Direktør for samfunnskontakt og strategi Gunnar Sand,
SINTEF

Hellig krig!

Islamistene har erklært Vesten krig. Hvem er de – og hva betyr de for oss?

Foto: SCANPIX/Ali Jareki

Sivilisasjonskamp. Det var ordet en amerikansk politisk tenker i 1993 brukte for å beskrive konfliktene mellom muslimske og vestlige nasjoner: Samuel P. Huntington skrev The Clash of Civilizations, som umiddelbart ble en referanseartikkel for samfunnsvitere, journalister og politikere.

Huntington argumenterte for at etter kommunismens fall ville de kulturelle forskjellene mellom den islamske verden og den vestlige sivilisasjonen bli den dominerende konflikten i verden. Påstanden «islam har blodige grenser» fikk ny aktualitet etter 11. september 2001. Men gir det mening å putte hele islam i én sekk?

PARADOKSALT: Islamismen er en moderne bevegelse som oppsto som en protest mot det moderne, sier førsteamanuensis Turid Smith Polfus. Foto: Studio Lasse Berre

FØRSTE INNDELING:
ISLAM VS. ISLAMISTER • Forskjellen mellom ulike former for islamisme er blitt så store at det er tvilsomt om begrepet lenger peker på noe vesentlig. Det samme gjelder begrepet fundamentalisme.

Det sier religionsforsker Turid Smith Polfus ved NTNU, og påpeker:

– Du ser det for eksempel i at noen varianter av islamismen er blitt så mainstream at de ligner mer og mer på tradisjonell islam.

Polfus mener altså at å samle hele islam i en sekk, er så unyansert at det blir direkte feil. Men ytre sett kan det virke som om Huntingtons tese er korrekt: Islams grenser fortoner seg virkelig som blodige – fra Tsjetsjenia til Algerie; fra kinesiske militæres krigføring mot muslimske minoriteter øst i landet til operasjon Enduring Freedom i Afghanistan; fra fly mot skyskrapere i New York til bomber mot studenter i Bali; senest drapet på filmskaperen Theo van Gogh i Nederland. For ikke å snakke om Midt-Østen.

Muslimer med våpen i hånd ligger i konflikt mange steder i verden. Sivilisasjonskamp? En krig mellom islam og Vesten?

– Hvem er det som har tolkningshegemoniet? Det er Vesten. Og de utdefinerer den muslimske verden.

Det sier religionshistoriker Anne Sofie Roald, som selv er muslim og arbeider ved Malmö Högskola og Lunds universitet. Hun ser konturene av en konflikt mellom Vesten og muslimske land, men hun reserverer seg sterkt mot Huntingtons analyse, som hun mener spiller på kulturelle fordommer mot islam.

– Jeg ser denne konflikten i en sosial ramme, sier Roald. – Religion i seg selv skaper ikke konflikter mellom kulturer. Dette handler om økonomi og politikk.

Vesten har vunnet kampen om å definere hva som er moderne innenfor økonomi, politikk og kultur. De kreftene innenfor islam som protesterer sterkest mot dette, er islamistene. Polfus og Roald: – Islamismen er en moderne bevegelse, som oppsto som en protest mot det moderne.

Heller ikke professor i statsvitenskap ved NTNU, Torbjørn Knutsen, oppfatter tesen om sivilisasjonskamp som noen god forklaring på det som fortoner seg som en økende fiendskap mellom Vesten og islam. Han viser heller til den tyske filosofen Friedrich Nietzsches begrep om ressentiment.

– For Nietzsche oppstår ressentiment hos marginaliserte grupper som har mistet kontrollen med egen utvikling. Underlegenhet og tap av kontroll kompenseres av et slags kollektivt forsvar. Freud ville ha kalt dette for rasjonalisering, sier Knutsen.

Ifølge den tyske filosofen vokser ressentiment ut av følelser av avmakt, misunnelse, bitterhet, rettferdighetstrang, forakt og hevntanker. Det siste er for Nietzsche «det farligste av alle sprengstoff». Dette komplekse knippet av følelser oppstår når marginaliserte aktører innser sin avmakt, søker seg en syndebukk for sin egen lidelse, og retter sin bitterhet aggressivt mot en ytre fiende.

