B.innst.S.nr.5 (1993-1994)
Innstilling fra kommunalkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1994 vedkommende Kommunal- og arbeidsdepartementet m.v.

VEDLEGG 3: Brev fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, statsråden, til kommunalkomiteen, datert 2. november 1993

       Jeg viser til Kommunalkomiteens spørsmål av 29. oktober d.å. Nedenfor er spørsmålene besvart i den rekkefølge komiteen har oversendt dem. For ordens skyld er spørsmålene gjentatt som en innledning til hvert enkelt svar.

Spørsmål nr. 1

Svar:

       Det vises til svar fra Finansdepartementet på spørsmål 9 i brev av 22. oktober 1993 fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe. Det framgår der bl.a. at det ikke utarbeides særskilte anslag for virkningen i 1994 av redusert skattøre for enkeltkommuner eller grupper av kommuner. Den viktigste årsaken til det er at en ikke har tilstrekkelig detaljert grunnlag for å framskrive alminnelig inntekt (netto inntekt ved kommuneskattelikningen) for enkeltkommuner fra inntektsåret 1991, som er det siste året det foreligger skattestatistikk for, til 1994.

       I oppstillingen nedenfor er det på bakgrunn av opplysninger fra Statistisk sentralbyrås Skattestatistikk for 1991 beregnet isolert virkning på årsbasis for Trondheim og Sauherad kommune og for Hedmark fylkeskommune av en hypotetisk reduksjon i den kommunale skattøren i 1991 for forskuddspliktige skattytere med 0,5 prosentenhet og i den fylkeskommunale skattøren med 0,25 prosentenhet. Provenyanslagene gir kun uttrykk for hva virkningen ville ha vært for inntektsåret 1991, og gir således ikke uttrykk for hva effekten vil være for inntektsåret 1994.

       Provenyanslagene i tabellen er før eventuelle virkninger av skatteutjevningsordningen i inntektssystemet. Både Sauherad kommune og Hedmark fylkeskommune får skatteutjevningstilskudd i 1994. Disse tilskuddene er imidlertid fastsatt på bakgrunn av kommunenes og fylkeskommunenes bokførte skatteinntekter i 1992, som er det siste året det foreligger regnskapstall for. Ved utformingen av det økonomiske opplegget for kommuneforvaltningen for 1996 vil det bli tatt hensyn til eventuelle forskjeller i kommunenes skatteinntekter i 1994 innenfor de grenser som gjelder for skatteutjevning i inntektssystemet.

       Tabell: Anslag for årsbasisvirkning i 1991 for Trondheim og Sauherad kommune og for Hedmark fylkeskommune av en reduksjon i den kommunale skattøren for forskuddspliktige skattytere med 0,5 prosentenhet og i den fylkeskommunale skattøren med 0,25 prosentenhet. Mill. kr.

Mill. kroner

Trondheim kommune -46   

Sauherad kommune -1,2

Hedmark fylkeskommune -27   

Spørsmål nr. 2

Svar:

       I Nasjonalbudsjettet ble den isolerte virkningen for kommunesektoren av en reduksjon i de kommunale og de fylkeskommunale skattørene for forskuddspliktige skattytere med til sammen 0,75 prosentenhet for inntektsåret 1994 anslått å ville innebære en mindreinntekt i 1994 på 1.600 mill. kr. Dette anslaget tar bl.a. utgangspunkt i en tradisjonell sammenheng mellom påløpt skatt for forskuddspliktige skattytere og innbetalt forskudd fra disse.

       For etterskuddspliktige skattytere vil erfaringsmessig det alt vesentligste av utlignet skatt ett år bli innbetalt påfølgende år, dels som forhåndsskatt og dels som resterende skatt. For at en eventuell reduksjon i den kommunale skattøren for etterskuddspliktige skulle få virkning for bokførte skatteinntekter i 1994, følger det av dette at satsreduksjonen måtte gjøres gjeldende for inntektsåret 1993.

       Dersom en skulle oppnå samme virkning for bokførte skatter i kommunesektoren i 1994 som forutsatt i Nasjonalbudsjettet ved å redusere kommunenes og fylkeskommunenes inntekter fra forskuddpliktige og etterskuddspliktige skattytere like mye (med 800 mill. kr for hver skattytergruppe), måtte de kommunale skattørene til sammen ha vært satt ned med ca 0,37 prosentenhet for forskuddspliktige skattytere og med ca 2,1 prosentenhet for etterskuddspliktige skattytere. Som omtalt ovenfor måtte satsreduksjonen for etterskuddspliktige skattytere ha blitt gjort gjeldende for inntektsåret 1993.

       Finansdepartementet har foreløpig ingen opplysninger om samlede utliknede skatter for etterskuddspliktige skattytere i 1992 slik en har for forskuddspliktige skattytere. Det vil derfor knytte seg større usikkerhet til anslag på virkning for kommune nes skatteinntekter av endringer i de kommunale skattørene for etterskuddspliktige skattytere enn for forskudsspliktige. Dessuten ville et opplegg der en reduserer de kommunale skattørene både for etterskuddspliktige og forskuddspliktige skattytere være lite hensiktsmessig ut fra at hovedtyngden av kommunenes skatteinntekter kommer fra forskuddspliktige skattytere.

Spørsmål nr. 3

Svar:

       Det vises til svar på spørsmål 4 i brev av 29. oktober 1993 fra Kommunal- og miljøvernkomiteen i Stortinget. Det framgår av dette svaret at innenfor en samlet ramme for nominell vekst i kommunenes samlede inntekter fra 1993 til 1994 på 3,1 %, har reduksjonen i de kommunale skattørene isolert sett gitt rom for om lag 1.600 mill. kr større overføringer fra staten enn det som ellers ville vært mulig.

       Det er på et usikkert grunnlag anslått at den kommunale skattøren for etterskuddspliktige skattytere måtte settes opp med om lag 4,3 prosentenheter med virkning for inntektsåret 1993 hvis kommunesektorens bokførte skatteinntekter fra etterskuddspliktige isolert sett skulle økes med 1.600 mill. kr i 1994.

