|
Mer ansvar langs grensa
KIRKENES: Samarbeid mellom Norge og Russland handler om mer enn fiskekvoter, olje og laks. Landene deler også en nesten 20 mil lang grense. I 1968 fryktet vi russisk invasjon. Nå trapper russerne ned. Det fører ikke til mindre aktivitet for de norske grensesoldatene, men derimot mer ansvar - spesielt i forhold til ulovlig innvandring.
Av Ole Kåre Eide (tekst og foto), Hærens redaksjon
| | STRIDSVOGNER PÅ KORPFJELL: I 1968 stilte russiske stridsvogner seg på rekke langs grensa (bildet er tatt av en norsk stridsvogn). Foto: Lars Magne Hovtun, Hærens styrker. |
Korpfjell grensestasjon, 7. juni 1968:
De norske soldatene hører motordur. Samtidig får de rapporter om at stridsvogner og andre stridskjøretøy er observert på vei mot Norge. Vi er på østsiden av den lille halvøya nord-øst for Kirkenes, på en av Forsvarets seks grensestasjoner. Russland er kun få meter unna.
Halv tre denne natten rykker et stridsvognkompani inn i Boris Gleb, et par mil lenger vest, men fortsatt på russisk side. Stridsvogner og artilleri plasseres i stilling, med fronten mot Norge. I løpet av natten kommer flere kompanier til grensa, også på den andre siden av Korpfjell, og til slutt står de russiske stridsvognene på rekke og rad, fra Nikkel i syd til området øst for Korpfjell i nord. Til sammen dekker stridsvognene tre mil. Noen av de russiske vognene er kun en kilometer unna norsk territorium.
På Korpfjell og de andre grensestasjonene på norsk side rykker soldatene ut i sine beredskapsstillinger, og venter på neste trekk. Slik blir de stående, den russiske hæren og de norske grensesoldatene.
10. juni trekker russerne seg tilbake.
Kilde: Hæren etter annen verdenskrig.
I tre nervepirrende dager ventet norske soldater på russisk invasjon. Ja vel, så var den russiske reaksjonen ment som en demonstrasjon mot en Nato-øvelse i Troms på samme tidspunkt, og sannsynligheten for en reell aksjon liten. For soldatene som lå i stilling var trusselen alvorlig nok. Tre mil til ende med russiske stridsvogner kunne skremme hvem som helst under den kalde krigen.
| | NORGES MANN LANGS GRENSA: Som grensekommissær skal Ljøkjell ha tilsyn i forbindelse med alle spørsmål som gjelder vakt og grensekontroll. |
Russland trapper ned
38 år senere frykter ingen russiske stridsvogner. Russerne vurderer grensa mot Norge og Finland som ufarlig i forhold til grensetraktene lenger sør, og velger derfor å omprioritere sine ressurser. 14 stasjoner blir til 10 i 2006. I tillegg blir antall soldater ytterligere redusert, da russerne går fra vernepliktige til vervede grensesoldater i løpet av året.
- Hva betyr russisk reduksjon for den norske grensevakten?
Oberst Leif Arne Ljøkjell lener seg fram, og legger armene i kors. I tre år har grensekommissæren pendlet fra Mosjøen til Egebergsgata i Kirkenes med et mål for øye: å passe på den norsk-russiske grensa.
- Det gjør at vi må stille større krav til vår egen grenseovervåking, sier Ljøkjell.
Flere artikler på Hærens nettsider!
Vil du lese mer? Som del av F, det nye fellesmagasinet til Forsvaret, vil vi hver måned presentere et utvalg reportasjer og artikler. Disse vil ligge i sin helhet på seksjonen Hær i F på Hærens nettsider.
Disse artiklene kan du lese nå:
Bygde mineskole i Latvia
Sentraliserer veteranstøtte
Sikkerhet først!
Trener for å bli best - kommer på mandag
Hver måned vil vi legge ut nye artikler og reportasjer.
Han snakker om et trusselbilde i endring, om ulovlig innvandring, grensekryssing og til og med mulighet for kriminell virksomhet langs grensa. Det kan for eksempel dreie seg om smugling.
Grensekryssing har allerede vist seg å være et problem. I 2005 omkom en marokkaner da han prøvde å svømme over Pasvikelva. Samme år ble en tadsjiker pågrepet av grensesoldater i ødemarken øst for Kirkenes, like ved Korpfjell.
- Hvis den russiske grensekontrollen blir dårligere som et resultat av reduksjonen, så må vi på norsk side blant annet forvente flere forsøk på ulovlige grensekryssinger i terrenget. Jeg er bekymret for at det vil bli et økende problem, forteller Ljøkjell.
Diplomaten langs grensen
- Min oppgave er å løse konflikter og uoverenstemmelser, sier han, og forteller om minst seksti møter med den russiske grensekommissæren hvert år. I tillegg har de jevnlig kontakt på telefon, ofte daglig.
- Hvor viktig er grensekommissæren?
- Jeg tror han kan være avgjørende. Bare se på den kalde krigen. Et godt samarbeid og en åpen linje mellom landene fungerte bra også den gang, uavhengig av andre spenninger.
