| |
DATO: 1995-12-12
SIDETALL: 1
Til Stortinget.
Nordsjøvtalens rensekrav hva angår utslipp av næringssalter fra norske kilder til Nordsjøen er sterkt omdiskutert i vitenskapelige fagmiljøer. Det har vært reist sterk tvil om verdien av rensetiltak, når næringssaltene ellers kan føres til åpent hav. Miljøverndepartementet utsatte visse pålegg til gjennomføring av rensetiltak i tilknytning til energi- og miljøkomiteens behandling av Dok.nr.8:05 (1994-1995), nettopp grunnet den faglige debatt som foregikk mellom bl.a. havforskere og SFT.
Likefullt fortsetter presset mot kommunene langs Skagerrak og ytre Oslofjord om å prioritere de ytterst kostnadskrevende og teknisk kompliserte renseanlegg som følger av tidligere pålegg. Samtidig er det kjent at en rekke ordinære kloakkanlegg med tilhørende ledningsnett er i slett forfatning og trenger utskifting. Det kan derfor ske en uheldig prioritering i kommunenes tekniske sektorbudsjetter.
Kostnadene for enkelte små Sørlandsamfunn ved innføring av « Nordsjø-avtale »-rensing viser seg nå å kunne medføre meget høye kostnader pr. husstand. Ifølge Tvedestrandsposten 18. november 1995 vil innbyggerne i det lille strandstedet måtte regne med avgifter i 1996 på ca. 500 kroner måneden, stigende til nær 1000 kroner måneden i tiden fremover. Disse avgiftene vil bare ramme tettstedsbeboerne tilknyttet det kommunale renseanlegg. Husstander i distriktene og jordbruket rammes ikke. Det opplyses at kommunen vurderer måter å gi en stor gruppe pensjonister med lave inntekter en form for tilskudd for å kunne klare utgiftene. En så dramatisk belastning på et fåtall mennesker i noen små tettsteder bør være ytterst godt begrunnet. Forskerdebatten viser at dette er langt ifra tilfellet.
De Skagerrak- og Oslofjordsamfunn som opplever disse omdiskuterte rensepålegg står ikke for mer enn en brøkdel av Norges samlede utslipp av næringssalter til Nordsjø-bassenget. Det kan derfor ikke hevdes at påleggene følger « forurenser betaler »-prinsippet. Om så var tilfelle måtte fordelingen av utgiftene følge en helt annen fordelingsnøkkel basert på det faktiske utslipp fra alle næringer, alle husstander i de fylker som har vassdrag som fører ut i Nordsjø-avtalens område. Påleggene og utgiftene rammer idag påviselig skjevt og tilfeldig.
Dersom det vitenskapelige grunnlag for påleggene viser seg ikke å « holde vann » og grunnlaget for påleggene utelukkende er politiske og knyttet til « eksemplets makt », så blir skjevhetene i belastningene knyttet til Nordsjø-avtalens rensekrav enda mere iøyenfallende. Hvis rensekravene skal gjennomføres fordi Norges regjering og det norske Storting krever det p.g.a. at Norge har forpliktet seg gjennom avtale, så må det være nasjonens samlede ansvar å ta beastningen. Det er ingen mening i at minstepensjonister, i små, vinterlukkede kystsamfunn med svakt næringsliv og mange trygdede, skal betale regningen for badegjestenes brageløfter. Heller ikke miljøløftene. Det er derfor nødvendig å rette opp de skjevheter som oppstår ved at « forurenserbetaler » ikke praktiseres rettferdig i tilknytning til Nordsjø-avtalen.
Det fremmes derfor følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag som sikrer en mere rettferdig fordeling av investerings- og
driftsutgifter knyttet til rensepålegg basert på Nordsjø-avtalen.