Om Gemini

Det er opplest og vedtatt at klimaet er i dramatisk endring – og at mennesket har skylda. Kan vi være så sikre på det?

Les også kommentar av Eystein Jansen, Bjerknessenteret for klimaforskning, Universitetet i Bergen

	Kloden blir varmere, og forekomsten av CO2 øker. Så langt er forskerne enige – men heller ikke lenger. Teoriene spriker om både årsaker og konsekvenser. Og mange mener at andre og vel så viktige miljøspørsmål drukner i klimadebatten. Foto: Scanpix/Gorm kallestad

Prestrud, sier han og ønsker velkommen til Norsk senter for klimaforskning: Cicero. Navnet påkaller en nærliggende tanke – har han en pastor i magen? En forkynner av evangeliet? For det lar seg knapt gjøre å oppholde seg særlig lenge i selskap med klimaforsker Pål Prestrud før man ledsages til å se lyset. Gjennom hullet i ozonlaget.

Gjennom den drøye timen vårt besøk varer, teppebombes vi av grafer og klimakurver. De fleste av dem er pedagogisk anlagt og bidrar til å banke inn budskapet: Vårt globale klima er alvorlig ute av balanse. Cicero-direktør Pål Prestruds sluttsats er todelt:

For det første: Dagens globale oppvarming skyldes i det minste delvis menneskeskapte faktorer (les: utslipp av klimagasser). Det er nå – om ikke bevist, så i det minste belagt med en stor mengde vitenskapelige indisier.

For det andre: Derfor må alle gode politiske, forskningsmessige og mediemessige krefter settes inn på først å bremse veksten og deretter få til reell reduksjon av utslippene av klimagasser.

Cicero-direktørens todelte sluttsats uttrykker det herskende paradigme i klimadebatten. I denne artikkelen stiller Gemini spørsmålet: Hva om de tar feil?

		Etterlyser planer Professor Egil Sakshaug etterlyser handlekraft for å møte framtidas klima på en aktiv måte: – Hvem har hørt om en generalplan som tar hensyn til at havet vil stige, for eksempel ved å legge nye veier høyere opp fra havnivå? Gjøres det overhodet forberedelser innenfor samferdsel og naturforvaltning? Foto: Geir Mogen

ET GLOBALT KØLLESLAG • Om du er en av insiderne i klimadebatten, kjenner du uttrykket. Hvis ikke, kan du lære deg det først som sist: ishockeykøllegrafen. Alle klimagrafers mor, som forteller hvordan klimaet har utviklet seg fra år 1000 e. Kr. til i dag. Den har fått tilnavnet på grunn av utseendet – og det er selve køllebladet som opptok en hel verden da den ble lansert i 1998. Køllebladet, det som treffer pucken, og som i denne modellen forteller at det globale klimaet er i ferd med å gå av skaftet. Om klimadebatten er en puck, ga tilslaget i 1998 debatten en trøkk som fremdeles gir gjenlyd verden over.

De første 900 årene utgjør stangen i ishockeykølla. Utpå 1900-tallet bøyer den oppover, stadig brattere, og bladet på kølla avtegner seg. Forskerne som publiserte grafen – Michael Mann, Raymond Bradley og Malcolm Hughes – mente at konklusjonen ikke var til å misforstå: «Våre resultater antyder at slutten på 1900-tallet er avvikende sett i sammenheng med minst det siste årtusenet. 1990 var det varmeste tiåret, og 1998 det varmeste året, med moderat høy sikkerhet,» skrev de i tidsskriftet Nature.

Michael Mann gikk enda lenger: «Det ser virkelig ut som om den nylige oppvarmingen bare kan forklares med drivhusgasser,» sa han. Dermed måtte klimaet være i dramatisk endring. Mennesket hadde skylda.

På ett år gikk hockeykøllegrafen sin seiersgang verden over. Snart dukket den opp i offisielle dokumenter overalt. I 2001 var påstandene om temperaturutviklingen det siste hundreåret blitt det offisielle synet i FNs klimapanel. Dette synet spredte seg raskt til myndigheter i ulike land, og ble brukt som argument og støtte til viktige politiske beslutninger. Journalister verden over plukket raskt opp poenget: De siste årene har vært unormalt varme, det globale klimaet setter nå stadig nye rekorder.

