B.innst.S.nr.I (1993-1994)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1994 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1994.

13. Folketrygden

13.1 OM UTGIFTSSTYRING PÅ FOLKETRYGDENS BUDSJETT

13.1.1 Sammendrag fra Gul Bok

       Et viktig fellestrekk for trygdebudsjettets utgiftsbevilgninger er dermed at budsjettmessig styring i regelen må innpasses i et mellomlangsiktig, og ofte langsiktig, budsjetteringsperspektiv.

       Folketrygdens utgifter utgjør en stor andel av statens samlede utgifter, foreløpig anslått til om lag 28,8 % for 1994, etter gjeldende kontoplan. Som det dominerende økonomiske omfordelings- og overføringssystem, spiller folketrygdens utgifter samtidig en sentral rolle i den økonomiske politikken generelt.

       Regjeringen ønsker å bedre organiseringen og ytterligere vektlegge arbeidet med mellomlangsiktige budsjetteringsvedtak og prosedyrer for å etterprøve effekten av budsjettvedtak. Det er derfor etablert et permanent beregningsutvalg for folketrygden bestående av representanter for Sosialdepartementet, Finansdepartementet, Statsministerens kontor og Rikstrygdeverket. Beregningsutvalget skal bl.a. etablere og videreutvikle et opplegg for løpende prognoser over regnskapsutviklingen i regelstyrte ordninger som Rikstrygdeverket administrerer. Som ledd i Beregningsutvalgets arbeid, og for å få til omdisponeringer og redusert vekst i folketrygdens stønader, arbeides det med et opplegg for mellomlangsiktige budsjetteringsvedtak uten at slike vil komme til erstatning for de formelle ettårige budsjettvedtakene. Hovedhensikten er å få til bedre målstyring av trygdeordningene i et tidsperspektiv som går utover den årlige budsjettperioden og å iverksette rullerende langtidsbudsjettering på området.

       Opplegget med mellomlangsiktig budsjettering er ressurskrevende. Det synes klart at Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket må styrkes for å sikre gjennomføringen. I den forbindelse foreslås det i 1994-budsjettet opprettet 4 stillinger til arbeid med mellomlangsiktig budsjettering, hvorav 2 i Sosialdepartementet og 2 i Rikstrygdeverket.

       I Revidert nasjonalbudsjett 1993 er det gjort rede for oppnevning av to offentlige utvalg som skal utrede problemstillinger av sentral pensjons- og trygdepolitisk interesse.

       Dette gjelder spørsmål om yrkesdeltakelse og førtidspensjonering for eldre arbeidstakere, herunder valgfrihet og utstøting i overgangen fra yrkesaktivitet til pensjon og en drøfting av private pensjonsordningers samfunnsøkonomiske rolle.

       For Regjeringen er det et helt sentralt mål å slå ring om folketrygden som vår felles forsikringsordning ved sykdom, uførhet og alderdom. Det må vises stor varsomhet med forslag som kan bidra til ytterligere press på folketrygdens økonomi, særlig sett i lys av utviklingen i forholdet mellom antall pensjonister og yrkesaktive.

       Det ble i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett, jf. St.meld. nr. 2 (1992-1993) og kgl. res. av 14. mai 1993, nedsatt et utvalg for å utrede overgang fra yrkesaktivitet til pensjon for eldre arbeidstakere. Fristen for arbeidet er satt til 15. januar 1994.

       På Forsikringsforbundets årsmøte april 1993 varslet statsministeren at Regjeringen ville oppnevne en ekspertgruppe til å vurdere enkelte sider ved private pensjonsordninger, bl.a. ut fra ønsket om å belyse de ulike prinsipielle sider ved pensjonssparing i et system med folketrygd.

       Utvalget skal legge fram sin innstilling 15. januar 1994.

13.2 FOLKETRYGDEN - NOEN UTGIFTSPERSPEKTIVER

13.2.1 Sammendrag

       I det følgende oppsummeres prinsipper og sentrale trekk ved utviklingen i folketrygdens ytelser og utgifter.

       Folketrygden skal gi mulighet til å opprettholde en rimelig levestandard når arbeidsinntekten faller bort på grunn av sykdom, uførhet, arbeidsløshet, tap av forsørger eller ved oppnådd pensjonsalder. Den skal videre garantere alle en minste pensjonsinntekt uavhengig av tidligere arbeidsinntekt.

       Regjeringen fastholder at folketrygden skal være grunnlaget for det samlede pensjonssystemet i Norge i årene framover, og at den skal bidra til å oppfylle viktige fordelingspolitiske mål. Folketrygden skal sikte mot å oppnå en rimelig inntektsfordeling over livsløpet, en rettferdig inntektsfordeling mellom generasjonene, mellom framtidens pensjonister og yrkesaktive, mellom ulike grupper av stønadsmottakere og mellom kvinner og menn.

       Disse mål må sammenholdes med de store utfordringer som er knyttet til finansieringen av de framtidige ytelsene i folketrygden. Antallet alderspensjonister i folketrygden vil øke sterkt etter år 2010, samtidig som arbeidsstyrken ikke vil øke like sterkt som i 1970- og 1980-årene. I tillegg vil antallet pensjonister i yrkesaktiv alder kunne øke betydelig. Dette vil i hovedsak kunne være uførepensjonister og mottakere av attføringspenger. Dessuten vil de nye stønadsmottakerne gjennom regelverket ha rett på en høyere gjennomsnittlig realverdi på ytelsene.

       Uavhengig av om trygdeordningen er offentlig administrert eller er organisert som en privat forsikringsordning, må de yrkespassives forbruk skje fra den løpende verdiskapningen eller ved å tære på nasjonalformuen, f.eks. fordringene overfor utlandet.

       Utsiktene for den økonomiske veksten er sentral når en vurderer folketrygdens framtid. Høy vekst i inntektene vil lette overføringene gjennom folketrygden, fordi de yrkesaktive da kan ha rimelig vekst i sin realdisponible inntekt selv om overføringene til de yrkespassive øker som andel av nasjonalinntekten. God økonomisk vekst vil gjøre det mindre nødvendig å dempe veksten i andre offentlige utgifter for å gjennomføre overføringene i folketrygden. Høyere offentlig og privat sparing vil gi høyere realkapital og finanskapital, som igjen gir grunnlag for høyere realdisponibel inntekt i framtiden, når sparingen plasseres fornuftig.

       I internasjonal sammenheng har Norge relativt høy sparing, og har de siste 30 årene hatt en sparerate som ligger over gjennomsnittet for OECD-landene. I tillegg til høy sparerate, er Norge rikt på fornybare og ikke-fornybare naturressurser. Når en korrigerer for ulikt prisnivå landene imellom, ligger likevel det offentlige og private forbruket pr. innbygger i Norge om lag på OECD-gjennomsnittet.

       Dette tyder på at arbeidskraften og kapitalen blir brukt i produksjonen på en relativt lite effektiv måte. Bedret effektivitet er således viktig for å øke de samlede framtidige inntektene og dermed også for å lette overføringene gjennom folketrygden.

       Det har på 1980-tallet vært en sterk vekst på alle områdene innen folketrygdens utgifter.