Verdens muslimer, prosentandel av befolkningen:

Grafikk: Gemini/KRT/Bulls. Kilde: Bulls/Time Magazine

Islamistene protesterer mot Vestens hegemoni. Vesten definerer hva som er moderne, også når det gjelder menneskerettigheter: demokrati, ytringsfrihet, rettsikkerhet.

– Dette rommer et paradoks, sier Polfus. – Islamistene snakker stadig mer om hvor viktig det er med menneskerettigheter. Dette må de, fordi det ofte er tradisjonalistiske muslimske regimer, hvor islamistene står i opposisjon, som undertrykker dem.

Bildet blir ikke nettopp enklere: Islamister, som i sin opposisjon mot modernismen, undertrykkes av tradisjonalistiske muslimske regimer?

ANDRE INNDELING:
TRADISJONALISTER VS. FUNDAMENTALISTER • Mange søker å gjerde islamistene inne. Her gjør vestlige stormakter og muslimske diktaturer felles sak. De beste eksemplene er USA og Saudi-Arabia, som begge går hardt fram mot islamistene.

Man skulle kanskje tro at islamistene ville gjøre felles sak med tradisjonalistiske muslimske regimer, i kampen mot vestlig innflytelse. Slik er det ikke. Polfus: – Vi ser en kamp mellom makthaver og utfordrer, hvor islamistene står i opposisjon og utfordrer sentralmakta i muslimske land.

Vi kjenner todelingen innenfor kristendommen – katolisismen, som bærer og vokter av tradisjonen på den ene sida, de lavkirkelige, bibeltro fundamentalistene på den andre. Sistnevnte kan finne på å karakterisere pavekirken som Djevelens sendebud.

En tilsvarende konstellasjon fins i islam, hvor det er islamistene som er fundamentalister, i betydningen at de vil tilbake til kildene, til Koranen og til sunna – Profetens liv og lære. Fundamentalistene ønsker å skyve vekk tradisjonen, vekten av islam slik den har levd og utviklet seg gjennom århundrene.

Dermed står islamistene og tradisjonalistene i et skarpt motsetningsforhold når det gjelder forholdet til tradisjonen. – Dette motsetningsforholdet har betydning når det gjelder bruk av terror, sier Polfus. – Osama bin Laden er ikke islamist, men ultra-tradisjonalist. Han er først og fremst inspirert av den sterkt konservative wahhabismen, den saudiske varianten av sunni-islam.

Osama bin Laden tok utgangspunkt i det såkalte Sverdverset da han utstedte sin fatwa i 1998, hvor han befaler drap på amerikanere og deres allierte, sivile så vel som militære. Slik bruker han Koranen i sitt korstog mot USA – selv om han, slik Polfus forklarer, ikke har myndighet til det. For å utstede fatwa må man ha svært lang religiøs utdannelse.

Også Talibanregimet som ble styrtet av USA i Afghanistan, tilhører ultratradisjonalistene. Læremessig sto de langt unna fundamentalistene med utspring i land i Midt-Østen. Her spilte den saudiske rikmannssønnen en avgjørende rolle, sier professor Knutsen. – Osama bin Laden har bein i to verdener – wahhabismen og islamismen. Kunststykket hans var at han maktet å bringe sammen to lumre krefter, som i utgangspunktet var svært ulike.

Knutsen har skrevet boka Blodspor, som tok for seg bakgrunnen for 11. september. Her analyserer han terroranslaget i lys av forholdet mellom USA og den islamske verden. Professoren tror intern saudisk maktkamp forklarer mye av bin Ladens strategi i å bygge globale terrornettverk.

– Bin Laden-klanen er rik, men ble aldri en del av Saudi-Arabias herskende klasse, siden klanen har sitt opphav i Jemen. Mange mener at Osamas primære mål har vært å styrte de saudiske herskerne, og at kampen mot USA har vært motivert ut fra amerikanernes støtte til Saudi-Arabia, sier Knutsen.

