Om Gemini

Ny mat til laksen?

Norsk oppdrettsnæring forbruker fire ganger så mye fisk som den produserer. Det marine økosystemet i verden er truet. Likevel planlegger Norge en storstilt ekspansjon innenfor fiskeoppdrett.

TROR PÅ RØDÅTA: Ingrid Overrein deltar i et stort forskningsprogram ved NTNU/SINTEF der rødåta står i fokus. I programmet inngår ulike prosjekt rundt høsting, effekter av fangst, innhold i åta og muligheter for bearbeidelse. Foto: Studio Lasse Berre

Det er tidlig februarmorgen, og vi befinner oss på SINTEF Fiskeri og havbruk. Forsker Ingrid Overrein har nettopp vært og hentet fram dagens samtaleobjekt og plassert det i handa mi: en millimeter lang grå-rosa strek. Dette er altså rødåte. Dette er planktonet som kan bli redningen for en hardt presset oppdrettsnæring.

For de siste årene har veksten i norsk lakseoppdrett gjort at fôrbehovet har gått rett til værs. Oppdrettsfisk må fôres av oppdretteren på samme vis som grisen må fôres av bonden. Forskjellen består i tilgangen på råstoff til fôr. Mens landbruket dyrker gress og grønnsaker til husdyrene, må fôret til oppdrettsfisken hentes fra stammen av småfisk som allerede finnes i havet. Og nå nærmer dette uttaket seg det maksimalt mulige både utenfor Norge og ellers i verdenshavene.

– Det er ikke forsvarlig å øke produksjonen av fiskefôr lenger slik det lages i dag, sier Ingrid Overrein. – Så lenge fiskemel er basis i fôret, trenges det fisk i store mengder, som tobis, øyepåle, kolmule, sardin, lodde og sild. Det går med fire kilo av denne småfisken bare til å fore opp én kilo med laks! For Overrein og kollega Dag Slagstad er det innlysende at norsk oppdrettsnæring ikke kan fortsette slik. Det er derfor de forsker på rødåta – et plankton det finnes mye av på et lavere nivå i næringskjeden. De mener rødåta kan erstatte fiskemel på en bærekraftig måte.

Men dette er ikke like innlysende for alle.

FESTTALER • Det stemmer i hvert fall ikke overens med innholdet i festtaler om nyskaping og vekst, som norske politikere har holdt det siste tiåret. Her har det ikke vært spart på kruttet. Nasjonens nye verdiskaping skal komme fra havet. Produksjonen av laks og ørret skal økes. Torsk skal bli Norges nye oppdrettsart. Og hva oppdrettsfisken skal spise, sies det mindre om.

Fôrselskapet Ewos uttaler fortsatt på websidene sine at «Om 20 år skal vi produsere 4-5 ganger så mye oppdrettsfisk som i dag. Vi har store fornybare ressurser som kan sikre oss at havbruk kan fortsette å vokse».

At Norge sliter med en prekær problematikk, avspeiles heller ikke gjennom føringene fra fiskerimyndigheter og Norges forskningsråd. Tvert imot ble 50 nye lisenser for oppdrett nylig delt ut.

DYSTRE TALL • Noen aktører jobber likevel med å få fram de harde fakta. Fiskeforskere i Bergen, Trondheim og Tromsø kjenner godt til problematikken rundt fôr til oppdrettsfisk. Verdens naturfond (WWF) og Framtiden i våre hender prøver å få fokus på oppfiskingen som skjer i dag utenfor Norge – og på trålfisket som norske skip foretar langs kysten av Peru og Chile. Og Havforskningsinstituttet kommer stadig med nye dystre tall.

– Vi forbruker over 2 millioner tonn villfisk til å produsere 1/2 million tonn laks og ørret, opplyser forskningsdirektør Ole Arve Misund ved Havforskningsinstituttet. Tidligere ble det fisket over en million tonn tobis fra norsk og dansk side. Nå fiskes bare 50 000 tonn – og bestanden ligger under det man regner som kritisk nivå. I 1970 registrerte forskerne at sildestammen var kollapset. I dag foregår et uregulert fiske på kolmule.