       Framskrivinger fra langtidsprogrammet 1994-97, indikerer at de samlede utgiftene til alders- og uførepensjon vil kunne stige med i gjennomsnitt 1,7 % pr. år fra 1990 til 2010, og med 1,8 % pr. år fra 2010 til 2030 ut over veksten i G, det vil si en betydelig lavere vekst enn på 1980-tallet da de samlede utgifter til alders- og uførepensjon vokste med 3,9 % ut over årslønnsveksten.

       Til tross for den lavere veksttakten, øker utgiftene til folketrygden betydelig i årene framover. Veksten i folketrygdens utgifter for den kommende fireårsperioden er anslått å være den største økingen i noe enkeltområde i de offentlige budsjettene.

13.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at folketrygdens utgifter utgjør mer enn 1/4 av statens samlede utgifter for 1994. Komiteen viser videre til at regulering av folketrygdens utgifter ofte krever endringer i regelverk som slår langsomt ut i trygderegnskapet, og den budsjettmessige styring av folketrygden må derfor i regelen innpasses i et mellomlangsiktig, og ofte langsiktig, budsjetteringsperspektiv. Komiteen har merket seg at Regjeringen har etablert et permanent beregningsutvalg for folketrygden som skal etablere og videreutvikle et opplegg for løpende prognoser over regnskapsutviklingen, regelstyrte ordninger som Rikstrygdeverket administrerer, og at det legges opp til rullerende langtidsbudsjettering for folketrygden. Når det gjelder den videre behandling av dette opplegget viser komiteen til sosialkomiteens B.innst.S.nr.11 (1993-1994). Komiteen har merket seg at det er oppnevnt to utvalg som skal utrede spørsmålet om yrkesdeltakelse og førtidspensjonering for eldre arbeidstakere og drøfte private pensjonsordningers sammfunnsøkonomiske rolle.

       Komiteen er enig i at det må vises stor varsomhet med forslag som kan bidra til ytterligere press på folketrygdens økonomi, særlig sett i lys av utviklingen i forholdet mellom antall pensjonister og yrkesaktive.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at når det gjelder overførings- og støtteordninger vil det være naturlig å konsentrere seg om ordninger der det er innebygd en sterk vekstdynamikk. Folketrygden og tilleggspensjonene peker seg her særlig ut. I år 2020 regner en med overføringer på ca 80 mrd. kroner til folketrygden.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet vil arbeide for en ordning med mer rettferdig og lik pensjon. Det vil si at en må redusere de høyeste pensjonene og øke minstepensjonene slik at en får en pensjon som er stor nok til at alle kan ha en trygg alderdom.

       Disse medlemmer vil peke på at det fra 1. januar 1992 er tatt et lite skritt i denne retning. Den fulle opptjening er redusert til 6 G og 1/3 godskrevet av inntekt mellom 6 og 12 G. Videre reduseres tilleggspensjonen fra 45 % til 42 %. Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede ordninger der tilleggspensjonene reduseres ytterligere slik at en kan øke minstepensjonene og redusere misforholdet mellom utbetalinger og innbetalinger til Folketrygden. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har merket seg at Regjeringen har etablert et permanent beregningsutvalg for folketrygden som skal etablere og videreutvikle et opplegg for løpende prognoser over regnskapsutviklingen, regelstyrte ordninger som Riksstrygdeverket administrerer, og at det legges opp til rullerende langtidsbudsjettering for folketrygden.

       Disse medlemmer vil peke på at utviklingen i forholdet mellom antall pensjonister og yrkesaktive, tilsier at dette arbeidet får økt prioritet, og mener at det bør nedsettes en faglig og politisk bredt sammensatt folketrygdkommisjon som skal utrede folketrygdens fremtidige utfordringer. En slik kommisjon bør også vurdere hvilken rolle private og kollektive pensjonsordninger bør ha i årene fremover, og hvordan en best stimulerer sparing til egen alderdom. Utgangspunktet må være at slike private pensjonsordninger ikke skal samordnes med folketrygden.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen om å nedsette en faglig og politisk bredt sammensatt trygdekommisjon som skal utrede folketrygdens fremtidige utfordringer. Kommisjonen bør vurdere hvilken rolle private pensjonsordninger bør ha i årene fremover, og hvordan en best stimulerer sparing til egen alderdom. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til utvalgene som skal avgi sin innstilling 15. januar 1994, og ønsker å komme tilbake til dette spørsmål jamnført med behandlingen av Regjeringens oppfølging gjennom stortingsmeldingen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti valgte ikke å delta i Overføringsutvalget. Disse medlemmer viser til at den sterkeste veksten i folketrygdens utgifter skyldes den store økningen i arbeidsledigheten. Ifølge Beretning og regnskap 1992 for Folketrygdfondet var den gjennomsnittlige utgiftsveksten knyttet til arbeidsledighet i folketrygden 33 % årlig mellom 1987 og 1992. Til sammenligning var veksten i utgiftene til sosiale formål 4,3 % årlig. De direkte utgiftene knyttet til arbeidsledighet utgjør ca 20 mrd. kroner i 1993, dvs. det aller meste av det reelle underskuddet i statsbudsjettet.

       Disse medlemmer mener dette viser at det er årsaken til utgiftsveksten, og ikke regler m.m., som er det vesentlige. En politikk for redusert ledighet er derfor en politikk for reduserte utgifter over offentlige budsjetter.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig med Regjeringen i at en bør få en bedre målstyring av trygdeordningene i et tidsperspektiv som går ut over den årlige budsjettperioden. Dette medlem er likeledes enig i at folketrygden fortsatt bør være en felles forsikringsordning ved sykdom, uførhet og alderdom.

       Dette medlem er imidlertid sterkt i tvil om den nåværende folketrygdmodell er egnet som forsikringsordning, og har ved flere anledninger tatt til orde for en omlegging av hele det nåværende folketrygdsystemet ved en todeling av trygden; en helsedel og en pensjonsdel. I en slik omorganisering forutsetter Fremskrittspartiet at ordningen med opparbeidelse av tilleggspensjoner må opphøre og at det i stedet utbetales en ens pensjon til alle, uavhengig av innbetalingen i trygdeordningen. På helsedelsiden mener dette medlem at det må lovfestes pasientrettigheter knyttet opp mot folketrygdforsikringens helsedel og at det der utskrives helsepremie i henhold til det behov som til enhver tid måtte forekomme.

       Dette medlem ser, i likhet med Regjeringen, det problemet som etter hvert har utviklet seg med stadig færre yrkesaktive i forhold til trygdebrukere. Ved et slikt system mener dette medlem for det første at helsekøene kan avvikles og den enkelte få behandling til rett tid og på rett sted. En ens pensjon til alle, av en størrelsesorden det går an å leve av, vil eliminere et betydelig antall av de spesielle trygdeordninger og støtteordninger som i dag ligger i systemet. En lik pensjon for alle mener dette medlem også vil medvirke til økt sparing, idet det forutsettes at en betydelig andel av den yrkesaktive befolkning vil tegne tilleggsforsikringer og pensjonsforsikringer med tanke på sin alderdom. Dette medlem vil sterkt advare mot en samordning av private pensjonsforsikringer og folketrygdens ytelser. Dette medlem har registrert at det er nedsatt en ekspertgruppe til å vurdere enkelte sider ved de private pensjonsordninger, og at en innstilling fra denne ekspertgruppen vil foreligge på nyåret 1994. Dette medlem forutsetter at den nedsatte ekspertgruppe har hatt full frihet til å vurdere de private pensjonsordninger i forhold til folketrygden på fritt grunnlag.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad som vil bli fulgt opp med forslag i den seinere budsjettbehandlinga i Stortinget.