Spørsmål nr. 4

Svar:

       I Regjeringens økonomiske opplegg for 1994 er det forutsatt en bestemt ramme for vekst i kommuneforvaltningens samlede inntekter fra 1993 til 1994. Kommuneforvaltningens samlede inntekter består i vesentlig grad av skatteinntekter og rammeoverføringer. Spørsmålet om i hvilken grad skattørene bør reduseres er i denne sammenhengen således et spørsmål om hvordan en ønsker at skatteinntektene og rammeoverføringene skal utvikle seg i forhold til hverandre innenfor denne gitte inntektsrammen. I Regjeringens opplegg er det anslått en vekst i kommunesektorens skatteinntekter på om lag 4 ½ %. I dette anslaget er det regnet med virkninger av reduserte skattører. Uten reduksjon av skattørene er det anslått at økningen i skatteinntektene ville ha blitt om lag 7 %, som innebærer en mer-økning på ca 1.600 mill. kroner. Innenfor den forutsatte rammen for nominell vekst i kommunesektorens samlede inntekter (på 3,1 %, jf. tabell 2.7 i Nasjonalbudsjettet og tabell 4.1 i Kommunaldepartementets proposisjon) ville denne høyere veksten i skatteinntektene ha måttet innebære en nedgang i rammetilskuddene på omtrent 1.600 mill. kr i forhold til Regjeringens opplegg.

Spørsmål nr. 5

Svar:

       Det vises til svar fra Finansdepartementet på spørsmål 2 i brev av 15. oktober fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Det framgår av dette svaret at nedgangen i rentenivået sammen med en antatt gjeldsnedbygging etter 1992 isolert sett vil lede til om lag 1,1 mrd. kr høyere utliknede skatter til kommunesektoren i 1993. Rentefallet er her den helt dominerende forklaringsfaktoren. Som det videre framgår av ovennevnte svar, ble forskuddstrekket for 1993 fastsatt høsten 1992, dvs. før rentene tok til å falle. Således er forskuddsutskrivingen for 1993 ikke tilpasset det lavere rentenivået. Foreliggende innbetalingsoppgaver viser en svakere vekst i forskuddsinnbetalingene fra 1992 til 1993 enn antatt økning i utliknede skatter mellom disse årene. Det antas at dette har sammenheng med at skattyterne i liten grad selv har tilpasset forskuddstrekket til virkningene på utliknede skatter av rentefallet. På denne bakgrunn er det lagt til grunn at om lag 900 mill. kr av økningen i utliknede skatter i 1993 som følge av rentefallet vil bli innbetalt i 1994, dels som tilleggsforskudd innen utgangen av mars 1994 og dels som restskatter/lavere tilbakebetalinger av overskytende forskudd høsten 1994 og rundt årsskiftet 1994/95. En har ikke grunnlag for å anslå fordelingen på tilleggsforskudd og restskatter/lavere tilbakebetalinger av overskytende forskudd.

Spørsmål nr. 6

Svar:

       Komiteen viser til at det er sprik i utregningene av kostnadene ved Reform 94 og PU-reformen. Ved reform 94 er det uenighet om kostnadsberegningene knyttet til utstyr som trengs til gjennomføring av reformen. Når det gjelder PU-reformen er forholdet et annet. I St.meld. nr. 47 (1989-1990) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, er det i kap. 8 redegjort for arbeidet med beregningene av kostnadene ved et fullt utbygd tilbud til mennesker med psykisk utviklingshemming. Arbeidet ble gjort i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund (KS) og Sosialdepartementet, og ble ledet av en styringsgruppe der også Finansdepartementet, Kommunaldepartementet og Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede (NFPU) var med. Det var knyttet betydelig usikkerhet til beregningene, men det har ikke kommet krav fra KS om nye beregninger og staten har trappet opp innsatsen i forhold til de tall som ble lagt fram i St.meld. nr. 47 (1989-1990). Saken er imidlertid at KS ikke er fornøyd med opptrappingstakten i bevilgningene.

       St.meld. nr. 23 (1992-1993), Om forholdet mellom staten og kommunane, behandler samordning av statlige tiltak (Kap. 9). Her blir det gjort rede for den samordning som foregår, blant annet gjennom Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU). Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 2. mars 1979 og skal i samsvar med mandatet utvikle et system for rapportering, statistisk utvikling og faglig vurdering av data som gjelder økonomien i kommunene og fylkeskommunene. Utvalget gjennomfører faglige analyser av økonomiske forhold i kommunene og fylkeskommunene. Videre lager utvalget tallmateriale som gir grunnlag for den statlige økonomiske politikken overfor kommunalforvaltningen. Finansdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Statistisk sentralbyrå, Kommunenes Sentralforbund og Norsk Kommuneforbund er representert i utvalget. Det blir oppnevnt en uavhengig leder. Arbeidet i utvalget medvirker til at en har et felles tallgrunnlag når kommuneøkonomien blir diskutert.

       Utredning, planlegging og gjennomføring av reformer og endringer i regelverk på de områdene kommunalforvaltningen har ansvaret for, pågår stadig. Hvert år blir det gjort en rekke endringer i overføringene til kommunesektoren som følge av endringer i regelverk eller endret ansvar. Departementet har blant annet ut fra erfaringene med disse sakene utarbeidet retningslinjer for endringer og reformer i kommunalforvaltningen som er presentert i St.meld. nr. 23 (1992-1993). I disse retningslinjene er det blant annet lagt vekt på at fagdepartementet har ansvar for å gi en fullstendig utredning av konsekvensene for kommunalforvaltningen. Kommunal- og arbeidsdepartementet har et særlig ansvar for å klargjøre hva en forventer av fagdepartementet og har en funksjon når det gjelder å tilføre fagdepartementene kompetanse i kommunal forvaltning. Videre blir det sagt at en kan høste den lærdom at kontakt med kommuner og/eller Kommunenes Sentralforbund kan være nyttig for å utrede konsekvensene for kommunalforvaltningen.

