Dok.nr.8:86 (2003-2004)
Forslag fra stortingsrepresentantene May Hansen og Inga Marte Thorkildsen om å innføre en ny avhørsmodell av barn som er utsatt for eller er vitne til en traumatisk krisesituasjon

DATO: 2004-06-16

SIDETALL: 3

INNHOLD

Bakgrunn

Barnas Hus

Forslag

Til Stortinget

Bakgrunn

       Barn som vitner, enten om de selv har vært involvert i, eller har sett/hørt deler av en hendelse, har en usikker posisjon i det rettslige system.

       Forslagsstillerne ønsker å få utarbeidet en plan for nye standarder ved avhør av barn i en rettslig sammenheng. Ideen bygger på en modifisert versjon av « Childrens Advocacy Center (CAC) », som også « Barnas hus » på Island er et eksempel på. Det finnes liknende sentre i andre land, og felles for dem er at de er medlem av en større organisasjon med betegnelsen National Children's Alliance. De har som mål å utarbeide gode standarder for avhør av barn. Forslagsstillerne vil at Norge skal implementere en slik modell for å sikre barns rettssikkerhet maksimalt ved en sårbar avhørssituasjon.

       På den ene siden kan barn rapportere og fortelle nokså korrekt om hendelser de har erfart fra, i hvert fall 4-års alderen, gitt at de voksne bruker avhørsmetoder og stiller spørsmål som er tilpasset små barn (ijMelinder & Magnusen, 2003). Aktørene i det norske rettssystemet (dommere, advokater, politietterforskere, psykologer og psykiatere) synes også å være balanserte i sitt syn på barn som vitner, selv om det finnes en skepsis til hvilke metoder som til tider har blitt/blir brukt i avhør av barn (ijMelinder, Goodman, Eilertsen, & sMagnusen, 2004).

       På den andre siden finnes det en både uuttalt og uttalt redsel for å høre barn som vitner, og for å legge vekt på hva barn formidler. I større grad enn med voksne, blir både barns utsagn og deres egen person vurdert i termer av grad av pålitelighet, respektive troverdighet. Noe av grunnen til dette dreier seg om at det er vanskelig å samtale med barn på en slik måte at barnet uttrykker seg i det hele tatt, og at det som barnet formidler, kan legges til grunn i en rettssak. Både eksperter (sakkyndige), politietterforskere og legfolk har for liten kompetanse i hvordan de skal utføre slike avhør. Med unntak av Politihøyskolen, som har en 3-trinns utdannelse for etterforskere som ønsker å fordype seg i avhør av barn, finnes det ikke en « avhør-av-barn »-utdanning i Norge.

       Man har derfor sett til andre yrkesgrupper, som man antar har kjennskap til metoder for og kompetanse i forhold til avhør av barn. I 1998 fikk vi et supplement til straffeprosessloven § 239, som åpnet for at særlig skikkede personer (barnepsykiatere og psykologer) skulle kunne gjennomføre en type (leke-) observasjon av barnet, som var til avhør. Det ser imidlertid ikke ut som om dette supplementet har vært så vellykket som det var tenkt, og svært få domstoler har benyttet seg av denne metodikken. En spørreundersøkelse til et utvalg av landets dommere, politietterforskere, politijurister, advokater og psykologer/psykiatere som Justisdepartementet gjorde i forbindelse med evaluering av ordningen, tyder på dette (Andreasen, Gabrielsen, Melinder, Myhr, Pettersen, & Solheim, 2004). Det kan skyldes at metodene er noe omstridt og som kan føre til at barnet sporer ut, eller blander sammen fantasi og virkelighet på en måte som er mindre egnet i rettslige sammenhenger (Ceci & Bruck, 995; Melinder, Alexander, & Goodman, 2004). Det kan også skyldes at det har vært svært vanskelig å få tak på sakkyndige som har ønsket å påta seg slike oppdrag, muligens på grunn av skepsis og usikkerhet i forhold til om metodikken er pålitelig.

       Dessuten har det vist seg at organiseringen av tjenesten, dvs. at samordningen av alle involverte parter som politietterforskere, bistandsadvokat, forsvarer, dommer, samt i de tilfellene hvor man har benyttet seg av sakkyndig, har vært vanskelig å få til innen 14-dagers fristens utløp.

       Den ovenfor refererte undersøkelsen i Justisdepartementets regi, bekrefter dette bildet. Det finnes mange grunner til at dette ikke er en enkel oppgave. Den mest innlysende er kanskje, at det overordnede ansvar for virksomheten ikke er koblet til en linje hvor ressurser for gjennomføringen er samlet.

       Ved å sette barnet i sentrum i en organisatorisk modell, kan man skape en høyere effektivitet, langsiktig kompetansevekst og mer presis måloppnåelse enn det dagens ordning innebærer. Effektiviteten ville kunne reflekteres i antallet saker som behandles, og som leder til at saken ikke blir henlagt på grunn av bevisets stilling (dvs. at barnet ikke fortalte noe). Langsiktig kompetansevekst ville kunne førere til at man utvikler spesialkompetanse på barneavhør, utviklingspsykologi og sårbarhetsfaktorer knyttet til barn i slike sammenhenger/med slike erfaringer. Måloppnåelsen ville selvfølgelig være at barnas rettssikkerhet ble styrket, de uskyldige ble frifunnet, og at barnas utsagn kan bidra til å oppklare saken for en rett.

Barnas Hus

       Hovedmålsettingen for Barnas Hus (BH) er å styrke rettssikkerhet for barn/unge. Representanter fra flere forskjellige disipliner skal være knyttet til Barnas Hus. Politietterforskere, barnevern, statsadvokat, helsepersonell, bistandsadvokat og talspersoner utfører her bl.a rettslige vurderinger av barnet, og tar beslutninger om etterforskningen, behandlingen, samt om fremdriften i f.eks. overgrepssaker mot barn. Misbruk av barn er et multidimensjonalt samfunnsproblem som trenger en bred tilnærmingsmåte med bruk av forskjellige kompetanseområder for å kunne komme fram til en optimal løsning for fornærmet (barnet), overgriper og for samfunnet. Evalueringer fra USA viser at de regionene som har utviklet og etablert et Barnas Hus, har et mer effektivt oppfølgingsapparat i overgrepssaker, har en mer effektiv måte å behandle medisinske og psykologiske henvisninger om behandling, har redusert antallet avhør/intervjuer med barn, har bedret etterforskning og bedret støtten til barna og deres familier. Personer tilknyttet Barnas Hus må også kunne reise til andre steder i landet for å bistå med sin spesialkompetanse under gitte forhold.

       En del av målsettingene kan beskrives slik:

       Barnas Hus kan være drevet ut fra et sykehus, fra en barnevernsetat eller fra en etterforskningsenhet, men med en egen ledelse. Sammensetningen av teamet bør legge vekt på en mest mulig tverrfaglig og tverretnisk sammensetning. Hele teamet bør ha en tverrfaglig trening til sammen med etterforskere, stadsadvokater, bistandsadvokater og medisinsk helsepersonell.

       For å kunne være et Barnas Hus bør visse kriter være oppfylte. En siterer deler fra hva som skal til for å fylle fullt medlemskap i National Children's Alliance, som er den amerikanske paraplyorganisasjonen til tiltak som « Children's Advocacy Center », « Barnas Hus » osv. Noen deler har blitt omformulert til norske forhold, eller er helt nye, dvs. egne vurderinger:

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende