B.innst.S.nr.I (1993-1994)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1994 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1994.

7. Komiteens generelle merknader

7.1 UTVIKLINGEN I INTERNASJONAL OG NORSK ØKONOMI

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Berit Brørby Larsen, Erik Dalheim, Laila Kaland, Tore Nordtun, Reidar Sandal og Hill-Marta Solberg, fra Senterpartiet, Gudmund Restad, Magnhild Meltveit Kleppa og Per Olaf Lundteigen, fra Høyre, Per-Kristian Foss, Harald Ellefsen og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Fremskrittspartiet, Stephen Bråthen, fra Venstre, Lars Sponheim, og fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til at Vest-Europa de siste tre årene har hatt den dypeste lavkonjunkturen i etterkrigstiden, med en vekst på bare ½ % pr år i gjennomsnitt for treårsperioden.

       BNP forventes å avta med ½ % i Vest-Europa og for våre handelspartnere i 1993. I de nordiske landene er det særlig store ubalanser. Sveriges og Finlands BNP forventes å gå ned med henholdsvis 6 % og 14 % i perioden 1990-93.

       Komiteen viser til at det nå samlet anslås en vekst i BNP for fastlandsøkonomien i Norge på 1 ¼ % fra 1992 til 1993, mens veksten i 1994 anslås til 1 ¾ %. Veksten i BNP i alt anslås til 1 ¼ % fra 1992 til 1993, mens veksten i 1994 anslås til 3 %. Norges disponible realinntekt anslås å øke med 2,5 % i 1993 og 3 % i 1994.

       Komiteen viser til at produksjonen i fastlandsøkonomien ifølge Nasjonalbudsjettet kan ha passert et vendepunkt tidlig i 1992 og viste klar underliggende vekst gjennom hele fjoråret, med en vekst på 2 % på årsbasis. Det ventes vekst også i 1993. Oppgangen i fastlandsøkonomien i 1993 kan ifølge Nasjonalbudsjettet tilbakeføres til vekstimpulser fra petroleumsinvesteringene og budsjettpolitikken.

       Komiteen viser til at det i meldingen legges til grunn at en vil få et konjunkturomslag både i OECD-området og hos våre handelspartnere i 1994, men at det er vanskelig å anslå tidspunkt og styrke. Det kan imidlertid ikke utelukkes, bl.a. på bakgrunn av forverringen i inneværende år, at stagnasjonen i Vest-Europa kan fortsette også i 1994.

       Komiteen viser til at det i utviklingslandene under ett forventes en vekst i BNP på mellom 5 og 6 % både i 1993 og 1994, i første rekke som følge av den høye veksten i Asia.

       Komiteen viser til at pris- og lønnsveksten internasjonalt har avtatt de siste årene, og at veksten både i priser og lønninger hos Norges handelspartnere forventes å bli om lag 3 % i 1993 og 1994.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at prisstigningen i Norge anslås til 1 ¾ % fra 1993 til 1994 og at lønnsveksten kan begrenses til om lag 2 %.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er uenig i at staten skal fastlegge en norm for lønnsveksten for 1994 før dette har vært tatt opp i de ordinære tarifforhandlingene.

       Komiteen viser til at ledigheten i OECD-området under ett fortsetter å stige, og at den samlede ledigheten i første halvdel av 1994 vil kunne bli 36 mill. hvorav 23 mill. i Vest-Europa. De ledige i Vest-Europa vil etter dette utgjøre 12 % av arbeidsstyrken.

       Komiteen viser til at om lag 6,0 % av arbeidsstyrken (AKU) i Norge var registrert ledig i 2. kvartal 1993. Komiteen viser til at det i brev til komiteen av 4. november 1993 fra finansministeren hvor det fremgår at det pr. 28. oktober 1993 ved arbeidskontorene var registrert 104.664 ledige, som var 4,9 % av arbeidsstyrken. Samtidig var antall tiltaksplasser 67.336, som var 3,2 % av arbeidsstyrken. Samlet antall ledige og på tiltak var etter dette 172.000, som var 8,1 % av arbeidsstyrken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at sysselsettingen i fastlandsøkonomien anslås å bli om lag uendret fra 1992 til 1993 regnet i timeverk, mens antallet sysselsatte personer anslås å øke med om lag 3.000. Produksjonsanslagene for 1994 kan gi en vekst i timeverksysselsettingen på ½ % og noe mer for sysselsettingen regnet i personer. Dette tilsvarer omtrent den veksten i arbeidsstyrken som isolert sett følger av demografiske forhold. Det er usikkert når et sterkere omslag i sysselsetting og i arbeidsledighet vil finne sted, og en mer omfattende nedgang i ledigheten vil derfor trolig kreve at oppgangen varer over en noe lengre periode.

       Flertallet viser til at det er grunn til å tro at veksten i arbeidsstyrken tar seg opp, når sysselsettingen igjen tar seg opp. Flertallet har merket seg at Regjeringen, basert på forutsetningene i meldingen, anslår at ledigheten på usikkert grunnlag anslås å holde seg om lag uendret fra 1993 til 1994.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen anslår at ledigheten vil forbli omtrent uendret i 1994.

       Disse medlemmer viser videre til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett, jf. Sosialistisk Venstrepartis fraksjonsmerknader, som er innrettet slik at det sikrer lavere ledighet allerede i 1994. Disse medlemmer viser videre til at Sosialistisk Venstreparti har som mål å nå full sysselsetting.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener sysselsettingsanslagene i meldingen virker for høye sett i forhold til den innstrammende politikk budsjettforslaget legger opp til.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Rød Valgallianse, viser til at på lengre sikt kan den anslåtte veksten i sysselsettingen gi grunnlag for en nedgang i ledigheten om lag som anslått i Langtidsprogrammet. Flertallet viser til at Regjeringen legger til grunn at en slik utvikling bl.a. vil være avhengig av at de sentrale forutsetningene som ligger til grunn for Regjeringens politikk blir oppfylt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vurderer mulighetene til å få til en nedgang i arbeidsledigheten som svekket på grunn av en stadig tilpasning til EFs økonomiske politikk.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader fra disse medlemmer i Innst.S.nr.140 (1992-1993), Langtidsprogrammet, hvor disse medlemmer gikk inn for en langt mer offensiv politikk for arbeid til alle enn Regjeringen. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen ikke oppfyller sine egne moderate ambisjoner for sysselsettingsutviklingen fra Langtidsprogrammet i sitt økonomiske opplegg for 1994.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at et høy arbeidsløshet betyr betydelige langsiktige nasjonaløkonomiske problemer. Disse medlemmer mener derfor det er behov for en langt mer aktiv politikk for full sysselsetting, og at dette samtidig må bety flere arbeidsplasser der behovene er størst, ikke minst innen helse- og omsorgsarbeid og miljøsektoren. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har ikke tiltro til at Regjeringens politikk vil gi grunnlag for nedgang i ledigheten på sikt. Videreføring av tradisjonell motkonjunkturpolitikk og uvilje til offensiv stimulering av verdiskaping i privat sektor, vil utelukkende forsterke de strukturelle skjevhetene i norsk økonomi og svekke mulighetene for igjen å nå målet om full sysselsetting.

       Dette medlem vil påpeke at det i Regjeringens opplegg ligger forutsetninger om at konjunktursituasjonen hos våre viktigste handelspartnere er av forbigående karakter. Dette medlem er av den oppfatning at situasjonen i Vest-Europa kan vise seg å være mer permanent, og at situasjonen ikke vil endre seg før det erkjennes at konkurransen fra de hurtig voksende økonomier i verden, primært i Sørøst-Asia og Øst-Europa, men også Sør-Amerika må møtes med økt produktivitet og lavere kostnader.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn hevde at Norge og resten av Vest-Europa er i ferd med å tape i konkurransen, og at tap av markedsandeler og økonomisk stagnasjon bare er en konsekvens av dette. Problemene er i første rekke av strukturell karakter - ikke konjunkturell.