13.2.3 Utgiftsperspektiver

       Komiteen viser til at det ligger store utfordringer knyttet til finansieringen av folketrygdens framtidige ytelser ved at antallet pensjonister vil øke sterkere enn antall yrkesaktive, samtidig som nye stønadsmottakere gjennom regelverket vil ha rett på en høyere gjennomsnittlig realverdi på ytelsene. Komiteen vil understreke at bedret effektivitet i økonomien er viktig for å øke de samlede framtidige inntektene og dermed også for å lette overføringene gjennom folketrygden.

       Komiteens medlemmer, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at folketrygden skal være grunnlaget for det samlede pensjonssystemet i Norge i årene framover, og at den skal bidra til å oppfylle viktige fordelingspolitiske mål.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at den økonomiske utviklingen medfører at det må utvises stor varsomhet med å utvide eller bedre støtteordninger i folketrygden. Både regelverk og omgang av den enkelte ordning og utvikling i grunnbeløpet må følges nøye. Høyre vil ta opp forslag om å endre besteårsregelen for opptjening av pensjonspoeng, og viser til sosialkomiteens B.innst.S.nr.11 (1993-1994).

       Disse medlemmer vil videre peke på at folketrygdens ytelser til folk i yrkesaktiv alder må gjennomgås kritisk for å spare samfunnet og næringslivet for utgifter. I den forbindelse vil disse medlemmer vise til sitt forslag om å redusere kostnadene ved sykelønnsordningen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil innledningsvis bemerke viktigheten av at man snarest etablerer større vekst i det private næringsliv som er og vil være bærebjelken for utbygging og videreutvikling av et velferdssamfunn, og som ikke minst vil ha betydning for folketrygdens fremtid.

       Dette medlem mener at folketrygdens finansiering og organisasjon må være mere forsikringsrettet med oppleggelse av fond, slik forsikring ellers bygges opp i vårt samfunn. Dette medlem viser i den forbindelse til at det nåværende system med innbetaling og forbruk av innbetalte midler til folketrygden overhodet ikke gir samfunnsmessig spareeffekt, samtidig som det nåværende system på ingen måte er forutsigbart for den enkelte yrkesaktive som er medlem av folketrygden.

       Dette medlem vil bemerke at selv om utgiftsøkningen til folketrygden frem til år 2030 synes å vokse noe mindre enn på 80-tallet, vil likevel veksten i folketrygdens utgifter være betydelige og belaste de offentlige budsjettene i større grad enn produksjonsveksten i årene fremover gir rom for.

13.3 UFØREPENSJON

13.3.1 Sammendrag

       Om lag 236.200 personer var uførepensjonert ved utgangen av 1992. Utgiftene til uførepensjon er anslått å øke sterkt til år 2010, mens veksten i perioden 2010-2030 blir svakere.

       For første gang siden innføringen av folketrygden var det i 1992 en nedgang i antall uførepensjonister. Hittil i 1993 kan det også observeres en nedgang. Pr. 30. juni 1993 var 234.300 personer uførepensjonert.

       Det er for tidlig å si noe sikkert om hvorvidt veksten i antallet uførepensjonister har snudd. Foreløpige analyser indikerer også at de gjennomførte regelendringene, herunder innstrammingen av de medisinske vilkår for rett til uførepensjon, har hatt en effekt.

       For å sikre at trygdeutbetalinger i størst mulig grad blir utbetalt på riktig måte og med korrekt beløp, vil Regjeringen fremme forslag om skjerpede rutiner, bedre informasjon og kontrolltiltak. Det foreslås å skjerpe kravene til egenerklæring om endrede inntektsforhold fra stønadsmottakere med alderspensjon mellom 67 og 70 år, uførepensjon, forsørgingstillegg, etterlattepensjon og overgangsstønad, jf. Revidert nasjonalbudsjett 1993. Dette er trygdeytelser som inntektsprøves mot arbeidsinntekt. Ofte endrer inntektsforholdene seg over tid, og arbeidsinntekten kan bli større eller mindre enn forventet. Mangelfull tilbakemelding til trygdekontoret vil ofte føre til feilutbetalinger. Det vil videre bli fremmet lovforslag om innføring av tilbakekrevingsordning ved for mye utbetalte ytelser. En slik ordning vil også ha en preventiv virkning fordi stønadsmottakeren vet at det kan bli etteroppgjør.

       Utgiftsreduksjonen som følge av ovennevnte er innarbeidet i 1994-budsjettet.

13.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at utgiftene til uførepensjon er anslått å øke sterkt til år 2010, mens veksten i perioden 2010 til 2030 blir svakere. Komiteen har videre merket seg at det for første gang siden innføringen av folketrygden var en nedgang i antallet uførepensjonister i 1992 og at det hittil i 1993 også er observert en nedgang. Komiteen har merket seg at budsjettet for 1994 er basert på om lag uendret antall uførepensjonister i forhold til antallet pr. 30. juni 1993.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om skjerpede rutiner, bedre informasjons- og kontrolltiltak for å sikre at trygdeutbetalinger i størst mulig grad blir utbetalt på riktig måte og med korrekt beløp. Komiteen viser til at den antatte utgiftsreduksjonen som følge av tiltak i denne forbindelse er innarbeidet i 1994-budsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot de regelendringer som har blitt vedtatt for uførepensjon de siste årene.

       Disse medlemmer viser for øvrig til merknader fra Sosialistisk Venstreparti i årets budsjettinnstilling fra sosialkomiteen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringens gjennomgang av de ulike trygdeordningene, og vil også gi sin tilslutning til de kontrollordninger som er lagt opp når det gjelder skjerpede rutiner, bedre informasjon og andre tiltak. Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet i sin tid selv fremmet forslag om strengere medisinske kriterier for tilståelse av uførepensjon. Dette medlem vil også presisere at Fremskrittspartiet har støttet Regjeringens arbeidslinje som, ved hjelp av attføring og rehabilitering, vil kunne medvirke til at vi får en ytterligere nedgang i uførepensjonene.

       Dette medlem støtter også Regjeringens forslag om at det kan skje en revidering av uførepensjonen i den utstrekning inntektsforholdene for den enkelte endrer seg i uføreperioden.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sine merknader tidligere i innstillingen, der det kommer fram at Venstre går inn for økte ytelser til de som er på attføring og uføretrygd.

13.4 ELEMENTER I EN HELHETLIG STRATEGI FOR Å REDUSERE SYKEFRAVÆRET OG SYKEPENGEUTGIFTER

13.4.1 Sammendrag

       Som varslet av Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 1993 er budsjettet for 1994 basert på en besparelse i sykepengeutgiftene på 700 mill. kroner. Det vil si en reduksjon på ca 9,4 % i forhold til utbetalte sykepenger fra folketrygden til aktive arbeidstakere i 1993. Innsparingene forutsettes oppnådd gjennom virkningene av sykefraværsavtalene, og det innebærer at den samlede innsats på sykefraværsområdet må forsterkes ytterligere.

