Ansvarsområder i Kultur- og kirkedepartementet

Regjeringens hovedmål for kulturpolitikken er å legge til rette for:

• kunstnerisk kvalitet og nyskapning
• bevaring og sikring av kulturarven
• formidling av et rikt og mangfoldig kulturtilbud til hele befolkningen.

Det er kulturmeldingen som Stortinget behandlet i 2004, som er retningsgivende for hovedlinjene i kulturpolitikken og de kulturpolitiske prioriteringene i årene framover, jf. St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 og Innst. S. nr. 155 (2003-2004). Her ble kvalitet understreket som et viktig kriterium for de prioriteringer som må gjøres i den statlige kulturpolitikken. Meldingen la vekt på den profesjonelle kunsten og den faglig forankrede kulturinnsatsen som en verdi i seg selv.

I tillegg kan mange kulturtiltak også ha videre samfunnsmessige ringvirkninger, noe som bl.a. ble drøftet i den meldingen som Stortinget behandlet i juni i år, jf. St.meld. nr. 22 (2004–2005) Kultur og næring og Innst. S. nr. 230 (2004–2005). Også meldingen om arkiv, bibliotek og museum som Stortinget behandlet for fem år siden, vil fortsatt være et relevant referansedokument i den statlige kulturpolitikken, jf. St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving og Innst. S. nr. 46 (2000–2001).

Et aktivt og engasjerende kulturliv er av betydning både på individ- og samfunnsnivå. En dynamisk og pulserende kultursektor som kommuniserer godt med brede bruker- og publikumsgrupper, er et uunnværlig aktivum for landet. Kultursektoren er en kilde til kreativ inspirasjon for samfunnet og til rike opplevelser og kunnskaper for alle aldersgrupper, både for det alminnelige publikum og for nærmere definerte grupper med særskilte behov og interesser.

Norge har en rekke kulturinstitusjoner og kulturtiltak og et stort antall kvalifiserte kunstnere og kulturarbeidere som utgjør bærebjelker i kulturlivet. For fullt ut å kunne dra nytte av de rike muligheter dette representerer i et lite land med begrenset folketall og spredt bosetning, er det påkrevd med en omfattende økonomisk medvirkning fra det offentliges side.

I organiseringen og finansieringen av det offentlige engasjementet i kultursektoren kreves også et hensiktsmessig samspill mellom staten og kommunesektoren. Samtidig forutsetter overordnede nasjonale hensyn at staten fortsatt må ha en sentral rolle i dette samspillet uavhengig av framtidig organisering av kommunesektoren.

Den direkte økonomiske innsats på statens hånd må også ses i sammenheng med andre typer virkemidler i den statlige kulturpolitikken. Det vil si at også legale, informative og organisatoriske virkemidler må tas i betraktning når man skal danne seg et helhetlig bilde av den statlige kulturpolitikken og de kulturpolitiske mål som søkes oppnådd.

Likevel er det bevilgningene over det statlige kulturbudsjettet og den delen av overskuddet fra spillemidlene som kanaliseres til kulturformål, som utgjør det viktigste fundamentet i den statlige kulturpolitikken. Både de totale økonomiske rammene og prioriteringene innenfor disse rammene er derfor viktige instrumenter for å realisere nasjonale kulturpolitiske mål.

Regjeringens mediepolitikk skal sikre ytringsfrihet som en forutsetning for et levende folkestyre. Staten har et ansvar for å skape grunnlag for en fungerende offentlig dialog. Samtidig har mediene selv et klart ansvar for å ivareta medienes demokratiske funksjon. Særlig gjelder dette i forhold til redaksjonelle spørsmål, som staten av prinsipielle grunner ikke bør gripe inn i.

For at mediene skal fungere som en infrastruktur for informasjon og ytringer i samfunnet må de tilby et mangfold av troverdig informasjon som ivaretar behovene til alle grupper i samfunnet, herunder minoriteter. Særlig viktig i denne sammenheng er norskprodusert innhold som reflekterer norsk språk, kultur og samfunnsforhold.

Målsettingen om mangfold i innhold er avhengig av flere faktorer, bl.a. er det nødvendig med flere uavhengige kilder til informasjon, redaksjonell uavhengighet fra både staten, eierne og andre, et mangfold i medieeierskap, tilstrekkelige økonomiske rammebetingelser, journalistisk/redaksjonell kompetanse og et velfungerende medieetisk system.

