Et oppslag basert på et kort intervju med NTB i anledning lanseringen av boken Tatt for en annen er egnet til å vekke undring og misforståelser, hevder forsker Ragnhild Sollund i en kronikk i VG.
(Oppslaget er publisert som kronikk i VG, 28.08.07)
Et oppslag basert på et kort intervju med NTB i anledning lanseringen av boken Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet, var egnet til å vekke undring og misforståelser og en presisering av mine funn og analyser er derfor påkrevet. Oppslaget kan tolkes som at jeg ikke synes uttrykk som pakkis og sotrør er rasistiske, og frikjenner politifolk som betegner etniske minoriteter på denne måten for rasisme. Det er ikke mitt syn. Bakgrunnen for oppslaget er et forskningsprosjekt som har vært finansiert av Politidirektoratet, som fokuserte på relasjonen mellom politiet og etniske minoriteter. Jeg har gjort intervjuer med informanter med minoritetsbakgrunn, hovedsakelig menn, med politibetjenter og jeg har fulgt politiet i Ordenstjeneste. I boken tar jeg blant annet opp måten politiet omtaler publikum på.
Skillet mellom å si noe til og om publikum
Mange politibetjenter innrømmet å både ha hørt kolleger bruke nedsettende ord og uttrykk om etniske minoriteter og også selv å ha gjort det. Ordene de nevnte var pakkis og sotrør. Jeg tolket årsaken til at politibetjentene i intervjuer var så vidt åpne om denne språkbruken som at de selv ikke tilla det stor betydning. Det kan både sees som fordomsfullt og ikke minst ufølsomt, men kan også knyttes til at politiet selv er svært opptatt av å trekke skillet mellom hva de sier om publikum og hva de sier til dem. Politibetjentene understreket derfor unisont at de ikke hadde hørt kolleger bruke degraderende betegnelser til publikum og at slik språkbruk kun fant sted i private rom, først og fremst i politibilen i tilknytning til oppdrag som involverte etniske minoriteter, eller på piketten. Politiets degraderende språkbruk om publikum er bredt dokumentert i internasjonal litteratur. Likevel hevdes det at slik språkbruk ikke påvirker den måten politiet oppfører seg på i direkte møter med publikum. Det stemmer også med mine egne observasjoner fra feltarbeidet, da politiet gjennomgående henvendte seg til publikum på en høflig måte. Gjennom språkbruken markeres også en grense for hva man kan si og ikke si til publikum. Betegnelsene er i seg selv klart rasistiske. Likevel er jeg ikke i en posisjon til verken å dømme dem som bruker den slags språk som rasister, like lite som jeg kan frikjenne dem. Dette kan knyttes til at slik språkbruk har flere årsaker og funksjoner, som ikke nødvendigvis er rasistiske i sin karakter, selv om sjargongen er sterkt kritikkverdig.
Utløp for frustrasjoner og galgenhumor
Det at den type språk typisk brukes i tilknytning til situasjoner som har vært, eller forventes å bli, belastende, kan skyldes at politiet bruker det for å få utløp for frustrasjoner. Sjargongen er et eksempel på en galgenhumor som utvikles blant mennesker i en utsatt tjeneste. En politibetjent forteller at degraderende språk ble brukt en hendelse hvor de skulle pågripe en mann som var mistenkt for en brutal voldtekt. Som hun sa: Det blir forbrytelsene som blir ekle, ikke dem. Selv om politiets degraderende omtaler av etniske minoriteter kan knyttes til ytre, fysiske trekk, og derfor er rasistiske, diskriminerer de ikke publikum i den forstand at degraderende ord og uttrykk også brukes om utsatte utvalg av majoritetsbefolkningen, som omtales som slask og platanark. Politiets degraderende sjargong har som funksjon å ta brodden av de negative sidene ved politiarbeidet.
Slitasje og stereotypisering
Slik språkbruk må knyttes til at Ordenspolitiet først og fremst forholder seg til kriminelle. I Ordenstjenestens logikk ligger at politiet skal søke å forhindre og oppklare kriminalitet. Selv om mange politifolk også valgte yrket fordi de har et ønske om å hjelpe andre mennesker, er det likevel denne "jakten på skurken", i kombinasjon med ønsket om spenning og variasjon, som gjør at mange velger politiyrket. Denne jakten medfører likevel at politiet i ordenstjeneste får ensidige erfaringer fra publikum som igjen medfører en slitasje. Som en betjent sier: Med tiden - hovedsakelig er vi borti kriminelle, for eksempel somaliere - det blir en yrkesskade. Jakten på skurken blir mindre spennende etter hvert og får omkostninger i form av negative stereotypier. De erfaringene politibetjentene akkumulerer i Ordenstjeneste medføre en slitasje idet visse grupper er overrepresentert innenfor visse typer lovbrudd. Det å omtale sitt klientell gjennom degraderende stereotypier er likevel ikke unikt for politiet, og kan som sagt være en strategi for å skape avstand til vanskelige situasjoner som involverer de mennesker en er i kontakt med gjennom arbeidet.
Sosial avstand
Nettopp fordi degraderende språk om andre også innebærer konstruksjon av en sosial avstand til dem, er det en risikabel praksis. Det er bredt observert at degraderende språkbruk nettopp kan rede grunnen for overgrep, slik torturister som regel først vil degradere sine ofre verbalt. Den verbale degraderingen setter en i en mental stemning som muliggjør overgrep. Hvis politiet degraderer verbalt dem de er satt til å utøve sin makt over, kan det innebære en legitimering som tilsier at disse utsatte gruppene av befolkningen "fortjener" en hardhendt behandling, og politiet kan unngå moralske dilemmaer de ellers kan konfronteres med i sin maktutøvelse.
Bruk av ordet neger
Også ordet neger skaper en sosial avstand mellom politiet og etniske minoriteter. Ordet har gått fra å være vanlig i Norge til å bli kritikkverdig og tilknyttet rasistiske konnotasjoner. De begrunnelsene politibetjentene bruker i sitt forsvar av ordet deler seg typisk i tre kategorier:1) De forstår ikke at det er noe kritikkverdig ved det. 2) De har oppfattet at ordet ikke er akseptabelt, men godtar det ikke og insisterer på sin "rett" til å bruke det, idet de anser det som nøytralt og deskriptivt. 3) Det er nytt for dem at det er uakseptabelt. Svarkategoriene kan antyde at politiet ikke er tilstrekkelig mottagelige for strømninger i samfunnet de er en del av, eller i verste fall ignorerer dem. Fordi politiet er utøvere av statsmakt har de et enda større ansvar enn resten av befolkningen i å sikre at ikke deler av den støtes av degraderende politisjargong.
Her finner du Ragnhild Sollunds hjemmeside.
Les mer om forskningen på migrasjon og minoriteter ved NOVA.