Oppsummering, så langt: Taliban/Al Qaida består dels av ultra-tradisjonalister, dels av antimodernister. Er det denne motstanden mot Vesten som dominerer i islamismen?

TREDJE INNDELING:
VOLDELIGE VS. IKKE-VOLDELIGE • Ultratradisjonalistene er ikke en del av islamismen – egentlig. (Vi kommer tilbake til hvorfor det er viktig å skille mellom dem.) Men mange ultratradisjonalister har noe bestemt til felles med en del islamister, som gjør at det er viktig å skille mellom moderate og ekstreme islamister.

Seniorforsker Brynjar Lia ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har islam som forskningsfelt. Han utdyper: – De bevegelsene vi samler i begrepet Radikal islam, er tilhengere av vold. Vi snakker om grupper som er ensidig opptatt av militær retorikk, og slik sett framstår som politisk fattige.

Et brev som ble funnet på den nederlandske filmskaperen Theo van Goghs kropp, og et avskjedsbrev fra drapsmannen hans, avslører en dødskultus som har opprørt mange, muslimer så vel som ikke-muslimer. Første gang man ble oppmerksom på fenomenet, var da det såkalte testamentet etter 11. septemberkapreren Muhammed Atta ble kjent.

I avskjedsbrevet (van Goghs drapsmannen regnet ikke med å overleve) skrev han blant annet: «Til fienden har jeg noe å si; det vil gå dere ille, døden vil kalle på dere, med dødens riddere i hælene på dere vil gatene bli farget røde…»

TERROR: Den nederlandske regissøren Theo van Gogh laget film om kvinneundertrykkelse i islams navn. I november i fjor ble han henrettet på åpen gate av en marokkansk, radikal islamist. Radikal islam viker heller ikke tilbake for massedrap. Det var noe som for eksempel den tyske terrorgruppa Bader-Meinhof aldri aksepterte, sier seniorforsker Brynjar Lia. Foto: Maartje Blijdenstein/Reuters/Corbis

Brevet er referert i en artikkel i Aftenposten. I ingressen står det at brevene «illustrerer kløften mellom det europeiske samfunn på den ene side og islamske fundamentalister på den annen.» Journalisten putter altså gruppen «islamske fundamentalister» i en sekk, og setter merkelappen «dødskult» på sekken.

Siden har kretsen rundt Osama bin Laden flere ganger sendt ut erklæringer der de har gjentatt formelen: Dere i Vesten elsker livet. Vi elsker døden.

Dyrker islamistene døden? Romantisering av martyriet har stått sterkt i islamismen, og fikk en oppblomstring da selvmordsbomberne tok over. Palestinerne har egne kirkegårder for sine martyrer. Men helliggjøring av soldater som gir livet sitt i kampen mot fienden, er ikke særegent for islam. Også norsk motstandskamp under okkupasjonen hadde sine martyrer. Kan man spore noen ideologiske understrømmer i den radikale islamismens tilsynelatende dødslengsel?

Anne Sofie Roald opererer med en tredeling: de moderate, de ekstreme og de voldelige. Al Qaida-nettverket tilhører definitivt den siste gruppen. Torbjørn Knutsen nøler ikke med å sammenlikne de radikale islamistene med tyske nazister og japanske fascister. – De er alle antiliberale, antiindividualistiske, antimodernistiske, antidemokratiske, og generelt tilbakeskuende i sine holdninger, fastslår han.

Dagfinn Rian ved Religionvitenskapelig institutt, NTNU, karakteriserer islamistene som totalitære i ordets egentlige forstand: – De ekstreme islamistene oppfatter alt som å være en del av religionen. Slik blir ideologien deres et speilbilde av kommunismen, hvor alt var en del av politikken, av staten.

Brynjar Lia presiserer en viktig forskjell mellom klassisk fascisme/nazisme og radikal islamisme: Sistnevnte er ikke rasister.

