|
Skoleeksempel på hjelp til afghanere
SHAKARDARA, AFGHANISTAN: Når fem norske offiserer og en afghansk tolk en onsdag morgen setter kurs mot et landsbyområde nordvest for Kabul, er jakten i gang på sannheten om hva sivilbefolkningen trenger av bistand.
Av Jahn Rønne og Sissel Amundsen (foto), Forsvarets mediesenter
DIALOG: Oberstløytnant Petter Kjendli og major Stig Nilsen (t.h.) vil vite mest mulig om skoletilbudene i distriktet, og gjerne fra barna og ungdommen selv. Foto: Jahn Rønne, FMS
De starter opp ikledd skuddsikre vester. Årsak: kjøretøyene er ikke pansret.
Den internasjonale sikkerhetsstyrken Isaf har nemlig regler etter prinsippet: bedre føre vâr...
Men når nordmennene i Cimic-gruppen, som driver sivilt-militært samarbeid, møter afghanere på hjemmebane, blir vestene lagt bort.
Gir dra-hjelp
Hesteskoveien ut av hovedstaden er bratt. Noen syklister holder et solid grep i bakkant på en overfylt lastebil og lar seg trekke hele den lange motbakken til ende. Nordmennene passerer i god fart. Det gjenstår mange kilometer før de er fremme. Deres oppgave er å se hvor mye drahjelp som trengs i et landdistrikt som prøver å få skolegang og helsetjenester over den verste kneika.
- Vi har allerede snakket med guvernøren i distriktet og fått noen innspill fra ham om hvor skoen trykker, forklarer oberstløytnant Petter Kjendli, som er én av i alt 16 nordmenn på Cimic-oppdrag i Afghanistan. BEFARING: Klasserommene på pikeskolen mangler blant annet pulter. En av oppgavene innenfor sivilt-militært samarbeid er å kartlegge behovene.
- Nå prøver vi å innhente flest mulig opplysninger på egenhånd om hvordan situasjonen i landsbyene er. Det kan være vi får et helt annet inntrykk når vi selv snakker med befolkningen. Deretter skal vi ha et nytt møte med guvernøren før vi legger videre planer for innsatsen vår.
Kartlegger behov
De to kjøretøyene svinger av fra hovedveien og fortsetter opp mot en landsby som befinner seg noen humper og svinger lenger opp. Et tilsvarende norsk team orienterer seg frem på samme måte i et tildelt område lenger unna.
Straks Cimic-gruppen har stanset foran en nyoppført skolebygning, strømmer det unger til - nysgjerrige på besøket. De voksne er mer diskrete. Burkakledte kvinner dekker raskt til ansiktene i det de passerer på veien. Men når de er i anstendig avstand fra de fremmede, er de mer uvørne med plagget.
Kaptein Nina Brekkli og sersjant Nina Bjørnevik tar med seg blokk, blyant og tolk. De skal inn på det som er pikeskolen og innhente mest mulig fakta om elevgrunnlaget, elevplasser, lærerkrefter og hjelpemidler.
Majorene Bjørn Lund og Stig Nilsen rusler ned til guttenes skolebygg. Petter Kjendli blir stående igjen som vakt ved bilene. FORVENTNINGSFULL: Barn i Afghanistan har forventninger til de fremmede. I provinsen finnes bare tre skolebygg. Resten av undervisningen foregår i hjemmene, i telt eller i moskeer. Her skal Cimic-nordmennene finne adkomst til et eget skolebygg. Foto: Jahn Rønne, FMS
- Afghanerne vi møter viser en positiv holdning. Blant annet går barn frivillig på kurs mens skolen har stengt i forbindelse med pilgrimsreisene, forklarer Kjendli. Cimic-gruppen får det bekreftet ved selvsyn når de er i landsbyen.
- Størst utfordring er å sysselsette lokalbefolkningen, ikke minst når hæren skal reduseres og det vender folk tilbake fra sin flyktningtilværelse. Men når Cimic-prosjektene skal gjennomføres, er det meningen å la befolkningen selv bruke egen arbeidskraft, forklarer oberstløytnant Kjendli videre.Han ser også en utfordring å koordinere virksomheten mellom de mange aktørene i området. Etter det han kjenner til skal det være ca 650 større eller mindre frivillige organisasjoner i Afghanistan. Da er det lett å forstyrre hverandre. Men de ni landene som stiller med militært Cimic-personell har et system innenfor sikkerhetsstyrken Isaf som samkjører deres innsats.
Derfor er nordmennene raske med å skrive daglige rapporter som blir gitt videre til CCC, Cimic Coordination Center. Dette skal de gjennomføre i fire måneder. Da overtar gruppe nummer to fra Norge. I alt skal tre slike grupper oppfylle Norges forpliktelse om ett års innsats.
Spørsmål og svar
Formiddagen viser seg vellykket. Riktignok er porten inn til gutteskolen stengt. Bjørn Lund forsøker å spørre ut noen av dem som har vært elever der om antall elever og lærerkreftene, kvinner og menn. Han er ikke sikker på om han kan stole på svarene. Engelskkunnskapene til guttene var sparsomme, selv om de ivret etter å fortelle.
På pikeskolen er det mer å hente. Ledelsen forteller om virksomheten og manglene. De trenger pulter og skolemateriell. Nordmennene er raskt ute med å advare mot store forventninger. Der og da gis det ingen løfter om hjelp.
FØRSTEKLASSES? Den videregående skolen i provinsen har i det minste pulter i klasserommene. Cimic-gruppen noterer standard og eventuelle mangler. Etter å ha fylt sider i notisbøkene sine, setter det norske følget kurs mot den videregående skolen i provinsen. Men først en stopp langs veien for å innta stående stridsrasjon-lunsj, med bilpanser som spisebord.
Så møter de afghanere ved denne skolen. Flere notater blir gjort. Klasserom blir gransket og kapasiteten vurdert. Tilsynelatende ser det lovende ut. Det var under et år siden bygningene var satt i stand og her er rommene innredet med pulter. Her er det gjort internasjonal innsats allerede.
LUNSJ-STOPP: Dagene ute i felt kan bli lange, derfor medbringer Cimic-gruppen stridsrasjoner de tilbereder i friluft.
Klinikker uten leger
På samme måte som skolebefaringen, skulle gruppen ha tatt for seg klinikkene i distriktet denne dagen. Tidsplanen sprakk, for avstandene er store, men nordmennene har allerede mange notater fra besøk noen dager i forveien. Ved hovedklinikken er det fire leger. De fem underklinikkene har ingen. Og det mangler ambulanser og vannkilder. De vet nok til å ha en fornuftig diskusjon med guvernøren, mener nordmennene.
- Alle vi som er her nå har god erfaring fra tidligere internasjonale operasjoner, forteller major Bjørn Lund. Han synes ikke arbeidsforholdene virker håpløse.
- Vi er i gang, sier han optimistisk, selv om han skjønner at det vil ta tid før landet er gjenoppbygget. Han har også vært med på holdningsskapende tiltak blant barn. Lekepistoler er byttet mot skolebøker. Selvfølgelig en frivillig ordning, men overraskende mange har latt seg lokke av bøkene.
|
|