       Partene i sykefraværsavtalene har fortsatt ansvar for å redusere sykefraværet. Det er imidlertid også nødvendig med økt innsats fra uorganiserte arbeidsgivere og arbeidstakere og fra virksomheter som ikke gir sitt bidrag til det nasjonale sykefraværsarbeidet. For å støtte opp om partenes arbeid med fortsatt reduksjon av sykefraværet, og stimulere til innsats blant uorganiserte og de som gjør et for dårlig arbeidsmiljøarbeid, vil myndighetene parallelt med partenes arbeid fortsette sin innsats for å bedre arbeidsmiljøet, redusere sykefraværet og hindre varig utstøting fra arbeidslivet. I Revidert nasjonalbudsjett 1993 har Regjeringen gitt uttrykk for at man i bud-sjettet for 1994 vil komme tilbake med nærmere vurdering og konkretisering av innholdet i en helhetlig strategi. Spesielt nevnes:

       På bakgrunn av dette ble det nedsatt en arbeidsgruppe som skulle arbeide med konkretisering av innholdet i en slik helhetlig strategi. Arbeidsgruppen har vært ledet fra Sosialdepartementet og for øvrig hatt medlemmer fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, Administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet og Direktoratet for arbeidstilsynet.

       Etter Regjeringens oppfatning er det arbeid og engasjement som partene legger i Sykefraværsprosjektet av stor betydning. Regjeringen legger til grunn at partenes videre arbeid med å redusere sykefraværet bygger på de erfaringer som er gjort så langt i Sykefraværsprosjektet, slik de er presentert bl.a. i evalueringen fra IFIM/SINTEF. Også for de uorganiserte og de bedrifter/institusjoner som gjør et dårlig arbeidsmiljøarbeid må målet være å iverksette en helhetlig og entydig forebyggende tiltaksstrategi. I sin innsats for å støtte opp om partenes arbeid for å redusere sykefraværet og for å stimulere til innsats blant de uorganiserte og de som gjør et dårlig arbeidsmijøarbeid, vil myndighetene derfor innrette tiltakene slik at de støtter opp om arbeidsmiljøutvikling, tidlig intervensjon mot risikogrupper og tiltak mot langtidssyke.

       Endringer i regelverket for sykepenger kan generelt være et mulig virkemiddel for å påvirke utviklingen i sykefravær og sykepengeutbetalinger fra folketrygden. På bakgrunn av Regjeringens omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1993 har en ikke vurdert konkrete forslag til regelendringer i sykelønnsordningen.

       Budsjettmessig virkning av tiltak foreslått i proposisjonen:

13.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Rød Valgallianse viser til at budsjettet for 1994 er basert på en besparelse i sykepengeutgiftene på 700 mill. kroner, som er en reduksjon på ca 9,4 % fra 1993. Flertallet viser til at Rikstrygdeverkets statistikk over refunderte sykepengedager til arbeidstakere i arbeid viser en reduksjon på 4,3 % fra første halvår 1992 til første halvår 1993. Reduksjonen i fraværet og utgiftene kan ikke tilskrives én faktor alene. I tillegg til Sykefraværsprosjektet mellom LO og NHO og andre tilsvarende prosjekter, må det vanskelige arbeidsmarkedet, trygdeetatens økte oppfølging av de sykmeldte og andre generelle tiltak for å redusere sykepengeutgiftene, tillegges vekt. Flertallet viser til de tiltak det er redegjort for i proposisjonen når det gjelder ulike forslag knyttet til sykelønnsordningen. Flertallet er enig i at det arbeid og engasjement som partene legger i sykefraværsprosjektet er av stor betydning. Flertallet er videre enig i at myndighetenes tiltak for å støtte opp om dette arbeidet bør innrettes mot arbeidsmiljøutvikling, tidlig intervensjon mot risikogrupper og tiltak mot langtidssyke. Flertallet her merket seg at Regjeringen ikke har vurdert konkrete forslag til regelendringer i sykelønnsordningen, jf. omtale av dette i Revidert nasjonalbudsjett for 1993. Flertallet viser når det gjelder den budsjettmessige virkning av foreslåtte tiltak for å redusere sykefraværet og sykepengeutgiftene i 1994 til sosialkomiteens B.innst.S.nr.11 (1993-1994).

       Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen på sykelønnsordningen og viser til de respektive fraksjoners merknader under pkt. 10.3.3.2.

13.5 ØVRIGE TRYGDEORDNINGER VED MIDLERTIDIG INNTEKTSBORTFALL

13.5.1 Sammendrag

       Regjeringen har i Attføringsmeldingen, jf. St.meld. nr. 39 (1991-1992), lagt til grunn et styrket og effektivt attføringsapparat: « Det er av grunnleggende betydning at det offentlige apparat utformes på en måte som fremmer arbeidslinjen, dvs. som trekker individene i retning av arbeidslivet framfor i retning av passive kontantutbetalinger. »

       Det er et mål å kunne gi tilbud om arbeid også til personer som har redusert arbeidsevne og å attføre til arbeidslivet personer som har slike muligheter, jf. Attføringsmeldingen. Innføring av tidsbegrensning for medisinsk attføring til ett år med mulighet for visse unntak, jf. Ot.prp. nr. 39 (1992-1993) , overføringen av ansvaret for yrkesrettet attføring til arbeidsmarkedsetaten og en videreføring av den kraftige prioriteringen av dette området i 1994-budsjettet, samt satsingen på arbeidsmarkedstiltak, signaliserer fra Regjeringens side en klar satsing på arbeidslinjen i forhold til trygdelinjen.

       I forbindelse med at trygdeetaten fra 1. januar 1994 skal overta ansvaret for etablering og drift av hjelpemiddelsentralene, jf. Revidert nasjonalbudsjett 1993, anslås en innsparing på om lag 30 mill. kroner under kap. 2663 Attføring. Innsparingene skal oppnås ved bedre faglig formidling og oppfølging, bedre logistikk, sortimentsbegrensing og økt gjenbruk. På sikt forventer Rikstrygdeverket store innsparinger av den omorganiseringen.

       Med virkning fra 1. april 1993 vedtok Stortinget at fødselspermisjonstiden skulle forlenges til 52 uker med 80 % lønn, alternativt 42 uker med full lønn. Dette innebærer en utvidelse av permisjonstiden med nesten 8 uker med 80 % lønn, eller 7 uker med full lønn.

       Fra 1. juli 1994 er det innført et system med såkalt tidskonto for småbarnsforeldre med barn født etter 1. januar 1994. Forslaget har ikke budsjettmessige konsekvenser.

       Med bakgrunn i opplysninger fra arbeidsmarkedsetaten er det grunnlag for å formode at feilbruk av dagpengestønader blant ledige har fått et visst omfang. Regjeringen vil vurdere tiltak som kan begrense en slik feilbruk. En vil komme tilbake med en konkretisering på dette punktet ved et egnet tidspunkt i behandlingen av 1994-budsjettet. Det er anslått at tiltak for å motvirke feilbruk av stønaden kan redusere dagpengeutbetalingene med i størrelsesorden 200 mill. kroner i 1994.

