RAPPORT FRA STRATEGIGRUPPA FOR UTREDNING AV ROVDYRPROBLEMENE I LIERNE

24.04.03

1 Forord

Lierne kommunestyre fattet i sak 085/2001 følgende vedtak:

1. Lierne kommune krever en tydelig avklaring av ansvarsforholdet når det gjelder sikkerhet for kommunens innbyggere i forhold til rovdyr.
2. Lierne kommune krever at Direktoratet for naturforvaltning delegerer sin myndighet etter viltlovens § 14 a til Lierne kommune.
3. Planlegging og finansiering av bygging og drift av et stort felles rovdyrsikkert gjerde må være gjennomført i tide til at et slikt gjerde kan tas i bruk beitesesongen 2003. Deltagelse i prosjektet må være frivillig for saueholderne som også må få dekket alle merkostnadene i prosjektet, herunder kostnader til sikre beiteforhold før og etter fellesgjerdeperioden.
4. Bevilgninger til forebyggende tiltak må være på et nivå som gir den enkelte bruker muligheter til å berge beitedyra uavhengig av hvilke forebyggende tiltak vedkommende vil benytte seg av.
5. Fellingstillatelser og størrelsen på forebyggende tiltak må være kjent for kommunen seinest 2. april det enkelte år.
6. Det oppnevnes ei strategigruppe på fem medlemmer for å videreføre arbeidet fra den forrige strategigruppa. Sluttrapporten må foreligge senest i januar 2003.
7. Lierne kommune må straks starte arbeidet med konkrete innspill til ny rovdyrmelding som legges fram i 2003.
8. For å forebygge frykten og sikre livskvaliteten ved å bo i Lierne, er det viktig med tiltak som gjør befolkningen i stand til å leve med store rovdyr i naturen. Aktuelle virkemidler: F.eks. informasjon og en videreføring av arbeidet i barnehager og skoler med naturbarnehage og uteskole.

Dette vedtaket inneholder i seg selv en del strategier i forhold til rovdyrproblematikken. I tillegg ble det altså vedtatt å oppnevne ei strategigruppe. Sammensetningen av og mandatet for gruppa ble vedtatt av utvalg for næring og utvikling i sak 002/2002:

1. Det oppnevnes en strategigruppe for videre utredning av langsiktige tiltak vedrørende rovdyrproblemene i Lierne kommune.
2. Strategigruppa består av: Arnodd Lillemark, Siw-Ellinor Aagård, Anne Dordi Moen, Frits Totsås, Kjell Derås og Agmund Vik. I tillegg gis Arnodd Lillemark og Siw-Ellinor Aagård fullmakt til å utpeke et medlem med politi-/juridisk bakgrunn. Som konsultative medlemmer oppnevnes en representant for reindrifta og Tore Solstad fra SNO. Disse innkalles ved behov.
3. Som leder og nestleder velges: Arnodd Lillemark og Siw-Ellinor Aagård.
4. Utvalg for næring og utvikling tar til etterrretning at rådmannen har oppnevnt jordbrukssjefen som gruppas sekretær.
5. Mandatet for gruppa fastsettes som følger: ”Gruppa skal med utgangspunkt i rapporten rovdyr – sau i Lierne, fra februar 1997, og med innholdet i kommunestyresak 85/2001, legge fram en delrapport med konkrete tiltak for 2002 i løpet av mars 2002. I tillegg skal det utarbeides en sluttrapport senest i januar 2003, med forslag til konkrete tiltak både for 2003 og de påfølgende år, men også konkrete innspill til det nasjonale arbeidet med ny rovdyrmelding i 2003. Gruppa bes følge opp om innspill til rovdyrmeldinga bør gis fortløpende i 2002, og gis myndighet til å representere Lierne kommune i disse innspillene.”
6. Det ytes godtgjørelse for gruppas arbeid i h.h.t. kommunens normalreglement for henholdsvis møtegodtgjørelse, tapt arbeidsfortjeneste og skyssgodtgjørelse.
7. Utgiftene dekkes over ansvar 15129, Div. komiteer/ad hoc-utvalg.

Utvalg for næring og utvikling valgte altså å utvide antall medlemmer med 2. Som medlem med politi-/juridisk bakgrunn ble utpekt Nils Roger Duna.

Her foreligger utvalgets rapport.

Nordli, 25. april 2003. 

Arnodd Lillemark

Leder

2 Innledning

Fra og med beitesesongen 1998 har Lierne kommune fått delegert midler til forebyggende tiltak fra Det Regionale Rovviltutvalg. I samme tidsrom har Direktoratet for naturforvaltning delegert betingede fellingstillatelser til Lierne kommune. Det er hvert år skrevet rapporter om gjennomføringen av disse delegeringene. Resultatet av delegeringen er at midlene til forebyggende tiltak trolig er brukt på en noe annen måte enn de ellers ville blitt brukt. Iverksetting av fellingstillatelser har også skjedd raskere enn før når det har vært akutte skadesituasjoner og kriteriene ellers for skadefelling har vært til stede. Det oppleves positivt med lokal forvaltning, og det passer bra med trenden som går i retning av mer lokal forvaltning på mange områder.

Ved å se på statistikken over tapte dyr på beite, kan det se ut som at tapsutviklingen hadde en jamn stigning fra midt på 70-tallet, og at den så kulminerer i 1996 for deretter å avta nesten like jevnt. Den bratte nedgangen i antall tapte dyr (fig. 1) skyldes like mye en kraftig nedgang i dyretallet i kommunen.

Figur 1.

Delegeringen til kommunen skjedde første gang i 1998. Statistikken indikerer at tapsnedgangen allerede var i gang da, og at den videre nedgangen bare er en fortsettelse av en utvikling som allerede hadde startet. Det er så mange usikkerheter med en slik diskusjon at det har liten hensikt i å lage for mange tolkninger av statistikken. De årlige svingningene i antall skadebjørn og variasjoner i næringstilgang kan ha vel så store effekter som de forskjellige forebyggende tiltakene som iverksettes. Likevel kan det konstateres at tapene har gått ned de siste årene.

Når tapsutviklingen framstilles i prosent, synes ikke utviklingen å være fullt så dramatisk som når en ser på antall tapte dyr. Dette skyldes først og fremst at nedgangen i beitedyr ikke slår ut på samme måte. Likevel viser også figur 2 samme utvikling som figur1. Figurene viser ikke utvikling av vekttap. Både inngjerding og vokterhundbruk har hatt som effekt at lammevektene har gått ned. Det arbeides med å komme disse ulempene til livs.

Figur 2.

En av årsakene til at tapstallene har gått ned de siste årene skyldes at færre og færre av beitedyra i Lierne slippes fritt på beite. Noen sauer går innenfor rovdyrsikre gjerder. Noen går innenfor vanlige sauegjerder. I tillegg kommer vokterhundprosjektet der beitedyr og rovdyr holdes atskilt ved hjelp av hunder. Tabell 1 viser at dyra som gikk atskilt fra rovdyr på beite hadde en tapsprosent på 3,6 i 2002 mot en tapsprosent på 18,7 for de dyra som beitet fritt. Faktisk har de frittgående beitedyra like høy tapsprosent i 2002 som i rekordåret 1999. Også i 1999 var det en god del dyr som gikk atskilt, så det året var tapsprosenten likevel høyere for frittgående dyr enn i 2002. Derfor kan det ikke trekkes den slutning at andre tiltak enn atskillelse har vært uten virkning.   

Tabell 1. Forholdet mellom beitedyr som gikk atskilt fra rovdyr og dyr som gikk fritt på beite i Lierne beitesesongen 2002.

Erfaringene med de delegasjonsordningene som Lierne har prøvd, kombinert med de erfaringene småfenæringen og befolkningen ellers i kommunen har fått med å ha rovdyr nær innpå seg, gjør at det er naturlig for Lierne kommune å være meningsberettiget når det gjelder arbeidet med ny rovdyrmelding. I det følgende vil kommunens strategier beskrives ut fra det som har skjedd med forebyggende tiltak, betingede fellingstillatelser og omstilling av sauebruk til annen drift.

3 Strategier for sauenæringa i Lierne - oppsummering.

3.1 Gruppa tilrår følgende for å opprettholde sauenæringa i Lierne:           

• Det må bli lettere å få fellingstillatelse på rovdyr som gjør betydelig skade i saueflokkene, jamfør Stortingsmelding nr 35, side 25: Dersom det blir vurdert som naudsynt for å regulere veksten i ein bestand av bjørn eller jerv, kan direktoratet opne for regulering i form av lisensjakt. Strategigruppen mener at veksten i bjørnebestanden i Lierne er så stor at det er behov for regulering. Det må være et krav om bedre bestandsestimat, og at det er full åpenhet om dette. Likeledes er det ønske om større åpenhet når det gjelder rovbasen. Når bestandsmålet er nådd, må det være lettere å ta ut skadedyr enn tidligere. En slik regulering vil best skje ved fellingstillatelser på skadegjørere. Lisensjakt kan lett bli en form for trofejakt. Dette kan resultere i at andre dyr blir skutt enn de som gjør skade.

Videre står det på side 14 i stortingsmelding nr 35: Etter artikkel 9 nr 1 (i Bern-konvensjonen) kan det gjerast unntak frå føresegnene i artikkel 6 og 7. Unntak kan m a gjerast for å hindre alvorleg skade på avling, husdyr, skog, fiske, vatn eller andre former for eigedom. Men det er to klårt definerte og ufråvikelege føresetnader som må ligge til grunn for at unntak skal kunne gjerast. For det første er det føresetnaden at det ikkje finst noko anna tilfredsstillande løysing, og for det andre at unntaket ikkje vil vere til skade for vedkomande bestand si evne til å  overleve.

• Rovbasen er en database som oppdateres jevnlig av fylkesmannen, DN og NINA-NIKU. Rovbasen inneholder informasjon om rovdyr, bufe/tamrein og erstatningsoppgjøret. Det som savnes er større åpenhet og bedre oppdatering i basen når det gjelder bestandsregistreringer. I tillegg må det settes inn større midler til bestandsregistrering.

• Samarbeidet med Sverige om forvaltning av den felles bjørnestammen må videreutvikles. Utvalget understreker at Norge har et eget nasjonalt ansvar for å bevare levedyktige bestander av de store rovdyra. Det kan derfor ikke forventes at andre land skal påta seg ansvaret for å redusere skadekonflikter i Norge. I regionen må det samarbeidet som Det Regionale Rovviltutvalget har innledet med svensk viltforvaltning, videreføres og videreutvikles. Det må skje en koordinering mellom uttak av skadedyr i Norge og svenske kvoter.

• Det er viktig at det Regionale Rovviltutvalg gis reell innflytelse og selvstendighet, og ikke lar seg styre av viltforvaltningsbyråkratiet. De regionale forvaltningsplanene kan bli et viktig arbeidsredskap dersom de hele tiden rulleres. En betingelse for at planene skal bli akseptert, er at det foregår gode planprosesser med lokal forankring.

• Når det gjelder ulv, sier strategigruppa seg enig med forvaltningsplanen for store rovdyr i Nord-Trøndelag der det i avsnitt 6.4 heter: ”Det skal ikke legges til rette for etablering av ulv i områder med samisk tamreindrift. Dette betyr at det ikke skal legges til rette for etablering av ulv i Nord-Trøndelag.”

• Gaupeforvaltninga i Nord-Trøndelag har de siste årene vært vellykket ved at bestanden er holdt under kontroll. Imidlertid er det vanskeligere å kontrollere gaupebestanden i grensestrøkene i indre Namdal på grunn av gaupas vandringer over grensa. Dette må det tas hensyn til ved fastsetting av fremtidige kvoter. Det må være nært samarbeid mellom norsk og svensk forvaltning av gaupe i grensestrøkene.

• Det haster med å finne fram til skadeforebyggende tiltak som er kostnadseffektive og som fungerer. Kommunene må i samarbeid med beitebrukerne få et større ansvar for utforming og gjennomføring av skadeforebyggende tiltak, men dette må finansieres av storsamfunnet og ikke den enkelte kommune eller beitebruker. Delegeringen av midler til forebyggende tiltak som har skjedd i Lierne de siste årene, har vært for beskjedne til at delegeringen har hatt noen stor effekt. Rammene til forebyggende tiltak må oppjusteres. Tapene har imidlertid gått noe ned de siste årene. Det er derfor viktig at delegeringen fortsetter, men at det stilles så mye midler til disposisjon at tiltakene blir mer effektive. Større utprøvingsprosjekter bør fortsatt finansieres fra sentralt hold, men det er viktig at prosjektene initieres lokalt.

• De mest effektive tiltakene mot rovdyrskader har vært å skille bufe og rovdyr fra hverandre. I praksis har dette skjedd i vokterhundprosjektet og ved bruk av rovdyrsikre elektriske gjerder. Da begge metodene har hatt en del barnesykdommer, er det behov for perfeksjonering. Begge metodene bør utprøves videre. Dette må muliggjøres økonomisk. Dersom disse tiltakene fungerer tilfredsstillende, bør det bygges opp en kompetanse i Lierne slik at det kan skje opplæring av personell fra andre deler av landet som har de samme problemer. I Lierne kommune arbeides det for å utprøve inngjerding av store områder med rovdyrsikre gjerder. Det har vært vanskelig å finne områder der både reindrifta og grunneierne kan akseptere slik gjerding. For tiden arbeides det med muligheter for rovdyrsikker inngjerding av to forskjellige områder. Det må ikke bli slik at planer i et område virker ekskluderende på andre aktuelle områder.

• Staten må bevilge penger til ekstraordinært tilsyn i områder med store rovdyrskader. Det er viktig å bygge på lokalpersoner med god kjennskap til terreng og beiteforhold og som har erfaring med tilsyn. Tilsyn må kombineres med andre forebyggende tiltak også ut over eksisterende forebyggende tiltak. Det må tilføres midler når avbøtende tiltak i krisesituasjoner medfører at det må gis pålegg til den enkelte bruker, altså når det er eksterne pålegg som settes inn. I Lierne har dyrehelsetilsynet i noen tilfeller gitt pålegg uten å ha midler til å kompensere for tap som brukerne blir påført på grunn av påleggene.

