B.innst.S.nr.II (1994-1995)
Innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1995 og om salderingen av Statsbudsjettet medregnet folketrygden for 1995.

2. Hovedtrekk ved den økonomiske politikken og utviklingen

2.1 DEN ØKONOMISKE POLITIKKEN I 1995

Sammendrag

       Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til saldering av statsbudsjettet for 1995.

       Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. Den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og å trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil føre videre den politikken som er trukket opp i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Et utgangspunkt for arbeidet med Salderingsproposisjonen har vært at budsjettbehandlingen i Stortinget og nye forslag fra Regjeringen som svekker budsjettets stilling, skal dekkes inn ved reduksjoner i andre utgifter eller ved økte inntekter.

       Gjennom skatte- og avgiftssystemet og ledighetstrygden vil offentlige budsjetter påvirkes av svingninger i den økonomiske aktiviteten. En positiv effekt av dette er at de offentlige budsjettene automatisk bidrar til å jevne ut eller stabilisere konjunktursvingningene. For å motvirke lavkonjunkturen og bekjempe arbeidsledigheten ble det dessuten gjennomført særlige budsjettiltak i årene 1989-93. Statsbudsjettet ble i denne perioden svekket fra et mindre overskudd i 1990 til et underskudd på nær 44 mrd. kroner i 1993.

       Hvis vi også i framtiden skal ha den samme friheten til å motvirke økonomiske tilbakeslag, må budsjettbalansen rettes opp når økonomien og den private etterspørselen igjen tar seg opp. Dette krever at vi lar økt skatteinngang og lavere utgifter til bl.a. dagpenger slå ut i en styrking av budsjettet, og at det i tillegg gjennomføres aktive tiltak som bedrer budsjettbalansen. I den nåværende konjunkturfasen legger Regjeringen videre vekt på at andre anslagsendringer som gir lavere utgifter eller økte inntekter, f.eks. økte anslag for inntekter fra oljevirksomheten, skal slå ut i bedret budsjettbalanse og dermed økt framtidig handlefrihet.

       På bakgrunn av den sterke veksten i norsk økonomi og behovet for å redusere underskuddet på statsbudsjettet, ble det i Nasjonalbudsjettet 1995 lagt opp til en viss tilstramming av finanspolitikken. Siden Nasjonalbudsjettet ble lagt fram, tyder tilgjengelig informasjon på at oppgangen i fastlandsøkonomien er enda sterkere enn tidligere regnet med. Dette tilsier isolert sett et noe strammere finanspolitisk opplegg for 1995 enn det budsjettforslaget som ble presentert i Nasjonalbudsjettet.

       Samtidig betyr Norges nei til medlemskap i EU at norsk økonomi stilles overfor krevende utfordringer. Utsiktene for investeringer og eksportutvikling de nærmeste årene er isolert sett blitt mer usikre etter at Sverige, Finland og Østerrike trer inn som medlemmer av EU. Regjeringen legger avgjørende vekt på å innrette den økonomiske politikken slik at denne usikkerheten reduseres mest mulig. Dette betyr blant annet at det er behov for tiltak for å styrke næringslivets muligheter og trygge grunnlaget for framtidige investeringer og produksjon i Norge. Alle må ta sitt ansvar for å få dette til. Partene i arbeidslivet må bidra til å videreføre den ansvarlige solidaritetslinjen i inntektsoppgjørene som har vært fulgt de siste årene. En lav pris- og kostnadsvekst har vært et viktig bidrag til den positive utviklingen i norsk økonomi.

       Kravene til budsjettpolitikken vil være strengere utenfor enn innenfor EU. Underskuddet på statsbudsjettet må bringes raskere ned, slik at vi kan opprettholde tilliten til norsk økonomi, motvirke uro på penge- og valutamarkedene og bidra til at rentenivået kan holdes på et internasjonalt sett lavt nivå. Målet er at underskuddet på statsbudsjettet snus til et overskudd i løpet av de nærmeste par årene. Dette vil også være nødvendig for å møte langsiktige utfordringer knyttet til et økt antall pensjonister og fallende oljeinntekter.

       EØS-avtalen representerer en viktig forutsetning for videre utvikling av norsk næringsliv. For å bidra til å sikre næringslivets konkurranseevne er det viktig med forutsigbare og likeverdige spilleregler på vårt viktigste eksportmarked. Det legges til grunn at EØS-avtalen består. Siktemålet er at de nødvendige justeringene som må foretas i EFTA-avtalen om opprettelse av EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolen medfører at EØS kan fungere effektivt fra 1. januar 1995, også etter at Sverige, Finland og Østerrike har trådt ut av EFTA.

       GATT-avtalen og åpning av nye markeder vil bidra til økt vekst i handel og internasjonal arbeidsdeling. Dette krever fortsatt omstilling i norsk økonomi. Endrede rammebetingelser nødvendiggjør blant annet effektivisering og omstilling innenfor primærnæringene og i næringsmiddelindustrien. Historiske erfaringer har vist at land som forsøker å skjerme seg fra økt konkurranse, må betale en høy pris for dette. I stedet bør en aktivt søke å gjennomføre tiltak som bedrer økonomiens funksjonsmåte, reduserer kostnadene ved omstilling og bidrar til lav prisvekst. Samlet vil dette føre til økt verdiskapning i Fastlands-Norge. De negative effektene på verdiskapingen vil over tid bli meget store om nødvendig omstilling blir forhindret.

       Regjeringen vil komme tilbake til en nærmere gjennomgang av næringspolitikken i Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Norsk økonomi er i utgangspunktet sterk. Gjennom de siste årene har det vært ført en målrettet politikk for å styrke konkurranseevnen og trygge grunnlaget for sysselsettingen. I et nært samarbeid med partene i arbeidslivet er pris- og kostnadsveksten holdt lav gjennom flere år. Vi har overskudd i utenriksøkonomien. En aktiv budsjettpolitikk har bidratt til å opprettholde aktivitetsnivået og begrenset økningen i arbeidsledigheten, slik at denne er klart lavere enn i mange andre industriland. I løpet av det siste året har oppsvinget i økonomien ført med seg en betydelig vekst i sysselsettingen, og ledigheten er nå på vei ned.

       Det er nå viktig at vi holder stø kurs framover og tar vare på de resultatene vi har oppnådd. Anslagene for veksten i internasjonal økonomi i 1995 er nå noe oppjustert siden Nasjonalbudsjettet. Dette innebærer isolert sett at impulsene til norsk økonomi neste år fra utlandet kan bli sterkere enn tidligere regnet med. Det er om å gjøre å legge forholdene til rette slik at vi varig kan nyte godt av denne oppgangen.

       Dersom vi lykkes i å opprettholde tilliten til norsk økonomi ved en forsvarlig budsjettpolitikk og en lav pris- og kostnadsvekst, kan vi legge et grunnlag for jevn vekst i produksjon og sysselsetting i flere år framover. Slik kan vi bidra til en bærekraftig økonomi med sterke statsfinanser og solide bedrifter.

       Veksten i norsk økonomi i inneværende år ser ut til å bli enda sterkere enn tidligere lagt til grunn. Utviklingen de siste månedene viser blant annet følgende hovedtrekk:

       Samlet anslås nå en vekst i Fastlands-Norges BNP på 3,5 % fra 1993 til 1994, mot 3,2 % i Nasjonalbudsjettet 1995. Høyere oljeproduksjon enn tidligere lagt til grunn bidrar til at BNP i alt nå anslås å vokse med hele 5,5 % i inneværende år, en oppjustering av veksttakten på nesten 1 prosentpoeng fra Nasjonalbudsjettet.

