| |
Nasjonalt, så vel som internasjonalt, må nye virkemidler til for å møte de største internasjonale utfordringene etter at den kalde krigens slutt endret rammebetingelsene for en internasjonal politikk. Det er en overordnet utfordring å arbeide for en bedre organisert verden, hvilket stiller nye krav og utfordringer også til utformingen av norsk utenrikspolitikk. Det som skjer i det tidligere Jugoslavia viser at nasjonalstaten ikke kan være den eneste bærebjelken i det nye Europa. Det må skapes et fellesskap som forener menneskene i mangfold snarere enn skiller dem i jakten på det ensartede. De åpne samfunn må bevares, samt et Europa som er bærekraftig i forhold til krav som stilles på mange områder.
En stabil europeisk ordning kan bare skapes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det nære samarbeidet mellom NATO/EF-landene danner grunnlaget for stabilitet i vår del av verden. Det anses avgjørende for Norge å være en del av den brede integrasjonsprosessen som er i gang, ikke minst arbeidet for å bryte ned skillelinjene mellom Øst- og Vest-Europa. Søknaden om EF-medlemskap er basert på at Norge trenger å delta i et mer forpliktende internasjonalt samarbeid i Europa for å stå bedre rustet til å løse overgripende utfordringer knyttet til fred, sysselsetting, økonomi og miljø.
Arbeidet med å iverksette EØS-avtalens bestemmelser vil fortsette, med sikte på å sikre norsk arbeids- og næringsliv deltakelse med like spilleregler på våre viktigste markeder, og gjennom assosiert medlemskap i Vestunionen vil man søke å styrke den europeiske pilar i NATO. Det anses viktig å utnytte de muligheter som ligger i norsk medlemskap i NATO, KSSE, Europarådet og De forente nasjoner. Norge vil fortsatt bidra aktivt til FNs fredsbevarende virksomhet.
For Norge vil det være særlig viktig å bidra til stabilitet i Russland og til en utvikling preget av samarbeid mellom Russland og resten av Europa. Sammen med de andre vestlige land vil Norge fortsette arbeidet med å fremme demokratiet og sosial markedsøkonomi i reformlandene i Øst- og Sentral-Europa, særlig rettet mot Nordvest-Russland, de baltiske land og Polen. Barentssamarbeidet utgjør en hovedramme for Norges arbeid med å trekke Russland inn i stabiliserende europeiske samarbeidsstrukturer.
Videre er Norge beredt til å bistå partene i forhandlinger om gjennomføringen av prinsipperklæringen mellom Israel og PLO. Globale solidaritetshensyn og nasjonale interesser tilsier fortsatt aktivt norsk engasjement i Nord/Sør-spørsmålet og på miljøsiden. De store forskjellene i utviklingsnivå mellom den fattige og den rike delen av verden betyr en vedvarende trussel mot fred og sikkerhet. Utviklingshjelp og humanitær bistand må gå inn i industrilandenes politikk som naturlige og nødvendige bestanddeler.
Utenriksdepartementets hovedoppgaver kan sammenfattes som følger: Trygge norsk sikkerhet gjennom samarbeid i NATO og Vestunionen, samt økt kontakt med reformlandene i øst. Høy prioritet til Barentssamarbeidet. Videreføre medlemskapsforhandlingene med EF med sikte på å oppnå en avtale som ivaretar tilstrekkelig kontroll over naturressurser og gir gode løsninger for primærnæringene. Gjennom EØS-samarbeidet bidra til å gjennomføre EØS-avtalens bestemmelser. Medvirke til en videreutvikling av det internasjonale handelssystemet innen GATT gjennom en avslutning av Uruguayrunden. Bidra til stabilitet i Europa og Europas nære områder som Midt-Østen. Styrke det internasjonale apparat for megling, konfliktløsing og fredsbevarende operasjoner, særlig gjennom FN. Opprettholde utviklingshjelp og humanitær bistand på et høyt nivå og å fremme økonomisk vekst og sosial utvikling i utviklingslandene. Arbeide for en internasjonal miljø- og energipolitikk som fremmer en bærekraftig utvikling.
For 1994 er det i St.prp. nr. 1 over Utenriksdepartementets budsjett på programområde 02 foreslått bevilget 2.493.311 kroner. Dette utgjør en nominell økning på 10,8 % i forhold til B.innst.S.nr.III i 1993.
