| |
Når det gjelder budsjettkapitler som
ikke omtales, har komiteen ingen merknader og slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Grethe G Fossum, Jon Olav Alstad, Grethe Fossli, Karin Lian og Per Skau, fra Senterpartiet, Arne Haukvik og Eli Sollie Øveraas, fra Høyre, Hallgrim Berg og Kjellaug Nakkim, fra Sosialistisk Venstreparti, Jorunn Hageler, fra Kristelig Folkeparti, Solveig Sollie, og fra Fremskrittspartiet, Roy N Wetterstad, har innledningsvis generelle særmerknader til Regjeringens budsjettframlegg. Deretter følger merknader til de enkelte kapitler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg den klare og oversiktlige oppbyggingen av Barne- og familiedepartementets budsjett. Hovedmål, delmål og virkemidler kommer klart fram, forenkler arbeidet og setter fokus på hovedlinjene i budsjettet. Samtidig gir budsjettets form anledning til å gå inn på enkeltområder og enkeltbevilgninger. Disse medlemmer vil i denne forbindelse henlede oppmerksomheten på at denne muligheten til detaljstyring må balanseres opp mot departementets behov for å kunne vurdere enkeltsaker i en større sammenheng. Utviklingen av resultatstyringsverktøy i form av en entydig inndeling av programkategoriene med resultatmål på hvert kapittel, fungerer etter hensikten.
Også Administrasjonsdepartementets budsjett legger hovedvekten på formulering av resultatmål og resultatkrav med en oversiktlig oppbygging av kapitlene.
Disse medlemmer vil peke på at en felles utforming og oppbygging av proposisjonene vil være en fordel.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg den fortsatt sterke innsatsen overfor barn og unge bygd på tidligere års arbeid og gode resultater. En god og helhetlig ramme rundt barns og unges oppvekst skaper trygghet og gode vilkår for videre utvikling. Dagens samfunn stiller stadig større krav til kompetanse. Samtidig har hvert enkelt individ krav på å få utvikle sine evner og anlegg innenfor rammen av et undervisnings- og aktivitetstilbud tilpasset deres modenhets- og læringsnivå. Et viktig ledd i dette arbeidet er satsingen på utbygging av et pedagogisk tilbud til 6-åringene.
Som andre viktige elementer i denne helhetlige satsingen for barn og unge har disse medlemmer merket seg arbeidet med utvikling av barnehagenes driftsform og funksjon i samsvar med barns og foreldres behov. Det videre arbeidet med et offensivt barnevern, ikrafttredelsen av tidskontoordningen og den videre utbygging av familievernkontorene bidrar også til en styrking av dette feltet. Disse medlemmer vil legge vekt på behovet for at hjelpetiltakene som settes inn overfor barn, unge og familiene som helhet er fleksible, og at de er målrettet mot dem som trenger dem mest.
Disse medlemmer vil understreke viktigheten av en fortsatt prioritering av likelønnsforskningen gjennom oppstarten i 1994 av et større utviklingsprogram om lønns- og arbeidsvilkår i de kvinnedominerte yrkene. Målsettingen må være å sikre at de politiske virkemidlene er i samsvar med behovene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger vekt på arbeidet med å ivareta forbrukernes rettigheter, interesser og sikkerhet såvel nasjonalt som internasjonalt. Forbrukerne må sikres reell innflytelse og føle at deres rettigheter blir ivaretatt både gjennom god informasjon og relevant rådgiving.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg innsatsen for å effektivisere offentlig forvaltning. En omstilling i retning av mer brukerorientert service er viktig for å ivareta publikums behov og rettigheter på en god måte. Dette bidrar også til å øke tilgjengeligheten, slik at alle grupper, uansett alder, bosted eller andre forhold kan ha glede og nytte av de tilbud som finnes. En effektiv offentlig forvaltning med evne til omstilling er en forutsetning for å utvikle et mer konkurransedyktig næringsliv og øke sysselsettingen. Næringslivet er avhengig av at infrastrukturen fungerer og at et godt utdanningssystem sikrer tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Like viktig er det at en effektiv offentlig forvaltning og demokratiske institusjoner treffer de nødvendige beslutninger som kan bidra til å beholde tilliten til norsk økonomi og norsk samfunnsliv både i Norge og internasjonalt.
Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å satse på brukerorientering i offentlig virksomhet, slik at forvaltningen samspiller godt med brukerne. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til at offentlig sektor spiller en vesentlig rolle for verdiskapingen i privat sektor, skjer det også en betydelig verdiskaping på offentlige arbeidsplasser. Likevel er det fortsatt nødvendig å stille høye krav til effektiviteten i offentlig sektor. Høyere effektivitet i bruk av fellesskapets midler vil bidra til å redusere kostnadsnivået i økonomien som helhet og dermed styrke Norges konkurranseevne. Disse medlemmer vil også understreke behovet for å foreta klare prioriteringer av offentlige oppgaver. En vellykket politikk for økt velferd forutsetter at det er balanse mellom de oppgaver offentlig sektor påtar seg og hensynet til verdiskaping og sysselsetting i privat sektor.
Disse medlemmer viser til at statsforvaltningen spiller en viktig rolle for samfunnsutviklingen. Statens virksomheter har de seinere åra gjennomført en rekke tiltak for å bedre effektiviteten i egen administrasjon, utvikle resultatorienterte styringssystemer, forenkle kontakten med næringslivet og øke samspillet med brukerne. Dette arbeidet må videreføres med uforminsket styrke. I dette arbeidet er også statens personal- og ledelsespolitikk en nøkkelfaktor for å lykkes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg Regjeringas vektlegging av tilgjengelighet til ulike former for kultur, slik at kulturgodene blir jevnest mulig fordelt, geografisk og sosialt. Dette avspeiler seg i prioriteringene i forbindelse med gjennomføringen av tiltak etter drøftingene av både idretts-, kultur- og mediepolitikken. Nærmiljøene prioriteres slik at alle grupper, men spesielt barn og unge, skal få mulighet til både kultur og idrettsopplevelser. Deltakelse i kultur- og idrett gjør barns og unges oppvekstvilkår rikere, utvikler en positiv fellesskapskultur og opplevelse av tilhørighet i nærmiljøene og legger grunnlaget for høyere livskvalitet.
Disse medlemmer slutter seg derfor til prioriteringen av kulturtiltak i kommuner og distrikter der kulturtilbudene er svakt utbygd. Disse medlemmer viser også til arbeidet med å styrke norsk språk og vår kulturelle identitet, blant annet ved arbeidet for å opprettholde en differensiert dagspresse og utbyggingen av allmennkringkasting. Etableringen av et nytt audiovisuelt fond vil bidra til å styrke norsk produksjon av programmer i et bedret samarbeid mellom ulike deler av det audiovisuelle miljøet.
Disse medlemmer har merket seg at det har kommet fram et forslag om å innføre en såkalt artistskatt av utenlandske artister. Videre er disse medlemmer gjort kjent med at Finansdepartementet har sett på muligheten for en eventuell gjennomføring av dette. Artistskatten vil føre til inntekter for staten gjennom en skattlegging av kulturaktiviteter, noe disse medlemmer mener bør føre til økte rammer for kulturbudsjettet og da fortrinnsvis til musikkformål, som vil være den gruppen som i hovedsak fører til inntekter.
Komiteens medlemmer frå Senterpartiet ser familien som den grunnleggjande, sosiale eining. Samfunnet er avhengig av familiar som fungerer og som ivaretek viktige oppgåver som omsorg, sosial læring og verdiformidling. Tilhøva i heimen er avgjerande for utviklinga og trivsel til barn og vaksne. Ein trygg familiesituasjon er ein føresetnad for å skape gode oppvekstvilkår for borna. Mange barnefamiliar slitar i dag med store økonomiske problem. Desse medlemmene meiner at overføringane til barnefamiliane først og fremst bør skje gjennom auke av barnetrygda og småbarnstillegget. Det er særleg nødvendig å auke overføringane til familiar med små barn.
Desse medlemmene ser difor barnetrygda som eit viktig verkemiddel i familiepolitikken, og meiner at det er nødvendig å auke både barnetrygda og småbarnstillegget utover Regjeringa sitt framlegg. Desse medlemmene meiner det er av stor verd at dei heimeverande eller dei som av andre grunnar ikkje har rett på lønna svangerskapspermisjon, vert gitt ei skikkeleg fødselsstønad, og har difor føreslått ei auke på kr 1.000 utover Regjeringa sitt framlegg.
Desse medlemmene meiner at for å gjere valfridommen reell med omsyn til arbeid i eller utanfor heimen, må det vere tilbod om barnehageplassar. For å halde oppe utbygging av barnehagar i alle kommunane og rette opp den store skilnaden det er i barnehagedekkinga i dag, er det heilt avgjerande at stimuleringstilskottet vert oppretthalden.
Dette gjelder for alle aldersgrupper og også for familiebarnehagane. Desse medlemmene meiner at barnehagetilbodet vert tilpassa lokale tilhøve.
