Arbeids- og inkluderingsdepartementets oppgaver på EU/EØS-, EU/Schengen- og EU/Dublin-området

En oversikt

1. Generelt om oppgavene

1.1 Avdelingene er forskjellige

Arbeids- og inkluderingsdepartementets (AID’s) brede ansvarsfelt avspeiler seg også i departementets oppgaver på EU-/EØS-området. Alle avdelingene har EU-/EØS-relaterte oppgaver. Det er likevel store forskjeller mellom avdelingene, når det gjelder type oppgaver og når det gjelder omfang av oppgaver.

Noen avdelinger har ansvar for saksfelt som inngår i EØS-avtalen og har dermed regelverksarbeid knyttet til dette. Det gjelder særlig Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen, Innvandringsavdelingen og Pensjonsavdelingen. Innvandringsavdelingen har også politikkutvikling og regelverksarbeid knyttet til Schengen-avtalen og Dublin-samarbeidet.

For andre avdelinger er det mer snakk om generelt å følge med i utviklingen på sine respektive områder innenfor EU og de enkelte EU-land. Det gjelder Arbeidsmarkedsavdelingen, Integrerings- og mangfoldsavdelingen og Velferdspolitisk avdeling. Disse avdelingene har i liten grad regelverksarbeid.

I tillegg tar alle avdelingene del i kunnskaps- og erfaringsutveksling gjennom deltakelse i EU-programmer.

1.2 Om regelverksarbeidet knyttet til avtalene
EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av personer, som blant annet danner grunnlaget for et felles arbeidsmarked i EØS-området, er hovedutgangspunktet for departementets EØS-arbeid. I tillegg er det i EØS-avtalen bestemmelser som gjelder alle de fire friheter knyttet til arbeid for bedring av arbeidstakernes leve- og arbeidsvilkår.
EUs bestemmelser (forordninger og direktiv) knyttet til dette er bindende for Norge, når de innlemmes i EØS-avtalen. De følges opp og settes i verk gjennom norsk lov og forskriftsarbeid. Samarbeidet her styres altså gjennom felles regelsett for alle EU-/EØS-medlemstater.

Norges arbeid vis a vis EU skjer formelt gjennom EFTA-strukturen, men det arbeides også direkte fra norske myndigheter for å påvirke det som blir innholdet i EUs beslutninger.

AID har i tillegg oppgaver knyttet til Schengen-avtalen. Norge har en samarbeidsavtale med EU som knytter oss til samarbeidet om felles visumpolitikk, regler for kontroll ved de ytre grenser, samt en del andre spørsmål innenfor EUs samarbeidsområde for justis- og innenriksspørsmål. Også denne avtalen forplikter Norge til å iverksette bestemmelsene gjennom norsk lov og forskriftsarbeid.

Da EU og Norge/Island inngikk samarbeidsavtalen som knytter de to landene til ”gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket”, ble det opprettet et ”fellesorgan” (Mixed Committee), hvor Schengen-relevante problemstillinger drøftes. Her deltar Island og Norge med EU-landene og Kommisjonen.

AID har også oppgaver knyttet til Dublin-avtalen. Dublin-regelverket gir regler om hvilken medlemsstat (EU, Island eller Norge) som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad når en asylsøker har søkt i mer enn ett medlemsland. Det er opprettet en ”blandet komité” (Joint Committee) med Norge, Island og Kommisjon, hvor Dublin-relevante problemstillinger drøftes. Norge deltar også i det europeiske fingeravtrykkssamarbeidet, Eurodac, som gjør det enklere å finne ut om en person som søker asyl i Norge, allerede har søkt asyl i et annet land.