Innenfor programområde 02 vil Regjeringen legge spesiell vekt på følgende områder i 1994:
EØS/EF: Prioritere tilretteleggelsen av Norges deltakelse i EØS og arbeide for et best mulig forhandlingsresultat med EF.
Øst-Europa: Økte kontakter med sikte på å styrke den demokratiske utvikling og sikre politisk og økonomisk stabilitet i disse landene. Regjeringens handlingsprogram for Øst-Europa videreføres.
Barentsregionen: Bidra til en positiv økonomisk og samfunnsmessig utvikling i det nordligste Europa.
Globalt samarbeid: Bidra til bedre organisert verdenssamfunn basert på folkeretten, prinsippet om fredelig bilegging av tvister og styrking av FN. Arbeide for vern om de grunnleggende menneskerettighetene. Styrke FNs evne til å løse fredsbevarende oppgaver.
Bærekraftig utvikling: Styrke det internasjonale samarbeidet om miljø og utvikling.
Handel: Aktivt arbeide for å bedre rammebetingelsene for verdenshandelen og styrke det regelbaserte multilaterale handelssystemet. Prioritet til tilretteleggelsen av norsk deltakelse i EØS. Arbeide for et best mulig forhandlingsresultat i medlemskapsforhandlingene med EF. Aktivt bistå til positiv utvikling i Øst-Europa og tilretteleggelse for norske eksportinteresser i regionen. Aktivt bistå norske eksportinteresser, spesielt de små og mellomstore bedriftene.
Skipsfart: Videreutvikle norsk skipsfart som en internasjonal og konkurransedyktig næring og under hensyntagen til sysselsetting, sikkerhet og hindring av forurensning. Sikre sysselsettingen av norske sjøfolk på norske skip.
Presse og kulturformål: Utnytte den profileringsmulighet OL'94 gir. Oppfølging av tidligere større satsinger. Informasjon i forbindelse med gjenopptakelse av vågehvalfangst vil bli videreført.
Konsulær bistand: Medvirke til å bistå norske borgere og ivareta deres interesser overfor utenlandske myndigheter og organisasjoner.
Over programområde 03 Utviklingshjelp foreslås bevilget 7.844 mill. kroner, hvilket utgjør 1,06 % av BNI-anslaget for 1994. Budsjettforslaget innebærer at Norge vil være ett av de land i verden som yter mest utviklingshjelp målt i forhold til BNI. Prosentvis endring mellom 1993-94 vil være 6 %, forslaget er ca 440 mill. kroner høyere enn B.innst.S.nr.III for 1993.
Norsk utviklingshjelp skal bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingsland. Bistanden skal brukes slik at den gir størst mulig utviklingseffekt for de fattige befolkningslag, den skal fortrinnsvis gå til de fattigste land og den skal utformes på en slik måte at den skaper minst mulig avhengighet av fortsatt bistand.
Regjeringen legger spesielt vekt på følgende områder i 1994:
Bærekraftig utvikling: Omfattende bistand til en miljømessig bærekraftig utvikling anses av stor betydning. Ca 1,18 mrd. kroner av bistandsbudsjettet skal gå til ulike miljørelaterte formål i 1994.
Økonomisk vekst: For å bedre levevilkårene for befolkningen i de fattigste landene, anses økonomisk vekst innenfor naturens tåleevne som en forutsetning. Særlig skal kvinner søkes trukket med i utviklingsprosessen. Det er økende interesse i mange utviklingsland for samarbeid med næringslivet i industriland, og det er foreslått at bevilgningene til samarbeid med norsk næringsliv (kap. 180) økes med 100 mill. kroner i 1994.
Sosial utvikling: Grunnleggende sosiale tjenester og utvikling av menneskelige ressurser må styrkes for å oppnå en selvbærende utvikling. Rettferdig fordeling av godene er nødvendig for å sikre at framgang kommer de brede lag av folket til gode. Over 10 % av utviklingshjelpen går til helse, familieplanlegging og mor/barn-omsorg.
Demokrati og menneskerettigheter: Disse er sentrale forutsetninger for sosial utvikling. Arbeidet prioriteres og det er utarbeidet egne retningslinjer om demokratistøtte i bistandsarbeidet.