Desse medlemmene går imot senka skulealder. Det må etablerast eit obligatorisk opplegg på seksåringane sine eigne premissar slik at alle får høve til å stille til ordinær skulestart med same utgangspunkt. Desse medlemmene meiner det er viktig at kommunane vert sikra finansiering til å gjennomføre eit opplegg der leik er eit viktig element, og der antall timar i veka vert halde under tradisjonelt 1. klassenivå. Det er opp til kvar kommune om tilbodet vert lokalisert til skule eller barnehage, men det er ei føresetnad at tilbodet vert gitt på førskulepedagogiske premissar.
Barn og unge er samfunnet sine viktigaste ressursar. Gjennom opplæring, utdanning og deltaking skal desse aldersgruppa overta ansvar. Trygg oppvekst, vern mot overgrep og tildeling av oppgåver er viktig. Dette er eit ansvar som ikkje minst kviler på foreldra. Frivillige og offentlege kultur- og fritidstilbod til barn og unge må sikrast. Dei frivillige organisasjonane må få gode vilkår. Som framtida sine brukarar og forvaltarar av nærmiljø og lokalsamfunn, er det viktig at ungdom vert sikra innflytelse i beslutningsprosessen. Ungdom må bli teke med på råd om korleis dei ynskjer framtida i heimkommunen skal vere. Haldningskampanjar må brukast i førebyggande arbeid, på område som kriminalitet, rusmisbruk og trafikkulykker. Barne- og ungdomsvernet må handle raskt når det skjer overgrep. Då øyremerka midlar til utviklingsprogrammet i barnevernet (1991-93) nå er lagt inn i rammeoverføringane til kommunane og fylkeskommunane, meiner desse medlemmene at det er viktig at ein fylgjer nøye utviklinga innanfor barnevernet, slik at ikkje eventuelle utilsikta verknader skjer. På denne bakgrunn har desse medlemmene bede om at det blir føretatt ei evaluering som skal leggjast fram for komiteen.
Senterpartiet meiner at kulturopplevingar har stor verdi både for det einskilde mennesket si eigenutvikling og for utvikling av felles kultur- og verdiarv. Desse medlemane meiner at siktemålet med kulturpolitikken er å gje alle eit rikare liv gjennom høve til oppleving og eigenaktivitet. Eit levande lokalt og nasjonalt kulturliv som medverkar til formidling og vidareutvikling av den nasjonale kulturarven vår, kan berre skapast gjennom gode arbeidstilhøve for kunstnarar og kulturarbeidarar.
Desse medlemane meiner at det er viktig å ta vare på og utvikle lokale tradisjonar og å stimulere til auka eigenaktivitet m.a. gjennom organisasjonar og lag. Desse medlemane syner til at det meste av kulturarbeidet skjer som frivillig arbeid i lokalmiljøet. Slik må og skal det vere. Det offentlege må likevel ha eit ansvar for å medverka til å halde oppe det mangfaldet som er skapt i norsk kulturliv gjennom generasjonar, gjennom støtte til utøvarar og kulturarbeidarar og gjennom støtte til forsking.
Desse medlemane meiner det er viktig å styrkje arbeidet med idrett og fysisk aktivitet i alle grupper av folket ut frå individuelle føresetnader og behov. Målet for idretten må vera å gje eit høveleg tilbod til alle, utan omsynt til bustad. Desse medlemane vil understreke at idretten for funksjonshemma må visast stor merksemd.
Desse medlemane vil peike på at den norske skriftkulturen er ein hjørnestein i samfunns- og kulturlivet vårt. Desse medlemane vil vidare streke under at språket er skulen sin viktigaste reiskap for formidling av kunnskap og oppleving. Behovet for ein levande og nyansert skriftkultur vil auke med utviklinga av nye media. Desse medlemane meiner at det er viktig at samisk språk sikrast.
Desse medlemane vil vidare peike på at bygningsmiljøet i byar og bygder også er eit kulturelt spørsmål. Det vert i dag bygt mange hus og forretningar som øydelegg byen eller bygda sitt særpreg. Ikkje minst ut frå ein reiselivssynstad er dette uheldig. Desse medlemane vil streke under at dette ikkje betyr eit « varig vern » av bygningar, men at vidareutvikling skal skje mest mogeleg i tråd med lokale tradisjonar og lokale særpreg.
Desse medlemane meiner at kultur er særleg viktig i vanskelege tider. Ikkje minst i tider med stor arbeidsløyse må bruk av sysselsetjingsmidlar innan kulturområdet prioriterast. Kulturbaserte arbeidsplassar vil gje betre kulturtilbod som vil ha positiv verknad for mange menneske og gje ein positiv sysselsetjingseffekt.
Høyre legger vekt på at kunst og kultur er av avgjørende betydning for utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet. Samtidig gir historisk bevissthet og forankring i den nasjonale kulturarv større trygghet i et samfunn stadig mer preget av raske og omfattende omstillinger. Kulturvern og kulturutvikling er en viktig motvekt til rotløshet og press mot nasjonale tradisjoner. Disse medlemmer mener derfor at en aktiv kulturpolitikk er viktig for å styrke tilhørigheten til nasjonens historie og utvikling.
Disse medlemmer konstaterer at norsk kultur er en del av en bredere europeisk kulturtradisjon og at norsk kultur gjennom århundrene har hentet viktige impulser fra utlandet. Det er fortsatt viktig å utnytte impulsene utenfra til å berike vårt eget kulturliv, samtidig som vi må søke å formidle de elementer fra norsk kunst, kultur og kulturarv som kan forsvare sin plass som våre nasjonale bidrag til et mangfoldig internasjonalt kunst- og kulturliv. I en tid hvor kulturpåvirkningene utenfra blir stadig flere, blir det etter disse medlemmers mening stadig viktigere å utvikle vår egen nasjonale kulturelle bevissthet og identitet. Uten et trygt forhold til eget kultur- og verdigrunnlag vil vi ikke kunne makte å utnytte impulsene utenfra på en fruktbar måte og isteden lett stå i fare for å bli passive kulturimportører. Disse medlemmer legger stor vekt på denne nasjonale begrunnelse for et offentlig engasjement i kulturpolitikken.
Disse medlemmer understreker at det offentlige hverken kan skape kultur eller skal dirigere kulturlivet. Man kan heller ikke stenge for andre finansieringskilder enn det offentlige, i frykt for det enkelte kaller « uheldig kommersialisering ». Det kan ikke være slik at midler fra andre kilder er mindreverdige i forhold til offentlig kulturstøtte, og at det bare er de kulturtiltak som mottar offentlig støtte som aksepteres som høyverdige. Disse medlemmer vil minne om at det dessverre finnes mange eksempler på at i land der staten betaler alt, er det også staten som bestemmer alt.
Disse medlemmer vil understreke at det offentlige har en viktig rolle å spille i utviklingen av norsk kunst og kultur, - først og fremst ved å sørge for at kunst og kultur får rammevilkår som sikrer at norsk kunst- og kulturliv kan utfolde seg i mangfold og frihet. Disse medlemmer mener at staten må ta et hovedansvar for « kulturlivets infrastruktur », ved bl.a. å sikre tilfredsstillende kunstnerutdannelse, sørge for de faste støtteordninger og ved å sikre det økonomiske grunnlaget for nasjonale kulturinstitusjoner. Staten må føle et ansvar for å sikre formidling av kunst og kultur på et høyt kvalitativt nivå over hele landet, bl.a. gjennom et landsdekkende formidlingsnettverk. Den offentlige kulturpolitikk må også legge vekt på å stimulere verdifulle lokale og regionale kulturaktiviteter og stimulere til aktivt samspill mellom profesjonelle kunstnere og amatører.
Disse medlemmer mener at målestokken for landets kulturelle nivå alltid vil være kvaliteten i det som skapes av kunst, ivaretagelsen og formidlingen av den nasjonale kulturarv og evnen til å gjøre kunst og kultur til fellesgode - og felleseie i samfunnet. Disse medlemmer mener derfor at de viktigste kulturpolitiske utfordringer i 1990-årene vil være å
| - | styrke kulturens funksjon som samfunnets felles referansegrunnlag, og |
| - | satse på kvalitet i alle deler av kulturlivet. |
Disse medlemmer konstaterer samtidig at også de offentlige overføringer til kulturformål må underkastes vanlig budsjettmessig vurdering fra år til år. Disse medlemmer mener at det er ønskelig å øke den statlige innsats i kultursektoren, men vil samtidig holde fast på at det aldri må bli slik at omfanget av og kvaliteten på kulturaktiviteter i samfunnet avhenger av eller vurderes ut fra offentlige overføringer alene.
Disse medlemmer har merket seg at departementet går inn for barn og unge som satsingsområde også i 1994.
Disse medlemmer har merket seg at kultur- og fritidstilbudene for barn og unge er overveldende i store deler av landet i dag, og ser det som en oppgave å stimulere til større kvalitetsbevissthet også i den yngre generasjon mht. interesser og engasjement.
Disse medlemmer mener det er viktig at barn og unge blir aktivisert og utvikler tilhørighet til vår nasjonale og vestlige kulturelle arv.
