| |
DATO: 1995-03-17
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Eldreomsorgen i Norge synes å være inne i en vedvarende krise. Daglige mediaoppslag om umenneskelig og uforsvarlig behandling av eldre bekrefter dette til fulle. Utallige henvendelser til Fremskrittspartiets stortingsgruppe fra ulike deler av landet bekrefter ytterligere at situasjonen for svært mange omsorgstrengende eldre og deres pårørende er ytterst alvorlig, og at mediaoppslagene om sviktende og uverdig eldreomsorg ikke er noen overdrivelse. Årsaken til svikten er bl.a. at eldreomsorgen er et finansielt og organisatorisk ansvar for kommunene, da Fremskrittspartiets forslag om et rettighetsbasert og folketrygdbetalt system hittil er avvist av de øvrige partier.
I denne situasjonen opplever en også i tillegg at en rekke kommuner av budsjettmessige årsaker reduserer sin innsats i eldreomsorgen og legger ned nødvendige sykehjemsplasser.
Det finnes ikke noen samlet landsoversikt over hvor mange eldre syke som venter i sykehjemskø eller andre køer. Ved henvendelse til enkelte større og mindre kommuner/byer kan tallet likevel anslås til et sted mellom 10.000 - 15.000.
Erfaring fra aktiv deltakelse i hjemmesykepleien bekrefter at et så stort antall som ca 20 % av sykehjemskøene representerer pasienter med et akutt behov for institusjonsomsorg.
En del av disse eldre syke befinner seg til enhver tid i våre somatiske sykehus, mens flertallet ligger i hjemmene med utilstrekkelig omsorg og pleie.
Selv om hjemmesykepleien etterhvert er blitt godt utbygget i de fleste kommuner, er ikke denne istand til å ta skikkelig hånd om tilsyn og pleie 24 timer i døgnet for det store antall eldre syke som er i en kronisk pleie- og omsorgssituasjon.
Det er idag kommunene som i henhold til lov om helsetjenesten i kommunene er tillagt ansvaret for eldreomsorgen. I lovens § 1-3 punkt 4 forutsetter loven at det skal gis pleie og omsorg i kommunene, og kommunene skal konkret sørge for sykehjemsplass eller annen boform for heldøgnsomsorg og pleie.
Kommunehelseloven inneholder således bestemmelser og pålegg til kommunene om en forsvarlig pleie og omsorg av pleietrengende eldre. Men det finnes ikke et eget offentlig organ med myndighet som kan påse at kommunene oppfyller sine forpliktelser etter loven. Den lovfestede ordning med kommunestyret/bystyret som første klageorgan fungerer naturlig nok ikke. Praksis har også dessverre vist at Statens Helsetilsyn ved fylkeslegene heller ikke har utført en tilfredsstillende kvalitetskontroll.
Ordningen med rammeoverføringer til kommunenes helse- og sosialformål, synes ikke å ha resultert i nødvendig utbygging av heldøgnstilbud for eldre syke. Heller ikke har ordningen med investeringstilskudd til bygging av nye sykehjemsplasser som ble innført etter initiativ fra Fremskrittspartiet gitt tilstrekkelig effekt ennå.
Mange kommuner skylder på at de økonomiske rammene er for knappe til å kunne bygge ut et tilbud som tilfredsstiller lovens intensjoner om heldøgnstilbud innen eldreomsorgen.
Det er staten som gjennom kommunehelseloven har pålagt kommunene ansvaret for eldreomsorgen og helsetilbudet. Da må også staten ha et selvstendig ansvar for å påse at lovens intensjoner blir fulgt opp. Manglene i helsetilbudet til eldre og andre eldreomsorgstjenester viser klart at staten ikke er seg sitt ansvar bevisst.
Tiden er nå overmoden for at det etableres et eldreombud etter mønster av barneombudet som skal påse at eldreomsorgen fungerer tilfredsstillende og at kommunehelseloven og andre lover som gjelder eldreomsorg fungerer etter intensjonene i kommunehelseloven. Flertallet i Stortinget - alle unntatt Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet - avviste et forslag om et eldreomsorgsombud da Fremskrittspartiet foreslo det i Dok.nr.8:14 (1989-1990), under henvisning til at de nye eldrerådene muligens ville dekke et tilsynsbehov. Da erfaringene nå viser et kanskje enda større behov for et eldreombud idet funksjonen ikke er ivaretatt av kommunenes eldreråd som mangler relevant mandat for tilsynsoppgavene, håper forslagsstilleren på økt støtte til forslaget.
Eldreombudet må etableres basert på egen lovgivning.
Eldreombudet må ha til oppgave å fremme eldres interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av eldres livsvilkår.
Et eldreomsorgsombud må ha juridisk kompetanse og kunne ta seg av saker i forhold til kommunenes plikter og oppgaver, som betaling i sykehjem hvor vi vet at det f.eks. har vært trukket inn for store egenandeler i mange tilfeller og i saker vedrørende pensjonsrettigheter i forhold til folketrygdloven. Vi viser til Dok.nr.8:08 (1994-1995) som omhandler ca 25.000 pensjonister i sykehjem med hjemmeboende ektefelle som tilsammen er blitt trukket ca 100 millioner for meget i egenandel.
I det misforhold mellom tilbud og etterspørsel som finnes når det gjelder sykehjemsplasser er det viktig å ivareta pleietrengende eldres rettigheter i forhold til tilbud om hjemmebaserte tjenester.
Eldreombudet bør særlig:
| a. | Av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta eldres behov for helsetilbud og omsorgstjenester i nærmiljøet. |
| b. | Følge med i at lover som gjelder eldreomsorgen blir fulgt. |
| c. | Påpeke mangler ved lover og regler som eldreombudet selv finner nødvendig. |
| d. | Foreslå tiltak som kan styrke eldres rettssikkerhet og livstrygghet. |
| e. | Fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom eldre og samfunn. |
| f. | Følge med i at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om eldres rettigheter og tiltak de har behov for. |
Eldreombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre og selv avgjøre om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til behandling.
Eldreombudet skal ha rett til å uttale seg om forhold vedrørende eldreomsorgen og må selv bestemme hvem uttalelsene skal rettes til.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om etablering av en ordning med et ombud for eldreomsorg etter
mønster av ordningen med barneombudet.