B.innst.S.nr.8 (1993-1994)
Innstilling fra næringskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1994 vedkommende Utenriksdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet m.m.

II. Generelle merknader

A. GENERELL NÆRINGSVIRKSOMHET

       Komiteen, medlemmene Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt fra Arbeiderpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad fra Senterpartiet, lederen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg fra Høyre, Reidar Johansen fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Gunnar Lie fra Kristelig Folkeparti og Øystein Hedstrøm fra Frem skrittspartiet, sier seg enig i at hovedmålsettingen for næringspolitikken må være å styrke verdiskapingen, for på den måten å gi grunnlag for økt sysselsetting i et lønnsomt næringsliv samt å sikre velferden. Dette krever forutsigbare og gode rammevilkår for næringslivet. Komiteen deler Regjeringens siktemål om å øke konkurransekraften i norsk næringsliv for på den måten å styrke norske produkters markedsadgang både innenlands og utenlands.

       Komiteen vil understreke behovet for å se næringspolitikken i en helhetlig sammenheng. I et internasjonalt perspektiv utgjør Norge en liten økonomi, men landet vårt er rikt på naturressurser og menneskelig kompetanse. De ulemper det innebærer å ha et lite hjemmemarked kan delvis kompenseres ved å videreutvikle de tette samarbeidsformer vi har mellom de ulike deltakere i norsk næringsliv. Et hovedtrekk ved norsk næringsliv er vår avhengighet av råvareproduksjon. Komiteen mener det må være en målsetting å øke bearbeidingen av norske råvarer. Bedrifter innen primærnæringene og industrien står overfor felles utfordringer i så måte. Komiteen mener det bør stimuleres til økt samarbeid mellom bedrifter innen ulike sektorer. Norsk industri og næringsliv er preget av småbedrifter. Komiteen ser dannelsen av nettverk mellom slike bedrifter som viktig i arbeidet med nyskapning og vekst.

       Komiteen ser det som en viktig oppgave i næringspolitikken at det stilles krav til en effektiv ressursutnyttelse i alle deler av vårt næringsliv. Det er viktig for landet å ha en teknologisk og kunnskapsbasert vekst kombinert med en fornuftig og bærekraftig forvaltning av de ressurser vi alt har. En av de viktigste utfordringene i norsk næringspolitikk må være å utnytte den kapital og kompetanse vi har innen petroleumsvirksomheten til å skape ringvirkninger for andre deler av norsk næringsliv.

       Gjennom et nært samspill mellom myndighetene, næringslivet og partene i arbeidslivet vil dette kunne gi et godt grunnlag for å møte de næringspolitiske utfordringer Norge står overfor i årene som kommer.

       Komiteen vil vise til at de teknologiske nyvinningene har ført til store og raske omstillinger. Samfunnet splittes opp i stadig flere interessegrupper, som hver for seg fremmer krav som vanskelig kan innfris uten å komme i konflikt med hverandre eller med viktige fellesverdier, som et bærekraftig miljø, eller hensynet til arbeid, verdiskaping og en rettferdig fordeling. Komiteen vil derfor understreke betydningen av en aktiv helhetstenkning og at samfunnsansvaret styrkes.

       Etter komiteens oppfatning vil en helhetlig næringspolitikk, hvor alle sektorer vurderes i forhold til hverandre, være et viktig bidrag når det gjelder å øke sysselsettingen, bedre verdiskapingen, distriktspolitikken og styrke velferdssamfunnet.

       Komiteen registrerer at vi nå har en lav prisstigning i Norge og at det har vært en sterk nedgang i rentenivået. Dette vil styrke konkurranseevnen. Et samlet kostnadsnivå på linje med våre konkurrentland er et viktig bidrag til å trygge norske bedrifter.

       Komiteen har videre merket seg at Regjeringen anser det nødvendig med tiltak for å øke forskning og utvikling i næringslivet. Komiteen mener det er viktig at ressursinnsatsen til forskning og utvikling i norske bedrifter ikke er lavere enn bedrifter i andre vestlige industriland. Derfor er det viktig å stimulere nytenkningsmiljøer og bedriftenes vilje og evne til å satse innen FoU. Komiteen er enig i at det er viktig å forbedre myndighetenes service overfor næringslivet og legge forholdene til rette for at offentlig sektor blir et konkurransefortrinn for norsk næringsliv.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det i budsjettet for 1994 er lagt frem forslag på i underkant av 600 mill. kroner til tiltak som skal øke konkurranseevnen, styrke eksportmulighetene, heve kompetansen og bidra til økt produktutvikling i norsk næringsliv. Flertallet er enig i en offensiv for å styrke norsk næringsliv og øke sysselsettingen. Tiltak for å øke salget av norske varer og tjenester i utlandet er et viktig satsingsfelt. Flertallet vil i denne sammenheng trekke frem den satsingen som gjøres for å øke eksporten fra små og mellomstore bedrifter.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, registrerer at norsk økonomi stadig blir mer internasjonal og at investeringene over landegrensene har økt kraftig de senere år. Konkurransen øker landene imellom for å tiltrekke seg utenlandsk kapital.