Disse medlemmer vil likevel påpeke at også offentlige tiltak og initiativ for barn og unge må underkastes de samme krav til rasjonelle begrunnelser og økonomi som andre forslag og ordninger innenfor kulturlivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at familien er vårt viktigste fellesskap, og det må føres en politikk som fremmer stabilitet og trygghet i samlivet med andre. Det er både i individets og samfunnets interesse at familiene får beholde og utvikle sin styrke og stabilitet - menneskelig, moralsk, sosialt og økonomisk. Barns behov for trygghet og et stabilt oppvekstmiljø er grunnleggende, og må være utgangspunkt for familiepolitikken.
Disse medlemmer vil arbeide for at familiene selv må få beholde en større del av egne ressurser, slik at de selv kan løse grunnleggende behov. Den offentlige medvirkningen må bidra til økt valgfrihet når det gjelder å løse omsorgsoppgavene. Etter disse medlemmers oppfatning er det viktig å fortsette arbeidet med å sikre barnefamiliene et økonomisk rom som kan gi tid til omsorg og samvær i familien. Begge foreldre må gis større valgmuligheter og bedre anledning til å bruke mer tid på daglig samvær med barna. Disse medlemmer vil derfor øke kontantoverføringene utover Regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil fortsatt arbeide for å oppnå full barnehagedekning, og vil stimulere til et variert barnehagetilbud der de eldste barna først blir sikret et pedagogisk tilbud. Disse medlemmer vil foreslå å endre finansieringssystemet samtidig med innføring av 6-årig skolestart.
Disse medlemmer presiserer at barnetrygden er en del av skattesystemet. Da barnetrygden ble innført ble det knyttet til bortfall av skattefradrag. Effekten av endring av barnetrygden er dermed det samme som en skatteendring. Det var flertall i det såkalte Overføringsutvalget, som avga sin innstilling 4. mars 1993 ( NOU 1993:11 ) for behovsprøving av barnetrygden. En slik behovsprøving vil for det første innebære et betydelig inntektsbortfall for mange barnefamilier. Dernest vil det skjerpe progressiviteten i skattesystemet for barnefamiliene stikk i strid med forutsetningene for skattereformen. Videre vil det bidra til å komplisere skattesystemet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn klart avvise behovsprøving eller andre former for beskatning av barnetrygden.
Disse medlemmer vil påpeke at den offentlige sektor i Norge er meget omfattende og legger beslag på en stor del av verdiskapningen. Alle europeiske land i tilsvarende situasjon som Norge i 1980, har redusert offentlige utgifters andel av verdiskapningen. Selv om det kan synes å være et bredt ønske om å redusere de offentlige utgifters andel av økonomien, viser erfaringer fra de siste år at Regjeringen ikke har klart å snu utviklingen. Disse medlemmer har fremmet forslag om reduserte offentlige utgifter på 11 milliarder kroner for budsjettåret 1994, og en rekke av forslagene vil sette krav til større administrativ effektivitet.
Disse medlemmer vil påpeke at offentlig maktkonsentrasjon hemmer effektiviteten i økonomien og gjør det vanskelig å løse fellesoppgaver. Dersom vi skal løse utfordringene innenfor helse- og sosialsektoren, bedre barnefamilienes levekår og styrke utdanningssystemet, må samfunnets ressurser utnyttes langt bedre enn i dag. Det krever vilje til nytenkning og omstilling.
Disse medlemmer vil peke på at arbeidet med effektivisering av den offentlige sektor ikke har hatt noen fremtredende plass i denne regjeringens arbeid. I et forsøk på å redusere arbeidsledigheten har man først og fremst konsentrert seg om å øke sysselsettingen i offentlig sektor ved å finne frem til nye tiltak i offentlig regi. Undersøkelser bl.a. i regi av Statskonsult har vist at man i enkelte etater og virksomheter bruker over 40 % av de tilgjengelige ressurser på internadministrasjon. Mye tyder på at utviklingen av nye sysselsettingstiltak og tilrettelegging av prosjekter for å sikre etatene sysselsettingsmidler, krever store administrative ressurser, og at verdiskapningen blir liten.
Den offentlige sektor må organiseres ut fra hensynet til brukerne, og beslutningene må fattes så nær de det angår som mulig. Ved at finansieringen i størst mulig grad følger brukerne blir tjenestene best mulig tilpasset behovet. Tjenesteytende, brukerrettede driftsenheter og virksomheter bør organiseres som mest mulig uavhengige enheter som kan konkurrere om å tilby tjenester. Disse medlemmer vil fremheve de offentlige ansattes kompetanse og innsikt i egen arbeidssituasjon når det gjelder hvordan utnytte begrensede ressurser best mulig.
Disse medlemmer mener det er behov for å gå grundig inn i styrings- og målesystemer for offentlig virksomhet. Det må arbeides med å utarbeide kunnskap om forholdet mellom kostnad og nytte av offentlige tiltak, f.eks. ved å utarbeide separate regnskapssystemer for de enkelte offentlig drevne etater og institusjoner, som synliggjør kostnader. Det bør etableres egne enheter for resultatoppfølging, som skal bidra med fastsettelse av relevante prestasjonsmål og vurdere effektiviteten av forskjellige tiltak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at den offentlige sektor har vært fundamentet i oppbyggingen av velferdsstaten. For arkitektene bak den skandinaviske velferdsmodellen var verken kommunal eller statlig virksomhet et mål i seg selv, men et viktig virkemiddel for å skape utjamning og en rettferdig fordeling av inntekt og levekår.
Når ulike politiske krefter i dag tar til orde for en kraftig reduksjon i offentlige utgifter mener dette medlem at velferdsstatens mål om å realisere folk sine sosiale rettigheter gjennom et omfattende system av ordninger som skal tilfredsstille folk sine grunleggende behov trues.
Et klart flertall av folket gir i en holdnings- undersøkelse uttrykk for et ønske om en større satsing på sentrale samfunnsområder som det offentlige i dag har ansvaret for. En slik holdning mener dette medlem er tuftet på ideen om en omfattende og velorganisert velferdsstat, og representerer en motvekt mot de idealene som i sterk grad preget 80-tallet, ideer som gikk ut på at velferdsstaten i seg selv var en byrde.
Dette medlem mener at det positive resultatet i holdningsundersøkelsen gir et godt grunnlag for å videreutvikle velferdsstaten og motvirke utviklingen av <2/3>-samfunnet der det store flertall får det bedre mens en liten del av befolkningen blir satt utenfor velstandsutviklinga.
Dette medlem har merket seg Regjeringens vektleggging av at offentlig forvaltning alltid må møte kravet om å være kostnadseffektiv. Det vil si at tjenester og oppgaver skal løsest med mindre ressursinnsats.
Som følge av denne holdningen har Regjeringen iverksatt omstillinger, rasjonalisering og effektivisering innen en rekke statlige etater og forvaltningsbedrifter. Noe av dette har virket positivt, men dette medlem kan ikke se at staten som arbeidsgiver, i en tid med rekordhøy arbeidsledighet, skal bidra til en yterligere forverring av situasjonen ved å iverksette store bemanningsreduksjoner.
Dette medlem viser i den forbindelse til Sosialistisk Venstreparti sine merknader under kap. 1537.
Dette medlem vil fastholde målet for likestillingen i Norge om at « kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder ». Et slikt mål fordrer en aktiv og målrettet innsats fra det offentlige såvel som fra de private organisasjonene.
Dette medlem er uenig med Regjeringen når de nå fremmer forslag om at driftsstøtten til fire kvinneorganisasjoner skal bortfalle. Foruten de negative signaler Regjeringen med et slikt forslag sender ut til kvinneorganisasjonene og dermed kvinnekampen tror dette medlem at forslaget vil kunne svekke det positive arbeidet disse kvinneorganisasjonene driver.
Dette medlem vil framholde alle de initiativ fra kommune- og fylkesnivå om igangsetting av prøveprosjekt om 6-timersdag. Kravet har stått lenge på den politiske dagsorden og har i første rekke vært reist av kvinnebevegelsen. Formålet med en 6-timers normalarbeidsdag har vært å få en mer rettferdig fordeling av de lønna og ulønna arbeidsinnsatsen i samfunnet som en strategi mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Dette medlem har merket seg at det fra de andre politiske partiene sentralt har vært liten interesse for å videreutvikle en slik strategi med bl.a. å avsette midler til forsøks- virksomhet - midler som ville kommet godt med for de kommuner og fylkeskommuner som nå aktivt og målrettet forsøker å høste mer erfaring på dette området gjennom forsøksvirksomhet.
Dette medlem viser forøvrig til merknader og forslag under kap. 846.
Dette medlem har videre merket seg gjennom oppslag i media at Justisdepartementet har uttrykt skepsis til forslag om å forby toppløs servering.
Dette medlem vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.148 (1992-1993) der det fra flertallet i komiteen ble vist til ulike måter å hindre toppløs servering og der det bl.a. heter at
| « Fleirtalet ser desse innspela som positive, og er klar over at Regjeringa er igang med ein gjennomgang av lovverket der føremålet er å finne fram til lovtekstar som forbyr topplaus servering. Fleirtalet er samd i at dette vert gjort. » |
Dette medlem forutsetter at Regjeringen følger opp de signalene den selv har gitt og som Stortinget har sluttet seg til.