7.2 NORGES UTENRIKSØKONOMI

       Komiteen viser til at det i meldingen anslås et overskudd på driftsregnskapet overfor utlandet på vel 25 mrd. kroner i 1993. Dette er en oppjustering på 9 mrd. kroner i forhold til Revidert nasjonalbudsjett. I 1994 anslås overskuddet på driftsbalansen å øke til 35 mrd. kroner. Komiteen konstaterer ut fra dette at utenriksøkonomien er solid.

       Komiteen viser til at Norges nettogjeld overfor utlandet ved utgangen av 1993 anslås til 41 mrd. kroner, tilsvarende om lag 5 ¾ % av anslått BNP. Nettogjelden anslås å gå ytterligere ned i 1994, til 6 mrd. kroner ved utgangen av 1994, dvs. om lag 1 % av BNP.

       Komiteen viser til at det i meldingen er anslått en råoljepris på kr 120 pr. fat i 1994, og at råolje, naturgass og rørtransport er anslått å gi en samlet eksportverdi på 127,2 mrd. kroner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at vår utenriksøkonomi er meget sårbar for endringer i prisen på petroleumsprodukter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknaden fra komiteens flertall over. Disse medlemmer viser videre til Norges store oljeavhengighet, som skyldes at en for stor del av statlig og privat kapital er investert i oljeutvinning og at det derfor har blitt investert for lite i arbeidsplasser på fastlandet. Disse medlemmer mener en slik investeringsstrategi gjør Norge sårbart overfor prissvingninger på olje.

       Disse medlemmer mener det er et mål å redusere Norges oljeavhengighet, og viser i den forbindelse til Sosialistisk Venstrepartis motstand mot det forserte oljeutvinningstempoet og til forslag fra disse medlemmer om å redusere de statlige oljeinvesteringene for 1994.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at norsk utenriksøkonomi nå er så sterk at landets økonomi ikke lenger er sårbar for normale svingninger i prisen på petroleumsprodukter.

7.3 SYSSELSETTING OG VELFERD

       Komiteen er enig i at målet er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske.

       Komiteen er enig i at den viktigste oppgaven for 1990-årene er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet innenfor en bærekraftig utvikling. Komiteen er enig i at det må føres en politikk for å styrke grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det under lavkonjunkturen de siste årene er ført en aktiv økonomisk politikk for å begrense arbeidsledigheten. Disse medlemmer slutter seg til det opplegg for å styrke sysselsettingen, basert på Sysselsettingsutvalgets innstilling, som ble lagt fram i Langtidsprogrammet for 1994-97, og som omfatter forpliktende inntektspolitisk samarbeid med sikte på å styrke vår konkurranseevne og reduksjon av statsbudsjettets overføringer til private. Disse medlemmer er enig i at den økte økonomisk-politiske handlefrihet som dette gir skal utnyttes til å styrke sysselsettingen både i den private og den offentlige del av økonomien, og til å redusere underskuddet på statsbudsjettet.

       Komiteens medlemmmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at Regjeringens politikk når det gjelder å begrense arbeidsledigheten har til en stor grad vært knyttet til tre hovedområder:

       Likevel har Regjeringens politikk ikke gitt de ønskede resultater som følge av at folkevalgte nasjonale styringsredskaper er kraftig svekket samtidig som hjemmemarkedet i stadig sterkere grad blir erstattet av import.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til det initiativ som ble tatt fra partiets side for å nedsette et bredt sammensatt utvalg for å utarbeide en strategi for å bekjempe den økende ledigheten.

       Disse medlemmer er enige i at sysselsettingskommisjonens rapport og den erklærte vilje til samarbeid fra arbeidslivets parter er et godt grunnlag for å øke konkurranseevnen og å skape flere arbeidsplasser. Det gjenstår likevel meget før en har utformet en god nok sysselsettingspolitikk og en effektivt virkende arbeidsmarkedsetat. Ikke minst må det gjøres mer for at de unge kan sikres god nok fagkompetanse og bedre adgang til yrkeslivet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til målet om en reduksjon av overføringer. Flertallet viser til merknader om tiltakene for 1994 under pkt. 10.3 nedenfor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser bl.a. til særmerknader fra Senterpartiets medlem i Overføringsutvalget, Lars Velsand, og Senterpartiets merknader i Innst.S.nr.140 om Langtidsprogrammet 1994-1997 . Her pekes det på at det blir for upresist å sette opp en generell målsetning om at overføringene til private må reduseres uten at det er foretatt vurderinger av de sysselsettingsmessige effektene. For å kunne ha en analyse av overføringenes virkninger er det i tillegg sentralt å se på hvilke overføringer som har hatt en betydelig realvekst de siste årene og hvilke som har hatt en realnedgang. For øvrig må en aldri miste av syne det faktum at overføringer er til for å føre en fordelingspolitikk som markedsmekanismer ikke kan tilfredsstille. Overføringer vil derfor kunne være helt sentrale i arbeidet for å oppnå politiske mål.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknader fra disse medlemmer om Sysselsettingsutvalget og Overføringsutvalget, bl.a. i B.innst.S.nr.I (1992-1993) og B.innst.S.nr.IV (1992-1993). Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Langtidsprogrammet slår fast følgende (side 248):

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i dette og mener at dette skal legges til grunn når overføringsordningene til private skal vurderes.

       Disse medlemmer mener videre det er galt å frede statsbudsjettets inntektsside, noe som i praksis betyr at de best stilte i samfunnet ikke bidrar til å finansiere samfunnets økte behov.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer påpeke at den såkalte « solidaritetsmilliarden » er et skritt i riktig retning. Det ligger imidlertid vesentlige politiske signaler i at Regjeringen har ambisjoner om å redusere overføringene til de dårligst stilte langt mer enn den ene milliarden de velstående må bidra med.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at de store underskuddene i statsfinansene må rettes opp dersom en skal trygge grunnlaget for velferdssamfunnet, ha mulighet til å føre en aktiv sysselsettingspolitikk og ha evne til en aktiv økonomisk politikk også i framtiden. Flertallet er derfor enig i at når etterspørselen fra husholdningene og bedriftene nå kan forventes å ta seg opp, bl.a. som følge av redusert rentenivå, er det nødvendig å føre en noe strammere budsjettpolitikk.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens mål i langtidsprogrammet om at den underliggende veksten i de totale offentlige utgifter, når en ser programperioden 1994-97 under ett, med utgangspunkt i budsjettet for 1993, ikke skal overstige veksten i BNP for Fastlands-Norge. De offentlige utgiftene må gjennom programperioden ikke vokse mer enn den samlede verdiskapingen, for at en også framover skal sikre handlefrihet til å gjøre en aktiv bruk av statsbudsjettet hvis det er nødvendig.

       Flertallet er på denne bakgrunn, og fordi stønader under folketrygden og renteutgifter samlet ventes å legge stadig større beslag på totalutgiftene, enig i at politikken for å begrense arbeidsledigheten og å finansiere reformer, i økende grad må baseres på omprioriteringer på budsjettet og på tiltak for å bedre rammevilkårene for næringslivet og økonomiens virkemåte.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Venstre er enig i at hvert enkelt års økonomiske opplegg tilpasses særskilt innenfor denne rammen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at kravet til at de offentlige utgifter må vokse mindre enn veksten i Fastlands-BNP må gjennomføres hvert år, dersom de siste års uheldige utvikling skal snus.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at med dagens store fordelingsmessige utfordringer er det viktig å ha en sterk offentlig sektor. De offentlige utgiftene må ikke vokse mer enn den samlede verdiskapingen. Disse medlemmer viser for øvrig til Senterpartiets fraksjonsmerknader i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen samlet har redusert skatter og avgifter for næringslivet med ca 7 mrd. kroner i samme periode som den la planer om å redusere overføringene til private med 5 mrd. kroner. Denne type omprioritering på budsjettet har hittil medført fortsatt vekst i ledigheten og økte forskjeller i Norge. De bedrede rammevilkårene for næringslivet, herunder rentefall etter Norges frakobling fra ecu, avgiftslettelsene, et beskjedent valutakursfall og lav pris- og kostnadsvekst, har hittil resultert i fortsatte oppsigelser, store overskudd og tilhørende store utbetalinger av skattefritt utbytte til eierne. Disse medlemmer mener dette illustrerer skadene ved ensidig orientering om næringslivets rammevilkår og konkurranseevne fremfor en aktiv, offentlig politikk for økt sysselsetting.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er tilfreds med at det oljekorrigerte underskuddet er vesentlig redusert i 1994-forslaget. Det er samtidig grunn til å peke på at det er behov for innenlandsk stimulans for å holde aktiviteten oppe når våre samhandelspartnere har en så svak økonomisk utvikling. Disse medlemmer vektlegger også på lengre sikt at den offentlige innsatsen må ligge på et høyt nivå for å kunne gi et godt tjenestetilbud og å bidra til full sysselsetting. Dette kan imidlertid bare skje ved at det skapes vekst i privat sektor i Fastlands-Norge.