       Dette flertallet er enig i at for å tiltrekke oss utenlandske investeringer, kan det være nødvendig at også Norge etablerer et eget markedsføringsapparat for dette formål.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser også til at hovedtrekkene i Arbeiderpartiets nærings- og strukturpolitikk er beskrevet i Langtidsprogrammet 1994-97. Målet om full sysselsetting krever en aktiv nærings- og strukturpolitikk med særlig vekt på å få opp verdiskapningen i næringslivet. Disse medlemmer viser til at det over flere år har vært en omfattende innsats for å bedre næringslivets konkurransesituasjon. Tiltakene har omfattet betydelige skatte- og avgiftslettelser som har gitt direkte kostnadsfordeler for næringslivet. Av andre omfattende strukturpolitiske reformer er EØS-avtalen og reformen av kraftmarkedet. Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets merknader til nasjonalbudsjettet for 1994.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det må etableres en sektorovergripende nasjonal næringspolitikk med full sysselsetting som mål. Det må stimuleres til utbygging av en allsidig næringsstruktur. Næringsgrunnlaget på fastlandet må styrkes. Dette er nødvendig for å sikre både stabil sysselsetting og stabil økonomi, som igjen er grunnlaget for velferden vår.

       Disse medlemmer mener det må legges til rette for et lønnsomt og variert næringsliv i alle deler av landet. Dette kan best skje gjennom et samspill mellom privat tiltakslyst og offentlig innsats. Ny teknologi og miljøkunnskap gir muligheter. Verdiskapingen i norsk næringsliv vil særlig være basert på de naturressursene vi har. Foredlingen av egne råvarer og ressurser må økes. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at Norge har en langsiktig strategi for bruken av disse ressursene og for råderetten over dem. Næringslivssatsingen må skje på et bærekraftig grunnlag, innenfor naturens tålegrense.

       Disse medlemmer viser til egne merknader i B.innst.S.nr.9 (1993-1994) og vil understreke behovet for en større satsing på næringslivet i Fastlands-Norge, investeringer må dreies fra sokkelen til næringslivet på land. Oljeutvinningstempoet må flates ut og reduseres.

       Disse medlemmer understreker at det må påligge både offentlig og privat virksomhet et sterkt ansvar for å kjøpe norske produkter der disse foreligger som reelle alternativ til tilsvarende utenlandske produkter. Det å sikre norsk industri leveranser til det norske markedet av kvalitetsprodukter må være et overordnet mål i forhold til enkle prismessige vurderinger.

       Disse medlemmer mener det er riktig å satse på verdiskaping i små og mellomstore bedrifter. Med en plan for ny industrivekst samt en satsing på vekstområder som både gir positive miljøvirkninger og sysselsettingsvirkninger, vil det også være lettere å få den nødvendige vekst også i offentlig tjenesteyting. Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig å utvikle nettverk blant SMB-bedriftene innenfor de ulike kategoriene. Nettverkene må ta sikte på å spre kunnskap om produksjonsmåter, markeder, eksport og utvikling. Nettverkene bør ha som mål å vokse også på nordisk basis.

       Disse medlemmer mener at delingsmodellen må gjennomgås slik at den tar bedre hensyn til små og mellomstore bedrifter.

       Disse medlemmer viser til at siden begynnelsen av 1980-tallet har Norge tapt markedsandeler både på hjemmemarkedet og eksportmarkedene. En del av eksportnæringene kan nå vise til økt produksjon og økt eksport. Men produksjonsøkningen har så langt ikke gitt økt sysselsetting for disse eksportbedriftene.

       Disse medlemmer vil understreke at den økonomiske lavkonjunkturen på våre viktigste eksportmarkeder også viser at Norge ikke kan regne med særlig internasjonal drahjelp når det gjelder å få ned arbeidsledigheten og skape økt sysselsetting i vareproduserende næringer.

       Nøkkelen til økt industrisysselsetting ligger etter disse medlemmer sitt syn i å gjenvinne markedsandeler på hjemmemarkedet. Ifølge NHO har Norge siden tidlig på 1980-tallet tapt markedsandeler på hjemmemarkedet tilsvarende en verdiskaping på ca 30 mrd. kroner og ca 100.000 arbeidsplasser. Disse medlemmer vil ut fra det hevde at det blir en viktig del av den totale sysselsettingspolitikk å stimulere til produksjon og kjøp av norske varer.

       Disse medlemmer vil også vise til at selv når vi holder offshoresektoren utenfor, er den norske importandelen for offentlig sektor på ca 24 %, mens tilsvarende tall for Sverige er 7 % og for EF-landet Italia bare 2 %. Det ligger et betydelig vekstpotensiale i å øke egenproduksjon og kjøp av norske varer.

       Disse medlemmer vil foreslå at det opprettes et eget « hjemmemarkedsråd » som skal stimulere til økt produksjon og kjøp av norske varer. Hjemmemarkedsrådets oppgaver må bl.a. bestå i å bringe kunnskap om hjemmemarkedet til håndverksbedrifter, samt små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer vil spesielt peke på behovet for slik service rettet mot bedrifter som er i en etableringsfase. Disse medlemmer forutsetter at etableringen av et « Hjemmemarkedsråd » skjer i nært samarbeid med NHO, arbeidstakerorganisasjonene og bransjeorganisasjonene som spesielt har sin virksomhet rettet mot hjemmemarkedet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa førebu etablering av eit Heimmarknadsråd. Det må setjast i gang eit utgreiingsarbeid m.a. med omsyn til å klargjera arbeidsoppgåver, organisering og økonomiske tilhøve. Etableringa av eit Heimemarknadsråd må skje i nært samarbeid med NHO, arbeidstakarorganisasjonane og bransjeorganisasjonar. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til kirke-, utdannings- og forskningskomiteens flertallsmerknad i B.innst.S.nr.12 (1993-1994):

       Disse medlemmer viser videre til forslag nr. 1 fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre i B.innst.S.nr.I (1993-1994):

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at manglende bruk av konsesjonslover og andre styringsmidler har gjort det altfor enkelt å nedlegge, slakte, kjøpe opp og flagge ut norske bedrifter, og dermed norske arbeidsplasser. Styringsvilje er et viktig grunnlag for samfunnets ønske om og evne til å skape og videreutvikle norskeide bedrifter. Ny teknologi og omstruktureringer fører dessuten til et stadig synkende antall industriarbeidsplasser. Dette understreker også behovet for politisk styring av hvordan Industri-Norge skal se ut i framtiden.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den økonomiske situasjonen i Norge krever en politisk strategi som vektlegger økt verdiskaping og vekst i privat sektor. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen med sitt fremlagte budsjett ikke løser norsk økonomis grunnleggende problemer når det gjelder statsbudsjettets underskudd, den rekordhøye arbeidsledigheten og den manglende økonomiske vekst i privat sektor.

