Blikket for film blir koblet med sosiologisk nysgjerrighet når Bente B. Nicolaysen inviterer til filmsyklus på Cinemateket denne høsten. Film kan brukes konkret til å reise sosiologiske problemstillinger, mener Nicolaysen. Hun velger filmer med bakgrunn i et gjennomgripende tema heller enn å dele inn etter sjanger eller kontinent.

Nicolaysen er tilknyttet UiB som stipendiat ved Sosiologisk institutt, hvor hun snart skal levere sin doktoravhandling. I semesteret som gikk var hun pådriver for en serie gratis filmvisninger på Cinemateket under tittelen “Livet, sosiologien og filmen”. Først ut var en dokumentar om Pierre Bourdieu, La sociologie est un sport de combat (”Sosiologien er en kampsport”, 2001). Den ble fulgt av Laurent Cantets Ressources Humaines (”Menneskelige ressurser”, 1999). Agnés Jaouis Le goût des autres (”De andres smak”, 2000) avsluttet vårens filmsyklus, der studenter og ansatte ved Sosiologisk institutt ble presentert for filmer med introduksjoner som satte dem inn i en sammenheng.

Prosjektet begynte etter et møte i Norsk sosiologforening, avdeling Vestlandet. –Jeg har lenge ønsket å gjøre noe med film i forbindelse med sosiologi, sier Nicolaysen, som her så en mulighet til å kombinere to store lidenskaper. Hun fulgte opp den sovende avtalen mellom UiB og Cinemateket som gir rett på gratis filmvisninger, og våren 2005 var den første filmsyklusen et faktum.

Utforskning gjennom bilder
Nicolaysen mener at film og sosiologi deler mer enn interessen for filosofisk åpne begrep som ”tid” eller ”kjærlighet”.

–Som filmen er sosiologien i sitt vesen opptatt av bilder – bilder som er knyttet til erfaringsverdenen, men samtidig brukes abstrakt, som Max Webers jernbur og C. Wright Mills’ mappemennesker.

Hun tror filmens evne til å undersøke fenomener visuelt gir den sosiologisk verdi. Filmen kan for eksempel effektivt synliggjøre kontrasten mellom ulike tidsdimensjoner:

–I en film av Fellini som heter E la nave va – ”Skipet seiler” – er det en fantastisk scene. Dette er på et stort Titanic-aktig cruiseskip i 1914, og det blir filmet fra inne på kjøkkenet hvor alt er kaos, alle lager mat og det jo er full fart. Så kommer du inn i spisesalen der det nærmest er sakte film. Folk sitter og spiser – de har god tid, de kan nyte en fasan, og de koser seg… Som sosiologer er man jo opptatt av nettopp den tidsdimensjonen i menneskers liv og i ulike klasser og grupper av mennesker, og filmen er så flott til å vise det.

Et epistemologisk brudd
Det intense forholdet til film sporer Nicolaysen tilbake til barndommens flytting fra Norge til Calcutta og tilbake hit igjen, noe hun skildrer som et epistemologisk brudd.

–Jeg husker veldig godt følelsen. Den ene uken lekte jeg i skogen og på bondegården der venninnen min bodde – dette var utenfor Oslo – og neste uke befant jeg meg i Calcutta. Det jeg husker best er alle fargene, andre lukter, helt annen tid – ting gikk både mye raskere og mye saktere enn det jeg var vant til. Så kom jeg tilbake til Norge. Grete var der, bondegården og skogen der jeg hadde klatret i trær var der. Jeg var annerledes, jeg hadde sett… samtidig som tingene rundt meg var de samme. Det tror jeg har påvirket meg i veldig stor grad, sier Nicolaysen og viser til at man kan få en lignende opplevelse av ”før” og ”etter” ved å se en film man blir sterkt berørt av.

Det er heller ingen tilfeldighet at filminteressen til Nicolaysen ble vekket nettopp under oppholdet i India. Allerede i ung alder ble hun eksponert for store mengder film.

–India er jo filmlandet med stor F. Urdu, hindi, bengali, tamil, telugu, malayalam, og kannada – alle språk har sin egen filmindustri, sier Nicolaysen. Hun forteller at bare i 2002 ble det produsert ca. 1200 filmer i India. Til sammenligning ble det i Hollywood produsert 800 filmer i 1920, midt i glansperioden til den amerikanske drømmefabrikken.