       Departementet vurderer forslaget om et eget utvalg som skal vurdere kostnadene ved alle reformer som lite aktuelt. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) har ikke den faglige spesialkompetanse som er nødvendig for å vurdere kostnadene ved de enkelte reformene. Dette gjør at TBU eller et annet generelt sammensatt utvalg virker lite egnet til å regne på alle reformer i kommunesektoren. Departementet mener likevel det er nyttig å samarbeide med kommunesektoren når konsekvensene av reformer skal beregnes. Dette bør gjøres ved at kommunesektoren eller KS trekkes inn i de enkelte tilfellene, der dette er praktisk mulig. Dette vil sikre at en får inn den rette ekspertisen, siden reformer i kommunesektoren gjelder svært mange ulike fagområder og kan ha svært ulik karakter. Det må også være klart hvilken rolle KS har i et slikt arbeid. Naturlig nok vil det kunne bli uenighet om tallgrunnlaget når reformer skal kostnadsberegnes, og det er da viktig å holde klart for seg at det til sist er Regjeringen som foreslår og Stortinget som fastsetter de økonomiske rammene for kommunesektoren gjennom statsbudsjettene.

Spørsmål nr. 7

Svar:

       Sosialdepartementet har i 1993 innhentet data fra kommunene for å få en statusoversikt midtveis i reformperioden 1991-95. Det gjøres oppmerksom på at analysen av materialet ikke er avsluttet, og at en regner med å måtte få supplerende opplysninger fra en del kommuner. Basert på materiale fra de fleste kommuner og bydeler er det omlag 16.000 personer som omfattes av reformen.

       Av disse bodde omlag 5.000 tidligere i HVPU-institusjoner. Ca 3.700 var flyttet ut til nye boliger i kommunene sommeren 93, mens knapt 1.300 fortsatt bodde i avviklingsinstitusjoner.

       Omlag 11.000 er registrert som hjemmeboende i den forstand at de ikke tidligere har bodd i HVPU-institusjon. Av disse har ca 3.400 fått egen bolig, mens omlag 7.000 bor hos pårørende. Av den siste gruppa er rundt 4.200 oppgitt å være under 20 år.

       Totalt sett har nær 7.000 fått egen bolig. Nær 3.600 bor i vanlige boliger uten fellesareal, mens vel 2.000 er oppgitt å bo i bofellesskap med egen leilighet og tilknyttet fellesareal og vel 1.000 i bokollektiv med felles husholdning. Kommunene oppgir å ha planlagt ferdig ytterligere nær 2.000 boliger i årene 93-95, og anfører et behov utover dette på omlag 850 enheter.

       Kommunene oppgir tilnærmet full barnehagedekning for småbarn med psykisk utviklingshemming, mens det oppgis at omlag halvparten av barn og unge i skolepliktig alder får et tilbud under skolefritidsordningen.

       Knapt 9.000 personer med psykisk utviklingshemming har støttekontakt, mens et noe høgere antall familier mottar avlastning. På begge områder melder kommunene om behov for å styrke tilbudene.

       Vel 4.000 oppgis å ha et arbeidstilbud, mens et liknende antall får aktivitetstilbud på dagtid i kommunal regi. På begge områder fremkommer det et tilleggsbehov tilsvarende omlag 15 - 1600 plasser.

       De fleste over 20 år har et tilbud om voksenopplæring, men kommunene anfører behov for å styrke tilbudene.

       De kommunene som har besvart spørsmålet oppgir å nytte tilsammen 189 mill. kroner til kultur og fritidstiltak, og et tilleggsbehov på 44 mill.

       Sosialministeren har tatt initiativ til en sentral samarbeidsgruppe ledet av henne selv, KS vil være representert ved Halvdan Skard, og i tillegg vil lederne i Landssammenslutningen for vertskommuner til tidligere HVPU-institusjoner og ledere i Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemming delta. Gruppen vil ta utgangspunkt i det innhentede materialet for en samlet vurdering av fremdriften i reformarbeidet, herunder den samlede økonomien i reformen.

       Sosialdepartementet regner med at det er aktuelt med et initiativ i forhold til enkelte vertskommuner, fordi en større andel av dem som ikke har flyttet ut fra institusjon befinner seg i et mindre antall kommuner. Forøvrig vil departementet arbeide med spørsmål knyttet til kompetanseheving på grunnplanet i omsorgstjenestene, og videre utvikling av innhold og organisering av tjenestene.

Spørsmål nr. 8

Svar:

       Regjeringas forslag til rentereduksjonar i Husbanken viser Regjeringa si vilje til å la det generelle rentefallet kome alle Husbank-kundane til gode.

       I sirkulerartikkel frå A-pressens Oslo-redaksjon blir mitt innlegg på NBBL sin rentekonferanse 15. oktober tatt til inntekt for at rentemarginen i private bankar nå er for liten og at han bør aukast. Mitt innlegg gir imidlertid ikkje rom for ei slik generell tolkning.

       Når det gjeld pantelån til bustad med høg grad av tryggleik, er eg imidlertid av den oppfatning at ein del bankar og kredittforetak for tida opererer med ein rentemargin som er lågare enn normal inntjening skulle tilseie.

       Sjølv om private kredittinstitusjonar for enkelte kundegrupper i dag kan gje tilbod om lågare lånerente enn Husbanken, er dette eit forhold som på sikt truleg vil endre seg sidan statens innlånskostnadar er dei mest gunstige. Sjølv om lånekundane truleg også i framtida vil kunne nyta godt av sterk konkurranse mellom lånegjevarane, er det grunn til å tru at rentemarginen på sikt må opp på eit normalnivå, også for lån med svært god pantetryggleik. Dersom private kredittinstitusjonar i framtida finn å kunne driva lønsamt med lågare rentemarginer på godt sikra lån enn det dei tradisjonelt har gjort, er dette sjølvsagt positivt.

