B.innst.S.nr.I (1995-1996)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1996 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1996.

2. Regjeringens framlegg til nasjonal- og statsbudsjett for 1996

2.1 SAMMENDRAG

2.1.1 Nasjonalbudsjettet for 1996

2.1.1.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

       Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. Den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og å trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grensene naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Hovedprioriteringene i budsjettet er på denne bakgrunn sysselsetting, generasjonshensyn, helse og omsorg. Regjeringen vil føre videre den politikken som er trukket opp i « Solidaritetsalternativet » i Langtidsprogrammet 1994-1997. Dette er en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen, hvor et hovedelement er en fortsatt lav pris- og kostnadsvekst for å bedre konkurranseevnen.

       Siden Langtidsprogrammet ble lagt fram, er konjunktursituasjonen både i norsk og internasjonal økonomi vesentlig bedret. De siste to årene har etterspørselen og aktiviteten i Fastlands-Norge vist sterk vekst og sysselsettingen har økt markert. Samtidig har arbeidsstyrken økt betydelig, og dette har begrenset nedgangen i arbeidsledigheten. En hovedutfordring i den nåværende konjunkturfasen er å bidra til at den sterke oppgangen ledes over i en økonomisk utvikling med stabil vekst, som bringer ledigheten gradvis ned, men uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Dette krever et vellykket samspill mellom de ulike delene av den økonomiske politikken:

       Økt internasjonal samhandel og økonomisk integrasjon stiller nye krav til internasjonalt samarbeid. Norge er i sterkere grad enn mange andre land avhengig av et internasjonalt avtaleverk som gir oversiktlige og stabile rammebetingelser. Etter den annen verdenskrig har det funnet sted en sterk utbygging av det internasjonale økonomiske samarbeidet, både globalt og på europeisk nivå. Norge har deltatt i denne utviklingen på linje med andre vesteuropeiske land og tatt del i det europeiske samarbeidet gjennom medlemskapet i EFTA og senere EØS.

       For det økonomisk-politiske samarbeidet i Europa spiller Den europeiske union (EU) en sentral rolle. Norge er knyttet opp mot deler av dette samarbeidet gjennom EØS-avtalen. Avtalen skal medvirke til at norske bedrifter har adgang til det europeiske markedet på linje med bedrifter fra andre europeiske land for de områdene avtalen dekker.

       Etter at EU ble utvidet, har Regjeringen lagt vekt på å videreføre og videreutvikle EØS som er det viktigste økonomiske samarbeidet Norge tar del i. EØS-rådets parter bekreftet i desember 1994 at innholdet i avtalen ikke endres. Regjeringen fører løpende konsultasjoner på politisk og administrativt nivå med EU, og det er tatt initiativ til å videreføre samarbeidet mellom EU og EFTA om å styrke sysselsettingen i Europa.

       Norge og Island startet i september 1995 sonderinger om forhandlinger med sikte på å bli knyttet til Schengen-avtalen, som går ut på å bygge ned personkontrollen ved de indre grensene og samordne og styrke kontrollen ved medlemslandenes yttergrenser.

       Norsk økonomi er inne i en sterk oppgangskonjunktur. Oppgangen skjøt fart i andre halvår 1993, med sterk vekst i privat forbruk, boliginvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer. I inneværende år har oppgangen fått bredere feste, med kraftig vekst også i investeringene i fastlandsøkonomien. Spesielt er oppgangen nå sterk i industrien, hvor investeringene ligger an til å øke med hele 35 % fra 1994 til 1995 etter flere år med lavt nivå.

       Etter en viss avdemping i begynnelsen av året har både varekonsumet og nybilkjøpet økt betydelig den siste tiden, og veksten i privat konsum fra 1994 til 1995 anslås nå til 3 1/4 %. En betydelig økning i boligbyggingen, igangsetting av store anleggsarbeider og det generelle oppsvinget i bedriftsinvesteringene har ført til sterk vekst i bygge- og anleggssektoren.

       BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 3 1/4 % fra 1994 til 1995, etter en vekst på 4,8 % fra 1993 til 1994. Som en følge av fortsatt markert økning i oljeproduksjonen, kan veksten i BNP i alt komme opp i om lag 4 1/2 % i inneværende år.

       Sysselsettingen har vokst sterkt de siste to årene, og sterkere enn anslått i Langtidsprogrammet 1994-1997. I 1994 kom om lag 30.000 flere personer i arbeid, og det ligger an til en vekst på i størrelse 40.000 personer i inneværende år. Nedgangen i ledigheten har ikke vært like sterk som veksten i sysselsettingen, som følge av at flere personer har meldt seg som arbeidssøkere. Reduksjonen i ledigheten er likevel godt i samsvar med beregningene i Langtidsprogrammet. Arbeidsledigheten målt gjennom arbeidskraftundersøkelsene (AKU-ledigheten) har falt fra 6,0 % i 1993 til et sesongjustert nivå på 5,3 % i første halvår 1995.

       Flere forhold i norsk økonomi ligger til rette for fortsatt vekst i produksjon og sysselsetting:

       De makroøkonomiske anslagene for 1996 peker mot fortsatt vekst i privat etterspørsel, men oppgangen ventes å bli mer avdempet enn de foregående to årene. De sterkeste vekstimpulsene forutsettes å komme fra ytterligere økning i investeringene i fastlandsøkonomien, samt fortsatt vekst i eksporten. Veksten i privat forbruk anslås til 2 1/2 % fra 1995 til i 1996, om lag 3/4 prosentpoeng lavere enn anslaget for inneværende år.

       Veksten i BNP for Fastlands-Norge anslås til 2 1/2 % i 1996. Sysselsettingsveksten ventes å bli betydelig også neste år - om lag 30.000 personer. I de mer teknisk pregede framskrivningene fram til 1999 anslås nå en vekst i Fastlands-Norges BNP på om lag 2 1/4 % pr. år for perioden 1997-99, og en vekst i sysselsettingen på om lag 1 % pr. år. Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.

       De siste 25 årene har norsk økonomi vært preget av svært store svingninger i produksjon og sysselsetting, inflasjon og renter og i utenriksøkonomien. Svingningene skyldes store omveltninger i internasjonal økonomi, gjentatte kostnadskriser i norsk økonomi og andre brå skift i den private delen av norsk økonomi og i den økonomiske politikken. Utviklingen av oljevirksomheten har bidratt til at den samlede verdiskapingen har økt, men samtidig trolig bidratt til å gjøre norsk økonomi mer utsatt for indre og ytre forstyrrelser. Det er en viktig oppgave for den økonomiske politikken å bidra til at norsk økonomi blir mer robust overfor ulike påvirkninger. Samtidig må en søke å unngå at politikken selv utløser eller forsterker svingninger i økonomien. Den økonomiske politikken må i stedet rettes inn mot å jevne ut veksten i produksjonen og sysselsettingen. Finstyring av den økonomiske utviklingen, herunder sysselsettingen, er imidlertid ikke mulig.

       Det bildet som tegnes av den økonomiske utviklingen framover, er basert på at en får til en balansert utvikling i norsk økonomi, bl.a. med jevn vekst i den fastlandsbaserte delen av næringslivet, og fortsatt vekst i sysselsettingen. En slik utvikling forutsetter at en lykkes med å holde en lav pris- og kostnadsvekst slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen bedres i årene framover. Dette vil bidra til at norsk næringsliv kan opprettholde markedsandelene, og samtidig stimulere til fortsatt vekst i bedriftsinvesteringene. I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst på 3 % både i 1995 og 1996. Konsumprisveksten anslås å falle fra 2 1/2 % i 1995 til 2 % neste år.