• Det må være mulig å gjennomføre forebyggende tiltak og forvaltning av bjørn innenfor de nye nasjonalparkområdene i kommunen. Erfaringa viser at det i en dialog mellom sentrale og lokale styremakter i slike fraflyttingstruede områder som f.eks. Lierne, har vokst fram en kreativ og dynamisk politikk med formål å koble vern  av naturarv og kulturarv med utvikling av lokal økonomi.

         For å oppnå det som er beskrevet ovenfor, må følgende oppfylles:

1. Kontakten med forvaltningsmyndighetene på alle ledd må forbedres for å sikre en dialog om problemene med sikte på å oppnå felles problemforståelse.       
2. Det må opprettes en dialog med miljøvernorganisasjoner som Norges Naturvernforbund og WWF (Verdens Naturfond) der man snakker med hverandre og ikke forbi hverandre om problemene. Formålet må være å finne fram til løsninger som innebærer at det  skal være mulig å drive med sau og reindrift også i områder med rovvilt. Miljøvernorganisasjonene kan bli støttespillere i kravet om at myndighetene på varig basis skal ta det økonomiske ansvar som økt tilsyn, gjeting, tidlig innsanking osv medfører.
3. Det er viktig at alle aktuelle aktører inviteres til kommunen slik at problemene kan presenteres der de finnes.
4. Dyrevelferdsmeldingen viser at dyrehelsetilsynet blir en ny aktør som næringa trenger dialog med.
5. Kontakt med og påvirkning av fylkespolitikere, rikspolitikere og regjering må tillegges økt vekt. Myndighetene må sørge for mer langsiktige signaler. Næringa har behov for mer forutsigbarhet.
6. Behovet for informasjon og opplysning om rovdyrforholdene lokalt er stort både innad og utad. Prosjektet Leve med rovdyr legger blant annet opp til å informere om hva som har skjedd og hva som skjer i kommunen når det gjelder utviklinga av saueholdet sett i sammenheng med rovdyrsituasjonen. I tillegg skal det informeres mer om bjørnen og dens væremåte i forhold til bufe og mennesker. Skal en slik informasjon være effektiv, kreves det stor grad av åpenhet. Midler til lokal informasjon må stilles til disposisjon.

3.2 Gruppas forslag til hva som bør skje dersom saueholdere blir tvunget til å redusere og/eller gi opp saueholdet som resultat av rovdyrproblemer:

         Det er svært viktig at ikke enkeltbrukere på grunn av mental og økonomisk slitasje tvinges til å redusere eller gi opp sauholdet uten at det offentlige først har foretatt en grundig analyse av situasjonen på det enkelte bruk.

         For saueholdere som velger å redusere besetningen på grunn av rovdyrproblematikken må det offentlige bidra med veiledning, lån og tilskudd til omstilling samt en økonomisk "nistepakke" over fastsatt tid inntil inntektsbortfallet som følger av redusert sauehold, er kompensert fra ny næring eller ny lønnsinntekt.

         Blant annet med utgangspunkt i rovdyrproblemene har Lierne kommune  søkt om status omstillingskommune. Denne søknaden fikk kommunen avslag på. I stedet er det startet opp et prosjekt som kalles for Lierne2 som skal arbeide for næringsutvikling og bolyst i Lierne kommune med midler fra fylkesmann og fylkeskommune. Det bør være et statlig ansvar å bidra med midler i tillegg til dette prosjektet.

De brukerne som slutter må få ekstraordinær finansiering til å utvikle annen gårdsdrift, til å utvikle nye næringer på bruket eller til omskolering (jmfr. de virkemidler som er brukt for sauebønder i Nordli som har lagt om til melkeproduksjon). Dersom det ikke er aktuelt med slik omstilling på bruket i forbindelse med opphør av saueholdet, må det enkelte bruk få hjelp til gjeldsnedskriving for den del av gjelda som har tilknytning til saueholdet og bortfall av inntekter i avviklingsåret. Den lange saksbehandlingstida som er blitt slike søknader til del, må nedkortes kraftig.

         Samtidig må kommunen tilføres midler som skal dekke det merarbeid som kommunen blir påført som følge av at sauebruk må omstilles.

Beiteretten må bestå også på de brukene som tvinges til å slutte med sauehold, men det må kompenseres for at brukerne ikke har anledning til å benytte beiteretten sin.

Hovedregelen i dag er at det bare gis omstillingsmidler til ny virksomhet knyttet med utgangspunkt i bruket. Det ønskes et omstillingsprogram der det åpnes for støtte også til annen virksomhet. For å unngå forskjellsbehandling mellom brukere, er det viktig med et klart regelverk for et slikt omstillingsprogram.

For øvrig vises det til Lierne kommunestyres vedtak i sak 85/2001.

                                                                                                                        Vedlegg 1

4 Utvikling og sauehold i Lierne

4.1 Historikk

For noen få tiår siden var det vanlig med et allsidig husdyrhold i Lierne. De fleste bruka hadde hester, kyr, sauer, geiter, høner og griser. På innmarka ble det dyrket høy, poteter og grønnsaker, og hvis en går enda noen tiår tilbake, ble det også dyrket korn. Siden korn og poteter var sårbare for nattefrost, var det først og fremst den opplendte og brattlendte jorda som  ble ansett som verdifull. Mye av den eldste dyrkamarka i kommunen er derfor bratt og lite egnet som maskinjord i dag. Derimot kan den egne seg godt som beitemark.

Da spesialiseringa  og mekaniseringa i jordbruket tok over, valgte omtrent halvparten av bruka å drive mjølkeproduksjon. Den andre halvparten  valgte sauehold, mens noen ganske få valgte geitehold.  Et og annet bruk har prøvd seg med kjøttproduksjon på storfe i beskjedent omfang. De som valgte sau, drev ofte saueholdet i kombinasjon med gårdsskogbruk eller i kombinasjon med andre yrker. Men i 70- og 80-åra var det relativt mange som etter oppmuntring av sentrale myndigheter bygde sauefjøs som var så store at de ga grunnlag for sauehold som hovedinntekt på bruket.

Planteproduksjonen er etter hvert blitt mer ensidig. Nesten hele jordbruksarealet i kommunen produserer gras med tanke på silolegging eller rundballepressing. De fleste sauebruka har høytørker, så på disse bruka blir fremdeles en betydelig del av graset tørket til høy.  Andre planteprodukter produseres nesten ikke lenger på bruka. Poteter og grønnsaker blir etter hvert sett på som for arbeidskrevende til at de er aktuelle produksjoner i kombinasjon med annen jordbruksproduksjon. Noen få bruk eksperimenterer med spesialisert mandelpotetdyrking. Dette krever spesiell mekanisering som medfører krav om større potetarealer og en form for markedsføring som er ny for gårdbrukerne i Lierne. Mye av den bratteste dyrkamarka i kommunen blir ikke høstet i dag. Dagens landbruksmaskiner gjør ikke det mulig. I det hele tatt er det landbruksmaskinene som mer og mer bestemmer driftsmetodene.

Gårdsbruka er gått over fra å være en arbeidsplass for hele familien og innleide folk i onnene til å bli en enmanns arbeidsplass. Ofte har ektefellen arbeid utenom bruket. Det er også mindre vanlig at barna deltar i gårdsarbeidet i større utstrekning. Dermed er bondeyrket i ferd med å bli et yrke der utøveren føler seg ensom. Dette er ikke en utvikling som er spesiell for Lierne, men rovdyrproblemene og de store avstandene til yrkesbrødre, forsterker denne ensomhetsfølelsen blant saueholderne i Lierne.

Det ble i mange år drevet et godt og aktivt avlsarbeid på sau i Lierne. I en periode fantes det to væreringer i kommunen, en for dalasau og en for spælsau. Brukerne var meget bevisste når det gjaldt avlsarbeidet, og foretok et strengt utvalg av avlsdyr basert på resultatene i husdyrkontrollen. Dette ga etter hvert resultater. I enkelte besetninger kunne framgangen  oppleves fra år til år. Derfor var det to årsaker til at slakta fra Lierne oppnådde høye vekter og god klassifisering fra slakteri. Den ene årsaken var de gode beitemulighetene. Den andre var det gode avlsarbeidet.

Siden bjørnen først og fremst dreper voksen sau, har ikke brukeren lenger full mulighet til å bestemme hvilke dyr som skal fortsette i avlen. Tvert i mot later det til at det ofte er de beste sauene som drepes. Dette kan muligens skyldes at de har sterkt morsinstinkt og dermed prøver å beskytte lamma sine. Siden bjørnetapene virker så kraftig inn på avlsarbeidet for de brukerne som er hardest rammet, forsvinner lett interessen for planmessig avl. Det har de siste åra vært registrert en påtagelig mindre motivasjon for avlsarbeid i det hele tatt. Mens avl var et gjennomgangstema på sauavlslagas møter for en del år siden, er rovdyrproblemet det altoverskyggende temaet på dagens møter. Selv de dyktigste brukerne som lenge har klart å holde tapstalla nede ved intenst tilsyn og konsentrert beiting, må gi tapt når bjørnen begynner å bli virkelig nærgående.

4.2 Sauehold og næringspolitikk

Lierne kommune er meget stor i utstrekning. De store arealene på nesten 3000 km² er en ressurs i mange sammenhenger. På en stor del av arealet vokser det gras, urter og annen vegetasjon som egner seg godt som beite både for husdyr, rein og vilt. Sauen er det husdyret som ut fra det vi vet i dag, utnytter beiteressursen best. I det meste av dette hundreåret har det vært mulig å slippe sauen direkte utenfor gjerdet på utmarksbeite om våren og sanke den heim om høsten bare med sporadisk tilsyn i beiteperioden. Dette har ført til at sauehold i større grad har vært en aktuell driftsform i Lierne enn i andre kommuner med mindre arealer og dårligere beitemuligheter.

De store løsmasseavsetningene i Lierne, gjør at mye av kommunen består av arealer med dyp jord. Det meste er morenemateriale som er steinfullt, men fruktbart. Nesten alle bruka i kommunen har dyrkingsreserver. Mens størrelsen på dyrkamarka i tidligere tider ofte var den begrensende faktor for omfanget av drifta på bruka, har moderne dyrkingsmetoder gjort at det har vært mulig å øke arealet av fulldyrka jord og vinterforet til sauen på en enkel måte. Dermed har det med stimulering av offentlige myndigheter vært mulig å bygge opp et sauehold av mye større omfang en det tidligere har vært mulig. De fleste av de som bygde ut bruka sine for sau på 70- og 80-tallet, bygde fjøs for 100 til 150 vinterfora dyr. Det vil si at hvert av disse bruka slapp fra 250 til 400 dyr på beite hvert år. Denne utbygginga av sauebruk i et område der beiteressursene fantes i rikt monn, må karakteriseres som en pionervirksomhet. På grunn av rovdyrproblemene er det i dag saueholdet på flatbygdene utenfor Lierne som dominerer.

Midt på 80-tallet var Lierne en av de største sauekommunene i Nord-Trøndelag med 65 –70 sauebruk med 3500 – 4000 vinterfora sauer og 9000 – 10000 dyr på beite om sommeren. Dette utgjorde halvparten av de brukene som var i aktiv drift. Mange av sauebrukene var perifert plassert, og bidro på denne måten å opprettholde bosetting og virksomhet i mange deler av kommunen. 

Fremdeles er det bare en liten del av den dyrkbare jorda som er oppdyrka i Lierne. Det hadde vært mulig både å utvide eksisterende sauebruk og å bygge ut nye ved ytterligere nydyrking. Ressursen ligger der, men i dag skjer det nesten ikke nydyrking.

Landbruk er tradisjonelt hovednæringa i bygda. Fram til slutten på 50-tallet ble de fleste bruka drevet allsidig først og fremst med tanke på selvforsyning.  Da bygda fikk helårsveg og elektrisk strøm, endret jordbruket raskt karakter i retning av  spesialisering. De to viktigste driftsformene ble mjølkeproduksjon og sauehold.

Bygda har liten tradisjon for annen næringsvirksomhet. Med kommunens beliggenhet er det  mange næringer det ikke finnes naturlige forhold for. De siste åra er det gjort mange forsøk på næringsutvikling som har resultert i en rekke deltids og heltids arbeidsplasser. Disse har virket positivt for de som har starta opp, enten de er fra gårdsbruk eller ikke. De fleste av disse nyetableringene har vært relativt beskjedne, men noen har hatt en rivende utvikling. Lierne bakeri er et godt eksempel på dette. Fra bakeriets ledelse er det understreket at en av grunnene til den positive utviklinga er rekrutteringen av dyktig arbeidskraft fra gårdsbruka. Når det gjelder næringsutvikling, er det drevet et kontinuerlig arbeid i kommunen, og det tas nå et krafttak i forbindelse med Lierne2-prosjektet. Hittil har ikke næringsutviklinga kunnet kompensere for avskallinga fra landbruket, men den har vært et viktig tillegg for mange bruk som kanskje ellers måtte ha lagt ned på grunn av små ressurser.

Situasjonen utfordrende for saueholdere som ser seg tvunget bort fra saueholdet. For disse brukerne er det en utfordring å finne alternativ utnytting av ressursene som finnes på bruka. En del av de som har sluttet med sau har mottatt omstillingsmidler til alternativ virksomhet på bruket. Det er blant annet bruk som har fått støtte til omlegging til melkeproduksjon. I Lierne har det vært betydelig interesse for samdrift mellom melkeproduksjonsbruk, og flere av de sauebruka som har lagt om til melkeproduksjon, har gått inn i samdrifter. Tildeling av omstillingsmidler har hittil skjedd noe tilfeldig. I Lierne kommune er det et driftsplanprosjekt der brukere som ser seg tvunget til å slutte med sau eller til å legge om saueholdet, får hjelp til utarbeidelse av planer og til utarbeidelse av søknader om omstillingsmidler. Søkerne opplever at det kan være vanskelig å få aksept for sine omstillingsplaner og at det tar svært lang tid før de får avgjørelse på søknader om omstilling. Det er behov for et omstillingsprogram med nærmere retningslinjer for tildeling av slike midler. Produksjoner som er knyttet til brukets ressurser, vil i større grad knytte folk til bygda enn annen næringsutvikling. Det vil være behov for en kartlegging av den kompetanse som finnes både på sauebruka og ellers i bygda for å effektivisere næringsutviklingsarbeidet. Dette arbeidet er i gang i regi av Lierne Næringsselskap og Lierne2.