       Høyre vil redusere det offentliges andel av økonomien og stimulere vekst i privat sektor dels gjennom betydelige innstramminger i offentlige utgifter, et lavere skatte- og avgiftsnivå og dels gjennom strukturpolitiske tiltak som bidrar til økt effektivitet i økonomien.

       Disse medlemmer vil understreke at utgiftsreduksjonene ikke går på bekostning av Høyres samlede satsing på næringslivet og vil understreke Høyres næringspolitiske hovedprioriteringer i 1994-budsjettet, jf. B.innst.S.nr.I (1993-1994):

       Disse medlemmer viser til Næringslovutvalgets forslag om forenklinger av lovverket som kun er fulgt opp av Regjeringen i et fåtall tilfeller. Modernisering, forenkling og samordning av offentlig regelverk og forvaltning er en viktig forutsetning for et vekstkraftig næringsliv. Disse medlemmer vil i denne sammenheng spesielt vise til åpningstidsloven, hotelloven, alkoholloven, plan- og bygningsloven, tidsfrister for forvaltningens saksbehandling og forenkling av bedriftenes oppgaveplikter, og viser for øvrig til forslag i B.innst.S.nr.I (1993-1994).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker behovet for en næringspolitisk strategi for økt verdiskaping, og derigjennom økt sysselsetting. Dette medlem vil understreke behovet for en aktiv næringspolitikk som prioriterer og sikrer rammebetingelsene for verdiskapingen i Norge, og at det bør satses mer på produksjon for hjemmemarked.

       Dette medlem går imot forslagene om å fjerne el-avgiften for all industri og bergverk, etablering av Innor og økt innsats under parallellfinansiering. Når det gjelder forslaget om etableringen av Innor, så foreslår dette medlem en omdisponering av disse midlene til opprettelsen av et « hjemmemarkedsråd ». Det vises til konkrete forslag om dette under kap. 2425 SND. For øvrig vises det til egne merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994).

       Daglig ser en at antall arbeidsplasser i den tradisjonelle tungindustrien faller bort. Rasjonalisering og omstrukturering er hovedårsakene her. Men også den manglende styringsviljen er for denne type industri vesentlig medvirkende årsaker. De tiltak det politiske flertall til nå i hovedsak har satt i verk, har vært av typen skatte- og avgiftslette. Ingen av disse tiltakene har så langt virket. Antall arbeidsplasser har fortsatt å synke. Bedriftene har i mange tilfeller fått ekstra økonomisk styrke til å foreta « effektivisering og rasjonalisering » gjennom lettelsene i rammevilkårene.

       Nesten all erfaring opp til i dag viser oss at det ikke er i tungindustrien det vil bli skapt nye arbeidsplasser i tiden som kommer. To mål er derfor viktige: Omstilling i retning videreforedling og miljørettet produksjon i tilknytning til den tradisjonelle eksportindustrien kan danne grunnlag for en mer positiv utvikling.

       Dette medlem vil framheve at det trengs både sentrale og regionale virkemidler for å skape ny industrivekst. En mer aktiv stat, med statlig aksjeforvaltning med mer statlig risikokapital og et statlig industrireisingsselskap bør være målet for utformingen av SND. Dette forutsetter en endring av SND's regelverk som hindrer store deler av norsk næringsliv å få tilgang til de virkemidler SND rår over.

       Etter dette medlems mening bør en i tillegg bygge en regional del av virkemiddelapparatet. Det vises her til Sosialistisk Venstrepartis forslag om regionale utviklingsselskap (RUS), jf. Dok.nr.8:61 (1990-1991) , og til Stortingets behandling av SND.

       Dette medlem viser for øvrig til eget forslag om et prøveprosjekt for å prøve ut intensjonen i Sosialistisk Venstrepartis RUS-modell.

       Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti vil streke under at hovudelementa for ein god næringspolitikk er at den har ein aktiv distriktspolitisk profil med god sysselsettingseffekt.

       Denne medlemen vil peike på at ein føresetnad for langsiktig sysselsettingsstrategi med full sysselsetting som mål, er vekst i lønsame arbeidsplassar i privat sektor. Denne veksten må kome gjennom nyskaping og vekst i dei små og mellomstore verksemdene.

       Denne medlemen meiner derfor at rammevilkåra må tilpassast ei slik målsetting, og vil vektlegge:

       Denne medlemen syner elles til Innst.S.nr.140 (1992-1993) der Kristeleg Folkepartis syn på sysselsetting og verdiskaping er uttrykt.

       Denne medlemen legg stor vekt på at det må vere minst mogeleg avstand mellom forvaltning og brukarar av offentlege midlar (SND). Det må arbeidast aktivt for ei forenkling av lov og regelverk, og sperrene mellom ulike tiltakssektorar og finansieringskjelder må minskast mest mogeleg. Denne medlemen syner elles til Kristeleg Folkeparti sine særmerknad i B.innst.S.nr.I (1993-1994) når det gjeld SND. Denne medlemen vil også syne til Næringslovutvalet sitt framlegg til forenklingar i lov- og regelverket.

       Denne medlemen vil særleg prioritere tiltak for ungdom og ha for auge både ei kortsiktig og langsiktig målsetting i det arbeidet.