       Disse medlemmer er sterkt opptatt av at man nå planmessig utnytter den økonomiske handlefrihet som Norge har slik at vi kan unngå sjokkomlegginger som gir altfor sterke « oppbremsingseffekter ». Problemene ved det kan vi iaktta i våre nordiske naboland.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at det er Fremskrittspartiets mål reelt å redusere de totale offentlige ugifter. Målsettingen om at den underliggende veksten i de totale offentlige utgifter ikke skal overstige veksten i i BNP for Fastlands-Norge, er et viktig signal fra flertallet, men ikke dekkende for dette medlems prinsipale syn.

       Dette medlem vil hevde at den ubalanse som er skapt i de offentlige finanser ikke kan rettes opp ved utelukkende å dempe veksten i offentlige utgifter. Dette medlem mener tvert imot at overførings- og aktivitetsnivået i offentlig sektor reelt må reduseres, parallelt med at privat sektors andel av totaløkonomien økes ved målrettet og offensiv stimulering gjennom skatte- og avgiftslettelser.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at samtidig som både nasjonen og staten opplever en meget god økonomisk situasjon - med et høyt overskudd og moderat nettogjeld og staten med høy nettoformue og moderat underskudd, sammenlignet med våre handelspartnere, opplever landet stadig nye ledighetsrekorder. Ledigheten er nå på et nivå som ville vært politisk helt uakseptabelt bare for få år siden.

       Dette medlem viser til at i denne situasjonen legger Regjeringen fram et økonomisk opplegg som selv med urealistisk høye anslag for sysselsettingsveksten bare vil gi status quo i ledighetsnivå. Mer realistiske anslag for sysselsettingsveksten målt i personer, vil innebære en økende ledighet som følge av det framlagte budsjettopplegget. At Regjeringen i en situasjon med god økonomisk handelfrihet legger fram et budsjettopplegg med innstrammende virkning på samlet etterspørsel og dermed bidrar til å øke ledighetsnivået, viser at høy formuesoppbygging for bedriftene og en tilnærming til Maastrichtkravene om en stram budsjettpolitikk, er Regjeringens jobb nr. 1, og at hensynet til ledigheten får vike i prioritet.

       Komiteen viser til at den underliggende realveksten i utgiftene på statsbudsjettet anslås til om lag 1 %. Komiteen viser til at dette er lavere enn anslaget for veksten i BNP i Fastlands-Norge i 1994, og klart lavere enn den forventede veksten i BNP i Fastlands-Norge på mellomlang sikt slik det er anslått i Nasjonalbudsjettet.

       Det er ulike syn i komiteen på den nærmere utformingen av budsjettpolitikken, og komiteen viser i denne forbindelse til de respektive fraksjoners merknader.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at det er viktig med samordnede tiltak innenfor det europeiske samarbeidet i kampen mot arbeidsledigheten. Effektiviteten av nasjonale finans- og pengepolitiske tiltak vil vesentlig kunne styrkes ved en bedre koordinering på europeisk nivå. Flertallet viser i denne forbindelse til samarbeidet mellom EF- og EFTA-landene om vekst og sysselsetting, som ble innledet etter et norsk initiativ. Flertallet er enig i at dette samarbeidet videreutvikles og utdypes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i at det er viktig med internasjonalt samarbeid om en økonomisk politikk som overordner hensynet til full sysselsetting og bærekraftig utvikling på de områdene i samfunnet der behovene er størst. En slik politikk står i klar motsetning til den økonomiske politikken som blir resultat av EF-tilpasningen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ser klart nødvendigheten av et europeisk samarbeid i kampen mot arbeidsledigheten. Dette medlem vil imidlertid påpeke at det primært er nasjonale tiltak som må til for at den negative trenden i sysselsettingen skal snus. Ytterligere tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringsvirksomheten samt andre tiltak for å senke norsk kostnadsnivå, er i denne sammenheng av stor viktighet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil også understreke betydningen av at GATT-forhandlingene snart bringes fram til en løsning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil understreke betydningen av et internasjonalt regelverk for handel i regi av GATT. Imidlertid er dagens utfordringer vesentlig annerledes enn da GATT-avtalen ble utformet. I dag er de internasjonale utfordringene knyttet til full sysselsetning, ren luft, jord og vann. GATT-avtalen må derfor revideres og en må få utarbeidet nye kjøreregler i samsvar med disse utfordringene.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer legge mer vekt på innholdet i en framtidig GATT-avtale enn å presse fram en dårlig løsning som ikke svarer på de store globale utfordringene. Disse medlemmer viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader i denne innstillingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det til tross for svak vekst hos våre handelspartnere nå er lysere utsikter for norsk økonomi. Norge har lav inflasjon og god utenriksøkonomi. Rammevilkårene for næringslivet er vesentlig bedret. Konkurranseevnen er styrket. Rentenivået har falt med om lag 6 prosentenheter parallelt med at det også har skjedd et kraftig fall i rentenivået i Europa. Skatter og avgifter som særlig berører næringslivet er redusert med 7 mrd. kroner i perioden 1991-93.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil påpeke at manglende bruk av og systematisk svekking av økonomiske styringsinstrumenter i den nasjonale økonomiske politikken kombinert med en svært høy oljeavhengighet tilsier at det ikke kan være korrekt at det nå er lysere tider for norsk økonomi. Bedret konkurranseevne overfor våre handelspartnere vil virke positvt på den eksportrettede delen av vårt næringsliv, men disse kan ikke overskygge det faktum at fra Regjeringens side ønskes landet lagt enda mer åpent for internasjonal konkurranse, særlig i forbindelse med EF-tilpassing, jf. Statsministerens brev til departementene av 13. juni 1988 og tilslutning til EØS. Disse medlemmer viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til positive trekk i norsk økonomi bl.a. ved en bedring av den kostnadsmessige konkurranseevne og et fallende rentenivå som hovedsakelig skyldes et redusert europeisk rentenivå. Disse medlemmer vil imidlertid bemerke at rentenedgangen i Norge kunne ha kommet før dersom Regjeringen tidligere hadde innsett behovet for å dempe veksten i offentlige utgifter og underskudd. Disse medlemmer viser til at den såkalte « næringslivspakken » skyldtes behovet for å oppveie de negative konsekvenser av valutakrisen og bl.a. svensk og finsk devaluering. Lettelser til næringslivet ble dessuten avdempet ved en generell økning av merverdiavgiften. Disse medlemmer ser positivt på at det i forbindelse med skattereformen var mulig å samle et flertall for skattelettelser som også kom næringslivet til gode, men mener det er for tidlig å oppsummere de samlede resultater av skattereformen. Både delingsmodellen og andre innstramninger synes å ha bidratt til skjerpet skatt for mange. Disse medlemmer viser til sine ulike forslag til skatte- og avgiftslettelser, og forbedringer av delingsmodellen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti konstaterer at det er flere gledelige utviklingstrekk i norsk økonomi. Etter at Regjeringen oppga fastkurspolitikken har renten falt under gjennomsnittet for europeiske industriland og til tross for at merverdiavgiften ble økt med 2 % fra 1. januar er likevel prisutviklingen rekordlav hos oss.