Lierne kommune har tradisjonelt hatt et ensidig næringsliv. Etablering av nye næringer er en utfordring. Det er viktig å ta vare på det som allerede finnes av næringer i bygda. Ofte vil det være lettere å utvikle noe nytt med utgangspunkt i det som allerede finnes.  Derfor vil det være logisk for kommunen først og fremst å prøve å utvikle landbruksrelaterte næringer siden landbruket er den viktigste næringsvegen som finnes fra før. Dette utelukker ikke at andre næringer hilses velkommen.

Skal det skapes nye arbeidsplasser med utgangspunkt i primærnæringene, er det viktig at primærnæringsutøverne fortsatt finnes. Det finnes foredlingsmuligheter med direkte utgangspunkt i sauenæringa. Blant annet er det forsøkt med produksjon av bruks- og pyntegjenstander av tovet ull. En spesialproduksjon i dette området er bastutørka kjøtt av småfe. Dette er en nisjeproduksjon som har muligheter, og omsetningen og produksjonen av slikt kjøtt er økende i dag. Det bør være mulig å auke denne omsetningen enten ved at saueprodusenter selv utvider sin produksjon av tørkakjøtt eller ved at lokale bedrifter som Lierne Viltforedling og Midt-Norsk Mobilslakt kommer inn i bildet. Kanskje er også ull og skinn råstoff som kan være aktuelt for Lierne Buntmakeri eller strikkebedriften Tove Nyborg i framtida. Produksjon av sauemjølk og saueost er lite prøvd her i kommunen, men dette kan også være en spesialproduksjon som kan bli aktuell. Ved bruk av fantasi og kreativitet er det godt mulig at produkter basert på sau kan gi nye arbeidsplasser i kommunen. Da er det viktig at råstoffet finnes.

4.3 Befolkning

Folketallet i Lierne har i lang tid hatt en negativ tendens. Først på 60-tallet hadde kommunen i en periode et folketall på ca 2000 innbyggere. I dag er tallet ca 1550. Det har minket fra år til år med unntak av de siste årene da folketallet har holdt seg relativt stabilt. Dessuten holder det på å bli en skjev aldersfordeling ved at gruppa mellom 20 og 40 år er underrepresentert mens gruppa over pensjonsalder er overrepresentert. Dette har resultert i at barnetallet har gått kraftig ned. Skolene har i dag mye mindre klassestørrelser enn for en del år siden. Det er likevel tegn som tyder på at denne utviklinga er i ferd med å stoppe opp. De tre siste åra har det vært fødselsoverskudd i kommunen, og særlig i Sørli har det vært en betydelig boligbygging etter mange år med laber byggeaktivitet.

Skal den siste positive utviklinga fortsette, må det settes i verk tiltak som hindrer fraflyttinga. Det er viktig at folketallet stabiliseres og helst øker noe i forhold til i dag. Ellers vil det serviceapparatet som befolkningen nyter godt av nå, etter hvert smuldres opp. Manglende service kan akselerere fraflyttinga. Det er ikke ønskelig med slike tilstander som finnes i nabobygdene på den andre sida av riksgrensa.

Tradisjonelt har Lierne en meget spredt bebyggelse. Gårdene ligger langs vassdraga som går gjennom kommunen. I tilknytning til en del av gårdene har det oppstått annen virksomhet og dermed en del bebyggelse i tillegg. Dette er særlig typisk i Sørli hvor det er vanskelig å peke ut noe spesielt sentrum. I Nordli peker Sandvika seg ut som et lite sentrum.

For en gårdbrukerfamilie er det viktig å ha naboer som ikke er alt for langt borte. Tallet på gårdsbruk i aktiv drift er allerede kraftig redusert i forbindelse med den rasjonaliseringa som har skjedd i landbruket etter krigen. Dermed er det allerede langt mellom naboene for mange gårdsbruk. Forsvinner sauebruka som tidligere utgjorde nesten halvparten av gårdsbruka, vil dette forsterke isolasjonen for brukerfamiliene med fare for ytterligere fraflytting.

         Blant brukerne i bygda er det et ønske om å produsere en del av maten som de bruker selv. Dette skjer ved bruk av poteter og grønnsaker, ved uttak av mjølk og ved heimeslakting. Følelsen av at selvgjort er velgjort råder hos de fleste bønder. De vet i hvert fall hvordan deres egne produkter er framstilt.

         I en krisesituasjon vil det kunne produseres tilstrekkelig mat til innbyggerne. Problemene isolasjonen ville føre til, ville være mangel på kornprodukter, sukker, salt, frukt og andre importerte matvarer som vi har gjort oss avhengige av. Samtidig ville det oppstå problemer med overskudd av melk og kjøtt.             

4.4 Utmarksbeite

Like etter siste verdenskrig ble det gjort forholdsvis omfattende beiteundersøkelser i Lierne. Det var en del av de mest sentrale beiteområdene som ble undersøkt. Konklusjonen var at det til dels var gode beiter med varierende beiteplanter. Bare i de undersøkte områdene ble det konkludert med at det var plass til mange flere beitedyr enn det noen gang har vært på beite i Lierne. Det er sannsynlig at det hadde vært beitearealer for flere titusener sauer og lam i kommunen. Det høgeste tallet beitedyr hadde vi Lierne med ca 9550 dyr i 1985. Ingen områder viste tegn til for sterkt beitepress dette året.

En vanlig saueflokk har om lag 3 ganger større næringskrav om sommeren enn om vinteren. Det er derfor ikke små mengder gras som disse dyra høster i utmarka i løpet av en sommer. Den som vandrer i slike beiteområder, kan ikke unngå å legge merke til resultatene av beitinga. Kort nedbeitet gras, kronglete sauestier og ei og anna singlende sauebjølle er slike tegn på at sauer finnes i området.

Beitearealene får sitt eget preg, sitt eget kulturlandskap. Det ville være et tap for bygda om disse spesielle områdene forsvant helt. Om de fleste saueeierne blir tvunget til å slutte, er det viktig at i hvert fall en del dyr beholdes slik at det vil være mulig å ta vare på en del av dette landskapet. Et landskap uten sau gror fort til og endrer helt karakter i løpet av få år. Sauen er også en viktig landskapspleier ved at den kan hindre gjengroing av dyrka mark som er ute av drift og ved å hindre gjengroing av randarealene til dyrkamark.

Uten sauebeiter vil bygda få ei utmark som vil være mer gjengrodd og mer ensartet enn i dag. Hvilke økologiske konsekvenser dette vil få, er vanskelig å si. En del planter som er typiske for beitemark, vil sannsynlig forsvinne. Det er mulig at forholdene for enkelte viltarter vil bli noe bedre, men for andre vil de bli dårligere. Om det vil bli mer bjørn i slike områder når et så viktig byttedyr som sauen er borte, er usikkert. Erfaringer fra Holandsfjellet i Lierne de siste årene tilsier at det blir mindre bjørn i områder som er tømt for sau.

Det er lang tradisjon for utnytting av beiteretten i kommunen, og beiteretten blir sett på som en viktig verdi og ressurs på det enkelte bruk. Brukerne er opptatt av at det må foreligge en garanti for at beiteretten må bestå selv om den ikke benyttes i en periode på grunn av rovdyrproblemene.

Saueholdet har aldri kunnet konkurrere helt med mjølkeproduksjonen i lønnsomhet. I perioder har likevel godt drevet sauehold betalt seg godt. De siste åra har det vært en utvikling med lavere priser både på slakt og ull samtidig som at klassifiseringskrava er blitt skjerpet. Dette er utfordringer som normalt ville ha krevd saueholdernes oppmerksomhet og innsats. For saueholderne i Lierne blir dette av mindre betydning. Rovdyrproblemene overskygger den landbruksfaglige innsatsen som nå burde settes inn for å møte de nye utfordringene i markedet.

4.5 Endringer av rovdyrbestand

Det er stor uenighet om størrelsen på rovdyrbestanden mellom saueholderne på den ene sida og forskere og forvaltning på den andre sida. Til tross for at forskerne for noen år siden reduserte anslaget for antall bjørn i Norge, er det i dag ingen tvil om at bjørnestammen i Lierne er voksende.

I store deler av det tyvende århundre har bjørnestammen trolig vært liten i dette området. Dette førte til at det ble mer og mer vanlig å slippe småfe i utmark uten daglig tilsyn. Dette gikk stort sett bra, men sporadiske rovdyrangrep forekom. Da sauetallet skjøt fart fra 1970 og utover, gikk også tapene på beite opp, og tapene på beite har økt forholdsvis langt mer enn sauetallet. Det er vanskelig å forklare tapsøkningen med annet enn større rovdyrtap. For Liernes del er disse tapene først og fremst forårsaket av bjørn.

Inntil det nittende århundre var bjørnen utbredt over de fleste områder i Norge og Sverige. Fram mot forrige århundreskifte var det en sterk nedgang i bjørnebestandene, men de bjørnestammene som overlevde i Sverige, har vokst sammenhengende fra omkring 1940 og fram til i dag. Nå regner svenskene med å ha en bjørnebestand på rundt 1000 dyr (basert på opplysninger fra Norsk Institutt for Naturforskning) fordelt på fire hovedområder. Det ene av disse områdene omfatter Jämtland og Härjedalen. Det er fra dette området at det har skjedd en innvandring til Lierne fra den voksende svenske bestanden. Det er en uttalt svensk politikk at den svenske bjørnestammen skal fortsette å vokse.

Lierne har aldri vært helt uten bjørn, men antallet har i store deler av det tyvende hundreåret vært så lavt at småfetap på grunn av bjørn ikke har vært et større problem enn at det ble vanlig med sauehold uten gjeting. I dag er det akseptert at den store økningen av tap av sau på beite de seinere åra skyldes en økende bjørnestamme i grensetraktene. Selv om det på svensk side gis et betydelig antall fellingslisenser, ser dette ikke ut til å være nok til å bremse den utviklinga for sauenæringa som er i ferd med å skje på norsk side. Det er å frykte for at dersom det ikke settes inn effektive mottiltak, vil sauetapene fortsatt være store så lenge det finnes sauer igjen i området. Så langt har forebyggende tiltak ut over uttak av skadedyr raskt og presist hatt beskjeden virkning.

4.6 Over tid vil problemene som er beskrevet for Lierne, bre seg til nabokommunene i Namdalen og ellers i Trøndelag.

                                                                                                                        Vedlegg 2

I møte 31.03.98 vedtok det regionale rovviltutvalg i Nord-Trøndelag at forebyggende tiltak i Lierne som en prøveordning skulle delegeres til kommunen. Denne prøveordningen ble fortsatt i 1999, 2000, 2001og 2002. I brev av 31.05.02 fra direktoratet for naturforvaltning ble Lierne kommune gitt to betingede fellingstillatelser på bjørn. Dette er femte året Lierne kommune har fått egne fellingstillatelser. Også ordningen med delegerte fellingstillatelser er en prøveordning.

I møte 02.05.02  (NU-sak 023/02) vedtok utvalg for næring og utvikling i Lierne å fortsette ordningen med delegerte midler til forebyggende tiltak, og i møte 17.06.02 (NU-sak 043/02) vedtok utvalget kriterier for iverksettelse av fellingstillatelser på bjørn.

5 FOREBYGGENDE TILTAK

5.1 Beløpets størrelse

Det regionale rovviltutvalg vedtok på møte den 18.mars at det skulle avsettes en ramme på inntil kr 900.000 til Lierne kommune i 2002 til gjennomføring av forebyggende tiltak mot rovviltskader. Som ønsket fra Lierne kommune, ble ikke denne rammen konkretisert, men den ble innvilget som en pott, slik at kommunen sto fritt til å prioritere forebyggende tiltak. Vedtaket lød:

”Det regionale rovviltutvalget støtter fylkesmannens forslag om å delegere en økonomisk ramme innen forebyggende tiltak til Lierne kommune også for 2002.Fylkesmannens forslag til bevilgning til Lierne kommune i 2002 er kr 860.000,-.  Utvalget vedtar å øke fylkesmannens forslag med kr 40.000,-, dvs at det  avsettes en ramme på inntil kr 900.000,- til Lierne kommune i 2002 til gjennomføring av forebyggende tiltak mot rovviltskader. Kr 900.000,- bevilges uten detaljerte føringer på hvilke tiltak midlene skal brukes til, men RRU forutsetter at midlene brukes til forebyggende tiltak som det forventes skal virke reduserende på skader som rovvilt påfører sau/lam. Disse midlene skal ikke benyttes til bygging eller omgjøring av etablerte sauegjerder eller nybygging av strømgjerder.

Disse midlene skal ikke benyttes til bygging eller omgjøring av etablerte sauegjerder eller nybygging av strømgjerder. Den delen av Lierne kommunes søknad som er knyttet til gjerdetiltak vil bli behandlet av fylkesmannens landbruksavdeling.”   

Lokalt reageres det positivt på at rammen også denne gang ble gitt uten detaljerte føringer. Til tross for at både tallet på sauebruk og antall sauer på beite er blitt kraftig redusert de siste årene, er rammens størrelse for liten i forhold til de tiltak det er ønske om å iverksette. Sauebruka er fortsatt spredt over det meste av kommunen, og dette gjør det vanskelig å fjerne tiltak fra enkelte områder. I tillegg til de forebyggende midlene disponerer kommunen litt omstillingsmidler som brukes til gjerding. Det har ikke vært plass for å finansiere nye eksperimenter.

Den saueholderen i kommunen som har flest sauer, søkte om å få videredelegert midler til forebyggende tiltak for sin besetning i stedet for å være med på de tiltak kommunen iverksetter. Han fikk innvilget kr 120.000 til forebyggende tiltak. Disse ble i første rekke brukt til leie av tilsyn. Det skal foreligge rapport om bruken av disse midlene i løpet av høsten.

5.2 Forsinket slipp og heimbeiting om sommeren

Dette dreier seg om en avtale som allerede var inngått mellom miljøvernavdelingen og en enkelt bruker i Lierne før kommunen ble delegert forebyggende tiltak. Kommunens rolle i forbindelse med dette tiltaket er bare å formidle beløpet. 

5.3 Gjerding

Fram til sommeren 2000 er det enten vanlige sauegjerder eller forskjellige typer enkle elektriske gjerder som har vært benyttet. Noen få brukere har beitedyra gående innenfor gjerdet hele beitesesongen, mens andre benytter gjerdet tidlig om våren og etter heimsanking om høsten. Gjerdene begrenser sauenes ferdsel meget effektivt, men rovdyra har ingen problemer med å passere dem. I de fleste tilfeller virker slike gjerder skadebegrensende så lenge det er et moderat rovdyrtrykk.

Sommeren 2000 viste det seg imidlertid at et slikt gjerde nærmest også kan virke som en felle for beitedyra. På grunn av store rovdyrskader ble en besetning på Kvemoen i Nordli tatt heim tidlig på sommeren og plassert innenfor et gjerde som avgrenser et langt og smalt parti mellom Kvemoveien og Kvesjøen. Flere bjørner kom til tider innenfor dette gjerdet, og fikk da enkelt spillerom der det fantes konsentrasjon av beitedyr som ikke kunne rømme ut av det inngjerda området.

Lignende situasjoner oppsto i 2001 og 2002 i Inderdalen i Sørli der bjørner flere ganger har tatt seg inn i sauegjerder. Sauene var da i en mer utsatt posisjon enn de hadde vært i uinngjerdet utmark. Det må understrekes at hensikten med sauegjerdene aldri har vært å gjerde bjørnen ute. Til det så en tidligere for seg svært bastante gjerder. Hensikten med sauegjerdene var å holde sauene samlet i områder nær innmark og bebyggelse der en trodde at bjørnen ikke ville våge seg frampå. Dette har vist seg å stemme ganske bra. Det har vært små tap innenfor disse gjerdene. Men når en bjørn først kommer inn i et slikt gjerde, kan gjerdet fungere stikk i strid med sin hensikt.

Av midlene til gjerding som ble innvilget gjennom fylkesmannens landbruksavdeling, er det foreløpig ikke brukt så stor en andel. Grunnen er at disse midlene først og fremst er tenkt til et stort prosjekt med bjørnesikkert gjerde. I 2002 er det satt opp et sauegjerde forsterket med elektriske tråder på et bruk.

5.4 Bjørnesikkert gjerde

Sommeren 2001 ble forsøket med såkalt bjørnesikkert gjerde utvidet på Nesset i Nordli. Dette prosjektet er så vidt omfattende og kostbart at det ikke kan finansieres med kommunens delegerte midler til forebyggende tiltak. Finansieringen skjer med midler fra Direktoratet for naturforvaltning kanalisert via Fylkesmannens landbruksavdeling. Resultatene er foreløpig så interessante at det er rett å nevne litt om dette prosjektet fordi det kan få stor betydning for fremtidige forebyggende tiltak i kommunen.

Gjerdet er et 1,2 m høyt elektrisk gjerde med 6 tråder, hvorav 5 fører strøm med opptil 8000 volt. Ideen stammer fra Sverige der slik gjerding har vært vellykket både som inngjerding for sau og av bikuber. Det bjørnesikre gjerdet som er oppsatt på Nesset, er ca 5000 m langt og har en kostnad som ligger i overkant av kostnaden med konvensjonelt sauegjerde. Gjerdet på Nesset har de somrene det har vært i bruk, vært 100% effektivt til tross for at det er registrert mye bjørnespor inntil gjerdet. Resultatet er så lovende at det har vært interesse for å prøve slik inngjerding i større målestokk. Slike store prosjekt vil ikke kunne finansieres innenfor rammen for delegerte midler til forebyggende tiltak. Foreløpig har de inngjerda områdene vært for små i forhold til dyretallet. Dermed er lammevektene blitt små. Imidlertid er vektene for 2002 bedre for slike inngjerda områder. En bruker som har inngjerda både utmark og innmark der innmarka ble stripebeitet, hadde denne sesongen en gjennomsnittlig slaktevekt på lamma på 19,1 kg.

De store prosjektene som har vært vurdert, er et område som kalles Mariafjelltunga mellom Tunnsjøen og Limingen og Holandsfjellet. Reindriftsnæringa hadde så store innvendinger mot prosjektet på Mariafjelltunga, at planene for dette området er lagt på is. Også Holandsfjellprosjektet har møtt stor skepsis. Det er særlig grunneierne som er skeptiske, men en del av saueholderne er også lunkne til planene, og noen av dem er direkte uvillige til å delta i et slikt prosjekt. Etter en vanskelig prosess ble det høsten 2002 klart at grunneierne sa nei til gjerdeprosjektet i Holandsfjellet etter et møte der Direktoratet for naturforvaltning deltok. Verken kommunen eller saueholderne så noen hensikt i å fortsette arbeidet med dette prosjektet ved bruk av en eller annen form for tvangsmidler.

I Sørli arbeides det med mulighetene for å bygge et gjerde som omfatter områdene mellom Inderdalen og Lenglingen. Her må det først skje en avklaring med reindriftsnæringa. Også i dette området er det mange grunneiere, så det er et stykke fram til at det vil vise seg om prosjektet vil være realiserbart.

Alternativet til et storgjerde er at det bygges rovdyrsikre gjerder i mindre målestokk rundt om i kommunen. Det vurderes som mer uheldig at det oppføres flere slike bastante gjerder i stedet for et stort gjerde. Imidlertid er brukerne avhengige av strakstiltak. Derfor kan det trolig allerede våren 2003 bli oppført slike mindre gjerder. Heretter er det viktig at inngjerda områder er så store at reduksjon i vekter unngås. De dårlige vektene som hittil har forekommet innenfor inngjerda områder, er ingen reklame for slik gjerding, og har også bidratt til økt skepsis til tiltaket. Gjerding med bjørnesikkert gjerde kan komme i konflikt med naturverninteresser, jaktinteresser, reindriftsinteresser og skogbruksfaglige interesser. 

Bjørnesikkert gjerde kan også være en løsning for enkeltbruk som velger å gjerde inn beiteområdene sine. Slike mindre inngjerdinger kan det være aktuelt å finansiere med delegerte midler dersom gjerdingen ikke medfører store faste årlige kompensasjoner for besetningsreduksjon.

Bjørnesikre gjerder kan, hvis de viser seg å være effektive, avlaste brukerne i beitesesongen, men gjerdene trenger ettersyn og vedlikehold, og dyra trenger tilsyn også innenfor gjerdet.

Naturvernforbundet har uttrykt motstand mot bruk av større rovdyrsikre gjerder fordi de mener  at effekten er usikker, allemannsretten blir hindret, annet vilt kan bli hindret og fordi at det finnes bedre alternativer. Lierne kommune er uenig med naturvernforbundets holdning i denne saken. Rovdyrsikre gjerder har vist seg å være effektive i mindre målestokk. Derfor må det være riktig å prøve ut et større prosjekt for å se om slike gjerder er like effektive i større målestokk. Hensikten med det arbeidet som gjennomføres med finansiering til forbyggende tiltak, er nettopp å finne fram til tiltak som er effektive.

5.5 Bruk av vokterhunder og gjeterhunder

Vokterhundprosjektet i Sørli ble avsluttet i 1999. De tre brukene som deltok med sine dyr i forskningsprosjektet, fortsatte med bruk av vokter- og gjeterhunder også i 2000, 2001og 2002. Både forskningsprosjektet og den fortsatte bruken av hunder er finansiert utenom Lierne kommunes delegerte midler. Når dette forebyggende tiltaket nevnes her, er det fordi kunnskapen som er ervervet gjennom prosjektet, kan komme til nytte, ikke bare for de tre aktuelle brukerne, men også for andre saueholdere. Prosjektet har vist at bruk av vokter- og gjeterhunder kan forebygge tap på grunn av rovdyr. Slike tap har ikke forekommet i prosjektet. Derimot er det registrert reduserte slaktevekter i de tre besetningene.

Dessverre har skepsis og personlige motsetninger ført til at dette prosjektet ikke har kunnet prøves ut med et større antall beitedyr. Da ville det vært mulig å oppnå større kostnadseffektivitet. Ellers er det kjent at det eksperimenteres for å unngå reduksjon i lammevekter. Både vokterhundprosjektet og prosjektene med rovdyrsikkert gjerde har som mål å skille sau og bjørn.

Finansieringen av vokterhundprosjektet er blitt vanskeligere i 2002, og det er fare for at prosjektet går i oppløsning i 2003 dersom det ikke finnes tilfredsstillende finansiering. Det vil være beklagelig om den mye av den kompetansen som er bygget opp gjennom dette prosjektet, forsvinner ut av kommunen. Flere av gjeterne som har vært benyttet i prosjektet, er utlendinger.

5.6 Ekstraordinært tilsyn

Fra brukernes side ble det også i 2002 satt fram sterke ønsker om tilsyn i beiteperioden. Dette skyldes først og fremst den stadige kritikken om at dyra blir passet for dårlig mens de går på utmarksbeite. Det var håp om at lønnet tilsyn i tillegg til det tilsynet som brukerne selv utfører, kunne være med på å dempe denne kritikken, samtidig som at økt tilsyn både kan virke forebyggende og føre til flere kadaverfunn.

Omfanget av tilsyn var i 2002 har vært mer omfattende enn tidligere år. Tilsynet skjedde om natta eller om kveld og morgen. Det ble lagt opp til et fleksibelt system der tilsynspersonene skulle oppholde seg sammen med saueflokkene i den perioden av døgnet da rovdyra var mest aktive. Dersom det skjedde rovdyrangrep, kunne arbeidstida endres. Ved akutte angrep i andre beiteområder kunne tilsynspersonene flyttes eller det kunne settes inn reservetilsynsfolk. De tilsynsfolka som gikk med hund, synes å ha vært mest effektive.

Det var 5 tilsynspersoner i aktivitet. De hadde sine hovedarbeidsområder på Kvemoen, Skjelbred, Gunnarfjell-Penningkeisen og Middagsfjell. I tillegg har Oddmunn Bergvik lønnet en tilsynsmann i sitt beiteområde i Tunnsjøen. En besetning fikk beiteforbud av dyrevennemnda i 2002 på grunn av ekstremt store tap i 2001. Ved å tilsette en tilsynsmann spesielt for denne besetningen, fikk sauene likevel slippes på beite. Denne tilsynsmannen ble lønnet av omstillingsmidlene. Fire personer er nyttet som reservetilsyn i tilfeller der det har oppstått spesielle situasjoner. Dermed har det vært 7 personer i faste stillinger som tilsyn og 4 på deltid. Alle de ansatte tilsynsfolka har vært godt voksne personer med god lokalkunnskap. Inntrykket er at de har gjort en meget bra jobb. Etter den oversikten som nå finnes, viser det seg at det er brukt ca kr 450.000 av midlene til forebyggende tiltak til  ekstraordinært tilsyn i 2002.

5.7 Tidlig heimsanking

Tidlig heimsanking er et tiltak som har vært praktisert i noen år. Tilslutningen til ordningen har økt for hvert år selv om dette ikke er noe populært tiltak blant de fleste saueholderne. I 2002 valgte kommunen ikke å gi tilskudd til tidlig heimsanking på grunn av at en slik ordning ville bruke opp rundt halvparten av de midler kommunen hadde til disposisjon til forebyggende tiltak

5.8 Organisering og felling av bjørn

Som tidligere år er det satt av kr 50.000 til dette formålet. Når alle utlegg i forbindelse med jakta er dekket, vil det resterende beløp bli fordelt på jaktlagenes medlemmer i forhold til dokumentert tidsforbruk. Dette vil bli en beskjeden kompensasjon i forhold til den innsatsen som er lagt ned på jakten. Ellers vises det til avsnittet om delegasjon av fellingstillatelser.

5.9 Kadaverundersøkelser og skolering av det lokale rovviltnettet

Fra og med 2001 har SNO overtatt ansvaret og kostnaden for rovviltkontakter og kadaverundersøkelser. Slike utgifter belastes dermed ikke forebyggende tiltak.

5.10 Telemetri og radiosendere på sau

Tidligere var dette et prosjekt som ble drevet av brukere i Sandvika - Skjelbred - området. Etter avtale med fylkesmannens miljøvernavdeling ble kostnaden ved dette prosjektet utbetalt direkte fra fylkesmannen. Det er relativt få sauer som går med sendere på grunn av mangel på frekvenser. Likevel mener brukerne at dette eksperimentet fungerer godt ved at det er mye lettere å finne fram til hvor sauene oppholder seg.

Erfaringene fra Skjelbred har vært så gode at flere brukere ble gitt adgang til å kjøpe inn sendere i 2001 og 2002. I alt 11 brukere fra Sørli og Nordli har kjøpt inn sendere og satt på en del av sine dyr. I alt har dette kostet 80.000 kr i 2002. Brukerne er selv meget godt fornøyde med ordningen. De har mye lettere for å lokalisere hvor flokkene befinner seg, og har dermed bedre muligheter for å ha kontroll med hva som skjer i flokkene. Det har vært noen mindre startproblemer med sammenfallende frekvenser, men det har latt seg løse ved at brukerne bytter sendere seg i mellom.

5.11 Administrasjon av forebyggende tiltak

For Lierne kommune har ordningen med delegasjon ført til betydelig merarbeid både når det gjelder forebyggende tiltak og delegerte fellingstillatelser.

Jordbrukssjefen stipulerer at 1/3 av tida hans har gått med til slikt arbeid fra og med juni måned og ut oktober. Miljøvernleder har også hatt et betydelig arbeid i forbindelse med viltnemndas befatning med fellingstillatelsene. I jordbrukssjefens ferieperioder måtte utviklingssjefen som leder ved etaten trå til. Også andre kommunalt ansatte har vært engasjert i dette arbeidet. 