Spørsmål nr. 9

Svar:

       Kontantytelsene (basisbeløp) for personer som bor i statlig mottak for asylsøkere er som følger:

Mottak hvor beboerne har selvhusholdning:

Enslig person: kr 2.700 pr. mnd.

Ektepar/samboere: kr 1.800 pr. mnd.

Tillegg for første barn: kr 1.100 pr. mnd.

Barn 2/3/4 kr 600 pr. barn pr mnd.

       Til eventuelle andre medlemmer i felleshusholdning (f.eks. ektepar/samboere hvor den ene har en voksen bror eller søster som inngår i felleshusholdningen), gis samme tillegg som for første barn (kr 1100 pr. måned).

Mottak med kantinedrift (uten selvhusholdning):

Enslig person: kr 900 pr. mnd.

Ektepar/samboere: kr 1.800 pr. mnd.

Tillegg for første barn: kr 600 pr. mnd.

Barn 2/3/4 kr 400 pr. barn pr. mnd.

Generelt:

       Beløpsstørrelsene ble siste gang regulert i februar 1991, og har altså vært uendret i nesten 3 år. Ytelsene er ment å dekke alle personlige utgifter til f.eks. husholdning, forbruksvarer, klær, egenandeler ved helseundersøkelser, reiser, fritid og utgifter som kan være forbundet med utdanning. Dersom det oppstår helt spesielle behov for økonomisk hjelp, kan det søkes om slik støtte eller tilleggsytelser (f.eks. til akutt tannbehandling).

       De fleste mottak har selvhusholdning.

       Når rett til barnetrygd inntrer ved innvilget oppholdstillatelse (asyl/flyktningstatus eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag), reduseres ytelsene pr. barn som utløser barnetrygd med kr 600 pr. måned.

       Etter bosetting vil personer som ikke kan forsørge seg selv kunne søke om sosialhjelp på lik linje med alle andre innbyggere i en kommune. Personer som bor i statlig mottak vil imidlertid ikke kunne få supplerende sosialhjelp fra en kommune, ettersom de ytelser som gis i statlig mottak regnes fullt ut å dekke behovet for nødvendig økonomisk støtte.

Spørsmål nr. 10

Svar:

       Reglene for utbetaling av fødselspenger til flyktninger/asylsøkere er i prinsippet de samme som for nordmenn. Dvs. at de som er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i riket vil få en utmåling i henhold til inntekt dersom de har vært i arbeid i 6 av de siste 10 måneder.

       Kvinner som føder barn men ikke har rett etter til fødselspenger etter inntekt - dvs. de aller fleste asylsøkere og nyankomne flyktninger - vil få utbetalt kr 17.790,- i henhold til Barne- og familiedepartementets budsjettdel av folketrygden, kap. 3A-8.

       Reglene gjelder for alle som føder i Norge, og engangsstønad kan bli utbetalt allerede fra det tidspunkt asylsøknaden er satt fram. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil nå be Sosialdepartementet vurdere denne ordningen.

Spørsmål nr. 11

Svar:

       Under er vist utviklingen i kommunesektorens frie inntekter (skatt+rammetilskudd-tilskudd til folketrygden) fra 1990 til 1993 i 1993-kroner. Tallene er korrigert for endringer i oppgavefordelingen, innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet, regelendringer og tekniske omlegginger. Mill kr og prosentvis endring fra året før.

Spørsmål nr. 12

Svar:

       I svaret til spørsmål 11 er vist at kommunenes frie inntekter (skatt og rammetilskudd) har hatt en realvekst på om lag 3 % i perioden 1990-93. Dersom en også hadde tatt med andre inntektskomponenter, ville veksten vært høyere. Disse tallene er gjennomsnittstall for kommunesektoren som helhet. Det vil være forskjeller i inntektsutviklingen mellom de enkelte kommunene og de enkelte fylkeskommune. For den enkelte kommune vil inntektene avhenge av utviklingen i egne skatteinntekter og overføringene gjennom inntektssystemet.

       Skattene vil variere mye både i nivå og endring fra år til år. I denne sammenheng bør det pekes på at inntektsutjevningen i inntektssystemet innebærer at skattesvikt for kommuner med lave skatteinntekter blir kompensert med økte overføringer to år i ettertid.

       Overføringene gjennom inntektssystemet til den enkelte kommune vil avhenge av de samlede rammene og utviklingen i kriteriene i kommunen. Et eksempel på det siste er at et økende antall eldre i en kommune i forhold til landsgjennomsnittet betyr at kommunen får en større andel av de samlede overføringene.

       Forskjeller mellom kommuner innebærer at selv med en vekst i inntektene for sektoren samlet, kan enkeltkommuner få en nedgang i de frie inntektene. Forøvrig vises til St.prp. nr. 84 (1992-1993) om kommuneøkonomien 1994 m.v., der det i Vedlegg 2 er vist inntektsutviklingen for den enkelte kommune og fylkeskommune for perioden 1985-92.

Spørsmål nr. 13

Svar:

       Følgende tabell viser uviklingen i søknadsinngangen for lån til nye boliger, dvs Oppføringslån I og II, de siste 5 år:

       Som det framgår av tabellen har ikke søknadsinngangen endret seg i vesentlig grad de siste 5 årene. Derimot har Husbanken blitt pålagt en rekke nye oppgaver de siste årene. For det første er antall låneordninger og låneformål utvidet. For det andre har Husbanken overtatt forvaltningen av boligene og forpliktelsene til SIFBO, Selskapet for innvandrer- og flyktningeboliger (avviklet i 1992) . For det tredje har Husbanken fått nye arbeidsoppgaver i å avhjelpe gjeldsproblemene blant Husbankens kunder. Det har derfor vært nødvendig å øke antall ansatte i Husbanken fra 269 i 1991 til 358,5 i 1993.