– I 2003 ble 2,3 millioner tonn kolmule tatt ut. Anbefalingene våre var halvparten, sier Misund. Knappheten på villfisk gjør det vanskelig å øke uttaket av fisk fra verdenshavene. Over halvparten av bestandene er «fullt fisket». 25 prosent er overfisket, og flere andre bestander er under oppbygging etter å ha vært overfisket. De største bestandene av villfisk finnes utenfor Peru og Chile. Her oppfordrer myndighetene også til økt bruk av fiske direkte til mat. – Så havet er snart tomt? – La oss si det sånn at Norge ikke kan forvente noen større vekst i utbytte fra villfiskbestandene samlet sett, sier Misund.

PRESSEDE FISKERESSURSER • Også havmiljørådgiver Maren Esmark i Verdens naturfond (WWF) ønsker fokus på problemstillingen rundt fôr og oppdrett. Dette er en av sakene hun har jobbet mye med de siste årene:

– Norsk lakseoppdrett kan aldri bli bærekraftig slik som produksjonen foregår i dag. Det er ikke nødvendigvis galt å bruke fisk av liten økonomisk verdi til å produsere en høykvalitetsvare, men både næring og myndigheter må snart innse at Norge er med på å øke presset på allerede sterkt pressede fiskeressurser. Regjeringen må sette retningslinjer for hva som er etisk og miljømessig akseptabelt. Det kan ikke legges til rette for en storstilt økning innen oppdrettsnæringen og pøses ut millioner av forskningskroner på f.eks markedstilpasning av avl, når vi vet hvilket problem fôrtilgangen byr på. Artene som inngår i industrifiske, er stort sett små, tallrike fiskebestander som spiser mye plankton. Sild, lodde og tobis er selve grunnfjellet i havets økosystem, og dagens katastrofale forvaltning av for eksempel tobis og kolmule viser at norsk fiskefôr ofte baseres på arter som ikke kan høstes bærekraftig. Jeg synes det er en selvfølge at en fiskeoppdretter har ansvar for bærekraftig råstoff i fôret sitt, sier Esmark.

RÅVARER FRA SØR-AMERIKA • Men oppfatter fôrprodusentene og oppdretterne situasjonen som prekær, og føler de ansvar for å bruke et råstoff som ikke virker bærekraftig?

Fôrselskapet Ewos i Bergen er en av to ledende selskap i verden med en markedsandel på 40 prosent. Markeds- og salgsdirektør Endre Sæter opplyser at Ewos produserer 650 000 tonn fiskefôr i året og har en inntekt på 3,8 milliarder. På nettsidene sine slår selskapet fast en påstand som kan virke motstridende på mange ut fra dagens praksis, – nemlig at verdens fiskebestander er fullt ut utnyttet, og at framtidig vekst av sjømat derfor må dekkes av oppdrett.

Ewos får råvare til fiskefôret sitt fra både Norge og Sør-Amerika. Flere eksterne røster har i det siste kritisert det norske trålfisket av ansjovetas her. WWF hevder at chilenske kystfiskerne får lov av myndighetene å dra ut og fiske bare en dag i måneden – og 12 dager i året. Myndighetene lar de store industritrålerne som leverer fisk til laksefôr, få kvotene.

Daniel Pauly som av tidsskriftet Scientific American regnes som en av verdens 50 mest innflytelsesrike vitenskapsmenn, er også en sterk kritiker av industrifiske på verdenshavene: På norsk tv i høst deltok han i et faktaprogram som tok opp fôrproblematikk og Norges tråling i Sør-Amerika. Han mener atnorsk lakseoppdrett bidrar til å svekke verdens matsikkerhet: – Norge tar maten ut av munnen på de fattige, uttalte Pauly den gangen.

Dette er tøys, ifølge Sæter i Ewos. Hvis ikke et marked hadde etterspurt villfisken, ville den gått til kylling og grisefôr. Han mener det heller ikke er slik at det er mindre fisk utenfor Chile enn før. Det er bare større arbeidsledighet og flere kystfiskere.

– Hvordan kan dere hevde at «oppdrett = bærekraft satt i system» når vi vet at industrifiske tømmer havet, og at det ikke er mulig å fortsette en slik råvaretilgang?