Dette har ført til at utviklingsetaten har måttet leie inn ekstrahjelp for å utføre de daglige oppgaver. Derfor vil det ikke være urimelig at kommunen forlanger en kompensasjon på  62.000 kr for det merarbeidet utviklingsetaten er blitt påført. Dette tilsvarer mellom 2 og 3 månedsverk. I NU-sak 058/99 fattet utvalg for næring og utvikling følgende delvedtak:

“3c) Kommunens merarbeid i forbindelse med delegasjon av forebyggende tiltak må dekkes av rammebevilgningen til forebyggende tiltak.”

5.12 Bruk av steinaldersau

En bruker i Sørli anskaffet seg høsten 1999 en del steinaldersauer for å prøve om disse dyra berget seg bedre mot rovdyr. Det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner etter tre somre med noen få dyr. Imidlertid [Lk1] har bjørn slått steinaldersau alle disse tre sesongene, så denne sauerasen går heller ikke fri fra rovdyra.

5.13 Virkningen av forebyggende tiltak

Det er vanskelig å peke på konkrete resultater av de forebyggende tiltak som er satt i verk i 2002. I Nordli viser sankeresultatene at tapsprosenten er på 10,5 % mot 12% i 2001, og i Sørli er tapsprosenten 15,8% mot 18,5% i 2001. Totalt for kommunen er tapsprosenten for 2002 12,9 % mot 14,9% i 2001. For Nordlis del er dette en fortsettelse av den nedgangen i tapsprosent som har skjedd de siste årene.  Det er verdt å nevne at så sent som i 1999 var tapene i Nordli på 20 %. Nedgangen skyldes først og fremst at stadig flere besetninger i Nordli beiter innenfor inngjerda områder. I tillegg er det i 2002 registrert mindre bjørneaktivitet i Nordli enn på mange år. I Sørli er det derimot registrert meget stor bjørneaktivitet i 2002. Likevel har tapsprosenten også gått ned i denne delen av kommunen i 2002.

Det er ting som tyder på at den samlede innsatsen av forebyggende tiltak i Lierne de siste årene har hatt som effekt at økningen i tapsprosent ikke var større enn den var fram til 1999. I 2000 var det en nedgang i tapsprosent. Også i 2001 lå tapene lavere enn perioden 1996-99, og i 2002 er det ytterligere nedgang i tapsprosent. Dette skyldes neppe bare tilfeldige årlige variasjoner. Forhåpentligvis vil tallene for kommende år vise dette. Det er imidlertid mye som tyder på at årlige variasjoner når det gjelder forekomster av aktive skadegjørere og årlige svingninger i mattilgang fremdeles har større innvirkning på tapsprosentene enn de forebyggende tiltak som hittil har vært forsøkt.

6 DELEGASJON AV BETINGEDE FELLINGSTILLATELSER

I brev av 31.05.02 fra Direktoratet for naturforvaltning ble Lierne kommune gitt myndighet til å forvalte to betingede fellingstillatelser på bjørn i 2000 innenfor gitte forutsetninger og vilkår.

I sak 043/02 fattet utvalg for næring og utvikling følgende vedtak:

“1. De vilkår som Direktoratet for naturforvaltning har knyttet til iverksettelse av fellingstillatelse på bjørn i brev av 31.05.02, skal gjelde som retningslinjer for iverksettelse av fellingstillatelser i Lierne kommune.

2. Utviklingssjefen delegeres via rådmannen myndighet til å fatte vedtak om iverksettelse av fellingstillatelser etter samråd med ordfører og rådmann, og etter kontakt med Fylkesmannen om lokalisering av eventuelle merka bjørner.

3. Søknader om iverksettelse av fellingstillatelser skal behandles av to saksbehandlere.”

Etter forslag fra viltnemnda ble det utnevnt et jaktlag på 33 personer for Nordli og et lag på 19 for Sørli. Jaktleder i Nordli ble Mogens Totsås og nestleder ble Sigvart Totland. I Sørli ble Rune Moen jaktleder og Daniel O Gåsbakk nestleder. I slutten av perioden delegerte jaktlederne i Sørli sin myndighet til Lennart Bergli. Lensmannen i Lierne ga 04.07.02 beskjed om at han ikke hadde noen merknader til jaktlagenes sammensetning. Bare jaktlaget i Sørli har vært i aktivitet beitesesongen 2002. Lensmannen ga 22.06.01 jaktlederne dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsen til å bruke løshund under bjørnejakt.

Kommunestyret i Lierne fattet i sak 085/2001 et vedtak der det i punkt 6 heter:

”Fellingstillatelser og størrelsen på bevilgninger til forebyggende tiltak må være kjent for kommunen seinest 2. april det enkelte år. D.v.s. 2. april 2002 for neste beitesesong.”

Direktoratet for naturforvaltning ga i brev av 02.07.02 følgende svar:

”Kommunen ønsket tilbakemelding på eventuelle betingede fellingstillatelser på bjørn i 2002 innen 2. april 2002. Direktoratet har innarbeidet en praksis der brev om betingede fellingstillatelser på jerv, bjørn og ulv sendes ut i slutten av mai det enkelte år. Dette tidspunktet er valgt med grunnlag i at en er avhengig av god oversikt over bestandssituasjonen for de gjeldende artene, før en fatter eventuelt vedtak om betingede fellingstillatelser. Bestandsregistreringene foregår så lenge det er sporsnø, og sammenstillinger og vurderinger av materialet gjøres utover i mai måned. Av dette følger at direktoratet ikke vil ha godt nok bestandsgrunnlag til å kunne fatte vedtak om betingede fellingstillatelser før i slutten av mai måned det enkelte år. Brev om betingede fellingstillatelser på jerv, bjørn og ulv i 2002/2003 er datert 31. mai 2002.”

Dette betyr at Lierne kommune fortsatt vil ha svært kort tid til å fatte nødvendige vedtak om bjørnejakt fra fellingstillatelsene foreligger til beitesesongen starter og søknader om iverksettelse av fellingstillatelser mottas.

Gunnarfjell beiteområde v/Dag Østborg søkte 09.08.02 om iverksettelse av fellingstillatelse etter at det var funnet ett ferskt kadaver ved Eikdalen. Da var det i alt funnet 12 kadavre i beiteområdet. Utviklingssjefen fattet i sak 092/02 administrativt vedtak med avslag på søknaden. Begrunnelsen var at skadesituasjonen ikke ble vurdert til å være så akutt at fellingstillatelse kunne iverksettes.

Middagsfjell beiteområde v/Tor Arne Moen søkte 29.08.02 om iverksettelse av fellingstillatelse etter at det var funnet tre kadavre i Inderdalen. I alt var det da funnet 17 kadavre som var antatt eller dokumentert tatt av bjørn. Utviklingssjefen fattet da i sak 094/02 administrativt vedtak om iverksettelse av fellingstillatelse med inntil en ukes varighet. Denne tillatelsen ble gitt ut fra at denne bjørnen opererte alene, og at det derfor var gode sjanser for at det kunne dreie seg om en hannbjørn.  Siden det hadde vært flere binneobservasjoner i Beiteområdet, ble jaktlederne tilrådd å drive posteringsjakt ved kadavrene eller saueflokkene på nordsida av Inderdalselva. Dette forhindret ikke at det kunne bli aktuelt at bjørnen kunne forfølges inn på sørsida.  Jakt ble igangsatt, men uten resultat. Fellingstillatelsen ble ikke fornyet.

I brev av 02.09.02 klaget Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag på iverksettelsen av fellingstillatelse i Inderdalen. Begrunnelsen for klagen var at det i kriteriene fra Direktoratet for naturforvaltning ble understreket at kjerneområder må ha ”den aller høyeste skadeterskel i forhold til iverksettelse av fellingstillatelse.” Naturvernforbundet mente at den gitte fellingstillatelsen dermed ikke var i samsvar med direktoratets kriterier. Utviklingssjefen behandlet klagen som sak 095/02. Vedtaket om iverksettelse ble opprettholdt, og ble begrunnet med at:

1. Det var en massiv skadesituasjon hos de aktuelle brukerne.
2. Skadegjøreren slo dyr som var heimsanka og gikk ved innmark eller var inngjerda.
3. Sannsynlighet for at det kunne være en hannbjørn.
4. Fare for at en akutt situasjon var under utvikling.
5. Sannsynlighet for at skadegjøreren hadde slått flere sauer på sørsida av Inderdalselva.
6. Forebygging mot fremtidige skader.

Tunnsjø beiteområde v/Oddmunn Bergvik søkte 03.09.02 om iverksettelse av fellingstillatelse etter at det ble funnet tre ferske kadavre ved Grubbmoen. I alt var det funnet 7 bjørneslåtte kadavre i dette beiteområdet spredt over store  deler av beitesesongen. Utviklingssjefen fattet i sak 096/02 vedtak med avslag på søknaden. Begrunnelsen var at skadesituasjonen ikke ble vurdert til å være så akutt at fellingstillatelse kunne iverksettes.

Gunnarfjell beiteområde v/Dag Østborg søkte 09.09.02 om iverksettelse av fellingstillatelse etter at det var funnet tre kadavre mot Nils-Kjelsaklumpen. I alt var det funnet 27 bjørnedrepte kadavre i dette beiteområdet. Utviklingssjefen fattet vedtak i sak 100/02 om iverksetting av fellingstillatelse fram til mandag 16.09.02 for Gunnarfjell beiteområde. Samme dag søkte Middagsfjell beiteområde om iverksetting av fellingstillatelse etter at bjørn hadde slått to værer innenfor et inngjerda område i Sundvika. Også i dette området var det nå funnet 27 bjørneslåtte kadavre. I vedtak 101/02 fattet utviklingssjefen vedtak om å utvide området for den iverksatte fellingstillatelsen for Gunnarfjell beiteområde til også å gjelde for et avgrenset område ved Sundvika i Middagsfjell beiteområde. Da jakten ikke ga resultat, søkte Trond Kåre Sundvik på vegne av både Middagsfjell og Gunnarfjell beiteområder om forlengelse av fellingstillatelsen. Utviklingssjefen vedtok i sak 102/02 å forlenge den iverksatte fellingstallatelsen med inntil en uke dersom det skjedde angrep av bjørn innenfor inngjerda områder. Det lyktes heller ikke da å felle bjørn. Tillatelsen ble ikke forlenget.

6.1 Erfaringer med delegerte fellingstillatelser så langt

Arbeidet med delegerte fellingstillatelser har medført betydelig ekstra-arbeid i Lierne kommune. Om resultatet hadde blitt det samme dersom fylkesmannen hadde hatt ansvaret for fellingstillatelsene, er det vanskelig å ha noen mening om. I 2002 ville resultatet neppe blitt annerledes siden det ikke ble skutt noen bjørn. Fordelen med delegasjonen har først og fremst vært at det har vært mulig å reagere raskt på henvendelser, og at saueholderne har kunnet få svar lokalt i stedet for å vente på avgjørelser på fylkesplan. Kontakten med både jaktledere og saueholdere har vært meget god. Fra saueholderne har det vært forståelse for avgjørelsene som er tatt både når det dreide seg om avslag, iverksettelser og inndragninger. Det betyr ikke at alle bestandig har vært enige i avgjørelsene, men de ble stort sett forstått. En viss konkurranse mellom de forskjellige beiteområdene om fellingstillatelse ble registrert, men denne har aldri utartet til konflikt grendene i mellom.

Den første delen av beitesesongen 2002 ble det registrert uvanlig lite tap på grunn av bjørn. Dette var overraskende, for det ble observert mer bjørn enn noen gang, særlig i Sørli. Utover høsten ble det likevel funnet en del kadavre. Tilsynsfolka meldte at det var vanskelig å finne kadavre denne sommeren på grunn av det varme og tørre været. Hundene hadde vanskelig å få teften av kadavrene siden det var så tørt. Dessuten gikk kadavrene fort i oppløsning på grunn av varmen.

Jaktlederne i Lierne har skaffet seg betydelig erfaring de siste årene. Deres vurderinger i de situasjonene de er blitt stilt overfor i 2002 har vært profesjonelle. De to fellingene som skjedde i 2001 skjedde etter korte og effektive jakter. Det er betryggende også for fremtiden å vite at det finnes slik ekspertise i kommunen. Likevel ble det ikke felt bjørn i Lierne i 2002. Det viser hvor vanskelig det er å jakte bjørn. Områdene i Sørli er vanskelige å drive bjørnejakt på, og den sterke tørken i sommer gjorde sporing ekstra vanskelig. Det kompliserte også arbeidet til jaktlederne at det var mange observasjoner av binner med unger både i Middagsfjell og Gunnarfjell. De mange binneobservasjonene vanskeliggjorde også vurderingene i forbindelse med søknadene om iverksetting av fellingstillatelser i Sørli.

Samarbeidet med Statens naturoppsyn har fungert godt. Kommunen har fått oversikter over registrerte kadavre når det har vært behov for det, og peilingene av radiomerket bjørn er blitt gjort kjent for kommunen.

7 ØKONOMISK SAMMENSTILLING

Alle regninger er i skrivende stund ennå ikke kommet inn for 2002. Derfor er en del av disse tallene ikke helt nøyaktige, men kommunen har som målsetting at det endelige beløpet som blir brukt til forebyggende tiltak i 2002, skal være så nær kr 900.000 som mulig. Posten diverse forebyggende tiltak er i sin helhet gått til radiosendere.

8 KONKLUSJON

Lierne kommune vurderer delegering av forebyggende tiltak og betingede fellingstillatelser som positive ordninger. Delegeringene fører til at avgjørelsene treffes nær de gårdbrukerne som blir berørt. Dermed er det god kommunikasjon mellom avgjørelsesmyndighet og brukerne. Avgjørelser kan skje raskt, og i de tilfeller det er behov for oppklaringer, er mulighetene til stede for det.

Konklusjonene i tidligere rapporter er langt på vei fulgt opp. Ønsket om å få innvilget midlene til forebyggende tiltak som en rammebevilgning, er oppfylt. I 2002 skjedde også innvilgingen av delegerte midler til forebyggende tiltak tidligere, slik at det ble bedre tid til å planlegge bruken av midlene. Likedan ble ønsket oppfylt når det gjaldt å få tildelt mer enn en betinget fellingstillatelse fra starten av beitesesongen. Selv om det kunne vært ønskelig med større bevilgninger og flere fellingstillatelser, er Lierne kommune godt tilfreds med at det er tatt hensyn til tidligere års konklusjoner.

