B.innst.S.nr.7 (1993-1994)
Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1994 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v.

II. Sikkerhetspolitiske rammebetingelser for Forsvarets virksomhet

       Under hovedavsnitt I i proposisjonen, avsnittene 1.1 - 1.10, redegjør departementet for de sikkerhetspolitiske rammebetingelser for Forsvarets virksomhet.

       Departementet viser bl.a. til at Norge tradisjonelt har lagt en bred tilnærming til grunn for sin sikkerhetspolitikk. I det nye Europa, dvs. etter slutten på den kalde krigens todeling, er behovet for å føre en bredt anlagt og helhetlig sikkerhetspolitikk større enn noensinne. Forsvarskommisjonen av 1990 (FK-90) la enstemmig vekt på å fremstille sikkerhetspolitikk som et mangesidig begrep der det er nødvendig med innsats på en rekke områder. Behovet for en helhetlig politikk overfor Russland og det østlige Europa ble særlig presisert. En videreføring av samarbeidet med Norges allierte var samtidig ønskelig og nødvendig, men dette samarbeidet måtte tilpasses nye rammebetingelser.

       Også NATO's nye strategiske konsept, som ble vedtatt høsten 1991, legger en bred sikkerhetspolitisk tilnærming til grunn. Alliansen søker å oppnå sine målsettinger om å ivareta sikkerheten og den territorielle integritet og varig fredsordning i Europa, ved bruk av såvel politiske som militære virkemidler. Dette gjenspeiles i alliansens sikkerhetspolitiske strategi. Dialog, samarbeid og opprettholdelse av evnen til kollektivt forsvar forsterker og understøtter hverandre. Dette danner hovedgrunnlaget for NATO's omforente sikkerhetspolitikk i det nye Europa der evnen til krisehåndtering står særlig sentralt. Det strategiske konsept danner grunnlaget for NATO's nye styrkestruktur, kommandostruktur, forsterkningsplan, styrkemålsettinger, m.v. og dermed for det allianseforsvaret det norske forsvaret vil være en del av i årene som kommer.

       Sammenlignet med etterkrigstiden, er de ytre rammer for Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk dramatisk endret. Det er grunn til å understreke at de fortsatt er i endring, og at en form for « stabilisering » neppe vil finne sted i overskuelig framtid.

       Regjeringen foretok i St.meld. nr. 16 (1992-1993) - Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1994-98 - jf. Innst.S.nr.150 (1992-1993), en viss reformulering av de grunnleggende mål for norsk sikkerhetspolitikk som nå er:

       Den nye sikkerhetspolitiske situasjon har også gjort det påkrevet å vurdere virkemidlene og den relative vekt de tillegges. De politiske sider ved sikkerhetspolitikken har fått økt relativ betydning på bekostning av de militære. Samtidig har de væpnede styrker viktige roller å spille både i fred, krise og eventuelt krig. Her er det nødvendig å foreta politiske avveininger. Hovedbildet som i dag avtegner seg er at de mest alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer kan karakteriseres som de minst sannsynlige, mens en rekke utfordringer som primært har indirekte konsekvenser for norsk sikkerhet allerede er blitt akutte.

       Den usikkerhet og uforutsigbarhet som kjennetegner den nye internasjonale situasjon er for Norges del i særlig grad knyttet til utviklingen i Russland og til det framtidige forhold mellom Russland og resten av Europa. Her ligger kjernen til den potensielt sett alvorligste sikkerhetspolitiske utfordring for Norge:

       Som en konsekvens utgjør militære sikkerhetsgarantier og allierte bistandsforpliktelser fortsatt et nødvendig element i norsk sikkerhetspolitikk i kombinasjon med en solid nasjonal forsvarsinnsats.

       Norge kan imidlertid ikke basere seg på status quo i et Europa under omforming, hverken i NATO eller på andre måter. Som en følge av alle de endringer i Europa som allerede har funnet sted, og pga. indre forhold i USA, har ikke USA det samme politiske og militære engasjement i Europa som før, og amerikanerne forventer at europeerne selv skal overta en større del av ansvaret for sikkerheten i Europa. USA forutsetter en ny byrde- og ansvarsfordeling for å kunne opprettholde den nødvendige innenrikspolitiske støtten til NATO som transatlantisk forsvarsorganisasjon.

       På dette felt spiller VEU-samarbeidet en økende rolle, og departementet har derfor lagt vekt på å beskrive utbyggingen av VEU som forsvarsorganisasjon. Departementets hovedpoeng er at gjennom utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet, noe det er bred enighet om i NATO, krysser den europeiske og den atlantiske prosess hverandre. Regjeringen tar sikte på aktiv og fullverdig norsk medvirkning i de internasjonale institusjoner og organisasjoner som har betydning for Norges sikkerhet - for å sikre medbestemmelse og ivareta behovet for norsk medinnflytelse på vedtak og prosesser som både kan få direkte og indirekte konsekvenser for vår egen sikkerhet.