Spørsmål nr. 14

Svar:

       Regjeringens forslag til rentereduksjoner i Husbanken viser Regjeringens vilje til å la det generelle rentefallet komme alle Husbank-kundene til gode. Regjeringen har lagt til grunn at de ekstraordinære innfrielsene vil bli lavere i 1994 enn i 1993. Husbankens totale utlånsportefølje vil ved årsskiftet 93/94 være omlag lik porteføljen ved inngangen av 1993, som følge av at Husbankens konverteringer av lån vil omtrent utligne massen av ekstraordinære og ordinære avdrag.

       Forvaltning av lån (som ikke blir misligholdt el.l.) foretas for det meste maskinelt. Det store antallet ekstraordinære innfrielser det siste året, vil derfor isolert sett ikke medføre ledige ressurser av betydning i Husbanken. Derimot fører selve innfrielsene til merarbeid i Husbanken.

Spørsmål nr. 15

Svar:

       Kommunanes Sentralforbunds og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets tall er sammenfallende på noen områder og ulike på andre områder. Som vedlegg følger Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets beregninger av kommunesektorens merkostnader som følge av ny arbeidstidsavtale for lærere.

Spørsmål nr. 16

       Hvorfor er det i budsjettforslaget fokusert på forskning?

       Synes statsråden at dette avsnittet er en hensiktsmessig oppfølging av den nevnte utredning? I tilfelle hvorfor og hvordan? »

Svar:

       For å gi en tilfredstillende besvarelse av dette spørsmålet er det delt opp i 3 deler.

Svar 1:

       Å sette i gang et flerårig forskningsprogram innrettet på problemstillinger angående kvinner i distriktene er å betrakte som en hensiktsmessig oppfølging av den utredningen som foreligger. I merknaden fra komiteen i budsjettinnstillingen til inneværende års budsjett står det at

       I henhold til dette har departementet gjort en helhetlig vurdering av feltet forskning rettet mot kvinner i distriktene samt utredningen « Hjørnesteinskjønnet » fra Finnmark fylkeskommune. Det er vektige grunner til ikke å opprette et senter etter den modellen som utredningen skisserer, se svar på del 3.

Svar 2:

       Det framgår av utredningen « Hjørnesteinskjønnet » at det utredede forslaget om det nasjonale distriktskvinnesenteret er planlagt å være et forskningssenter for distriktkvinneforskning. I formidlingen av forskningen, og også i selve forskningsarbeidet legges det imidlertid opp til utradisjonelle metoder og nær kontakt med brukerne - noe som selvsagt ikke står i motstrid til et seriøst forskningsarbeid. Målsettingene, det som er skissert av arbeidsfelter, samt utredningen av bemanningen av senteret legger opp til et forskningssenter i stort format.

       På side 3 i utredninga står eksempelvis følgende:

       Hovedmålene for et senter er følgende (utredningen s. 30):

       Det nasjonale distriktkvinnesenteret skal:

       Senteret er tenkt finansiert i all hovedsak gjennom årlige offentlige bidrag på totalt ca 10 mill kr.

       Bemanninga av et senter er lagt opp som følger (utredningen, s.40):

       Departementet støtter utredningen på punktet om at det vil være behov for forskning og utredning på problemstillinger vedrørende kvinner i distriktene. Disse intensjonene i utredningen er søkt imøtekommet i oppfølgingen av utredningsarbeidet. Derfor legges det opp til å igangsette et forskningsprogram.

Svar 3:

       Departementet mener at å sette igang et flerårig forskningsprogram på problemstillinger som er relevante for kvinner i distriktene er en hensiktsmessig oppfølging av utredningen. Det er mange vektige grunner til ikke å etablere et senter etter den modellen utredningen skisserer.

       I 1992 var det hele 12 forskningsinstitutter / miljøer som arbeidet med kvinneforskning. I tillegg arbeides det med problemstillinger som omfatter eller er relevante for kvinner i distriktsnorge innen svært mange forskningsdisipliner og institusjoner. Vi viser her til boken «Oversikt over samfunnsvitenskapelig forskning om kvinner», utgitt av det tidligere NAVFs sekretariat for kvinneforskning.

       Ut fra en helhetlig vurdering av de overordnede intensjonene i utredningen, av hvordan man best kan videreføre forskning på problemstillinger vedrørende kvinner i distriktene, samt hvilke tiltak som praktisk sett lar seg gjennomføre innen regjer ingens helhetlige politikk, har departementet falt ned på at den beste oppfølgingen av utredningen er å etablere et forskningsprogram.

Spørsmål nr. 17

Svar:

       Departementet har de siste årene prioritert arbeidet med å redusere utgiftene til det statlige mottaksapparatet for asylsøkere, og dagens utgiftsnivå ligger da også ca 100 kr lavere pr. person pr. døgn enn gjennomsnittet for 4-5 år siden.

       På grunn av den store tilstrømningen av asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina frem til visumplikten ble innført i begynnelsen av oktober, var det nødvendig å etablere mottak med lavere standard enn det som har vært vanlig tidligere (enklere boligløsninger og større mottak med lavere bemanningsfaktor). Men også standarden i disse mottakene har vært fullt forsvarlig for situasjonen tatt i betraktning, og i forhold til de løsninger som er valgt i land det er naturlig å sammenligne oss med. Dette innebærer at utgiftene til etablering og drift av (de nye) mottakene er noe lavere pr. person enn før. Men selv om utgiftene pr. person er redusert, innebærer selvsagt den kraftige kapasitetsøkningen at de samlede utgiftene til drift av mottaksapparatet er vesentlig høyere enn tidligere.

       Ytelsene til beboerne i statlig mottak er ikke endret (jf. svar på spørsmål 9).

Spørsmål nr. 18

Svar:

       Kommunalministeren har satt som mål at minimum 10.000 personer skal bosettes i norske kommuner i 1994, dvs. alle som sitter i statlig mottak pr. 31.12.94 og har fått oppholdstillatelse. Blant disse regner en med at det vil være ca 9.000 personer som er fra Bosnia-Hercegovina, mens omkring 1.000 er fra andre land.