Det hadde vært ønskelig at både midler til forebyggende tiltak, til større enkeltprosjekter, erstatningsordningen og omstillingsmidler ses i sammenheng. Alle disse ordningene er blitt til på grunn av rovdyrproblemene og skal på hver sin måte forhindre eller erstatte skader. En samordning av disse midlene kan vise seg å være mer effektiv enn dagens ordninger. Lierne kommune deltar gjerne i en slik utprøving. Dette vil kreve betydelig innsats fra kommunens side. Det må selvsagt kompenseres for denne. En slik helhetstankegang vil kunne føre til en ny giv når det gjelder rovdyrproblematikken i kommunen. Da vil delegasjon kunne bety noe mer enn bare delegasjon av administrative oppgaver.

Mulighetene for å kunne iverksette fellingstillatelser på de riktigst mulige tidspunkt, oppveier ulempen ved mer eller mindre berettiget kritikk. Derfor ser Lierne kommune positivt på fortsatt å forvalte delegerte fellingstillatelser på bjørn. Fremdeles er ønsket å få delegert mer enn en fellingstillatelse allerede fra beitesesongens begynnelse.

Jenny K Domås                                                                     Even E N Haugereid

utviklingssjef                                                                          jordbrukssjef

Vedlegg: Tap av sau og lam på beite i Lierne

Vedlegg til Rapport – delegering av forebyggende tiltak.

                                                                                                                        Vedlegg 3

9 BETRAKTNINGER

NØDRETT/NØDVERGE - MENNESKER OG BJØRN

9.1 NØDRETT/NØDVERGE

9.1.1 Generelt - Forskjellen på nødrett og nødverge

Bestemmelsene om nødrett og nødverge finner vi henholdsvis i Straffeloven §§ 47 og 48.  Nødrett og nødverge ligner på hverandre, og er også delvis brukt om hverandre.  Felles er en nødsituasjon som utvider handlefriheten. Både nødrett og nødverge er i utgangspunktet straffrihetsgrunner, men den som overskrider sin rett til nødrett eller nødverge nyter ikke godt av straffrihetsregelen og risikerer straff.  Straffen kan imidlertid nedsettes.

9.1.2 Nærmere om nødrett, Straffelovens § 47

Ved nødrett er det selve nøden som gjør handlingen lovlig.  I forhold til konflikter mellom dyr og mennesker er det normalt nødrettshjemmelen som kan benyttes, da dyr ikke kan gjøre noe rettstridig.

9.1.3 Nærmere om nødverge, Straffelovens § 48

Ved nødverge er grunnlaget det ulovlige angrepet.  Rett står mot urett.  Ved nødverge dreier det seg normalt om et rettstridig angrep fra et annet menneske.  Det har vært en vanlig oppfatning at en ikke kan utøve nødverge i forhold til angrep fra dyr, med mindre dyret er brukt som et redskap for et menneske.

9.2 Utdyping av begrepet nødrett

Nødrett er egentlig en form for privat, avvergende rettshåndhevelse.  Den store hovedregel i vår rettsordning er at rettshåndhevelsen bare kan utføres av det offentlige.  Nødrett er derfor et unntak fra denne regelen.

9.3 Hva kan beskyttes ved nødrett

Det rettsgode som først og fremst er aktuelt å beskytte med nødrett, er ens legeme.  Videre kan også eiendom av enhver art og offentlige interesser beskyttes med nødrett, når disse utsettes for vesentlig skade eller fare.

9.4 Hvilke midler kan benyttes ved nødrett

Eieren av det angrepne rettsgode eller den som opptrer på eierens vegne eller som ivaretar offentlige interesser, kan som utgangspunkt forsvare sin rett på den måten og med de midler som han/hun finner hensiktsmessig.  Imidlertid er ikke dette mer enn et utgangspunkt.  Forsvarshandlingen må nemlig holdes innenfor visse skranker. 

Det er to ”regler” som fastsetter disse skrankene, nemlig formålsregelen og proposjonalitetsreglen.

9.4.1 Formålsregelen

Sier at forsvarshandlingen må opphøre når f. eks. angrepet er slutt.  Når ”formålet” er oppnådd har man ikke rett til å fortsette forsvarshandlingen for eksempel for å oppnå en ønsket hevn.

9.4.2 Proposjonalitetsregelen

Sier at det må være forholdsmessighet – eller proposjonalitet – mellom det som skal forsvares og det virkemiddel man bruker i forsvarshandlingen. 

9.5 Lovbestemt nødrett

Den ”generelle” nødrettsregelen finner vi i Straffelovens § 47.  Denne er imidlertid ikke alltid like relevant i forhold der dyr er involvert.  I tillegg finner vi derfor lovbestemt nødrett i bl.a. bufeloven og reindriftsloven, som gir vidtgående rett til å drepe hund som jager bufe og tamrein. 

Ikke minst har vi viltlovens § 11 som gir rett til å felle vilt uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person.  På samme måte kan eieren, eller noen som opptrer på eierens vegne, felle vilt under direkte angrep på bufe og tamrein. 

9.6 Spesielt om nødrett etter viltlovens § 11

Bestemmelsen i viltlovens § 11 er ny i forhold til jaktloven av 1951.  Tidligere kunne en bare benytte de generelle nødrett- og nødvergebestemmelsene i straffelovens §§ 47 og 48.  Den nye bestemmelsen i viltlovens § 11 har hele tiden vært omstridt, både fra vernesiden og fra reindrifts- og husdyrnæringen.  På tross av at Bernkonvensjonen medførte forpliktelser for vern av utsatte bestander, ble konvensjonen ikke tillagt særlig vekt av domstolene i saker hvor viltlovens § 11 ble påberopt.  Flere dommer ga også direkte uttrykk for at det var politikernes ansvar å følge opp med lovendring, slik at vår lovgivning kom i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.  Riksadvokaten tok derfor i 1990 initiativ til en endring av bestemmelsen.  Den ble i samsvar med regjeringens forslag endret ved lov av 11.6.93 nr 106  etter betydelig politisk strid i Stortinget, med knappest mulig flertall i Odelstinget, hvor skillelinjene gikk på tvers av partigrensene.

Etter denne lovendringen kreves det nå direkte angrep på bufe og tamrein for straffrihet.  Det er ikke tilstrekkelig med en nærliggende fare for slikt angrep som tidligere.  Den tidligere ordlyden ga rom for et temmelig vidt skjønn for den som bedømte angrepets farlighet, og ikke minst sannsynligheten for angrep ut fra sin situasjon.

Straffeloven §§ 47 og 48 supplerer imidlertid fortsatt § 11.  Bestemmelsene tar først og fremst sikte på angrep fra rovdyr som bjørn, ulv, jerv og gaupe, men paragrafen kan også nyttes i forhold ved angrep fra andre viltarter som kan være en trussel for mennesker.

9.7 De nærmere vilkår i Viltloven

” Å felle ”

Loven bruker begrepet ”å felle”.  Normalt vil dette skje med våpen, men felling kan også tenkes på andre måter inkludert det som i Viltloven er beskrevet som ikke lovlige metoder.  Dette krever imidlertid en uforutsett og spesiell situasjon.

9.7.1         Angrepsobjektet

Retten til å felle vilt etter § 11 gjelder bare til forsvar av person, tamrein og bufe (storfe, gris, geit og sau).  Angrep på andre husdyr, f. eks. hund og hest, faller utenfor. 

Skade på fast eiendom  eller skog, hage, åker  osv. omfattes heller ikke.  I slike tilfeller må Strl. § 47 (nødrett) benyttes.  Dette krever imidlertid en så betydelig interesseovervekt at det er svært få tilfellene som hjemler felling etter denne paragrafen.

9.7.2 ”Fellingen er påkrevd”

Dette er et strengt krav, og innebærer i realiteten at den som feller viltet må begrunne hvorfor dette var nødvendig.  Kunne faren avverges på annen måte vil vilkåret normalt ikke være oppfylt. Situasjonen må her vurderes konkret og må ses i sammenheng med faregrad, andre tilgjengelige midler og muligheter til å unnslippe faren.

9.7.3 Nærmere om faresituasjonen

Viltl. § 11 skiller mellom faresituasjonen for person og for bufe og tamrein.  For person er den som før, men for bufe og tamrein ble den betydelig innsnevret ved endringen i 1993.

Ved angrep på person må handlingen være påkrevd for å fjerne ”en aktuell og betydelig fare”.  Dette betyr at det er tilstrekkelig med fare for angrep uten at man er direkte angrepet.  Viltloven må her i utgangspunktet forstås på samme måte som Straffelovens § 47.  Når faren må være aktuell, betyr dette at felling ikke kan skje hvis faren har gått over, f. eks. at bjørnen som utgjorde en trussel beveger seg bort fra stedet.  Et eksempel på dette er mannen som i Midt-Trøndelag herredsretts dom av 13.3.91 ble domfelt for å ha skutt en moskusokse.  Det første skuddet hadde rammet bakparten på oksen, og tiltalte ble således ikke hørt på at han var i en nødrettsituasjon.

Med en betydelig fare må en også se hen til viltarten, sannsynlighet for angrep og i såfall hvilken skade som er påregnelig.  En skadet bjørn kan utgjøre en overhengende fare for livet, mens en gaupe ikke på samme måte kan true et menneske.  Bestemmelsen kan klart ikke benyttes for såkalt preventivt formål, dvs. at man avliver dyr som teoretisk kan tenkes å angripe.  Dyrets atferd må klart indikere en fare for angrep, jfr. mannen som ble dømt for å ha skutt en isbjørn.  Både mannen og hunden befant seg inne i ei hytte som var trygg.

9.8 Hvem kan utøve nødrett

I forhold til Viltlovens § 11 settes det ingen betingelser om hvem som kan utøve nødretten ved angrep på mennesker.  Forståelsen av Straffelovens § 47 kan derfor legges til grunn.  Det kan således utøves nødrett selv om viltet utsetter en tredjemann for fare, og ikke en selv.

Ved angrep fra vilt på bufe og tamrein settes det krav om at det bare er ”eieren eller den som opptrer på ”eierens vegne” som kan utøve nødretten.  Dette vilkåret var også nytt i viltlovens § 11 i 1993, og representerer en innstramming i forhold til tidligere bestemmelse da det ikke var en slik begrensning.

9.9 Varsel om nødrettsfelling

Den som har felt eller forsøkt og felle vilt etter nødrettsbestemmelsen, skal etter fjerde ledd straks melde dette til kommunen og politiet.   Unnlates det å gi en slik melding  eller gis den for sent, kan det straffes etter viltlovens § 56.

9.10 Praktisk bruk av nødrett i forhold til bjørn/sau

Det har de senere år vært flere tilfeller der bjørn har blitt avlivet, uten at det forelå fellingstillatelse.  Dette har vært saker der det har blitt påberopt felling p.g.a. at bjørn har vært i ferd med å angripe sau.  Slike saker blir automatisk etterforsket av politiet i de tilfeller det ikke foreligger fellingstillatelse, da bjørn er en fredet viltart.  Etterforskningen har som formål å klarlegge hendelsesforløpet.  Ved felling av fredet vilt vil politiet av flere årsaker prioritere en rask saksbehandling, bl.a. grunnet bevissikring.  Ikke minst er dette viktig av hensyn til den/de som blir etterforsket, da disse sakene har stor mediainteresse og kan være en ekstra belastning for den/de involverte.

Flere av de senere års fellinger av bjørn der det er påberopt angrep på sau har blitt rubrisert under nødrettsbestemmelsen i Viltlovens § 11.  Dette er med på å bekrefte at nødrettsbestemmelsen er reell.

10 MENNESKER OG BJØRN

10.1 Historikk

Fram til innføringen av § 14a i Viltloven kom den 30. juni 2000, hadde forvaltningsmydighetene i utgangspunktet kun ansvar for forvaltningen av vilt, og ikke tilfeller der vilt utgjorde en trussel/fare for mennesker.  Dette ansvaret var tillagt politiet, men politiet konsulterte normalt forvaltningsmyndighetene og samarbeidet med disse ved slike situasjoner.

10.2 Nærmere om Viltlovens § 14a (Felling av vilt i særlig tilfelle):

Viltlovens § 14 a sier følgende:

”Direktoratet eller den det bemyndiger kan, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, av eget tiltak iverksette felling av vilt når dette anses nødvendig for å ivareta offentlige interesser av betydning, herunder for å forhindre skade på person, vesentlig skade på eiendom som ikke omfattes av §§ 12 og 13, eller skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer”.

Etter denne paragrafen er det bare Direktoratet eller den de bemyndiger, som kan iverksette felling. 

For forvaltningsmyndigheten vil dette normalt ikke være akuttsituasjoner, men etter en konkret forvaltningsvurdering der f. eks. bjørner flere ganger har vist uønsket atferd som kan utvikle seg til et trygghetsproblem, og som ikke kan løses på annen måte, jfr. St.meld. nr. 35 1996-97 om rovviltforvaltning.  Avlivingen vil da ha karakter av  et forebyggende tiltak.

Denne bestemmelsen ble innført for at forvaltningsmyndighetene skulle ha en hjemmel på lik linje med politiet til å gripe inn ved fare for menneskeliv eller helse.  Med denne innføringen ble politiets terskel for å gripe inn betydelig høyere, og begrenser seg kun til å gjelde akuttsituasjoner. 

Det vil imidlertid alltid være gråsonetilfeller der det vil være uklarhet om ansvaret.  Dette er noe en må leve med, og en logisk konsekvens av at ansvaret for dette er ”pulverisert” og lagt til flere etater.

10.3 Politiets hjemmel til å gripe inn

Politiets hjemmel til å gripe inn og å evt. foreta avliving av vilt finnes i Politilovens

§ 7, som hjemler politiets såkalte ”generalfullmakt” og i Politiinstruksens § 2-2

nr. 2.  Politiet kan med bakgrunn i disse hjemlene, ved akuttsituasjoner, foreta fellinger av fredet vilt for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet.