       Konjunkturutviklingen framover er imidlertid preget av usikkerhet. Mulighetene for en svakere økonomisk utvikling enn lagt til grunn i denne meldingen er særlig knyttet til faren for lavere vekst i internasjonal økonomi og et videre fall i råvareprisene.

       På den annen side er risikoen klart til stede for at den nåværende konjunkturoppgangen kan bli så sterk at det utløses pressproblemer i form av tiltakende lønns- og prisvekst. Dette kan i tilfelle lede norsk økonomi inn i en mindre positiv utvikling enn vi til nå har sett for oss. Sterk reallønnsvekst kombinert med økende låneopptak vil på kort sikt kunne gi en kraftig forbruksledet oppgang, mens grunnlaget for videre vekst i eksporten og investeringene i de konkurranseutsatte delene av næringslivet i så fall blir svekket.

       Basert på tidligere erfaringer er det nå en betydelig risiko for at vi kan ledes inn i en utvikling der lønnsveksten, særlig i industrien, øker så mye at den kostnadsmessige konkurranseevnen blir svekket. I denne situasjonen er det avgjørende at budsjettpolitikken innrettes slik at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk. En stimulering av økonomien i en konjunkturoppgang, i den hensikt å bringe ledigheten raskere ned, vil kunne føre til pressproblemer og tiltakende pris- og kostnadsvekst. Dette vil svekke konkurranseevnen og gjøre det vanskeligere å oppnå lavere ledighet på mer varig basis. Over tid kan arbeidsledigheten senkes mer ved en jevn og langvarig oppgang i økonomien enn ved en kraftig og kortvarig vekst. Erfaringer fra 1970- og 80-årene viser at arbeidsplasser skapt gjennom en periode med meget sterk vekst i den innenlandske etterspørselen, ikke kan opprettholdes når konjunkturene igjen snur. En stabil og balansert økonomisk utvikling derimot med fortsatt lav pris- og kostnadsvekst vil bidra til en styrking av fastlandsøkonomien og vekst i sysselsettingen på mer varig basis.

       Langsiktige hensyn tilsier også at en benytter oppgangskonjunkturen til å styrke offentlige finanser. For det første er dette en forutsetning for at vi i framtiden skal ha handlefrihet til å motvirke nye økonomiske tilbakeslag. For det andre er det viktig å øke den finansielle sparingen på statens hånd for å møte den sterke økningen i pensjonsutgiftene som vil finne sted etter århundreskiftet. Dersom vi ikke i de nærmeste 10-15 årene sørger for å ha betydelige overskudd i statens finanser, vil byrdene på framtidige yrkesaktive kunne bli store og tilliten til Folketrygden svekket.

       Oljeprisene regnet i norske kroner har gjennom sommermånedene i år vært klart lavere enn det som ble lagt til grunn så sent som i Revidert nasjonalbudsjett 1995. En nedjustering av oljeprisanslagene har ført til en svakere anslått budsjettbalanse både for inneværende år og for de nærmeste årene framover. Den siste tids utvikling understreker på nytt hvor sårbare statens finanser er overfor endringer i petroleumsinntektene. Oljeprisen har hittil i år variert mellom 96 og 119 kroner pr. fat. De endringene vi har sett i oljeprisene i det siste, er innenfor det variasjonsområdet vi normalt må regne med. Utslaget på balansen i statsbudsjettet av slike endringer er imidlertid betydelig. En reduksjon i oljeprisen på 10 kroner pr. fat i gjennomsnitt for 1995 vil, som en illustrasjon, redusere statens bokførte inntekter med om lag 7 mrd. kroner. Den sterke avhengigheten av petroleumsinntektene tilsier at statsbudsjettet i en normal situasjon bør gjøres opp med overskudd, slik at en kan motstå slike svingninger i oljeprisene.

       I de nærmeste årene er statens inntekter fra salget av olje og gass anslått å øke ytterligere. Usikkerheten knyttet til oljeprisen, vissheten om at oljeproduksjonen vil avta etter århundreskiftet og hensynet til en balansert vekst tilsier imidlertid at en utøver stor varsomhet i bruken av petroleumsinntektene. Som understreket i Revidert nasjonalbudsjett 1995 legger Regjeringen til grunn at en vesentlig del av økningen i statens petroleumsinntekter som vil finne sted de nærmeste årene, brukes til å styrke statsfinansene slik at det kan settes av ytterligere midler i Statens petroleumsfond.

       Det ble gjort nærmere rede for retningslinjene for Statens petroleumsfond i Revidert nasjonalbudsjett 1995, jf. også avsnitt 3.3.5 i meldingen. En hovedbegrunnelse for å opprette petroleumsfondet var å bidra til en budsjettpolitikk som ivaretar langsiktige hensyn og petroleumsinntektenes særegne karakter, ved at inntektene er basert på salg av en ikke-fornybar naturressurs. Samtidig er det i fondskonstruksjonen lagt avgjørende vekt på at fondet skal inngå i en helhetlig budsjettprosess. Det skal således trekkes opp langsiktige retningslinjer for bruken av petroleumsinntektene og formuesoppbygging i de 4-årige langtidsprogrammene som grunnlag for de årlige budsjettvedtakene. Påfølgende års overføringer fra fondet vurderes i revidert nasjonalbudsjett, mens et konkret forslag til overføringer fremmes i statsbudsjettet.

       I henhold til retningslinjene for fondet, slik de er formulert i innstillingen om fondet fra finanskomiteen i Stortinget, jf. Innst.O.nr.32 (1989-1990), skal overføringene fra Statens petroleumsfond til statsbudsjettet dekke det oljekorrigerte underskuddet. Dette innebærer at utformingen av finanspolitikken får direkte betydning for hvor mye som kan avsettes til petroleumsfondet. Dette er en viktig side ved styringssystemet. Fondsoppbyggingen skal gi uttrykk for hvor stor den finansielle formuesoppbyggingen er på statens hånd. En unngår med dette at fondsoppbyggingen helt eller delvis motsvares av underskudd og nettogjeldsøkning over statsbudsjettet. Formuesoppbyggingen i fondet vil være en viktig indikator for prioriteringen av langsiktige hensyn i den økonomiske politikken. Ved en gitt kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten kan formuesoppbyggingen i fondet bare økes ved lavere offentlige utgifter eller ved skatteøkninger. Fondsmekanismen bidrar således til et bedre beslutningsgrunnlag mht. bruk av petroleumsinntektene.

       Petroleumsfondet er et redskap for å føre en langsiktig forsvarlig budsjettpolitikk. Et hovedhensyn er å bygge opp finansielle reserver på statens hånd og unngå å øke betalingsbyrden på framtidige generasjoner. Mekanismen i petroleumsfondet rendyrker at dette stiller krav til finanspolitikken framover. Dersom den sterke veksten i petroleumsinntektene i de nærmeste årene benyttes til å øke statens utgifter, risikerer vi å øke belastningen på våre etterkommere. Økt bruk av petroleumsinntekter innenlands vil også svekke konkurranseevnen til fastlandsøkonomien. Dette vil i så fall være i strid med forutsetningene i Solidaritetsalternativet.