       Kommunaldepartementet antar at personer fra tidligere Jugoslavia kan være lettere å bosette enn andre grupper. Grunnene til dette er flere. Den viktigste er nettopp at de kommer fra et europeisk land og derfor har en kultur som er mer lik vår egen. Et annet forhold som vil spille inn er at vårt folk siden andre verdenskrig har hatt god kontakt med Jugoslavia, og at folk av den grunn kan være mer positivt innstilt til flyktninger som kommer derfra.

       Gruppen består i større grad enn hva som har vært tilfelle for asylsøkere hittil av familier med slektninger som dessuten ofte kommer fra samme landsby. Kommunene etterspør erfaringsmessig sett familier i større grad enn enslige. Det faktum at mange i gruppen kjenner hverandre fra før og allerede har et sosialt nettverk gjør at trivsel og tilpassing i Norge kan gli lettere dersom de blir bosatt i nærheten av hverandre.

       Vi har foreløpig ingen systematisk oversikt over utdanningsbakgrunn for gruppen, men mye tyder på at de sannsynligvis har et relativt høyt utdanningsnivå, selv om det er store variasjoner.

       Gruppen kan derimot innebære en ekstra belastning på helsetjenesten, da det ser ut til å være flere med psykiske problemer og flere pleietrengende enn gjennomsnittlig blant de flyktninger vi hittil har mottatt. Grunnene til dette er først og fremst at mange kommer rett fra en krigssone og består av mange tidligere internerte, voldtatte og torturerte, og at det er mange eldre i gruppen.

Spørsmål nr. 19

Svar:

       Staten gir tilskudd til norskundervisning for voksne flyktninger og personer med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i inntil 500/750 timer (undervisning ut over 500 timer gis etter særskilt vurdering til de som har behov for det). Kommunene har ansvar for å organisere undervisningstilbudet både for beboere i statlig mottak og for personer som er bosatt i en kommune. Utgiftene dekkes gjennom en egen tilskuddsordning, som er den samme uavhengig av om undervisningen skjer mens personene bor i statlig mottak eller etter bosetting.

       Etter bosetting vil mange trenge sosialhjelp i den tiden de deltar på norskundervisningen, men selve utgiftene til organisering og tilrettelegging av undervisningen dekkes altså ikke av sosialhjelpsmidler.

       Når det gjelder de bosniske flyktningene har disse hittil ikke fått norskundervisning. Det arbeides nå med å legge forholdene til rette for organisering av slik undervisning. Denne tilretteleggingen vil - på grunn av det store antallet flyktninger dette gjelder og de budsjettmessige virkninger tilbud om norskundervisning nødvendigvis må få - kunne ta noe tid. Arbeidet har imidlertid høy prioritet.

       De som bosettes forholdsvis raskt, vil etter alt å dømme få mesteparten eller all undervisning etter bosetting. De som må vente noe lenger på kommuneplass, vil, i henhold til de planer som nå legges, få en god del av undervisningen mens de bor i statlig mottak.

       Det er Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) som har ansvaret for norskundervisning av fremmedspråklige. De budsjettmessige virkningene av norskundervisningstilbudet til de bosniske flyktningene vil bli behandlet i Kirke- og undervisningskomiteen i forbindelse med gjennomgangen av KUFs budsjettforslag.

Spørsmål nr. 20

Svar:

       I St.prp. nr. 1 (1993-1994) fra Kommunal- og arbeidsdepartementet er det foreslått til sammen 30 nye stillinger til Utlendingsdirektoratet (herunder også regionkontorene). Dette er bl.a. begrunnet ut fra behovet for å styrke bosettingsarbeidet. Dersom denne styrkingen ikke skulle være tilstrekkelig, vil regionkontorene eventuelt ha mulighet for å opprette engasjementer med varighet i inntil 9 måneder for å gjennomføre bosettingsarbeidet på en forsvarlig måte og med den nødvendige fremdrift. Det er imidlertid for tidlig å si om slike tiltak skulle bli nødvendig.

Spørsmål nr. 21

Svar:

       Budsjettforslaget for 1994 er basert på et gjennomsnittlig kapasitetsbehov på 15.900 plasser i statlig mottak (jf. kap. 520, post 21), og at 6.100 personer blir bosatt i kommunene, inkludert 1.700 familiegjenforente (jf. kap. 521, post 60). Etter at regjeringen har besluttet at flyktninger fra Bosnia-Hercegovina nå skal bosettes, er det reelle behovet for bosettingsplasser vesentlig høyerer enn det som ligger til grunn for budsjettforslaget, mens behovet for mottaksplasser vil kunne reduseres.

       Det faktiske bevilgningsbehovet til statlige mottak (520/21) og integreringstilskudd (521/60) er betinget av en rekke faktorer som alle er preget av stor usikkerhet. Stikkordsmessig kan man nevne:

       Utgiftene pr. person i statlige mottak varierer noe fra mottak til mottak, men gjennomsnittsutgiften ligger nå ca kr 110.000 pr. år eller ca kr 9.000 pr. måned. Integreringstilskuddet kommunene får ved bosetting skal dekke kommunenes gjennomsnittsutgifter i bosettingsåret og de fire neste årene, og er foreslått til kr 65.000 for bosettingsåret, uavhengig av når i året vedkommende blir flyttet ut av et statlig mottak, og bosatt i en kommune. Budsjettvirkningen av bosetting vil derfor være betinget av når en person blir bosatt, hvilket kan eksemplifiseres av følgende eksempler:

Bosetting 15. januar 1994:

Utgifter i mottak: 5.000

Integreringstilskudd: 65.000

Sum: 70.000

Bosetting 1. juli 1994:

Utgifter i mottak: 55.000

Integreringstilskudd: 65.000

Sum: 120.000

Bosetting 15. desember 1994:

Utgifter i mottak: 105.000

Integreringstilskudd: 65.000

Sum: 170.000

       Bosetting i kommunene er ønskelig ut fra mange hensyn, også rent økonomiske. Men som eksemplene ovenfor viser vil budsjettvirkningen i bosettingsåret være betinget av når på året hovedtygden av bosettingen faktisk finner sted. Det er regjeringens mål å få til så rask bosetting som mulig, men det faktum at vi i 1994 har behov for 4 ganger så mange kommuneplasser som det vi har hatt behov for hvert av de siste årene, illustrerer hvilken formidabel oppgave dette i realiteten er.