       Det er ønskelig for Norge å knytte forholdet til Russland nærmest mulig Russlands forhold til EF og det kontinentale Europa, for å sikre et godt og likeverdig samarbeid mellom Norge og Russland, fordi forholdet mellom en stormakt og en liten nabostat alltid vil innebære mulige problemer for småstaten. Det er avgjørende å knytte Norges forhold til Russland til en større og flersidig politisk ramme.

       NATO har fram til i dag ivaretatt de militære bistandsbehov som uansett vil representere den underliggende stabiliserende garanti også i framtiden. NATO er imidlertid i forandring, og departementet understreker derfor at det er et endret NATO som Norge er medlem av og skal fremme sine interesser gjennom. Betydningen av at Norge sikres fullverdig deltakelse i den framvoksende europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet understrekes ifølge departementet av at utviklingen i NATO ikke har vært entydig positiv de siste par år. Generelt synes nære bilaterale forbindelser å ha fått økt betydning i forhold til et multilateralt forum som NATO, og også amerikansk politikk synes å trekke i den retning.

       VEU utgjør i dag hovedrammen for økt europeisk militær samordning innen rammen av NATO. Dette samarbeidet utfyller samarbeidet i NATO. På sikt vil VEU kunne gjøre USA's europeiske allierte til en mer handlekraftig, og derved mer troverdig partner innenfor rammen av NATO. I et NATO som i økende grad er i ferd med å bli et « topillar-system », vil et lite land som faller utenfor den europeiske søylen, lett bli marginalisert politisk.

       Hovedutfordringen for Norge er å komme i en posisjon som sikrer aktiv medvirkning og medinnflytelse i de prosesser som er på gang, for å ivareta våre interesser og for å unngå en potensiell fare for politisk marginalisering og en regionalisert sikkerhet i nord. Her må alle sider ved sikkerhetspolitikken integreres i en helhet. Nøkkelen til norsk sikkerhet i en ny tid ligger i tilpasning på den ene siden, og aktiv medvirkning på den andre. Hensynet til norsk suverenitet og sikkerhet tilsier likeberettiget deltakelse og medbestemmelse i det nye Europa.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Brenden, Eriksen, Hauglid og Skaug, fra Senterpartiet, Hope Galtung og Jakobsen, fra Høyre, Godal og Hernæs, fra Kristelig Folkeparti, Næss, fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn, og fra Fremskrittspartiet, lederen Røsjorde, viser til de respektive fraksjoners merknader i Innst.S.nr.150 (1992-1993) når det gjelder hovedtrekkene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser i denne sammenheng til at Stortingets flertall sluttet seg til de grunnleggende mål for norsk sikkerhetspolitikk og formuleringene av Forsvarets målstruktur slik det fremgår av konklusjonene i Langtidsmeldingen.

       Forsvarets målstruktur må på sin side ses i lys av de sikkerhetspolitiske utfordringer som Norge står overfor etter slutten på den kalde krigen, slik de er beskrevet i Langtidsmeldingen. Flertallet merker seg at disse utfordringer er blitt ajourført og delvis utdypet i årets proposisjon. Flertallet viser i denne sammenheng til den vedtatte struktur og de forutsetninger denne bygger på. Flertallet vil på denne bakgrunn bemerke en del sikkerhetspolitiske utfordringer som en konsekvens av utviklingen siden St.meld. nr. 16 (1992-1993) ble presentert.

       Flertallet legger til grunn at utviklingen i Russland i den senere tid fortsatt preges av uforutsigbarhet og usikkerhet.

       Flertallet vil i den sammenheng vise til proposisjonens tekst der det heter:

       Flertallet slutter seg til disse synspunkter.

       Flertallet vil peke på at den usikkerhet som for Norges del er knyttet opp mot utviklingen i Russland også må ses i lys av det fremtidige forhold mellom Russland og resten av Europa. Flertallet er enig i at forholdet mellom en stormakt og en liten nabostat alltid vil innebære mulige problemer for småstaten, og at det er avgjørende å knytte Norges forhold til Russland til en større og flersidig politisk ramme. Flertallet vil understreke at bare gjennom å være en del av et større vestlig fellesskap, får Norge den nødvendige ryggdekning og handlefrihet.

       Flertallet vil peke på at utviklingen på Balkan og i deler av det tidligere Sovjetunionen har ført til en rekke pågående væpnede konflikter, som sammen med utviklingen i Midtøsten er med på å trekke NATO's oppmerksomhet vekk fra nordområdene og gi økt fokusering på de sørlige områder.