       Regjeringen arbeider for øvrig med en omfattende gjennomgang av regelverket for arbeidsledighetstrygden. Det vil være av særlig viktighet i denne sammenheng å vurdere om det er elementer ved dagens regelverk som, på en utilsiktet måte, motvirker at ledige kommer tilbake i arbeid.

13.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av Attføringsmeldingen og tidligere budsjett- og lovbehandlinger har gått imot innskrenkinger i trygdemottakernes rettigheter.

       Disse medlemmer mener at mye av arbeidet med å redusere feilbruk av stønader medfører innstramminger for grupper med rettigheter til de aktuelle stønader. Disse medlemmer mener videre at det ikke er gitt utfyllende informasjon om virkningene av de allerede vedtatte innstramminger i rettigheter til attføring, dagpenger og øvrige stønader. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om at Regjeringen legger frem en egen melding for Stortinget om stønadsordninger for enslige forsørgere og ensliges levekår.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i store trekk støttet Regjeringens attføringsmelding, St.meld. nr. 39, for å effektivisere attføringsapparatet, og at Fremskrittspartiet også gikk inn for arbeidslinjen. Dette medlem vil imidlertid bemerke at Fremskrittspartiet fremmet forslag om at hovedansvaret for attføringen fremdeles burde ligge i trygdeetaten som er den etat som i øyeblikket har den største kompetanse på attføringsarbeid.

       Dette medlem vil imidlertid ikke støtte Regjeringens forslag om at tidsbegrensninger for medisinsk attføring kun skal vare i ett år, da dette i praksis - i mange tilfeller - kan vise seg å være for kort tid, og et opphør av attføringen kan resultere i at ett års medisinsk attføringsarbeid blir mer eller mindre bortkastet. Dette medlem vil i denne forbindelse også bemerke at den store arbeidsledigheten gjør medisinsk attføring svært begrenset, da det er manglende interesse fra et presset næringsliv til å ta inn arbeidstakere under og etter attføringsperioden.

       Dette medlem er, i likhet med Regjeringen, av den formening at det til tider har foregått en betydelig feilbruk av dagpengestønader blant ledige, og dette medlem vil støtte kontrolltiltak for å begrense feilbruk.

13.6 ALDERDOM

13.6.1 Sammendrag

       Regjeringen foreslår at særtillegget for minstepensjonistektepar skal heves til samme nivå som for enslige.

       Det foreslås videre endringer i pensjonsreglene m.v. til samboende pensjonister etter « svensk modell », dvs. at samboende som tidligere har vært gift og/eller har felles barn, likebehandles med ektepar. Det vises til omtalen i Nasjonalbudsjettet 1994.

       For å tilpasse folketrygdens ytelser til en situasjon med økt internasjonalt samkvem, foreslår Regjeringen enkelte justeringer i pensjonsregler m.v. for personer med utenlandsopphold.

       En viser videre til lovforslaget om skjerping av kravene til egenerklæring om endrede inntektsforhold bl.a. fra stønadsmottakere med alderspensjon mellom 67 og 70 år, og innføring av tilbakekrevingsordning for for mye utbetalte ytelser.

       Effekten av forslagene er innarbeidet i 1994-budsjettet.

13.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil bemerke at Fremskrittspartiet går inn for en full likestilling mellom pensjonistektepar og samboerpar, og har forslag om en individuell pensjonsutbetaling. Dette medlem viser ellers til Fremskrittspartiets forslag og merknader i sosialbudsjettet, hvor det foreslås fullt ut likestilling når det gjelder pensjonsutbetalinger til ektepar og samboere.

13.7 HELSETJENESTEFINANSIERING M.V.

13.7.1 Sammendrag

       For programområde 30 (Helsevern) legges det på flere felter opp til effektivisering av finansieringsordningene.

       Utgiftene til legemidler og sykepleieartikler økte fra 1.344 mill. kroner i 1986 til 3.309 mill. kroner i 1992, en vekst på 146 %

       Omleggingen av egenandelsordningen i 1989 (prosentvis egenandel) og forskriftsendringen om foreskriving av billigste synonympreparat på blå resept, som trådte i kraft fra 1. april 1991, er forsøk på å få den sterke utgiftsveksten under kontroll. Det skjedde etter dette en viss vridning fra dyre til billige synonympreparater i 1990/91.

       For å forsterke prisbevisstheten både blant lege og pasient ble det fra 1. september 1993 innført et referanseprissystem for synonympreparater.

       For å få til en bedret strukturpolitikk innen legemiddelmarkedet, med mindre muligheter for utnyttelse av markedsmakt og et sterkere press i retning av effektiviseringer av produksjon og distribusjon i næringene, er det under arbeid en gruppe som vurderer prinsipper for pris- og avansefastsettelse i det norske legemiddelmarkedet.

       Norsk Medisinaldepot har fra 1. juli 1993 innført et avansesystem som bedre gjenspeiler de faktiske kostnadene knyttet til varehåndteringen.

       For å redusere utgiftsveksten til sykepleieartikler forutsettes det iverksatt tiltak som samlet vil gi 30 mill. kroner i innsparing.

       På bakgrunn av Stortingets vedtak i salderingen av budsjettet for 1993 resulterte takstoppgjøret for leger fra 1. juli 1993 i en samlet reduksjon i nivået til refusjonsutgifter på 100 mill. kroner i 1993. For 1994-budsjettet vil den samlede innsparingsvirkningen av dette vedtaket være på om lag 200 mill. kroner.

       I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1993 ble det vedtatt at det skulle gjennomføres en reduksjon på 30 mill. kroner i Legeforeningens fonds under takstoppgjøret for leger i 1993 (jf. St.prp. nr. 78 (1992-1993)). Tiltaket vil gi en innsparing i 1994 på anslagsvis 60 mill. kroner.

       Av legenes inntekter utgjør i gjennomsnitt driftstilskuddsandelen ca 37 %. I NOU 1992:10 Om finansieringsordningene for allmennleger og fysioterapeuter påpekes det at sentrale helsepolitiske mål, bl.a. ønsket om å stimulere kommuner og leger til mer forebyggende arbeid og arbeid overfor pasienter med sammensatte lidelser, tilsier at de faste elementer i avlønningsordningene bør vektlegges sterkere på bekostning av stykkpriselementene. I tråd med dette tilrås det i NOU 1992:10 at størrelsen på driftstilskuddene oppjusteres til gjennomsnittlig 50 % av legenes inntekter, med en tilsvarende reduksjon av refusjonsandelen.

       Det foreslås at det fra 1994 gjennomføres en slik omlegging (jf. utkast til vedtak VI i budsjettproposisjonen for folketrygden). Takstsystemet bør samtidig forenkles. Det foreslås at endringene gjennomføres fra 1. juli 1994, samtidig med takstoppgjøret for legene. Det er lagt til grunn en innsparingsvirkning på 90 mill. kroner ved gjennomføring av tiltaket.

       Det er satt i gang forsøk med listepasientordning i fire kommuner fra 1993 (jf. Innst.O.nr.84 (1990-1991)). Det antas at bedret tilgjengelighet til en fast lege vil kunne gi økt trygghet for pasientene og mer effektiv ressursutnyttelse for samfunnet. Forsøket er startet opp i Tromsø, Trondheim, Lillehammer og Asker.