       Denne medlemen ser på auka fagutdanning/kompetanse der lærlingeordninga får ein høgare status som eit vesentleg element.

       Denne medlemen vil også syne til at det er det viktig at vegleiingsteneste for unge under utdanning vert styrka slik at det vert betre samsvar mellom den utdanning som vert gjeven og den kompetanse som vert etterspurt i næringslivet.

       Denne medlemen syner til merknadene til Kristeleg Folkeparti i B.innst.S.nr.I (1992-1993) der Kristeleg Folkeparti peika på dei problem som er m.o.t. finansiering av hi-tech-prosjekt og sikring av den meir langsiktige industrialisering av verdfull teknologi som er utvikla nasjonalt. Interessante produkt som ofte er utvikla med ein stor del av statlege støttemidlar, er lite verna mot oppkjøp. Særleg i den fasen når eit utviklingsprosjekt har demonstrert eit markedspotensiale av noko omfang vil eigarar lett kunne komme til å velgje sal, dersom finansieringa er vanskeleg. Det kan gje god forteneste på den kapital som er sett inn i staden for den risiko vidare engasjement vil medføre. Konsekvensen vil vere at ein arbeidsplassvekst går tapt for lokalsamfunnet og nasjonal utnytting av interessant teknologi går tapt. Ikkje minst på bakgrunn av ein utvida fri flyt av kapital er trongen for å sikre nasjonale interesser, der m.a. store midlar er sett inn i utvikling av ny teknologi. På denne bakgrunn vil Kristeleg Folkeparti som varslet i B.innst.S.nr.I (1993-1994) fremje fylgjande forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa settje ned eit hurtigarbeidande utval som skal vurdere betre måtar for finansiering og for betre å sikre langsiktige eigarinteresser i hi-tech-prosjekt med stort arbeidsplasspotensiale og teknologi av vesentleg nasjonal interesse. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ønsker å møte en skjerpet konkurransesituasjon internasjonalt med en betydelig reduksjon i skatte- og avgiftstrykket, effektivisering av den offentlige tjenesteproduksjon, privatisering av offentlige oppgaver, sterk reduksjon i de offentlige utgifter og systematisk deregulering og avbyråkratisering for å finansiere skatte- og avgiftslettelsene.

       Dette medlem vil hevde at en gunstig økonomisk utvikling vil være avhengig av om særinteressegrupperingers egoisme brytes ned slik at skjerming, subsidiering og regulering kan erstattes av konkurranse, effektivitet og et lavere kostnadsnivå.

       Dette medlem konstaterer at den distriktspolitikken som føres i Norge er uegnet for 90-årenes utfordringer. Tradisjonell, norsk distriktspolitikk med tiltak spredt tynt og tilfeldig utover bedrifter og lokalsamfunn, motarbeider realiseringen av et konkurransedyktig næringsliv i utkantene.

       Dette medlem mener en forutsetning for konkurransedyktige virksomheter og opprettholdelse av arbeidsplasser betinger en fullstendig omlegning av distriktspolitikken. Store pengeoverføringer til mer eller mindre ulønnsomme næringer og bedrifter må avvikles. Den mest effektive og naturlige distriktspolitikk ligger i et fritt arbeidsmarked hvor bedriftene helt naturlig vil etablere seg der det er best tilgang på råstoffer og ledig kvalifisert arbeidskraft.

       Dette medlem viser til at statlig tapsbringende industrivirksomhet har vært en sterk belastning for samfunnet. Derfor vil Fremskrittspartiet avvise selektive støtteordninger og statlig engasjement på eiersiden i industrivirksomhet. Statlig engasjement er en utidig spekulasjon med skattebetalernes midler samtidig som det er et forsøk på å sette markedsmekanismen ut av spill. Et passivt offentlig eierskap kan medføre lave krav til lønnsomhet og avkastning, og det kan dermed fungere som en sovepute for bedriftene. Statlige eierandeler i næringsvirksomhet kan også medføre at forvaltnings- og forretningsmessige oppgaver blandes sammen, noe som kan skape uklare mål og konkurransevridning.

       Dette medlem mener at det først og fremst er aksjemarkedet, private banker og finansieringsinstitusjoner som skal kanalisere kapital til industrien - ikke et statsbanksystem drevet med utstrakt bruk av rentesubsidier. Dagens system motvirker omstilling og nyskaping. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å avvikle de fleste statsbankene.

       Dette medlem fastslår at Norge er i en vanskelig økonomisk situasjon med gigantiske budsjettunderskudd. Derfor er det nødvendig med en økonomisk snuoperasjon slik at kommende generasjoner ikke overlates et konkursbo, men at det legges opp til forpliktende budsjetter som kan gi balanse.

       Dette medlem vil understreke alvoret i situasjonen og vurderer innsatsen både politisk og i næringslivet de nærmeste årene som avgjørende for om Norge fortsatt kan kalles en industrinasjon eller vil utvikles til et postindustrielt samfunn. Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag bygger på en realistisk vurdering av den økonomiske situasjon og er ment som et radikalt alternativ som skal bidra til å utløse en ny start for Norge.

B.  FISKERI OG SJØFART

       Komiteen vil understreke at fiskerinæringen er en nasjonal ressurs, og at den er en av bærebjelkene i mange lokalsamfunn. Fiskerinæringen har fortsatt store utviklingsmuligheter som vil kunne gi en positiv effekt både når det gjelder sysselsetting, eksport, infrastruktur og opprettholdelse av bosetningen langs kysten. Komiteen vil peke på at utnyttelse av disse utviklingsmulighetene forutsetter en helhetlig næringspolitikk som også innebærer økt satsing på utdanning og forskning, da dette vil kunne styrke næringens produksjons- og eksportpotensiale. Videre vil komiteen understreke viktigheten av at forholdene legges best mulig til rette for at fiskerinæringen gjøres mest mulig effektiv i forhold til våre konkurrentland. Et viktig bidrag i denne sammenheng vil være en godt utbygd fiskerihavnstruktur og en godt utbygd fiskeforedlingsindustri.

