B.innst.S.nr.5 (1994-1995)
Innstilling fra kommunalkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1995 vedkommende Kommunal- og arbeidsdepartementet og Finans- og tolldepartementet m.v.

II. Generelle merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Eva Lian og Morten Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, peker på at en sterk og effektiv offentlig sektor er et nødvendig fundament for å kunne videreutvikle velferdssamfunnet og sikre sysselsettingen i hele landet. Kommunene og fylkeskommunene er tildelt sentrale oppgaver for å sørge for et trygt og rettferdig samfunn, og det er derfor avgjørende at lokalforvaltningen sikres inntekter som kan gjøre det mulig å løse disse oppgavene tilfredsstillende. Flertallet viser til at det økonomiske opplegget for 1995 søker å ivareta den norske velferdsstandarden.

       Flertallet har merket seg at Regjeringens budsjettopplegg er lagt opp i samsvar med målet om å legge til rette for en varig økning i sysselsettingen og verdiskapningen. Kommunal sektor spiller en meget viktig rolle innenfor sysselsettingspolitikken, særlig fordi mange av samfunnets mest fundamentale behov blir ivaretatt av de som er ansatt i kommuner og fylkeskommuner, og fordi offentlig forvaltning bidrar sterkt med distriktsarbeidsplasser. Flertallet vil peke på at sysselsettingspolitikken også er et selvstendig kommunalt ansvar, og at kommunene må ta aktivt del i arbeidet med å sørge for sysselsettingen. Flertallet viser i denne sammenheng til at statlige midler også må kanaliseres til nye varige arbeidsplasser i kommunene.

KOMMUNEØKONOMIEN

       Flertallet viser til proposisjonen og peker på at det i proposisjonen blir foreslått at kommunesektoren i 1995 - i likhet med tidligere år - vil få en økning i sine samlede inntekter. Den nominelle økningen er beregnet til 1 1/4 %, mens frie inntekter (skatter og rammetilskudd) vil øke nominelt med omlag 1/2 %.

       Flertallet vil imidlertid peke på at det er til dels store variasjoner i de ulike kommuner.

       Flertallet viser til at kommunesektoren vil få beholde økningen i skatteinntekter for 1994 på ca 2 mrd. kroner i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett for 1994, men at dette ikke videreføres for 1995. Kommunesektorens inntektsnivå i 1995 er i proposisjonen foreslått i samsvar med de signaler som ble gitt i Kommuneøkonomiproposisjonen for 1995.

       Flertallet vil også legge til at effekten av den generelle rentenedgangen forventes å ville frigjøre ekstra midler for kommunene også i 1995.

       I de senere år er det blitt gjennomført en rekke tiltak med sikte på omstilling og effektivisering av offentlige velferdstilbud.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at konsekvensene av omstillings- og effektiviseringstiltakene har vært innstramminger som spesielt har rammet aleneforeldre og kvinner med slitasjeskader m.m.

       Dette medlem vil også vise til at sosialhjelpsutgiftene øker sterkt særlig i forhold til langtidsmottakere, noe som kan henge sammen med innstramminger i trygdeytelsene. Dette medlem viser forøvrig til merknader i B.innst.S.nr.I (1994-1995) og B.innst.S.nr.11 (1994-1995).

       Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener en bør søke å motvirke at utbyggingen av velferdstilbudet skaper lokal ulikhet pga. at kommuner så vel som fylkeskommuner har forskjellig økonomisk grunnlag for å gjennomføre reformene.

       Flertallet vil peke på at offentlig sektor må innrettes slik at alle som er særlig avhengige av offentlige tjenester får tilbud som kan bidra til å øke deres livskvalitet. Flertallet mener at gode offentlige tilbud er blant de viktigste forutsetningene for å skape sunne og livskraftige lokalsamfunn.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Høyre, konstaterer at egenbetaling for hjemmetjenester i kommunene i de senere år har fått stadig større betydning som supplement til den enkelte kommunes finansiering og opprettholdelse av hjemmetjenestetilbudet. Bestemmelsene for egenbetaling har gjennomgått en rekke endringer de siste tre årene, blant annet i forhold til hvilke tjenester det skal tas betaling for og hvilke grupper som skal eller ikke skal betale for disse tjenestene.