1.3 Om programsamarbeid
Arbeids- og inkluderingsdepartementet deltar i tillegg i EU-programmer. Disse blir besluttet innlemmet i EØS-avtalen, når EFTA EØS-landene ønsker å delta. Slike programmer innebærer ikke styring av medlemslandene. De skal anspore til (felles) politikk utvikling gjennom utbygging av kunnskap, erfarings- og kunnskapsutveksling og nettverksbygging. Enkelte programmer gjelder også felles bevisstgjøringsarbeid om spesielle saksområder.

1.4 Om det å følge EUs politikk
Mange av AID’s tunge politikkområder er ikke en del av EØS-avtalen. Det gjelder arbeidsmarkedspolitikk, pensjons- og trygdepolitikk, sosialpolitikk, integreringspolitikk, urbefolknings- og minoritetspolitikk.
På disse områdene søker departementet primært å følge med på utviklingen i EU og i de enkelte EU-land, for slik å kunne dra nytte av EUs kunnskapstilfang og erfaringsutveksling i egen utforming av politikk og virkemidler. Det kan skje på ulike måter. Deltakelse i programmene er en arena. Deltakelse i uformelle ministermøter, seminarer, kontakt med kommisjonen kan være andre. Slike arenaer gir også en mulighet for norsk påvirkning overfor EU.

Det er verd å merke seg at dette er politikk områder som heller ikke EU styrer gjennom regelverk på felleskapsplan, men gjennom såkalte strategier, handlingsplaner og lignende. Medlemslandene blir enige om mål, det trekkes opp retningslinjer, det rapporteres om resultater. Slik søker fellesskapet å legge føringer og sette et ambisjonsnivå. Noen virkemidler kan ligge på felleskapsnivå. Men hovedtyngden av virkemidlene, og dermed gjennomføringen, er et klart nasjonalt ansvar. Lisboa-strategien, der sysselsettingsstrategien inngår, er eksempel på dette.

2. Nærmere oversikt over AID’s regelverksarbeid

2.1 EØS avtalens bestemmelser om fri bevegelighet

EØS avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av personer, samt tverrgående bestemmelser om arbeidstakernes leve- og arbeidsvilkår, er et hovedutgangspunkt for AID’s oppgaver. Området omfatter regelverk i forhold til:

a. Utlendingslovgivningen,

b. Koordinering av trygdeytelser,

c. Gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner,  

d. Bestemmelser på arbeidsmiljø-/arbeidsrettsfeltet.

a. Departementet har ansvar for utlendingsloven med forskrifter, der bestemmelsene som regulerer EØS-borgeres muligheter til å reise, oppholde seg, arbeide og bosette seg varig i andre EØS-land, er inntatt. Det er Innvandringsavdelingen som i hovedsak arbeider med regelverket som regulerer den frie bevegelighet for alle EØS-borgere – ikke bare arbeidstakere.  Arbeidsmarkedsavdelingen er en viktig medspiller når det gjelder å vurdere de arbeidsmarkedsmessige konsekvenser av fri bevegelse av arbeidstakere. Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen er en viktig medspiller når det gjelder konsekvenser for lønns- og arbeidsvilkår, og har ansvar for regelverk på dette området knyttet til utsendte medarbeidere.

b. Det eksisterer ikke noen felles EU eller EØS-trygdeordning, og det er opp til hvert enkelt land å bestemme hvilke trygdeordninger som skal etableres. Felleskapsbestemmelsene om koordinering av trygd, fastsatt i forordning 1408/71, har ikke som mål å harmonisere de nasjonale trygdeordninger, men fastsetter felles regler og prinsipper som skal overholdes av nasjonale myndigheter, trygdeinstitusjoner og domstoler. Formålet er å sikre at anvendelsen av de forskjellige nasjonale lovgivninger ikke er til ulempe for de personer, som benytter seg av retten til å bevege, oppholde seg og ta arbeid innenfor EU og EØS.