Dette medlem ser nøvendigheten av å videreføre det øremerkede tilskuddet til utviklingsprogrammet i barnevernet, slik at innsatsen lokalt de tre siste åra sikres videre oppfølging. Selv om mye er bedret siden de 6000 såkalte « mappebarna » satte igang en politisk prosess som senere resulterte i utviklingsprogrammet, gjennstår mange og store utfordringer.
Dette medlem vil videre minne om at Stortinget ennå ikke har fått seg forelagt lovproposisjonen om 6-årig skolestart.
Dette medlem kan derfor på nåværende tidspunkt ikke se at det er grunnlag for å endre stimuleringstilskuddet under kap. 856, slik Regjeringen nå legger opp til. En innfasing av 6-åringene nå vil være en forskuttering av den lovmessige behandling Stortinget senere skal foreta.
Dette medlem viser forøvrig til merknader under kap. 856.
Sosialistisk Venstreparti har merket seg at budsjettforslaget til Regjeringa innebærer ei viss økning fra 1993. Dette medlem er enig i at Regjeringa legger inn øremerkede midler til kommuner der kulturtilbudene er dårlig utbygd. Dette medlem vil øke disse bevilgningene fordi det i tider med dårlig økonomi i kommunene er svært trolig at kulturen kan bli den store taparen i konkurranse med andre, lovpålagte oppgaver. Dette medlem finner grunn til å minne om målsettinga om at 1 % av statsbudsjettet skal gå til kulturformål. Skal man klare det i 1990-åra, må budsjettøkninga være kraftigere enn det Regjeringa legger opp til i forslaget. Sosialistisk Venstreparti vil øke kulturbudsjettet med i alt 140 millioner kroner.
Dette medlem har merket seg at satsinga på øremerking innen kultursektoren i 1993 ga god sysselsettingseffekt og hadde gunstige virkninger som man etter dette medlems syn må ta konsekvensen av. Gjennom den vurderinga Statskonsult har gjort, er det vist at det finnes mange kvalifiserte mennesker innen området og at prosjektene var mer kompetansegiende og meningsfylte enn SKAP-tiltakene generelt. Gjennom prosjektene er en rekke viktige, uløste kulturoppgaver blitt synliggjort. Dette medlem mener dette må følges bedre opp i 1994 enn det Regjeringa legger opp til, slik at det kan skapes varige, faste arbeidsplasser innen kulturområdet.
Dette medlem vil øke satsinga i kommunene innen billedkunst, kulturbygg, musikk, bibliotek og museum med 55 millioner kroner. Ut over dette vil dette medlem øke bevilgningene til Norsk Kulturfond, Norsk Kassettavgiftsfond, nasjonale kulturbygg, stipend og garantier, utsmykking av offentlige bygg, regionale kunstnersentra, design og arkitektur, forskjellige festspill, teater- og operaformål, bibliotek- og litteraturformål, kortfilmproduksjon og pressestøtte.
Sosialistisk Venstreparti vil satse mer på kulturformål fordi kunst og kulturliv er viktig for etisk og estetisk verdibevissthet og utvikling i lokalsamfunn. Ei mer offensiv kultursatsing vil ha viktige distriktspolitiske, økonomiske og sosiale ringvirkninger i tillegg til de sysselsettingsmessige, som er gjort rede for tidligere. I økonomisk vanskelige tider er det viktig at det offentlige satser spesielt på kulturformål.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at det er viktig å styrke familien og familienes valgmuligheter. Et viktig mål blir da en familiepolitikk som gir den enkelte familie mulighet til å kunne velge om begge foreldre skal arbeide utenfor hjemmet mens barna er små, eller om den ene skal kunne arbeide i hjemmet på hel eller deltid. Dette betinger at forholdene legges til rette slik at valgmuligheten blir reell. Både økte overføringer til barnefamiliene og utbygging av barnehageplasser er viktig for å oppnå dette.
Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti tidligere senest ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1993-1994) har foreslått en ordning med kontantstøtte til familier med barn under 3 år. En ordning med slik kontantstøtte er helt nødvendig hvis småbarnsfamiliene skal få en mer reell valgmulighet.
Dette medlem vil peke på at det er de familier som har barnehageplass som får de største overføringene fra det offentlige. Det ville vært mer rettferdig med en likere fordeling av den offentlige innsatsen til alle barnefamilier. Dette medlem vil imidlertid ikke gjøre dette på en slik måte at barnehageplassene samtidig blir dyrere for familiene.
Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti i B.innst.S.nr.I (1993-1994) foreslår at det innføres en ordning med kontantstøtte på 12.000 kroner året til foreldre med barn under 3 år fra svangerskapspermisjonens slutt til barnet fyller 3 år. Kontantstøtten utbetales månedsvis med 1.000 kroner pr. måned sammen med barnetrygden. Bare familier som ikke har fulltids barnehageplass (31 timer eller mer) får utbetalt kontantstøtten. Dette er tilsvarende slik utbetalingen skjer i Finland.
Dette medlem viser til at for Kristelig Folkeparti er målet at kontantstøtten med tiden skal være på størrelse med de offentlige tilskuddene til en fulltids barnehageplass for barn under 3 år.
Dette medlem vil peke på at forslaget om kontantstøtte dessverre ikke ble vedtatt ved behandlingen av finansinnstillingen. Forslaget fremmes derfor ikke på nytt nå.
Dette medlem vil peke på at at ikke alle barn har trygge og stabile oppvekstmiljøer. Behovet for barnevernstjenester er større enn noen gang. Endringer i samfunnets struktur, i familie og nærmiljø har medvirket til dette.
Dette medlem viser til at barnevernstjenestene er blitt styrket økonomisk både i kommuner og fylker de siste årene. Dette har bedret tjenestene og redusert køene. Dette medlem vil understreke viktigheten av at det bygges ut tilstrekkelig antall plasser i barnevernet slik at behovet for fosterhjem og andre botilbud blir dekket.
Dette medlem mener det er barnet og barnets beste som skal stå i fokus i barnevernet. Det er barnets rettigheter og velbefinnende som må være avgjørende for de tiltak som settes i verk. Det er samtidig viktig at barnevernet ter seg på en slik måte at foreldre har tillitt til etaten og våger å oppsøke barnevernet for å få hjelp.
Dette medlem vil understreke kristendommens betydning som basis for den norske kulturen.
Dette medlem mener det er viktig å stimulere til et aktivt kulturliv. Både profesjonelle tiltak og amatørtiltak har sin berettigelse og bør støttes. Frivillige organisasjoner bidrar i stor grad med å berike kulturlivet rundt om i landet vårt, og er med og sikrer et kulturelt mangfold.
Dette medlem vil peke på betydningen av å gi de frivillige organisasjonene gode arbeidsvilkår. Et samspill mellom ulike tiltak, både av profesjonell og frivillig art kan virke nyskapende og inspirerende.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at partiets alternative budsjett for 1994 er utarbeidet med utgangspunkt i partiets liberalistiske grunnholdning, partiets handlingsprogram for 1994-97 og partiets alternative langtidsprogram for perioden ( Innst.S.nr.140 (1992-1993)). Det vises også til partiets merknader og forslag i B.innst.S.nr.I (1993-1994). Fremskrittspartiet vil understreke alvoret i dagens økonomiske situasjon. Det statlige underskuddet på budsjettet er vedvarende stort og store deler av det private næringsliv opplever krise. Dette medlem mener situasjonen krever ekstraordinære tiltak for å snu utviklingen.
Fremskrittspartiet legger opp til en systemomlegging av norsk økonomi og en kritisk gjennomgang av offentlig forbruk og overføringsordninger. Målet er å bringe norsk økonomi i balanse.
Fremskrittspartiet vil i denne innstillingen legge særlig vekt på en ny og mer rettferdig familiepolitikk.
En omlegging av den økonomiske politikken i denne retningen som Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett innebærer er nødvendig både for å styrke den enkeltes innflytelse over eget liv og for å få en sunn og effektiv økonomi som kan legge grunnlaget for velstand.
Den kontinuerlige utviklingen med overføring av avgjørelsesmyndighet og midler fra den private sektor til den politiker- og byråkratstyrte offentlige sektor fortsetter i Regjeringens budsjettforslag. Denne utviklingen vil resultere i forverret konkurranseevne, betydelig økning i arbeidsledigheten, mistilpasning geografisk og yrkesmessig i arbeidsmarkedet, tap av initiativ, tap av selvstendighet og ansvar for egen situasjon, og mangel på fleksibilitet og generell markedstilpasning til endrede samfunnsforhold i landet. Det er etter dette medlems oppfatning et stort behov for å tilbakeføre midler, avgjørelsesmyndighet og ansvar til enkeltmennesker, bedrifter og lokalsamfunn. Dette kan gjøres ved en kombinasjon av lovendringer og reduserte offentlige bevilgninger, med en tilsvarende reduksjon i skatte- og avgiftsnivået. I tillegg er det behov for styrking av enkelte offentlige budsjettposter, spesielt for minstepensjonister, funksjonshemmede, syke behandlingstrengende og en-inntekts barnefamilier.
Det er nødvendig med en omlegging av politikken bort fra planøkonomiske styringssystemer og over til markedsøkonomisk kundestyring, slik at bedrifter og personer får incitament og ansvar for å tilpasse seg endrede samfunnsforhold og markedssituasjoner. Et viktig element i dette er å sikre at personer og bedrifter får beholde en så stor del av sin verdiskapning som mulig, slik at det dermed vil være naturlig å pålegge dem større ansvar for egen situasjon.