       Dette flertallet viser til flertallets uttalelse i forbindelse med B.innst.S.nr.5 (1993-1994) hvor flertallet (Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti) blant annet uttalte:

       Dette flertallet viser til at Statistisk sentralbyrå i tidsrommet mai - september 1994 på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet, gjennomførte en undersøkelse knyttet til egenbetalingsordninger for hjemmebaserte tjenester i kommunene (hjemmehjelp, hjemmesykepleie, korttidsopphold og miljøterapeutiske tiltak). Bakgrunnen for undersøkelsen var ønsket om å belyse virkningene av at kommunene igjen ble fristilt i forhold til egenbetaling for hjemmetjenester fra 31. desember 1993.

       Dette flertallet viser til at undersøkelsen konkluderer med følgende:

       Dette flertallet mener undersøkelsen viser at det er store ulikheter i kommune-Norge når det gjelder egenandeler, noe som dette flertallet mener er uheldig.

       Dette flertallet ser det som nødvendig at det iverksettes tiltak som gir en bedre sosial profil når det gjelder disse former for kommunale egenandeler.

       Dette flertallet mener også det er riktig at spørsmålet om kommunale egenandeler blir sett i sammenheng med den samlede helse- og sosialpolitikken, og at disse spørsmål derfor blir behandlet av sosialkomiteen.

       Dette flertallet viser derfor til sine respektive partiers merknader i budsjettinnstillingen vedrørende Sosial- og helsedepartementet.

       Dette flertallet mener imidlertid at de laveste inntektene må skjermes mot kommunale egenandeler, samtig som kommunenes inntekter ikke må reduseres.

       Dette flertallet vil også nevne at det haster med å få etablert retningslinjer som tar hensyn til disse forhold.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og i B.innst.S.nr.5 (1993-1994). Disse medlemmer mener det er kommunene som skal bestemme både innholdet i de hjemmebaserte tjenestene og hvordan egenbetalingen skal gjennomføres. Disse medlemmer har tillit til at de med svak betalingsevne blir skjermet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1993-1994) forutsatte at kommunene skulle få en merinntekt på 100 mill. kroner i 1994 ved at forskriftene om bl.a. betalingsfritak for minstepensjonister ble fjernet. Senterpartiet gikk imot at en slik ekstrainnbetaling ble forutsatt pga. denne endring. Disse medlemmer mener det er svært uheldig dersom reglene om kommunenes betalingsordninger på dette området skal bli endret enda en gang.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til partiets alternative budsjettopplegg og går imot Regjeringens forslag om økte egenandeler ved korttidsopphold i institusjon, både for døgn- og dagopphold, idet dette medlem mener egenandelene på slike tjenester er høye nok.

REGIONAL- OG DISTRIKTSPOLITIKKEN

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det overordnede målet for distriktspolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og motvirke fraflytting.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, peker på at målet for den statlige innsatsen er å gjøre distriktene til reelle alternativer for lokalisering av næringsliv og bosetning. Dette flertallet understreker viktigheten av at statlige midler brukes til å utløse initiativ som kan bidra til å utnytte den enkelte regions fortrinn til landets og regionens beste. Dessuten må de statlige virkemidlene utformes slik at de mer effektivt bidrar til å motvirke de naturgitte ulikhetene som preger landet vårt, for eksempel klima og avstander.

       Dette flertallet viser til at næringsrettede distriktspolitiske virkemidler er nødvendige for å sikre likeverdige konkurransevilkår mellom distriktene og sentrale strøk. Etter dette flertallets mening er dette viktig for å skape en bedre regional balanse med hensyn til sysselsettings- og befolkningsutvikling.

       Samtidig vil dette flertallet peke på at byene spiller en viktig rolle også for distriktene, og at statlig innsats i sentrale strøk må legges opp slik at de kan virke som funksjonelle sentra.

       Dette flertallet har merket seg at for at den statlige innsatsen skal kunne tilpasses de ulike regionenes problemer og muligheter, er det fra 1995 gjort endringer i budsjettstrukturen, blant annet ved at fylkeskommunene gis større fleksibilitet i bruken av virkemidlene som de forvalter på regionalt nivå.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag om regionale utviklingsselskaper. For nærmere omtale av dette vises det til Dok.nr.8:61 (1990-1991).

