Med nominale former mener vi:

• pronomen (den, det, de, noen, vi, man, osv.)
• egennavn (Kari Nordmann, Ola Dunk, osv.)
• substantivfraser (hund, en hund, denne saken, disse idéene, osv.)

For en mer detaljert inndeling av de nominale formene, se Annoteringsmanualen.

Referanse omhandler hvordan ord kobler seg til ting i verden. I utgangspunktet kan dette synes å være et trivielt spørsmål. Den alminnelige oppfatning er at vi bruker ord til å plukke ut og referere til ting i verden. Vi bruker ordet hund for å referere til et vesen av arten Canis. Vanligvis refererer tingen hund til et vesen med fire bein, hale, pels og snute. Her ser det ut til at det er et 1:1-forhold mellom det språklige uttrykket og tingen det refererer til. Men hvordan vil referansen bli mellom hunder i setning 1 og ting i verden?

1. Hunder skal ha et eget reisepass.

Det er fremdeles klart at vi refererer til ting av typen hund, men på grunn av den grammatiske endelsen -er, er det ikke lenger slik at ordet refererer til én ting i verden. I stedet ser det ut til at ordet hunder refererer til en gruppe bestående av flere individer tilhørende arten Canis. Ordet hunder sier ingen ting om antall individer og hvordan de ser ut, men skjønner vi ut fra konteksten i denne setningen (mest sannsynlig) ikke inkluderer villhunder som f.eks. dingo. I en annen setning, som også inneholder ordet hunder, vil derimot villhunder være inkludert.

2. Hunder føder levende unger.

Referansen mellom ord og ting i verden er altså ikke så lett som det kan virke ved første øyekast. Og for å gjøre det enda litt mer komplisert; hvordan kan kan vi referere til ikke-observerbare fenomen som idé, kjærlighet, melankoli eller demokrati?

Men referanse dreier seg ikke bare om forholdet mellom språk og verden. Det er også relatert til hvordan vi refererer til en entitet eller aktivitet i en bestemt kontekst. Fokuset for vårt prosjekt er hvilke meningsaspekter de ulike nominale formene koder i en gitt kontekst. La oss se på forskjellene på en hund og hunden mellom setning 3 og 4.

3. Naboen har kjøpt en hund.

4. Naboen har kjøpt hunden.

Setning 3 forutsetter ikke at mottakeren har noen forhåndskunnskap om naboens hundekjøp. Setning 4 derimot kan bare brukes dersom mottakeren allerede har kunnskap om den hunden som naboen har kjøpt. Valget mellom den nominale formen en hund og hunden er altså avhengig av hvor mye informasjon mottakeren har om akkurat denne referenten.

Dersom vi skal fortsette historien om naboens hundekjøp, vil formen på den neste nominal frasen avgjøre om den tolkes som ko-referent (referere til samme individ) med den første forekomsten av nominal frasen hund.

5. Naboen har kjøpt en hund. Jeg kjenner en hund som faktisk beit en politimann.

6. Naboen har kjøpt en hund. Jeg kjenner hunden som faktisk beit en politimann.

Det eneste som skiller 5 og 6 er den nominale formen en hund og hunden i den andre setningen. På grunn av den nominale formen en hund i setning 5 vil vi forstå at den hunden som beit en politimann ikke er den samme som naboen har kjøpt. På grunn av den nominale formen hunden i setning 6 vil hundeindividet som naboen har kjøpt og hundeindividet som beit en politimann faktisk må referere til akkurat samme hund.

Spørsmål vi ønsker å besvare innenfor dette forskningsprosjektet er: Når er det riktig å bruke den nominale formen hunden i motsetning til en hund, denne hunden, den hunden eller bare den? Hvilke faktorer påvirker tolkningen av nominale former i ulike kontekster?