Fremskrittspartiet vil redusere politikernes og det offentliges styring til fordel for markedet. Fremskrittspartiet vil understreke at markedet er et meget presist styringsinstrument. Det er ikke slik at mindre politikerstyring betyr mindre styring. Det fører til at markedets aktører overtar styringen gjennom prismekanismen. Makten blir på denne måten desentralisert ut til folket.
Fremskrittspartiet mener at det er et sentralt politisk mål å redusere det offentlige byråkrati for å gjøre de sentrale myndigheter mer oversiktlige for den enkelte innbygger, for å øke den enkelte innbyggers innflytelse, og for å redusere det offentliges utgifter.
Fremskrittspartiet anser det videre for å være et politisk mål å redusere den offentlige sektor i Norge, ved å overlate mer bestemmelse til den enkelte innbygger.
Fremskrittspartiet vil understreke at det i de økonomiske stramme tider er viktig å prioritere de offentlige utgifter meget strengt, slik at man kan foreta innstramninger uten at dette går ut over de aller viktigste oppgavene så som helsevesen, rettsvesen og omsorg for pleietrengende eldre.
Fremskrittspartiet har derfor lagt stor vekt på å redusere offentlig byråkrati, og redusere offentlige utgifter som ikke er meget godt begrunnet.
Fremskrittspartiet vil videre være meget strenge med å utvide stillingshjemlene i forhold til 1993-nivå, med utgangspunkt i den økonomiske situasjon og nødvendigheten av moderasjon i offentlig forvaltning, og med utgangspunkt i målsettingen om å redusere det offentlige byråkrati.
Fremskrittspartiet har derfor i hovedsak gått inn for å videreføre eller redusere stillingshjemlene i sine komitémerknader.
Fremskrittspartiet vil videre vise til at det på en rekke kapitler er lagt opp til betydelig utgiftsvekst på posten for varer og tjenester - ofte uten gode begrunnelser.
Fremskrittspartiet vil peke på at det er viktig å vise moderasjon i den offentlige forvaltning i en tid hvor den politiske ledelse forkynner moderasjon overfor enkeltmennesker og bedrifter.
Fremskrittspartiet vil også vise til at det er et politisk mål for Fremskrittspartiet å redusere det offentliges del av BNP, og å redusere de offentliges utgifter.
Fremskrittspartiet vil redusere politikernes og det offentliges styring til fordel for markedet og kundestyring. Fremskrittspartiet vil understreke at markedet er et meget presist styringsinstrument. Mindre politikerstyring fører til at markedets aktører overtar styringen gjennom prismekanismen. Makten blir på denne måten desentralisert til folket.
Spørsmålet om styring via politiske organer eller markedet gjøres ofte til et spørsmål om demokrati i betydningen folkestyre. Fremskrittspartiet mener at den mest rendyrkede form for folkestyre er når hver enkelt kan velge hvilke varer og tjenester han vil ha ut fra egne ønsker og behov, direkte i et fritt marked. Mangfoldet og valgmulighetene blir erfaringsmessig langt større på denne måten enn dersom den enkelte er henvist til å velge mellom noen få politiske pakker, som omfatter alt fra helsetjenester via politi til kultur. I den politiske prosessen er det ingen garantier for at minoriteter blir hørt, mens markedsstyringen vil tilfredsstille en hel rekke ulike behov og valg.
Gjennom sine daglige kjøp av varer og tjenester er forbrukerne med på kontinuerlige « folkeavstemninger » om hvor de ønsker at ressursene skal settes inn. I så måte er markedsstyring - eller kundestyring - svært demokratisk. Markedet er med andre ord forbrukerdemokratiet på sitt beste. En offentlig forbrukerpolitikk bør begrense seg til å påse at markedet fungerer tilfredsstillende. Å utvide forbrukerpolitikken utover dette, vil i tilfelle være å gripe inn i - og således redusere - markedet og forbrukernes interesser.
I den grad informasjon og markedsundersøkelser anses for å være nødvendig, utover de kunnskaper kundene skaffer seg gjennom frie valg og erfaringer i et fritt marked, bør dette etter Fremskrittspartiets oppfatning være en oppgave som forbrukerne selv velger å igangsette ut fra sine egne interesser.
Fremskrittspartiet vil påpeke det kraftige omfanget som statlig forskning på perifere områder etter hvert har fått. Det bør stilles klart strengere krav til at den forskning man finansierer over offentlige budsjetter bør være allmennyttig og komme skattebetalerne til gode på en eller annen måte. Alt for stor del av forskningen foregår på perifere saksområder som ikke har allmennhetens interesse, og som kun skjer av hensyn til forskernes egen naturlige vitebegjærlighet. Fremskrittspartiet vil derfor sette strenge krav til hvilke forskningsoppdrag som bør gjennomføres, og vil ved hjelp av strammere budsjetter tvinge frem en strengere prioritering av forskningsoppdragene. På denne måten vil man være sikrere på at midlene benyttes fornuftig.
Norsk familiepolitikk er kjennetegnet ved en sterk økonomisk favorisering av de få barnefamilier som har tilgang på barnehageplass. Dette fremkommer ikke bare gjennom de store subsidier som overføres til barnehagene. I tillegg favoriserer skattesystemet to-inntektsfamiliene fremfor en-inntektsfamiliene. Vi har også et tilskuddssystem ved fødsel som kommer langt mer fordelaktig ut for de fødende som kommer fra et fast lønnet arbeid, i forhold til de som arbeider i hjemmet.
Det er Fremskrittspartiets mål å legge grunnlaget for en familiepolitikk som i tillegg til å ivareta barnas interesser, også tar hensyn til at foreldrene skal få reelle muligheter såvel praktisk som økonomisk, til å kunne velge omsorgsalternativer for sine barn. Det betyr at tilbudene må økes og de store økonomiske forskjeller mellom hvilke alternativer man velger, fjernes.
Fremskrittspartiet legger med dette frem sitt forslag til hvordan all støtte til barnefamilier skal kunne konsentreres omkring to typer tilskudd: Fødselstilskudd og barneomsorgstilskudd. Samt hvorledes man kan sørge for et større tilbud på barneomsorgssektoren uten at det offentlige går inn med enorme økonomiske ressurser.
Med bakgrunn i at den eksisterende familiepolitikken er et konglomerat av forskjellige støtte- og overføringsordninger, og hele politikken må sees i sammenheng, ønsker Fremskrittspartiet å gjennomføre systemskiftet i løpet av to år.
Hovedsynspunktene i Fremskrittspartiets familiepolitikk kan formuleres i følgende punkter:
Utgangspunktet for en god familiepolitikk bør være et rettferdighetsprinsipp. Urettferdigheten i dagens familiepolitikk kommer klarest frem ved diskriminering av en-inntektsfamiliene til fordel for to-inntektsfamiliene.
De familier som i dag passer sine barn selv ved at den ene part er hjemmearbeidende, må leve på én inntekt. Deres utgifter til barnepass kan således regnes som en tapt årsinntekt. To-inntektsfamiliene nyder ikke bare godt av den sedvanlige barnetrygd (og selvfølgelig fordelen av to inntekter), men de har som oftest i tillegg en barnehageplass som er subsidiert med flerfoldige tusen kroner pr. år.
I tillegg kommer selvfølgelig skattesystemet som gjør at en stor inntekt beskattes mer enn den samme sum fordelt på to inntekter. En-inntektsfamilien må dermed brutto tjene mer enn to-inntektsfamilien for å sitte igjen med det samme netto utbetalt.
Diskrimineringen av en-inntektsfamilier er selvfølgelig argument godt nok for å vri støtten til barnefamilier fra subsidieordningene til den langt mer rettferdige barnetrygden.
En annen ting er at den skjeve fordelingen sammen med skattetrykket i Norge medfører at mange som kanskje helst ville passet sine barn selv, ikke har anledning til dette av økonomiske årsaker.
En omlegging fra barnehagesubsidier til barnetrygd vil likestille familiene og gi disse et reelt valg: Leve av én inntekt og få en betydelig høyere barnetrygd som kompensasjon, eller leve av to inntekter samt barnetrygd og måtte bære omkostningene med barnehageplass selv.
Årsaken til de etterhvert enorme overføringer som ligger i statsbudsjettet når det gjelder barnehager, ligger i de rigorøse krav som barnehagelov og forskrifter setter til bemanning, lokaliteter og øvrig standard. De statlige barnehager kommer i tillegg til et ikke ubetydelig beløp i kommunale subsidier, og samlet utgjør dette en meget betydelig særbehandling av det fåtall som har barnehageplass. I andre land er det vist at barnehager kan drives for ned imot 10.000 kroner, noe som overført til norske forhold ikke bare ville gitt en massiv økning av antall barnehageplasser med derav påfølgende valgfrihet, men også en betydelig kostnadsbesparelse over offentlige budsjetter. En liberalisering av lov og forskrifter ville medføre at det ble lettere og rimeligere å drive barnehager, noe som også vil komme de utearbeidende barnefamiliene til gode.