BOLIG

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er et hovedmål for boligpolitikken at alle skal kunne disponere en god og rimelig bolig i et godt bomiljø. Flertallet mener at Husbanken fortsatt er et sentralt virkemiddel innenfor en offensiv boligpolitikk. Det er derfor viktig at både rentefastsetting og subsidieordninger løpende vurderes med sikte på å bidra til økt boligetablering og god boligkvalitet.

       Flertallet ser det som svært viktig at det utvikles et godt samarbeid mellom Husbanken og kommunene, slik at kommunene lettere kan føre en aktiv lokal boligpolitikk særlig med hensyn til bomiljø, boligbasert omsorg og boligtilskudd til vanskeligstilte grupper.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen i budsjettet for 1995 har prioritert tiltak som kan bidra til bedre bomiljø i storbyene. Flertallet mener at arbeidet med byfornyelse må fortsette, og at både myndigheter og de private involverte må trekke lærdom av de erfaringer som ble gjort i den forrige « runden », slik at den gjeldssituasjonen som mange har vært utsatt for kan unngås, jf. St.meld. nr. 27 og Innst.S.nr.162 (1993-1994). Flertallet vil påpeke at det er viktig at statlig og kommunal innsats på dette området samordnes, og har merket seg at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om dette.

ARBEIDSMARKEDET

       Flertallet vil peke på viktigheten av at arbeidsmarkedspolitikken aktivt tilpasses utviklingen på arbeidsmarkedet. Utsiktene til vekst i etterspørselen etter arbeidskraft vil etter flertallets mening kunne forsvare en viss nedtrapping av arbeidsmarkedstiltakene i 1995.

       Flertallet er imidlertid kjent med at arbeidsledigheten varierer til dels ganske sterkt i de ulike fylker, og at enkelte distrikter ikke opplever samme nedgang. Flertallet er samtidig opptatt av at den positive tendensen i arbeidsmarkedet må utnyttes slik at flest mulig kan komme i arbeid. Formidlingen av ledige må kanaliseres effektivt mot bransjer i vekst, og arbeidsmarkedstiltakene må innrettes mot å gi slik kompetanse som arbeidsmarkedet etterspør. Flertallet legger vekt på at det i tiltakssammenheng fortsatt er behov for prioritering av enkelte grupper, særlig de langtidsledige og ungdom i alderen 20-24 år.

       Flertallet vil peke på at utviklingen på arbeidsmarkedet må følges nøye, slik at bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak kan justeres dersom utviklingen i ledigheten blir en annen enn forutsatt.

       Flertallet vil understreke at innpassing av yrkeshemmede i arbeidslivet er en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken. Flertallet peker på at de yrkeshemmede ikke er en ensartet gruppe, slik at det bør søkes lagt opp til et differensiert tilbud for disse, selv om utgangspunktet må være at flest mulig skal integreres i ordinært arbeid.

       Flertallet har merket seg at satsingen på yrkesrettet attføring foreslås videreført.

FLYKTNINGEPOLITIKKEN

       Flertallet vil understreke at innvandrere, flyktninger og asylsøkere må ses på som en ressurs for landet vårt, og at de kulturer og tradisjoner disse representerer er med på å berike det norske samfunnet.

       Flertallet vil videre vise til at innvandrere så langt mulig skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter som nordmenn. Dette innebærer både at innvandrerne selv må ta ansvar for sin integrering i det norske samfunnet og at storsamfunnet må legge forholdene til rette for at dette kan bli mulig.

       Flertallet viser til at det er et overordnet mål at flyktninger og asylsøkere bosettes i kommunene snarest mulig etter at oppholdstillatelse er gitt. Kommunenes vilje og evne til å bosette flyktninger er avgjørende for om Norge skal kunne gi beskyttelse og hjelp til flyktninger i Norge. Flertallet mener at kommunene gjennom integreringstilskuddet gis mulighet til å gjøre en innsats for å gi denne gruppen tilfredsstillende boligtilbud.

