Av generalmajor (p) Thorbjørn Bergersen
Allerede i middelalderen var den røde duken med gyllen løve Norges flagg. I unionstiden med Danmark var ”Dannebrog” også Norges flagg. Det var det danske flagget, rødt med hvitt kors, som vaiet over norske skip og festninger både i 17. og 18. århundre.
Flaggheisning på Bergenshus 9. juni 1905.
Grunnloven av 17. mai 1814 inneholder intet om flagget. Det var viktig å få til et eget nasjonalt flagg som symbol for frihet og selvstendighet. Men det ble ingen store endringer. Det danske flagget skulle fortsatt nyttes Prinsregenten Christian Fredrik bestemte imidlertid at den norske løve med hellebard skulle inngå i øverste firkant nærmest stangen. Beklageligvis vendte løven bort fra stangen, den ”flyktet”. Flagget ble brukt med splitt som orlogsflagg, og rett avskåret som handelsflagg.
Da foreningen med Sverige kom i stand den 4. november 1814, ble det innført en paragraf i Grunnloven der det het: ”Norge har Ret til at have sit eget Koffardiflagg. Dets Orlogsflagg bliver et Unionsflag”.
I unionelt statsråd ble det bestemt den 7. mars 1815, at orlogsflagget for begge riker bør bli et felles unionsflagg ved at ”de norske Farver skulle optages i det svenske Orlogsflagg”.
Resultatet ble det svenske flagget med et rødt felt med hvitt kryss i øverste firkant. Flagget fikk både splitt og tunge i motsetning til tidligere bare splitt. Den 6. juni 1815 ble flagget beordret heist på alle festninger, skanser, batterier og krigsfartøyer.
Et rent norsk flagg
Et rent norsk flagg hadde vært drøftet i Stortinget, mer eller mindre fra 1814 til 1821. Det forelå en rekke forslag, men det var Eidsvoldmannen Fredrik Melzer som komponerte det kompromiss som alle kunne godta, og som er likt det som brukes i dag. Det røde var hentet fra det danske flagg, det blå minnet som svenskene, og det hvite gjorde det norske flagget til frihetens trikolor.
Norge fikk det nye handelsflagg ved Kgl res av 13. juli 1821 Bruken var imidlertid begrenset til ”korte avstander” som følge av sjørøverårsaker. For øvrig skulle unionsflagget bli brukt.
Misnøyen med de svenske farger i vårt orlogsflagg steg etter hvert. Den 20. juni 1844 ble det ved felles svensk og norsk statsråd bl a bestemt at de to rikers handelsflagg skulle være likt de nåværende, men at i øverste firkant mot stangen skulle innholde et felles unionstegn med begge nasjoners farger. På folkemunne ble betegnelsen ”sildesalaten”. Resolusjonen innebar at vi fikk vårt eget orlogsflagg, likt det vi har i dag, men med unionsmerket i øvre, indre firkant. Også det rene norske handelsflagget fra 1821, fikk som tillegg ”sildesalaten”.
I 1898 kom den berømte ”Lov om Norges Flag” av 10. desember. Med denne lov fikk man tilbake det rene koffardi- eller handelsflagg fra 1821. Loven inneholdt intet om orlogsflagget, og unionsmerket inngikk derfor i dette flagg frem til 1905, da det forelå nye bestemmelser.
Den historiske gjennomføring 1905
Resolusjon av 7. juni 1905 fastslo at orlogsflagget skulle være lik handelsflagget, med andre ord rene røde firkanter.
I samsvar med denne resolusjon, ga Forsvarsdepartementet uttrykk for følgende:
Den norske regjerings res., hvorved er bestemt:
1. Som orlogsflag skal herefter benyttes det i lov af 10/12 1898 om Norges flag § 2 for statens off. bygninger bestemte flag.
2. Orlogsgjøsen skal være som handelsflagget efter samme lovs § 1, dog saaledes, at alle 4 røde firkanter bliver kvadratiske og like store.
3. Forsvarsdeptet bemyndiges til at træffe de bestt. Om forandrr. i allé kommandotegn, som bliver en nødv. følge af orlogsflagets forandr.
Ved at meddele foranstaaende anmoder deptet under 8. næstefter den kom. general om at lade det ældre flag nedhale og det nye flag heise den 9. juni 1905 kl 10 fm.
Ved denne akt skal paa fæstninger som paa orlogsskibe begge flag salutteres, hvert med 21 skud. Det bedes iakttaget, at flagakten i Kristiansand bliver at utføre saavel Odderøens befæstnn.s krigsflag gj. fæstn..sart som for Kristiansands gamle fæstning gj. distr.skomdoen.
I kommandotegn erstattes unionsmærket med en rød firkant hvori det specielle kommandotegn flyttes op. I orlogsvimplen erstattes unionsmerket med en rød firkant med kors af blaa og hvide striber som i flaget forøvrigt.
Unionsflagget ble heist på vanlig måte om morgenen den 9. juni 1905 på festninger og orlogsfartøyer. Besetninger med offiserer i galla stilte opp, og der det var mulig, var stedets autoriteter tilstede. Det ble kommandert ”presenter gevær”, og kl 1000 ble flagget halt ned med en salutt på 21 skudd. Umiddelbart deretter ble det rene flagg heist med tilsvarende salutt, 21 skudd. Signaler eller musikk ble avspilt.
Kommandanter eller sjefer leste kunngjøringen om det nye orlogsflagget, og knyttet ofte noen passende ord til handlingen. For eksempel, kom Kommanderende admiral (Sparre), med følgende kunngjøring ved flaggskiftet:
”Vi har halt ned det gamle flag og heist det nye, og vi har hilset dem begge. Thi vi elsked det gamle flag, som i 60 aar med ære har vaiet over den norske marines skibe, idet vi i det saa symbolet paa vort fædreland og vore plikter mot dette. Men i end høiere grad vil det nye være os kjært og dyrebart, thi det skal for os være symbolet paa vor uavhængigt, et fuldt selvstændig fæderland. La da dette flag, naar og hvor vi ser det vaie, fylde vore hjerter med taknemlighed og glæde over denne dag og med brændende ønske om at kunde fylde de plikter, som fædrelandet måtte paalegge os”.
En bønn kunne bli lest, og fremmøte sang, f eks ”Vår Gud han er så fast en borg”. Kommandanten eller sjefen fremsa ønsket ”Gud bevare fedrelandet”, og etter svaret ”ja”, sang man ”Ja vi elsker”.
Betydningen av flaggseremonien 1905
Nå var også Norges orlogsflagg rent, og vårt eget. Ingen av våre flagg inneholdt andre nasjoners farger eller tegn, vi var sidestilt med andre frie nasjoner. Men seremonien 9. juni 1905 hadde også en annen symbolbetydning.. Firing av unionsflagget, og heisingen av det rene orlogsflagg, markerte synlig for alle å enhver, at landets maktapparat, de militære styrker, nå var under norsk kontroll og ledelse. Det var ikke alle som ønsket å forlate unionen, også i militæret. Men nå var vi samlet. Vi var en selvstendig nasjon. Det var det endelige tegnet på at oppløsningen av unionen var definitivt slutt.
Derfor er en markering av dette historiske vendepunkt i vårt lands historie, kanskje den viktigste hending i året 2005, sett fra Forsvarets side.