       Flertallet viser til at om en skal motvirke en slik utvikling vil det være nødvendig for Norge i sikkerhetspolitisk sammenheng å bidra til sikkerhet, stabilitet og eventuelt militært kollektivt forsvar i andre deler av Europa for å oppnå tilsvarende forpliktelser i våre nære områder. Den praktiske gjennomføring av NATO's strategi, styrkestruktur, kommandostruktur og forsterkningskonsept står her sentralt.

       Flertallet viser i denne sammenheng til den endring som finner sted i byrdefordelingen mellom Nord-Amerika og Europa gjennom at Canada har besluttet å trekke alle sine stående styrker ut av Europa, samt at USA er i ferd med å redusere sine styrker og forpliktelser betydelig. Flertallet viser til at en slik utvikling stiller sterke krav til Norges evne til å bidra til å forhindre at de transatlantiske forbindelser, som er vitale for norsk sikkerhet, svekkes. Flertallet vil i lys av dette understreke at NATO fortsatt er i forandring, og at Norge må tilpasse seg disse endringene på en måte som ivaretar behovet for politisk innflytelse og medbestemmelse.

       Når det gjelder behovet for å bidra til å sikre fortsatt amerikansk medvirkning i og innenrikspolitisk støtte til NATO som transatlantisk forsvarsorganisasjon, legger flertallet vekt på at europeerne må fange opp de endringer i ansvars- og byrdefordeling som det framtidige reduserte amerikanske nærvær innebærer. Flertallet har merket seg VEU's økende rolle på dette felt, og at utviklingen av europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet har bred støtte i NATO, jf Roma-erklæringen fra toppmøtet i NATO i 1991. Flertallet støtter derfor Norges aktive medvirkning i VEU gjennom avtalen om assosiert medlemskap som ble inngått for ett år siden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at nordområdene fortsatt er av stor strategisk betydning, bl.a. som en følge av konsentrasjonen av styrker og våpen på Kola-halvøya. De nedrustningsavtaler som er inngått kan dessuten føre til en viss tyngdeforskyvning mot nord og således påvirke den sikkerhetspolitiske balansen i Europa.

       Disse medlemmer mener at vårt medlemskap i NATO er nødvendig bl.a. for å skape en bedre balanse i forholdet mellom Norge og vårt naboland Russland, som fortsatt er den største enkeltstående militærmakt i Europa, med et enormt arsenal av kjernevåpen.

       Disse medlemmer viser til at Norges medlemskap i NATO gjennom mange tiår har vært det mest sentrale ledd i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk og mener NATO fortsatt vil måtte være bærebjelken i det europeiske sikkerhetssystemet. De transatlantiske forbindelsene til USA og Canada er av vital betydning for forsvaret av vårt land.

       Disse medlemmer mener at det på grunn av Norges strategiske beliggenhet er viktig at ikke de transatlantiske bånd svekkes. Norge må derfor være på vakt mot utviklingstrekk i Europa som kan bidra til å svekke de nære forbindelsene til USA og Canada, eller som bidrar til å skape uklare ansvars- og kommandoforhold.

       Disse medlemmer viser til at Vestunionen (VEU) er forutsatt å bli EF's forsvarspolitiske arm, men at det samtidig hersker stor usikkerhet om VEU's rolle innenfor et framtidig europeisk sikkerhetssystem. Bl.a. er det sterke krefter som arbeider for at VEU skal gis mandat til å operere utenfor EF's og NATO's område.

       Disse medlemmer mener utviklingen av VEU som EF's forsvars- og sikkerhetspolitiske arm og med myndighetsområde utenfor NATO's tradisjonelle ansvarsområde, kan skape grunnlag for nye blokkdannelser i Europa, noe som ikke vil bidra til økt sikkerhet. Disse medlemmer mener dessuten at etableringen av VEU som en selvstendig pillar i NATO kan skape uklare og delvis konkurrerende beslutningsprosesser mellom VEU og NATO. En slik utvikling vil etter disse medlemmers oppfatning ikke tjene verken Norges eller Europas sikkerhetspolitiske interesser.

       Disse medlemmer mener Norges sikkerhetspolitikk må forankres i NATO og de transatlantiske forbindelsene. Disse medlemmer mener videre at FN med voksende autoritet må gis en sentral rolle når det gjelder fredsopprettende og fredsbevarende operasjoner. Dette må kombineres med økt engasjement innenfor det all-europeiske samarbeidet, bl.a. innenfor rammen av et oppgradert KSSE.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener utviklingen av en politisk union i EF, med felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og eventuelt senere et felles forsvarssamarbeid, kan skape nye skillelinjer i Europa.