FRA KØLLE TIL GONDOL • Hockeygrafen viste seg etter hvert å være langt fra uproblematisk. Etter hvert vokste kritikken mot metodene forskerne hadde brukt til å måle temperaturen i tidligere tider. Kritikere mente at de hadde sammenliknet data som ikke kunne sammenliknes, og at temperaturmålinger som ikke underbygget hovedtendensen, ble utelatt.

For en utenforstående er det temmelig håpløst å gå inn i denne debatten og skulle vurdere hvem som har rett. Det vi kan konstatere, er at to kanadiske forskere – statistikeren Stephen Mcintyre og økonomen Ross McKitrick – i 2003 publiserte en artikkel i tidsskriftet Energy & Environment, hvor de gikk gjennom kølleforskernes datamateriale på nytt. De kritiserte Mann & Co for å ha begått alvorlige feil. McIntyres og McKitricks kritiske gjennomgang resulterte i en graf som mer så ut som en gondol, hvor den høye akterenden

– altså det varmeste været – til alt overmål befinner seg i tidsmessig bakkant.

Men – og dette er viktig: Kanadierne lanserte ikke sin gondolgraf som en ny «sannhet», en ny fasit for hvordan klimaet har vært det siste tusenåret. Poenget for McIntyre og McKitrick var å anvende Mann & Cos metoder til å presentere en graf som var akkurat like mye, eller lite, «sann» som hockeykøllegrafen. De to grafene er, etter kanadiernes oppfatning, to fortolkninger av fortidas klima. Den ene kan være like god som den andre.

VARME VIKINGER • Før hockeykøllegrafen dukket opp, var klimaforskere forholdsvis samstemt om at været de siste tusen år er dominert av to langvarige klimatiske hendelser. Den første var en varm periode i middelalderen fra rundt år 800 til år 1300. Det var i denne perioden at vikingene kolonialiserte Grønland. Temperaturene lå da opp mot to grader over dagens gjennomsnittstemperatur.

Denne varme perioden, som altså falt sammen med den norrøne storhetstida, ble avløst av et kaldere klima rundt år 1300.Mye tyder på at værskiftet var den egentlige forklaringen på at de norrøne bosetningene på Grønland døde ut: Grunnlaget for jordbruk falt bort, og man måtte ha latt seg assimilere inn i inuitenes levesett om man ville overleve.

Det kaldere klimaet som overtok, varte fram til slutten av 1800-tallet da den arktiske isen strakte seg så lang sørover at isfjell ble observert nær kysten av Finnmark. Lenger sør ble det rapportert at Themsen jevnlig frøs til is.

	Husk havet! 71 prosent av jordas overflate er dekket av vann. Det som skjer i havet, har alt å si for det som skjer på land. Men vi vet ennå altfor lite om verdenshavenes evne til å ta opp overskuddsvarme, minner professor Egil Sakshaug om. Foto: Photodisc

– ROKKER IKKE VED KJERNEN • Men gjaldt dette bare klimaet i Nord-Atlanteren – og var temperaturene i resten av verden i så fall mer eller mindre upåvirket av disse variasjonene i vår region? Hockeykølle-forsvarerne Mann & Co mener det. Andre er uenige. Men vi snakker om snøen som falt for mange hundreår siden, og ingen kan vite sikkert.

– Uansett, mener vår norske klimaforsker Prestrud: – Om Mann, Bradley og Hughes har målt feil, gjør ikke det noen forskjell. Vi vet godt at temperaturen har variert naturlig i et større tidsperspektiv. Dette rokker ikke ved det som er kjernen i den viktigste vitenskapelige kunnskapen: Drivhusgassene har kjemiskfysiske egenskaper som hindrer mye av varmen som jordoverflaten absorberer fra solinnstrålingen, i å slippe ut gjennom atmosfæren. Ut fra borekjerneprøver tatt i Antarktis, vet vi nå at det ikke har eksistert så mye CO2 i atmosfæren på 650 000 år. Drivhuseffekten eksisterer, fastslår Prestrud.

Andre er ikke så sikre. For hvis det er slik at været i vikingtida var to grader varmere enn i dag, hvordan kan vi være så skråsikre på at det er utslipp av fossilt brensel som har skylda for dagens globale oppvarming?

LØGN, FORBANNET LØGN – OG STATISTIKK • Det er en grunn til at vi bruker så mye spalteplass på klimaforskernes krigføring omkring disse to grafene. Denne kampen forteller noe vesentlig om hele klimadebatten. En: Den er sterkt dominert av grafer, tabeller og annet statistisk materiale. To: Det er håpløst for lekfolk å kontrollere sannhetsgehalten i dem.