       Det er videre foretatt innsparinger på 60 mill. kroner som følge av en mer aktiv oppfølging av legers takstbruk. Oppfølgingen foregår ved at det tas i bruk et edb-basert system for registrering av legeregninger i trygdeetaten. Siktemålet er å korrigere ukorrekt og mangelfull bruk av takstsystemet.

13.7.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg de tiltak som er satt i verk for å begrense utgiftene til legemidler og sykepleieartikler. Komiteen har videre merket seg at det er oppnevnt en arbeidsgruppe som har som særlig oppgave å gi tilrådninger som kan styrke pasientenes og folketrygdens stilling i legemiddelmarkedet og gi et sterkere press i retning av effektiviseringer av produksjon og distribusjon i dette markedet. Komiteen viser for øvrig til sosialkomiteens B.innst.S.nr.11 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot de regelendringer som har blitt vedtatt for sykepenger ved de siste budsjettbehandlingene. Disse medlemmer viser videre til forslag fra disse medlemmer om at Regjeringen legger frem en egen melding for Stortinget om stønadsordninger for enslige forsørgere og ensliges levekår.

       Disse medlemmer viser for øvrig til merknader fra Sosialistisk Venstreparti i årets budsjettinnstilling fra sosialkomiteen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har støttet Regjeringens forslag om utskriving av synonympreparater for å spare folketrygden for ekstra medisinutgifter. Partiet har videre støttet Regjeringens forslag om referanseprissystem på synonympreparater. Dette medlem vil bemerke at Fremskrittspartiet først kan ta standpunkt til de forslag som måtte bli fremmet når det gjelder regulering og prinsipper for pris- og avansefastsettelse for norske legemidler.

       Dette medlem kan ikke støtte Regjeringens forslag om å endre tilskuddssatsene for avtaleleger i primærhelsetjenesten på bekostning av refusjonsinntektene. Dette medlem tror ikke at det forebyggende helsearbeid i større grad blir ivaretatt av kommuneleger eller avtaleleger med en større tilskuddssum fra kommunen. Dette medlem viser videre til at refusjonsinntektene for avtaleleger og privatpraktiserende leger er et incitament til å behandle flere pasienter, og dermed redusere helsekøene også i primærhelsetjenesten. Dette medlem vil, med begrunnelse som angitt, gå imot at driftstilskuddene oppjusteres fra 40 til 50 % for avtaleleger i primærhelsetjenesten.

       Dette medlem ser positivt på forsøksordningen med listepasienter som i dag er etablert i fire kommuner, og dette medlem ser gjerne at listepasientforsøkene utvides til flere kommuner i landet.

13.8 STØNADSORDNINGER FOR ENSLIGE FORSØRGERE

13.8.1 Sammendrag

       Regjeringen varslet i Revidert nasjonalbudsjett for 1993 at det er behov for en grundig gjennomgang av de ulike stønadsordningene for enslige forsørgere for å vurdere treffsikkerheten i ordningene. På grunnlag av arbeidet i en interdepartemental arbeidsgruppe, vil Regjeringen skissere enkelte mulige tiltak og omlegginger av stønadsordningene.

       Hensikten er dels å stramme inn på ytelser hvis disse ikke er målrettet nok i forhold til behovene, og dels å opprettholde og eventuelt øke ytelser til de mest utsatte gruppene av enslige forsørgere. Det er derfor ikke et mål i seg selv å redusere de totale overføringer til enslige forsørgere, men å få til en målretting av midlene slik at de dekker reelle behov for støtte i denne gruppen.

       Som gruppe har enslige forsørgere to fellestrekk - de er alene om omsorgen for barn under 18 år, og flertallet er under 40 år. Ellers finner man betydelige forskjeller innad i gruppen. Det mest markante skillet går mellom mottakere av overgangsstønad fra folketrygden og resten av de enslige forsørgerne. Mottakerne av overgangsstønad har lavest utdanning, lavest yrkesfrekvens og lavest inntekt. Hele 49 % av denne gruppen fikk sosialhjelp (varig eller tilfeldig) i 1990. Enslige forsørgeres forbruk er i større grad enn for befolkningen for øvrig rettet mot basisbehovene. Boutgiftene utgjør en klart større del av husholdningsinntekten enn for de øvrige (42 % i 1987).

       En vurdering av de offentlige stønadsordningene er i stor grad en vurdering av ordningen i folketrygden, som omfatter overgangsstønad (kr 59.867 på årsbasis pr. 1.5.93), utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn (kr 7.716 i 1993). Rett til disse ytelsene foreligger når forsørgeren har barn som ikke er ferdig med tredje skoleår.

       Ordningen i folketrygden tar sikte på å sikre en økonomisk minstestandard i en overgangsperiode da forsørgeren har problemer med å ta seg arbeid pga. omsorgen for barnet. Den opprinnelige målgruppen er de reelle aleneforsørgere - de som bor alene og som er alene om den daglige omsorgen.

       Slik ordningen er i dag, avviker den fra de prinsipielle målene på flere punkter. Stønad gis selv om forsørgeren lever i et etablert samboerforhold (uten fellesbarn), og forsørgeren kan velge å bli hjemme til yngste barnet har gått ut tredje klasse. Staten sikrer dermed en minsteinntekt for denne gruppen på kr 94.243 pr. år i ca 10 år (overgangsstønad, bidragsforskudd, utvidet barnetrygd, utbetalt forsørgerfradrag i skatt).

       Stønadsadgangen må blant annet vurderes på bakgrunn av at det er satt inn betydelige ressurser for å gjøre det mulig å kombinere deltakelse i arbeidslivet med omsorgsansvar (utvidet foreldrepermisjon, barnehageutbygging, etablering av skolefritidsordninger). Omsorg selv for små barn er i dag ingen avgjørende hindring for å være i jobb.

       Dette reiser spørsmål om en omlegging av reglene, slik at enslige forsørgere i større grad betraktes som potensielle arbeidstakere som må ta tilgjengelig arbeid, med mindre sterke grunner tilsier noe annet. Det kan være grunn til å se nærmere på om det å ha eneomsorg for barn i seg selv bør være tilstrekkelig til å begrunne stønader i en så lang periode som i dag. Målet må være å bevare tilknytning til arbeidslivet og/eller kreve at de som har arbeid å gå tilbake til skal benytte seg av dette.

       Stønaden til barnetilsyn vil spille en viktig rolle ved en sterkere satsing på aktive tiltak. Denne ytelsen gis til person som er i arbeid eller under utdanning. Tilsynsutgiftene kan komme opp i betydelige beløp, og kan redusere/fjerne motivasjonen for arbeid eller utdanning. Etter Regjeringens vurdering bør stønaden til barnetilsyn omlegges og forbedres. En omlegging kan f.eks. innebære at man får dekket en viss andel (inntil et tak) av dokumenterte utgifter til tilsyn. Det bør legges vekt på å få en enklere ordning enn den nåværende.