       Fra departementets side er bosettingsarbeidet nå gitt første prioritet, og både departementet og Utlendingsdirektoratet arbeider nå med en rekke tiltak for å legge forholdene til rette for en rask og vellykket bosetting. Fra politisk ledelse er det gått ut en appell til kommunene og til de frivillige organisasjonene om bidrag til dette som må kunne betraktes som en nasjonal dugnad. Internt i departementet er det satt i gang et arbeid for å finne frem til konkrete løsninger innenfor viktige områder som bolig, arbeidsmarked, undervisning, barn og unge og helsespørsmål. Vi tar og sikte på et omfattende informasjonsarbeid, som både rettes mot kommunene, organisasjoner, opinonen generelt og ikke minst flyktningene selv. »

Spørsmål nr. 22

Svar:

       Regjeringen anser det anti-rasistiske arbeidet som nødvendig og viktig, der det er nødvendig med et bredt engasjement fra organisasjons-Norge. Arbeidet mot rasisme og fremmedfrykt er selvfølgelig avhengig av at vi anerkjenner rasisme som problem, og at vi har et bevisst forhold til disse spørsmålene. Det er videre nødvendig at holdnings- og informasjonsarbeidet er basert på utvikling av dialog og samhandling mellom innvandrerne og befolkningen forøvrig, dersom informasjonen ikke bare skal skape holdningsendringer, men også handlingsendringer.

       Regjeringen vil derfor fortsatt satse på utvikling av et informasjonsnettverk for å stimulere og utvikle eksisterende frivillige organisasjoner til å drive opplysningsvirksomhet og holdningsskapende arbeid i forhold til egne medlemmer og befolkningen. Tolke- og informasjonsavdelingen i Utlendingsdirektoratet har ansvaret for direktoratets kontinuerlige informasjonsvirksomhet, bl.a. overfor asylsøkere, flyktninger og innvandrere, til offentlige organer, organisasjoner, media og til befolkningen generelt.

       Støtten til Antirasistisk senter (ANS) og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) foreslås videreført med henholdsvis 1,4 og 1,25 mill. kr i 1994. For andre landsomfattende organisasjoner foreslås en bevilgning på kr 850.000, og til lokale opplysningstiltak 1 mill. kr. Totalt vil det bli bevilget 10 mill. kr til Ungdomskampanjen, hvorav 7 mill. kr er foreslått for 1994. Ungdomskampanjen ledes av de politiske ungdomspartiene og LNU og Pensjonistforbundet har observatørstatus. Kampanjen vil stimulere til holdningsskapende arbeid på lokalt nivå der samtlige ungdomsorganisasjoner er oppfordret til å delta. Ved hjelp av ulike lokale aktiviteter og en nasjonal informasjonskampanje, skal ungdom i hele Norge engasjeres i kampen mot rasisme. Målet er å avlive myter og spre kunnskap om innvandrer og nordmenn, og å skape kulturelle, politiske og sosiale arenaer som kan brukes som fundament for det framtidige anti-rasistiske arbeidet i norske kommuner. Kampanjen skal være en lokal kampanje i hele Norge, der det lokale kulturliv, politiske ungdomsorganisasjoner, frivillige organisasjoner osv. går sammen om å lage en massiv front mot rasisme.

       Ungdomskampanjen er derfor en ekstra innsats i det anti-rasistiske arbeidet, og går ikke på bekostning av det kontinuerlige holdnings- og informasjonsarbeidet som drives av offentlige etater og private organisasjoner.

Spørsmål nr. 23

Svar:

       AMO (arbeidsmarkedsopplæringen) er i dag det viktigste virkemiddel for kvalifisering av de arbeidsledige. De arbeidsledige er en svært lite homogen gruppe, både når det gjelder lengde og type yrkeserfaring, motivering for opplæring, utdanningsbakgrunn og alder. Halvparten av deltakerne på AMO er over 30 år, mens ca 30 % er under 25 år.

       AMOs primære mål er å redusere mistilpasningen mellom arbeidssøkernes utdanning og arbeidslivets behov for kompetanse. AMO inngår i a-etatens samlete bestrebelser for å formidle den enkelte. Av denne grunn er hovedtyngden av kursene yrkesrettete, kortvarige kurs. På bakgrunn av at en stor del av de arbeidsledige har svak utdanningsbakgrunn (30 % har grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå - og en betydelig andel har ikke fullført videregående skole), tilbyr AMO kurs som gir formell kompetanse. Den enkelte kan imidlertid ikke basere seg på å kunne fullføre langvarige utdanningsløp innenfor AMO. Dersom tilbud om arbeid tilbys, må opplæringen avbrytes. For å kunne utnytte ledighetsperioder til en samlet kompetanseoppbygging, er kursene er modulstrukturerte.

       Ansvaret for AMO er delt mellom utdanningsmyndighetene og arbeidsmarkedsmyndighetene. Utdanningsmyndighetene har det pedagogiske ansvaret. Arbeidsmarkedsmyndighetene har ansvar for å definere behov for ulike typer kurs, omfang, planlegge gjennomføring og kjøpe/finansiere kurs, og inntak av deltakere.