– Vi mener selv at vi er en bærekraftig næring med en sunn produksjon. De fleste fiskeslag som brukes til fiskemel, er godt regulert og fanges i henhold til bestandens bærekraft. Vi er gjerne med på ideen om å høste råvarer lenger ned i næringskjeden, men det er ikke vår oppgave å ta ansvar for at det for eksempel drives overfiske på kolmule, sier Sæter.

Han forteller at det ikke er noe i veien for at Ewos i dag kan bruke kun vegetabilske oljer til laksefôr, men at man har satt grensen til 30-40 prosent siden forbrukerne vil ha de verdifulle fettsyrene i laksen. – Vi er med på å utvikle nye prosjekt sammen med utenlandske industriaktører, sier Sæter, – og vi driver uttesting med krill i Sørishavet, men dette er hemmelige ting vi ikke vil si noe mer om nå.

Under værfenomenet El Niño i 1998 brøt ansjoveta- fisket utenfor Sør Amerika sammen, og underskuddet på marine oljer til fiskefôr ble synlig for alle. For norske fôrprodusenter som Ewos kan en ny El Niño bety katastrofe. Flere forskere tror fôrselskapene holder muligheten åpne for vegetabilske råvarer som en buffer mot en slik krisesituasjon.

OPPDRETTERNE • – Oppdrett truer ikke uttaket av fisk til fôrproduksjon, uttalte Stuart Barlow, nylig avgått leder i International Fishmeal and Fish Oil Organisation da han talte på et fiskeriseminar i Bergen like før jul. – Fisket er så strengt kontrollert av de ulike regjeringene, og overvåket av både FAO og The Marine Stewardship Council, at vi trygt kan påstå at fisket etter industrifisk er bærekraftig, sa han.

Heller ikke styreleder Lisbeth Berg-Hansen i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening er med på at det drives uansvarlig i oppdrettsnæringen.

– Fisk spiser fisk. Det er helt naturlig. Bruker vi ikke småfisken til fôr, går den til svinefôr.

– Men kanskje man skulle ta ansvar og finne et alternativ?

– Den diskusjonen orker jeg ikke å ta nå. Vi utnytter de naturressurser vi har i Norge, og vi produserer sunn og god mat.

MARINT FETT ER VERDIFULLT • Det som gjør det vanskelig for fôrprodusentene å slutte med fisk som fôr, er det marine fettet som finnes i fisken. Dette fettet er ettertraktet fra forbrukernes side, og det finnes ikke i landbasert fôr.

Ingrid Overein har dratt fram projektoren og viser oss rødåta i forstørret utgave på veggen:

– Det lille dyret er veldig spesielt. Det inneholder et svært høyt nivå av protein, og de viktige fettsyrene DHA og EPA finnes i høye nivåer – spesielt i fettet i celleveggene. Hvis du ser nærmere på bildene, ser du en slags pølse som går gjennom hele dyret. Det er «fett-sekken» hvor de lagrer et spesiell fett som de akkumulerer gjennom vekstsesongen. Her er det også rikelig med et rødt fargestoff som gjør rødåta verdifull.

FANGST AV RØDÅTE • Professor Olav Vadstein på NTNU leder det store rødåte-programmet der både Ingrid Overrein, Dag Slagstad og en rekke kolleger jobber på ulike prosjekt rundt høsting, effekter av fangst, innhold i åta og muligheter for bearbeidelse. Han mener det må tenkes nytt rundt fangst: – Uttaket må hele tiden balanseres så det blir et sunt økosystem. Stjeler vi maten fra lodde og sild, må vi også passe på å fiske mindre på disse sortene. I stedet for å hente opp et tonn med sild eller lodde, kan det kanskje tas opp ti tonn plankton. Vi må rett og slett be fiskere bytte torskekvoter med dyreplankton-kvoter.

Dag Slagstad og Ingrid Overrein er fullstendig på linje med «sjefen sin». Heller ikke planktonet rødåta kan fangstes uten mål og mening. Sild lever av rødåte hele livet.

– Et av målene i det strategiske universitetsprogrammet vårt er nettopp å finne ut om fangsting på rødåte kan virke uheldig inn på den økologiske balansen i havet, sier Slagstad. Han har med pc’en og vil gjerne vise et oppsiktsvekkende funn når det gjelder mulig fangsting av rødåte. Slagstad henter opp en rekke kart i gilde farger på skjermen. Dette er modeller over hvor rødåte befinner seg gjennom året.