       Komiteen har registrert at næringen er i vekst og at den positive bestandsutviklingen for de fleste viktige kommersielle fiskeslag fortsetter. Komiteen er enig i at det skal føres en ressursforvaltning som sikrer at de marine ressurser bygges opp til et nivå som kan gi vedvarende høyere og stabilt uttak for norske fiskere. Komiteen er enig i at det skal legges særlig vekt på flerbestandshensyn og god ressurskontroll. Komiteen registrerer at bestandssituasjonen i Barentshavet beskrives som tilfredsstillende, med unntak av lodda, mens den i Nordsjøen beskrives som vanskelig, spesielt for bunnfiskbestanden.

       Komiteen har merket seg at det foregår ulovlig fiske i Barentshavet både av norske og utenlandske fartøy. Komiteen er enig i at det uten bedre kontroll med fisket i Barentshavet vil ha begrenset verdi med strenge reguleringer innenfor norsk jurisdiksjonsområde. Komiteen mener det er riktig å intensivere arbeidet med ressurskontroll i 1994, og at det er behov for å bedre samordningen av myndighetenes innsats på kontrollområdet.

       Komiteen vil spesielt peke på den vanskelige situasjonen som er skapt ved det tiltagende internasjonale trålfisket i « Smutthullet ». Dersom denne situasjonen vedvarer vil den undergrave den etablerte forvaltning av fiskeressursene i Barentshavet. Komiteen støtter de anstrengelser Regjeringen gjør for å stanse det « ulovlige » fisket og regner med at Regjeringen tar dette opp i internasjonalt fora, med sikte på å komme fram til felles tiltak for å stanse fisket.

       Komiteen ser det som viktig at det arbeides videre med et reguleringssystem som sikrer en bedre balanse mellom fangstkapasiteten i flåten og ressursgrunnlaget, og som dermed kan sikre den enkelte næringsutøver et tilstrekkelig driftsgrunnlag og god lønnsomhet. Komiteen har merket seg at det i proposisjonen påpekes at fangstkapasiteten i fiskeflåten fortsatt er for stor i forhold til ressursgrunnlaget. Komiteen har videre merket seg at det parallelt med overkapasitet i deler av flåten, ikke har funnet sted noen fornyelse av denne.

       Komiteen har merket seg at det forventes at konsumet av fisk i verden vil øke og at havbruk vil spille en viktig rolle i fremtidens matforsyning. Komiteen slutter seg til målsettingen om å skape konkurransevilkår og rammebetingelser som gir havbruksnæringen muligheter for vekst og utvikling over tid. Komiteen er enig i at det er viktig å prioritere sykdoms- og miljøarbeid innenfor næringen for å opprettholde og fremme den høye kvaliteten innen akvakulturprodukter.

       Komiteen viser til Stortingets behandling av Dok.nr.8:46 (1991-1992) og Innst.S.nr.27 (1992-1993). Komiteen ser det som positivt at Regjeringen i St.prp. nr. 1 varsler en tilfredsstillende ordning som kan sikre en miljømessig forsvarlig håndtering av avfall fra oppdrettsnæringen og fra annen fiskeindustri.

       Komiteen vil understreke at ressursene i havet er fellesskapets eiendom, og at en regulering av uttaket og en streng kontroll er nødvendig for å unngå overbeskatning og nedfisking. Dette arbeidet vil bidra til å nå målsettingen om en bærekraftig og lønnsom fiskeri- og havbruksnæring. Det er gjennom en slik helhetlig nærings- og reguleringspolitikk at det kan opprettholdes og skapes ny virksomhet i kystdistriktene.

       Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil understreke at EØS-avtalen sikrer bedre adgang for deler av norsk fiskeeksport til EFs indre marked gjennom tollreduksjoner. Dette vil gi norsk fiskerinæring bedre mulighet til å konkurrere med EFs industri på en rekke områder. Dette vil videre føre til en bedring av fiskerinæringens konkurranseevne og stimulere til økt verdiskapning gjennom foredling og eksport av fiskeprodukter. Flertallet viser for øvrig til St.meld. nr. 4 (1992-1993) og Langtidsprogrammet 1994-97 og St.meld. nr. 58 (1991-1992) om struktur- og reguleringspolitikk i fiskeflåten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at hovedproblemet for norsk fiskerinæring de senere årene har vært lave kvoter og derav strenge reguleringer av fisket på de viktigste fiskebestandene. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av at Norge beholder kontrollen med ressursene i våre havområder og således sikrer ressursgrunnlaget for næringen i framtiden. Disse medlemmer viser til at Norge ga EF økte kvoter på torsk i Barentshavet i forbindelse med EØS-avtalen. Kvotene til tredjeland på torsk i dette ressursområdet, har økt betydelig de siste årene. Dette har sammen med andre forhold etter disse medlemmers syn ført til et økt internasjonalt fiskepress i Barentshavet, som øker behovet for kontroll på fiskefeltene.