       I retningslinjene for petroleumsfondet heter det at dersom fondets stilling gir rom for det, bør overføringene, i tillegg til det oljekorrigerte underskuddet, kunne dekke inntil halvparten av statens utlånsøkning til statsbankene mv. Det skjer en netto formuesoppbygging i fondet dersom fondets inntekter, dvs. statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten samt fondets renteinntekter, overstiger tilbakeføringene til statsbudsjettet. Regjeringen legger til grunn at overføringen fra petroleumsfondet til statsbudsjettet i 1996 bare skal dekke det oljekorrigerte underskuddet. Dette innebærer at hele overskuddet på statsbudsjettet i 1996 tilføres Statens petroleumsfond.

       Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1996 er:

       Statsforvaltningens finansielle stilling er god til tross for betydelige underskudd i statsbudsjettet i perioden 1991-1994. Inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift hadde statsforvaltningen en netto finansiell formue på 236 mrd. kroner ved utgangen av 1994, som etter anslagene i denne meldingen vil øke med om lag 8 mrd. kroner i løpet av 1995.

       Samlet var bruttogjelden for hele offentlig forvaltning om lag 360 mrd. kroner ved utgangen av 1994. Dette tilsvarer om lag 41 % av BNP.

       Prioriteringene i Regjeringens budsjettforslag for 1996 skjer innenfor et stramt budsjettopplegg, med et reelt utgiftsnivå som er 1/2 % lavere enn anslag på regnskap for 1995. Regjeringen har likevel funnet rom for en del større satsinger på sentrale områder. Blant de viktigste satsingsområdene er helse, eldreomsorg, 6-årsreformen og samferdselsprosjekter koordinert innenfor samarbeidet om transeuropeiske nettverk (TEN). Videre foreslås økte bevilgninger til bistand til utviklingsland.

       De øremerkede bevilgningene til poliklinisk virksomhet og bevilgningene til sykehusdrift blir økt. Innsatsen innen psykiatrien styrkes ytterligere. Eldre- og omsorgstiltakene som ble presentert i Velferdsmeldingen, gjennomføres. Videre økes bevilgningene til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. I forbindelse med 6-årsreformen er det lagt opp til en økning i antallet barnehageplasser for 6-åringer, økte bevilgninger til etterutdanning av lærere, tilskudd til skolefritidsordninger og investeringstilskudd. Budsjettforslaget gir også rom for å prioritere tiltak innen informasjonsteknologi, eksportfremmende tiltak, deltakelse i EUs program for grenseregionalt samarbeid, omstilling i Østfold og Grenland og tiltak mot telerestriksjoner.

       Lavere innlånsrenter i statsbankene bidrar til at rentestøtten til statsbankene blir redusert betydelig fra 1995 til 1996. Videre avvikles støtten til skipsbyggingsindustrien fra 1. januar 1996. Bevilgningene til dagpenger og arbeidsmarkedstiltak reduseres i forhold til inneværende år.

       Regjeringen arbeider videre for å effektivisere overføringsordningene på statsbudsjettet. Det er satt i gang et arbeid med å vurdere de ulike overføringsordningene, bl.a. på bakgrunn av Riksrevisjonens merknader. Videre har Regjeringen under arbeid forslag til nytt økonomireglement for staten hvor fastsetting av mål, målerutiner og rapportering av resultater står sentralt.

       Kommuneforvaltningens samlede underskudd før lånetransaksjoner er blitt betydelig redusert i de senere årene og ble i 1994 snudd til et overskudd. Kommunenes nettogjeld som andel av inntektene har gått sterkt ned, fra vel 38 % ved utgangen av 1989 til knapt 29 % ved utgangen av 1994. Kommuneforvaltningens inntekter har hittil i 1995 økt mer enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 1995 og i proposisjonen om kommuneøkonomien for 1996, jf. St.prp. nr. 58 (1994-1995). Ut fra oppgaver over innbetalte inntekts- og formuesskatter i årets første åtte måneder anslås nå en merøkning i kommunenes skatteinntekter for inneværende år på om lag 1.200 mill. kroner. Videre ble overføringene til kommunene i forbindelse med stortingsbehandlingen av Revidert nasjonalbudsjett økt med ca 450 mill. kroner utover Regjeringens forslag. Kommunenes inntekter anslås nå reelt å være omtrent uendret fra 1994 til 1995, mens det i salderingen av statsbudsjettet for 1995 og i Revidert nasjonalbudsjett ble lagt til grunn en reell nedgang på vel 1 %.

       Regjeringen har ved utformingen av det økonomiske opplegget for 1996 lagt til grunn at kommunene og fylkeskommunene får beholde hele merøkningen i inntektene i 1995. Videre er det forutsatt at omfanget av tilleggsbevilgningene som Stortinget vedtok i juni i år, blir videreført i 1996. Nivået på kommunenes inntekter i 1996 forutsettes etter dette å være ca 450 mill. kroner høyere enn varslet i proposisjonen om kommuneøkonomien. I forhold til proposisjonens anslag for 1995, medregnet tilleggsbevilgningene, innebærer dette en vekst i inntektene på 3/4 % fra 1995 til 1996. Dersom det tas utgangspunkt i de reviderte anslagene for 1995, dvs. også medregnet den betydelige merøkningen i skatteinntektene, innebærer opplegget omtrent uendret reelt nivå på kommunenes samlede inntekter fra 1995 til 1996. For årene 1995 og 1996 under ett innebærer budsjettopplegget at kommunene får om lag 2 mrd. kroner høyere inntekter enn anslått i proposisjonen om kommuneøkonomien.

       Skatteopplegget for 1996 er i hovedsak basert på en videreføring av det skattesystemet som er etablert fra og med skattereformen 1992.

       Skattereformen medførte et enklere og mer effektivt skattesystem med større likebehandling, færre fradragsmuligheter og lavere satser. Regjeringen legger stor vekt på at disse hovedprinsippene i skattesystemet videreføres.

       Ved vurderingen av deler av skattereformen i vår ( Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) ), ble det foretatt enkelte endringer i delingsmodellen, rettet inn mot såkalte aktive eiere. Disse endringene kan på usikkert grunnlag anslås å utgjøre om lag 300 mill. kroner i redusert skatt.

       Skatteopplegget for 1996 består av følgende hovedelementer:

       Lønnsveksten de siste årene har blitt noe høyere enn tidligere lagt til grunn, slik at flere skattytere nå omfattes av toppskatten enn det som var tilfellet i 1992. I forslaget for 1996 foreslås derfor en noe sterkere oppjustering av grensene for toppskatt og øvre grense for minstefradraget enn det som følger av anslaget for lønnsveksten.

       For de fleste skattytere vil skatteopplegget for 1996 innebære om lag uendret gjennomsnittsskatt i forhold til 1995. Noen skattytere kan få en viss lettelse som følge av overreguleringen i toppskattegrensene og øvre grense for minstefradraget.

       Som følge av bl.a. nominell videreføring av satsene for barnetrygden øker skattenivået samlet sett med om lag 180 mill. kroner. Den nominelle videreføringen av satsene for barnetrygd fra 1995 til 1996 må bl.a. ses i sammenheng med at den samlede satsingen i statsbudsjettet overfor barn og barnefamilier er betydelig.

       Som en oppfølging av omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 1995 fremmer Regjeringen i Ot.prp. nr. 1 (1995-1996) forslag til forenklinger i arbeidsgiveransvaret ved private arbeidsoppdrag i hjemmene.

       I tråd med Stortingets vedtak tas det sikte på å fremme en stortingsmelding om boligbeskatning og nytt system for taksering av boliger i løpet av høstsesjonen. Departementet vil videre framlegge en ny proposisjon som avklarer hvilke tak på beregnet personinntekt som skal gjelde for dem som omfattes av delingsmodellen. Proposisjonen om reformer i kraftverkbeskatningen vil bli lagt fram om kort tid.

       I avgiftsopplegget for 1996 føres generelt verdiavgiftssatser videre, mens kvantumsatser prisjusteres.

       Problemene med grensehandelen vil kunne forsterkes ytterligere dersom Sverige reduserer momssatsen på matvarer til 12 % fra 1. januar 1996. På denne bakgrunn foreslås i denne meldingen en reell reduksjon av enkelte særavgifter. Konkret foreslås avgiftene på brennevin, sterkvin, svakvin, øl, alkoholfrie drikkevarer, bensin og tobakk holdt nominelt uendret. Det samlede inntektsbortfallet i budsjettet for 1996 som følge av at en ikke prisjusterer satsene er om lag 400 mill. kroner.

       Det foreslås at tollen på biler og bildeler fra land utenfor EØS-området fjernes. Dette vil sikre en behandling av bilimporten som uavhengig av opphavsland. Inntektsbortfallet i budsjettet for 1996 er på usikkert grunnlag anslått til 140 mill. kroner.

       Regjeringen vil om kort tid komme tilbake med en egen tilleggsproposisjon til St.prp. nr. 1 (1995-1996) om endringer i kjøretøyavgiftene. Forslagene til endringer vil skje innenfor et reelt uendret avgiftsnivå.

       Hovedlinjene i penge- og valutapolitikken ligger fast. Gjennomføringen av pengepolitikken skal fortsatt rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Det er ikke fastsatt særskilte svingningsmarginer for kronen, og det er ikke aktuelt å benytte så sterke virkemidler som innen et fastkursregime for å holde kronekursen stabil.

       Når pengepolitikken rettes inn mot stabil valutakurs, betyr det samtidig at et viktig ansvar i stabiliseringspolitikken hviler på finanspolitikken. Innenfor de rammene valutaforskriften setter for utformingen av pengepolitikken, bør pengepolitikken bidra til å sikre en fortsatt lav prisstigning og en stabil økonomisk utvikling.

       I tillegg til sine særlige oppgaver knyttet til fordelingspolitikken innen boligfinansiering, utdanningsfinansiering og næringsfinansiering i distriktene, skal statsbankene supplere det ordinære kredittmarkedet. På bakgrunn av bl.a. Statsbankutvalgets innstilling og høringsinstansenes uttalelser foreslås det endringer i enkelte statsbankers organisering og virkemiddelbruk.

       Det legges opp til at de samlede utlånsrammene i statsbankene for 1996 settes til 20.350 mill. kroner, som er en nedgang på om lag 13 % i forhold til inneværende års rammer.

       Det foreslås ingen endringer i de administrerte rentene i statsbankene i 1996. Renten på Husbank II-lån og topprenten på Husbank I-lån innvilget fra 1. januar 1993 til 31. desember 1995 fastsettes på grunnlag av gjennomsnittlig rente på 5-års statsobligasjoner en gitt periode før budsjettåret. Etter gjeldende beregningsregel ligger disse rentesatsene an til å bli 7,5 % i 1996. For nye lån i Husbanken legges det i denne meldingen, som tidligere foreslått, opp til en omlegging av rentefastsettelsen, blant annet slik at kundene kan velge mellom lån med ulik bindingstid, jf. St.meld. nr. 34 (1994-1995) Om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil.

       Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet er betydelig bedret det siste året, er arbeidsledigheten fortsatt altfor høy. Hovedutfordringen er derfor å innrette politikken slik at arbeidsledigheten fortsatt kan reduseres fra dagens nivå. Arbeidsmarkedspolitikken spiller her en viktig rolle. Erfaringer fra flere land i Europa tyder på at strukturelle forhold i arbeidsmarkedet bidrar til vedvarende høy ledighet. Liknende trekk gjør seg trolig også gjeldende i Norge. Når arbeidsledigheten i stor grad er av strukturell karakter, er det begrenset hvor langt ned det er mulig å få ledigheten ved alene å stimulere aktiviteten gjennom økt etterspørsel. Dersom oppgangen blir for sterk og det oppstår knapphet på visse typer av arbeidskraft, vil resultatet kunne bli tiltakende pris- og kostnadsvekst, mens ledigheten i liten grad reduseres. Over tid svekker dette grunnlaget for et varig lavere nivå på ledigheten.

       Dette innebærer at det må legges vekt på tiltak for å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet og redusere den strukturelle ledigheten. Slike tiltak må omfatte sterkere vekt på formidlingsinnsats og økt vekt på mobilitet i arbeidsmarkedet, sammen med fortsatt satsing på utdanning og kvalifisering.

       Omfanget av arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses konjunktursituasjonen. Da sysselsettingen falt kraftig og ledigheten økte mot slutten av 1980-tallet, ble arbeidsmarkedstiltakene trappet opp fra om lag 8.000 plasser i 1988 til om lag 64.000 plasser i første halvår 1994. I en situasjon med vekst i etterspørselen etter arbeidskraft må det legges særlig vekt på tiltak som kan bringe ledige raskt tilbake til ordinært arbeid. Parallelt med den sterke veksten i sysselsettingen de siste to årene har omfanget av arbeidsmarkedstiltak blitt gradvis trappet ned. For 1995 legges det nå til grunn et tiltaksnivå på gjennomsnittlig 47.500 plasser. For 1996 foreslår Regjeringen at beredskapsbevilgningen tilpasses et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 45000 plasser i første halvår. Tiltaksnivået i andre halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1996. I det budsjettforslaget som nå legges fram, er beredskapsbevilgningen budsjetteknisk tilpasset et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene i 1996 på 40.000 plasser.

       Arbeidsmarkedstiltakene må innrettes slik at de bidrar til å møte utfordringene på arbeidsmarkedet. Med den oppgangen vi nå er inne i, må det fokuseres på tiltak som motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet og som raskt kan gi ledige kompetanse til å gå inn i ledige jobber.

       Det vil fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil først og fremst gjelde ungdom og langtidsledige. I tillegg er det lagt opp til å videreføre arbeidsmarkedstiltakene overfor yrkeshemmede på et høyt nivå.

       Formidlingsinnsatsen i arbeidsmarkedsetaten vil bli styrket. Dette vil bidra til at ledige kommer over i ordinært arbeid. Samtidig må det stilles strenge krav om at dagpengemottakere skal ta imot jobbtilbud.

       Gjennom inntektspolitikken søker Regjeringen å videreføre en utvikling med moderat pris- og kostnadsvekst for å få til en bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Det er Regjeringens syn at det inntektspolitiske samarbeidet de siste årene har gitt gode resultater. Siden slutten av 1980-tallet har pris- og kostnadsveksten innenlands avtatt, konkurranseevnen ble forbedret fram til 1993, samtidig som lønnstakerne har oppnådd god vekst i reallønningene. Prisstigningen er redusert, og har de siste årene gjennomgående vært lavere enn hos våre handelspartnere. Den lave pris- og kostnadsveksten gjennom flere år har vært en viktig faktor bak den positive utviklingen i norsk økonomi vi nå ser, med sterk vekst i sysselsettingen i bedriftene i Fastlands-Norge.

       Konkurranseevnen er ifølge usikre anslag svekket betydelig i 1994 og 1995, som følge av en styrking av kronekursen og lavere anslått produktivitetsvekst i norsk industri i forhold til utlandet. Det inntektspolitiske samarbeidet står således overfor nye utfordringer. Solidaritetslinjen i inntektsoppgjørene er særlig viktig i en oppgangskonjunktur. Denne må føres videre om vi skal makte hovedoppgaven med å få flere i arbeid. Dersom de som er i arbeid tar ut for mye gjennom lønnsoppgjørene, svekkes mulighetene for de arbeidsledige. Store overskudd kan innebære at enkelte bedrifter gir betydelige tillegg. Flaskehalser og mangel på enkelte typer arbeidskraft kan også gi økt lønnsvekst. Utfordringen forsterkes ved at lønns- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere forventes å bli lav framover, samtidig som produktivitetsveksten kan bli høy ute. Den lave inflasjonen internasjonalt krever lave nominelle rammer ved inntektsoppgjørene også i Norge, for at norsk næringsliv skal opprettholde og helst styrke konkurranseevnen. Dersom lønnsoppgjørene gir for høy kostnadsvekst, vil nedgangen i arbeidsledigheten stoppe opp. En eventuell tiltakende lønnsvekst vil også i tilfelle kunne kreve innstramminger i den økonomiske politikken, for å unngå slike kostnadskriser i norsk økonomi som vi opplevde i 1970- og 1980-årene.

       Det er de senere årene gjennomført flere viktige strukturpolitiske reformer. EØS-avtalen, kraftmarkedsreformen, skattereformen og den nye konkurranseloven er eksempler på tiltak som bidrar til å bedre funksjonsmåten og styrke vekstkraften i norsk økonomi. Norge har gjennom OECD vært en aktiv pådriver for å få til en avtale om fjerning av subsidier til skipsbygging. En internasjonal avtale om dette trer i kraft fra 1. januar 1996. Dette sikrer norske skipsverft konkurransevilkår på linje med bedrifter i utlandet.

       Regjeringen vil fortsatt legge betydelig vekt på konkurransepolitikken. Konkurransepolitikken sikter mot å redusere flaskehalser i økonomien, og skal bidra til å holde prisveksten lav. Som det bl.a. ble gjort nærmere rede for i Nasjonalbudsjettet 1994, bidro den sterkt økte konkurransen i dagligvare- og detaljhandelen i siste halvdel av 1980- tallet til at prisstigningen i Norge ble redusert. Det er fremdeles et potensiale for å øke konkurransen i mange norske næringer og enkeltmarkeder.

       Konkurranse i finansnæringen bidrar til å sikre et godt tilbud av finansielle tjenester. Regjeringen legger opp til at kriteriet om tilstrekkelig konkurranse og soliditet skal være den strukturpolitiske retningslinjen ved behandlingen av konsesjonssaker i finansmarkedet.

       Et viktig formål med næringspolitikken er å styrke norsk næringslivs konkurransedyktighet internasjonalt. Det arbeides løpende med å sikre og forbedre norske bedrifters markedsadgang i utlandet, jf. oppfølgingen av GATT/WTO-avtalen og EØS-avtalen.

       Regjeringen vil fortsette reformene innenfor jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, med sikte på å gjøre disse næringene mer robuste og konkurransedyktige. I 1996 vil en bl.a. arbeide videre med utformingen av et generelt tollbasert importvern og rammebetingelsene for melkesektoren. Målene i landbrukspolitikken, herunder målene om å redusere statsstøtten og senke matvareprisene ned mot nivået i våre naboland, står fast.

       Den gode konjunktursituasjonen tilsier at arbeidet med å redusere og målrette næringsstøtten gis høy prioritet. Regjeringen vil gjennomgå og vurdere næringsstøtten i Langtidsprogrammet 1998-2001.

       Næringslovutvalgets mandatperiode forlenges til utgangen av 1996.

2.1.2 Statsbudsjettet for 1996

2.1.2.1 Hovedtall 1995 og 1996 og hovedprioriteringene i 1996

       Oppstillingen nedenfor viser hovedtallene i forslaget til statsbudsjett for 1996. Til sammenligning er ført opp vedtatte budsjett (B.innst.S.nr.III) for 1995 og anslag på regnskap for 1995.

Tabell 1. Hovedtallene i statsbudsjettet for 1995 og 1996 (Mill. kroner)

       Eksklusive lånetransaksjoner og overføring til Statens petroleumsfond foreslås det bevilget totalt 363,2 mrd. kroner på statsbudsjettet for 1996. Innenfor et stramt budsjettopplegg, har Regjeringen funnet rom for satsinger på sentrale områder. Blant de viktigste satsingsområdene er helse, eldreomsorg, 6-åringsreformen, Østfoldbanen/E6, justissektoren og økte bevilgninger til bistand. De konkrete tiltakene består bl.a. av:

       Innenfor en stram utgiftsramme er det nødvendig å foreta reduksjoner i enkelte utgifter for å skape rom for økt innsats på høyere prioriterte områder. Rentestøtten til statsbankene er betydelig redusert, noe som i hovedsak skyldes lavere gjennomsnittlig innlånsrente. OECD-avtalen om reduksjoner i støtten til skipsbyggingsindustrien gjør det mulig å redusere støtten til norsk skipsbygging uten at dette får negative konsekvenser for sysselsettingen i næringen. Som følge av den bedrede situasjon på arbeidsmarkedet, reduseres bevilgningene til dagpenger og arbeidsmarkedstiltak i forhold til inneværende år. Satsene for barnetrygden videreføres uendret fra 1995 til 1996.

       For å skape budsjettmessig rom for videre satsing på sykehussektoren, vil Regjeringen gjennomgå andre deler av helsebudsjettet. Spesielt innenfor folketrygdens refusjonsordninger til leger/spesialister til legemidler, vil det være mulig å iverksette tiltak som på noe sikte reduserer utgiftsnivået med en samlet effekt på årsbasis på 300 mill. kroner. Regjeringen tar sikte på å fremme forslag om konkrete tiltak i forbindelse med salderingsproposisjonen.

2.1.2.2 Folketrygdens utgifter, inntekter og finansieringsbehov

       Folketrygdens utgiftsbudsjett omfatter fire av statsbudsjettets programområder, Stønad ved fødsel og adopsjon (programområde 28), Sosiale formål (programområde 29), Helsevern (programområde 30) og Arbeidsliv (programområde 33). Barne- og familiedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområde 28. Sosial- og helsedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområdene 29 og 30. Rikstrygdeverket forvalter bevilgningene på disse tre områdene. Budsjettansvaret for programområde 33 er delt mellom Fiskeridepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Fordelingen av utgifter på de ulike programområdene framgår av tabellen nedenfor.

       Folketrygdens totale utgifter var i 1994.121,8 mrd. kroner, og utgjorde 32,6 % av statens samlede utgifter (Statsregnskapet 1994). For 1995 ble det lagt til grunn totale utgifter for folketrygden på om lag 125 mrd. kroner (B.innst.S.nr.III 95), eller 34,4 % av det samlede statsbudsjett. For 1996 er folketrygdens utgifter anslått til 129,3 mrd. kroner, eller 35,6 % av statens samlede utgifter.

       Folketrygdens inntekter er for 1996 budsjettert med om lag 39,5 mrd. kroner. Folketrygdens finansieringsbehov er etter dette om lag 90,1 mrd. kroner for 1996.

2.1.2.3 Nye stillinger i staten

       Det var pr. 1. oktober 1994 ca 189.000 arbeidstakere i staten, herav ca 35.000 deltidsansatte. Antall årsverk i 1994 er skjønnsmessig anslått til ca 173.000.