       Mens veksten internasjonalt i 1995 kan bli noe sterkere enn tidligere lagt til grunn, kan innstrammingen i finanspolitikken, som ble varslet allerede i Nasjonalbudsjettet, bidra til at husholdningenes disponible realinntekt utvikler seg noe svakere enn tidligere regnet med. Anslaget på veksten i privat konsum neste år er følgelig nedjustert fra rundt 2 % til 1,5 %. Industriinvesteringene anslås å vokse noe mindre fra 1994 til 1995 enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Svak utvikling i offentlig kjøp av varer og tjenester og et fall i petroleumsinvesteringene bidrar til å trekke ned veksten i innenlandsk etterspørsel neste år.

       Alt i alt regnes det nå med en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 2,3 % i 1995, mot 2,4 % i Nasjonalbudsjettet. BNP i alt anslås å vokse med 2,8 % neste år, som er 0,1 prosentpoeng høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet. Oppjusteringen av BNP-anslaget skyldes i hovedsak høyere oljeproduksjon enn tidligere forutsatt.

       Oppsvinget i norsk økonomi har ført med seg en sterk vekst i sysselsettingen. Fra 1993 til 1994 anslås antall sysselsatte å øke med om lag 30.000 personer, som anslått i Nasjonalbudsjettet. Arbeidsledigheten er også på vei ned. I 3. kvartal var AKU-ledigheten (sesongjustert) 5,2 % av arbeidsstyrken. Som gjennomsnitt for 1994 anslås AKU-ledigheten til 5,5 pst, mot 6,0 % i 1993. Den registrerte ledigheten utgjorde ved utgangen av november i underkant av 94.000 personer, nesten 11.000 personer færre enn på samme tidspunkt i fjor. Sysselsettingen anslås å øke ytterligere med om lag 25.000 personer neste år.

       Konsumprisveksten har vært noe sterkere de siste månedene enn tidligere lagt til grunn, og fra 1993 til 1994 anslås nå konsumprisene å øke med 1,4 %. Samtidig er anslaget for lønnsveksten i inneværende år oppjustert fra 2 3/4 % til nær 3 %. Dette innebærer en gjennomsnittlig reallønnsøkning på vel 1 1/2 % fra 1993 til 1994. Det foreslås å øke satsen for merverdiavgiften med ett prosentpoeng fra 1. januar 1995. Dette skal bl.a. finansiere tiltak for å styrke investeringene og møte de utfordringene næringslivet står framfor utenfor EU. Samtidig bidrar dette til å styrke budsjettet. Avgiftsøkningen bidrar isolert sett til å øke prisveksten neste år. Prisstigningen fra 1994 til 1995 dempes imidlertid av at det gjennom jordbruksoppgjøret tas sikte på en reduksjon i avtaleprisene, som en oppfølging av St.prp. nr. 8 (1992-1993) og Stortingets behandling av denne. Prisvirkningene kan også bli dempet som følge av økt konkurranse og effektivitet i omsetningsleddene.

       GATT-avtalen innebærer at det kvantitative importvernet for landbruksprodukter erstattes med et tollbasert vern. Regjeringen tar sikte på å praktisere GATT-regelverket på en måte som øker konkurransen både i primærleddet og i omsetning og foredling, slik at prisreduksjoner i jordbruksoppgjøret og tiltak overfor foredlingsindustrien kan komme forbrukerne til gode gjennom lavere priser.

       Forutsatt at lønningene ikke øker mer enn tidligere lagt til grunn (om lag 2 %), anslås konsumprisene i gjennomsnitt å øke med om lag 2 1/4 % fra 1994 til 1995. Prisutsiktene er drøftet nærmere i avsnitt 1.3.2 i proposisjonen.

       Den siste måneden fram mot folkeavstemningen om EU-medlemskap var det norske pengemarkedet preget av uro. Etter at både korte og lange renter gjennomgående viste nedgang de første ukene etter at Nasjonalbudsjettet ble lagt fram, steg 3-måneders renten i begynnelsen av november med rundt ett prosentpoeng. Ved utgangen av november lå den effektive renten på rundt 7 1/2 %. I dagene etter EU-avstemningen falt pengemarkedsrentene tilbake igjen, til rundt 6 1/2 %. Rentedifferansen til ECU ble dermed redusert med ett prosentpoeng. Det er grunn til å anta at markedsaktørene reagerte positivt på signalene om at hovedlinjene i den økonomiske politikken vil bli videreført, blant annet med sikte på å redusere budsjettunderskuddet og holde prisveksten lav.

       Hovedlinjene i Regjeringens økonomiske politikk ligger fast:

       Siden Nasjonalbudsjettet ble lagt fram i oktober, er budsjettet svekket med om lag 1,2 mrd. kroner, som følge av vedtak i Stortinget. Regjeringen fremmer derfor i Salderingsproposisjonen forslag om tiltak som vil redusere utgiftene og øke inntektene. Det foreslås blant annet økning i avgiften på autodiesel, samt økte billettavgifter på flyreiser. Til sammen gir dette et økt avgiftsproveny på vel 400 mill. kroner på årsbasis. En nærmere omtale av avgiftsopplegget er gitt i avsnitt 1.2.3 i proposisjonen.

       I løpet av de siste årene har det skjedd en betydelig omlegging av beskatningen i Norge, fra skatt på arbeid til økte avgifter på forbruk og ressursbruk. Både i forbindelse med skattereformen og gjennom tiltakene i Salderingsproposisjonen for 1993 der arbeidsgiveravgiften ble redusert og merverdiavgiften økt, ble det tatt viktige skritt i denne retningen. De avgiftsendringene som nå foreslås, har også en miljømessig gunstig profil. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge forholdene til rette for en bærekraftig utvikling. Det arbeides blant annet med en handlingsplan mot klimaendringer. En strukturomlegging av CO₂ -avgiften vil bli vurdert nærmere. Regjeringen har 9. desember oppnevnt en « grønn skattekommisjon » i tråd med flertallet i budsjettinnstillingen fra finanskomiteen. Kommisjonens mandat og sammensetning er gjengitt i vedlegg 1 til proposisjonen.

       For å underbygge tilliten til norsk økonomi ble det i Nasjonalbudsjettet 1995 varslet en innstramming i finanspolitikken ved et nei ved folkeavstemningen. I Nasjonalbudsjettet ble det videre varslet at om lag 1 mrd. kroner skal brukes til å styrke næringslivets konkurransevilkår utenfor EU.

       Regjeringen foreslår nå at merverdiavgiftssatsen heves med ett prosentpoeng og at bevilgningen til ymse utgifter reduseres med 2 1/2 mrd. kroner.

       Budsjettvirkningen i 1995 av økt momssats og redusert ymsepost er om lag 5,4 mrd. kroner.

       Samtidig legger Regjeringen nå fram forslag om en egen næringslivspakke, jf. pkt. 1.2.9 i proposisjonen.

       Til sammen summerer de ulike tiltakene i næringslivspakken seg til om lag 1,6 mrd. kroner. Når en tar hensyn til årsvirkningen av den innstrammingen som følger av skatteendringene i delingsmodellen for næringsdrivende (jf. nedenfor), gir dette en netto kostnadsbesparelse for næringslivet på årsbasis på om lag 1 mrd. kroner.

       Stortingets flertall ga sin tilslutning til en heving av skattetakstene for boliger og andre eiendommer på 10 % som forslått av Regjeringen. Samtidig skal bunnfradraget i boligbeskatningen heves fra 35.000 til 50.000 kroner. For boliger med høye takstverdier ble det vedtatt å øke satsen for inntekt av egen bolig fra 2,5 til 5 % for den delen av likningsverdien som overstiger 440.000 kroner.

       Flertallet i Stortinget ga ikke støtte til forslaget i Nasjonalbudsjettet om endringer i barnetrygden. Regjeringen foreslår nå at søskengraderingen i barnetrygden holdes uendret, og at barnetrygdsatsene, småbarnstillegget og den ekstra barnetrygden i Finnmark og Nord-Troms justeres opp med 1,5 %.

       Det vises til nærmere omtale av skatteopplegget for 1995 i avsnitt 1.2.2 i proposisjonen.

       En omtale av utviklingen i kommuneøkonomien er gitt i avsnitt 1.2.4 i proposisjonen.

       Den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter fra 1994 til 1995 er nå beregnet til om lag -1/4 %. Til sammenlikning er den anslåtte veksten i BNP for Fastlands-Norge neste år på 2,3 %.

       For hele statsforvaltningen, som i tillegg til statsbudsjettet bl.a. inkluderer statlige fond, anslås nå et overskudd i 1995 på 6,3 mrd. kroner. For hele offentlig forvaltning anslås et overskudd (nettofinansinvesteringer) på 6,4 mrd. kroner neste år, tilsvarende om lag 0,8 % av BNP. Til sammenlikning var underskuddet i offentlig forvaltning for 1995 i Nasjonalbudsjettet anslått til 4,3 mrd. kroner (0,5 % av BNP). For 1994 er det tilsvarende underskuddet anslått til 6,7 mrd. kroner, eller 0,9 % av BNP.

2.2 FINANSPOLITIKKEN

Hovedtrekk i finanspolitikken

Sammendrag

       For å unngå pressproblemer og styrke statsfinansene ble finanspolitikken strammet moderat til i 1994. Denne politikken ble videreført gjennom det budsjettopplegget for neste år som ble presentert i Nasjonalbudsjettet.

       Som understreket senest i Nasjonalbudsjettet, er det flere hensyn som tilsier at det nå er nødvendig å styrke statens finansielle stilling:

       Utformingen av finanspolitikken må fylle kortsiktige aktivitetshensyn samtidig som en må ta hensyn til fordelingen mellom generasjoner. Den store oljeavhengigheten i norsk økonomi og i de offentlige inntektene, tilsier at en må innrette politikken slik at en kan møte et oljeprisfall uten at en må gjennomføre dramatiske budsjettnedskjæringer. Videre vil et forventet fall i petroleumsproduksjonen etter århundreskiftet, sammen med økte utgifter i folketrygden øke belastningen på framtidige inntektstakere. Slike krav til budsjettpolitikken for å sikre en opprettholdbar finanspolitikk på lang sikt, kan bare i begrenset grad belyses gjennom ett enkelt års budsjett. Et generasjonsregnskap er et analyseapparat som tar hensyn til slike langsiktige utviklingstrekk med betydning for offentlig økonomi, jf. vedlegg 1 i Nasjonalbudsjettet 1995. På usikkert grunnlag ble det i dette vedlegget presentert tallmessige illustrasjoner som viste at for å unngå å skyve byrder over på framtidige generasjoner, var det behov for et vesentlig overskudd i de offentlige budsjettene. Ut fra de tekniske budsjettframskrivningene som ble presentert i Nasjonalbudsjettet, antydet disse tallmessige illustrasjonene et behov for å styrke de offentlige budsjettene med 20-40 mrd. kroner.

       Dette betyr at en i løpet av de nærmeste årene bør begynne å avsette kapital i Statens petroleumsfond. Ifølge finanskomiteens anbefaling om tilbakeføring av midler fra fondet til statsbudsjettet (Innst.O.nr.32 (1989-1990)), skal overføringene dekke underskudd på statsbudsjettet før lånetransaksjoner. I tillegg bør, dersom fondets stilling gir rom for det, inntil halvparten av det resterende netto lånebehovet for staten kunne dekkes ved trekk på fondet.

       Kravene til budsjettpolitikken vil være strengere utenfor enn innenfor EU siden finanspolitikken i sterkere grad må støtte opp under pengepolitikken slik at rentenivået kan holdes lavest mulig. I tillegg er oppgangen i norsk økonomi sterkere enn tidligere antatt. Begge disse forholdene tilsier en strammere finanspolitikk enn forutsatt i Nasjonalbudsjettet.

       Hovedtrekkene i finanspolitikken i 1995 er etter dette:

Statsforvaltningens og offentlig forvaltnings finansinvesteringer

Sammendrag

       Netto finansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås nå til -6,7 mrd. kroner i 1994. Finansinvesteringene anslås dermed å bli om lag 3,5 mrd. kroner høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 1995. Foruten redusert underskudd på statsbudsjettet som omtalt i avsnittene over, reduseres underskuddet for offentlig forvaltning som følge av forventet økt overskudd for kommuneforvaltningen i 1994, jf omtale i avsnitt 1.2.4. Anslaget for overskudd i andre statsregnskap er ikke vesentlig endret siden Nasjonalbudsjettet.

       For 1995 forventes offentlig forvaltnings finansinvesteringer å utgjøre 6,4 mrd. kroner. Når finansinvesteringene for offentlig forvaltning er klart positive til tross for et underskudd i statsbudsjettet på 10,9 mrd. kroner skyldes dette:

       Som omtalt i avsnitt 1.2.4 i proposisjonen peker foreliggende indikatorer i retning av at kommuneforvaltningen i 1994 vil få et betydelig overskudd før lånetransaksjoner, på anslagsvis 3,2 mrd. kroner. Dette er nær 1 mrd. kroner høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet og skyldes en ytterligere oppjustering av inntektsanslagene. I likhet med i Nasjonalbudsjettet legges det til grunn en økning av aktiviteten i kommunesektoren i 1995, til tross for at inntektene anslås å gå reelt ned i forhold til et betydelig oppjustert nivå i 1994. Dette innebærer at sektoren samlet anslås å få et underskudd i 1995 på om lag 1,2 mrd. kroner.

       Utestående påløpte skatter og avgifter forutsettes å øke noe i løpet av 1995, slik at offentlig forvaltnings finansinvesteringer på påløpt basis blir noe høyere enn det som framkommer ut fra bokførte finansinvesteringer.

2.3 DEN INTERNASJONALE ØKONOMISKE UTVIKLINGEN

Sammendrag

       Lavkonjunkturen i industrilandene er nå avløst av en bred oppgangskonjunktur. I Nord-Amerika, Storbritannia, Australia og New Zealand, der omslaget kom allerede i 1991-92, har den økonomiske veksten tiltatt ytterligere det siste året. Samtidig har Kontinental-Europa og våre nordiske naboland, der lavkonjunkturen kom senere og til dels var dypere enn i de øvrige OECD-landene, opplevd et markert oppsving. Veksten i disse landene har hittil i år vært kraftigere enn ventet. I Japan er utviklingen fortsatt svak, men korttidsstatistikk tyder på at bunnen er passert og at aktiviteten er i ferd med å ta seg noe opp.

       Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) i OECD-området anslås nå til 2 3/4 % i 1994 og nær 3 % i 1995. I forhold til Nasjonalbudsjettet innebærer det en oppjustering på om lag 1/4 prosentenhet begge år. Økningen av vekstanslagene gjelder de fleste OECD-landene med unntak av Japan.

       De reviderte anslagene innebærer en vekst hos våre viktigste handelspartnere på i underkant av 3 % i 1994, dvs. nesten 1/2 prosentenhet høyere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Veksten i 1995 anslås også å bli om lag 3 %, som er på linje med OECD-gjennomsnittet.

       Den økte økonomiske aktiviteten bidrar til at de offentlige finansene styrkes noe som følge av økt skatteinngang og reduserte utgifter til arbeidsledighetstrygd o.l. For OECD-området samlet ventes budsjettunderskuddet i offentlig forvaltning nå å avta fra knapt 4 1/4 % av BNP i 1993 til 3 3/4 % i 1994 og 3 1/4 % i 1995. For 1994 er dette noe lavere enn tidligere antatt. For Vest-Europa anslås underskuddet å avta til gjennomsnittlig 6 % av BNP i år og 5 1/4 % neste år.

       Arbeidsledigheten i OECD-området passerte en topp i første halvår i år med 8 1/4 % av arbeidsstyrken uten ordinært arbeid. I 1995 ventes ledigheten å avta til i underkant av 8 %, som er noe lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet. Omslaget i arbeidsmarkedet kom først i USA, der ledigheten har vært avtakende siden 1992. Deretter begynte ledigheten å falle bl.a. i Storbritannia og i de nordiske landene, og nå er omslaget også i ferd med å bre seg til arbeidsmarkedene i Kontinental-Europa. For Vest-Europa sett under ett anslås ledigheten til 11 1/2 % i 1994 og 11 1/4 % i 1995.

       Prisstigningen i OECD-området har siden i sommer ligget rundt 2 1/4 % målt i forhold til samme periode året før. Prisveksten ventes å ta seg litt opp framover som følge av konjunkturoppgangen. De siste månedene har bl.a. økte råvarepriser bidratt til noe høyere prisvekst i mange land. Dette har ledet til en svak oppjustering av prisvekstanslagene for inneværende år. For 1995 opprettholdes i all hovedsak anslagene fra Nasjonalbudsjettet. Prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere anslås til om lag 2 1/2 % både i år og neste år.

       Ny statistikk viser at veksten i verdenshandelen hittil i år har vært betydelig sterkere enn tidligere antatt. Det legges nå til grunn en vekst i vareimporten hos våre viktigste handelspartnere på nesten 9 % i 1994 og 7 % i 1995, mot hhv. 5 1/2 og 6 1/4 % i Nasjonalbudsjettet.

       Siden midten av september har de langsiktige rentene steget ytterligere noe i USA, mens de har avtatt svakt i Vest-Europa. Likevel ligger det langsiktige rentenivået i Tyskland fortsatt omkring 1 3/4 prosentenhet høyere enn sitt bunnivå ved utgangen av 1993, og for enkelte andre europeiske land har økningen vært betydelig sterkere.

       Oppgangen i de langsiktige rentene utgjør et usikkerhetsmoment som kan dempe konjunkturoppgangen, og anslagene for internasjonal økonomi er basert på at dagens høye renter ikke i vesentlig grad vil påvirke næringslivets investeringer negativt. En annen usikkerhetsfaktor ved de internasjonale anslagene er forutsetningen om fall i husholdningenes sparerate i Japan og Vest-Europa. Spareraten i noen av disse landene er allerede lav sett i historisk perspektiv.

2.4 KOMITEENS MERKNADER TIL HOVEDLINJENE I DET ØKONOMISKE OPPLEGGET FOR 1995

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i målet om et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. Den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og å trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at en fører videre den politikken som er trukket opp i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener skillet mellom de som står utenfor og de som er innenfor arbeidsmarkedet er den største fordelingspolitiske utfordring vi står overfor. Regjeringen har til nå ikke vært villig til å ta i bruk virkemidler som for alvor kan redusere tersklene inn på arbeidsmarkedet og gjøre det attraktivt å ansette flere. Disse medlemmer frykter at økningen av merverdiavgiften kan utløse pris- og lønnsvekst, som i neste omgang bidrar til å gjøre det enda vanskeligere å få flere i arbeid.

       Disse medlemmer viser til at den sterke økonomiske oppgangen gjør det mulig å fjerne underskuddet på statsbudsjettet mye raskere enn forutsatt. Dette er positivt, og det må være et mål for staten å bygge opp finansielle reserver de kommende år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at de viktigste utfordringene vi står overfor er knyttet til:

       Den akselererende private forbruksveksten som vi nå opplever er en trussel mot disse utfordringene både sett i et kort og langt perspektiv. Denne veksten er først og fremst en trussel mot miljøet, men det er også et samfunnsøkonomisk problem da store deler av veksten skjer ved økt import. Dette innebærer en svekkelse av handelsbalansen som virker negativt samfunnsøkonomisk sett for det norske samfunnet.

       Disse medlemmer mener menneskers behov for trygghet for arbeid, velferd og miljø må prioriteres ved årets budsjettbehandling. Midlene i samfunnet må kanaliseres annerledes enn de vil gjøre med Regjeringens opplegg. Det er viktig å gjøre det mer lønnsomt å ansette folk, det må tas et krafttak for å bedre helse- og omsorgstilbudet, miljøtiltakene må opptrappes, og forbruksveksten må dempes samtidig som økonomisk svake grupper skjermes.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge som et av verdens rikeste land har et spesielt ansvar for å kjempe for en bedre internasjonal fordeling. Brundtland-kommisjonens rapport om miljø og utvikling fastslo at fattigdomsproblemet var det største problemet vi sto ovenfor. Siden da har forskjellene mellom fattige og rike økt, og Brundtland-rapporten har blitt en unnskyldning for de rike landene for å unnlate å gjøre noe. Det er viktig at Norge øker sin bistandsinnsats, bidrar til gjeldslettelser, tar et større ansvar for verdens flyktninger og sørger for at hjelpen kommer fram til de som trenger det mest. Økt mulighet for import av varer fra de fattigste u-landa er viktig. Disse medlemmer mener imidlertid at det er viktigere å fokusere på en rettferdig handel som ikke utbytter de fattigste enn en frihandel som i stor grad gjør nettopp det. Norge må være en internasjonal pådriver for å gi u-landene større markedsmakt for å få bedre priser på sine varer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at et hovedmål med politikken må være å styrke Fastlands-Norges næringsliv med sikte på fremtidige reduserte petroleumsinntekter. Disse medlemmer mener Regjeringen sterkere burde prioritert stimulanser til investeringer i norsk landbasert næringsliv, styrking av det private norske kapitalmarkedet og tilrettelegging for moderate lønnsoppgjør 1995.

       Disse medlemmer er uenig i tiltak som tar sikte på å begrense forbruksveksten gjennom økte skatter og avgifter 1995. Disse medlemmer viser til at alle prognoser tilsier at den høye veksten i forbruket i 1994 var et forbigående fenomen. Disse medlemmer vil hevde at for sterk avgiftsøkning i 1995, bl.a. gjennom en momsøkning, vil bidra til økt prisstigningstakt og dermed svekket konkurranseevne.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen med forslag til saldering av statsbudsjettet for 1995 ytterligere overoppfyller målsettingene om redusert budsjettunderskudd fra Solidaritetsalternativet, slik det er presentert i Langtidsprogrammet 1994-97. Disse medlemmer viser videre til at Solidaritetsalternativets målsetting om redusert arbeidsledighet samtidig er underoppfylt.

       Disse medlemmer mener den økonomiske oppgangen som har gitt grunnlag for økte skatte- og avgiftsinntekter i langt større grad må benyttes til å redusere arbeidsledigheten enn Regjeringen har lagt opp til. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at størrelsen på budsjettunderskuddet er et resultat av politiske prioriteringer og ikke et mål i seg selv. Disse medlemmer mener at en bortimot full fjerning av budsjettunderskuddet sammen med bortimot uendret reell arbeidsledighet viser en klar nedprioritering av målsettingen om redusert arbeidsledighet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis merknader til Regjeringens Langtidsprogram for 1994-97 der det fremgår at partiet i hovedsak støtter det fremlagte « solidaritetsalternativet », men der det er tatt forbehold om hvor raskt og i hvilket omfang det er hensiktsmessig å redusere overføringer til næringer og husholdninger. Disse medlemmer viser til at salderingsproposisjonens opplegg går lenger i å redusere budsjettunderskuddet enn det som « Overføringsutvalget » og Regjeringens langtidsprogram la opp til. Disse medlemmer vil understreke at verken forholdene i norsk næringsliv eller konkurransehensyn tilsier drastiske tiltak for norsk næringsliv generelt. Det vil imidlertid være av den aller største betydning at norsk økonomi holder en fast kurs og at tilliten til den kan bevares i inn- og utland. Dette er også avgjørende for å ta vare på arbeidsplassene og for å stimulere nye investeringer.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egne merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av B.innst.S.nr.I. En solidarisk politikk med de altfor mange arbeidsløse her i landet hadde vært å styrke offentlig sektor, spesielt kommuner og fylkeskommuner. I stedet legger Regjeringa opp til enda mer innstramming og privatisering.

       Dette medlem vil dessuten nevne at de tre første setningene i dette kapitlet er ett av innstillingens mange eksempler på politikersvada som bare lages for å prøve å skjule klasseinnholdet i den politikken som Regjeringa og Stortingets svært brede flertall fører.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, har som mål for den offentlige virksomheten å legge forholdene til rette for økt verdiskapning. Dermed kan borgerne lettere velge sin egen velstand og velferd. De viktigste hindere for vekst og velstandsutvikling er den altomfattende offentlige virksomheten og den tunge skattebyrde. Av denne grunn vil dette medlem aktivt arbeide for å fjerne reguleringer, avbyråkratisere og gi skattelettelser. Videre bør den offentlige virksomhet preges av nøkternhet og forutsigbarhet. Dette medlem vil gjøre skattesystemet mer nøytralt og rettferdig, samt fjerne alle normative føringer og avgifter med moralistiske eller misunnelsesmotiver. Det henvises for øvrig til dette medlems fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I.

       Komiteen viser til at offentlige budsjetter bl.a. gjennom skatte- og avgiftssystemet og arbeidsledighetstrygden vil påvirkes av svingninger i den økonomiske aktiviteten. En positiv effekt av dette er at de offentlige budsjettene automatisk bidrar til å jevne ut eller stabilisere konjunktursvingningene. Komiteen viser til at Bruttonasjonalproduktet i proposisjonen er anslått å øke med 5,5 % i 1994 og 2,8 % i 1995, mens veksten i privat konsum er anslått til 4,8 % i 1994 og 1,5 % i 1995.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, er enig i at budsjettpolitikken må brukes aktivt til å jevne ut svingningene i økonomien og å styrke sysselsettingen. Komiteen er enig i at budsjettutviklingen må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen mener at dette med de nåværende økonomiske utsiktene tilsier at underskuddet på statsbudsjettet i løpet av et par år kan snus til et overskudd. Flertallet viser til at det er ulike syn i komiteen på hvor raskt underskuddet i statsbudsjettet bør nedbygges. Flertallet viser i denne forbindelse til de respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at budsjettpolitikken må brukes aktivt til fjerne arbeidsledigheten, oppnå en solidarisk og rettferdig fordeling og å bedre miljøproblemene. Et virkemiddel for å oppnå dette er aktiv bruk av budsjettet til å jevne ut svingningene i økonomien.

       Flertallet viser til at den etterhvert langvarige arbeidsledigheten har gitt et høyt antall langtidsledige og et høyt antall unge arbeidsledige. Flertallet viser i den forbindelse til at menneskelige ressurser er den viktigste del av den samlede nasjonalformue. Økt innsats for å fjerne arbeidsledigheten er derfor av de viktigste investeringene vi kan gjøre for å bedre samlet ressursbruk og styrke økonomien både på kort og lang sikt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen legger vekt på å utvikle norsk økonomi gradvis mer uavhengig av oljesektoren. Dette må gjøres gjennom en sterkere satsing på konkurransedyktig næringsliv i Fastlands-Norge. Disse medlemmer ser GATT-avtalen og åpning av nye markeder som et viktig bidrag til å styrke konkurranseutsatte bedrifters muligheter i Norge. Disse medlemmer legger også vekt på at avtaleverk som sikrer frihandel også er i utviklingslandenes interesse.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre har lagt frem alternative statsbudsjetter siden 1991 som alle har vist redusert budsjettunderskudd og ville ha ført til at Norge i 1994 hadde kunnet bygge opp reserver i Petroleumsfondet. Disse medlemmer ser en raskest mulig nedbygging av budsjettunderskuddene og oppbygging av Petroleumsfondet som en sikring av velferdssamfunnets fremtid, - spesielt Folketrygdens framtidige økonomiske trygghet.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til tabell 1.3 i Regjeringas salderingsproposisjon. Der går det fram at etter EUs måte å regne budsjettbalanse, har Norge også uten momsøkning overskudd på statsbudsjettet. Momsøkningen vil isolert sett bare øke dette overskuddet fra ca 0,4 til ca 0,8 % av BNP. Det er altså ingen budsjettøkonomiske grunner til videre innstramming.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil understreke at hvis vi også i framtiden skal ha den samme friheten til å motvirke økonomiske tilbakeslag, må budsjettbalansen styrkes når økonomien og den private etterspørselen igjen tar seg opp.

       Komiteen konstaterer at statens inntekter fra skatter og avgifter øker.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at økt skatteinngang og lavere utgifter til bl.a. dagpenger må slå ut i en styrking av budsjettet, og at det i tillegg må gjennomføres aktive tiltak for å bedre budsjettbalansen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknad fra disse medlemmer foran, hvor disse medlemmer understreker at budsjettpolitikken er et virkemiddel for å oppnå de overordnede politiske målsettingene. Disse medlemmer mener derfor at økt skatteinngang og lavere utgifter må slå ut i aktive tiltak for å redusere arbeidsledigheten.

       Disse medlemmer viser til at lavere arbeidsledighet er det viktigste bidrag til en sterkere offentlig økonomi, både på kort og lang sikt. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Norge ville hatt budsjettoverskudd i 1994 og 1995 uten utgiftene forbundet med arbeidsledigheten. Disse medlemmer mener derfor at ledigheten må reduseres raskt, slik at staten kan bygge opp større formue før alderssammensetningen øker pensjonsutbetalingene om 15-20 år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen legger vekt på Norges situasjon etter Norges « nei » til EU som begrunnelse for de mest omfattende endringsforslagene i proposisjonen. Disse medlemmer viser til merknader og fraksjonsmerknad fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.I (1994-1995), hvor disse medlemmer redegjorde for de mest aktuelle mytene omkring norsk økonomi utenfor EU. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at disse medlemmer avviste at renteutviklingen, utenlandsk kapitaltilgang og valutauro ville påvirkes negativt av et « nei » til EU. Utviklingen siden EU-avstemningen viser til fulle at frykten for børsras, renteuro og kapitalflukt var mer basert på skremsler enn realiteter.Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse mener det ikke er behov for omfattende endringer i statsbudsjettet som følge av at Norge fortsatt ikke skal være medlem i EU. Disse medlemmer mener videre det ikke er behov for noen generell næringspakke og at det heller ikke er behov for lavere budsjettunderskudd fordi vi blir stående utenfor EU som følge av folkeavstemningen. Disse medlemmer understreker at budsjettavgjørelsene skal fattes på bakgrunn av langsiktige vurderinger av norsk økonomi, næringslivets konkurransevilkår og utviklingen i de ulike hovedsektorene. Disse forhold er ikke generelt endret i negativ retning som følge av at Norge ikke er medlem av EU.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen legger vekt på at folkeavstemningen som påla Norge å avstå fra medlemskap i den Europeiske Unionen vil føre til en betydelig merbelastning i arbeidet for å skape et konkurransedyktig Norge med økt sysselsetting og fortsatt høy velferdsstandard. Disse medlemmer mener Regjeringen for 1995 burde gjennomført flere tiltak med sikte på å stimulere kapitaldannelse, styrke sysselsettingen og bedre konkurranseevnen. Disse medlemmer legger vekt på at en slik næringspakke bør være av betydelig omfang, langt utover Regjeringens forslag og ha en sterkere innretting mot den konkurranseutsatte del av næringslivet. Disse medlemmer viser til sine respektive forslag som fremmes i denne innstillingen.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener det uavhengig av det valg folkeflertallet har gjort når det gjelder Norges EU-tilknytning skal være minst like attraktivt å investere her i landet som andre steder. Av hensyn til den økonomiske handlefrihet og de kommende generasjoner er det uansett riktig politikk å gjennomføre reduksjoner av utgiftsnivået på statsbudsjettet og bedre budsjettbalansen. Dette vil bidra til å styrke tilliten til norsk økonomi. Disse medlemmer mener det er rett å gjennomføre tiltak for å styrke næringslivet, og peker på redusert arbeidsgiveravgift som et enkelttiltak som vil å ha vesentlig effekt for å øke sysselsettingen og styrke bedriftene.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til merknad over om budsjettbalansen. I tillegg må størrelsen på de offentlige budsjettene gjenspeile de behovene som må løses.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det på bakgrunn av den sterke veksten i norsk økonomi og behovet for å redusere underskuddet på statsbudsjettet, i Nasjonalbudsjettet 1995 ble lagt opp til en viss tilstramming av finanspolitikken. Flertallet er enig i at etter som oppgangen i fastlandsøkonomien nå synes å være enda sterkere enn tidligere regnet med, tilsier det isolert sett et noe strammere finanspolitisk opplegg for 1995 enn det budsjettforslaget som ble presentert i Nasjonalbudsjettet.

       Flertallet er enig i at det ved saldering av statsbudsjettet for 1995 legges til grunn at budsjettøkninger vedtatt under Stortingets foreløpige behandling og nye forslag fra Regjeringen som svekker budsjettets stilling, skal dekkes inn ved reduksjoner i andre utgifter eller ved økte inntekter.

       Flertallet er enig i at det er flere hensyn som tilsier at det nå er nødvendig å styrke statens finansielle stilling:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknad fra disse medlemmer foran om sammenhengen mellom arbeidsledigheten og budsjettunderskuddet og om forholdet mellom politiske målsettinger og virkemiddel.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, er enig i at utformingen av finanspolitikken må ivareta kortsiktige aktivitetshensyn samtidig som en må ta hensyn til fordelingen mellom generasjoner.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at all historisk erfaring tilsier at det offentlige ikke kan finstyre konjunkturforløpet. Ofte har slike inngrep forsterket konjunktursvingningene. Det beste man kan gjøre for å oppnå en mer stabil utvikling er at myndighetene lar markedets egne stabiliseringsmekanismer få virke. Dette gjelder spesielt den frie lønnsdannelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at vi bør bedre den statsfinansielle situasjonen ved inndragning av kjøpekraft slik at veksten i det private forbruk reduseres. I tillegg legger Senterpartiet vekt på at dette bidrar til at kløften mellom materielt fattige og rike ikke blir så stor. Likeledes er det positivt i forhold til neste generasjon, det minker miljøbelastningen og det kanaliserer mer penger til offentlig grunntrygghet istedenfor privat forbruk.

       Komiteen er enig i at den store oljeavhengigheten i norsk økonomi og i de offentlige inntektene, tilsier at en må innrette politikken slik at en kan møte et oljeprisfall uten at en må gjennomføre dramatiske budsjettnedskjæringer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at GATT-avtalen og åpning av nye markeder vil bidra til økt vekst i handel og internasjonal arbeidsdeling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at den nye GATT-avtalen vil føre til større grad av frihandel i verden. Norge må arbeide aktivt for å få regler for internasjonal handel til vern om miljøhensyn, arbeidstakerrettigheter og sosialt nettverk innenfor WTO-regelverket. Det må være et mål at vi får en rettferdig internasjonal handel istedenfor en friest mulig handel. Det er nødvendig med en folkevalgt korrigering av markedskreftene for å nå viktige samfunnsmessige mål. Det er viktig å ta vare på nasjonale fortrinn for å utvikle en bedre verdiskaping i Fastlands-Norge som på sikt kan gjøre norsk økonomi mer uavhengig av inntekter fra offshore-sektoren.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, mener at økt handel og sterkere internasjonal arbeidsdeling vil kreve fortsatt omstilling i norsk økonomi. Endrede rammebetingelser nødvendiggjør blant annet effektivisering og omstilling innenfor primærnæringene og i næringsmiddelindustrien. Flertallet er enig i at en aktivt bør søke å gjennomføre tiltak som bedrer økonomiens virkemåte, reduserer kostnadene ved omstilling og bidrar til lav prisvekst. Samlet vil slike tiltak føre til økt verdiskapning i fastlands-Norge. Flertallet vil peke på at de negative effektene på verdiskapingen over tid vil bli meget store om nødvendig omstilling blir forhindret.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen tar sikte på å praktisere GATT-regelverket på en måte som øker konkurransen både i primærleddet og i omsetning og foredling, slik at prisreduksjoner i jordbruksoppgjøret og tiltak overfor foredlingsindustrien kan komme forbrukerne til gode gjennom lavere priser. Flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse konstaterer at Regjeringen legger opp til en politikk som både vil redusere omfanget av nasjonal matproduksjon og endre produksjonsmåten i retning av mer industriell stordriftsproduksjon, jf. Danmark, i Norge i en tid da tilgangen på mat sett i forhold til befolkningsutviklingen blir stadig verre i det internasjonale samfunnet. Dette vil føre til store omstillingskostnader, mer sentralisert bosetting, større arbeidsledighet og en dårligere forvaltning av våre arealer. Disse medlemmer konstaterer at dette strider mot de mål for samfunnsutviklingen som Regjeringen selv har framholdt i generelle vendinger. Ut fra de tidligere nevnte hovedutfordringer nasjonalt og internasjonalt er det både ut fra ikke-økonomiske verdier og samfunnsøkonomiske forhold uklokt med Regjeringens innretning av landbrukspolitikken. Den innebærer en reduksjon av innsatsfaktorene arbeid og areal samtidig som kapitalinnsatsen derved over tid må økes. Dette fører når vi har arbeidsledighet og en svært lav alternativ verdi på bruk av areal til ett samfunnsøkonomisk tap. Senterpartiet prioriterer en landbrukspolitikk som bygger på arbeid og areal framfor økt kapitalinnsats.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader fra disse medlemmer om endrede regler for import annet sted i innstillingen. Disse medlemmer understreker at økt import fra u-land må være et virkemiddel for å oppnå bedre global fordeling og må skje på u-landenes premisser.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse understreker videre at Sosialistisk Venstreparti har lagt helt andre formål til grunn for norsk landbrukspolitikk enn ensidig effektivisering og omstilling. Disse medlemmer vil legge u-landenes interesser, ikke omstilling i norsk landbruk, til grunn for sine standpunkter i denne saken.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader til St.prp. nr. 8 (1992-1993) om utviklingsmålene for norsk landbruk.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre legger vekt på at det kan opprettholdes en tilfredsstillende grad av selvforsyning samtidig med at en foretar lettelser i importvernet som kan komme de fattige utviklingslandene til gode. Disse medlemmer vil understreke at en generell liberalisering av importvernet ikke nødvendigvis bidrar til økonomisk utvikling i de fattigste u-landene og til forbedring av verdens matvareforsyning og en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer avventer en nærmere vurdering av disse spørsmål når Regjeringen legger fram en egen sak om næringspolitikken.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til GATT-avtalens konsekvenser for importvernet og sine merknader under pkt. 10.94.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at dette medlem stemte mot ratifikasjon av GATT-avtalens Uruguay-runde. Økt matvareimport fra u-land må skje ved en vridning i importen fra i-land til u-land, og ikke ved en ytterligere nedgang i norsk sjølforsyning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til en nærmere gjennomgang av næringspolitikken i Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, ber om at en gjennomgang av næringspolitikken legges fram for Stortinget som egen sak.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at oppsvinget i norsk økonomi har ført med seg en vekst i sysselsettingen. Fra 1993 til 1994 anslås antall sysselsatte å øke med om lag 30.000 personer, som anslått i Nasjonalbudsjettet. Sysselsettingen anslås å øke ytterligere med om lag 25.000 personer neste år. Arbeidsledigheten er på vei ned, og forventes å bli ytterligere redusert neste år.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at oppsvinget i norsk økonomi knapt har gitt seg utslag i lavere arbeidsledighet. Fra 1993 til 1994 er den samlede arbeidsledigheten redusert med knapt 6.000 personer. Flertallet viser til at veksten i sysselsettingen antas å bli lavere i 1995 enn den var i 1994, og til at dette er en for svak oppgang i sysselsettingen til å gi nevneverdig reduksjon i arbeidsledigheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Grunnlovens § 110 og mener at arbeid til alle er en stor politisk utfordring. Senterpartiet er motstander av at dette løses gjennom økt forbruk av materielle goder som er en av Regjeringens hovedstrategier for å redusere ledigheten. For Senterpartiet er alternativet at flere er engasjert i meningsfylte arbeidsoppgaver bl.a. innenfor pleie og omsorg. Dagens vedvarende høye arbeidsledighet er det beste bevis på at Regjeringen ikke prioriterer Grunnlovens § 110 særlig høyt. Den høye arbeidsledigheten viser at man ikke er villig til å prioritere arbeid til alle så høyt at andre krav om hvordan man skal bruke samfunnets ressurser underordnes.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, vil understreke at arbeid for alle skal være hovedmålet for den økonomiske politikken.

       Komiteen mener at politikken i det enkelte år må rettes inn mot økt sysselsetting og en varig styrking av grunnlaget for arbeid og verdiskaping.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse arbeider for at arbeid for alle en gang i framtida skal bli hovedmålet for den økonomiske politikken, men finner grunn til å påpeke at dette er nokså fjernt mål i dag, milevis fra den politikken Regjeringen fører.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til følgende sitat fra Norges Banks rapport « Utfordringer for norsk økonomi på mellomlang sikt », gjengitt i Penger og Kreditt nr. 4/1994:

       Disse medlemmer understreker at det går en hovedskillelinje i norsk politikk når det gjelder synet på hvor de framtidige arbeidsplassene må komme, gjennom vekst i private bedrifter og privat tjenesteyting eller fortsatt utvidelse av offentlig sektor og nye arbeidsplasser i kommune og stat. Disse medlemmer viser til Norges Banks påpekning av den store utfordringen landet står overfor de kommende årene, og legger vekt på at det må velges politiske virkemiddel for å stimulere til økt sysselsetting i privat sektor.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at næringslivets konkurranseevne må styrkes ytterligere, og at den økonomiske politikken må innrettes for å oppnå det.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, vil understreke viktigheten av at det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet videreføres. Flertallet vil understreke at det hviler et stort ansvar på partene i arbeidslivet for å føre videre og forsterke de resultatene som er oppnådd gjennom inntektsoppgjørene de siste årene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er svært viktig for å gjenomføre moderate lønns- og inntektsoppgjør at det solidariske inntektspolitiske samarbeidet videreføres. Det er spesielt viktig å ha en kritisk holdning til krav om økte lønnsforskjeller, mer fleksible arbeidstider og spesielt stadig økende omfang av korttidskontrakter i ordinære arbeidsforhold. I stats- og kommuneoppgjøret som omfatter mer enn 600.000 arbeidstagere med en lønnsramme på over 100 mrd. kroner, er det viktig at de folkevalgte i større grad er bevisste på sitt arbeidsgiveransvar. Spesielt vil vi påpeke behovet for å prioritere lavtlønnsyrkene (kvinneyrker) på bekostning av ansatte med grunnlønn over 250.000 kroner.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at en stor andel av veksten i sysselsettingen de senere årene har kommet i offentlig sektor, og at andelen offentlig ansatte er blant den høyeste i den frie verden. Det er høyst usikkert om verdiskapningen fra denne sysselsettingen kommer opp mot kostnadene over de offentlige budsjetter dette medfører. Først når sysselsettingen kommer i den konkurranseutsatte private sektor får man inntrykk av om denne sysselsettingen er sunn og naturlig. Dette medlem tilhører ikke den idésfære som tilegner arbeid egenverdi. Derfor må arbeidsinnsats efter dette medlems oppfatning gi en avkastning som minst overstiger markedets avlønning av arbeidskraften. Det er i denne kontekst verken verdiskapende eller grunnlag for skryt fra Regjeringen å vise til skattefinansiert sysselsetting som landbruk og meningsløst byråkrati. Et samfunn blir som kjent ikke rikere av å sette folk til å øse vann ut av fjorden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at internasjonal handel lenge har vært basert på en ideologi om at et åpent handelssystem hvor produksjonen lokaliseres avhengig av de komparative fortrinn vil tjene alle parter. Disse medlemmer mener at når kapitalen i dag er stadig mer flyttbar internasjonalt, er en viktig forutsetning ikke lenger til stede. Kapitalen flyttes ikke etter hvor de komparative fortrinn er, men blir trukket til steder med såkalte absolutte fortrinn. Drivkraften er fortjenestemulighetene som er betinget av kostnadsnivået.

       Disse medlemmer vil peke på at dette i mange tilfeller innebærer at land med en svak fagbevegelse blir foretrukket for å oppnå billig arbeidskraft og manglende sosiale ordninger og utgifter. Lave eller ingen miljøkrav til produksjonen fra myndighetenes side trekker i samme retning.

       Kampen om å tiltrekke seg den internasjonale kapitalen blir en alles kamp mot alle. Land befinner seg i dag i en anbudskonkurranse for å forsøke å tiltrekke seg en ny bedrift. Det tilbys store pengesummer som etableringstilskudd, avgiftslette, skattefordeler m.m. i jakten på nye arbeidsplasser. Disse medlemmer mener dette er blitt en konsekvens av den internasjonaliserte kapitalens makt. De politiske myndigheter blir tvunget inn i en internasjonal skatte- og velferdskonkurranse.

       Disse medlemmer viser til FAFO-rapporten nr. 138, « Kampen om kapitalen », der det konkluderes på følgende måte:

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å gjenvinne en politisk styringsvilje og styringsmuligheter for å sikre at både mål og den folkelige tilliten til det demokratiske system oppfylles. Folkeavstemningsresultatet om norsk medlemsskap i den europeiske union sikret Norge valgmuligheter på dette punkt.

       Disse medlemmer mener at en realistisk sysselsettingspolitikk forutsetter at regjeringene i de enkelte land har tilstrekkelig styringsmuligheter i et samspill med markedsøkonomien. Disse mulighetene er sterkt redusert gjennom inngåelsen av EØS-avtalen. Iverksettelsen av Romatraktatens prinispper om fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital har skapt endrede vilkår for utøvelse av folkevalgt innflytelse på utviklingen.

       Disse medlemmer vil understreke at i kommende år vil kampen om råderetten over naturressursene bli minst like viktig som kampen om markedsandeler.

       Disse medlemmer vil peke på behovet for å vri investeringer fra kontinentalsokkelen til Fastlands-Norge. Disse medlemmer mener dessuten at det må satses på å utnytte hjemmemarkedet mer bevisst enn det som blir gjort i dag, og at dette er mulig uten å bruke noen form for konkurransevridende tiltak. Disse medlemmer mener at det er særlig i de små og mellomstore bedrifter veksten i sysselsettingen vil komme, og at det derfor må legges opp et planmessig arbeid for verdiskaping.

       Disse medlemmer er enig i at det er viktig å styrke norsk næringslivs konkurranseevne i forhold til utlandet. Disse medlemmer vil imidlertid understreke betydningen av satsing på næringslivet i den hjemmekonkurrerende sektor. Det er viktig å legge stor vekt på å styrke konkurransen i denne sektor slik at Fastlands-Norge kan bli mer selvforsynt med varer og tjenester.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse ser på Regjeringas snakk om økt konkurranseevne for næringslivet og inntektspolitisk samarbeid, som forsøk på å skjule at det har skjedd en svær omfordeling mellom klassene i Norge de siste åra. Kapitalistene - spesielt de store - har fått skatteletter og gavepakker. Mens lønnstakerne bare skal vise moderasjon og vente på at næringslivet skal investere noe av rekordoverskuddet sitt i norske arbeidsplasser.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det i løpet av de siste årene har skjedd en betydelig omlegging av beskatningen i Norge, fra skatt på arbeid til økte avgifter på forbruk og ressursbruk. Både i forbindelse med skattereformen og gjennom tiltakene i Salderingsproposisjonen for 1993 der arbeidsgiveravgiften ble redusert og merverdiavgiften økt, ble det tatt viktige skritt i denne retningen. Samtidig ble det innført en ordning med matvarekompensasjon for å motvirke uheldige fordelingsmessige virkninger bl.a. for barnefamiliene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det må bli billigere å ansette folk istedenfor å foreta investeringer i produksjonsmidler. Det vil derfor være riktig å bygge ned arbeidsgiveravgiften istedenfor å kutte i investeringsavgiften slik Regjeringen har foreslått. Disse medlemmer mener det er viktig at beskatningen av forbruk også har en sosial profil. Derfor må beskatningen av eksempelvis mat være rimeligere enn andre forbruksvarer som ikke dekker slike primærbehov. Dette er viktig spesielt for de som har et relativt høyt matbudsjett som f.eks. småbarnsfamilier. Bare ved en slik differensiering kan en få en omlegging til et bedre miljømessig skatteregime uten å ødelegge de sosiale hensyn som ligger innbakt i skatte- og avgiftssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at vridning av skatter og avgifter som har vært gjennomført de siste årene, i hovedsak har betydd at avgiftene har økt sterkere enn skattene. Disse medlemmer vil vise til at Stortingets flertall de siste årene gjennom økninger i toppskatt, formuesskatt, nominell frysing av klassefradrag o.l. har trukket inn en rekke av lettelsene fra skattereformen. I tillegg vil momsen i 1995 være 3 % høyere enn den var i 1991.

       Disse medlemmer viser til at det særnorske skatte- og avgiftsnivået innebærer en betydelig begrensning i mulighetene for en ytterligere vridning i avgiftene i retning av næringsliv og forbrukere.

       Disse medlemmer vil bl.a påpeke at Norge på en rekke områder har innført tyngende miljøavgifter som bedriftene i våre konkurrentland i langt mindre grad er pålagt, noe som styrker arbeidsplassene og bedriftene i andre land på Norges bekostning. Disse medlemmer vil understreke at avgiftspolitikken må utformes under hensyn til internasjonal konkurranse.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at det i løpet av de siste årene har skjedd en betydelig omlegging av beskatningen i Norge, fra skatt på inntekt og formue til flat beskatning gjennom moms, gebyrer og egenandeler. Gjennom skattereformen og den såkalte « krisepakken » i salderingen for 1993 er den direkte beskatningen av inntekt og formue for husholdninger og bedrifter redusert med godt over 10 mrd. kroner. I og med Regjeringens forslag om økt moms i denne salderingen er den indirekte beskatningen gjennom moms økt med rundt 10 mrd. kroner. Disse medlemmer viser i den forbindelse også til at Regjeringen salderer kommunesektorens budsjetter med forutsetningen om nye 100 mill. kroner i økte kommunale gebyrer. Disse medlemmer viser videre til Regjeringens forslag om økte egenandeler for helsetjenester.

       Disse medlemmer understreker at beskatningen ikke bare skal sikre stat og kommuner inntekter, men også skal bidra til å sikre en rettferdig fordeling. Disse medlemmer viser til at « evne-prinsippet » i beskatningen er kraftig uthulet ved at progresjonen i den direkte beskatningen er svakere og direkte skatt erstattet med avgifter, gebyrer og egenandeler.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at veksten i privat forbruk har vært svært sterk i 1994 og fortsatt vil være betydelig i 1995. Disse medlemmer viser til at disse medlemmer har fremmet forslag om endringer i inntektsbeskatningen for 1995 med samlet provenyvirkning på nesten 2,2 mrd. kroner, og til at disse forslag er forkastet av Stortingsflertallet under foreløpig budsjettbehandling for 1995. Disse medlemmer viser videre til forslag fra disse medlemmer om økt CO₂ -avgift, reklameavgift, avgift på flyseter der tog er alternativ og økte alkohol- og tobakksavgifter. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag om en avgift på 50 kroner på alle solgte flybilletter der tog er alternativ er en klar imøtekommelse av forslag fra disse medlemmer i de siste årenes budsjettbehandlinger. Disse medlemmer viser i den forbindelse til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor satsen er økt til 65 kroner for innenlands reiser. Disse medlemmer viser for øvrig til merknad fra disse medlemmer om avgifter på luftfart annet sted i denne innstillingen.

       De øvrige forslagene fra disse medlemmer om tiltak for redusert vekst i det private forbruket er forkastet av Stortingsflertallet under foreløpig budsjettbehandling.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor disse medlemmer har oppnådd en skjerming av de svakest stilte gruppene mot prisvirkningene av økt moms. Disse medlemmer mener dermed at det er fordelingsmessig forsvarlig å øke momssatsen med 1 % og understreker at hensynet til utviklingen privat forbruk derfor må tillegges avgjørende vekt, når øvrige skatte- og avgiftsforslag fra disse medlemmer ikke har fått støtte i Stortinget.

       Disse medlemmer viser igjen til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor disse medlemmer har oppnådd støtte for forslaget om å redusere arbeidsgiveravgiften i stedet for redusert investeringsavgift. Disse medlemmer viser til at redusert arbeidsgiveravgift er et viktig strukturpolitisk virkemiddel og til at dette innebærer at arbeidsintensive virksomheter tjener vis à vis kapitalintensive virksomheter. Disse medlemmer viser til at forslaget fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.I (1994-1995) om en grønn skattekommisjon er vedtatt, og viser til at lavere arbeidsgiveravgift er et viktig bidrag i en rød/grønn skatteendring.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at norsk industri gjennom de siste årene gradvis har forbedret sin internasjonale konkurranseevne ved moderate inntektsoppgjør. Grunnlaget for dette er bl.a. lagt gjennom et godt samarbeid mellom myndighetene og arbeidslivets parter. Disse medlemmer mener det er viktig at ikke ved en uønsket økning av levekostnadene gir nye krav til lønnsutvikling. Høyere inflasjon og rentenivå vil uvegerlig undergrave sysselsettingen på sikt.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sine forslag om skatteskifte fra skatt på arbeidsinntekt og arbeidskraft til økt skatt på energibruk og miljøskadelig forbruk i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og 1994-95. Dette medlem har konkret gått inn for reduksjoner i arbeidsgiveravgiften og inntektsskatten og tilsvarende økninger i CO₂ -avgiftene og elektrisitetsavgiften for industrien. Dette medlem konstaterer at verken Arbeiderpartiet eller noe annet parti til nå har vært villig til å være med på slike forslag, og at det således har vært vist liten vilje til å gjennomføre betydelige omlegginger i beskatningen i Norge.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot forslaget om en økning i momsen. Når Regjeringa foreslår at det skal tas inn 3,5 mrd. kroner på denne måten, er det ikke bare et helt unødvendig tiltak utfra hensynet til budsjettbalansen, det er også den mest usosiale måten å skattlegge på. Det er vanlige lønnsmottakere og trygdede som kommer til å betale det aller meste av dette beløpet. Og dette kommer på toppen av den momsøkningen som kom i 1993. I forhold til det gamle avgiftsnivået på 20 %, skal folk altså i 1995 måtte punge ut med mer enn 10 mrd. ekstra. Opp mot dette kommer Regjeringens snakk om den såkalte « Solidaritetsmilliarden » i et selsomt lys. Skattereformen i 1992 medførte gigantiske skattelettelser for de rikeste i Norge. Da monner det lite når Regjeringen i løpet av 3-årsperioden 1993-1995 smått om senn har innarbeidet noen økninger som i 1995 omsider skal komme opp i et samlet omfang på 1 mrd. kroner pr. år. Det er altså mindre enn en tiendedel av det moms-økningene i samme perioden betyr.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen arbeider med en handlingsplan mot klimaendringer og at en omlegging av CO₂ -avgiften vil bli vurdert nærmere. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen har oppnevnt en « grønn skattekommisjon » i tråd med flertallets merknad og forslag i B.innst.S.nr.I (1994-1995).