       AMOs tilbud spenner over et vidt spekter av kurs. I følge en undersøkelse i 5 fylker 1992/93, var fordelingen følgende:

Kortvarige yrkesrettet kurs - ikke formell kompetanse 58 %

Kurs av kortere varighet - gir formell kompetanse 41 %

Herav på ulike nivåer:

Totalt: 100 %

       Gjennomføringen av kursene er i hovedsak basert på at arbeidsmarkedsetaten kjøper kurs fra ulike kursleverandører. Den øvrige delen av kursene gjennomføres på AMO-sentrene. I 1992 var fordelingen som følger:

       Konsekvensene av å integrere AMO i det ordinære skoleverket/Reform -94 vil avhenge av omfanget, utformingen og fordeling av ansvar mellom de to myndighetene.

       Integrering av hele eller deler av AMO i det ordinære skoleverket/Reform -94, dvs at skoleverket/fylkeskommunen overtar ansvaret for AMO vil, etter Kommunal- og arbeidsdepartementets vurdering, innebære at tiltaket blir et utdanningstiltak, og vil miste sin betydning som arbeidsmarkedstiltak for arbeidsledige, med sikte på formidling til arbeid.

       Grunnleggende forutsetninger for at AMO skal kunne fungere som et arbeidsmarkedstiltak, er at a-etaten har styring over tiltaket, slik at bruken av tiltaket kan innpasses i etatens samlete tiltaksstruktur, og overfor den enkelte vurderes i forhold til bruken av andre tiltak og det ordinære arbeidet med å formidle den arbeidsledige. Dersom AMOs betydning som arbeidsmarkedstiltak reduseres, vil det bli behov for å utvikle andre typer arbeidsmarkedstiltak, og presset på bruk av sysselsettingstiltak overfor de arbeidsledige vil kunne øke.

       For å kunne nå de målene som er satt i arbeidsmarkedspolitikken er det nødvendig at arbeidsmarkedsetaten har styring med følgende:

       Som følge av dette, må budsjettansvaret for AMO ligge i arbeidsmarkedsetaten.

       AMO skal ha en supplerende funksjon i forhold til tilbudet i ordinært skoleverk. Som nevnt over, har en stor del av de ledige svak utdanningsbakgrunn. Det er derfor et behov for å kunne tilby kurs som gir formell kompetanse når det er nødvendig for å få den enkelte i arbeid. Etterhvert som Reform -94 blir fullt gjennomført, vil behovet for å tilby kompetansegivende kurs til den yngste gruppen av de arbeidsledige bli redusert. AMO vil da i større grad kunne konsentrere sin innsats på kurs som bidrar til spesialisering, yrkesretting eller spissing av de arbeidslediges kompetanse.

Spørsmål nr. 24

Svar:

       Forskrifter om tiltaket Kompetanse, arbeidstrening og jobbskaping for arbeidsledige (KAJA) ble fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet 21.oktober 1993. Tiltaket settes i verk fra 1. november. KAJA skal avløse dagens sysselsettingstiltak i offentlig sektor (SKAP, Arbeid for trygd, Utvidet arbeid for trygd og Enkeltarbeidsplasser for sosialhjelpsmottakere).

Avlønning:

       Deltaker avlønnes med tarifflønn for de arbeidsoppgaver som gjennomføres. For de perioder hvor det gis opplæring under deltakelse på dette tiltaket gis det ikke lønn eller ytelse etter forskrift om stønad under opplæring.

Ansettelsesvilkår/arbeidsbetingelser:

       Tiltaket skal gi arbeidstrening og opplæring til deltakerne. Det skal inngås skriftlig arbeidsavtale mellom arbeidgiver og tiltaksdeltaker med gjensidig oppsigelsesfrist på 1 uke. Sysselsettingen er midlertidig og arbeidsgiver er således ikke forpliktet til fast ansettelse, jf. Lov av 4. februar 1977 nr. 4, § 58 , nr. 7 annet ledd.

       Arbeidsgiver har ansvar for at tiltaksdeltaker får 15 % tilrettelagt opplæring i løpet av tiltaksperioden. Opplæringen organiseres i tillegg til ordinær arbeidssituasjon i egne bolker eller deler av uka.

       Arbeidssøking kan etter avtale foregå innen tiltaksperioden ved individuelle behov.

       Arbeidet som utføres skal være ekstraordinært. Med ekstraordinært arbeid menes oppgaver som ligger utenfor tiltaksarrangørenes ordinære budsjetter.

Spørsmål nr. 25

Svar:

       Med netto nye omsorgsboliger og sykehjemsplasser menes at kommunen skaffer til veie nye omsorgsboliger/sykehjemsplasser utover det antall omsorgsboliger og sykehjemsplasser kommunen allerede disponerer. Dersom kommunene bygger 20 nye sykehjemsplasser og samtidig reduserer 20 sykehjemsplasser som følge av ombygging fra flersengsrom til ensengsrom, vil dette ikke berettige til tilskudd. Det statlige virkemiddelet for å stimulere til ombygging fra flersengsrom til ensengsrom er først og fremst kap 561 Kommunale sysselsettingstiltak. Det blir her presisert at innredning for ensengrom i sykehjem er spesielt prioritert.

Spørsmål nr. 26

Svar:

       Ja, det kan gis tilskudd til nye omsorgsboliger der de eldre selv delfinansierier boligene ved at de kjøper seg andeler. Det forutsettes imidlertid at kommunene skal kunne disponere boligene i minst 4 år. Dette innebærer at dersom boligen eies av andre enn kommunen må kommunen inngå avtaler om en klausulering av boligen i minst 4 år. For å falle inn under begrepet omsorgsboliger må kommunen fatte vedtak om at den aktuelle beboer i en konkret bolig skal omfattes av tilbudet om heldøgns omsorg og pleie.

Spørsmål nr. 27

Svar:

       Tilskuddet skal gis til kommunen. Kommunen har imidlertid full adgang til å videretildele tilskuddet til private sykehjem/omsorgsboliger, så lenge kommunen sikrer seg adgang til å kunne dipsonere boligene i minst 4 år.