Den demokratiske kinoen
Nicolaysen er også opptatt av det sosiologiske ved selve rammen film blir vist i, og mener kinoen har en spesiell og verdifull historie. –Det er en demokratisk institusjon. Norge har hatt kommunal kinodrift i snart 80 år – det er ingen selvfølge. Få andre land har tatt lokalpolitisk kontroll over kinodriften, påpeker Nicolaysen.

Blant annet framhever hun Oslo kommunale kinematografer, som ble dannet i 1925, mens Sverige og Danmark derimot tidlig utviklet sterk privat filmindustri.

–Det var kommunalismens gullalder i Norge da filminstitusjonen ble introdusert. Arbeiderpartiet fikk sitt gjennombrudd, og satset på å realisere politikken sin lokalt gjennom utvikling av kommunene. Kristiania vedtok kommunalisering av kinodriften i 1917, samme år som Arbeiderpartiet fikk ordfører i hovedstaden.

Selv i disse privatiseringstider bidrar det offentlige preget ved kinoen fortsatt til opplevelsen av et annet rom. –Det er klart at kinoen er en institusjon som bringer mange mennesker sammen, sier Nicolaysen.

Film for flere?
Nicolaysen fikk mye positiv respons på vårens filmsyklus, og så langt er hun fornøyd med oppslutningen om tiltaket. Samarbeidet med Cinemateket har hun bare godt å si om. –De har vært utrolig profesjonelle og hjelpsomme fra første stund, roser hun og framhever også kollegene Olav Korsnes og Johs. Hjellbrekke fra Sosiologisk institutt, som begge har bidratt til arbeidet med filmsyklusen.

Opprinnelig var tilbudet først og fremst myntet på sosiologimiljøet, men Nicolaysen er åpen for å inkludere flere når høstens filmsyklus starter opp i perioden oktober/november. –Da kunne jeg tenke meg å annonsere det bredere – til hele fakultetet, eventuelt. Kanskje også HF kan trekkes inn? Slik kan flere få se filmer, og ikke minst foreslå filmer for visning.

Det har alt kommet inn mange forslag til filmer fra studenter, og flere forskjellige tema har vært oppe til vurdering. Kjønn, hjemløshet og forbruk er noen av stikkordene som det kan bli filmsyklus av på lengre sikt. En annen mulighet er å vise filmer om livet og arbeidet til teoretikere som både samfunnsvitere og humanister har et forhold til – Simone de Beauvoir, Jacques Derrida, Rosa Luxemburg og Ludwig Wittgenstein. Høstens filmserie har fått navnet ”Arbeidsliv i endring. Lokalt og globalt”.

–Det er mitt syn at det finnes flere filmer som gir kritiske analyser av sosial ulikhet knyttet til arbeidets endrede vilkår, kapitalismens brutalitet og globaliseringsprosessenes raske tempo, sier Nicolaysen. Hun tror slike filmer kan få en ny betydning når de sees i sammenheng og blir introdusert av folk som jobber sosiologisk med disse emnene.

Et annet rom
–Hovedideen bak en ny filmsyklus vil være å opprettholde profilen av syklusen som et eget sted, sier Nicolaysen. Hun ser det som gunstig at arrangementene foregår i Cinematekets lokaler på Verftet.

–Det fine med en filmsyklus som bruker avtalen mellom UIB og Cinemateket er nettopp at den er utenfor undervisningssalen. På Verftet er en student ikke er student, og stab ikke stab; alle er først og fremst kinogjengere.

For Nicolaysen er det ikke noe poeng å gå Cinemateket i næringen. Programmet for den sosiologiske filmsyklusen blir komponert med vekt på de tematiske trådene som binder filmene sammen, i motsetning til Cinematekets egne filmserier hvor sjanger ofte blir det ordnende elementet:

–Man har neorealisme, ikke sant, eller dokumentarfilm… men jeg kunne tenke meg å blande filmer fra flere sjangre, mannlige og kvinnelige regissører, under felles emne. Og det syns jeg ikke minst er viktig i forhold til hvordan man ser på ikke-europeisk film, som ofte blir samlet i en egen gruppe.

Nicolaysen tror den tematiske organiseringen kan være en motvekt til tendensen mot å se på ikke-europeisk film som et slags eksotisk snadder for cineaster. –Jeg mener med Geoffrey Kantaris at det er altfor mye cinematisk etnosentrisme. Vi ser ”europeiske” filmer og sykluser, og så ser vi ”filmer fra sør” etterpå. Slike inndelinger mener jeg kan motarbeides ved å ta utgangspunkt i overordnede temaer, sier Nicolaysen, som håper å se mange studenter på filmvisningene denne høsten.

Tekst: Åsne Hagen
Foto: Hanne Hanson