Asylsaker – hvem svarer på hva?

Utlendingsdirektoratet (UDI) er førsteinstans i søknader om asyl, statsborgerskap og de aller fleste andre søknader etter utlendingsloven. Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) er klageinstans når UDI avslår søknad om norsk statsborgerskap. I andre avslag er som hovedregel Utlendingsnemnda (UNE) klageinstans.

Hovedregelen er at statsråden/departementet kan instruere om lovtolking og skjønnsutøving, men ikke om avgjørelsen av enkeltsaker. Dette gjelder overfor alle instanser som fatter vedtak etter utlendingsloven. Unntatt fra dette er saker etter statsborgerloven, der departementet har full instruksjonsmyndighet over UDI. Instrukser kan også gis i saker der hensynet til den nasjonale sikkerheten eller utenrikspolitiske hensyn gjør seg gjeldende.

Statsråden vil utvise forsiktighet med å kommentere enkeltsaker. Begrensninger som følger av taushetsplikten og hensynet til den enkelte utlending saken gjelder, er i denne sammenheng viktige hensyn. Siden behandlingen av enkeltsaker er flyttet ut av departementet, vil departementet heller ikke ha førstehåndkunnskap om saken. Det er videre viktig å sikre at en kommentar fra statsråden ikke blir oppfattet som en instruks til utlendingsmyndighetene om hvordan saken skal håndteres.

Utlendingssaker handler i stor grad om personlige forhold som er underlagt taushetsplikt. I noen saker dreier det seg også om forhold som, hvis de ble kjent, ville kunne skade utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter. Det legger begrensninger på utlendingsforvaltningens muligheter til å gi opplysninger i enkeltsaker. Taushetsplikten om noens personlige forhold kan oppheves når den som har krav på taushet samtykker. Journalister kan således få innsyn i enkeltsaker ved å henvende seg direkte til parten i saken og spørre om å få se vedtaket, eventuelt ved å skaffe seg fullmakt fra parten til å få innsyn i saken hos utlendingsmyndighetene. Journalisten vil da få innsyn i alle opplysninger som parten selv har innsynsrett i.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger kan gis dersom ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene holdes hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent. Utlendingsmyndighetene kan også gi uttrykk for at opplysninger som er gjengitt i media er uriktige eller gir et feilaktig inntrykk, også når dette er i strid med interessene til den som skal vernes av taushetsplikten.

Om ytterligere opplysninger i en enkeltsak skal kunne gis, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I vurderingen vil det blant annet legges vekt på hvor følsomme opplysningene er, om den det gjelder selv har tatt initiativ til medieomtale og hvor feilaktige opplysningene er.

I tillegg til opplysninger som er underlagt taushetsplikt fordi de gjelder noens personlige forhold, kan utlendingsmyndighetene også unnta fra offentligheten andre opplysninger i henhold til offentlighetsloven. Dette gjelder for eksempel opplysninger som, om de ble kjent, ville kunne skade rikets sikkerhet eller forholdet til fremmede makter.

For mer bakgrunnsinformasjon, se