Tvert imot framstår flere av disse gruppene som multietniske. Du ser det tydeligst når det gjelder de ulike bakgrunnene til fangene som amerikanerne nå holder på Guantanamobasen, hvor du finner både skandinaver og folk fra ulike europeiske og vestlige land. Og her snakker vi også om etniske skandinaver og europeere, ikke muslimer med vestlige statsborgerskap, sier Lia.

Han synes sammenlikningen med venstreradikale terrorister som Bader-Meinhof-gruppen er vel så passende. Men også her skiller de radikale islamistene seg ut. – Aksepten for massedrap er karakteristisk for Radikal islam, dette var noe de tyske venstreterroristene aldri godtok, sier Lia.

Dødskult og våpenfetisjisme, totalitær ideologi og kryptofascisme: Radikale islamister framstår som særdeles ubehagelige – i vestlige, og i de fleste muslimers, øyne. Men hvor markert er skillet mellom moderate og ekstreme når det gjelder bruk av terror?

Ifølge Turid Smith Polfus er det mindre tydelig enn man skulle tro, og ønske:

– Det er ikke slik at man er kategorisk for eller mot terror. Man kan være begge deler. Antakelig finner vi mye skjult sympati for dem som står opp mot USA. Mange følte nok at amerikanerne fortjente 11/9 – men det betyr ikke nødvendigvis at man støtter slike aksjoner, poengterer Polfus.

Hun mener vestlige journalister ofte lar seg lure av denne dobbeltheten. Ofte kan muslimer framstå som mer ekstreme, mer hatefulle, enn hva tilfellet er: – For mange muslimer sitter det langt inne å skulle ta avstand fra en Osama eller en Saddam, som i lange tider har vært alene om å stå opp mot aksen USA-Israel – selv om man altså ikke har noe til overs for grusomhetene som er begått i Allahs navn.

FJERDE INNDELING:
EKSTREME VS. MODERATE • Tilbake til Roalds tredeling. Ved siden av de voldelige islamistene har man de ekstreme, og de moderate. Forskjellen ligger i om man ønsker å reformere systemet innefra, eller om man går for en revolusjonær endring, hvor det bestående systemet brytes opp og erstattes av et nytt. I det siste tilfellet skal det bestående erstattes av et islamittisk styre, og man får et samfunn styrt etter Guds lov.

Torbjørn Knutsen: – Det overordnede målet var alltid en islamsk stat, ikke en muslimsk stat. Denne forskjellen er viktig. En muslimsk stat er enhver stat som styres av muslimer. En islamsk stat, derimot, er en stat som er basert på sharia, på islamsk lov.

Moderne islamisme sporer sine røtter tilbake til dannelsen av Muslimbrødrene, i Egypt i 1928. Grunnlegger var Hassan al-Banna. I dag er brorskapet trygt plassert i den moderate leir – den gangen representerte de noe nytt og opprørsk.

Al-Banna utformet en strategi i ni punkter for jihad. Ordet oversettes tradisjonelt med «anstrengelse», og langversjonen av uttrykket er jihad fi sabi Allah – «anstrengelse på Guds vei.» I henhold til Koranen kan jihad bety fredelig innsats for islams sak, og det kan tolkes som oppfordring til væpnet kamp mot de vantro. Al-Bannas ni punkter omtalte dels «den store jihad» som forklarte troende den rette vei, dels «den lille jihad,» som gikk på islamismens endelige mål: Gjenopprettelse av kalifatet, symbolet på islamsk enhet. Dermed ville truende, ikke-muslimske stater kunne bli behandlet som fiender som skulle bekjempes.

ANTI-AMERIKANSK: USA er islamistenes erklærte hovedfiende. Den USAledede krigen mot Irak helte bensin på bålet. Her brenner tyrkiske islamister en Onkel Sam-dukke i protest mot koalisjonssoldatenes oppførsel i Irak – og roper samtidig slagord mot Israel. De fleste islamister nøyer seg med demonstrasjoner, og tyr ikke til voldelige midler. Foto: Stringer/Reuters

De fleste islamittiske bevegelsene har hatt Al-Banna og Muslimbrødrene som ideal, skriver Knutsen i Blodspor.