       Disse medlemmer vil fremheve at bedriftsbeskatningen i Norge generelt er gunstig etter gjennomføringen av skattereformen, men det kan være grunn til å reise spørsmål om arbeidskraft beskattes relativt sterkere enn kapitalinnsatsen i bedriftene. Bortfallet av el-avgiften har også gitt stimulans til en del av de tradisjonelt viktige store industrier i landet. Rammebetingelsene bør imidlertid bedres for mindre bedrifter. Det gjelder bl.a. revurdering av delingsmodellen ved prøveperiodens utløp.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i at norsk konkurranseevne rent generelt er bedret de senere år. Dette skyldes ikke minst lav pris- og kostnadsvekst samt kraftig fall i rentenivået i Europa og Norge.

       Dette medlem vil imidlertid påpeke at næringslivsrettede skatte- og avgiftslettelser som ble gitt i forbindelse med valutakrisen høsten 1992, primært ble gitt fordi norske bedrifters konkurransesituasjon, blant annet i forhold til konkurrenter i Sverige og Finland, på meget kort til ble dramatisk forverret. Tiltakene var absolutt nødvendige for at mange bedrifter ikke skulle falle fra, med tap av arbeidsplasser som resultat.

       Andre skatte- og avgiftslettelser, gitt ved gjennomføringen av skattereformen 1992 og ved særlige vedtak om fritak for elektrisitetsavgift, har i stor grad kommet utekonkurrerende industri til del. I svært stor grad er kostnadene ved disse lettelsene veltet over på de mange små og mellomstore bedrifter, blant annet gjennom delingsmodellen og generelle økninger i elektrisitetsavgiften.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at skattereformen bidrar til at investeringene i større grad gjøres der de samfunnsøkonomisk gir størst avkastning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil avvente evalueringen av skattereformen i 1994 før en trekker konklusjoner om at tilsiktede effekter har slått til.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknader fra disse medlemmer om skattereformen, bl.a. i Innst.O.nr.80 (1990-1991) og i B.innst.S.nr.I (1992-1993), hvor det i fraksjonsmerknaden bl.a. heter (s. 149):

       Disse medlemmer viser også til at delingsmodellen og de mange « rabattordninger » for ligningsverdien av formue er blant de nye elementene som skaper ineffektive ressursallokeringer etter skattereformen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin omtale av skattereformen under kapitlet om skatteforslagene i denne innstillingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser også til den langvarige satsingen på investeringer i infrastruktur og i utdanning og på tiltakene for å bedre egenkapitaltilgangen til næringslivet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil påpeke at flere av Regjeringens forslag til statsbudsjett virker i strid med målet om å øke verdiskapningen og bedre egenkapitaltilgangen til næringslivet. Disse medlemmer vil særlig fremheve økt arbeidsgiveravgift for bedrifter med høyt lønnede ansatte og forslag om økt formuesskatt i denne sammenheng.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at EØS-avtalen vil sikre norske bedrifter stabile rammevilkår og mer likeverdig markedsadgang til det europeiske markedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse partier har gått mot EØS-avtalen. Handelsavtalen med Den europeiske Union (EU) gir oss en bedre situasjon både økonomisk og politisk i det framtidige samarbeid med EU.

7.4 FINANSPOLITIKKEN

       Komiteen viser til at statsbudsjettets underskudd før lånetransaksjoner for 1994 i meldingen er anslått til 46.355 mill. kroner, som er en reduksjon på 10 % fra 1993.

       Komiteen viser til at underskuddet på statsbudsjettet når en holder kapitalinnskudd i forretningsdriften utenom anslås til 34,9 mrd. kroner. Underskuddet i statsforvaltningen (netto finansinvesteringer), som i tillegg til statsbudsjettet også inkluderer statlige fond m.v., anslås til 28,3 mrd. kroner.

       Komiteen viser til at offentlig forvaltningsunderskudd, jf. det såkalte Maastrichtkriteriet, i meldingen anslås til 25,9 mrd. kroner i 1994. Dette er likt med anslag for 1993 i Revidert nasjonalbudsjett for 1993. Dette underskuddet vil etter opplegget i meldingen utgjøre 3,4 % av BNP i 1994.

       Komiteen viser til at målt med det olje-, aktivitets- og rentekorrigerte underskuddet bidrar statsbudsjettet for 1994 isolert sett til å redusere den innenlandske etterspørselen med ½ %

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at denne indikatoren ikke omfatter de omdisponeringer som er gjort for å styrke sysselsettingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at budsjettopplegget innebærer at det høye nivået på bidraget fra statsbudsjettet på den samlede etterspørselen som er etablert siden 1988 langt på vei føres videre.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser videre til at statens netto lånebehov anslås til 62,4 mrd. kroner i 1994, mot 60,7 mrd. kroner i 1993. Låneopptaket fører til at bruttogjelden i offentlig forvaltning øker til om lag 335 mrd. kroner ved utgangen av 1994. Dette tilsvarer om lag 44 % av BNP.

       Flertallet viser også til at statsforvaltningen hadde en netto finansiell formue inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift på 257 mrd. kroner ved utgangen av 1992.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det de senere år har vært ført en aktiv budsjettpolitikk for å motvirke tilbakeslag i norsk økonomi og støtte opp under sysselsettingen. Flertallet er enig i at virkemidlene i finanspolitikken fortsatt må brukes for å styrke sysselsettingen samtidig som hensynet til å oppnå en bedre balanse i statsfinansene på mellomlang sikt blir ivaretatt. Flertallet understreker betydningen av økt vekst og etablering av flere arbeidsplasser i privat sektor.

       Flertallet er enig i at det også i senere år blir nødvendig å begrense veksten i de offentlige utgiftene og øke den økonomiske verdiskapingen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive fraksjonsmerknader fra disse medlemmer, der disse medlemmer har uttrykt bekymring over at hensynet til statsbudsjettets underskudd har fått langt større vekt enn hensynet til den høye og stigende ledigheten.

       Disse medlemmer mener denne prioriteringen er enda klarere i årets budsjettforslag fra Regjeringen, hvor det legges opp til at budsjettunderskuddet skal reduseres, mens det ikke skal føres en politikk for lavere ledighet.

       Disse medlemmer reagerer spesielt på at Regjeringens budsjettforslag virker kontraktivt på innenlandsøkonomien. Disse medlemmer viser til at det innenfor samme budsjettbalanse kan drives en langt mer aktiv sysselsettingspolitikk, men at dette krever økte statlige inntekter og en annen innretning på utgiftene. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader og alternative statsbudsjett.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er enig i at det blir nødvendig også i senere år å opprettholde statens inntekter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at det for å skape vekst i økonomien, økt investeringsvilje og økt sysselsetting er nødvendig både å redusere de offentlige utgiftene, samt å redusere skatte- og avgiftsnivået.

       Komiteen viser til at det på bakgrunn av at statsbudsjettet viser et underskudd før lånetransaksjoner, heller ikke i 1994 vil bli nettoavsetning av midler til statens petroleumsfond, noe som ikke har vært gjort siden fondet ble opprettet.