Bestemmelsene er naturlig å benytte i situasjoner der bjørner på grunn av sin atferd representerer en akutt risiko for liv og helse for mennesker.  Det påpekes i St.meldingen at dette alternativet bare må nyttes i akuttsituasjoner, og ikke som et forebyggende tiltak.  Dette er en konsekvens ved innføringen av Viltl. § 14 a, som gjør

politiets terskel for å gripe inn betydelig høyere enn tidligere.  Dette bekreftes av bl.a. Riksadvokatens vurderinger i Läftosaken. 

Politiet i Norge har de senere år ved tre anledninger grepet inn og avlivet bjørn.  Ved to av disse tilfellene ble dette gjort med bakgrunn i generalfullmakten i Politilovens

§ 7 og Politiinstruksens § 2-2- nr. 2.  Begge disse var i Pasvikdalen i Finnmark. Videre er det en gang avlivet bjørn i Aust-Agder (Läfto).  Sistnevnte avliving ble av Norges Naturvernforbund anmeldt til SEFO, som etterforsket saken.  Etter SEFO`s innstilling henla statsadvokaten i Agder forholdet som intet straffbart forhold.  Henleggelsen ble påklaget, og Riksadvokaten konkluderte i vedtak av 8.4.1999 at fellingen var rettsstridig.  Det forelå ingen aktuell fare for person.  Bjørnen viste ingen tegn på aggresjon, og den forholdt seg rolig.    Lensmannsbetjenten som skjøt bjørnen oppfattet derimot situasjonen som akutt farlig.  Denne vurderingen skyldtes delvis hans manglende kunnskap, noe viltmyndighetene også kunne klandres for.  Riksadvokaten kom imidlertid til at lensmannsbetjenten under en viss tvil ikke kunne klandres for sin feiloppfatning.  Saken ble derfor besluttet henlagt etter bevisets stilling.  Det som er særlig viktig å merke seg med avgjørelsen er at Riksadvokaten først og fremst begrunner lensmannsbetjentens feiloppfatning av situasjonen som ikke straffbar, fordi han var polititjenestemann.  Riksadvokaten skriver:

”Lensmannsbetjenten hadde som polititjenestemann ansvaret for folks sikkerhet.  I motsetning til det som ofte ellers er tilfelle ved konfrontasjon mellom menneske og bjørn, kunne han ikke trekke seg ut/vekk.  Han var eneste polititjenestemann på stedet, og situasjonen kunne lett bli uoversiktlig med mange tilskuere når mørket kom.  I en slik situasjon må  det gis en viss margin for feilvurderinger før disse ansees som straffbar uaktsomhet, jfr. Rt. 1997 s. 1341 (”Hønsehaukdommen”)”.   

Realiteten i dette er at polititjenestemenn i et oppdrag hvor hensikten er å beskytte publikums sikkerhet må ha en større feilmargin enn andre før et straffbart forhold konstateres.  Det må utvises såkalt ”grov uforstand” i tjenesten, jfr. Straffelovens

§ 325 nr. 1, før forholdet er straffbart.  Saken mot betjenten ble også henlagt etter denne bestemmelse, som intet straffbart forhold anses bevist.

Det som er verdt å merke seg er at Riksadvokaten i dette tilfelle utelukkende har vurdert den aktuelle saken ut fra Viltlovens § 11, og de krav som der stilles før felling kan foretas.  Politilovens § 7 (generalklausulen) eller Politiinstruksens § 2-2 nr. 2 har ikke vært gjenstand for vurdering i denne sammenhengen. 

10.4 Konklusjon

Det vil således nå normalt være forvaltningsmyndighetene som i utgangspunktet skal gripe inn, også dersom viltet er en fare for menneskers liv og helse.  Kun i akuttsituasjoner skal politiet gripe inn.  Dette forhindrer imidlertid ikke at politiet kan engasjere seg i tilknytning til andre omstendigheter rundt et slikt forhold med hjemmel i Politilovens § 7 og politiinstruksens § 2-2- nr. 2, f.eks for å opprettholde den offentlige ro og orden, i forbindelse med forebyggende arbeid, avverge eller stanse lovbrudd eller nedlegge ferdselsforbud m.v..  

                                                                                                                        Vedlegg 4

11 Leve med rovdyr

I Lierne lever vi med mange ulike utfordringer. For den som blir rammet er nok det å leve med, eller ved siden av rovdyr, den største.  Storsamfunnet har bestemt at Lierne skal være en del av et kjerneområde for bjørn. Sauenæringa i Lierne, som tidligere var blitt sett på som prakteksempel av sauebønder utenfor kommunen, var ikke forberedt på konsekvensene. Først etter at mange måtte gi opp saueholdet, ble det satt inn tiltak for å prøve å redde restene. Følelsen av at forvaltningen har liten forståelse for næringa, i stedet for å samarbeide, er med på å gjøre de psykiske belastningene enda større. Saueholdere må bruke tid på nye tiltak, mister gode dyr i besetningen, får dårlige slaktevekter på lamma, og har ikke mulighet til å drive ei næring. Yrkesstoltheten forsvinner.

I de siste åra er det ikke bare sauebonden som blir rammet av rovdyrpolitikken. I enkelte områder  har stadig hyppigere observasjoner av bjørn som oppholder seg nært bebyggelse, innskrenket bevegelsesfriheten til mennesker. I bosatte områder der bjørn blir observert, blir lekeplassen begrenset for barna. Det er umulig for foreldre å forebygge rovdyrskade på lik linje med foreldre som vil forebygge trafikkskade. Frykten for å møte bjørn på vegen, gjør at en velger bilskyss i stedet for å ta sykkelen for å besøke venner. Nærområdet blir ikke lenger en trygg plass å være. Barna velger å tilbringe mesteparten av sommerhalvåret  andre steder enn heime. Foreldre som vet hvor godt det er å vokse opp i en trygg tilværelse i fjellbygda, synes det er vondt å se at barna ikke får den samme tryggheten, når akkurat det er en av grunnene for at de selv har valgt å etablere seg i Lierne.

Libyggenes historie forteller om et naturfolk som i flere hundre år har levd i pakt med naturen. Naturen har vært deres største venn og deres største fiende. Nedarvet ligger viten om den fjellheimen generasjoner har vært avhengig av for å kunne overleve. Utviklingen skjedde omtrent slik: ”Mens Libyggen kjempet for helårsveg, ble det bygd ny næringsvirksomhet i andre fjellområder i Norge”. Derfor har vi i 2003 et vernet område som kan bli landets nest største nasjonalpark bestående av uberørt natur. Det ligger enda sterkt i bygdefolket å verne om naturen og mot det som truer vårt livsgrunnlag.

Folket vet ved generasjoners erfaring at møte med bjørn kan være farlig. Derfor oppleves det å fortelle barna at bjørnen ikke er farlig som å lyve for dem. Erfaring sier at det må jaktes på bjørn i bosatte områder, for at den ikke skal etablere seg og føle seg trygg der det bor mennesker. Forvaltningen ønsker på kortest mulig tid å få en levedyktig bjørnestamme i kjerneområdet. Det som for forvaltningen er et ”fjellkart”, er for bygdefolket kjente og synlige grenser for hvor rovdyra bør oppholde seg. Naturen er enestående for folket: ”En har ikke lov til å forstyrre den ved å legge hender på ville dyr for så å slippe dyra igjen”. I dagens bjørneforskning blir ikke dette praktisert. Nedarvet kunnskap i generasjoner vurderes som unyttig.

Det er vanskelig for bygdefolket å forene dagens natur- og rovdyrforvaltning med et levedyktig bygdesamfunn i framtida. Det er ikke lett for andre å få innsikt i hvordan det føles å måtte gi opp næring og livsgrunnlag på grunn av problemer som libyggene ryddet opp i  på 1800-tallet ved å ta ut skadedyr uten at stammen forsvant. Media framstiller ofte rovdyrproblemene i et svart/hvitt bilde som er vanskelig å forholde seg til når en selv lever i det og kjenner hvor sammensatt det hele er. Befolkningen i Lierne blir ofte presentert som rovdyrhatere, ”som ikke tør å bruke naturen lenger, skremmer barna og får dem til å avsky bjørn.” Det har vært tilfeller der sauebønder og folk i SNO settes opp mot hverandre i et forsøk på å forsterke konflikten. Det blir mye negativ fokusering som setter hele kommunen i et dårlig lys. Ungdommer som går på skole utenfor bygda, kjenner seg ikke igjen og har vanskeligheter med å forsvare det som kommer fram i media. Midt i står bygdefolket og har et eneste ønske om å få kunne videreføre alt godt til etterkommerne.

Medias vinklinger og innbyggerne sin motsigende oppfatning om hva som var den egentlige situasjonen gjorde at Lierne kommune i 2002 valgte å søke Miljøverndepartementet om støtte til å drive prosjektet ”Leve med rovdyr”. Målsetningen for prosjektet er å gjøre lokalsamfunn som berøres av store rovdyr bedre rustet til å håndtere problemstillinger knyttet til forholdet mellom mennesker og rovdyr. Formidling av kunnskap om store rovdyr er sentralt. Primært bør prosjektet legge vekt på tiltak i lokalsamfunnet med særlig vekt på tiltak rettet mot barn og unge.

I løpet av 2002 har det vært arbeidet med en informasjonspakke som viser utviklingen fra 1980 fram til nå, først og fremst innenfor næringen, men også enkeltepisoder om møte med bjørn og lignende  Videre er det utarbeidet et undervisningstilbud til barnehagene og skolene. Dette kan brukes over hele landet med noe lokal tilpasning. I tillegg har Høgskolen i Nord-Trøndelag engasjert seg og laget et utkast til etter- og videreutdanningstilbud for lærere og barnehagepersonell, slik at disse skal ha en bred kunnskapsbase om de store rovdyrene når de skal formidle kunnskap til de unge.

Nå i 2003 er det planlagt å gjøre mye av oppgavene rent praktisk. Først og fremst legges det vekt på uteaktiviteter for barn og unge. Hensikten er å gi barna muligheter for å oppleve og erfare naturen på en positiv måte. Det dreier seg om alt fra noen timer til overnattingsturer som planlegges og tilpasses alderstrinn og ønsker. I skolene vurderes det hvorvidt man kan klare og lage et fortellingsforløp om for eksempel Arvassli-binna og de fleste involverte. Binna, barn, SNO-representant, rovviltkontaktene, fuglene, sauene, jegerne, hundene, bøndene, og mange andre som var til stede i de ukene som problemene var størst og mest påtagelig. Ved å bruke en slik metode får barna økt kjennskap og bedre forståelse for de ulike partene sitt syn i konflikter som har oppstått når bjørn har vært tilstede i kommunen. Videre er det ønskelig at noen av klassene kan prøve å etablere en elevbedrift for gjennom kunnskap om lokale naturressurser øve opp evnen til å tenke nytt og være kreativ. Gjennom å legge til rette for å prøve ut entreprenørskap knyttet til bjørn skal det bidras til å fokusere på mulighetene i forbindelse med bjørnens tilstedeværelse i kommunen.

Vi trur at objektiv formidling av noe av den innvirkning den økte bjørnestammen har hatt på landbruksnæring og folk, kan bidra til å dempe frykten som mediene skaper ved store skremmende innlegg og oppslag. Læringsmuligheten som ligger i informasjonstiltakene for folk lokalt, forventes å kunne initiere en lokal mobiliseringsprosess der man kan utnytte noe mer av bjørnens attraksjonsverdi. Det må være rom for ulike meninger i et så vanskelig spørsmål som dette med å leve med rovdyr. Det er viktig at den enkelte med vanskelige opplevelser kan få den hjelp som kan gis, samtidig som at den som ønsker å utvide sine naturopplevelser skal få muligheter å gjøre det. I en kommune der mottoet er ”Lierne kommune skal være et sted der folk trives og vil bo,” bør vi prøve å videreføre den kultur og tradisjon som ”utekultur/naturkultur” for læring og næring alltid har vært.

                                                                                                                     Vedlegg 5

12 HUSDYR PÅ BEITE OG LEVEDYKTIGE ROVDYRBESTANDER – EN ETISK VURDERING

Strategigruppa for utredning av rovdyrproblemene i Lierne har gjennom sine møter diskutert de etiske sidene ved sauehold i rovdyrområder. Gruppa har valgt å ta utgangspunkt i en uttalelse avgitt av Rådet for dyreetikk. Det er stjålet uhemmet fra denne innstillingen samtidig som det er tatt hensyn til de lokale forhold i Lierne.

Utmarksbeiting er god ressursutnyttelse. Husdyr i utmark bidrar til å opprettholde kulturlandskapet som ellers står i fare for å gro igjen. Utmarksbeiting har også en annen side. Tapene av småfe og rein er svært høye i mange beiteområder. Tapsårsakene er mange og sammensatte. Ses hele landet under ett er ikke rovdyr den viktigste årsaken til at dyr går tapt på utmarksbeite. I bestemte deler av landet som i Lierne, er imidlertid rovdyr den altoverskyggende tapsårsaken. Konflikten mellom beitedyr og rovdyr har her utviklet seg til en dyrevernmessig katastrofe.

I 2002 forsvant 565 sau og lam på utmarksbeite i Lierne. Dette utgjorde 13 % av de 1866 sau som ble sluppet denne sommeren. Rovdyr som bjørn, gaupe, jerv og ørn står for en stor andel av tapene. I 2002 ble 419 småfe erstattet som drept av rovdyr eller ca 75% av de tapte dyra i kommunen. De siste årene har det vært nedgang i tapene. Dette skyldes nedlegging av sauehold og mer bruk av inngjerdet beitemark og andre forebyggende tiltak. Enkelte besetninger opplever skader på over halvparten av beitedyra. 