Opprettelsen av staten Israel i 1947 provoserte muslimer over hele verden, og islamismen fikk en kraftig innsprøyting. I Egypt ble Muslimbrødrene for alvor oppfattet som en trussel, og de ble utsatt for forfølgelser, fengslinger og henrettelser. Men brorskapet ble til inspirasjon for folk på et annet kontinent: Asia. I India ble Abul Mawdudi en førende islamsk teolog. Han utviklet forskjellen mellom muslimsk og islamsk stat, og han utviklet tanken om «teodemokrati», et slags demokratisk islamsk styre. Mawdudi grunnla partiet Jamiat-el-Islami i Pakistan, og president Zia ul-Haq brukte senere tankene og partiet hans i sin islamisering av Pakistan.

Når skjøt islamismen fart for alvor? Ifølge Roald var seksdagerskrigen i 1967 et vendepunkt. Israels muslimske nabostater ble rent overende av den israelske krigsmaskinen, og tapte store territorier.

Dette resulterte i politisk radikalisering. Professor Knutsen deler muslimsk (islamsk) patriotisme inn i tre bølger: Panarabismen var først, og omfatter de arabiske, i all hovedsak muslimske, befolkninger. Egypts president Nasser var den ledende statsleder her.

Neste bølge kom med marxismen, og ble ført av ulike palestinske organisasjoner, med Yassir Arafat og PLO i spissen.

KJØNNSKAMP: Når samfunn moderniseres, skjer også noe med kvinnenes stilling. Islamistene ser på Vestens kvinnefrigjøring som syndens verk. – Islamske bevegelser er rene mannegrupper. Muslimske menn er redd for å miste kontrollen over sine kvinner, mener professor Torbjørn Knutsen. Foto: Bernard Bisson/Corbis

Politisk islam er den tredje bølgen. Så invaderte Sovjetunionen Afghanistan, og den radikale jihad-salafistiske versjon fikk utvikle seg under kampen mot den gudløse okkupasjonen. Et sted mellom 25 000 og 35 000 muslimske menn fra førti land rundt om i verden strømmet til for å slåss mot de gudløse inntrengerne. Mange ble der til russerne trakk seg ut ti år senere. Da hadde afghan-araberne, som de tilreisende mujaheddin ble hetende, rukket å danne en krigsprøvd, sammensveiset, religiøst toppmotivert hær. Således kunne bin Laden tilby Saudi-Arabias kong Fahd 10 000 erfarne krigere til å drive Saddam Hussein ut av det nylig okkuperte Kuwait. Kongen valgte i stedet å invitere en halv million amerikanske soldater til landet. Fra da av ble det saudiske kongehus i bin Ladens øyne en «frafallen» og en fiende av islam.

– Treningsleirene for afghankrigerne langs grensa mot Pakistan ble rene machomiljøer som sosialiserte rekruttene inn i voldsbruk og bygde sterke personlige vennskap mellom dem. Denne infrastrukturen la grunnlaget for framveksten av en ny generasjon militante islamister som var karakterisert av en særegen voldskultur og en høy militær kompetanse, sier Lia.

Den neste store merkesteinen ble 11. september 2001 og fellingen av Twin Towers. Her våknet også de moderate muslimene, med uro over hva som var i ferd med å skje. Samtidig ble det tydelig at mange islamister, selv om de var villig til å bekjempe fienden med vold, ikke hadde noe ønske om å delta i en global jihad.

FEMTE INNDELING:
GLOBALE VS. LOKALE • Alle islamittiske terroristgrupper har opprettelsen av en islamsk stat som sitt endelige mål, men de har ulikt syn på hva som er den viktigste politiske utfordringen akkurat nå, sier Brynjar Lia.

FFI-forskerne deler de islamittiske terrorgruppene i tre kategorier: nasjonalistiske/- separatistiske, sosiorevolusjonære, og globale jihad-grupper. De tre kategoriene står for helt ulike oppfatninger av hva den umiddelbare kampen dreier seg om, og de skiller seg når det gjelder organisasjonsform, handlingsmønster og sosial forankring.