7.5 BUDSJETTRAMMER OG BUDSJETTBALANSE I DENNE INNSTILLINGEN

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at de forslag de står sammen om i denne innstillngen isolert sett vil gi uendret budsjettbalanse og om lag samme nivå på statsbudsjettets samlede utgifter som Regjeringens framlegg. Partiene vil ved salderingen av budsjettet vurdere i hvilken utstrekning den foreløpige behandling av statsbudsjettet endrer budsjettbalansen i forhold til Regjeringens budsjettframlegg, og herunder vurdere ytterligere tiltak for å redusere utgiftene på statsbudsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er tilfreds med at arbeidet med finansinnstillingen har gitt avklaring i forhold til rammene for budsjettets inntekter og utgifter. Disse medlemmer viser til avtalen inngått med Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet gjengitt under pkt. 19.1. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i hovedsak vil legge Regjeringens budsjettforslag til grunn i sitt videre arbeid, slik at resultatene ikke i vesentlig grad avviker fra dette. Disse medlemmer viser videre til at alle partier har i denne innstilling redegjort for sine forslag til endringer i forhold til Regjeringens framlegg til Stats- og Nasjonalbudsjett for 1994.

       Disse medlemmer viser til at det ut fra dette synes å kunne bli flertall for alle hovedelementene i Regjeringens opplegg når det gjelder budsjettets rammer og skatte- og avgiftsopplegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har inngått et « forlik » om hovedlinjene i statsbudsjettet for 1994.

       Disse medlemmer viser til at forliket vil innebære at Regjeringen sikres flertall for sitt forslag om å øke formuesskatten, den såkalte « solidaritetsmilliarden ». Disse medlemmer viser til at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre inngikk en avtale om formuesskatten våren 1991. Denne avtalen var en forutsetning for å oppnå bred enighet omkring skattereformen.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet for sin del har lagt til grunn at avtalen om formuesskatten fra våren 1991 nå var til hinder for en økning av formuesskatteprovenyet.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har fremmet sitt alternative statsbudsjett, og viser i denne sammenheng også til sine fraksjonsmerknader i innstillingen.

       Disse medlemmer vil i den videre behandlingen av statsbudsjettet legge til grunn Senterpartiets alternative budsjett, og arbeide for flertall for et mer offensivt budsjett på områdene sysselsetting, miljø og fordeling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er inngått et forlik om budsjettrammer og skatte- og avgiftsopplegg mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Den videre behandling av budsjettet og om Regjeringens budsjettbalanse kan opprettholdes vil avklare i hvilken utstrekning opplegget har flertall i Stortinget.

       Disse medlemmer finner det svært uheldig at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti gjennom sitt forlik, bidrar til et stortingsflertall for en betydelig økning av nivået for formuesskatt. Disse medlemmer konstaterer at denne skjerpelsen av formuesskatten og fundamentale endring av skattebegrensningsregelen er klart i strid med tidligere inngåtte forlik (jf Innst.O.nr.80 (1991-1992) og B.innst.S.nr.I (1991-1992)). Disse medlemmer understreker at disse skjerpelser svekker grunnlaget for økonomisk verdiskapning, sysselsetting og norske eierskap.

       Disse medlemmer viser til at forliket mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti bare i begrenset grad avklarer enighet om skattesatser for 1994. Disse medlemmer finner det svært uheldig at endelig vedtak om formuesskattesats for 1994 først skal fattes ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett i juni 1994. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti-forlikets forslag til endret skattebegrensningsregel og vil sterkt motsette seg et slikt radikalt forandret beskatningsprinsipp og finner det særlig uheldig at det vedtas med tilbakevirkende kraft. Forlikets endringer av formuesskatten og begrensningsregelen medfører en ny og økt skattesats uten hensyn til faktisk inntjening i næringsvirksomheten. Disse medlemmer viser til at de skatteskjerpelser og regelendringer som nå vil bli vedtatt som følge av forliket sterkt svekker den stabilitet og forutsigbarhet som var en del av forutsetningene for skattereformen.

       Disse medlemmer vil hevde at det er et dårlig signal å øke formuesskatten som et resultat av at mange de tre siste årene har brukt pengene til å nedbetale gjeld. Disse medlemmer understreker at de skatteskjerpelser og regelendringer som følger av forliket mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti medfører at man trekker kapital ut av små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer viser til det særlig uheldige ved at denne skjerpelsen kommer i tillegg til at flertallet i Stortinget går imot forbedringer i delingsmodellen.

       Disse medlemmer viser til at skatten på kapital til norske bedrifter som sikrer verdiskapning og sysselsetting øker ved Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis forlik. Disse medlemmer finner grunn til å understreke at uspesifiserte avgiftsøkninger bare kan bety økte byrder for norske forbrukere, økt handelslekkasje og en større belastning for husholdningene. Disse medlemmer ser det er et lite lyspunkt at budsjettbalansen ikke forverres ytterligere.

       Disse medlemmer viser til at av de bevilgningsøkninger på 880 mill. kroner som ligger i forliket var det på forhånd klart at Regjeringen ville lide nederlag på over 500 mill. kroner av dette. Disse medlemmer finner det overraskende at Kristelig Folkeparti gjennom forliket ikke øker barnetrygden og heller ikke støtter andre forslag om å styrke barnefamilienes økonomi. Disse medlemmer viser til at økt trygghet og økonomisk handlefrihet for barnefamiliene tradisjonelt har vært et av de områdene der de ikke-sosialistiske partiene har stått sammen.

       Disse medlemmer konstaterer at Kristelig Folkeparti ikke vil være med på å sikre et flertall i Stortinget for å sørge for en utvidet ramme til bedring av konkurranseevnen for norske sjøfolk, også i utenriksfart.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer mener at den reduksjon i formuesskatten som det borgerlige stortingsflertallet vedtok i forbindelse med skattereformen fra 1992 og de ytterligere lettelsene som Arbeiderpartiregjeringen selv har foreslått i formuesbeskatningen, er grunnleggende usolidariske. Disse medlemmer viser til at formue er meget skjevt fordelt i Norge og at de 10 % rikeste har over halvparten av all formue. Formuesfordelinga har blitt skjevere de siste åra. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti konsekvent har gått imot alle lettelser i formuesbeskatningen. Disse medlemmer viser til sitt primære forslag om økt formuesskatt. Dersom Arbeiderpartiet hadde opprettholdt sitt opprinnelige forslag til økt formuesskatt, hadde disse medlemmer varslet subsidiær støtte til dette.

       Disse medlemmer vil subsidiært støtte forliket mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti når det gjelder skjerpelser i formuesskatten. Disse medlemmer mener imidlertid at forliket har den svakhet at det er uklart hvor stor del av den såkalte « solidaritetsmilliarden » som vil innebære økning i formuesskatten - og hvor stor del som vil være avgiftsøkninger. Avhengig av hvor stor lettelse i formuesskatten som dokumenteres for 1994 vil formuesskatteskjerpelsen som vedtas variere mellom 360 mill. kroner og 800 mill. kroner. Disse medlemmer viser til sitt primære forslag når det gjelder skattebegrensningsregelen, og vil støtte Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis forslag til skjerpelse av skattebegrensningsregelen.

       Disse medlemmer mener at forliket mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ensidig har vært rettet inn mot å sikre forslag som kan presenteres under overskriften « Solidaritetsmilliard ». Disse medlemmer mener at de andre delene av forliket ikke betyr flere arbeidsplasser neste år. Utgangspunktet for Regjeringas opplegg er at arbeidsløsheten som i dag er på 6 % vil holde seg på samme høye nivå neste år. Disse medlemmer viser til at mange av inndekningsforslagene direkte vil bety lavere sysselsetting. Det gjelder f.eks. innstramming i bevilgningen for Statsbygg, styrking av Arbeidsmarkedsetaten, innstramming i bevilgningene til forskning, maskinforvaltning, NSB's personalsenter, studentboliger og tilskudd til kloakkanlegg. Disse medlemmer vil derfor gå imot disse forslagene til innstramminger.

       Disse meldlemmer viser til at det også foreslås innstramminger i riksveimidler og veiadministrasjon, men uten en tilsvarende økt satsing på jernbane.