Et slikt utgangspunkt kan i teorien lede til en nyansert debatt, hvor det åpnes for tvil og for at nye forskningsresultater kullkaster gamle forestillinger. I norsk klimadebatt synes det som om det motsatte har skjedd – frontene er blitt uforsonlige, med «klimaforskerne» på den ene sida og «klimaskeptikerne» på den andre. Eller for å låne øre til NTNU-professor Egil Sakshaug: –

Den norske klimadebatten er blitt ekstrem. Det synes opplest og vedtatt at drivhusgassene har skylda så godt som alene, og nåde den som har en annen mening. Det er noe evangelisk over hele debatten, mener han.

Dette kommer vi tilbake til. Professor Sakshaug er havforsker og ekspert på marine økosystemer. Han var en av de første til å bringe hit til lands Wally Broeckers hypotese om klimaendring grunnet endring av Golfstrømmen. Et hovedpoeng for Sakshaug er at man ikke kan forstå det globale klimaet uten innsikt i strømningene i verdenshavene.

IS, ELLER IKKE IS • Det er langt fra sikkert at vi forstår hva som er i ferd med å skje med de arktiske havområdene. En ny «sannhet» er i ferd med å bre seg: at vi får et isfritt Arktis i løpet av de neste åtti år. Da vil det kunne bli slik at Hurtigruta ikke behøver å snu i Vadsø, men kan fortsette til Vladivostok, mens de som er unge i dag, vil kunne reise på romantisk pensjonistcruise i evig midnattssol langs den russiske nordkysten og videre til Japan.

Slik kan vi spekulere.

Men det er ikke sikkert det blir slik. Et annet scenario, forteller Sakshaug, er at de enorme mengdene med ferskvann som er bundet i is i Arktis, reverserer prosessen.

Prosessen er som følger – og her gjelder det å holde tunga rett i munnen: Varmt atlantisk vann, delvis fra Golfstrømmen, strømmer nordover utenfor De britiske øyer og inn i Norskehavet. Her blir det gradvis kaldere og synker ned i dypet. Mesteparten av dette bunnvannet strømmer så i retning av Sørishavet, hvor det igjen stiger opp mot overflaten. De grunnleggende prinsippene er at saltvann er tyngre enn ferskvann og at kaldt vann er tyngre enn varmt vann.

Men sjøis er så godt som fersk, og dette forpurrer hele prosessen. I perioder med oppvarming går sterkere lavtrykk inn i Arktis.

	Kølle og gondol To fortolkninger av fortidens klima: Den røde streken viser «hockeykøllegrafen» til Mann & Co fra tida etter år 1400, mens den grønne «gondolgrafen» er en revidert versjon utført av McIntyre og McKitrick. Den ene grafen kan være like riktig som den andre, mener de sistnevnte. Tallet null i grafens Y-akse tilsvarer ca 17 grader celcius, en middeltemperatur de siste tusen år.

Dette medfører økte nedbørsmasser. Disse driver sammen med smeltende sjøis ut i Nordishavet og gjør overflatelaget ferskere. På toppen kan økt avrenning fra Grønlandsisen bidra med ferskvann – og vannstandsheving.

Resultatet er større mengder ferskvann enn hva vi normalt er vant med. Mer ferskvann i de områdene der dypvannet dannes, lammer dannelsen av dypvann. Iskaldt er det, men det synker ikke, fordi det er mye lettere enn saltvann. Motoren i sirkulasjonen nord for Island bremses og kjøler ned omgivelsene. Resultatet er i neste omgang at klimaet blir kaldere, og vi får en ny nedkjøling, som igjen leder til at isen i Nordishavet vokser på nytt.

– Likevel, sier Sakshaug.

– Likevel, både data og teori sier at selv om sirkulasjonen svekkes, vil den vil ikke dø, for både vind og jordrotasjon vil uansett holde den i gang, om enn i svekket tilstand.

ALT VI IKKE VET • Professor Sakshaug minner også om at vi fremdeles vet altfor lite om verdenshavenes evne til å ta opp i seg overskuddsvarme:

– Når vi vet at 71 prosent av jordas overflate er dekket av vann med et gjennomsnittsdyp på 3 800 meter, hvorav de øverste tusen meterne er i jevnlig kontakt med overflaten, er det klart at havet har en enorm innflytelse på klimaet på planeten, enten det gjelder temperatur eller nedbør. Det som skjer i havet, har alt å si for det som skjer på land. Underlig nok legges det lite vekt på dette.