Den første gruppen, av nasjonalt, separatistisk orienterte terrorister, slåss for et bestemt territorium, som de betrakter som okkupert eller truet av en ytre fiende. De har ofte sterk politisk fotfeste i eget folk, og terrorisme er bare en del av et større spekter av motstandsarbeid, som kan omfatte alt fra sykehusdrift til geriljakrigføring. Palestinske Hamas og libanesiske Hizbollah tilhører denne gruppen.

De sosiorevolusjonære gruppene bruker terrorisme i kamp om selve statsmakten i sine respektive muslimske land. De kjemper mot det de oppfatter som korrupte og despotiske stasledere, og håper å innføre islamsk styresett gjennom voldelig, revolusjonær virksomhet. Egyptisk islamsk jihad er et eksempel på slike grupper, som nå stort sett er små og svake, siden de er blitt hardt bekjempet av regimene i sine hjemland.

Globale jihad-grupper gjennomfører terroristangrep i det de oppfatter som en global forsvarskamp mot islams ytre fiende. I deres verdensbilde står den islamske verden overfor en akutt militær trussel fra en bred koalisjon av jødisk-kristne land, ledet av USA. Her finner vi blant annet al-Qaida.

Mens de sosiorevolusjonære er uten særlig betydning i dag, står hovedmotsetningen mellom lokale og globale grupper. – Hamas har bevisst holdt den globale jihad-bevegelsen på avstand. Spesielt siden 11/9 har Israel prøvd å påvise operasjonelle koplinger mellom Hamas og al-Quaida, men foreløpig peker tilgjengelig informasjon i retning av at Hamas snarere aktivt har motarbeidet al-Qaidas forsøk på å infiltrere Vestbredden og Gaza, sier Brynjar Lia.

I den senere tid har man sett tendenser til at lokale islamistterrorister «goes global». Den algirske «Salaffigruppen for strid og preken» (GSPC) har nå gått ut og proklamert støtte til al-Qaidas globale krig, forteller Lia. GSPC var arvtaker etter opprøret som ble satt i gang da det moderate islamistpartiet FIS lå an til å vinne valget i 1992, et valg som ble avlyst av de militære.

Også jordaneren Abu Musab Al-Zarqawis terrorgruppe endret nylig navnet til Al-Qaidas organisasjon for hellig krig i Irak. Organisasjonen har påtatt seg ansvar for en lang rekke kidnappinger, bomber og andre aksjoner rettet mot den USA-ledede koalisjonen i Irak, og mot sivile. Han var forbundet med islamistene i den opprørske byen Ma'an i den sørlige delen av Jordan. Al-Zarqawi er jordaner, og var opprinnelig i ledelsen av et lokalt opprør som rettet seg mot det hasjemittiske kongehuset og myndighetene i Amman.

Disse har definert USA spesielt, og Vesten generelt, som sine fiender. Betyr det at de stiller seg med ryggen mot framtida?

BORGERKRIG? Gilles Kepel, en av Europas fremste islamspesialister, hevder i sin bok Fitna at jihaden som ble lansert mot Vesten 11. september 2001, er i ferd med å slå tilbake. Foto: Jan T. Eskedal/Scanpix

SJETTE INNDELING:
MODERNISTER VS. ANTIMODERNISTER • Islamistene har det til felles med modernistene at de mener deler av tradisjonen kan forandres, sier Dagfinn Rian, som peker på det tvetydige i islamistenes forhold til modernismen; til det vestlige. Islamismen oppstår som en reaksjon mot det moderne, samtidig som den vil nytolke muslimsk tradisjon.

Ann Sofie Roald utdyper: – Islamismen er en moderne bevegelse, som er en protest mot det moderne. Her ligger et potensial for at islamismen kan virke moderniserende på lenger sikt.

I en artikkel i fjor høst forteller Time Magazine historien om en far i Bagdad som forsøker å redde sin sønn Omar fra å bli fullblods islamist, med alt som følger med. For å redde sønnen fra Saddams terrorregime, sender han sønnen til De forente arabiske emirater for å få sin utdannelse der. Sønnen vender tilbake med langt skjegg, ikledd dishdasha, den tradisjonelle kjortelen. Islamiseringsprosjektet var allerede godt i gang.