       Disse medlemmer har merket seg uttalelsen i proposisjonen om at fangstkapasiteten i flåten fortsatt er for stor i forhold til ressursgrunnlaget. Disse medlemmer vil vise til at forskerne, etter at budsjettproposisjonen var fremmet for Stortinget, har gitt nye prognoser med en betydelig oppskriving av bestanden av torsk i Barentshavet. Dette har gitt grunnlag for en økning i anbefalt fangstkvote som innebærer en tredobling av fisket i forhold til 1990. Fangsten av torsk innenfor dette ressursområdet vil med dette komme opp mot det som historisk har vært gjennomsnittlig fangst pr. år før reguleringer ble satt i verk. Disse medlemmer vil vise til at dette er en helt ny situasjon for fiskerinæringen. Kapasiteten i næringen må derfor etter disse medlemmers syn være tilpasset en optimal ressurssituasjon. Disse medlemmer vil dessuten understreke at fangstkapasiteten i flåten kan variere sterkt, alt etter hvor lett tilgjengelig fisken er for fangst.

       Disse medlemmer viser til at det råder en viss frykt i næringen for at det kan oppstå problemer for fiskerne med å få levert sine fangster under sesongfiskeriene, på grunn av kapasiteten i fiskeindustrien i enkelte områder. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at myndighetene vurderer tiltak som kan avhjelpe en eventuell slik situasjon.

       Disse medlemmer vil peke på at med den desentraliserte struktur og det store antall enheter både innen fiskeflåten og fiskeindustrien, er det nødvendig med lover som gjør det mulig å sette inn reguleringer som skaper like forhold for yrkesutøverne.

       Disse medlemmer viser til at Kystvakten ikke er gitt økte ressurser til å øke kontrollvirksomheten i Barentshavet. Disse medlemmer mener at fangstkontroll på feltene samt overvåking og avstenging av yngelområder er de viktigste områdene kontrollen må settes inn mot. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til disse partienes forslag til økning av bevilgningen til Kystvakten i B.innst.S.nr.7 (1993-1994), fra forsvarskomiteen. Disse medlemmer viser dessuten til at Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av Strukturmeldingen, Innst.S.nr.50 (1992-1993), foreslo opprettet en inspektørordning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av at råfiskloven ikke svekkes og mener de endringer som er foretatt i sammenheng med EØS-avtalen, har skadet næringen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke behovet for en fornying av fiskeflåten. Gjennomsnittsalderen for den mellomstore flåten over 13 meter lengste lengde er rundt 30 år og er økende. Gjennomsnittsalderen for ferskfisktrålerflåten, som er viktig for tilførselen av råstoff til filetindustrien, er også meget høg. Disse medlemmer vil understreke at fornying av flåten er nødvendig både utfra rasjonell drift, sikkerhet og for å opprettholde en minimum av virksomhet og nødvendig kompetanse ved skipsverftene. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en betydelig bedring i finansieringsordningen for å skape økonomisk grunnlag for en økt fornyingstakt. Disse medlemmer viser til sine respektive partiers forslag under kap. 2414 Statens Fiskarbank.

       Disse medlemmer viser til at grunnlaget for tilgangen på fangst for næringen ligger i forskernes anbefaling av fangstkvoter for de viktigste fiskeartene. Disse medlemmer vil her vise til at det har rådet stor usikkerhet til forskernes prognoser for størrelsen på torskebestanden i Barentshavet. Bestandsanslagene har også vært endret betydelig i løpet av reguleringsåret. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at grunnlaget for bestandsberegningene og kvotetilrådingene blir så god som mulig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener veien til en mer robust fiskerinæring ligger i forenkling av reguleringene, bedre markedstilpassede produkter og bedre sikkerhet for adgang til internasjonale markeder. Fiskeripolitikken må medvirke til en lønnsom og markedsorientert næring som gis forutsetninger for å utnytte internasjonale markedsmuligheter. Statens hovedoppgave i fiskerilovgivningen bør begrenses til ressursovervåkning, ressursfordeling og kontroll.

       Disse medlemmer erkjenner at fiskerinæringen vil måtte reguleres til en viss grad, bl.a. fordi ingen har naturlig eiendomsrett til havets ressurser. Det er allikevel for stor avstand fra en fornuftig regulering basert på å sikre konkurransefrihet innen næringen og dagens mengde av reguleringer, forskrifter, regler og subsidieordninger.

       Disse medlemmer mener det bør innføres et system med omsettelige kvoter i fiskerinæringen. Omsettelige kvoter vil stimulere til økt lønnsomhet, bedre ressursforvaltning og mindre offentlig styring av fiskerinæringen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til de omfattende endringer som er gjort i norsk fiskerilovgivning de senere år. De lovendringene som er gjort har konsekvent vært av liberalistisk karakter, og har vanskeliggjort kontroll med næringsstrukturen.

       Sosialistisk Venstreparti gikk som eneste parti imot de endringene i saltvannsfiskeriloven som ble gjort i år. Dette var i praksis å gjennomføre omsettbare kvoter for store deler av den havgående flåte.

       Den mest effektive reguleringsformen for havbruksnæringen vil være produksjonskvoter for det enkelte anlegg. Bare på denne måten vil en kunne få den nødvendige oversikt over totalt produksjonsvolum i næringa.

       Miljøbetingelsene overfor næringa må skjerpes inn.

       Sosialistisk Venstreparti har tidligere foreslått at reguleringene i torskefiskeriene skal foregå på grunnlag av uomsettelige mannskvoter. Dagens fartøykvotesystem utelukker enkelte grupper av manntallsførte fiskere. Disse fiskerne er lagt inn under et maksimalkvotefiske. Dette medlem vil foreslå at dagens reguleringsform i første omgang endres slik at alle fiskere som har deltatt i de siste års torskefiskerier på maksimalkvoteordningen får fartøykvote.

       Dagens fordeling av torskekvoten mellom kyst- og trålerflåten gir urimelige utslag for den enkelte kystfisker. Dette medlem vil fremme forslag om at torskekvoten fordeles med minimum 80 % til kystflåten.