       I budsjettforslaget for 1996 foreslås opprettet i alt ca 1.450 netto nye stillinger, i den del av statsforvaltningen som ikke selv har fullmakt til å opprette og inndra stillinger. De fleste statlige forvaltningsbedrifter har slik fullmakt. Forsvaret har også fullmakt til å opprette og inndra stillinger, som en prøveordning, som nå blir foreslått videreført permanent.

       Hovedtyngden av de nye faste stillinger knytter seg til høgre utdanning, politi og fengselsvesenet, helsevesenet, og områder under Administrasjonsdepartementet som fylkesmannsetaten og forvaltningstjenesten. I nettotallet inngår inndragning av 39 toårshjemler for oversettelsesarbeid i Utenriksdepartementet. Av de nye stillinger ca 235 (4-årshjemler) begrunnet med økt oppdragsvirksomhet, særlig ved universiteter og høgskoler.

       Oppstillingen nedenfor viser hvilke departementer som får størst netto økning i antall nye stillinger (avrundede tall):

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 650

Justisdepartementet 510

Sosial- og helsedepartementet 100

Administrasjonsdepartementet 65

Øvrige departementer 125

Sum 1.450

2.1.2.4 Statlige garantier

       Tabellen nedenfor viser at tap på statens garantier var om lag 373,5 mill. kroner eller om lag 0,4 % av samlet garantiansvar i 1994. Dersom garantirammene benyttes fullt ut i 1996 vil statens samlede garantiansvar kunne komme opp i 133.972,9 mill. kroner. Erfaringene viser imidlertid at rammene ikke alltid benyttes fullt ut, og at mange garantier er kortvarige eller faller bort av forskjellige grunner.

       Ytterligere informasjon om de enkelte garantiordninger finnes i de enkelte fagproposisjoner.

2.1.2.5 Fullmakter til å gi tilsagn og foreta bestillinger

       I sammenheng med budsjettforslaget for 1996 er det foreslått innhentet bestillings- og tilsagnsfullmakter for i alt 34.038 mill. kroner mot 36.745 mill. kroner i 1995.

       Forslagene til bestillingsfullmakter utgjør i alt 25.271 mill. kroner mot 29.088 mill. kroner i 1995. Under Statsbanenes trafikkdel er det foreslått bestillingsfullmakter på 2.480 mill. kroner mot 2.710 mill. kroner i 1995. Under Forsvarsdepartementet er det foreslått bestillingsfullmakter på 21.418 mill. kroner mot 25.038 mill. kroner i 1995.

       Det fremmes forslag om tilsagnsfullmakter på i alt 8.767 mill. kroner mot 7.657 mill. kroner i 1995. Under Samferdselsdepartementet er det foreslått tilsagnsfullmakt på 1.290 mill. kroner til Gardermobanen AS og 3.300 mill. kroner til Oslo Hovedflyplass AS.

2.2 KOMITEENS MERKNADER TIL HOVEDLINJENE I DET ØKONOMISKE OPPLEGGET FOR 1996

2.2.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn et mål om et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Den viktigste politiske oppgaven i årene fremover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Flertallet er enig i viktigheten av å føre videre en helhetlig politikk for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Et hovedelement i denne strategien må være å legge til rett for en fortsatt lav pris- og kostnadsvekst for å bedre næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen finner ikke grunn til å slutte seg til Regjeringens generelle mål siden Regjeringens politikk ikke er egnet til å nå de generelle målsettinger. Disse medlemmer mener det økonomiske opplegget for 1996 i større grad burde vært rettet mot å legge et grunnlag for stabil vekst og økt sysselsetting i Fastlands-Norges næringsliv. Regjeringens økonomiske opplegg presenterer for Stortinget tar ikke i bruk nødvendige økonomiske virkemidler gjennom skatte og avgiftssystemet for å bidra til en gunstigere utvikling i vår kostnadsmessige konkurranseevne. Disse medlemmer mener at det offentlige legger beslag på en for stor del av verdiskapningen i Fastlands-Norge, og at en reduksjon i skattenivået fra dagens nivå ville bidra til større valgfrihet for familiene og økt velferd i det norske samfunnet totalt. Disse medlemmer vil og peke på at Regjeringens holdning til den tiltagende statlige økonomiske makt, gjennom et utstrakt eierskap i sentrale finansinstitusjoner, gir grunn til bekymring ut fra et demokratiperspektiv.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil bemerke at begrepet arbeid for alle er en meningsløs floskel, for øvrig en av mange i regjeringspartiets billige retorikk. Dette medlem velger allikevel å tolke utsagnet som et ønske om at det skapes flere arbeidsplasser, noe dette medlem uten videre kan slutte seg til. Det må likevel bemerkes at full sysselsetting i en betydning at alle har jobb, reelt sett må betegnes som en illusjon. Videre at et slikt mål, om det nå skulle nåes, igjen ville kunne sette fart i inflasjonen. Dette medlem vil ikke anslå på hvilket ledighetsnivå denne effekten vil komme, men allerede nå ser man klare tendenser til knapphet på arbeidskraft innenfor enkelte områder. Målet om « arbeid for alle » kan således vise seg også å stå i direkte motstrid til andre av regjeringens uttalte mål.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at norsk økonomi er inne i en sterk oppgangskonjunktur. I inneværende år har oppgangen fått bredere feste, med kraftig vekst også i investeringene i fastlandsøkonomien.

       Flertallet har merket seg at sysselsettingen har vokst sterkt de to siste årene og sterkere enn anslått i Langtidsprogrammet 1994-97. Nedgangen i ledigheten har ikke vært like sterk som veksten i sysselsettingen, som følge av at flere personer har meldt seg som arbeidssøkere. Reduksjonen i ledigheten er likevel godt i samsvar med beregningene i Langtidsprogrammene. Flertallet understreker at en fortsatt lav pris- og kostnadsvekst er avgjørende for å styrke grunnlaget for fastlandsøkonomien og dermed for sysselsettingen.

       Flertallet mener at det er en hovedutfordring i den nåværende konjunkturfasen å bidra til at den sterke oppgangen ledes over i en økonomisk utvikling med stabil vekst, som bringer ledigheten gradvis ned, men uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Flertallet er enig med Regjeringen i at dette krever et vellykket samspill mellom de ulike delene av den økonomiske politikken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at budsjettpolitikken må brukes aktivt for å jevne ut svingningene i økonomien og styrke sysselsettingen. I den nåværende konjunkturfasen innebærer dette at budsjettpolitikken innrettes slik at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk. Samtidig må budsjettutviklingen være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Flertallet mener at penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer.

       Flertallet mener at inntektspolitikken må ta sikte på å føre videre den solidariske inntektspolitikken med lave nominelle tillegg. Det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet må føres videre.