Humanitær bistand, nødhjelp og flyktninger: Naturkatastrofer, krig og krigslignende tilstander har skapt et enormt behov for humanitær bistand og nødhjelp. Særlig har utviklingen i det tidligere Jugoslavia, på Afrikas Horn og det sørlige Afrika medført omfattende menneskelige lidelser og skapt flyktningstrømmer. Ca. 850 mill. kroner er foreslått bevilget over bistandsbudsjettet i 1994. I 1994 foreslås bevilget 554 mill. kroner over bistandsbudsjettet for å dekke deler av utgifter for flyktninger fra utviklingsland i Norge.
Midt-Østen: Det legges stor vekt på de bilaterale og multilaterale fredsforhandlingene om Midt-Østen. Støtten til forsoningsprosessen skal videreføres, bl.a. ved å bedre de økonomiske og sosiale vilkår i de okkuperte områder.
Afrika: Bistand til Afrika sør for Sahara vil også i 1994 bli holdt på et høyt nivå. Til sammen vil om lag 60 % av den bilaterale bistanden gå til befolkningen i denne regionen. I tillegg til programlandene, vil særlig den positive utviklingen i Etiopia, Eritrea og Uganda støttes.
Sør-Afrika: Det legges stor vekt på å følge opp den mangeårige norske innsatsen for å avskaffe apartheid og hjelpe apartheidpolitikkens ofre. En vellykket overgang til flertallsstyre kan få positive følger for resten av regionen, som er det viktigste satsingsområdet for norsk bilateral bistand. Demokratiseringsprosessen i Sør-Afrika vil bli støttet for å fremme politisk stabilitet i landet. Norske private organisasjoner vil fortsatt være en viktig kanal for norsk bistand. Støtte til en fortsatt demokratiseringsprosess vil også være viktig.
Multilaterale organisasjoner: Bistanden gjennom disse vil bli opprettholdt på et høyt nivå. De spiller en sentral rolle når det gjelder å bevare fred, styrke menneskerettighetene og demokrati, skape utvikling i fattige land og verne om ressursene i miljøet. Den del av bistanden som går via multilaterale organisasjoner i 1994 vil bli om lag 3,2 mrd. kroner, eller ca 40 % av bistandsbudsjettet.
Private organisasjoner: Det foreslås også en økning av støtten til prosjekter i regi av norske organisasjoner. Disse utgjør en verdifull kanal for utviklingshjelp.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, Arnstad, Bondevik, Dale, Lahnstein og Solheim, ser de globale miljø- og fattigdomsproblemene som de største utfordringer vi står overfor i det internasjonale samfunnet. Økologisk uforsvarlig ressursforvaltning, forørkning og tørke har ført til at millioner av mennesker de senere årene er tvunget på flukt fra sine bosteder og endt opp som sultofre eller som « økologiske flyktninger ». En global innsats for miljø og utvikling er derfor mer påkrevet enn noen gang. Disse medlemmer vil dessuten peke på at sterk befolkningsvekst og en økende gjeldsbyrde svekker muligheten til en positiv utvikling, særlig på det afrikanske kontinentet. Disse medlemmer kan på denne bakgrunnen ikke se noen grunn til å svekke innsatsen overfor de fattigste landene gjennom bruk av midler fra bistandsbudsjettet til tiltak i Norge. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til merknader i Innst.S.nr.195 (1992-1993) hvor det ble uttalt at støtte til flyktningers opphold i Norge ikke skulle dekkes via bistandsbudsjettet. Disse medlemmer vil også vise til den brede allianse det har vært i Stortinget om nivået på norsk bistand og målsettingene om at bistanden skal kanaliseres til de fattigste landene. Disse medlemmer ser det som uheldig at Regjeringen svekker denne alliansen gjennom å legge fram et budsjett som for andre år på rad betyr en reduksjon av innsatsen overfor de fattigste landene. Dette gir et uheldig signal både til den norske befolkningen og til andre giverland. Disse medlemmer mener det er grunn til å understreke det ansvar Norge har som et av verdens rikeste land og den rolle vi har valgt å innta som et av de land som ønsker å stå fremst i kampen for økt samarbeid mellom Nord og Sør.
Disse medlemmer mener det er viktig at
norsk bistand i størst mulig grad målrettes i forhold til målene om å nå de
fattigste landene og å dekke grunnbehov. På denne bakgrunn er disse
medlemmer bekymret over den sterke økningen i næringslivsorientert bistand.