I følge Ljøkjell hadde kommissærene god dialog, også i 1968.
I gangen på lokalene til Grensekommissariatet i Kirkenes henger et svært veggkart. Ljøkjell peker og forklarer. Det var i 1949, som del av den nye grenseavtalen mellom Norge og Russland, at det ble vedtatt at landene skulle utnevne hver sin grensekommissær. Stillingen tilhører egentlig Justisdepartementet, men det har vært tradisjon for at Forsvaret har avgitt en offiser til stillingen.
| | DRØMMER OM HELIKOPTER: I dag er deler av grensa kun tilgjengelig til fots eller på ski. Sjefen for garnisonen i Sør-Varanger håper at de i framtiden får helikopter på beredskap på stasjonene. |
- Da ordningen ble opprettet, insisterte russerne på det. De hadde selv militær grensekommissær og syntes det var enklere å forholde seg til en lik motpart. I tillegg er miljøet langs grensa svært preget av militære forhold, da det stort er Forsvaret som er her hele året.
Supersoldatene
38 år etter at stridsvogner ventet på den andre siden av grensa, er vi tilbake på grensestasjonen på Korpfjell. Om vinteren er det stort sett bare Forsvarets grensevakter som ferdes her, flere mil unna nærmeste fastboende. Her ute, der ingen skulle tro at noen kunne bo, speider fortsatt norske soldater på russerne på den andre siden.
Grensesoldaten Kjetil Strand forteller om en litt annen militærkultur hos russerne. Og om det han ser på som enorm respekt fra russerne overfor sine norske motparter. Her om dagen hadde et par av de norske guttene gått forbi noen russiske soldater som sto på den andre siden av grensa. Russerne strammet seg opp i hilseposisjon. De norske guttene visste ikke helt hva de skulle gjøre.
- Kanskje de tror vi er supersoldater eller noe, undrer Strand.
- Er dere ikke det da? kontrer oberstløytnant Terje Alvsaker, sjef for garnisonen i Sør-Varanger, som er på besøk hos grensesoldatene på Korpfjell.
- 161 soldater skal dekke 196 kilometer. Er det mulig?
- Absolutt. Det er en tøff oppgave, men vi stoler hundre prosent på soldatene og befalet vårt, sier han.
| | RUSSLAND I ØST: To enslige skispor peker i retning Russland. I noen områder langs grensa sliter selv scooterne med å komme fram. |
Kaptein Stian Sørensen, sjef for grensekompaniet, er enig. Han tror det først og fremst handler om riktig fokus og best mulig utnyttelse av utstyr. Begge sjefene drømmer om helikopter på beredskap på stasjonene.
- Vinterstid har vi scooterne våre. Om sommeren er store deler av grensa kun tilgjengelig til fots. Da hadde vi trengt helikopter, mener Sørensen.
- Er avstandene en stor belastning?
- Det tar tid å få ting fram, men det er vi vant til. Transportbiten går av seg selv. Det er sikkerheten som er den store utfordringen. Å sørge for at norske grensesoldater kommer seg fortest mulig langs grensa, handler i bunn og grunn om vår egen sikkerhet, sier han.
Måler grensen på nytt
Tilbake på Grensekommissariatet i Kirkenes forteller Ljøkjell om fremskrittene Forsvaret har gjort på utstyrsfronten. Da Schengen-avtalen kom på plass fikk for eksempel Grensevakten nye og flere scootere. Nå skal utstyret bli enda bedre, blant annet gjennom nytt sensormateriell som den finske grensevakten bruker.
| | MANGE MIL MED ANSVAR: - De norske grensesoldatene er godt trent, har gode holdninger og virker motiverte, sier grensekommissæren, foran nærmere 20 mil med grense. |
- Hvordan skal dere sørge for at grensen er så tett som mulig?
- Gjennom å ivareta det tette og gode samarbeidet vi har med Russland, sier Ljøkjell og beskriver den russiske grensevakten som svært profesjonell.
Og det er ikke slik at de norske og russiske soldatene kun står på hver sin side av elven og ser på hverandre. I 2004 hadde de for eksempel en felles grenseøvelse.
Nå skal også grensa måles på nytt. På det bredeste er elven som deler Norge og Russland fire kilometer. På det smaleste er den kun noen få meter. Selve grenselinjen går på det dypeste punktet, men det viser seg at det ikke er så lett å måle. Elver flest er nemlig i stadig forandring. De graver og graver, og spesielt det dypeste punktet flytter på seg. Forrige gang linjen ble målt var i 1982. Derfor er det på tide med en ny grensejustering, som skal være klar innen 2008.
- Hvorfor trenger vi en tydelig linje?
- Fordi det er vanskelig for grensevakten å håndheve bestemmelsene hvis det ikke er klarhet i hvor grensa går, for eksempel i forhold til fiske, forklarer Ljøkjell.
Det betyr ikke at en stakkars fisker bøtelegges hver gang snøret kastes over grenselinja.
- Men grensa er et viktig symbol på hva vi er ansvarlig for og hva vi disponerer. Selv om vi er gode naboer, er det viktig at begge parter respekterer grensa.
|
|