– Her ser du hvordan den første generasjon av rødåta kommer til syne på våren på den midt-norske sokkelen, peker Slagstad. – Og her brer den seg utover sokkelskråningen. Den andre generasjonen opptrer seinere på sommeren.

Modellsimuleringene på skjermen viser hvordan havstrømmene transporterer rødåta langs kysten, inn på sokkelen, videre inn i Barentshavet, på vestsiden av Spitsbergen og opp mot Grønland. Det lille krepsdyret veksler mellom å gå på dypet og opp i havoverflaten. Og her kommer Slagstads funn: Når rødåta nærmer seg Spitsbergen, vil temperaturen på havet ta knekken på generasjonen. Her kan det være mulig å fangste store mengder siden åten sannsynligvis går til spille.

– Problemet med å fangste rødåte er at det er så høy enzym-aktivitet i rødåta på vår og sommer at fangsten blir veldig fort forringet. Det blir som en gelé. Derfor – når trålen er tømt – må man få den stabilisert, dvs. bruke syre, base eller varme, forklarer Ingrid Overrein.

FOR HØYVERDIG TIL FÔR • Oppe i Tromsø sitter professor ved Fiskerihøyskolen, Kurt Tande, som også – i flere år – har har vært fascinert av muligheten for å fangste på rødåte. Så mye har emnet opptatt han, at han har opprettet en egen bedrift for fangst, Calanus as.

– Jo, vi vil være ledende på å utnytte rødåte kommersielt, og satser på å åpne opp marked der det er mulig, sier Tande. – Men vi vil ikke gå rundt og si at dette blir et stort eventyr. Først må det skapes tillit til aktører, og vi må ha med miljøvernere og fiskere. Vi snakker ikke om industrifiske, men om en liten fiskeflåte. At vi starter fra scratch, gjør det også mulig for forvaltningen å holde følge og utarbeide gode retningslinjer for fangsting.

Men Tande har helt andre tanker enn Trondheimsforskerne om hva rødåta skal brukes til. Han mener rødåta er for høyverdig og har større muligheter enn at den skal bli kandidat til fiskefôr. Pulveret som kan produseres fra åta, er ifølge Tande av en slik kvalitet at det kan brukes til menneskefôr. Til fôrproduksjon mener Tande at krill har langt større muligheter, og refererer til at Fiskeridirektoratet nylig har gitt tillatelse til høsting av 4 millioner tonn i året i Antarktis.

PLANKTON ER GOD LØSNING • Webjørn Melle på Havforskningsinstituttet forsker på dyreplankton som råstoffkilde i fiskeoppdrett. Han er enig i at man ikke må stoppe opp med rødåte alene, men se på alle typer plankton som ressurs:

– Det er mer enn nok produksjon av plankton til å bære produksjon av fôr til lakseoppdrett, sier han. Tallene sier det samme. Bare i Norskehavet produserer naturen hvert år ca 600 millioner tonn krill, amfipoder og rødåte. Hvis man kunne utnytte bare én prosent av Norskehavets planktonproduksjon til laksefôr, kunne man teoretisk sett produsere 1,8 millioner tonn laks per år. I dag produseres det rundt 420 000 tonn laks per år.

Men også han ser utfordringene som ligger på økologi, fangst og produksjonssiden.

– Det er HER innsatsen i Norge må settes inn nå, mener han. – Når det gjelder forskning på mengde, fangst, effekter på økosystem, har vi lite eller ingenting av forskningsmidler. Etter min mening er det lite framtidsrettet for Norge som fiskerinasjon å bruke ressurser på forskning og utvikling av fôrproduksjon basert på vegetabilske protein- og fettkilder. Hvem vil ha en laks uten helsemessige fordeler? Og hvem vil eventuelt ha laks med genmodifiserte omega3-fettsyrer?

Melle mener alt ligger til rette for et større najonalt samarbeid og program rundt fôrproblematikk og høsting av plankton. Dette vil kunne innvolvere hele forskningsnorge på marin side på mengdemåling, fangst, økologi, fôr vekst m.m.

VERDIFULLT PLANKTON: Rødåte er et dyreplankton som inneholder et svært høyt nivå av protein og fettsyrene DHA og EPA – spesielt i fettet i celleveggene. Fargestoffet gjør også rødåta verdifull.

ANSVARET? • I bunn og grunn er de fleste enige. Både forskere, miljøvernorganisasjoner og fôrprodusenter mener fisken ikke lenger bør fôres med fisk. For å skaffe fram alternativer til et ikke-bærefkraftig fôr i dag, trenges det løsninger fra flere kanter. Det er neppe snakk om et enten-eller. Og de andre løsningene må inn nå.

Professor Anders Skrede på Aquaculture Protein Centre (APC) som jobber med å finne fram til vegetabilsk fôr for laksen, utrykker det slik:

– Et optimalt fôr må ha råvarer som er raffinert og kvalitetssikret på alle vis. Alle alternativer har sine utfordringer For planktonforskning er det fangst og produksjon. For oss som jobber med vegetabilsk fôr, handler det om å skille ut antinæringsstoffene i planter. Studier på laks har nemlig indikert at mer enn 10 prosent soyamel i fôr kan være skadelig. I nederste del av tarmen blir det betennelse – fisken får rett og slett diaré. Det trenges forskning for at oppdrettslaksen skal kunne tåle maten bedre.

Men hvem tar ansvaret for at noe skjer og legger føringene så ikke forholdene fortsetter som i dag? Hva gjør for eksempel Forskningsrådet på området? Er det slik som Olav Vadstein hevder, at prioriteringer mangler og at midlene bare fordeles noenlunde likt til alle delprogram under sekken «havbruk»?

FORSKNINGSRÅDET • Professor Magny Thomassen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås har ledet flere av Forskningsrådets marine programmer. Hun ledet også en arbeidsgruppe i 2003 som tok for seg fôr til oppdrett. Her ble det understreket at «utviklingen i retning av en permanent mangelsituasjon kan gå raskt og kan i løpet av tre til åtte år skape store problemer for veksten av norsk fiskeoppdrett – om vi ikke er beredt med alternative fôrråvarer». Gruppen utarbeidet en handlingsplan, og anbefalte forskning på optimal bruk av eksisterende råvarer fram til 2008, og at innsatsen på fôrforskning burde fordobles fra 2005 og utover.

På spørsmål om hvordan anbefalingene fra 2003 har blitt fulgt opp i ettertid, svarer Magny Thomassen at det ikke er så lett å peke på noe konkret, men at anbefalingen fra den gang er blitt brukt i ulike sammenhenger – blant annet i programmet «Havbruk – produksjon av akvatiske organismer» som inngår under Store Programmer – også under ledelse av Thomassen.

– Dette programmet har hatt 75 millioner til disposisjon, hvor mye av pengesekken har blitt satt av til fôrproblematikk?

– Ikke mye. 10-15 millioner er i en samlesekk for fôr og næring, men her går mye til fordøyelsesstudier, generelle metabolismer osv.

– Men hvordan kan det stå i stil med det arbeidsgruppa sa i 2003 om den prekære situasjonen rundt mat til oppdrettsfisk?

– Vi har små rammer, og når vi snakker om 8-9 delprosjekt innenfor hvert program der alle skal ha midler, kan det ikke bli mer. Siden vi ikke har større bevilgninger,mener vi industrien selv må på banen om fôrproblematikken skal løses, sier Magny Thomassen.

HER BEFINNER RØDÅTA SEG: Figuren viser en simulering over hvor rødåta befinner seg i Norskehavet og Barentshavet i september måned. De røde linjene viser dybdekonturer for 300, 500 og 2000 meter. Gule og røde felt antyder der rødåta er. På de røde feltene er det mer enn 120 000 rødåte per kvadratmeter. Øverst oppe til høyre ser vi det røde feltet langsmed Svalbard. Her er rødåta i ferd med å forsvinne inn i Polhavet.

DEPARTEMENTET • Forskningsrådet mener altså underforstått at Fiskeri- og kystdepartementet må øke rammene om forskning på fôralternativer skal få et dytt. Og like før påske kom faktisk departementet – både med ei ny Stortingsmelding om marin næringsutvikling og ny lov om akvakultur. Fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen mener næringen står overfor store utfordringer. Disse ramses opp som «krevende kunder», «snu utviklingen med å sende ut råvarer» og «å øke verdiskapingen i Norge».