Dagens system for støtte til fødende er også svært urettferdig, ut fra hvorvidt man har vært i arbeid 6 av de siste 10 månedene før fødselen eller ikke. En mor som har opparbeidet seg rett til full svangerskapspermisjon kan motta over 10 ganger så mye i støtte ved fødsel som en mor som ikke har opparbeidet seg en slik rettighet. Delingen av støtte ved fødsel i svangerskapspermisjon med lønn og fødselspenger, er både en kunstig og urettferdig løsning på hvorledes man skal kunne yte bidrag i den første perioden etter et barns fødsel.
Fremskrittspartiet anser familien som en viktig enhet i samfunnet og vil bedre familiens mulighet for å ta seg av egne barn gjennom generelle skattelettelser og ektefelledelt beskatning og økt barnetrygd, som gjør det lettere for de som ønsker det å være hjemme mens barna er små. Det er meget viktig at staten gjennom barnehagepolitikken og skattesystemet stiller seg nøytrale til hvorvidt foreldrene selv skal passe barna, eller benytte seg av barnehagene. I dag blir bruk av barnehageplasser sterkt oppmuntret gjennom subsidier.
Tilskuddet til barnefamiliene skal være det samme uavhengig av om barna er i barnehage eller ikke. Dette innebærer at barnetrygden og fødselspengene øker samtidig som barnehagesubsidiene gradvis avvikles. Fremskrittspartiet vil samtidig sørge for at utgiftene til pass av barn for de som ikke kan eller ønsker å gjøre dette selv, blir økonomisk levelige gjennom generell skattefrihet for dagmammavirksomhet og andre omsorgsformer for barn, gjennom spesielle skatte- og avgiftsregler for familiebarnehager, gjennom økt fradrag for utgifter til pass av barn, og gjennom sterk liberalisering av barnehageloven.
Fremskrittspartiet ønsker at man skal bygge opp en familiepolitikk som baserer seg på fleksibilitet og valgfrihet. Et variert og godt barnehagetilbud er en del av en slik familiepolitikk. I den sammenheng er det viktig å gjøre valget mellom å ha sine barn i barnehage, passe dem selv, eller å velge andre omsorgsformer, så reelt og økonomisk likeverdig som mulig. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dagens overføringspolitikk til barnefamiliene ikke medfører en slik valgmulighet. Fremskrittspartiet viser i den forbindelse til forslaget om ny barnehagelov i Dok.nr.8:51 (1990-1991) fra stortingsrepresentantene Fåne og Sørmo.
Regjeringen regner i St.prp. nr. 1 (1993-1994) med at oppimot 200.000 norske barn i alderen 0-6 år i 1994 vil ha et tilbud om barnehageplass.
Fremskrittspartiet viser til de til dels lange søknadslistene for å få barnehageplass, og vil hevde at dette er et tegn på at vi har for få barnehageplasser i Norge. Dette til tross for at den meget kraftige subsidieringen av barnehager, og den urettferdige behandlingen av familier som velger, eller er nødt til å passe barna selv, antakelig medfører en noe høyere søkning til barnehager enn det egentlige behov er.
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at i valget mellom å gi barnehageplass til flere barn, eller å beholde den skyhøye standard for de få heldige, bør man velge å lempe på kravene for få plass til flere.
Fremskrittspartiet mener at hovedmålsettingen for barnehagedrift skal være å gi barna mulighet til et trygt og omsorgsfullt lekemiljø mens foreldrene er på jobb.
Fremskrittspartiet vil ta til orde for at man skal dekke behovet for barnehager gjennom en barnehagepolitikk basert på foreldrenes økonomiske evne. En slik politikk betinger en radikal forandring av barnehagelovgivningen, slik at kostnadene kan bringes ned. Dagens lovfestede bemannings- og arealnormer og krav til utdanning gjør at etablering av private barnehager er direkte ulønnsomt uten offentlig støtte.
Fremskrittspartiet vil peke på at de meget strenge krav til barnehagene, fastslått i barnehageloven og i forskriftene til denne, medfører at vi har meget store utgifter til barnehager i Norge. Dette medfører ikke bare høye offentlige utgifter, men også høy foreldrebetaling og en dempet aktivitet og utbygging av barnehager. Kravene medfører at en heldagsplass for et barn mellom 0 og 3 år kan beløpe seg til over 100.000 kroner pr. år. I tillegg til disse rene driftskostnadene, kommer kapitalkostnadene som også dreier seg om store summer. En vanlig tre-avdelingers barnehage koster nå 5-8 mill. kroner å bygge. Bare renteutgiftene av dette kommer opp i mellom 0,5 og 1 mill. kroner pr. år.
Fremskrittspartiet vil peke på at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1993-1994) opplyser at det er hele 35.206 årsverk totalt i barnehagene, og at man kun har ca 5 barn pr. årsverk i norske barnehager. Dette viser at man har et svært høyt antall ansatte i norske barnehager. Dette virker utvilsomt meget kostnadsdrivende på barnehagene.
Dersom man sammenligner utgiftsnivået og antallet barn pr. ansatte med tilsvarende tall fra barnehager i land som vi kan sammenligne oss med, ser man at det norske utgiftsnivået ligger svært høyt.
Fremskrittspartiet viser til de omfattende endringsforslagene i Dok.nr.8:51 (1990-1991) som utvilsomt ville medført lave kostnader for norske familier med barn i barnehager, og ikke minst for norske skattebetalere.
Man beregner at den nye barnehageloven i Dok.nr.8:51 (1990-1991) i gjennomsnitt vil medføre 30 % reduksjon i utgiftsnivået i norske barnehager.
Fremskrittspartiets totale skatte-, avgifts- og overføringsopplegg vil ha store positive virkninger for barnefamiliene. Budsjettopplegget medførte en betydelig større grad av nøytralitet fra det offentliges side overfor en-inntekts- og to-inntektsfamiliene. Dette skjer i første rekke ved at det foreslås en reduksjon i subsidieringen av barnehageplasser kombinert med en økning av barnetrygden. Målet må være at det offentlige bør belønne barnefamiliene likt enten de passer sine barn selv eller om de overlater dette til andre.
Barnetrygden er en viktig del av overføringene til barnefamiliene, og er et element i det totale skatteopplegget. Fremskrittspartiets forslag om en kraftig økning av barnetrygden må sees i sammenheng med partiets syn på barnehagesubsidier og det samlede skatte- og avgiftsopplegget.
Det er Fremskrittspartiets prinsipielle syn når det gjelder barnefamilier, at all støtte bør kanaliseres gjennom barnetrygden, for på denne måten å få et ikke-diskriminerende overføringssystem. En kraftig øket barnetrygd som den eneste støtten til barnefamiliene bør således være uavhengig av foreldrenes samlede inntekt og uavhengig av den tilsynsform foreldrene velger for sine barn.
Som en konsekvens av dette vil Fremskrittspartiet redusere barnehagesubsidiene og øke barnetrygden betydelig.
Fremskrittspartiet mener at barnetrygden bør være størst i alderen 0-2 år og videre inndeles fra 3-6 og og 7-16 år. Slik Fremskrittspartiet ser det, vil en slik inndeling av barnetilskuddene være størst i den mest (belastede) perioden. Videre vil en slik tilskuddsform gi foreldrene større valgmulighet mellom selv å være hjemme og passe barna de første leveårene, eller benytte barnehagetilbud der dette måtte være mulig.
Fremskrittspartiet vil foreslå at de
ordinære barnetrygdsatsene prisjusteres og økes med kr 300 for 1994. Dette
medfører følgende satser for 1994:
Kroner
Første stønadsberettigede barn: 10.712
Andre stønadsberettigede barn: 11.204
Tredje stønadsberettigede barn: 12.620
Fjerde stønadsberettigede barn: 13.244
Femte og hvert ytterligere stønadsberettigede barn: 13.628
(I tillegg ønsker Fremskrittspartiet å øke småbarnstillegget med 14.836 kroner samt innføre et mellomtillegg for barn mellom 3 og 6 år med 9.891 kroner pr. år.)
Fremskrittspartiet vil foreslå at kap.
845 økes med 4.950 884.000 kroner. Økningen fordeles slik på
aldersgruppene:
Kroner
Barn under 3 år: 15.336
Barn 3-7 år: 10.391
Barn 7-16 år: 500
Når det gjelder de statlige
barnehagesubsidiene, vil Fremskrittspartiet foreslå en avvikling av disse
over to år. Dette vil foregå ved at det i 1993 opprettholdes noe
barnehagesubsidier for de barna som har plass (21 timer pr. uke eller mer).
Disse subsidiene fordeles etter følgende tilskuddssatser:
Kroner
Barn under 3 år med heldagsplass: 7.500
Barn 3-6 år med heldagsplass: 5.000
Disse tilskuddssatsene betyr at Fremskrittspartiet på budsjettet for 1993 vil avsette 726.000.000 kroner på barnehagebudsjettet, og at man dermed sparer inn 2.976.007.000 kroner på dette kapittel. Disse midlene benyttes i sin helhet til å øke barnetrygden for barn mellom 0 og 6 år etter satser det tidligere er gjort rede for.
Fra og med 1995 vil de resterende statlige barnehagesubsidiene falle bort og overføres barnetrygden.