       Disse medlemmer mener norsk medlemskap i Vestunionen og EF's politiske union (EU) ikke vil tjene Norges nasjonale interesser i vid forstand.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Norge har deltatt i VEU-samarbeidet siden januar 1993, og at landet har hatt full anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter og vurderinger i VEU-samarbeidet, som inkluderer Danmark og Irland som observatører, og Norge, Island og Tyrkia som assosierte medlemmer. Videre at VEU har etablert et konsultasjonsforum der foruten VEU's medlemmer og tilknyttede europeiske NATO-medlemmer, også de baltiske stater, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria deltar.

       Dette medlem har også merket seg at VEU's framtidige rolle ikke er endelig definert, og ser det som viktig at Norge har nær kontakt med utviklingen innen VEU. Derfor finner dette medlem Norges status som assosiert medlem formålstjenlig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at selv om situasjonen i Russland er ustabil, så tilsier ikke det at landet vil utvikle seg til å bli en militær trussel mot sine naboer. Ustabiliteten i Russland er knyttet til nasjonale sosiale og politiske konflikter. Den gjenværende styrkekapasiteten på Kola-halvøya er synkende, og koblet til en ny, defensiv strategi (« rimelig tilstrekkelighet »). Disse styrkene er en del av fortidas sjømilitære balanse mellom USA og Sovjetunionen, og ikke utformet for operasjoner i sine nærområder. Dette medlem mener at Norges viktigste bidrag til avspenning og sikkerhet i nord ville være å ta initiativ til omfattende sjømilitær nedrustning gjennom NATO og NACC. Dette medlem vil påpeke at Norges og Europas sikkerhet i økende grad vil påvirkes av global miljøødeleggelse, sosial og etnisk uro i sentral- og Øst-Europa og økt skille mellom fattige og rike land. Den ustabile situasjonen i Russland, den sosiale uroen og miljøtrusselen i sentral- og østeuropeiske land og krigen i det tidligere Jugoslavia er utviklingstrekk som viser at det kreves en helhetlig sikkerhetspolitikk der økonomisk samarbeid, felles miljøtiltak, støtte til flyktninger og overføring av kompetanse og teknologi står i sentrum.

       Dette medlem understreker at et slikt bredt spekter av europeiske sikkerhetsutfordringer bare kan møtes gjennom et all-europeisk samarbeid. Det må være et sentralt mål å inkludere særlig Russland, men også de andre sentral- og østeuropeiske land, i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Vest-Europas forhold til Russland har vært en sentral konflikt i den europeiske politiske og militære historie gjennom flere hundreår, og historien viser at vestlig ekskludering av Russland har fått alvorlige konsekvenser. Dette medlem mener derfor at Europas helhetlige sikkerhetsutfordringer bare kan møtes gjennom utdyping av det all-europeiske samarbeidet innen Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE), hvor alle europeiske land er fullverdige aktører. Dette medlem ser positivt på det praktiske og politiske samvirket innen NACC, men vil understreke at det må være et mål at dette samarbeidet legges innenfor rammen av KSSE. Militæralliansene NATO og Den Vest-Europeiske Union (VEU) er basert på « den kalde krigens » blokkinndeling, og bidrar til å opprettholde og utdype skillene mellom regionene i Europa. Dette medlem mener disse alliansene ikke er egnet til å møte de brede europeiske sikkerhetsutfordringene, og at de bør nedbygges.

       Dette medlem vil også vektlegge de felles sikkerhetsutfordringer det nordiske området står overfor, særlig knyttet til utviklingen i Russland og Øst-Europa. Det er etter dette medlems mening betydelige økonomiske og sikkerhetspolitiske gevinster å hente i en dypere samordning av de nordiske lands forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dette bør også omfatte praktisk samordning av forsvarsstrukturene, felles bruk av arealer og anlegg m.m. Et nordisk samarbeid bør også knyttes til et utvidet samarbeid gjennom Østersjørådet og Barentssamarbeidet, hvor alle stater i Nordens nærområde deltar.

       Dette medlem vil utfra dette helhetlige sikkerhetspolitiske perspektivet gå inn for norsk løsrivelse fra USAs atomvåpenstrategi, oppheve avtaler om forhåndslagring og reparasjonsstøtte, at NATO ikke holder militærøvelser i Norge og at Norden erklæres som atomvåpenfri sone.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Norge sier opp avtalen om assosiert medlemskap i Den Vest-Europeiske Union (VEU) ».

       « Forsvaret pålegges å gi årlige evalueringer til Stortinget om miljøvirkningen av Forsvarets virksomhet, med vekt på øvelser og skytefeltvirksomhet. »