       Flertallet mener at sysselsettingspolitikken må rettes inn mot å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet, slik at ledigheten ikke festner seg, men fortsatt kan reduseres. Arbeidsmarkedstiltakene skal bidra til å styrke de lediges kvalifikasjoner, gi tilknytning til arbeidsmarkedet og motvirke utstøting og passivisering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er skeptisk til en for sterk bruk av statsbudsjettet for å jevne ut de økonomiske konjunkturer. Et generelt problem med finanspolitisk motkonjunkturpolitikk er at det etter en periode med ekspansive budsjetter kan være vanskelig å redusere de offentlige utgifter når økonomien igjen går over i en vekstfase. Politikkens endelige effekt blir dermed kun å øke de offentlige budsjettene. Disse medlemmer mener Regjeringen ikke i sterk nok grad reduserer de offentlige utgifter etter to år med sterk vekst i økonomien. I denne forbindelse vil disse medlemmer vise til Norges Banks budsjettbrev der det heter:

       Disse medlemmer mener en utvikling med lave nominelle tillegg gir best grunnlag for en styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen og dermed sysselsettingen. Det viktigste bidraget staten kan gi til moderate lønnsoppgjør er en stram styring med offentlige utgifter for å dempe lønns- og prispresset i økonomien samtidig som skatter og avgifter reduseres slik at lønnsmottakernes kjøpekraft øker uten nominelle tillegg.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at virkemåten i arbeidsmarkedet må forbedres for at ledigheten ikke skal bli varig. Imidlertid trekker de fleste elementene i Regjeringens politikk i retning av et mindre fleksibelt arbeidsmarked, med høyere nivå på den strukturelle ledigheten. Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk må bære en vesentlig del av ansvaret for at ledigheten er så høy som den er i dagens konjunktursituasjon.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at nærings- og strukturpolitikken skal bidra til at landets ressurser utnyttes best mulig. Det er svært viktig at norsk næringsliv effektiviseres og omstilles slik at det kan hevde seg i internasjonal konkurranse. Kravet til omstilling og god ressursutnyttelse gjelder også offentlig sektor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om en sentrumspolitikk tuftet på vår nasjonale og kristne kulturarv, en sosial fordelingspolitikk, balanse mellom individets rettigheter og fellesskapets behov og en prioritering av familie og oppvekstmiljø for barn og unge. Som et rikt land må Norge ha et sterkt engasjement for internasjonal solidaritet og fredsbygging.

       I utnyttingen av vårt lands rike naturressurser vil disse medlemmer legge til grunn et forvalteransvar bygd på en langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning som ivaretar hensynet til miljøet og kommende generasjoner.

       Disse medlemmer mener norsk eierskap i næringslivet vil bidra til å sikre nasjonal kontroll over ressursene og en aktiv distriktspolitikk som kan holde hele landet i hevd.

       I tråd med disse politiske prioriteringene mener disse medlemmer at de viktigste utfordringene i den økonomiske politikken er knyttet til:

       Disse medlemmer viser til at Norge er et av de rikeste land i verden og et godt land å bo i - for de fleste av oss. Norges rikdom og velferd har tre hovedårsaker:

       Disse medlemmer vil peke på at en nå ser klare tegn på at utviklingen går i en annen retning. Dette gjelder bl.a.:

       Disse medlemmer vil legge særlig vekt på disse forholdene ved behandlingen av statsbudsjettet for 1996. Oljeavhengigheten må reduseres, gjennom et lavere utvinningstempo og ved å vri investeringer fra sokkelen til verdiskaping, sysselsetting og klimatiltak på fastlandet. Samfunnets midler fordeles på en mer rettferdig måte, det må tas et krafttak for økt sysselsetting og for å bedre helse- og omsorgstilbudet, og miljøtiltakene må trappes opp.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at den økonomiske vekst og økningen i sysselsettingen ligger over langtidsprogrammets tall og at det derfor må ansees som skuffende at ikke ledigheten har gått mer ned. Spesielt er det illevarslende at langtidsledigheten har gått opp i 1995. Dette har etter disse medlemmers mening sammenheng med at kvaliteten på tiltak og kompetansebyggingen ikke har vært god nok. Det vises i denne sammenheng til Riksrevisjonens evaluering av AMO-kursene.

       Disse medlemmer viser til sine respektive særmerknader og egne forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at hovedmålene for den økonomiske politikken må være full sysselsetting, rettferdig fordeling og en langsiktig forsvarlig og bærekraftig miljøpolitikk. De viktigste utfordringene blir dermed å utnytte samfunnets samlede ressurser slik at disse målene kan oppfylles. Et hovedelement i politikken må være å forhindre at den alt for høye ledigheten biter seg fast og å få redusert langtidsledigheten raskt. Disse medlemmer viser til at den økonomiske oppgangen i Norge har vært sterk de siste årene, uten at dette har gitt vesentlig lavere ledighet. I den samme perioden er fordelingen i Norge blitt skjevere, både mellom eiere og ansatte og mellom grupper av ansatte. Den siste tiden har særlig topplederne i næringslivet vist manglende solidaritet og en fullstendig mangel på respekt for de ansattes moderasjon og ønsket om lik fordeling ved å tildele seg selv svært store lønnstillegg. Disse lønnstilleggene har både kommet i form av ordinær lønn og i form av « gyldne opsjoner » og andre former for kapitalgoder.

       Disse medlemmer viser til at den sterke investeringsoppgangen og de gode internasjonale konjunkturene ikke har maktet å påvirke sysselsettingen nevneverdig. Lavere ledighet kan ikke oppnås ved å overlate til næringslivet alene å sysselsette flere. Samtidig som overskuddet stiger i de fleste bedrifter, øker de samme bedriftene utbetalingene av utbytte og reduserer antall ansatte. Full sysselsetting krever politiske valg bl.a. om hvordan samfunnets felles ressurser best kan disponeres.

       Komiteens medlem fra Venstre sier seg enig i regjeringens prioritering av øket sysselsetting innenfor de rammene hensynet til miljøet setter.

       Dette medlem peker videre på den svært gode utviklingen i norsk økonomi. Imidlertid er det slik at svært mye av den gode økonomiske utvikling skyldes forhold norske myndigheter i liten grad har kontroll med. Tilsynelatende leder dette enkelte til å tro at man heller ikke kontrollerer virkemidler som i sterkere grad kan bidra til å redusere arbeidsledigheten. Det er heldigvis liten grunn til å tro at denne analysen er riktig, og det vises i denne forbindelse til Venstres alternative budsjett for 1996.

       Dette medlem uttrykker bekymring over det offentlige engasjement på eiersiden i norsk næringsliv. For det første reiser dette spørsmål om den økende rolle for det offentlige utfordrer den etablerte oppfatning om maktfordeling og rolledeling mellom offentlig og privat sektor i økonomien. For det annet havner offentlige instanser og politikere i potensielt svært uheldige dobbeltroller. Det blir nødvendig å holde oppsyn med f.eks. offentlige miljøkontrollinstansers uavhengighet i forhold til tunge offentlig eide industriaktører. For det tredje bidrar rolleblandingene til å skape en illusjon om styring som tilslører realitetene. Det er etterhvert åpenbart for de fleste at det offentlige, i det øyeblikk man utnytter sin eierposisjon til styring etter samfunnsmessige mål, ikke lenger er noen god eier. Styring må skje gjennom generell rammelegging. En tydeligere kamp om denne type styringselementer kan bidra til bedre å klargjøre reelle forskjeller i norsk politikk.

       Dette medlem ønsker derfor at det offentlige reduserer sitt engasjement på eiersiden i norsk næringsliv, og viser til egne forslag om dette.

       Dette medlem mener regjeringen i sin økonomiske politikk er for opptatt av å tilfredsstille behovene til de store aktørene i norsk næringsliv. Et eksempel er hvordan kraftkrevende smelteverksindustri, virksomheter som i det alt vesentlige eies av industrikonsern som går med flere milliarder i overskudd, samtidig mottar milliardsubsidier over statsbudsjettet i form av subsidiert kraft. Disse midlene kunne gitt vesentlig flere arbeidsplasser om de ble benyttet til andre tiltak for næringslivet, og viser til egne forslag om dette.