       Disse medlemmer viser til sitt opplegg for kommuneøkonomi og sysselsettingstiltak, der Sosialistisk Venstreparti foreslår en betydelig økning i ordinære og øremerkede bevilgninger til kommunene for å skape flere faste arbeidsplasser innenfor omsorg og miljø. Disse medlemmer viser også til at det ikke er samsvar mellom den innstramming som forliket mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti foreslår for Arbeidsmarkedsetaten og det nivået for kortsiktige arbeidsmarkedstiltak som Regjeringa foreslår i budsjettet. Disse medlemmer viser til at Regjeringa begrunnen sine forslag til å styrke Arbeidsmarkedsetaten i St.prp. nr. 1 (1993-1994) Kommunal- og arbeidsdepartementet med følgende: « For å sikre god effekt av den foreslåtte tiltaksøkningen må bemanningen øke. » Disse medlemmer vil arbeide videre med disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av B.innst.S.nr.5 (1993-1994).

       Disse medlemmer viser til at 520 mill. kroner av de foreslåtte økningene allerede hadde flertall i Stortinget. Dette gjelder bl.a. studiefinansieringen. Disse medlemmer viser til at ett av Regjeringas forslag til innstramminger fremdeles har støtte i Stortinget - nemlig omgjøring av stipend til lån for studenter som ikke følger studieprogresjonen. Dette vil ramme 20-25.000 studenter som av ulike grunner ikke makter å følge studieprogresjonen. Disse medlemmer vil derfor gå imot en slik innstramming. Disse medlemmer viser også til sitt forslag om lavere rente i Statens lånekasse for utdanning som det heller ikke er flertall for i Stortinget. Disse medlemmer viser til at det også var flertall i Stortinget for økt bevilgning til kalking av vassdrag der også Sosialitisk Venstreparti har foreslått økte bevilgninger. Disse medlemmer viser til at forliket betyr at u-hjelpsbevilgningen vil øke med 150 mill. kroner i forhold til Regjeringas forslag. Disse medlemmer viser til at forslaget likevel innebærer en reduksjon av bevilgningen til den fattige verden med 350 mill. i forhold til inneværende år.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstrepartis primære syn er at det viktigste i barnepolitikken er å øke utbyggingen av barnehager. Disse medlemmer viser til at Regjeringa foreslår å bygge ut 11.000 nye barnehageplasser mot over 18.000 nye barnehageplasser i 1993. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstrepari foreslår økt barnehageutbygging for 1994, men at det ikke ligger an til å få flertall for en styrking av budsjettet på dette området. Disse medlemmer vil derfor stemme for å heve barnetrygden med 220 mill. kroner for 1994.

       Disse medlemmer viser til sitt alternative statsbudsjett, jf. Sosialistisk Venstrepartis fraksjonsmerknader, og vil i tilegg til det ovennevnte subsidiært støtte økte bevilgninger til dagligvarehandel, adopsjon, bostøtte, enerom for eldre på institusjoner, hjemmetjeneste og HVPU.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet konstaterer at det forløsende budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har i seg alle de kuriøse elementer en kjenner fra tidligere år; - mer midler til prestevikarer, frikirkebygg og dagligvarehandelen i utkantstrøk, samt obligatoriske avgiftsøkninger blant annet på tobakk. Dette medlem blir for øvrig ikke overrasket om de varslede, men uspesifiserte avgiftsøkningene, kommer på alkohol.

       Dette medlem vil påpeke at avtalen om å øke formuesskatten er et farlig signal å gi i en tid hvor investeringsnivået i økonomien er rekordlavt. Sammen med de bebudede endringer i skattebegrensningsregelen, er dette et svært alvorlig og uheldig signal å sende norske investorer. Dette medlem antar den psykologiske effekten av slike signaler kan være utslagsgivende i forhold til hvorvidt forventet investeringsoppgang slår til eller ikke. Dette medlem merker seg at samarbeidspartiene med formuesskatteforliket ikke synes å ville følge opp egne utsagn om viktigheten av stabile og forutsigbare rammevilkår.

       Dette medlem merker seg videre at formuesskatteforliket bidrar til å øke den skattemessige kløften det er mellom norske og utenlandske eiere i norske bedrifter, og at denne går i norske eieres disfavør. Dette medlem konstaterer at dette ikke bidrar til å styrke norsk eierskap og kontroll med norske bedrifter.

       Dette medlem konstaterer at forliket innebærer at det ikke kan samles flertall for å bedre konkurransevilkårene for norske sjøfolk i utenriksfart.

       Komiteens medlem fra Venstre stiller seg kritisk til den delen av budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti som gjelder formuesskatten, men vil støtte de fleste av de omprioriteringer som blir foreslått for andre deler av budsjettet.

       Dette medlem viser til at økningen av formuesskatt og forslaget om en ny toppsats for personlige skattytere, kombinert med de varslede nye takseringsreglene for bolig, til sammen betyr at boligbeskatningen kan øke vesentlig. Dette medlem mener dette er et klart skritt i gal retning i forhold til å sikre tryggheten for hjem og familie.

       Økt formuesskatt betyr også økt belastning på småbedriftene. Kombinasjonen av et høyt kapitalavkastningsgrunnlag gjennom delingsmodellen som grunnlag for å beregne formuesskatt, og høyere satser for formuesskatten, vil gi økt skatt for småbedriftene og redusere deres evne til å bygge opp egenkapital. Dette medlem mener det er en fare for at forslaget om økt formuesskatt har fått en innretning som kan skremme arbeidsplasser ut av landet.

       Dette medlem viser til at det er et galt signal å øke skatten på arbeidskraft, og i særlig grad spisskompetanse, i norske bedrifter. Forslaget er symbolpolitikk uten egenverdi, men med signaler i feil retning.

       Dette medlem ser positivt på de fleste av de omprioriteringer Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er blitt enige om på andre områder av budsjettet. Dette medlem viser imidlertid til at det alt var flertall for flere av endringene.

       Dette medlem går nærmere inn på de enkelte forslagene under hvert punkt, og viser ellers til sin fraksjonsmerknad.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil forholde seg til budsjettbehandlingen på de ulike saksfelt. Budsjettbalansen kan ikke vedtas i forkant av en seriøs gjennomgang av de enkelte postene.

       Det er selvsagt all mulig grunn til å ha en sterk budsjettdisiplin med statlige midler, og et opplegg som tar sikte på effektivisering og omdisponeringer som gjør det mulig å nå samfunnsmessige mål med bruk av mindre ressurser bør stimuleres. Det er derimot ingen grunn til å redusere på ambisjonsnivået, verken for de velferds-, fordelings- eller sysselsettingspolitiske målene.

       Dette medlem mener det er liten grunn til på forhånd å bestemme hvor mye penger staten skal bruke, før en har vurdert de ulike behov. Det er vanskelig å se at Regjeringens forslag til budsjettbalanse bør helligholdes mer enn andre mulige tallanslag. Det er heller ingen grunn til å stile mot en lavere vekst i offentlige utgifter enn vekstraten i totaløkonomien. Den statlige innsatsen må vurderes ut fra konkrete mål innen de enkelte politikkfelt. Det er nå sterke grunner for å øke det offentlige engasjement. Dette medlem mener styringsbehovet i økonomien snarere ser ut til å økes enn svekkes.

7.6 KOMMUNEFORVALTNINGENS ØKONOMI

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at kommuneforvaltningens økonomi ifølge Nasjonalbudsjettet er vesentlig bedret de siste årene. I meldingen anslås at kommunesektorens kjøpekraft vil øke med nær 18 % fra 1988 til 1994. Fra 1993 til 1994 anslås i meldingen reell økning i kommuneforvaltningens inntekter på ¾ %. Kjøpekraften vil øke ut over dette ved at kommunenes renteutgifter forventes å bli redusert med om lag 1,6 mrd. kroner fra 1992 til 1994. Når den delen av dette som kommer fra 1993 til 1994 regnes inn, anslås kommunenes kjøpekraft å øke med om lag 2 % fra 1993 til 1994.