Forordning 1408/71 skal altså sikre at en person som er flyttet til eller oppholder seg i et annet medlemsland, ikke kommer dårligere ut enn en person som alltid har bodd og arbeidet i et enkelt medlemsland. En ny forordning, 883/2004, som skal forenkle og modernisere koordineringsbestemmelsene i 1408/71, er vedtatt og trådt i kraft, men kommer ikke til anvendelse før en gjennomføringsforordning til forordning 883/2004 er vedtatt.

Det er Pensjonsavdelingen som har hovedansvar for disse EØS-bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter. Arbeidsmarkedsavdelingen har ansvaret for reglene i forordning 1408/71 når det gjelder arbeidsledighetstrygd. Velferdspolitisk avdeling er berørt av EØS-regelverket gjennom sitt ansvar for de helserelaterte trygdene.

c. Kunnskapsdepartementet er hovedaktør når det gjelder bestemmelsene om gjensidig godkjenning av kvalifikasjoner.  Arbeids- og inkluderingsdepartementet har et ansvar for noen yrkesgrupper, blant annet reglene for gjensidig godkjenning av truckførere og dykkere. Det hører inn under Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingens oppgaver.

d. EØS-avtalen omfatter regulering av arbeidsmiljø og arbeidsrett. Bestemmelser om dette, inklusive direktiver og forordninger gitt i EU som er/blir innlemmet i EØS-avtalen, må implementeres i norsk rett. Det betyr at EØS-relatert regelverksarbeid inngår meget sentralt i Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingens oppgaver.  

2.2. Schengen-avtalen
Norge og Island har en samarbeidsavtale med EU som knytter de to landene til ”gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket”, den såkalte Schengen-avtalen.

Bakgrunnen for at Norge knyttet seg til Schengen-samarbeidet, var ønsket om å opprettholde det nordiske passfrihetsområdet innenfor rammen av et større europeisk reisefrihetsområde. Schengen-samarbeidet bygger på samme grunnidé som den nordiske passunion, nemlig å sikre fri bevegelighet for alle personer på territoriet, noe som igjen er viktig for å sikre gjennomføringen av et indre marked.

Schengen-samarbeidet er en del av EU. Norge diskuterer Schengen-relevante spørsmål med EU-landene i Fellesorganet som er opprettet spesielt for samarbeidet med Norge og Island. Ansvaret for EU/Schengen-arbeidet i Norge er delt mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justis- og politidepartementet og Utenriksdepartementet.

I AID er det Innvandringsavdelingen som har ansvar for sakene på feltet.

3. AID’s deltakelse i EU-programmer

EFTA/EØS landene har adgang til å delta i EU-programmer ved at det tas beslutning om å innlemme det aktuelle programmet i EØS-avtalen. EFTA-landenes kostnader ved deltakelse er fastsatt som en prosentvis andel av programkostnadene, basert på BNP.

Programmenes innretning varierer, men de fleste har i seg elementer av kunnskapsinnhenting og formidling (forskning og utredning, statistikkutvikling), erfaringsutveksling, etablering av samarbeidsnettverk gjerne mellom (interesse)organisasjoner, kampanjer med mer. Enkelte programmer gjelder også felles bevisstgjøringsarbeid. EUs ikke-diskrimineringsprogram er ett eksempel. Dette skal særlig støtte op under gjennomføringen av EUs direktiver om likebehandling i arbeidslivet og mot etnisk diskriminering. Norge har tilsvarende bestemmelser i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven.

Norge deltar i tre programmer på feltet sysselsetting og sosialpolitikk:

• EUs program om sosial inkludering (fattigdomsprogrammet).
• EUs ikke-diskrimineringsprogram.
• EUs program for å stimulere sysselsettingen (sysselsettingsprogrammet).

Programmene løper ut 2006. Fra 2007 vil de bli slått sammen til et fellesskapsprogram for sysselsetting og sosial solidaritet PROGRESS. Det vil også omfatte aktiviteter innen arbeidsmiljøområdet og likestilling mellom kjønnene.

Norge må beslutte om deltakelse i det nye programmet.