       Flertallet viser for øvrig til de forskjellige fraksjonsmerknader og forslag under de enkelte kapitler i innstillingen.

GENERELLE FRAKSJONSMERKNADER

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt « Alternativt budsjett » satser spesielt på arbeid, velferd og miljø. Gjennom overføringer til kommunesektoren på 3 mrd. kroner mer enn Regjeringen, vil Senterpartiet gi kommunesektoren mulighet til å løse viktige oppgaver innen helse, omsorg, miljø og kultur. Akkurat nå er det spesielt vanskelig innen helsesektoren, og Senterpartiet vil derfor bruke 1 mrd. kroner ekstra på en kraftig « helsedugnad ». Det er spesielt sykehus, psykiatri og psykisk utviklingshemmede som skal prioriteres gjennom den ekstra helsemilliarden.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet vil satse mer og annerledes for å redusere arbeidsledigheten, bl.a. gjennom reduserte investeringer i oljevirksomheten for å kunne bygge opp lønnsomme arbeidsplasser på fastlandet. Disse medlemmer mener at det er bedre å satse på varige arbeidsplasser i kommunal sektor enn å bruke store summer på kortsiktige arbeidsmarkedstiltak som har svært høye kostnader. Derfor reduserer disse medlemmer bevilgningene til dagpenger og ekstraordinære sysselsettingstiltak med 1 mrd. kroner som overføres kommunesektoren. For å stimulere spesielt til ansettelser av ungdom under 25 år, foreslår Senterpartiet å redusere arbeidsgiveravgiften for denne gruppen med 2 %, pluss styrke lærlingeordningen med 120 mill. kroner.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet totalt gjennom sitt « Alternativt budsjett » overfører 1,35 mrd kroner mer enn Regjeringen til kommunesektoren som frie midler, 750 mill kroner til kommunene og 700 mill kroner til fylkene over utgiftsutjevnende tilskudd. I tillegg styrkes kommunesektoren med følgende ekstrabevilgninger i forhold til Regjeringens opplegg:

       Disse medlemmer vil peke på de mange rapporter som tyder på et misforhold mellom de reelle kostnadene ved gjennomføring av nye reformer i kommunesektoren og de beregninger som legges fram av Regjeringen. Derfor er disse medlemmer fornøyd med at Regjeringen har nedsatt et teknisk beregningsutvalg som skal beregne kostnadene av nye reformer før de settes i verk. Disse medlemmer vil allikevel understreke at de misforhold som ennå ikke er rettet opp fra tidligere reformarbeid må møtes med økte bevilgninger.

       Disse medlemmer vil videre understreke viktigheten av at kommunene kan ha et godt grunnlag for sin langsiktige økonomiplanlegging. Dagens inntektssystem ivaretar ikke kommunenes behov på dette området. Disse medlemmer mener at dette behovet kan dekkes bedre ved å fastsette et fast forhold mellom skattevekst og vekst i overføringene via inntektssystemet.

       Når det gjelder neste års budsjett støtter Senterpartiet Arbeiderpartiets forslag om å redusere den kommunale skattøren med 3/4 prosentenhet og 1/4 prosentenhet for fylkeskommunene.

       Disse medlemmer vil understreke at eventuelle endringer i kommunestrukturen bare må skje ut fra lokale ønsker og behov. Stadige utredninger skaper usikkerhet og kan hindre konstruktivt interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer mener at planer om nye utredninger må skrinlegges. En trang og usikker kommuneøkonomi kan skape grobunn for framtidig kommunesammenslåing.

