
Telefon:
23 09 34 41
Faks:
23 09 34 66
Mobil:
99 20 81 71
|
|
|
|
|
|
1814 - 1905 - 1940 – 2005
I 2005 er det hundre år siden unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Det ble ikke krig i 1905, og vi må nesten to hundre år tilbake i tid - til 1814 - for å finne krigshandlinger mellom Sverige og Norge. Det går flere lange forsvarshistoriske linjer gjennom disse to hundre årene, men også markante brudd.
Av Mads Berg, Forsvarsmuseet
I 2005 er det hundre år siden unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Det ble ikke krig i 1905, og vi må nesten to hundre år tilbake i tid - til 1814 - for å finne krigshandlinger mellom Sverige og Norge. Det går flere lange forsvarshistoriske linjer gjennom disse to hundre årene, men også markante brudd.
I november 1814 måtte Stortinget velge Sveriges kong Karl 13. til konge av Norge. Sverige anerkjente at Norge var en egen stat i personalunion med Sverige. Det var av avgjørende betydning at Norge hadde sin egen grunnlov og sin egen konge, og at denne kongen hadde sitt eget militære apparat med monopol på legitim maktutøvelse på norsk territorium. Men soldaten og diplomaten er de symbolske skikkelser i internasjonal politikk, og militærmakt og utenrikstjeneste er de selvstendige statenes alternative ytringsformer. Norge var internasjonalt fraværende og ble ikke behandlet som en suveren stat, verken av stormaktene eller av Sverige.
Dette førte oss til slutt til randen av krig i 1905. Norsk militærmakt hadde utviklet seg enormt mellom 1814 og 1905, og var kanskje brekkstangen som veltet unionen. Dette er det historiske bakteppet som de fleste kjenner til.
For Forsvaret innebar unionsoppløsningen i 1905 at Norge sikkerhetspolitisk sto fritt. Interessant er det da å konstatere at Norge med sin nyvunne selvstendighet valgte å videreføre den nøytralitetspolitikken som kronprins Karl Johan ga oss i 1814, og som fortsatt rår grunnen i Sverige i dag. Denne nøytralitetspolitikken førte vi med hell gjennom første verdenskrig og mellomkrigstiden, frem til 1940. Angrepet på Norge den 9. april 1940 resulterte i et markant brudd med norsk nøytralitet, og Norge har siden vært i nordatlantisk allianse.
Forsvarets styrke i 1905 kan kanskje se ut til å stå i skrikende kontrast til den manglende evne og årvåkenhet som preget situasjonen i 1940, da Norge ble tatt på sengen av en overmektig fiende. Det er likevel et interessant sammenfallende trekk mellom de to hendelsene i 1905 og 1940. Forut for 1905 gjorde Norge det samme som de fleste andre europeiske land, vi rustet opp. I årene forut for den andre verdenskrig gjorde Norge også det samme som de fleste andre europeiske land, vi rustet ned eller førte en moderat forsvarspolitikk. Norge fulgte den regionale sikkerhetspolitiske utvikling også i 1949, da vi etter fire års vakling mellom nøytralitet og eventuell allianse, var blant de tolv landene som stiftet NATO.
Parallelt med NATO-medlemskapet har Norge vist et varmt FN-engasjement. Dette FN-engasjementet kan spores direkte tilbake til vår nøytralitetsperiode. I 1920- og 30-årene var Norge en sterk tilhenger av og støttespiller for Folkeforbundet, forløperen til FN. Å arbeide for internasjonal enighet var eneste farbare vei for en nøytral, liten nasjon som Norge i en usikker situasjon. I 1945 var ikke situasjonen mindre usikker. På nytt gikk Norge helhjertet inn for internasjonalt samarbeid, og hadde også Trygve Lie som FNs første generalsekretær. Norges historiske bakgrunn som en frihetssøkende liten nasjon har sannsynligvis bidratt til å berede grunnen for den sterke norske militære innsatsen i FNs fredsbevarende arbeid.
1990-tallet representerer et nytt brudd tok, da Norge tok steget ut i fredsopprettende operasjoner for å skape frihet og fred også i andre deler av verden. Dette er et virkemiddel som vi knapt har sett i norsk sikkerhetspolitikk på to hundre år. Men også her øyner vi en lang linje, da Norges fredsopprettende aktiviteter skjer innenfor rammen av internasjonalt samarbeid.
En væpnet konflikt mellom Norge og Sverige i 1905 ville kunnet utvikle seg til en svært så blodig krig. Dette potensielle blodbadet måtte veies opp mot en eventuell gevinst ved krig. Gevinstene var små, og begge parter kom til at en politisk løsning var langt å foretrekke fremfor krig. Akkurat det kan vi godt være stolte av, for det er forsvinnende få unioner som har blitt oppløst på fredlig vis. Den erfaringen utgjør kanskje Norges viktigste forsvarshistoriske ballast i dag.
|
|
|
|
|
|
|
