Internasjonale
forpliktelser
Norge
har forpliktet seg til å sikre levedyktige bestander av alle rovviltarter som
naturlig hører hjemme i norsk fauna gjennom internasjonale avtaler. Viktige
konvensjoner som Norge har sluttet seg til som berører rovvilt er
Bern-konvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold. Universitetet i Oslo har
på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning
foretatt en gjennomgang av alle internasjonale forpliktelser som har betydning
for norsk rovviltforvaltning.
Bern-konvensjonen
Bern-konvensjonens formål er å verne om europeiske arter av ville dyr og planter og
deres levesteder. Landene skal legge særlig vekt på truede og sårbare arter.
Konvensjonen trådte i kraft i 1979, og i januar 2000 hadde 42 land tiltrådt
den. Bern-konvensjonen
var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble innført i
europeisk naturforvaltning i forbindelse med jakt og fangst. Dette prinsippet
innebærer at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt
jakttider for dem.
Norge
ratifiserte Bern-konvensjonen
i 1986 gjennom Innstilling til Stortinget nr. 92 (1985-86) Innstilling fra
utenriks- og konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av en
konvensjon av 19. september 1979 vedrørende vern av ville europeiske planter og
dyr og deres naturlige leveområder (Bern-konvensjonen), med visse forbehold, og
under avgivelse av erklæring.
Under
Bern-konvensjonen
er det etter ratifiseringen gitt flere rekommandasjoner som har betydning for
partslandenes forvaltning av store rovdyr. De viktigste rekommandasjonene er:
No. 10 (1988) on the conservation of
brown bears
No. 17 (1989) on
the conservation of the wolf
No. 20 (1991) on
the conservation of European lynx
No. 43 (1995) on
the conservation of threatened mammals in Europe
No. 59 (1997) on
the Drafting and Implementation of Actions Plans of Wild Fauna Species
No. 74 (1999) on
the conservation of large carnivores
No. 82 (2000) on
urgent measures concerning the implementation of action plans for large carnivores
in Europe
Konvensjonen
om biologisk mangfold
Konvensjonen om biologisk mangfold er den
første globale avtale om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold.
Konvensjonen trådte i kraft 29.12.1993, og er nå ratifisert av 179 land. Norge
ratifiserte konvensjonen i 1993 gjennom Innstilling til Stortinget nr. 168
(1992-1993) Samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om biologisk mangfold
av 22. mai 1992. Alle partsland er pålagt å iverksette tiltak for bevaring
og bærekraftig bruk av biologisk mangfold gjennom nasjonale strategier,
handlingsplaner og rapportering som skal gjelde for alle samfunnssektorer.
Nasjonale
forpliktelser
Et av de mest sentrale tema i konvensjonen er at partene skal sørge for
integrering av ansvaret for å nå konvensjonens målsettinger.
Artikkel
7 fastslår at partene skal identifisere viktige typer av biologisk
mangfold, og overvåke virksomheter som kan true det biologiske mangfoldet.
Rødlister over truede arter er et egnet redskap i denne sammenheng, ved at det
blir mulig blant annet for de ulike samfunnssektorene å fokusere på truet
artsmangfold og å lage handlingsplaner for disse artene. Rødlister er også et
redskap som kan anvendes i forvaltning og lovanvendelse. Norge har i dag ca
3000 arter på rødliste.
Artikkel 8 omhandler vern av artene i sine naturlige vokse- og
leveområder. Så langt det er hensiktsmessig skal partene blant annet iverksette
tiltak for vern, rehabilitering og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Aktuelle
tiltak kan være vern av naturområder, og at områder som grenser til
verneområder også forvaltes på en bærekraftig måte. Det skal i tillegg legges
planer for restaurering av ødelagte økosystem og for å styrke truede arters
overlevelse.
Washington-konvensjonen
Ulv,
bjørn og gaupe er ført opp i konvensjonen om internasjonal handel med truede
dyre- og plantearter (CITES), også kalt Washington-konvensjonen,
som trådte i kraft i 1975 for å regulere den internasjonale handelen med ville
dyr og planter som står i fare for å bli utryddet. I april 2001 hadde 154 land
sluttet seg til avtalen.
ILO-konvensjonen
om urbefolkninger (1989)
Et
hovedprinsipp i ILO-konvensjonen
nr. 169 om urbefolkninger er at urfolk har rett til å bevare og utvikle sin egenart på
varig basis, til selv å bestemme prioriteringer og retning for egen utvikling,
og til å bli rådspurt om, og delta i, gjennomføring av vedtak som kan påvirke
deres liv og livsform. Konvensjonen har klare bestemmelser om respekt for
tradisjonelle verdier, institusjoner og sedvanerett. Den understreker også
landområders og territoriers betydning for urfolks liv og egenart.
EUs
bevaring av biologisk mangfold
For
å bevare biologisk mangfold i EU bygges det nå opp et nettverk av verdifulle
naturområder. Dette nettverket kalles Natura 2000.
Formålet er å verne naturtyper, arter og deres leveområder innenfor EU. Natura 2000
er EUs oppfølging av Bern-konvensjonen
og konvensjonen om biologisk mangfold.
Natura 2000 er basert på to lovverk – fugledirektivet og habitatdirektivet.
Direktivene inngår i EUs lovverk og må følges opp i medlemslandenes nasjonale
lovverk. Direktivene binder medlemslandene til visse mål, men det er opp til
det enkelte land hvordan disse målene nås. Til gjennomføringen av Natura 2000
er det mulig å få økonomisk støtte via LIFE-Natur fondet. Natura 2000
gjelder i dag bare for EU-land.
Lenker