       Dette medlem er enig i den styrking av kontrolloppgavene Regjeringen legger opp til. Dette medlem er imidlertid av den oppfatning at en ikke går langt nok. Hva angår Kystvakten viser dette medlem til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Forsvarsdepartementets budsjett.

       Norge må intensivere sitt arbeid internasjonalt for at fiskerinasjoner skal kunne sette inn ensidige tiltak alene, eller sammen med andre fiskerinasjoner i området, mot ukontrollert fiske i områder utenfor den nasjonale sone som har betydning for den totale ressurssituasjon.

       Regjeringen må i samråd med Russland vurdere å innføre et forbud mot fiske i det såkalte Smutthullet. Dette medlem vil fremme slikt forslag.

       Norge bør som en av hovedkreftene bak den internasjonale Havrettstraktaten snarest mulig ratifisere avtalen. Dette medlem fremmer slikt forslag.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis tidligere forslag om stans i seismikkvirksomhet. Dette medlem tar opp slikt forslag.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis tidligere merknader om norsk skipsfartsnæring, rammevilkår og NIS. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis holdning til opprettelsen av NIS. På denne bakgrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:

       « Norsk Internasjonalt Skipsregister avvikles. »

       Komiteen vil understreke betydningen av at norsk skipsfartsnæring opprettholder sin sterke internasjonale posisjon. Komiteen er enig i at det er viktig å sikre norsk sysselsetting innen skipsfarten. Komiteen vil legge særlig vekt på at arbeidet med å styrke sikkerheten til sjøs fortsetter. Den senere tids ulykker viser hvor risikofylt arbeidet på sjøen er.

C.  LANDBRUK

       Komiteen har merket seg at Regjeringen gjennom budsjettet følger opp de hovedlinjer som ble trukket opp av Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og jordbruksavtalen for 1993-94, og at en ved dette fører videre tiltak for en gradvis omlegging av landbrukspolitikken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ser det som viktig at nødvendige tiltak for å styrke landbrukets konkurranseevne blir ført videre, samtidig som det legges vekt på tiltak som ivaretar miljø, dyrehelse, matvarekvalitet, sysselsetting og næringsutvikling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke at landbruket har stor betydning for livskraften i mange bygdesamfunn og for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Landbruket forvalter arealer som som gir grunnlag for matproduksjon, skogproduksjon og miljøgoder, som for eksempel et levende kulturlandskap, for nåværende og kommende generasjoner. Dette flertallet vil understreke at det er viktig å opprettholde dette fundamentet.

       Dette flertallet vil peke på at norsk landbruksproduksjon har et høyt kostnadsnivå som krever omfattende nasjonal støtte og importskjerming. Dette flertallet vil vise til at Norge er et av de OECD-landene som gir størst støtte målt i forhold til bruttoproduksjonsverdi. Avhengighet av store offentlige overføringer vil gjøre næringen sårbar ved svingninger i økonomien. Dette flertallet vil derfor understreke viktigheten av Regjeringens arbeid med å gjøre næringen mer robust gjennom en gradvis reformprosess.

       Dette flertallet vil videre understreke viktigheten av en samordning av landbruks- og distriktspolitikken som vil bidra til en videreutvikling av levedyktige distrikter og bygdesamfunn. Det er derfor viktig å ha en offensiv politikk som innebærer en bedre samordning av styringsorganer, administrativt apparat og økonomiske virkemidler. Dette flertallet viser for øvrig til St.meld. nr. 4 (1992-1993) Langtidsprogrammet for 1994-97 og St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og Arbeiderpartiets og Høyres merknader til disse.

       Medlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti meiner det ikkje er eit mål i seg sjølv at landbruket i stadig større grad skal bli meir konkurransedyktig. Ei einsidig vektlegging vil kunne kome i konflikt med sentrale verdiar som matvaretryggleik, sjølvforsyningsgrad, trygging av biologisk mangfald og oppretthalding av sysselsetjing i landbruket og næringsmiddelindustrien.

       Desse medlemene meiner at landet må ha ein landbrukspolitikk med klare målformuleringar for matvaretryggleik, areal i drift, miljø, inntekt, sysselsetjing og produksjonsmål. Desse medlemene meiner dette er viktig for ei næring med langsiktige investeringar. Klare mål er også nødvendig for å sikre rekruttering i næringa.

       Desse medlemene er urolege for dei medlemskaps-tingingane som no vert førte med EF. Desse medlemene meiner at å gje frå seg eit varig grensevern når det gjeld handel med jordbruksprodukt, har alvorlege følgjer.

       Når det gjeld desse partia sine landbrukspolitiske haldningar viser desse medlemene til St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, jf. Innst.S.nr.92 (1992-1993).

       Det må leggjast større vekt på arbeid og areal enn kapital som innsatsfaktor i produksjonen. Det må leggjast mindre vekt på strukturrasjonalisering til færre og større brukseiningar. Ved å oppretthalde dei mindre bruka, sikrer ein betre fordeling av eigedomsretten til jord. Dette er viktig for å oppfylle distriktspolitiske mål og bevare kulturlandskapet.

       Desse medlemene meiner det må førast ein handelspolitikk slik at kvantitativt importvern blir sikra. Dette er viktig for å take i vare sjølvforsyning og busetjing i distrikta.

       Desse medlemene vil igjen understreke at Noreg i GATT-forhandlingene held fast på § 9 i konsensusvedtaket fra 1989 og stemmeforklaringa til dette vedtaket. Desse tilhøva legg grunnlaget for om det er mogleg for oss å føre ein nasjonal landbrukspolitikk også i framtida.