Disse medlemmer mener dette innebærer at en større del av norsk bistand går
til områder og tiltak som ikke er prioritert. Disse medlemmer er uenig i
denne omprioritering og mener dette er i strid med de generelle prinsipper
og prioriteringer som tidligere er lagt til grunn.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil legge hovedvekten av en fattigdomsorientert
strategi for miljø og utvikling gjennom forslag om økte bevilgninger særlig
på fire innsatsområder. Profilen avspeiler økt satsing på Afrika sør for
Sahara, økte midler til multilaterale tiltak i regi av FN, gjeldslette og
økte ressurser til humanitær bistand og flyktningehjelp.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke behovet for å styrke det internasjonale samarbeidet. Utfordringer knyttet til fred, sysselsetting og rettferdig fordeling av godene må møtes på alle plan, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Et vellykket internasjonalt samarbeid forutsetter at beslutninger effektivt kan påvirkes og styres fra lokalt og nasjonalt nivå. Samarbeidet må også ta hensyn til at landene er forskjellige. Respekt for egenart og tradisjon er en grunnleggende forutsetning for at det kan bygges opp tillit mellom folkene.
Disse medlemmer mener derfor at også samarbeidet i Europa best fremmes på grunnlag av prinsippene om mellomfolkelig samkvem og folkerett. Etter disse medlemmers oppfatning representerer Europa-unionen et radikalt brudd med tradisjonelle, internasjonale samarbeidsprinsipper. Både politisk og økonomisk står Unionen for en sammensmeltning av land. Dette kommer politisk til uttrykk ved økt bruk av flertallsbeslutninger og bortfall av vetorett. I det utøvende organ, Kommisjonen, som også har tilnærmet enerett som forslagsstiller, kan ikke medlemmene i henhold til Maastricht-traktaten motta instruksjoner fra sine hjemland.
Disse medlemmer vil henlede oppmerksomheten på at EU allerede i dag utformer politikk på de fleste områder. Ved at store deler av politikken blir felles, bindes landene sammen. Realisering av unionsplanene innebærer således betydelige suverenitetsavståelser fra medlemslandene og mer sentralisert makt.
Disse medlemmer har merket seg at de enkelte land ikke kan imøtekommes varige unntak fra EUs politiske retningslinjer, slik disse er nedfelt i Romatraktaten, Enhetsakten og Maastricht-traktaten. Dette viser at EU ikke tar tilstrekkelig hensyn til egenart og tradisjon. Gjennomføringen av konkurransereglene i henhold til EØS-avtalen bekrefter også at dette er tilfelle. Like konkurranseregler gir ikke muligheter til likeverdig konkurranse, med mindre de enkelte land får anledning til å kompensere for forskjeller i klima og geografisk plassering.
Disse medlemmer mener at den eksisterende frihandelsavtalen bygger på likeverdighet i handelen, og den gir oss muligheter til å gjennomføre en politikk som er tilpasset norske forhold. En slik linje åpner også for internasjonal solidaritet. Norge er i dag et av de mest åpne land i verden, med stort internasjonalt engasjement.
Disse medlemmer vil fremheve det all-europeiske samarbeid som alternativ. Den nordiske samarbeidsmodellen kan i denne sammenheng tjene som eksempel på hvordan landene kan ordne samarbeidet seg imellom, på basis av mellomfolkelige prinsipper. Fordi EU-unionen i sin karakter blir stadig mer overnasjonal, vil den ikke fylle behovet for all-europeisk organisering.
Disse medlemmer mener sikkerhetspolitikken naturlig må justeres i forhold til endringer i det s.k. trusselbildet. Faren for militær konfrontasjon i Europa er nå mindre, på den andre siden truer indre kriser stabiliteten og freden i enkelte områder. Økonomiske tiltak og tillitsskapende initiativer vil nå måtte bli tillagt større vekt.