Det er i dag etablert en erstatningsordning til dyreeier for bufe som er drept av rovdyr. Statens naturoppsyn har mannskap som reiser rundt og dokumenterer skader. Dyrene som er sikkert dokumentert drept av rovvilt, erstattes. De øvrige tapte dyr erstattes med fratrekk av et beregnet normaltap. Ordningen er ment å dekke dyreeiers direkte økonomiske tap og virker til en viss grad konfliktdempende. Den etiske og dyrevernmessige konflikten kan imidlertid ikke løses ved hjelp av skadeerstatninger. Selv om rovdyrene i mange tilfeller er effektive jegere som forholdsvis raskt avliver byttet, er det en kjensgjerning at mange husdyr gjennomgår store lidelser som følge av angrep av rovvilt. Bjørn kan skadebite et stort antall sau på kort tid. Skadde dyr kan bli gående med smertefulle skader i lang tid. Hvert år opplever dyreeiere og tilsynspersonell å komme over dyr med stygge sår som det er gått mark i. Også dyr som ikke blir fysisk skadd, utsettes for store belastninger. Beitedyr blir ofte preget av frykt for gjentatte angrep. Lam kan komme bort fra mødrene og bli underernærte.

Økende bestand av bjørn har satt et ekstra press på saueholdet i Lierne. Stortinget har vedtatt en todelt målsetting for rovviltpolitikken. Norge skal ha levedyktige bestander av de store rovdyrene, samtidig som det fortsatt skal drives aktivt jordbruk og reindrift innenfor akseptable økonomiske rammevilkår. Stortinget har uttalt at rovviltpolitikken ikke skal føre til nedleggelser av bruk eller at utnyttelsen av beitebruk i utmarka opphører. Rovdyr og beitedyr er dermed forutsatt å kunne eksistere innenfor de samme geografiske områdene. Tap forårsaket av rovdyr har imidlertid bare i liten grad latt seg forhindre med de virkemidlene som den enkelte dyreeier rår over. Fredningsbestemmelser og økonomi legger begrensninger for den enkelte eiers handlefrihet. Offentlig politikk når det gjelder forvaltning av rovdyr og ulike økonomiske virkemidler er derfor helt sentrale i denne sammenheng. Behovet for en omforent nasjonal politikk er påtrengende.

Det er ikke etablert forebyggende tiltak som gjør en sameksistens mellom husdyr på beite og rovvilt dyrevernmessig forsvarlig. Konfliktnivået har fortsatt å øke. Problemet med en sektorisert forvaltning er blitt enda tydeligere enn før. Rovdyrangrep på husdyr er et stort dyrevernmessig problem. I dag er det konflikt mellom naturverninteresser og næringsinteresser i synet på rovviltforvaltningen. På den ene siden tas det hensyn til velferden for husdyr på utmarksbeite samt god ressursutnytting og opprettholdelse av kulturlandskap. På den andre siden tas det hensyn til naturvern og artsvern. Med utgangspunkt i naturverninteressene er det et mål å beskytte leveområder for vilt og skape forhold for et rikt artsmangfold der også rovdyra har sin naturlige plass. Også i Lierne ønsker det store flertall å ha en levedyktig bestand av rovdyr. Eksistensen av viltlevende rovdyr er en verdi i seg selv. Det er forståelse for at rovdyra har et visst krav på beskyttelse. Med utgangspunkt i næringsinteressene er det et mål å bevare og utvikle bruken av utmarka som næringsgrunnlag for bygdesamfunnet. Det er også et mål at de dyra som slippes på utmarksbeite, har god helse og velferd og kommer friske og hele tilbake igjen. Husdyra representerer ikke bare en økonomisk verdi, men eierne har også omsorg for dyra og reagerer på dyras vegne når disse utsettes for frykt og skader påført av rovdyr. Veksten i bjørnebestanden har gjort tradisjonell bruk av utmarksbeitene i Lierne nærmest umulig.

Stortinget har vedtatt den svært optimistiske forutsetning at reetablering av rovvilt ikke skal føre til nedleggelse av husdyrbruk eller opphør av utmarksbeite. Dette fører til en konflikt med mange sider, ikke minst det dyrevernmessige aspektet. Husdyr representerer ikke bare en økonomisk eller distriktspolitisk verdi, men har også en verdi i seg selv. De kan føle smerte og lide. De kan stresses og bli redde. De kan trives og mistrives. Som andre dyr har de et rikt register for atferd i samspill med naturen og med hverandre. Dette atferdsregister må husdyrene få anledning til å utfolde i størst mulig grad. Også rovdyrene har det samme potensiale for lidelse og trivsel. Det er ikke noe galt i ønsket om å ha både husdyr og rovdyr i norsk natur, men for øyeblikket fører det til store dyrelidelser når rovvilt og husdyr befinner seg i de samme områdene.

Etter hvert som rovviltbestandene har vokst, har også konflikten vokst mellom rovviltforvaltningen på den ene siden og saueholdet og reindriften på den andre. Mangelen på samordning mellom landbruks- og dyrevernmyndighet på den ene siden og miljøvernmyndighet på den andre har vært påtakelig. Det er et rimelig krav at myndighetene må ta et helhetlig ansvar for en ny politikk. Forvaltningen og næringene må finne dyrevernmessig tilfredsstillende løsninger for å ta vare på beitedyr og rovvilt. Storsamfunnet må ta et økonomisk ansvar for disse løsningene.

De norske bestandene av store rovdyr er deler av fellesbestander med nabolandene. Utviklingen av bestandene i Norge vil derfor være sterkt påvirket av hvordan vern og forvaltning foregår i Sverige, Finland og Russland. I likhet med Frankrike, Spania, Italia og Sveits har Norge utviklet en driftsform med frittgående sau på utmarksbeite i en periode da rovdyra var nesten utryddet. Disse landene har satt fram krav om en ny rovviltforvaltning innen EU. Flere land, bl.a. i Øst-Europa har et stort sauehold og større bestander av rovvilt enn Norge, men samtidig lave tapstall og et lavere konfliktnivå. I disse landene er det fortsatt vanlig å bruke omfattende gjeting, ofte kombinert med nattkve og vokterhunder. Norsk lønnsnivå bidrar til at slike løsninger ikke er ansett for å være økonomisk gjennomførbare hos oss.

EU-bestemmelsene om beskyttelse av dyr som holdes for landbruksformål, anbefaler at sau skal ha daglig tilsyn. Tilsynet kan reduseres til minimum ukentlig tilsyn når sau holdes ute under trygge forhold. Slike forhold kan ikke sies å være til stede der rovdyr streifer i beiteområdene, og minimumstilsynet må forsterkes når det er fare for rovdyrangrep. Europarådskommisjonen om hold av småfe understreker at eier skal beskytte dyrene mot farer, herunder rovdyr. Dette er det tatt hensyn til i Lierne ved at det settes inn ekstraordinært tilsyn om i alle beiteområder der sau går fritt på beite. På grunn av de store beitearealene og forekomster av skadegjørere som har spesialisert seg på sau, er tapstallene likevel uakseptable i flere beiteområder i kommunen.

Det er i dag påfallende mangel på overensstemmelse mellom forvaltningsmyndighetenes bestandsanslag og næringsutøvernes og lokalbefolkningens oppfatning. I Lierne er bjørn den største skadegjøreren. Ut fra de observasjoner som er gjort i området, er det meget sannsynlig at det de siste årene har vært fra 1 til 6 ynglende binner i Lierne. Med 120 kilometer lang grense mot Sverige, er det ikke til å unngå at bjørnene vandrer fram og tilbake over grensen. Det kan derfor være vanskelig å fastslå i hvilket land ynglingene foregår eller om de aktuelle binnene oppholder seg mest i Norge eller Sverige. Det viktigste er at de finnes, og at de i perioder oppholder seg på norsk jord.

I løpet av de siste årene er det ikke utviklet forebyggende tiltak som både gir god beskyttelse av husdyr på utmarksbeite, og som samtidig er økonomisk realistisk i næringssammenheng. En del forebyggende tiltak resulterer i skadeforskyvning, det vil si at rovdyra angriper husdyr som ikke er beskyttet i det samme området eller trekker over til nye områder. Lierne har etter hvert prøvet mange ulike forebyggende tiltak. Det vises til vedlegg 2.

På lokalt plan er det i dag dyrevernnemndene som fører tilsyn med at dyrevernloven og dens forskrifter etterleves. Dyrevernnemndene fatter vedtak rettet mot eier av dyr. Også når det gjelder dyrevernmessige problemer som skyldes angrep fra rovvilt, må nemnda rette tiltakene ensidig mot eiere av husdyr. Nemnda har i dag ikke vedtakskompetanse overfor noen offentlig instans som ”eier av rovvilt”.

Statens dyrehelsetilsyn og landbruksdepartementet har i flere år tolket lovverket slik at dyrevernnemndene har myndighet til å pålegge dyreeier å iverksette kostnadskrevende tapsforebyggende tiltak, uavhengig av om det ytes offentlig støtte eller kompensasjon for tiltaket. Det vesentlige har vært å unngå at beitedyrene utsettes for fare for lidelse. Siden det i dag finnes få effektive forebyggende tiltak dyreeier selv kan gjennomføre, mener Statens dyrehelsetilsyn at nemnda bør kunne fatte vedtak som innebærer at dyreeier nektes å sende dyr på beite i områder med stor sannsynlighet for angrep fra rovvilt.

Ikke alle har vært enige med landbruksdepartementet og statens dyrehelsetilsyn i vurderingen av tilsynsplikten etter dyrevernloven og dyrevernnemndenes myndighet. Et eksempel er et vedtak som ble fattet i Lierne i august 2001 der dyreeier ble pålagt å ta heim sauene umiddelbart, fore dyrene og beskytte dyrene mot videre angrep enten ved gjerding eller ved å ta dem inn i fjøset. Norges Bondelag klaget vedtaket inn for fylkesveterinæren som opprettholdt vedtaket. Deretter ble avgjørelsen påklaget til sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen uttaler at flertallet i stortinget ikke ”kan sees å ha tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om hva som er gjeldende rett på dette punkt.” Konklusjonen var at hjemmelsspørsmålet bare kan få sin endelige avklaring ved domsstolene.

I november 2002 kom justisdepartementets lovavdeling med en tolkning av dyrevernloven og dyrevernnemndenes myndighet som bryter med det synet statens dyrehelsetilsyn og landbruksdepartementet har forfektet. Justisdepartementet mener at nemndene ikke har hjemmel til å pålegge dyreeier å avstå fra å benytte tradisjonelle beitearealer, eller til å kreve at dyra hentes hjem når det er fare for rovdyrangrep som ikke effektivt lar seg forebygge med andre tiltak. Justisdepartementet antar at rovdyrskader på husdyr som beiter på tradisjonelle beitearealer ikke er å anse som ”unødig” lidelse, jamfør dyrevenlovens § 2. Et unntak kan være når dyreeier har tilgang på tryggere beite et annet sted. Justisdepartementet har dermed slått fast at dyrevernnemndene ikke kan gi pålegg om forhold den enkelte dyreeier selv ikke har kontroll med, og som i ytterste konsekvens kan føre til at næringsvirksomheten må opphøre.

Sauenæringa har sett det som en ulempe at ansvaret for rovviltskadene i stor grad er blitt privatisert til den enkelte dyreeier med den lokale dyrevernnemnd som myndighetsutøver. Ved større tap som gjelder et helt beiteområde, burde konflikten søkes løst på et overordnet nivå. Justisdepartementets redegjørelse kan bidra til å løfte konflikten opp fra lokal dyrevernforvaltning til det politiske nivå den hører heime. Faren er imidlertid at dette tar tid og at dyra i mellomtiden blir den tapende part.

Alle parter har et moralsk ansvar for å redusere skadeomfanget. Dette gjelder både rovdyrforvaltningsmyndighetene, landbruks- og veterinærmyndigheter og den enkelte dyreeier. Justisdepartementets lovfortolkning bekrefter at en politisk beslutning om felles forvaltning av dyrevern og naturressurser er absolutt påkrevd. Dette bør ikke utsettes ytterligere. Det er nødvendig å ha en strategi både for det som må gjøres på kort sikt og på lang sikt.

På kort sikt må det settes i verk tiltak som bringer tapstallene ned allerede kommende beitesesong og reduserer omfanget av de lidelser dyra utsettes for. Dette kan omfatte avliving eller flytting av skadegjørere og tiltak som innmarksbeite, kontinuerlig gjeting og lignende. Slike tiltak kan være svært dyre. De kan ikke vurderes under vanlige kriterier for næringen, men forutsetter at myndighetene går aktivt inn med økonomisk støtte ut over det som har skjedd hittil. Disse kortsiktige tiltakene kan gi et pusterom som må brukes til å vurdere mer langsiktige tiltak. Tiltak som må vurderes:

• Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd og den kommende stortingsmeldingen om rovvilt må sees i sammenheng. Det er behov for en helhetlig forvaltning.
• Husdyr på beite og rovvilt må i sterkere grad skilles fysisk.
• De store rovdyra bør ikke få etablere seg i landets beste beiteområder for husdyr. Det samme bør gjelde kalvingsområder for tamrein og særlig viktige reinbeiteområder for øvrig.
• Det er ikke ønskelig med et sonesystem der rovdyr gis forrang framfor husdyr. I særlig utsatte områder må det settes inn enda større økonomiske ressurser til de mest effektive forebyggende tiltak og omstillingstiltak. Omlegging til annen drift og eventuell ekspropriering av beiterett i utmark må også kunne vurderes.
• For gaupe og i noen områder for jerv kan det på permanent basis være mulig å redusere og forebygge skader og lidelser gjennom en aktiv forvaltning av rovviltet med uttak av skadegjørere og et spekter av forebyggende tiltak.
• Erstatningsordningene bør tilrettelegges slik at de samtidig gir et incitament til å forebygge rovdyrskader.
• Forskning og utprøving av tiltak og kombinasjoner av tiltak må prioriteres.
• Dyreeier må etablere rutiner for å sikre at husdyr som slippes på utmarksbeite, er friske og i god fysisk form. Det må iverksettes tiltak for å forebygge belastninger på beite, enten dette skyldes parasitter og annen sjukdom eller skader. Det må også vurderes om beiteområdet som benyttes er forsvarlig med hensyn til beitegrunnlag og fare for ulykker, forgiftninger, rovvilt med videre. Tilsyn med husdyr på beite må intensiveres for å redusere lidelse uansett årsak.
• Det må stille økonomiske ressurser til disposisjon når dyrehelsetilsynet gir pålegg om tiltak som fører til økonomisk tap for berørte dyreeiere.

Vedlegg 6

13 Oversikt over felte bjørner i Lierne 1950 - 2002