Fremskrittspartiet viser til at tilskudd til barnefamiliene i barnets første leveår er svært variabelt og langt fra objektivt. Fremskrittspartiet ønsker å etablere en rettferdig ordning som gir en lik støtte til alle barnefamilier, uavhengig av om disse er stormottakere av subsidier gjennom offentlig barnehageplass, eller tilnærmet uten bidrag utover barnetrygden. Fremskrittspartiet ønsker derfor et likt fødselstilskudd til alle på kr 60.000 i stedet for en selektiv svangerskapspermisjon. I Fremskrittspartiets opplegg ligger det også at det lovfestes 26 ukers svangerskapspermisjon uten lønn.
Det er i dag en del « svart » dagmammavirksomhet ute på markedet. Dette skyldes selvfølgelig det høye kostnadsnivået i norske barnehager, kombinert med at skattereglene og skattesystemet ikke gjør det lønnsomt å drive dagmammavirksomhet legalt. En rekke foreldre som ikke har tilgang på barnehageplass, men hvor begge parter er tvunget ut i arbeidslivet på grunn av skatte- og avgiftstrykket og den lave barnetrygden, blir derfor henvist til « svart » dagmammavirksomhet.
Hvis to eller flere hjemmearbeidende gjør en avtale om at en av dem passer alle barna, mens den/de andre får seg jobb mot å dele nettoinntekten med barnepasseren, er dette « svart » dagmammavirksomhet. Deling av de utearbeidernes nettoinntekt som motytelse mot barnepass må imidlertid etter Fremskrittspartiets oppfatning ansees som fornuftig og samfunnsnyttig. Ingen er i dette tilfellet snytt. Alternativet til en slik ordning ville være at mange slike utearbeidende passet sine egne barn. Det offentlige ville da miste skatt og arbeidsgiveravgift ved en utearbeidendes jobb.
Fremskrittspartiet mener at det vil være samfunnsmessig fornuftig dersom man legaliserte dagmammavirksomhet, og gjorde denne legale virksomheten økonomisk attraktiv gjennom skattefritak for dagmammaen, og gjorde utgiftene fradragsberettiget for betaleren på lik linje med barnehageutgiftene. Den som leier en dagmamma til å ta seg av barnet, vil med dette opplegget også slippe de store administrative og økonomiske utgiftene det innebærer å måtte registrere seg som arbeidsgiver, innkreve skatt fra dagmammaen, og innbetale arbeidsgiveravgift.
Et slikt skattefritak ville ført til et langt større tilbud av dagmammaer i Norge, og flere som ønsker å gå ut i lønnet arbeid hadde fått muligheten til dette. Rettssikkerheten og trygghetsfølelsen for de foreldre som er avhengig av slik omsorg for sine barn i dag, ville blitt styrket ved at virksomheten ble legal og oversiktlig.
Virkningen vil være at vanlig dagmammavirksomhet blir lovlig, noe som vil medføre en økning i tilgangen på dagmammaer og dermed flere barnehageplasser. Det ansees for å være mangel på barnehageplasser i Norge, og endringene vil bedre dette forhold uten noen form for offentlig utbetaling. Noen vil også finne det mulig å innrede sitt hjem med sikte på å ta imot andres barn, fordi det blir økonomisk attraktivt og kan gjøres på trygg og fast basis. Vanlig barnehagevirksomhet vil ikke være mulig idet det er begrenset til eget eller barnets hjem.
Fremskrittspartiet har tidligere tatt opp forslag om skattefritak for slik virksomhet i Dok.nr.8:21 (1988-1989), men ble den gang nedstemt.
Man vil likevel ta opp forslag om å be Regjeringen innføre et slikt system. Lovforslaget er gjengitt til slutt i handlingsplanen, og vil bli tatt inn i finanskomiteens innstilling om lovoppfølging av budsjettet.
Når foreldrene gjennom denne omleggingen av overføringssystemet til barnefamiliene må dekke en større del av utgiftene selv, er det rett og rimelig at man får trekke fra utgifter som bidrar til egen inntekts ervervelse. Fremskrittspartiet vil derfor foreslå en opptrapping av det såkalte foreldrefradraget. Konkret foreslås det at dette økes til 30.000 kroner i 1994.
Det som samler et folk til en nasjon, er de felles verdinormer som sammenfattes i et bevisst historisk kulturgrunnlag. Disse helt fundamentale begreper er nedfelt i Fremskrittspartiets prinsipp-program.
Fremskrittspartiet erkjenner også at vi som nasjon og folk har en sterk tilknytning til europeisk tradisjon og historie. Rettsstaten, folkestyret og den kristne kulturtradisjon er fundamentet for vår kultur.
Fremskrittspartiets kulturpolitikk bygger derfor på prinsippet om generelle regler som skaper toleranse og sikrer ytringsfrihet. Kultur er et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som hvert enkelt menneske tillegger en høy egenverdi. Historisk sett har vi en kulturarv som vi bygger videre på, mens dagliglivet byr på et lokalt kulturliv med varierende innhold. Kultur kan defineres individuelt og generelt. Menneskers forhold til kultur varierer. Hva de legger i begrepet vil også variere sterkt.
Fremskrittspartiets grunnholdning er at kulturen skal være fri for politisk styring. Kultur må være basert på frivillighet og et personlig engasjement, slik at enkeltmennesket med fantasi og kreativitet kan skape noe nytt.
Bare frie individer i et fritt samfunn kan utvikle disse egenskaper. Statens rolle i denne prosessen bør være begrenset til å opprettholde den rettslige ramme for individets selvvalgte handlinger. Fremskrittspartiet mener at politisk målstyring av kulturlivet slik det praktiseres i dag, fører til passivitet og stagnasjon.
Det som kjennetegner et levende kulturliv, er at individet tar del i det. Det er derfor meningsløst å overføre individets engasjement til et offentlig organ eller byråkrati. Disse instanser vil gjennom disponering av skattepenger bestemme et kulturtilbud og dermed frata folk muligheten til eget valg.
Politikerstyrte kulturgoder underslår kulturens grensesprengende vesen. Fremskrittspartiet vil derfor ha et åpent marked for kultur, hvor folk selv kan bruke sine midler på de kulturgoder de selv ønsker å benytte seg av eller støtte opp om. Dette vil i større grad enn en statlig styrt kultur, sikre at midlene tilflyter det positivt byggende kulturliv og dets aktører.
Det er viktig for den enkelte og fellesskapet at den iboende fantasi og kreativitet stimuleres og finner sin uttrykksform i skapende eller utøvende aktiviteter. Dypest sett er dette i harmoni med den menneskelige natur, hvor personlige evner og livskvaliteter stimuleres og gis utviklingsmuligheter. Kulturen skal, hvis den fungerer rett, være en pådriver til nyskapning og fremdrift, både åndelig og materielt.
Et sentralt trekk ved den eksisterende kulturpolitikken er at enkeltmennesket blir beskattet for at politikere og byråkrater skal få midler til å finansiere kulturaktiviteter de mener samfunnet har behov for og trenger. Enkeltmennesket blir fratatt retten til å velge, men pålagt å betale for kulturtilbud de kanskje aldri kommer i berøring med.
De senere års sosialisering og byråkratisering av kulturlivet har medført en offentlig styrt etterspørsel, hvor kunstneres primære mål kommer i bakgrunnen i forhold til det å markedsføre seg overfor politikere, med henblikk på budsjett/finansiering. I takt med et voksende byråkrati innen kulturlivet, blir dette er stadig mer fremtredende trekk ved den offentlige kulturpolitikk.
Overføringer til kunst, kultur og fritidsaktiviteter er isolert sett store i Norge. Problemet er å disponere midlene og yte en « rettferdig » fordeling. Det er urealistisk å tro at den offentlige kultursatsningen i Norge noen gang skal bli i stand til å yte alle « rettferdighet » i den forstand at alle får sin del. Offentlige, som private bidrag, er og blir selektive, gitt på et subjektivt grunnlag.
I realiteten er det derfor ingen praktisk logikk i at offentlig ansatte kulturbyråkrater foretar valg på vegne av den enkelte. Man må forvente at det i et uavhengig marked finnes mennesker som er skikket til å fornye og videreutvikle felles kulturverdier. Ut fra et liberalistisk synspunkt mener vi at skapende kunst og kunstutøvere er en del av vårt aktive åndsliv. Kunst og kultur er som sådan en vesentlig del av vår identitet og gjennomsyrer således hele samfunnet. Fordi den er allestedsnærværende, trenger den ikke politisk manipulering for å kunne videreutvikles.
I praksis er en sterk offentlig kultursatsing en undervurdering av enkeltmennesket, noe som på sikt vil resultere i at folk mister respekten for kunst og kultur.
Nettopp derfor er en liberalistisk og brukerstyrt kulturpolitikk den eneste løsning.
Fremskrittspartiets kulturpolitikk kjennetegnes ved sin positive tro på menneskets aktive og kreative natur, og ikke på lovgivere som i første rekke ser sin oppgave i å vedta reguleringer og begrensninger på menneskelig aktivitet. Fremskrittspartiet mener derfor at kulturen er best tjent med at markedet, dvs. brukerne, i størst mulig grad skal ha frihet til å velge de kulturaktiviteter som passer dem best, og som de vil være med på å finansiere.