Den nesten 140-siders store Stortingsmeldingen har fokus på «økt lønnsomhet og markedsforståelse, satsing på forskning og innovasjon, så vel som bærekraftig ressursforvaltning. » Regjeringen forslår en særskilt styrking av forskning innenfor områdene: Energi og miljø, Mat, Hav og Helse. Når vi går gjennom områdene, kan vi ikke finne fôrproblematikken nevnt.

Heller ikke i den nye loven om akvakultur, kan vi finne at fôr blir tatt opp. Formålet med loven er derimot å «fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft i akvakulturnæringa og bidra til næringsutvikling på kysten.» Det legges vekt på økt kapitaltilgang og omstillingsevne, effektivisering av etableringsprosessen, kortere saksbehandling m.m.

Steinar Hermansen i Miljøverndepartementet satt i arbeidsgruppen for strategirapporten som ligger bak Stortingsmeldinga, men vil ikke uttale seg på spørsmålet om de ikke den gang så fôrproblematikk som én av mange utfordringer. Han henviser til Fiskeridepartementet. Seniorrådgiver Stine Hammer i Fiskeri- og kystdepartementet mener fôr er tatt opp i kapittelet om Havbruksnæringen, og riktig: Ved å lete gjennom de elleve sidene, finner vi 3/4 side om «Fôrtilgang – muligheter og utfordringer » helt mot slutten. Mens det ellers i meldinga snakkes om målsettinger og tiltak, omtales fôr her i generelle vendinger. Det slås fast at «tilgangen på fiskemel og olje begrenses av fiskeriene» og at «bruken av plantenæringsstoffer kan erstatte marine proteiner». Videre at «forskning og utvikling er viktig for å møte utfordringene». Det vises til en rapport fra 2001 som trakk opp en del løsninger, og avslutningsvis at «regjeringen vil videreføre forskning for å finne alternative fôrkilder».

– Men legges det føringer på noe vis? Det blir jo unektelig mest prat om dette...?

– Det er Norges forskningsråd som må operasjonalisere dette. Vi tegner de mer overordnede linjene, sier Hammer.

4 kilo fisk = 1 kilo laks: Mens landbruket dyrker gress og grønnsaker til husdyrene, må fôr til oppdrettsfisk hentes fra stammen av småfisk i havet. Nederst i næringskjeden finner vi planteplankton, så dyreplankton, dernest småfisk og så vanlig matfisk. Biomassen øker jo lenger ned man går i kjeden, mens energien reduseres anslagsvis med 90 prosent for hvert nivå oppover. Forskere mener vi høster for langt opp i kjeden og at matfisk går tapt. OBS: Klikk her for å se illustrasjonen større (pdf) Illustrasjon: Raymond Nilsson, SINTEF Media

MYE GJENSTÅR • Havbruksnæringen skal vokse, og behovet for fôr vil øke sterkt i årene som kommer. Imens fortsetter overfisket og knappheten på villfiskbestandene.

Finansieringen av forskningsprosjektet til Ingrid Overrein og kollegene tikker også mot en slutt:

– Skal rødåta fangstes på, kreves det spesialtilpasset utstyr ombord i båtene for å kunne ta hånd om fangsten raskt. Vi må også finne ut hvor mye som kan fangstes og hvor vi kan fange den – siden rødåta er så viktig for rekruttering av både torsk og sild.

Ingrid Overrein legger ei stor, rød kake på bordet. Den er laget av presset rødåtefôr – ved hjelp av båndpresse og industrielt utstyr, og er et synlig bevis for at en rekke problemstillinger har blitt identifisert i forskningsarbeidet fram til nå. Nå er det viktig at forskningen rundt temaet ikke stopper opp når universitetsprogrammet er ferdig.

En ting kan Overrein i hvert fall gå god for helt på tampen – og det er at laksen vil kunne få et fôr som smaker godt.

– Jeg smurte rødåte på loffskive med majones og sitron til ungene en gang. De protesterte overhodet ikke! smiler hun.

Av Åse Dragland