| God psykiatri
handler om riktig ressursfordeling
Nedbyggingen av psykiatriske sykehus
må fortsette. Mange pasienter kan få behandling der
de bor. Psykiatri handler ikke bare om å behandle et kasus
eller diagnose. Det handler også om nærmeste familie
og om barn som trenger hjelp. Denne hjelpen kan ikke gies via en
sengeplass, skriver Erling Jahn, leder for brukerorganisasjonen
Mental Helse i Norge.
Les temasaken: «Psykiatri»
 |
|
Foto: Birgitte Finne Høifødt |
|
Å FÅ PÅ PLASS et godt
psykiatrisk tilbud i Norge – og å unngå feilplasseringer,
handler i bunn og grunn om fordeling av samlede ressurser i psykisk
helsevern.
Dette gjelder både bruken av penger og av personell. På
samme måte som det blir firkantet å se «innleggelse»
som eneste form for hjelp, er det også helt feil å tro
at alle problemer innen psykisk helsevern lar seg løse bare
vi har et stort nok antall sengeplasser.
Vi må derimot ta utgangspunkt i hvordan
det norske psykiske helsevesenet fungerer i dag – med store
kostnadskrevende sykehusplasser, personale og ressurser, og gjøre
noe med dette. Jeg er helt enig med helseminister Ansgar Gabrielsen
som sier at man må sikre ressursutbyggingen til kommunene.
Hvis vi ser på opprustingen som har vært til nå,
ser vi at det er langt stykke igjen før pengene er på
plass. For å lykkes med opptrappingsplanen må det sikres
kvalitet i oppbyggingen av distriktspsykistriske sykehjem og helhetlige
tilbud i de distriktspsykistriske sentra.
SPESIALISTHELSETJENESTEN
Etter min mening må organiseringen av spesialisthelsetjenesten
ta mye av ansvaret for at pasienter har vært feilplassert
over tid. Det er ikke riktig å bare skylde på kommuner,
manglende ressurser og tiltak. Det handler i stor grad om oppbygging
av akutte ambulerende team og om ambulante team som følger
opp både pasient og familie over lengre tid. Dette må
skje etter avtale og i nært samarbeid med det kommunale tjenesteapparatet.
Når jeg har innlegg på større
konferanser og snakker om distriktsutbygging og at spesialisttjenesten
vil måtte omfordele både penger og personell, oppleves
det som å tale for døve ører. De som jobber
i psykisk helsevern, vil ikke innse at arbeidsdagen om kort tid
kan se helt annerledes ut for dem enn den gjør i dag. Mange
vil ikke ha en annen arbeidsdag. Personellet her ønsker pasientene
ut fra sykehusene, men snakker samtidig som om samtlige sykehus
fortsatt skal få bevare alle sine arbeidsplasser. Men personalet
må være der pasienten er. Selv om pasienten bor i en
omsorgsbolig, har spesialisthelsetjenesten et ansvar.
Dette kan ikke bare defineres som et kommunalt
ansvar. I Stortingsproposisjonen nr 63 1997/98 om Opptrappingsplanen
er forholdet mellom personell i kommune og personell på institusjoner
som skal bygges ned, for dårlig presisert. Det er bare sagt
at ressurser ute i kommunene skal rustes opp, og ikke hvor personellet
skal tas fra. Derfor kan spesialistsyketjenesten snakke som de gjør.
FORSKJELLER KOMMUNENE IMELLOM
I dag oppleves store forskjeller kommunene imellom – både
økonomisk, men også rundt tenkingen i den kommunale
delen av Opptrappingsplanen. Ved Helse Stavanger skifter man kun
dørskilt på det psykiatriske sykehuset, reduserer antall
sykehussenger og trapper opp med distriktspsykiatriske plasser i
nøyaktig samme areal. Her mangler en fullstendig perspektiv
på hva som egentlig trenges.
I andre enden ser vi spesialisttjenesten
i Bergen som har tatt ansvar. Her bor pasienter i omsorgsboliger
– men med god oppfølging fra og samkvem med spesialisthelsetjenesten.
Også ved Helse Blefjell utenfor Notodden har man klare tanker
og sørger for ressursutvikling med spesialister ute i kommunene.
I arbeidet videre håper jeg at økonomien i Opptrappingsplanen
for kommunene må bli prioritert, for kommuneøkonomien
som sådan er et mørkt kapittel. Jeg satt for kort tid
siden på et møte i Oslo og hørte på håpløsheten:
På den ene siden skjer en satsing i Opptrappingsplanen med
pengefordeling til storbyene våre så det monner. Men
hva hjelper det når man samtidig sitter i bystyret og hører
hvordan budsjettet må strammes inn? Det som skulle vært
en satsing, ender opp som en saldering.
UT I DISTRIKTENE
Jeg tror at selv om vi tenker oss 10-15 år fram i tid, vil
institusjonsplasser i psykisk helsevern være i reduksjon,
og jeg tror dette er riktig. Men samtidig må de ressursene
som fjernes her, plasseres andre steder i systemet slik at syke
mennesker får hjelp der de bor. Her er omsorgsboliger det
riktige. Mental Helse i Norge har hele tiden hevdet at 3400 omsorgsboliger
som er tallgitt i Opptrappingsplanen, er altfor lite. Vi ønsker
et omfang på 6000 på landsbasis. Dette er et mål
i seg selv – men også for å få redusert
institusjonsplassene. Dette vil også være viktig for
å sikre målet med å bygge opp helhetlige distriktspsykiatriske
sentre med psykiatri av god kvalitet.
Av Erling Jahn
|