Til slutt lykkes faren i å redde Omar fra islamismens klør, og Times artikkel ender godt. Interessant nok foretoner Omars riving mellom islam og Vesten seg som et spørsmål, ikke om konfesjon, men om konfeksjon: Når Omar skifter ut dishdashaen med T-skjorte og jeans, skjønner faren at katastrofen er avverget. Omar er blitt moderne.

Men modernisering handler om noe mer enn klær. – Islamistene spiller en stor rolle når det gjelder individualiseringen av islam, sier Anne Sofie Roald.

– Islamistene betoner det personlige, det inderlige, i forholdet til religionen. Vi ser paralleller til pietistiske vekkelsesbevegelser som har gått gjennom Norge, hvor den personlige frelse ble det saliggjørende. Dermed bryter man med den tradisjonalistiske tilnærmingen, hvor man blir født inn i islam, sier Roald.

SIVILISASJONSKAMP: «En sivilisasjonskamp mellom Islam og Vesten.» Slik karakteriserer Samuel Huntington situasjonen. Men er USAs behandling av mujaheddin-krigere på Guantanamo som sies å være i strid med både Genèvekonvensjonen og folkeretten – sivilisert? Og kan islamismen sperres inne? Foto: Reuters/Corbis

«Modernisering» handler om frie valg, om menneskeretter, om ytringsfrihet. Om man går litt dypere til verks, forutsetter all form for demokrati at man har autonome individer – at det enkelte menneske ser på seg selv som noe unikt, noe eget, en som står utenfor kollektivet.

Roald mener at islam som religion ikke står i veien for moderniseringen. – Religionen er ikke problemet, problemet er de sosiale strukturene. Du ser det i Afghanistan: Sløret forsvant ikke med Taliban. Hun får følge av Lia.

– Islamismen kan virke moderniserende, Radikal islam kan det ikke. Den politiske islamismen gjør opprør mot klansamfunnet, der innflytelse gjennom slekt og venner avgjør.

En som ikke er i tvil om islamismens moderniserende kraft, er førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo. I artikkelen The Modernizing Force of Islam argumenterer han for at islamistene kan sees på som moderniseringsagenter. Ved siden av å inderliggjøre religionen, bidrar islamistene gjennom sosial mobilisering til å trekke folk inn i politikken. Dessuten fremmer de en noe nær protestantisk arbeidsetikk, som også betoner den individualistiske pliktetikken.

Samtidig vil islamistene gjeninnføre sharia – islamsk lov. Hvordan rimer det med det moderne?

Ifølge Utvik ønsker islamistene å omforme sharia, fortolke den på nytt, til å bli en moderne lovtekst, vedtatt gjennom valgte forsamlinger. – Dette er noe helt annet enn den klassiske sharia, som ikke var annet enn Koranen og sunna, forstått gjennom de religiøse lovekspertenes øyne, sier Utvik.

I mange muslimers øyne er ordet «modernisering» synonymt med «vestliggjøring». I mange arabiske land har man skiftet ordet for modernisering, tahdith, ut med tajaddud dhati, «selvets fornyelse,» som et synonym. Moderne muslimske samfunn skal basere utviklingen på egen tradisjon og kultur, i sted for å imitere Vesten.

Men spørsmålet er om dette lar seg gjøre i overskuelig framtid når premissene er som følger:
1) Islamismen forutsetter at religionen skal dominere alle sektorer i samfunnet. Som Rian sier: Dette er totalitært.
2) Moderniseringsprosjektet skjer i samfunn dominert av det man på fagspråket kaller «førmoderne sosiale strukturer» – der makt og privilegier fordeles etter slektskap og bekjentskap.

Professor Knutsen tror de viktigste moderniserende kreftene i islam er de muslimer som lever i Europa, og som lærer vestlige vaner for sitt sosiale og politiske engasjement. Dette er Roald langt på vei enig i. Særlig gjelder dette for annen generasjons muslimske innvandrere, som får sin utdanning i Europa.