       Desse medlemene viser til at landbruksbudsjettet er redusert med om lag 352 mill. kroner, der nærare 200 mill. kroner skal takast frå jordbruksoppgjeret. Desse medlemene meiner ein slik reduksjon ikkje er i samsvar med Regjeringa sitt posisjonspapir i EF-drøftingane og vil kunne undergrave Regjeringa sin eigen tingingsposisjon, og kjem i konflikt med uttalt målsetjing frå Regjeringa om eit berekraftig landbruk og sikring av distriktsbusetjing. Desse medlemene konstaterer at Regjeringa har valt å satse på EF-tilpassing framfor ein heilskapleg nasjonal landbrukspolitikk. Desse medlemene ser dette som urovekkjande, og vil i tida framover leggje sterk vekt på å få fram konsekvensane av den kurs Regjeringa har lagt seg på.

       Desse medlemene viser til at det er ulik oppfatning av omgrepet « robust landbruk ». Eit robust landbruk vil seie eit arealgrunnlag som står i samsvar til produksjonsomfanget. Desse medlemene vil derfor i sin politikk leggje sterkare vekt på å take vare på arbeidsplassar, bidra til nyrekruttering og opplæring, miljøriktig produksjon, aktive bygdemiljø og levande kulturlandskap som eit klart alternativ til Regjeringa sitt opplegg. Vårt alternativ vil take i vare den overordna målsetjinga om ei berekraftig utvikling, og samstundes gi ein positiv sysselsetjingseffekt. Desse medlemene vil understreke at dette er den viktigaste politiske utfordring vi står overfor.

       Desse medlemene ser på jamn og sikker rekruttering til landbruksnæringa som avgjerande for ei god utvikling i distrikta. Derfor meiner desse medlemene at det må leggjast til rette for tilfredsstillande økonomiske rammevilkår, meiningsfylt verksemd og gode sosiale tilhøve for næringsutøvarane.

       Medlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner det er kritikkverdig av Regjeringa at ein i samband med EØS-avtala ikkje har forhandla ferdig RÅK-avtala. Ei svekking av RÅK-ordninga vil ramme både primærjordbruket og næringsmiddelindustrien sterkt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de tiltak Regjeringen legger opp til i tråd med Høyres tidligere tilrådinger, fører til en viss reduksjon i statsbudsjettets underskudd for 1994.

       Reduksjonen i underskudd er imidlertid ikke i tilstrekkelig grad preget av en helhetlig finans- og næringspolitikk. Disse medlemmer mener at en ved dette ikke løser norsk økonomis grunnleggende problemer. Disse medlemmer anser ikke de budsjettreduksjoner som er foreslått tilstrekkelige til å forhindre at statens samlede underskudd i resten av stortingsperioden vil akkumuleres til et nivå som reduserer landets muligheter og truer den alminnelige velferd.

       Disse medlemmer anser det nødvendig med en sterk reduksjon i statsbudsjettets underskudd og en reduksjon av den offentlige økonomis andel av statsbudsjettet for å stimulere den vekst i privat sektor som er nødvendig for ny verdiskaping. Etter disse medlemmers syn er det kun på denne måten at målet om bedret norsk konkurranseevne og dermed redusert arbeidsledighet kan oppnås.

       Disse medlemmer viser til at en prioritering av generelle virkemidler vil ha en positiv virkning for alle næringer. Dette gjelder også for landbruksnæringen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil videreføre partiets politikk som innebærer betydelige kutt i overføringene til landbruket.

       Dette medlem vil hevde at det ikke er det offentlige eller skattebetalernes ansvar å opprettholde en bestemt næring gjennom selektive ordninger. En nærings- og distriktspolitikk basert på generelle virkemidler, innenfor nøkterne og realistiske økonomiske rammer, vil være å foretrekke. I en tid hvor utviklingen går i stor fart må alle, inklusive tradisjonelle primærnæringer, være innstilt på og motivert for endringer i struktur.

       Dette medlem vil understreke at det til tross for forslag om betydelige reduksjoner i overføringene, opprettholdes betydelige økonomiske bidrag til næringen.

       Dette medlem mener det er på høy tid at også landbruket blir markedsorientert. Det er viktig at produksjonen tilpasses etterspørselen ved en fri markedstilpasning mellom produsent og forbruker. Eventuell overproduksjon bør slå ut i lavere pris for norske forbrukere.

       Dette medlem viser til at Fremskrittspartiets politiske mål for landbrukssektoren er avmonopolisering, innføring av konkurranse, tilpasning til internasjonale forhold og til innenlandsk økonomi.

       Dette medlem viser for øvrig til tidligere merknader og merknader som vil fremkomme i innstillingen til St.prp. nr. 8 (1993-1994).

       Komiteen viser til at Stortinget ikke lenger skal ta beslutninger når det gjelder detaljfordeling i det enkelte jordbruksoppgjør, men at dette blir omtalt i budsjettproposisjonen. Virkningene av et jordbruksoppgjør vil bli omtalt i forbindelse med jordbruksoppgjøret året etter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har for øvrig ingen merknad til at stortingsmeldingene om gjennomføring av jordbruksavtalene, virksomheten i Statens Landbruksbank og Landbrukets utviklingsfond faller bort, men at det blir gitt en bredere omtale i budsjettproposisjonen.

       Flertallet har ingen merknader til at meldingen om praktisering av jord- og konsesjonslovgivningen heretter vil bli lagt fram hvert fjerde år. Flertallet forutsetter at meldingen kommer til behandling i slutten av stortingsperioden.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti går imot at ein tek bort meldingane til Stortinget som gjeld i landbrukspolitikken. Ein må ikkje forenkla prosessen slik at Stortinget misser styringa over landbrukspolitikken. Desse medlemene viser til St.prp. nr. 8 (1992-1993) , jf. Innst.S.nr.92 (1992-1993).