Alt dette forteller hvor grunnleggende usikre klimamodellene er. Klimaforskerne synes enig om at vi går varmere tider i møte – på kort sikt. Samtidig vet vi at en ny istid kommer. Borekjerneprøver i Antarktis viser at istidene er et jevnlig tilbakevendende fenomen. Det er 10 000 år siden forrige, og det er beregnet at neste istid kommer kanskje allerede om et par tusen år – selv om ferskere målinger tyder på at mellomistidene kan vare så lenge som 20–30 000 år. Uansett: Før eller senere blir det skikkelig kaldt.

Men først skal vi svette litt.

En annen ting er dette: Klimaendringene rammer ikke likt over hele kloden. Og her synes Sakshaug og Prestrud å være på linje. Det er nemlig vi som bor langs Nord-Atlanteren, og aller mest langs Norskehavet, som ligger an til å få merke mest til effektene av endringen. Man skulle tro at varmen fikk begge polområdene til å bli like mye merket av nedsmelting, men det er ikke slik. En del av forklaringen er at iskappen i Antarktis er flere kilometer tykk, og dessuten ligger på land, mens isen over Nordpolen er drivis, og mye mer lettpåvirkelig av klimaendringer. I nord er det bare Grønland som har iskappe som monner i den store sammenhengen.

Professor Sakshaug peker dessuten på et tredje perspektiv som han savner i den pågående klimadebatten: – Vi må skille mellom sommer- og vinterklima. Dette kan nemlig vise seg å bli svært ulikt. Mye tyder på at vi kan ende opp med kalde somrer og varme, våte vintrer. Dette bidrar heller til mer is, enn omvendt.

	– Klimaet okkuperer miljødebatten Når verdens korallrev blir ødelagt av bunntråling, forsvinner også artene som holder til der. Over hele kloden dør nå både dyre- og plantearter ut på grunn av menneskelige inngrep. – Det er til å gråte av, men folk får ikke vite om det. Klimasaken okkuperer for mye av debatten, mener redaktør Erik Tunstad. Foto: Scanpix/Zefa/G. Bell

TALL, TALL, TALL • I tillegg – eller framfor alt – kommer hele debatten/krangelen omkring målemetodene. Det gjelder ikke så rent lite hvor man måler: Det hevdes at målingene av atmosfærisk varme er systematisk skjeve fordi målingene foregår i bynære strøk. Her er det i snitt 5-10 grader varmere enn i ødemarka (som tross alt utgjør det meste av jorda). Til dette svarer Prestrud at den debatten er lagt død. Målinger av temperaturen i verdenshavene viser nemlig en tilsvarende faretruende temperaturøkning, og havtemperaturen påvirkes ikke av om det bor folk i nærheten.

John Christy ved University of Alabama har analysert satellittmålinger av lufttemperatur. Sunn fornuft skulle tilsi at dersom jordoverflata varmes opp, bør temperaturen stige også i luftlagene litt høyere opp. Men Christys målinger viste det motsatte, altså at det har blitt kaldere i disse luftlagene de siste tiårene.

Men i fjor viste det seg at tekniske feil ved satellitten gjorde at tidspunktet for målingene forskjøv seg i tid, til ut på ettermiddagen, hvor dagtemperaturen er lavere. Da Christy korrigerte for dette, kom han til at jorda blir 1,23 grader celsius varmere per århundre.

Dette er fremdeles betraktelig lavere enn bakkemålinger, som konkluderer med 1,9 grader per århundre. Det er også langt under skrekkscenarier som varsler om seks-sju, og opp mot ti, grader varmere per århundre. Hvis dette siste skulle skje, vil store deler av jordkloden bli ubeboelig.

Denne metodediskusjonen er trettende. Den viser også hvor teknisk hele klimadebatten er blitt. Den viser hvorfor folk flest har falt av for lengst.

HÅNDFAST BEVIS? • Klimaforskerne – våre dagers sannsigere – er altså grunnleggende usikre på en rekke områder: hvor varmt det blir; hvor det blir varmt; om det blir varmt på kort eller lengre sikt; vinter- og sommerklima.