Disse medlemmer konstaterer at såvel
EU som Norge har felles interesse i å videreutvikle NATO, både for å
forebygge nye militære utfordringer, og for å kunne finne svar på det
endrede trusselbildet. KSSE, NACC, FN og Europarådet vil også spille en
viktig rolle i det alleuropeiske perspektiv.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kullmann Five, Petersen og Talleraas, viser til at statens utgifter nå er på et meget høyt nivå, og at utviklingen den siste treårsperioden har vært bekymringsfull. Resultatet er at ca 7 av 10 kroner av verdiskapningen i Fastlands-Norge nå går gjennom offentlige budsjetter. En rekke forhold knyttet til norsk økonomi er preget av en betydelig grad av usikkerhet. Denne usikkerheten er både knyttet til at landet som helhet og staten i særdeleshet er svært avhengig av oljeressursene i Nordsjøen. Inntektene fra oljen lar seg delvis styre gjennom utvinningstakt og skattenivå, men størst påvirkning har oljepris og dollarkurs på kort og mellomlang sikt. Disse elementene gjør at staten må vise nøkternhet i sine utgifter for å sikre tryggheten også i fremtiden. Dette er også årsaken til at Høyres budsjettalternativ i så stor grad tar sikte på å redusere byrdene som skyves videre til generasjonene etter oss gjennom en raskere nedbygging av budsjettunderskuddet enn det Regjeringen legger opp til. Dette innebærer vesentlige innstramninger på de fleste budsjettområder, og bevilgningene til utviklingshjelpen reduseres også innenfor rammene av et forsvarlig nivå for de offentlige utgiftene.
Disse medlemmer vil minne om at vi en rekke ganger i Stortinget har pekt på at om ikke styrken i norsk økonomi gjenvinnes vil det gå utover evnen til å yte utviklingshjelp. Høye bevilgninger som ledd i en utilstrekkelig økonomisk politikk vil således på sikt være ugunstig for utviklingslandene. Disse medlemmer mener at de siste års utvikling på bistandsbudsjettet med stagnerende bevilgninger og nye formål innenfor budsjettet er en bekreftelse på riktigheten av det disse medlemmer tidligere har hevdet. Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994).
Disse medlemmer viser til at en bistandskommisjon nå er i arbeid. Disse medlemmer vil peke på at resultatet av denne kommisjonens arbeid vil kunne danne grunnlaget for en grundig debatt om norsk bistand, selv om kommisjonen etter kgl.res. fikk et snevrere mandat og en smalere sammensetning enn det Høyre mener er riktig. Disse medlemmer viser til at Høyre i forbindelse med Innst.S.nr.195 (1992-1993) uttalte at de konklusjoner en der kom frem til nødvendigvis måtte ha et noe foreløpig preg siden behandlingen foregikk før bistandskommisjonens forslag var fremlagt. Disse medlemmer vil derfor komme tilbake til mere prinsipielle standpunkter i forbindelse med bistandskommisjonens rapport. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at spørsmålet om en bistandskommisjon ble tatt opp av Høyre allerede for flere år siden og at en nå kunne hatt et bedre grunnlag for norsk bistandspolitikk om Høyres forslag var blitt fulgt på et tidligere tidspunkt.
Disse medlemmer vil også denne gang understreke at det er av avgjørende betydning for stabiliteten i hele Europa at de økonomiske problemer i Sentral- og Øst-Europa kommer under kontroll og at utvikling i retning av markedsøkonomi og demokrati befestes. Disse medlemmer viser til at Høyre har vært en pådriver for en aktiv norsk politikk på dette området og en rekke ganger, sist ved budsjettbehandlingen høsten 1992, foreslo økt innsats. Disse medlemmer var derfor tilfreds med at et bredt flertall i Stortinget i vårsesjonen 1993 i forbindelse med Innst.S.nr.210 la norsk innsats på et høyere nivå enn det som ble vedtatt i forbindelse med statsbudsjettet for 1993. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen nå reduserer nivået for innsats til det som ble vedtatt høsten 1992. Disse medlemmer mener det nivået Stortinget med bredt flertall la seg på for få måneder siden bør opprettholdes.
Disse medlemmer vil videre bemerke at
de i denne merknad har konsentrert seg om spørsmål av direkte betydning for
budsjettet. Når det gjelder andre utenrikspolitiske spørsmål, som
eksempelvis EF-saken, vises til andre innstillinger og debatter i
Stortinget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at de store utfordringene for verdenssamfunnet bare kan løses ved internasjonalt forpliktende samarbeid. De globale miljøproblemene, de økende forskjellene mellom nord og sør, flyktningeproblemene, de etniske motsetninger som utløser vold og andre sikkerhetspolitiske spørsmål er problemer som er uløselige for nasjonalstaten alene. Det er derfor viktig at det utvikles samarbeidsstrukturer som konsentrerer sitt arbeid omkring disse spørsmålene.