       Disse medlemmer vil vise til St.meld. nr. 31 (1992-1993) Den regionale planleggingen og arealpolitikken, og Rundskriv T1-94 av 18. januar 1994 fra Miljøverndepartementet angående Nasjonale mål for fylkes- og kommuneplanleggingen 1996-99. Her gis retningslinjer for samarbeid i regioner uten at en går til det skrittet å slå sammen kommuner.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av Husbankens rolle i den sosiale boligpolitikken. Det er viktig at Husbanken også i oppgang skal gis rammer og utlånsbetingelser som gjør at den opprettholdes som et sentralt instrument i boligfinansieringen. Dette er en forutsetning for å unngå store uheldige svingninger i boligproduksjonen her i landet når nedgangstider melder seg og de private bankene ikke kan tilby lånevilkår som vanlige folk kan leve med.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å komme i gang med den resterende delen av byfornyelsen, og har merket seg at Regjeringen i løpet av høsten vil legge fram en melding om levekår og boforhold i storbyene hvor bl.a. utfordringer i forhold til framtidig byfornyelse vil bli drøftet nærmere. Disse medlemmer vil framheve at det i forkant av et nytt byfornyelsesløft må lages en organisasjonsmodell som sprer ansvar og ivaretar framtidig forvaltning. Det vil være nødvendig å bygge opp sikringsfond både under ombyggingsprosessen og mot husleietap.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Åse Fjellestad og Tore A Liltved

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Åse Fjellestad og Tore A Liltved, viser til at Høyre lenge har vært den fremste forkjemper for at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnene. Et viktig ledd i Høyres arbeid for å styrke nærdemokratiet ved at flere beslutninger kan treffes der innbyggerne bor. Et forbedret og mer rettferdig inntektssystem for kommunene er viktige elementer i en slik sammenheng. Dette innebærer redusert bruk av øremerkede tiltak og en ny nøkkel for utgiftsutjevnende tilskudd. Man må tilstrebe en jevnere fordeling av det disponible kronebeløp pr. innbygger kommunene imellom.

       Disse medlemmer vil peke på at de omfattende stimuleringstiltakene som har vært iverksatt den nordlige landsdel har vært vellykket i den forstand at de har hatt til følge at den kommunale sektor i denne landsdel har hatt en vesentlig bedre økonomi enn kommune-Norge for øvrig. Stimuleringstiltakene som har omfattet skattelettelser, avgiftslettelser, lettelser i trygdeinnbetaliger, reduserte forpliktelser mht. arbeidsgiveravgift og investeringsavgift samt omfattende tilleggsoverføringer til kommunesektoren kan efter disse medlemmers syn nå reduseres. Disse medlemmer konstaterer at det offentlige velferdstilbud som en hovedregel er bedre i vår nordlige landsdel enn i landet for øvrig, både hva kvalitet og kvantitet angår. En rettferdighetsbetraktning tilsier derfor at rammen for det såkalte Nord-Norge-tilskuddet reduseres.

       Særlovgivningen må utformes slik at den lokale handlefrihet øker. Dette innebærer imidlertid også at den enkelte kommunes ansvar for de beslutninger som treffes lokalt øker. Reelt nærdemokrati innebærer respekt for lokale prioriteringer og dermed også respekt for at kommuner i større grad kan utvikle seg i ulike retninger. Rettssikkerheten for den enkelte borger og nasjonale grunn-normer må alltid ligge i bunn av denne handlefriheten.

       Arbeiderpartiregjeringens sterkt økende bruk av øremerkede overføringer er bekymringsfull og uttrykker en mistillit til lokalsamfunnets evne og vilje til å treffe fornuftige og lokalt tilpassede beslutninger. Senterpartiets stadig forsterkede krav om statlig sentralstyring, er også et uttrykk for slik mistillit. Dette fører til lokal motløshet og at gode lokale krefter ikke finner det meningsfylt å bruke sin tid på politisk virksomhet. Høyre vil arbeide mot en slik utvikling.

       Disse medlemmer vil arbeide for at det gjennomføres et reformarbeid der to mål kan oppnås:

       Høyre tar avstand fra Regjeringens stadige forslag om å redusere skattøren. Disse medlemmer mener dette øker den kommunale avhengighet av staten. Disse medlemmer mener det kommunale skattøret bør være 7,5 % for fylkeskommuner og 13,5 % for kommuner. Siden Høyre ikke fikk flertall for dette i kommuneøkonomiproposisjonen for 1995 vil Høyre imidlertid av respekt for kommuners planleggingsbehov stemme for gjeldende skattøresatser og følgelig mot Regjeringens forslag til redusert skattøre.