       Prosjekter på ulike steder i landet viser at ulike former for oppfølging av de enslige forsørgere kan gi gode resultater i form av flere aktive stønadsmottakere og reduserte utgifter til sosialhjelp. En viktig del av oppfølgingen har vært råd og veiledning i forhold til arbeid eller utdanning og hjelp i økonomiske spørsmål. Utgangspunktet for prosjektene har vært at et hovedproblem for enslige forsørgere synes å være tap av de vanlige sosiale nettverk med derav følgende isolasjon, på det sosiale plan så vel som i forhold til arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Etter en grundig evaluering av disse prosjektene bør det vurdere å etablere slik oppfølging som faste ordninger i et forpliktende og tilstrekkelig fleksibelt samarbeid mellom trygdeetat, sosialetat og arbeidsmarkedsetat.

       I tilknytning til en sterkere satsing på aktive tiltak, bør det vurderes å legge om ordningen med overgangsstønad. Aktuelle tiltak kan være nedkorting av den mulige stønadstiden og/eller senket aldersgrense (f.eks. slik at stønad maksimalt gis til barnet når skolealder). Det må her - og i forhold til eventuelt krav om å ta tilgjengelig arbeid - tas hensyn til særlige behov eller særlige problemer hos den enkelte. Sykdom (egen eller barnets), særlige tilsynsbehov hos barnet, nødvendig utdanning kan være grunner som tilsier forlenget stønadsperiode m.v.

       Det foreligger indikasjoner på at særlig mottakerne av overgangsstønad har det vanskelig økonomisk. Som ledd i en omlegging bør det derfor vurderes å heve overgangsstønaden. Også bostøtteordningen i Husbanken bør vurderes i forhold til enslige forsørgere.

       Det kan videre etter omstendighetene være grunnlag for å vurdere om personer som lever i etablerte samboerforhold uten fellesbarn fortsatt bør få stønad fra folketrygden som enslige forsørgere, jf. framlagt forslag om bortfall av retten til utvidet barnetrygd i slike tilfeller.

       Den politikk for enslige forsørgere som bør tas opp til vurdering kan etter dette oppsummeres i følgende punkter:

13.8.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen i proposisjonen, på grunnlag av arbeidet i en interdepartemental arbeidsgruppe, skisserer enkelte mulige tiltak og omlegginger av stønadsordningene for enslige forsørgere.

       Flertallet har merket seg at det ikke er et mål i seg selv å redusere de totale overføringer til enslige forsørgere, men å få til en målretting av midlene slik at de dekker reelle behov for støtte i denne gruppen.

       Flertallet er enig i at det må legges stor vekt på at reelle eneforsørgere sikres gode levekår.

       Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, er videre enig i at utgangspunktet for ordningene bør være at den enkelte skal forsørge seg selv gjennom eget arbeid, og i at en gjennomgang av ordningene bør ha som siktepunkt å prioritere tiltak som kan fremme yrkesaktivitet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, er enig i at det må reises spørsmål om en omlegging av reglene, slik at enslige forsørgere i større grad betraktes som potensielle arbeidstakere som må ta tilgjengelig arbeid, med mindre sterke grunner tilsier noe annet. Flertallet er videre enig i at det kan være grunn til å se nærmere på om det å ha eneomsorg for barn i seg selv bør være tilstrekkelig til å begrunne stønader i en så lang periode som i dag. I forbindelse med sterkere satsing på aktive tiltak er flertallet enig i at stønaden til barnetilsyn vil spille en viktig rolle, og stønaden bør derfor omlegges og forbedres. Flertallet er enig i at en i tilknytning til en sterkere satsing på aktive tiltak bør vurdere å legge om ordningen med overgangsstønad, f.eks. ved en nedkorting av den mulige stønadstiden og/eller senket aldersgrense. Flertallet har merket seg at Regjeringen, som et ledd i en omlegging, vil vurdere å heve overgangsstønaden. Flertallet er videre enig i at det bør vurderes om personer som lever i etablerte samboerforhold uten felles barn, fortsatt bør få stønad fra folketrygden som enslige forsørgere, jf. også behandlingen om forslag om bortfall av retten til utvidet barnetrygd i slike tilfeller.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at levekårsforskning viser at gruppen enslige forsørgere er den gruppen som kommer dårligst ut. Flertallet er derfor enig i behovet for at en definisjon av begrepet enslig forsørger må begrenses til reelle aleneforsørgere. Flertallet vil anse en styrking av overføringene til de økonomisk vanskeligstilte i denne gruppen som et ledd i en utjevning av de økonomiske forskjeller.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at enslige forsørgere er en samfunnsgruppe som i henhold til levekårsundersøkelser kommer dårlig ut. Disse medlemmer har merket seg at det har vært en interdepartemental arbeidsgruppe i arbeid som har gått gjennom stønadsordningene for enslige forsørgere og skissert enkelte mulige tiltak og omlegginger av disse ordningene. Disse medlemmer ønsker at disse omleggingene blir vurdert av de berørte fagkomiteer og sett i sammenheng med de konkrete lovendringsforslag Regjeringen fremmer på dette området. Disse medlemmer viser derfor til Senterpartiets merknader og eventuelle forslag i B.innst.S.nr.2 (1993-1994) og B.innst.S.nr.11 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at utdanningsnivået hos enslige forsørgere varierer sterkt, men at spesielt de som blir enslig mor tidlig ofte har lav utdanning. For denne gruppen vil en yrkesutdanning bedre mulighetene til å få lønnet arbeid. Regjeringen påpeker at det mangler data omkring hvorvidt dagens stønad faktisk fører til at enslige forsørgere kommer i arbeid. I Overføringsutvalgets innstilling ( NOU 1993:11 ) blir det dessuten påpekt at lovens kriterium om at vedkommende ikke er istand til å forsørge seg selv, er vanskelig å praktisere. Disse medlemmer vil be Regjeringen komme tilbake med en nærmere drøftelse og en vurdering av disse sider ved utdanningsstønaden.

       Disse medlemmer er enig i Regjeringens vurdering av at stønadsordningene i større grad må ta sikte på at enslige forsørgere aktivt kvalifiserer seg for arbeidsmarkedet. Dette kan etter disse medlemmers oppfatning oppnås ved å stille større krav til aktivitet for å motta overgangsstønad, ved at enslige forsørgere får ta del i de tilbud arbeidsmarkedsetaten har, og ved en generell forbedring av studiefinansieringen.

       I tillegg til at effekten av utdanningsstønaden er ukjent, og at loven er vanskelig å praktisere, vil disse medlemmer peke på at utformingen av stønadsordninger til enslige forsørgere må sees i forhold til de generelle offentlige låne- og stønadsordninger i samfunnet, og til den generelle samfunnsutviklingen. Svært mange enslige forsørgere går etter en periode inn i et samboerforhold eller inngår ekteskap. Yrkeshyppigheten blant gifte småbarnsmødre er meget høy, og kravet til utdanning/kvalifikasjon til arbeidsmarkedet gjelder uansett sivilstand.

