Av Håvard Walla / foto: Forsvarsmuseet.
|
| Feltkjøkkenet i 1905 var litt mer omstendelig enn "Dry Tech" i 2005. |
Grensevakten i 1905 begynte ikke offisielt som en mobilisering. På svensk og norsk side hadde man ”øvelser” etter hvert som den politiske situasjonen forverret seg utover sommeren 1905. Mange avdelinger hadde sine regulære øvelser sommeren 1905, og innen den ordinære øvingen var over ble det besluttet at den skulle fortsette på ubestemt tid.
Feltlivet var veldig annerledes enn det er i dag. Frakker var forbeholdt de som stod på vakt, alle andre hadde bare jakker. Soveposen var en sekk av seilduksstoff, foret med et ullteppe man puttet nedi. Teltene var uten oppvarming og med halmgulv. Løsningen var at så mange som mulig trykket sammen kunne man holde kroppsvarmen. Der soldatene kunne trakk de inn i lover og uthus. I en generalstabsrapport fra 1905 kan man lese at ”uthus og skur var sine steder kalde og dårlige, men med utbedring av bord og granbar hadde man de fleste steder ganske lune og gode underbringelsesrom. Halm var der som regel nok av, og etter at mannskapene hadde fått utlevert ulltepper, hersket det alminnelig tilfredshet med kvarterene”.
|
| Stort sett ble soldatene tatt vel i mot på gårdene i 1905, et mye bedre alternativ enn datidens telt. |
Stort sett ble mannskapene godt tatt i mot av bøndene langs grensen. Flere steder fikk soldatene brakt ut kaffe og kaker av de omkringliggende bøndene. En hendelse beskrives av kaptein Borchgrevink viser at det fantes unntak. Da hans avdeling stod ferdig til avmarsj, beordret han et tre ganger hurra for vertskapet på gården. ”Ikke en mann åpnet sin munn – Pinlig situasjon. Stum avmarsj.” skriver han i dagboken. Bonden hadde tidligere sagt at soldatene bare var lasaroner og ikke ville være til mye hjelp om det kom til krig. Etter lang tid i felt skapte dette vondt blod hos soldatene.
|
| Hypermoderne i sin tid. Denne jegerfenriken ser fornøyd ut med sin nye terrenguniform. |
Topp moderne uniformer
Nytt og revolusjonerende med utstyret i 1905 var de norske uniformene. Uniformen som stort sett ble benyttet var modell 1894, som ikke er så ulik Hærens gallauniform av i dag. Militære observatører under Boerkrigen i Sør-Afrika (1900-1902) konkluderte med at norske soldater måtte ha en uniform som gikk i ett med terrenget. Det ble iverksatt utvikling av en uniform som Jegerkorpset var oppsatt med i 1905. Jegeruniformen ble beskrevet i fargen som ”fjellgrå”, og skyteforsøk viste at den var langt mer effektiv i taktisk fordel ovenfor de mørke modell 1894. Dette var nyskapende, og nordmennene lå i front av utviklingen. ”Jakken er uden synlige knapper, uden passepoiler og synlige opslag […] Lommene er anbragte saaledes, at de kan benyttes, ogsaa naar fuld oppakning bæres”, skriver Underofficersbladet i 1902 om den nye uniformen.
Uniformen anses å være den første terrenguniform, og både Tyskland, Portugal og Sverige adopterte den grå uniformen basert på de norske prøvene. Opprinnelig skulle uniformen være tilgjengelig for sivilt salg, men i april 1902 ble det bestemt at kun militære kunne kjøpe den til eget bruk. Prisen lå da på 28 kroner.
Blant mannskapene ble ikke jegeruniformen en umiddelbar suksess. Fordeler var det. Til feltbruk var de ekstra lommene populære, kraven beskyttet mot været og den var enkel å sy opp. Allikevel tok den seg ikke godt nok ut i sin enkelhet. Soldatene bad ofte om å få utlevert den gamle mørkeblå modellen før de skulle på perm. Den grå uniformen mistet formen etter vask, den falmet og ble hermetisk tett om den ble våt. Stoffet var stivt og klødde. Morgenbladet kommenterer at selv om den ”ganske annerledes forsvinner i Terrenget” så la man merke til at ”Der var få som ikke ønsket den did Peberen gror”.
Prøving og feiling som vanlig. Etter 1905 ble det bestemt at alle uniformsfornyelser skulle skje i fjellgrått. Dette ble uniformsfargen helt fram til 1940, som ikke endret seg før omorganiseringen av Forsvaret i eksil under krigen.