Stortinget har tidligere sluttet seg til følgende mål for mediepolitikken:

For å ivareta ytringsfriheten som en forutsetning for et levende demokrati skal mediepolitikken sikre:

• et mangfold av informasjonstilbud og ytringsmuligheter for smale og brede grupper i samfunnet; inkl. barn og ungdom, den samiske befolkningen og ulike minoritetsgrupper
• et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier av høy kvalitet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, herunder et mangfold av aviser i alle landsdelene
• grunnlaget for at det kan komme ut alternativer til de ledende nyhets- og aktualitetsmediene på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå
• medienes uavhengighet i redaksjonelle spørsmål, både fra myndigheter, eiere og andre
• medienes tilgjengelighet for allmennheten.

Det er også et hovedmål å sikre et godt og mangfoldig audiovisuelt tilbud basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold.

I tillegg er det et hovedmål å beskytte barn og unge mot skadelig medieinnhold og å tilby kvalitativt norskspråklig innhold. Utfordringene her gjelder særlig i forhold til elektroniske medier som Internett og alle former for voldelige og spekulative dataspill.

Regjeringens visjon for idrettspolitikken er idrett og fysisk aktivitet for alle. Visjonen er nedfelt i St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring, som Stortinget har sluttet seg til. Dette innebærer at flest mulig skal gis mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. Departementet vil spesielt satse på at forholdene legges til rette for barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år).

Idrettsanlegg er en viktig faktor i arbeidet for å nå målet om idrett og fysisk aktivitet for alle. Departementet legger stor vekt på å sikre god planlegging og prioritering innenfor anleggssektoren. Departementet har økt tilskuddssatsene til enkelte anleggstyper med høyt brukspotensial og anleggstyper som gir mulighet for egenorganisert aktivitet. I 2005 går om lag en tidel av midlene til idrettsanlegg til et anleggspolitisk program. Regjeringens anleggspolitiske program vil bl.a. ha fokus på anleggsutbygging i tettbefolkede områder, på fordeling av midler til utstyr og på å stimulere til bygging av moderne anlegg.

For at det skal gis tilskudd av spillemidler, må anlegget inngå i kommunale planer. I samarbeid med planmyndighetene vil departementet bidra til utvikling av kommunenes planlegging på området idrett og fysisk aktivitet.

Samarbeidet med den frivillige medlemsbaserte idretten er viktig for å legge til rette for at flest mulig skal kunne utøve idrett og fysisk aktivitet. Tilskudd gis gjennom to kanaler. Det gis tilskudd til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) og til lokale idrettslags arbeid for barn og ungdom fordelt av idrettsrådet i den enkelte kommune.

Tildelingen av spillemidler til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité deles inn i fire rammetilskuddsposter – grunnstøtte NIF sentralt/regionalt – grunnstøtte særforbund – barn, ungdom og breddeidrett – toppidrett. Målene med tilskuddet er å bidra til et godt aktivitetstilbud gjennom den organiserte idretten og til å opprettholde og utvikle NIF som en frivillig, medlemsbasert organisasjon. Disse målene er i første rekke knyttet til virksomhet som foregår lokalt, i idretts­lagene. Det er lagene som står for idrettsaktiviteter, og som er arena for den frivillige innsatsen innenfor idretten. Det er derfor en forutsetning at de organisasjonsledd som mottar statlig tilskudd, retter sin virksomhet inn mot idrettslagenes behov.

Formålet med tilskuddsordningen til lokale idrettslag er å støtte opp om og stimulere til økt aktivitet i den lokale medlemsbaserte idretten. Ved hovedfordelingen i 2005 ble det avsatt 120 mill. kroner til fordeling mellom idrettslagene.

Arbeidet mot bruk av dopingmidler er en sentral oppgave innenfor idrettspolitikken. Kultur- og kirkedepartementet og Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité har i samarbeid opprettet et uavhengig antidopingorgan i Norge. Det uavhengige organet, Stiftelsen Antidoping Norge (ADN), skal arbeide for en dopingfri idrett. ADN mottar tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet til sin virksomhet innenfor den organiserte idretten.

Departementet legger videre vekt på å bidra til styrking av internasjonalt antidopingarbeid, herunder tilskudd til det internasjonale antidoping­organet World Anti-Doping Agency (WADA).

Norge har også generell internasjonal kontakt på idrettsområdet. For å sikre norsk innflytelse og gjensidig utvikling finnes det bl.a. flere bilaterale samarbeidsavtaler på idrettsområdet.