       Regjeringen varsler i meldingen at den kan komme til å vurdere inntektsveksten i kommunene i 1994 på nytt, i salderingsproposisjonen, i lys av bl.a. nye opplysninger om utviklingen i kommunenes skatteinntekter i 1993 og den økonomiske utviklingen.

       Flertallet viser til at antallet kommunalt tilsatte er økt med 60.000 personer fra 1988 til 1993, og at 80 % av økningen gjelder ordinært tilsatte.

       Flertallet viser til at kommunenes gebyrinntekter er anslått å øke med knapt 6 % fra 1993 til 1994. Foruten virkningen av økt aktivitet tilsvarer dette en nominell økning av gebyrer i tråd med den generelle prisstigningen, på 2 %.

       Kommuneforvaltningens samlede underskudd før lånetransaksjonen er blitt betydelig redusert de senere årene, fra 9,5 mrd. kroner i 1988 til om lag 250 mill. kroner i 1992. Flertallet viser til at det for 1993 ventes et mindre overskudd før lånetransaksjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på den store betydningen kommunene og fylkeskommunene er tillagt for å sikre velferdsstaten.

       Disse medlemmer ønsker derfor å styrke kommunenes økonomi slik at det blir bedre samsvar mellom økende oppgaver og de økonomiske rammer som er stilt til rådighet. For å utjevne forskjellen mellom kommunenes økonomi foreslår dette medlem en reduksjon i det kommunale skatteøre på 0,25 prosentpoeng mer enn Regjeringens opplegg. Dette medfører at satsen for fellesskatten øker med 0,25 prosentpoeng, noe som medfører at ca 530 mill. kroner ut over Regjeringens opplegg kan omfordeles. Disse medlemmer viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader i innstillingen, og B.innst.S.nr.5 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at kommunenes økonomiske situasjon i 1994 er preget av økte oppgaver innen uendrede budsjettrammer, reduksjon i det kommunale skatteøre og svært høye anslag på kommunenes skatte- og gebyrinntekter. Til tross for reduserte renteutgifter innebærer derfor Regjeringens budsjettforslag en reell innstramming for kommunesektoren.

       Disse medlemmer viser til at flere oppgaver Stortinget har pålagt kommunene nå er gjort til gjenstand for kommunale prioriteringer og således ikke følges opp av bevilgninger for å sikre at oppgavene kan bli utført tilfredsstillende. Dette gjelder bl.a. Reform 94 og nasjonalplan for barnevernet.

       Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringens anslag på kommunenes skatteinntekter er svært usikre og optimistiske. Det er bl.a. en klar premiss for anslaget at husholdningenes renteutgifter reduseres kraftig. Disse medlemmer mener dette motvirkes av Regjeringens forslag til statsbankrenter og nye signaler om husholdningens låneopptak.

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen fortsatt ønsker at kommuneøkonomien skal gjøres avhengig av økte gebyrinntekter. Gebyrer har en uheldig fordelingseffekt, og disse medlemmer vil derfor heller gå inn for økte skatteinntekter gjennom et annet skatteopplegg og økte overføringer til kommunene.

       Disse medlemmer vil påpeke at 20 % av de nytilsatte i kommunene er sysselsatt gjennom ekstraordinære tiltaksplasser og ikke gjennom ordinære arbeidsplasser. Disse medlemmer mener det er galt overfor de arbeidsledige å tilby tiltaksplasser fremfor ordinære arbeidsplasser, når oppgavene allikevel skal utføres innen kommunesektoren. Disse medlemmer vil videre advare mot en utvikling der kommunalt ansatte erstattes av korttidsengasjerte gjennom sysselsettingstiltak.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at kommunesektoren ivaretar et bredt spekter av tjenestetilbud og velferdsordninger i landet vårt. Kommunene har bl.a. hovedansvaret for helsetjenestene og for omsorgen for eldre, funksjonshemmede og barn. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene settes i stand til å løse de oppgavene de har og til å følge opp de store, kostnadskrevende reformene innen helse, omsorg og utdanning.

       Kommunene bør selv i størst mulig grad få bestemme hvordan midlene skal anvendes for å sikre en optimal utnyttelse av ressursene. Bruken av øremerkede midler bør derfor begrenses til områder og oppgaver hvor det kan være et særskilt behov for sentral styring, f.eks. å sikre nasjonale standarder.

       Disse medlemmer vil peke på at det er en betydelig, begrunnet tvil med hensyn til inntektssystemets evne til å utjevne utgifts- og inntektsforskjeller kommunene imellom med utgangspunkt i en slik antatt vekst i kommunesektoren som helhet. Det vises bl.a. til uttalelse fra styret i Kommunenes Sentralforbund, der det pekes på at Teknisk Beregningsutvalg bør nyttes mer aktivt for å skape større enighet om konsekvensberegningene. Disse medlemmer støtter et slikt forslag.

       Komiteens medlem fra Venstre peker på at forslaget om redusert skattøre for kommuner og fylkeskommuner og økning i rammeoverføringene har viktige prinsipielle sider som bør drøftes spesielt. Dette medlem går imot denne endringen i kommunenes finansiering. Dette medlem viser for øvrig til sin fraksjonsmerknad i denne innstillingen.

7.7 PENGE- OG VALUTAPOLITIKKEN

       Komiteen viser til at kursen på norske kroner siden 10. desember 1992 i prinsippet er blitt bestemt av tilbud og etterspørsel i valutamarkedet, uten at Norges Bank har hatt plikt til å forsvare en kurs som er blitt fastsatt på forhånd.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig med Regjeringen i at en form for fastkurssystem vil være den beste løsning for fremtiden, og at det derfor bør tas sikte på å gjeninnføre et system med fast kronekurs når internasjonale forhold gir tilstrekkelig grunnlag for det. Flertallet er videre enig i at en til så lenge gjennom pengepolitikken bør ta sikte på å opprettholde stabile forhold i det norske valutamarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse mener at det er ingen grunn for Norge til å binde seg til prinsippet om en framtidig fastkurspolitikk, slik Regjeringen legger opp til i Nasjonalbudsjettet for 1994. Disse medlemmer mener det er viktig å bevare handlefrihet i vår valutapolitikk. Disse medlemmer viser til sine fraksjonsmerknader i innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer var imot Norges ecu-tilknytning og har advart mot skadevirkningen av denne tilknytningen helt frem til frikoblingen 10. desember 1992.

       Disse medlemmer viser videre til merknad fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.II (1992-1993), hvor det bl.a. heter (s. 21):

       Disse medlemmer viser videre til merknad fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.IV (1992-1993), hvor det bl.a. heter (s. 50):

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot en eventuell ny norsk tilknytning til ecu.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen for tiden ikke anser det som aktuelt å knytte seg til en fastkurspolitikk igjen. Disse medlemmer er enig i dette, men vil samtidig understreke behovet for at det arbeides med å sikre troverdige former for valutasamarbeid som kan ivareta behovet for stabilitet i egen valuta og tilliten til enkeltvalutaer vi er avhengige av i handelspolitiske forhold.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at en hovedmålsetting i den økonomiske politikken er å sikre en stabil pengeverdi. Dette medlem vil prioritere vernet av pengeverdien langt høyere ved at Sentralbanken gjøres selvstendig og uavhengig av de politiske myndigheter med hovedoppgave å bevare pengeverdien gjennom en fornuftig penge- og kredittpolitikk. Under slike omstendigheter vil den norske krones kurs bli et resultat av dette overordnede mål. Dette medlem mener at det således vil være finanspolitikken som er avgjørende for rentenivået og kursen på kroner.