Det første av de gjenstående spørsmålene blir da: Lar det seg gjøre å spore en menneskelig klimafaktor?

Prestrud er ikke i tvil om at svaret er ja, og han har tall å slå i bordet med: – Modeller konkluderer med at CO2-nivået i atmosfæren i dag ligger 35 prosent over der vi tror det lå i førindustriell tid. Modellene kan ikke forklare endringene i klimaet de siste 30-40 årene , dersom vi ikke tar hensyn til de menneskeskapte faktorene.

Det endelige beviset, mener han, foreligger i form av nye målinger av energi inn til og energi ut fra jorda. 99 prosent av all energi kommer fra sola. NASAs ledende klimaforsker James Hansen har påvist at det kommer 0, 8 watt mer energi per kvadratmeter jordoverflate inn fra sola enn hva som går ut i rommet. Med andre ord: Vesentlige mengder energi demmes opp i jordatmosfæren.

– Dette er så nær håndfast bevis på drivhuseffekten som vi kan komme, slår Prestrud fast.

Sakshaug ikke enig:

– Det er et faktum at både CO2 (samt metan) og global gjennomsnittstemperatur har økt merkbart siden 1800, og ikke minst siden 1960. Dette tyder på at menneskelig aktivitet har bidratt vesentlig. Men siden naturlig og mennesketilført CO2 ikke er forskjellig, kan sammenhengen mellom CO2 og temperatur bare vises indirekte via fossiler, statistiske metoder og modeller. Noe bevis finnes ikke, mener Sakshaug.

FOR SENT…• Vi står igjen med to uomtvistelige fakta. Først: Det globale klimaet er blitt signifikant varmere siden man begynte å måle, det vil si for drøyt hundre år siden. Dernest: Forekomsten av klimagassen CO2 er svært mye høyere i dag enn for hundre år siden.

Klimaforskernes mest komplekse modeller peker mot en sammenheng mellom de to. Andre faktorer, som variasjon i innstråling fra sola, jordaksens hellingsvinkel og jordas bane rundt sola, antas også å spille inn. Naturlige langtidsendringer som fører til jevnlige istider, skyldes slike faktorer.

Kjeden av indisier som sier at det er vår skyld, synes sterk. Riktignok har jordkloden gjennomlevd varmere klimaperioder enn dagens. Oppvarmingen har også skjedd raskere enn hva vi nå opplever. Likevel tyder mye på at mennesket må ta i det minste en del av skylda for dagens klimaendringer. Om det dreier seg om litt skyld, en del skyld, eller det meste av skylda, vet vi altså ikke.

Hvis vi aksepterer at det er slik – hva kan vi gjøre med det?

– Dette er for sent å gjøre noe med. Vi kunne sette i gang omfattende tiltak i dag, ikke bare redusere veksten i utslipp, men også få til øyeblikkelige reduksjoner. Likevel ville ikke utviklingen som er på gang, stanse. Det vil fortsatt bli stadig varmere i femti til hundre år til, påpeker professor Sakshaug.

	Tredje verden rammes hardest Nasjoner som fra før av sliter med svak økonomi og dårlig infrastruktur, blir også hardest rammet av endringer i klimaet. Blant annet vil Latin-Amerika (bildet) kunne bli hardt rammet. Værfenomenet som går under navnet El Niño, bringer stadig hyppigere orkaner inn over kystene, med store ødeleggelser som resultat. Foto: Scanpix/Corbis/Josue Fernandez

SOM Å PISSE I HAVET • Når temaet er det globale miljøet, snakker vi i dag stort sett om klimaet, det vil si temperatur. Dette kan synes noe paradoksalt – at så mye energi rettes inn på noe vi uansett ikke vil merke positive konsekvenser av i vår levetid. Tar klimadebatten for stor plass?

– Den har utvilsomt blokkert for andre viktige tema, sier professor Sakshaug: – Ikke minst synes handlekraften, det å møte framtidas klima aktivt, å ha kommet i bakgrunnen.

Så langt har effekten vært å produsere avgifter. Men hvem har hørt om en generalplan som tar hensyn til at havet vil stige, for eksempel ved å legge nye veier høyere opp fra havnivå? Gjøres det noen praktiske forberedelser overhodet på områdene samferdsel og forvaltning av naturen? Slike spørsmål stiller havprofessor Sakshaug.