På det globale plan er det nødvendig at FN-samarbeidet videreutvikles. FNs makt må styrkes, samtidig som organisasjonene gjøres mer effektiv og FNs midler i større grad når ut til de som trenger hjelp. Dette medlem mener at Norge kan spille en aktiv rolle i arbeidet med å reformere FN-systemet.
På det regionale plan bør det utvikles samarbeid som bidrar til å løse regionens viktigste utfordringer. For Europas del gjelder det blant annet sikkerhetspolitikken. Krigen i det tidligere Jugoslavia viser hvor farlig etniske motsetninger kan være. Et europeisk samarbeid som skal kunne forebygge etniske motsetninger må være all-europeisk. KSSE er i dag den viktigste all-europeiske organisasjon, og Norge bør sette betydelige midler inn på å styrke denne organisasjonen. Også Europarådet og Det Nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) er viktige deler av et all-europeisk samarbeid. En spesielt viktig sak som det europeiske samarbeid må ta opp i seg er miljøproblemen i Øst-Europa. Her kan også små land som Norge spille en viktig rolle, dersom det er politisk vilje til dette til stede. Dette medlem vil derfor legge sterk vekt på at bevilgningene til dette formål økes.
Den Europeiske Union er ikke i dag den
organisasjon som kan ta opp i seg de store og viktigste utfordringer i
Europa. Denne er en union hvor bare de rikeste land i det vestlige Europa
har plass. Dette medlem vil derfor advare mot at Norge tiltrer denne
unionen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Bondevik, vil understreke betydningen for Norge av et aktivt internasjonalt og europeisk engasjement. Det vil være kombinasjonen av Norges rolle i ulike internasjonale og europeiske organer som til sammen både ivaretar Norges interesser og representerer vårt lands bidrag til en mest mulig positiv internasjonal utvikling.
I Europa står vi overfor et nytt samarbeidsmønster i og med EFs planer for en politisk, økonomisk og monetær union i henhold til Maastricht-traktaten. Dette innebærer en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, som på en helt annen måte enn til nå vil redusere Norges handlefrihet i utenrikspolitiske spørsmål hvor dette har betydning dersom Norge blir medlem av EF. Utviklingen mot en politisk union i Vest-Europa innebærer også en fare for en uheldig forskyvning av balansen mellom den atlantiske og europeiske dimensjon i vår sikkerhetspolitikk. Dette medlem mener at unionsplanene representerer en gal form for organisering av det europeiske samarbeid. Dette medlem mener Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk må baseres på deltagelse i organer som FN, NATO, NACC, Europarådet og KSSE, samarbeid med EF gjennom EØS-avtalen og med VEU ved assosiert medlemskap m.v.
Dette medlem mener en global satsing på miljø og utvikling er mer nødvendig enn noensinne. En sterk satsing på utviklingsbistand er en logisk konsekvens av en slik analyse. Dette medlem vil øke rammen for bistandsbudsjettet med 255 mill. kroner til 1,09 % av brutto nasjonalinntekt (BNI).
Dette medlem vil fremme forslag som tar sikte på å bygge en mer fattigdomsorientert strategi for miljø og utvikling enn det Regjeringen legger opp til. Den økte bistandsramme og omdisponeringene vil bli brukt til å styrke innsatsen i Afrika sør for Sahara, økte midler til private organisasjoners utviklingstiltak, forsterket innsats for å løse de fattigste u-landenes gjeldsproblem, og økte ressurser til humanitær bistand inklusive nødhjelp, flyktninghjelp og innsats for menneskerettigheter.
Dette medlem viser til at den
multilaterale bistanden er på 34 % av norsk bistand. Over tid har den
bilaterale bistand blitt omtrent dobbelt så stor som den multilaterale.
Dette medlem viser til
Innst.S.nr.195
(1992-1993) der flertallet vil opprettholde prinsippet om en tilnærmet lik
fordeling mellom bilateral og multilateral bistand og den praksis som har
utviklet seg. Dette medlem mener at prinsippet og praksis ikke harmonerer,
og mener at den varslede Nord/Sør-bistandskommisjonen bør drøfte hvordan
teori og praksis på dette felt kan avstemmes bedre.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, slutter seg i hovedsak til komiteens samlede merknader ovenfor, men vil likevel påpeke at også utgiftene til utenrikstjenesten må reduseres noe. Regjeringen bør gjennomgå utenriksrepresentasjonen og det utenrikspolitiske apparat med det for øye å begrense det til det som direkte berører Norges interesser.