       Et stort antall småbarnsforeldre tar i dag utdanning, og de fleste finansierer dette ved lån i Statens lånekasse. Det kan synes urettferdig og tilfeldig at sivilstanden under hele eller deler av utdanningen skal ha innvirkning på hvorvidt den enkelte skal tilbakebetale lån i en meget lang periode etter at utdanningen er ferdig. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at utdanningsstønaden etter hvert bør avvikles i sin nåværende form, og at enslige forsørgere finansierer utdanningen med ordinær studiefinansiering.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener at den gjennomgang Regjeringa gjør av stønadsordninger og mulige endringer for enslige forsørgere som presenteres i St.prp. nr. 1 (1993-1994) - Gul Bok, burde vært oversendt fra finanskomiteen til sosialkomiteen. Regjeringas varsling av mulige forslag reiser en rekke problemstillinger som det tar lenger tid å få belyst enn de tidsfrister som finanskomiteen arbeider etter for avgivelse av finansinnstillinga. Disse medlemmer viser til at det tidligere er fremmet flere tilfeldige og ubegrunnede forlag til nedskjæringer i stønader til enslige forsørgere og at disse enten er vedtatt, utsatt eller avvist av Stortinget.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har avvist de forslag som er fremmet om nedskjæringer overfor enslige forsørgere. Enhver gjennomgang av stønadsordninger til enslige forsørgere må å som overordnet perspektiv at 60 - 70 % av de enslige forsørgerne er blant dem i Norge som har de største økonomiske problemene. Mens barnefamilier ellers har hatt en bedre utvikling i sin kjøpekraft enn gjennomsnittet de seinere åra, har enslige forsørgere hatt en dårligere utvikling enn gjennomsnittet. Dette betyr at en stor del av de kvinnene som har eneansvar for barn er blant Norges « nyfattige ».

       Regjeringas utgangspunkt for å gå igjennom stønadene for enslige forsørgere er ikke levekårene for denne gruppa, men målsettingen om å innfri mandatet til Overføringsutvalget om innstramminger i overføringsordningene med til sammen 5 mrd. kroner. Dette utgangspunktet forklarer mye av vilkårligheten i de forslagene som tidligere er fremmet.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å gjennomgå stønader til enslige forsørgere for å sikre bedre økonomi for denne gruppa. Disse medlemmer mener at dette burde vært fremmet som en egen melding til Stortinget.

       Disse medlemmer mener at det er flere deler av stønadsordningene som klart bør forbedres. Det gjelder særlig nivået for overgangsstønaden. I tillegg gjelder det de reglene som i dag fungerer slik at bidrag over minstebidraget avkortes i overgangsstønaden, selv om den første ytelsen er ment som stønad til barnet, mens den andre er en stønad til den enslige mora (eller faren). Dette er en form for skjult subsidiering av staten fra bidragspliktige foreldre.

       Disse medlemmer viser til at de enkelte stønadsordningene til enslige forsørgere har ulik historisk bakgrunn og begrunnelse. Regjeringas forslag om å i større grad likestille gifte og stabilt samboende uten felles barn reiser en rekke problemstillinger som ikke er besvart i proposisjonen.

       Disse medlemmer viser til at de kontrollordningene som må bli nødvendig dersom det skal være særlig innsparing ved slike forslag, ikke er tatt opp i proposisjonen. Heller ikke mer prinsipielle spørsmål om rettigheter og plikter mellom den som er samboer med den ene av barnets foreldre - og barnet. Det er heller ikke noen konsekvens i de forslagene som reises når det gjelder stabilt samboende uten felles barn - og gifte. Disse medlemmer ber om at dette belyses i den videre behandling.

       Disse medlemmer er også betenkt over at virkningene av innstramminger overfor samboere med særkullsbarn kan få virkninger for bidrag og økonomiske forpliktelser overfor barn som den ene av samboerne har fra tidligere forhold. Disse medlemmer viser til at det ikke er gitt noen dokumentasjon av levekår for dem som lever i samboerforhold med særkullsbarn i forhold til andre familier.

       Disse medlemmer viser til at proposisjonen diskuterer avkorting av varigheten av overgangsstønaden. Disse medlemmer viser til at gjennomsnittet for å motta overgangsstønad er 3 år - og at den viktigste grunnen til at rett til overgangsstønad bortfaller er endring i sivilstatus. Det er derfor ikke holdepunkter for å skape et inntrykk av at enslige forsørgere stort sett lever på overgangsstønad i 10 år. Det er også viktig at reglene i overgangsstønaden ivaretar situasjonen for de kvinnene som har vært hjemmeværende og som blir enslige forsørgere med må barn eller barn i småskolealder. Disse kvinnene kan ha større behov enn andre til å områ seg, ta utdanning eller videreutdanning for å sikre muligheten for eget arbeid og inntekt i framtida. Disse medlemmer viser til at enslige forsørgere har større belastninger enn andre når det gjelder omsorgen for barnet. Å ta hensyn til deres situasjon kunne bl.a. bety å gi enslige forsørgere utvidede rettigheter i tidskontoordningen og mulighet til kortere arbeidstid.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringa lufter tanken om å knytte forskuttering av bidrag til om moren oppgir barnefarens navn. Disse medlemmer mener at en slik endring ville være et alvorlig angrep mot kvinner og barn som kan være i spesielt utsatte situasjoner. En slik endring kan i verste fall medføre økte antall aborter.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringa har gjennomgått en rekke stønadsordninger og vurderer innstramminger i disse. De skattereglene som gjelder for enslige forsørgere er imidlertid ikke til vurdering. Disse medlemmer mener at også skattereglene bør vurderes, fordi disse har en noe annen fordelingsvirkning enn de direkte stønadene. Disse medlemmer mener at forandringer i stønadsordninger overfor enslige forsørgere ikke skal bety innstramminger overfor enslige forsørgere samlet sett, men mener at det i sum er behov for å styrke inntektsgrunnlaget for denne gruppa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er enig at det bør være et mål at flest mulig aleneforsørgere settes i stand til å klare seg selv ved inntektsgivende arbeid. Samtidig må også aleneforsørgere ha en valgmulighet mens barna er små. Disse medlemmer er derfor skeptisk til å innstramme det tidsrom det er mulig å få overgangsstønad. Ifølge NOU 1993:17 Levekår i Norge er den gjennomsnittlige stønadslengde når det gjelder overgangsstønad 3 år. Det viser at det ikke er vanlig at enslige forsørgere mottar overgangsstønad sammenhengende over mange år.

       Disse medlemmer vil understreke at stønadsordningene til aleneforsørgere må være så gode at ikke økonomi skal bli avgjørende for hvorvidt en kvinne som blir alene om omsorgen for et barn tar abort eller ikke.

       Disse medlemmer vil for øvrig peke på at ordninger som er laget for å ivareta reelt aleneforsørgere, må forbeholdes disse. Aleneforsørgere som lever i stabile samboerforhold bør derfor ikke ha rett på høyere ytelser enn aleneforsørgere som gifter seg.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om en omlegging av stønadsordningene for enslige forsørgere. Dette medlem vil understreke viktigheten av at stønadsordningene til enslige forsørgere blir riktig målrettet i forhold til behovene. Særlig synes dette medlem det er grunn til å se på ordningen med overgangsstønad, utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn. Det er etter dette medlems syn viktig å vurdere hvorvidt man skal opprettholde overgangsstønad til enslige forsørgere i samboerforhold uten felles barn. Generelt vil dette medlem uttale at alle former for stønad til enslige forsørgere må ha som målsetting at stønadsordningene bør være kortest mulig og motivere til egen selvstendig omsorgsevne.