Kyoto-avtalen forutsetter at utslippet av klimagasser i perioden 2008–2012 reduseres til 1990-nivå, og vil innføre globale utslippskvoter for å nå målet. Sakshaug tviler på hva det er verdt:

– Jeg tror ikke jordkloden er fintfølende nok til å merke effekten av Kyoto-kvotene, små som de er. Det blir vel nærmest som å pisse i havet, bokstavelig talt. Så vidt jeg vet, er det heller ikke på faglig hold uenighet om at effektene er små.

KLIMAOKKUPANTER • En som aktivt har prøvd å få andre globale miljøtema opp på dagsordenen, er Erik Tunstad, redaktør for nettstedet Forskning.no. I en kommentar i fjor skriver han blant annet: «Tenker forskerne som fronter klimavinkelen, i det hele tatt på hva de gjør? Hvor stor del av scenen skal de okkupere?»

Tunstad opplever det som frustrerende at klimasaken synes å ta nesten all oppmerksomheten hos medier og politikere. Han skriver: «Regnskogene forsvinner med marerittaktig hastighet, og få synes å bry seg på mer enn festtalenivå. I tillegg utsettes biotoper over hele kloden for et enormt press fra oss mennesker – vi hugger, bygger, anlegger, forandrer – og ikke minst forurenser. Veier, byer, boligfelt, industriområder – lista er så lang at det er til å gråte av.»

Som direktør i Cicero framstår Prestrud som en programforpliktet klimaevangelist. Men på direkte spørsmål medgir også han at klimaet muligens tar for stor plass på den globale miljøagendaen. Hvilke områder har havnet i skyggen?

– Da vil jeg nevne tre områder: Habitatødeleggelse, som går ut over biodiversiteten (den voldsomme reduksjonen i artsmangfoldet), avskoging (landskapsødeleggelse) og fiskeriene (utnyttelsen av levende ressurser i verdenshavene, ødeleggelse av verdens korallrev), sier Cicero-direktøren.

Her kan altså Prestrud og Tunstad møtes – i bekymringen for det globale artsmangfoldet. Fugle-, plante- og dyrearter forsvinner i rasende fart. Kloden har opplevd fem omfattende perioder med artsutryddelser gjennom sin historie. Dinosaurene forsvant i en av dem. Nå spekuleres det på om vi står overfor en ny.

– Denne katastrofen er uten tvil menneskeskapt, sier Tunstad. – Gjennom bygging av boliger, veier og annen infrastruktur fragmenterer vi artenes tilholdsområder og ødelegger livsgrunnlaget. Dette kan vi gjøre noe med! Og effekten av tiltak vil være noe nær umiddelbar. Likevel drukner dette perspektivet fullstendig i klimadebatten.

Is kommer, is går Grønlandsisen er i forandring. Den vokser i høyden og smelter langs kantene. Modellstudier indikerer at slik vil det fortsette så lenge temperaturen øker mindre enn 2,7 grader. Øker den mer, vil all is være borte om tusen år. Da kan havet ha steget med sju meter og ferskvannstilførselen ha stoppet opp. Men det har vært varmt på Grønland før også. I middelalderen lå gjennomsnittstemperaturen omtrent to grader over dagens. Foto: Scanpix Denmark/Bo Tornvig

ELENDIG DEBATTKLIMA • – Det finnes en sjanse for at klimafolka tar feil. Det finnes en enda større sjanse for – nei, jeg er helt sikker på at selv om klimaforskerne har rett, så er ikke klimaet den største trusselen mot jordas biologiske mangfold. Dette er skremmende! Hvis all oppmerksomhet, alle tiltak, alle penger sluses i retning av klima og Kyoto – hva da med alle de andre truslene vi må håndtere, spør Tunstad.

Å rette oppmerksomhet mot opponentene mot dagens klimaparadigme, har sin pris. Redaksjonen i Forskning.no fikk kjørt seg da de viet spalteplass til Mcintyre og McKitricks kritiske revisjon av hockeykøllegrafen. Nettstedet har også omtalt andre forskere som har hatt innvendinger mot rådende forestillinger.

– Dette har gått så langt som til vi er blitt tillagt uredelige hensikter, og at debattanter har stilt spørsmål i retning av ’hvor får dere penga fra?’. Her kan man virkelig snakke om et opphetet og forurenset debattklima, sier Tunstad.