Like viktig er det å bygge en offentlighet i muslimske land. Savnet av dette er en stor hemsko når det gjelder moderniseringa av disse samfunnene, sier Knutsen. Roald mener imidlertid at muslimsk deltakelse i medieglobaliseringa, først og fremst gjennom TVstasjonen Al Jazeera, betyr mye når det gjelder å bygge en egen muslimsk offentlighet.

– Men dette kan slå begge veier. Jeg tror for eksempel at vi i Vesten ikke har forstått hvilken medieeffekt det hadde, drapet på Muhammed Dorra, sier hun.

Muhammed var den palestinske gutten som sammen med sin far ble fanget i kryssild mellom israelske soldater og palestinske opprørere. TV-bildet av den livredde gutten i fanget på sin far gikk verden rundt. Det siste fjernsynsseerne får med seg, er en apatisk far som holder sin døde sønn i armene. De israelske soldatene fikk skylda.

– Denne sekvensen ble nærmest en TVvignett i lang tid. Respekten for vestlige verdier ble ikke større etter dette, sier Roald.

Den pågående krigføringen i Irak er en ny leverandør av TV-bilder av vestlig arroganse og overmakt. Ressentimentet vokser. Lia advarer: Som afghan-veteranene ble rekrutter til al- Qaida, kan framtidige Irak-veteraner, med sin kamperfaring og voldskultur, og sitt kontaktnett, danne ryggraden i framtidas globale jihad.

Vi snakker om kampvillige, ideologisk motiverte menn. Men hvor er kvinnene?

POSTSKRIFT:
KVINNER VS. MENN? • Professor Knutsen mener kjønnsdimensjonen er undervurdert som drivkraft i antimoderniseringen. – Når du ser på de ulike islamske bevegelsene, så snakker vi om rene mannebevegelser. Det er ikke så rart. Det mest truende med moderniseringen, i den muslimske verden, er likestilling mellom kjønnene. Da mister de kontrollen over sine kvinner.

AKADEMIA: Moderate islamister ser det som sin oppgave å reformere, opplyse og utdanne. – Muslimer må lære seg å mestre vitenskap og teknologi, og fremme økonomisk utvikling i islamske land, sa Malaysias statsminister Mahatir Mohamad nylig ved en internasjonal konferanse om islam i globaliseringens æra. Disse jentene studerer økonomi ved et universitet i Kuala Lumpur. Foto: Andy Wong/Scanpix

Knutsen minner om at flere ledende islamister ble antimodernister etter opphold i Vesten.

Roald følger Knutsens resonnement et stykke på vei. Islamistene ser på Vesten som en syndens pøl, og det skyldes i første rekke kvinnefrigjøringa. Slik sett har han rett, sier hun.

Men Roald minner om at det også fins en sterk kvinnebevegelse innenfor islamismen: – Mange mujaheddin tok med seg familiene sine til Afghanistan.

En kvinne som har brakt sitt forhold til islam ut i det offentlige rom, er den muslimske og åpent homofile Irshad Manji. I 2003 kom The Trouble about Islam på engelsk, og er siden oversatt til mange språk, deriblant norsk.

Her lanserer Manji sin Operasjon Ijtihad (arabisk for anstrengelse, innsats). Det skal være en ny opplysningstid for muslimer, der den enkelte oppfordres til å spørre, og til å tenke selv. Ijtihad var sentralt i islam frem til rundt år 1200, og var betegnelsen på rettslærdes selvstendige tolkning av de hellige tekstene.

Operasjon Ijtihad skal også medføre konkrete tiltak for å styrke muslimske kvinners selvstendighet. Først ved å gi mikrolån til kvinnelige entreprenører som vil starte egen bedrift. Deretter radio- og TV-stasjoner som skal drives og eies av kvinner i den muslimske verden. Manji arbeider nå med å etablere «Institute for Independent Thinking in Islam» i Canada, hvor hun bor.

De første fatwaene er utstedt mot henne.

Av Tore Oksholen