Når man tar til orde for at staten ikke bør understøtte enkelte kunstnere og kunstformer, blir man beskyldt for å anse kunst for å være unyttig. Videre beskyldes man ofte for ikke å verdsette det formål som får understøttelse og for å være motstandere av den slags kulturvirksomhet.
Beskyldninger som dette har sitt utspring i frykt for kommersialisme og « markedskreftenes frie spill ». Disse beskyldningene er basert på uvitenhet, og er en svært snever definisjon av markedet. Et kulturliv basert på frivillighet og uten statsinnblanding betyr ikke at bare aktiviteter som gir profitt er « liv laga ». Privat kulturproduksjon og tilbud uten profitt har, og har hatt, en like selvfølgelig plass i et fritt samfunn som profittorientert produksjon. Det motsatte syn ville innebære at det enkelte menneskes ideelle motivasjon og verdioppfatninger ville forandre seg totalt i det øyeblikk samfunnet valgte å gå bort fra at staten dominerer kulturlivet og over til frihet og ikke-innblanding fra det offentlige. Noe slikt anses som ganske utenkelig.
Det som i virkeligheten vil skje i en slik forandringsprosess, er i hovedsak at offentlige midler erstattes av private gaver m.v. Kulturaktiviteter som i dag drives eller støttes av det offentlige, vil etter en liberalistisk målsetting måtte a) omdannes til kommersielle institusjoner, b) understøttes på frivillig, idealistisk grunnlag eller c) nedlegges.
Intensjonene bak en liberalistisk kulturpolitikk er ikke å frigjøre offentlige midler slik at disse kan benyttes til andre formål. En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot et mål - et fritt og selvstendig kulturliv. Således er besparelser på offentlige budsjetter kun en konsekvens av dette, og innsparingen bør i sin helhet (minst) gis ut igjen i form av skattelette. På denne måten reduseres skattetrykket, og dermed vil etterspørselen etter kunst og kultur øke tilsvarende.
I takt med et økt offentlig kulturengasjement har man sett en nedgang i den private støtten, samtidig som enkeltmenneskenes idealisme og engasjement har avtatt. Offentlig styring og drift av såvel kulturinstitusjoner som forskjellige kulturaktiviteter har medført passivitet og likegyldighet hos store deler av befolkningen. Politikeres og byråkraters bestrebelser for å gjøre kulturpolitikken til et virkemiddel og kulturaktivitetene til et ledd i en sosialistisk samfunnsforming (kulturmeldingen 73/74), er derfor så langt kronet med hell.
For å snu denne utviklingen, må man gi klare signaler om et minimalt offentlig ambisjonsnivå på kultursektoren, kombinert med en generell og verbal oppmuntring av private tiltak. Private givere, som pga. offentlig støtte er forsøkt overflødiggjort, må igjen bringes på banen. Styringen av kulturlivet må gis tilbake til det enkelte menneske i kraft av dets frihet til å tilby og etterspørre kulturgoder som enkeltperson, eller som deltaker i en frivillig gruppe, selskap, stiftelse e.l. En vil da overføre ansvaret for kultur- og åndslivet fra kulturkommissærene og tilbake til det enkelte individ. Enkeltmenneskets incentiv ligger i vissheten om at dersom ikke han/hun gjør noe, vil ingen gjøre det. Prinsippet om at av rettigheter følger plikter, og det faktum at hvert enkelt individ stilles overfor et reelt valg, vil sikre mangfold, samhold og et rikere kulturliv.
Allerede i dag er næringslivet en betydelig sponsor i norsk kulturliv. Naturlig nok er deres innsats hovedsakelig rettet mot idrett, men det finnes også eksempler på betydelig sponsing av næringslivet, f.eks. Oslo Filharmoniske orkester, Filharmonien etc. Totalt sett er det imidlertid dekning for å hevde at næringslivets bidrag til utpreget finkultur er nokså beskjeden. Interessen fra næringslivet er likevel stigende, da man de senere år har begynt å vektlegge i større grad betydningen kultur har som kvalitativ persondannelse for den enkelte ansatte. Når næringslivets deltakelse likevel ikke er større, kan det selvfølgelig skyldes det faktum at det offentlige i dag har påtatt seg denne rollen og at det således ikke finnes incentiv for økt satsing innen næringslivet.
Andre grunner kan være at skattenivået og fradragsregler gjør det mindre attraktivt å bidra med donasjoner og sponsormidler til aktiviteter som gir såvidt liten effekt av markedsføring for de aktuelle giver-/sponsorselskapene.
Uansett motiv for tilbakeholdenhet, er det grunn til å anta at motivasjonen for næringslivsstøtte økes betraktelig den dag kultur- og organisasjonslivet for øvrig må basere sin drift på andre midler enn offentlig understøttelse. Erfaringer fra andre land tilsier at potensialet for økt næringslivsengasjement i kulturlivet burde være relativt mye større enn dagens omfang tyder på.
Når alt kommer til alt, er det kanskje kulturarbeidernes fordommer og frykt for innblanding og kommersialisering som er det største hinder for et sterkere engasjement fra næringsliv og andre private givere.
En holdningsendring på dette området vil komme som følge av reduksjoner i offentlige tilskudd og støtte.
Et sentralt moment er hvilken rolle staten bør ha i kulturlivet. Fremskrittspartiet representerer i dag det eneste alternativ til det rådende syn.
Offentlig støtte til, og styring av, kulturlivet regnes som uunnværlig for dets overlevelsesevne. Fremskrittspartiet går inn for en privatisering av kulturlivet: Kulturlivet skal styres av det enkelte menneske, ved daglige valg og prioriteringer, ikke av politikere og offentlig ansatte kulturbyråkrater.
Den som argumenterer for privatisering av (eller innen) kulturlivet, møtes ofte med argumentet om at det er allmenn enighet om å støtte kulturen: « Kultur er livsnødvendig for alle, derfor må den støttes. » Dermed oppnås en idealisme hvor tvang blir en nødvendighet, samtidig som man hevder å ha bred oppslutning om synet på kultur. Hvis « alle » er enige om at kulturen skal støttes, hvorfor er det da nødvendig å tvinge folk til noe de likevel frivillig vil gjøre?
Dersom folk mener kulturarven er så viktig at de slutter opp om offentlig støtte, er den sterk nok til å overleve ved frivillig støtte uten offentlig innblanding. I siste instans blir kulturlivet styrt gjennom disponering av pengemidlene. Tilbud om økonomisk støtte, avhengig av visse betingelser, hemmer og fortrenger kulturell aktivitet til fordel for å rette all aktivitet inn mot å tilfredsstille betingelsene for offentlig støtte. Dermed blir hele det frie kulturlivet - og dermed samfunnet - skadelidende.
Kulturen har overlevd historiens ragnarok, og den har rimelig utsikt til endog å overleve byråkratiets innblanding. Kultur er en naturlig del av menneskenes anliggender. Den trenger ikke overøses med politikerstyring eller offentlige midler for å blomstre. Derfor trenger vi ingen nasjonalstyrt kulturpolitikk. Det er unødvendig i et fritt samfunn.
Hovedsiktemålet for praktisk kulturpolitikk bør være nedbygging av statlig kulturstøtte, samt de styringsinstrumenter politikere og kulturbyråkrater i dag har for kontroll av kulturlivet.
I den norske velferdsstaten hvor det offentlige disponerer over mye av det som skapes, vil velorganiserte grupper kunne påvirke politiske beslutninger for å skaffe seg fordeler. Det kan for eksempel være i form av offentlige støtteordninger. Støtten kan utgjøre et betydelig beløp pr. medlem i gruppen. Betalingen derimot blir spredt utover en stor uorganisert gruppe skattebetalere som ikke merker stor forskjell enten en bestemt subsidie blir vedtatt eller ikke. I sum for skattebetalerne dreier dette seg imidlertid om betydelige beløp.
Politikerne vil ofte vinne flere stemmer hos enkeltgrupper som mottar støtte, enn de taper blant velgere som skal finansiere støtten. Politikerne tar, i likhet med andre, avgjørelser med tanke på seg selv og sitt parti. Dermed gir de også støtte til stadig flere enkeltgrupper.
Byråkratiet kan ofte bli en støttespiller for pressgrupper som mottar støtte, ved sin administrasjon av ulike støtteordninger. Behovet for å bygge ut byråkratiet øker i takt med størrelsen på overføringene.
Kultursektoren er intet unntak. Organisasjonsformen er bygget opp med tanke på permanente offentlige støtteordninger.
Kunstnere og deres organisasjoner har i dag mulighet til å påvirke bevilgende myndigheter. Dette har ført til sterk organisering innen kultursektoren, en organisering som i stor grad er rettet mot den offentlige kulturadministrasjon.
Representanter for kunst- og kulturliv bruker tid og krefter i kampen for økonomisk støtte. De deler av kulturlivet som ikke hevder seg i denne kampen, vil lett bli oversett når det kommer til offentlige overføringer. I et fritt marked, uten offentlig støtte, ville kunstnere derimot ha muligheter til å konsentrere seg primært om det å markedsføre og utvikle kulturen videre.