       Disse medlemmer viser til at realveksten i kommuneøkonomien de siste årene har vært større enn planlagt. Høyre mener det er riktig å legge seg på en forsiktig, men merkbar vekst i kommuneøkonomien, likevel slik at veksten må sees over flere år. Behovet for å redusere det store underskuddet på statsbudsjettet, og hensynet til kommende generasjoner tilsier likevel at veksten i kommuneøkonomien bør være noe lavere enn det Regjeringen har foreslått.

       Disse medlemmer vil understreke at det er behov for å gjennomføre konsekvensanalyser før kommunene pålegges nye store oppgaver gjennom reformer. Høyre vil i denne sammenheng uttrykke glede over å ha medvirket til at det blitt opprettet et uavhengig beregningsutvalg. Det gjenstår imidlertid ennå å se hvordan dette utvalget vil fungere.

       Disse medlemmer vil understreke at Høyres samlede opplegg overfor kommunesektoren inkludert skatter og avgifter vil innebære en betydelig større kommunal innflytelse over de ressurser som inngår i kommunenes budsjetter, jf. Høyres holdning til ovennevnte reformer. Likeledes vil den reelle kommunale handlefrihet bli kraftig forbedret ved Høyres alternative budsjettforslag.

Regional- og distriktspolitikken

       Disse medlemmer vil peke på at store deler av norsk konkurranseutsatt industri er etablert i distrikts-Norge. Disse bedrifter vil i stadig sterkere grad være avhengig av et ordnet og forutsigelig forhold til de øvrige europeiske land. EØS-avtalen er på dette området et skritt i riktig retning, men dens framtid synes svekket og usikker efter Østerrike og Finlands ja til EU. Det er bare et fullt EU-medlemskap som kan sikre Norge stemmerett og innflytelse på alle de beslutninger som uansett vil etablere viktige rammebetingelser for norsk næringsliv og norske bedrifter.

       Disse medlemmer vil understreke at norske bedrifters fremtid ikke kan baseres på offentlige støtteordninger. Slike støtteordninger må begrenses i omfang og dessuten anvendes med varsomhet slik at det kan skje en naturlig fornyelse innen det privat næringsliv. Disse medlemmer vil understreke at det først og fremst er næringslivets rammebetingelser som må forbedres. Det vises i denne sammenheng til de mange konstruktive forslag framsatt av Høyre i finansinnstillingen. Først når næringslivet har tillit til varige forbedringer i rammebetingelsene er grunnlaget lagt for å skape nye arbeidsplasser. Sterkt omskiftende signaler basert på dagsaktuelle begivenheter er utelukkende egnet til å svekke tilliten. Disse medlemmer vil understreke at Høyre legger opp til skatte- og avgiftslettelser som i sum har betydelige positive virkninger for næringslivets muligheter til å opprettholde og øke antallet arbeidstakere.

       Disse medlemmer vil advare sterkt mot å pålegge bedriftene nye kostnader som vil svekke grunnlaget for økt sysselsetting. Høyre vil i denne sammenheng ta avstand fra de negative endringer av arbeidsmiljøloven som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har påført norske bedrifter - særlig ved å forby den ordinære midlertidige tilsetting. Den sykelønnsordning som Regjeringen står bak vil kunne bidra til å redusere forutsetningen for å skape nye arbeidsplasser, særlig for de mange småbedriftene i distriktene.

       Disse medlemmer vil ellers peke på at evaluering av ulike tiltak klart konkluderer med at bedring i rammevilkårene har langt bedre effekt enn særskilte støtteordninger og tiltak når det gjelder å bidra positivt overfor bedrifter i distriktene.

Bolig

       Disse medlemmer vil peke på at det er et viktig mål å legge forholdene til rette for en stabil og lav prisstigning.

       I et marked med fallende renter og alminnelig god kredittilgang er behovet for sterkt subsidiert kreditt fra statsbankene annerledes enn før. En betydelig andel av dem som i dag mottar subsidiert kreditt har imidlertid reelt sett et begrenset subsidiebehov. Husbankens rolle må på denne bakgrunn revurderes der såvel omfang som utlånsvilkår revurderes. Det er en uakseptabel situasjon at grupper med svak økonomi, men uten subsidierte lån via skatteseddelen subsidierer de langt mer velstående som nyter godt av lånene. Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader om ovennevnte tema i finansinnstillingen, der Høyre går inn for å målrette støtten til lånesvake grupper.