Når en debatt går over til å bli verbal krigføring, blir nyansene skutt ned først. Dermed blir det en debatt mellom «klimaforskere» og «klimaskeptikere» – begge posisjoner innrammet i feite anførselstegn. Her har Prestrud og Tunstad angrepet hverandre i full offentlighet. Angrepene har foregått både i Forskning.no og på Ciceros hjemmesider, hvor Prestrud beskylder Forskning.no for å være ute på et korstog i klimadebatten – mens Tunstad mener Prestrud bærer et vesentlig ansvar for at debattantene har havnet i skyttergravene.

KLIMAENDRING OVERVURDERT? • Førsteamanuensis Gunilla Olsson ved NTNUs Institutt for biologi nærmer seg klimaproblematikken fra landskapsøkologiens perspektiv. Sammen med to medforskere har hun skrevet artikkelen «Is climate warming overestimated as a driver to forest line changes in mountains? »

Olsson er klar over at hun befinner seg i opphetet farvann:

– Jeg er ingen klimaforsker, og jeg betviler ikke at klimaet er i endring. Men kanskje er det slik at også andre faktorer enn global oppvarming spiller inn, når endringer i miljøet skal forklares?

Tregrensa er et slikt eksempel. Olssons forskergruppe ville vite om endringer i den norske tregrensa kan forklares av klimatiske forandringer. Forskerne undersøkte ulike dimensjoner av klimaet i regionale klimastasjoner i Jotunheimen fra 1900-tallet. De fant klimavariasjoner over tid fra område til område, men kunne ikke se langsiktige endringer i samme periode.

– Vi fant ingen sammenheng mellom endringer i tregrensa og variasjoner i klimaet, sier Olsson. – Derimot fant vi at dyrs beitemønster påvirket tregrensa. Dette gjelder både tamrein, sau, geiter og krøtter. Endringer i seterbruk og annet arealbruk fører til mindre beite i fjellbjørkeskogen, og dermed til at skogen strekker seg oppover.

– Våre funn bør fungere som en oppfordring til nyansering av debatten. Faktorer som endringer i arealbruk og avskoging må trekkes mer inn når landskapsendringer skal forklares, sier Gunilla Olsson.

VÅR IBOENDE ANGST • Antropolog Jan Brøgger, professor emeritus ved NTNU, døde i februar. Gemini diskuterte klimaspørsmål med Brøgger kort tid før hans bortgang, og hans etterlatte har gitt tillatelse til å trykke hans uttalelser.

Brøgger mente at vi bør se spørsmålene i et lengre perspektiv enn noen skarve tusen-, hundre- eller tiår, og viste til paleontologene:

– Deres perspektiv strekker seg over millioner av år, og de har sett hvordan klima og temperatur har skiftet gjennom tidene. Paleontologene hevder at jorda ikke har noe å frykte fra den globale oppvarminga. Tvert imot mener de at en sterk oppvarming vil være en fordel for de fleste dyrearter, sa professor Brøgger, og nevnte den nederlandske paleontologen og botanikeren Henk Brinkhuis, som mener at den frodigste tida for utviklingen av pattedyrene var en intens og hurtig oppvarmingsperiode for 55 millioner år siden.

– Dette betyr ikke at vi rolig kan fortsette med våre ansvarsløse utslipp av klimagasser. Men det er ingen grunn til å tro at menneskeheten ikke vil overleve selv om livsformen vil bli radikalt endret, var Brøggers overbevisning. Brøgger var også psykolog, og visste mye om menneskets iboende angst:

– Vi mennesker skiller oss ut gjennom vår evne til selvrefleksjon. Vi vet at vi skal dø. En projeksjon av den erkjennelsen er en forventning om at slik vil det gå med naturen også. Således finner vi stadig nye forklaringer på hvordan og hvorfor noe slikt vil skje: atomkrig, fugleinfluensa og så videre. At global oppvarming skal gjøre slutt på oss, er i så måte en del av en tradisjon som går 2000 år tilbake i tid. Til enhver tid har mennesket fryktet at noe ‘der ute’ skal utrydde oss, sa professor Jan Brøgger.

Sakshaug: – Vi skal ikke glemme at jorda har vært i endring før, og vil være det fortsatt. Klimaet vil alltid forandre seg. Noen ganger kan man få følelse av at det er endringer i seg selv vi egentlig er redd for.

Av Tore Oksholen

Mora di jobber ikke her.
av Knut Nærum