Kirkemøtet har satt som mål for Den norske kirke at den skal være en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke. Å bevare og videreutvikle Den norske kirke som en levende folkekirke på dette grunnlaget er et hovedmål for regjeringens kirkepolitikk.

Kjennetegnet ved en levende og åpen folkekirke er nærhet mellom kirke og folk, at medlemmene gjør bruk av kirkens tjenester, at kirken samler bred deltakelse og oppslutning, at kirken i sitt arbeid er åpen, og at den møter alle mennesker med respekt ut fra den enkeltes livssituasjon.

Gjennom kirkens 1 300 menigheter og de mange tusen kirkelig ansatte og frivillige medarbeidere er kirken til stede i alle lokalsamfunn. Kirkens virksomhet er kjennetegnet ved et mangfold av arbeidsmåter og uttrykksformer og har en viktig kulturskapende funksjon. Kirkebyggene og kirkegårdene er sterke symbolbærere og kilder til kunnskap om vår kristne kulturarv. Regjeringen ønsker å sikre gode rammebetingelser for kirkens arbeid. Kirkens valgte organer skal understøttes i det ansvaret de har for å forme kirkens framtid.

Spørsmål om tro og livssyn er grunnleggende i et samfunn der det religiøse og kulturelle mangfoldet er økende. Opplæring i egen tro gir grunnlag for å utvikle og være trygg på egen identitet og tilhørighet. Reform av trosopplæringen i Den norske kirke ble iverksatt i 2004. Styrking av trosopplæringen i Den norske kirke er blant regjeringens viktigste kirkepolitiske mål.

Et offentlig utvalg utreder nå det framtidige forholdet mellom stat og kirke. Utvalget skal avgi sin innstilling ved utgangen av 2005. Spørsmålet om vesentlige endringer i statskirkeordningen og kirkens finansieringsgrunnlag vil bli vurdert på grunnlag av utvalgets innstilling. En framtidig gjennomgang og avklaring av statskirkespørsmålet må ikke være til hinder for utvikling, omstilling og endringer innenfor rammen av dagens kirkeordning. I samarbeid med kirkens valgte organer vil regjeringen legge vekt på å stimulere til reform- og fornyelsesarbeid og å føre videre tiltak overfor kirkebyggene som kan gi en bedre bygningsforvaltning. Den pågående omstilling og omorganisering av prestetjenesten vil bli videreført.

Regjeringen vil framheve de frivillige organisasjonenes rolle for utviklingen av demokrati og deltakelse i samfunnet og deres rolle som tjeneste- og velferdsprodusenter. Frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner, ulike foreninger og sammenslutninger har vært – og er – sentrale i å bidra til mangfold, livskvalitet, kultur, politikk og demokratiske holdninger. For regjeringen er det viktig å opprettholde et mangfold av frivillige organisasjoner og sammenslutninger slik at mennesker med ulike interesser og forutsetninger kan finne en sosial tilhørighet i sivilsamfunnet.

Frivillig sektor er i Norge av et slikt omfang at den blir betegnet som den tredje sektor ved siden av offentlig og privat sektor. Regjeringen legger stor vekt på å legge forholdene bedre til rette for frivillig virksomhet. Siktemålet er å sikre gode vilkår for frivillig virke lokalt for å styrke enkeltindividets engasjement.

Frivillige organisasjoner er sentrale aktører på en rekke viktige samfunnsområder. De er bygget opp om ulike formål samtidig som de skaper et interessefellesskap hvor deltakelse og samvær inngår som en viktig del. Formidling av gruppeinteresser er en viktig oppgave for organisasjonene, og mange inngår i et nært samarbeid med myndighetene om å løse oppgaver på sitt felt. Derfor er det fortsatt et sektorpolitisk ansvar for frivillig virksomhet i de enkelte departementer, mens Kultur- og kirkedepartementet har samordningsansvaret.

Fundamentet for frivillig virke er den enkeltes engasjement gjennom medlemskap, økonomisk bidrag og aktiv innsats lokalt. Det typiske ved norsk frivillighet har vært at organisasjonene har vært medlemsbaserte og demokratisk oppbygd. Denne organisasjonsformen er ikke lenger enerådende. Endringer i folks oppslutning og måte å delta på skaper nye utfordringer.

Regjeringen ser det som viktig å øke oppmerksomheten om verdien av frivillig virksomhet. Gjennom å synliggjøre den kraft frivillig sektor representerer, vil regjeringen bidra til å øke forståelsen for og betydningen av frivillig sektor.