Arbeidsmarkedet

       Disse medlemmer er alvorlig bekymret over den svært negative trend som har gjort seg gjeldende på arbeidsmarkedet under Arbeiderpartiregjering. Regjeringens valg av strategi for å løse dette landets alvorligste problemer er mislykket. Summen av arbeidsledige og mennesker på tiltak utgjør nå ca 8 % av arbeidsstyrken. På toppen av dette kommer alle dem som ikke engang søker arbeidsmarkedet fordi de vurderer det som for vanskelig.

       Disse medlemmer registrerer Regjeringens forslag i det kommende budsjettår om å redusere bruken av arbeidsmarkedstiltakene. Regjeringens manglende evne til på en troverdig måte å kombinere tiltakene med bedre rammebetingelser for næringslivet er beklagelig. Disse medlemmer vil peke på at et svært høyt tiltaksnivå over et langt tidsrom gir alvorlige forstyrrelser i det ordinære arbeidsmarkedet, og at det foreligger klare advarsler på dette området bl.a. fra Kleppe-utvalget. Det er etterhvert også grundig dokumentert at fortrengningsvirkningene er åpenbare. På denne måten kan et for omfattende tiltaksprogram påvirke arbeidsledigheten negativt. I enkelte områder av landet er det en risiko for at det ordinære arbeidsmarkedet er påført varig skade.

       Disse medlemmer mener bruken av Arbeidsmarkedsopplæring (AMO) fremdeles er ute av kontroll. Disse medlemmer viser til sine merknader i B.innst.S.nr.5 (1993-1994) samt til flere oppslag i pressen den senere tid hvor Arbeidsdirektoratet bekrefter at de ikke klarer å styre hverken pengeutbetalinger eller tiltakenes innhold.

       Disse medlemmer viser også til Høyres prioriteringer av studieplasser der Høyre foreslår å finansiere 5.000 nye studieplasser innenfor kap. 2310 Ekstraordinære sysselsettingstiltak.

       Disse medlemmer ønsker en annen virkemiddelbruk for å redusere arbeidsledigheten og vil i denne sammenheng vise til Høyres alternative budsjettopplegg. Det er nå nødvendig bl.a. å bringe inn private formidlingstjenester som et supplement til det offentlige sysselsettingsapparat. Regjeringens ideologiske motforestillinger på dette feltet medfører årlig at mange tusen nordmenn helt unødig går arbeidsledige.

Flyktningepolitikken

       Disse medlemmer mener at Norge fortsatt bør føre en restriktiv innvandringspolitikk, men samtidig anerkjenne det internasjonale medansvar overfor flyktninger og asylsøkere i reell nød. Norge må derfor ivareta sine forpliktelser etter internasjonale avtaler. Flyktninger må - når de har fått innvilget opphold i Norge - ha de samme rettigheter og plikter som nordmenn. De må få en skikkelig innføring i norske forhold og norsk språk. Siktemålet er at de snarest mulig blir i stand til å fungere i det norske samfunnet, og å forsørge seg selv på lik linje med andre.

       Disse medlemmer mener det er grunnleggende viktig at den politikk som føres på dette området har forståelse i de brede lag av befolkningen. Bare under denne forutsetning kan man unngå et motsetningsforhold mellom nordmenn og de som søker opphold her.

       Disse medlemmer mener at man også på dette området må føre en streng kontroll - strengere enn i dag - med statens utgifter. Dels vil det kunne være fornuftig å bruke en større andel av innsatsmidlene i de land som skaper flyktningstrømmer. Dels må man medvirke til at tilskuddsordningene til dem som søker opphold i Norge ikke når et omfang som i seg selv vil kunne være grunnlag for å skape et motsetningsforhold mellom flyktninger/innvandrere og nordmenn. I tillegg til dette mener disse medlemmer at det bør være alminnelig at flyktninger og asylsøkere i større grad enn i dag vender hjem til sitt fedreland når de ikke lenger er truet av noen farer der.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.II (1994-1995).