       Komiteens medlem fra Venstre mener at tradisjonell fastkurspolitikk med binding til andre lands valuta har utspilt sin rolle. Dette medlem mener likevel det bør være et mål å søke mot nye former for valutasamarbeid som kan sikre stabilitet for egen valuta.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at utviklingen i valutamarkedet det siste året viser at tilliten til norsk økonomi er vesentlig styrket, bl.a. på grunn av vår solide oljeformue. Flertallet viser til at den norske kronen har holdt seg stabil i verdi i år, og at det i første halvår var sterk valutainngang. Norges Banks valutareserver er nå høyere enn før valutauroen høsten 1992.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at rentenedgangen i Norge det siste året har vært sterkere enn i de fleste andre europeiske landene. Flertallet er enig i at dette må sees i sammenheng med sterke trekk ved norsk økonomi, f.eks. størrelsen på oljeformuen, store overskudd i utenriksøkonomien i stor grad som følge av høye petroleumsinntekter, lav prisstigning, bedret konkurranseevne og det at statsforvaltningen har netto fordringer. Flertallet vil understreke betydningen av å holde et lavt rentenivå i forhold til andre land, og mener at det gjennom budsjettopplegget for 1994 er viktig å opprettholde mulighetene for dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse vil peke på at fra den 10. desember 1992 har prisen på den norske krone i prinsippet blitt bestemt av tilbud og etterspørsel i det internasjonale valutamarkedet. Frikoblingen fra ECU har altså også medvirket til en gunstig renteutvikling.

       Disse medlemmer vil peke på at mulighetene til å holde et lavt rentenivå i forhold til andre land, i stor grad avhenger av våre folkevalgte organers mulighet til å føre en selvstendig økonomisk politikk. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknaden foran og til at det norske rentenivået først sank etter den norsk frikoblingen fra ecu. Disse medlemmer viser til at det ikke er vesentlige realøkonomiske forandringer fra høsten 1992 til våren 1993 som kan forklare et rentefall på 4,5 %.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at foreløpige tall for utgangen av 2. kvartal i år viser en nedgang i bankenes gjennomsnittlige utlånsrenter på 2,8 prosentenheter siden årsskiftet, til 11,5 %, og til at utlånsrentene har sunket ytterligere siden utgangen av 2. kvartal.

7.8 INNTEKTS- OG FORDELINGSPOLITIKKEN

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Rød Valgallianse, mener at inntektspolitisk samarbeid og rettferdig fordeling er nødvendig som grunnlag for moderate lønnsoppgjør og lav kostnadsvekst. Den kostnadsmessige konkurranseevnen er styrket med 4 % fra 1992 til 1993, og etter opplegget i meldingen tas det sikte på en ytterligere bedring av konkurranseevnen med om lag 1 ½ % fra 1993 til 1994.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at grunnlaget for en positiv utvikling i næringslivet nå er lagt til rette, gjennom økt konkurransekraft, inntjening og lønnsomhet.

       Disse medlemmer vil understreke at det nå er nødvendig at næringslivets ledere utnytter disse mulighetene til å øke investeringer og produksjon, og på den måten skape grunnlag for nye arbeidsplasser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at vi som følge av tilpasning til bl.a. den økonomiske politikk i Den europiske Union har stadig færre muligheter til å gjennomføre en annerledes økonomisk prioritering enn våre konkurrentland.

       Disse medlemmer vil påpeke at ved stadig friere bevegelse av kapital over landegrensene, er det naivt å tro at næringslivets ledere i større grad anbefaler og realiserer investeringer i Norge når avkastningen på kapitalen vil kunne være bedre i utlandet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at sysselsettingen i konkurranseutsatt sektor har sunket samtidig med forbedringen i konkurranseevnen overfor utlandet. Disse medlemmer mener dette viser hvordan en ensidig fokusering på konkurranseevne er uegnet til å gi økt sysselsetting, spesielt i tider med svake internasjonale konjunkturer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser videre til at disse medlemmer har fremmet forslag om at avgiftslettelsene som er gitt skulle knyttes til betingelser om at næringslivet prioriterte sysselsetting, miljøhensyn og til begrensning i utbytte til eierne. Disse forslag er nedstemt i Stortinget, og avgiftslettelsene har hittil hovedsakelig resultert i utbetaling av store utbytter uten at det er skapt nye arbeidsplasser. Disse medlemmer er uenig i en politikk som går ut på å gi stadige skatte- og avgiftslettelser uten betingelser og etterpå henstille til mottakerne om å skape grunnlag for nye arbeidsplasser.

       Komiteen viser til at Levekårsutvalget ( NOU 1993:17 ) understreker at et hovedskille når det gjelder levekår i det norske samfunnet går mellom dem som er i arbeid og dem som ufrivillig står uten arbeid. En politikk som legger til rette for å skape arbeidsplasser er derfor et viktig bidrag i fordelingspolitikken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enig i at det er særdeles viktig at moderasjonslinjen får tilslutning fra alle grupper. Flertallet er enig i at skal et felles løft oppfattes som rimelig av det store flertallet må kortsiktige gevinster i enkeltbransjer og enkeltforetak ikke gis i form av høye lønnstillegg. Det påligger i denne sammenheng også lederne i næringslivet et stort ansvar ikke minst når det gjelder deres holdning til egen avlønning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker at de høytlønte må vise særlig moderasjon. Lavtlønte kan derved få en realøkonomisk forbedring av sin situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i betydningen av moderate lønnsoppgjør, og mener dette også bør omfatte ledende personell. Disse medlemmer vil samtidig peke på at lønnsutviklingen bør ha sammenheng med lønnsevnen i ulike bransjer og virksomheter. Disse medlemmer viser til den brede enighet i Kleppe-utvalget om moderasjon ved inntektsoppgjørene og kutt i overføringene, for bl.a. å frigjøre midler til investeringer. Disse medlemmer viser til Høyres alternative budsjett for 1994 hvor reduksjon i statlige utgifter og overføringer brukes til å bedre balansen, styrke investeringene og kompetanseoppbygging på viktige områder samt redusere skatter og avgifter både for bedrifter og husholdninger. Et slikt opplegg vil etter disse medlemmenes syn også bedre grunnlaget for moderasjon i lønnsoppgjørene i årene fremover.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til levekårsundersøkelsen og andre indikasjoner på at det er de gruppene som allerede har minst å rutte med som også rammes av forslag om kutt i overføringer. Disse medlemmer mener det er galt å basere fordelingspolitikken på at alle grupper skal vise samme moderasjon.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet på prinsipielt grunnlag er motstandere av sentrale lønnsoppgjør og at Stortinget skal ha noen bestemt oppfatning om makroøknomiske størrelser som gjennomsnittlig lønnsutvikling.

       Dette medlem vil hevde at en gitt prosentvis økning av lønnsnivået kan bety helt forskjellige ting alt etter om den skyldes en økning i lønnsnivået sentralt eller om den fremkommer som et tall for gjennomsnittlig lønnsutvikling lokalt. Et stort sentralt tillegg kan ha mange skadevirkninger fordi man ikke tar hensyn til lokale forhold i arbeidsmarkedet. Lokale tillegg derimot, vil, selv om det gjennomsnittlige tall er på samme nivå som sentrale tillegg, være tilpasset lokale forhold og derfor bidra til en samfunnsøkonomisk riktig justering av relative lønninger. Mikroøkonomien er viktigere for arbeidsmarkedet enn makroøkonomien.

       Dette medlem vil hevde at det er den enkelte bedrifts finansielle soliditet som må bestemme lønnsutviklingen, ikke politiske mål om ekstremt jevn inntektsfordeling.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil påpeke at dersom en med et inntektspolitisk samarbeid skal legge opp til moderate lønnsoppgjør for å oppnå lav kostnadsvekst, forutsetter dette at staten gir reelle bidrag til å bedre sysselsettingen og sikre den realdisponible inntektsutviklingen. Det framlagte budsjettopplegget inneholder ingen slike elementer. En generell moderasjonslinje for lønnsinntekter vil da bare øke lønns- og klasseforskjellene ved at større verdier havner i bedriftskassene uten at dette i seg selv fører til produktive investeringer. En vellykket fordelingspolitikk forutsetter at en søker å øke de laveste inntekter mer enn de høyeste. Lønnsmottakere flest har lavere inntekter enn de som lever av kapitalinntekt.