Dette medlem fastslår at betydelige deler av befolkningen i utviklingslandene lever i fattigdom og nød. Dette medlem vil påpeke at disse forhold først og fremst skyldes interne organisasjonsmessige problemer i det enkelte land. Det har stort sett dreid seg om ettpartistater som har vært styrt av en priviligert maktelite som støtter seg til hæren, politiet og et korrupt byråkrati. U-landene har en sentralisert styringsmodell som er uforenlig med en markedsøkonomisk produksjonsprosess, som er en viktig forutsetning for økonomisk utvikling. Dette medlem vil særlig vise til at makteliten i utviklingslandenes storbyer har redusert prisen på landbruksvarer ned til et nivå som innebærer en utbytting av bøndene, noe som har ført til stagnasjon i landbruket og matvarekrise. Vestlig bistand til utviklingen av utviklingslandenes landbruk har ofte ført til at det tradisjonelle landbruk er blitt skjøvet til side av et landbruk som ikke harmonerer med disse landenes økologi og naturlige miljø. Industribedriftene på sin side er ofte gitt monopolstilling i eget land, slik at de ikke har evnen til å utvikle seg og konkurrere på verdensmarkedet.
Dette medlem mener at både u-hjelpsmidlene og de store lån som er blitt stillet til utviklingslandenes disposisjon, først og fremst har gjort det mulig for autoritære og korrupte regimer å finansiere sin undertrykkelse og holde seg ved makten, og at midlene i liten grad har kommet befolkningen til gode. I produksjonslivet har u-hjelpsmidlene først og fremst satt spor etter seg i form av prestisjeprosjekter som man ikke har vært i stand til å drive eller vedlikeholde, eller store monopolprosjekter som har revet bort grunnlaget for småbedrifter og enkeltmannsvirksomhet.
Når det gjelder utviklingslandenes gjeldsbyrde, vil dette medlem peke på at lånene er ytet landene under forutsetning av at disse er selvstendige stater, som er ansvarlig for at lånene blir disponert på en fornuftig måte og senere tilbakebetalt. Gjeldskrisen er først og fremst et uttrykk for at lånene i liten grad er blitt benyttet til å utvikle et markedstilpasset produksjonsliv, men er sløst bort på lignende måte som u-hjelpsmidlene.
På denne bakgrunn kan dette medlem ikke gå inn for å fortsette en stor statlig norsk utviklingshjelp basert på innkrevde skattepenger. Den statlige utviklingshjelp bør etter dette medlems mening konsentrere seg om katastrofehjelp, hvor det er større muligheter for at hjelpen kommer de nødstilte til gode. Denne hjelp kan med fordel ytes gjennom private organisasjoner, men først og fremst i form av private bidrag. Dette medlem vil, også når det gjelder forholdet til utviklingslandene, basere seg på individuelt og personlig ansvar i stedet for kollektivt ansvar og statlig tvang. Norske borgere bør personlig eller gjennom organisasjoner yte hjelp til u-landsprosjekter de selv har tro på og tillit til. På denne måten vil befolkningen bli mer engasjert i og fortrolig med de forskjellige prosjekter, som på sin side må konkurrere om givernes gunst.
Dette medlem vil understreke at en utviklingshjelp som tar sikte på å utvikle det enkelte utviklingslands produksjonsliv, samtidig som giverlandene gjennom importrestriksjoner stenger de samme lands varer ute fra hjemmemarkedene, er inkonsekvent. Dette medlem mener at det beste middel til en varig og sunn utvikling i utviklingslandene ligger i at vi er villige til å kjøpe deres produkter uhindret av restriksjoner, og går derfor inn for nedbygging av slike restriksjoner.
Dette medlem viser også til at de vestlige industrilands matvaresubsidier, særlig ved eksport, har ødelagt markedet for utviklingslandenes viktigste eksportartikler, nemlig matvarer.
Dette medlem vil understreke at vårt store budsjettunderskudd og våre sykehuskøer tilsier at vi i større grad må konsentrere oss om våre egne problemer.
Dette medlem viser for øvrig til Fremskrittspartiets bemerkninger i Innst.S.nr.195 (1992-1993) s. 49-63.
Dette medlem har angitt utgiftsreduksjoner i en rekke budsjettkapitler, men har stort sett unnlatt å foreta en fordeling av reduksjonene på de enkelte poster i kapitlene og overlater således dette til Regjeringens skjønnsmessige vurdering.