       Dette medlem viser til at det alt vesentlige av nye arbeidsplasser i privat sektor kommer i småbedrifter. Det er derfor behov for en ny politikk overfor disse, som på en helt annen måte i dag kan være et uttrykk for samfunnsmessig anerkjennelse av disse virksomhetene. Også i debatten om norsk eierskap av norske bedrifter, er det relevant å vise til at de fleste småbedriftene er lokalt eiet, svært ofte med eieren selv aktiv i bedriften. Denne eierformen bør støttes opp om. Det vises i den forbindelse til eget forslag om fjerning av delingsmodellen for aktive eiere i aksjeselskap.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin egen fraksjonsmerknad når det gjelder kommentarer til hovedtrekkene i den økonomiske politikken. Dette medlem vil ellers peke på at det oppstår en nokså meningsløs situasjon når f.eks. regjeringspartiets medlemmer i finanskomiteen påstår at de er for politiske målsettinger som krever en politikk som er det stikk motsatte av den politikk regjeringen fører. Ett eksempel på dette er påstanden litt lenger fram i denne innstillinga om at « den viktigste oppgaven fremover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet ». Dette medlem synes dette er vakre ord, men Rød Valgallianse har solid erfaring for at den som skal arbeide for å nå disse to målene samtidig er nødt til å bekjempe den økonomiske politikken som regjeringen fører. Derfor følger dette medlem den gamle tommelfingerregelen om at det er dumt å være med på en overflatisk tilslutning til vakre politiske utsagn når vi vet at de som står bak dem, fører en praktisk politikk som er det stikk motsatte av de vakre ordene.

2.2.2 Finanspolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at finanspolitikken må innrettes slik at den har en stabiliserende rolle. I perioder med god vekst i den private delen av norsk økonomi må derfor budsjettpolitikken innrettes med sikte på at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at dersom en konjunkturoppgang blir for sterk, støter en raskt mot flaskehalser i arbeidsmarkedet eller i andre deler av økonomien. I så fall vil pris- og kostnadsveksten skyte fart, og konkurranseevnen svekkes. Over tid vil dette svekke grunnlaget både for sysselsettingen og velferden. En stimulering av økonomien i en konjunkturoppgang, i den hensikt å bringe ledigheten raskere ned, vil således kunne føre til pressproblemer og tiltagende pris- og kostnadsvekst som gjør det vanskeligere å oppnå lavere ledighet på mer varig basis. Flertallet mener at arbeidsledigheten over tid kan senkes mer ved en jevn og langvarig oppgang i økonomien enn ved en kraftig og kortvarig vekst. Flertallet mener derfor at målet om arbeid til alle tilsier at en i den nåværende sterke oppgangskonjunkturen må føre en stram finanspolitikk. Flertallet mener at det samtidig må legges stor vekt på å bedre arbeidsmarkedets virkemåte.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det er stor avstand mellom den retorikk Regjeringen benytter og den faktiske innretting av Regjeringens politikk. Dette kan eksemplifiseres ved følgende punkter:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, mener at det er en hovedutfordring i den nåværende konjunkturfasen å bidra til at den sterke oppgangen ledes over i en økonomisk utvikling med stabil vekst som bringer ledigheten gradvis ned, men uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Flertallet viser til at det basert på tidligere erfaringer nå er en betydelig risiko for at vi kan ledes inn i en utvikling der lønnsveksten, særlig i industrien, øker så mye at den kostnadsmessige konkurranseevnen blir svekket. I denne situasjonen er det avgjørende at budsjettpolitikken innrettes slik at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener at man for å oppnå en utvikling der stabil vekst faller sammen med sysselsettingsvekst, men uten økende pris og lønnsvekst bør ha en annen profil på finanspolitikken enn det Regjeringen legger opp til. Statsbudsjettets utgifter må strammes kraftigere til og det må gis skatte og avgiftslettelser til lønnsmottagerne slik at reallønnsøkninger kan oppnåes uten nominelle tillegg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil også peke på at den reform i rentefastsettelse i Statens Lånekasse for Utdanning som Høyre legger opp til ville lettet den økonomiske situasjonen for store grupper med lang utdannelse og gitt et grunnlag for lavere lønnstillegg.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener dessuten at finanspolitikken må ha et langsiktig perspektiv. Etter århundreskiftet vil offentlige utgifter knyttet til den eldre delen av befolkningen øke sterkt, samtidig som statens inntekter fra petroleumsvirksomheten må ventes å avta. Konjunkturoppgangen og de forventede voksende petroleumsinntektene de nærmeste årene må derfor benyttes til å bygge opp reserver på statens hånd, gjennom overskudd i statsforvaltningen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslag i tidligere budsjettinnstillinger der en har gått inn for et lavere og jevnere oljeutvinningstempo. Disse medlemmer støtter Regjeringens linje med å sette av reserver til fremtidige generasjoner, spesielt fordi de vil « arve » økonomiske forpliktelser i form av opparbeidede trygderettigheter og miljøopprydding. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at det er et godt alternativ å ha en lavere utvinningsgrad og at en større del av ressursene utnyttes i framtida. Dette vil bl.a. få konsekvenser for hvordan partiet ønsker at omfanget av tildelinger skal være i 15. konsesjonsrunde. For disse medlemmer er det i den nåværende situasjon uaktuelt å bruke petroleumsloven for å begrense dagens produksjon.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at hvis en også i framtiden skal ha handlefrihet til å motvirke økonomiske tilbakeslag, må budsjettbalansen rettes opp igjen når økonomien igjen vokser. De offentlige budsjettene må styrkes, slik at en får økonomisk handlefrihet når konjunkturene før eller senere snur.

       Flertallet understreker at en stram finanspolitikk i den nåværende konjunkturfasen vil understøtte penge- og valutapolitikken, og dermed bidra til at vi kan holde norske renter på et lavt nivå. Når pengepolitikken styres ut fra hensynet til en stabil valutakurs, og dette gir lav rente, blir finanspolitikken det helt avgjørende virkemiddelet for å sikre en forsvarlig etterspørselsutvikling.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at det som rettesnor for budsjettpolitikken legges til grunn at den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter i gjennomsnitt for programperioden 1994-1997 skal være lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at i retningslinjene som er trukket opp gjennom Solidaritetsalternativet i Regjeringens langtidsprogram er det videre presisert at i perioder med sterk vekst i økonomien bør utgiftsveksten bringes klart under veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge. Flertallet er enig i dette. Basert på utsiktene til fortsatt god vekst i privat etterspørsel, mener flertallet at finanspolitikken bør strammes noe til i 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener at de målsettinger som med dette er trukket opp er å betrakte som minimumskrav for finanspolitikken. En utvikling der den offentlige utgiftsveksten er lavere enn veksten i Fastlands-Norges økonomi er en forutsetning for å redusere den offentlige andelen av verdiskapningen. Disse medlemmer mener den innstramning Regjeringen legger opp til ikke er tilstrekkelig hverken ut i fra et ønske om en stabil vekst på mellomlang sikt eller ut i fra et ønske om å øke den offentlige sparingen av hensyn til fremtidige skattebetalere.

       Komiteen er enig i at det er viktig å satse på vekst i Fastlands-Norge, og det er særlig viktig å legge til rette for vekst i de mindre bedriftene der det er sysselsettingsveksten kan komme. Komiteen vil spesielt understreke den betydning utdanningen, og generelt gode rammevilkår for småbedriftene, har for å skape konkurransekraftige arbeidsplasser og stabil sysselsetting i årene framover.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at den siste utviklingen i oljemarkedet på nytt understreker den betydelig usikkerheten i statens inntekter som følge av oljeavhengigheten. De endringene som har vært i oljeprisene i det siste er innenfor det variasjonsområdet som må påregnes. Flertallet mener at budsjettpolitikken må innrettes slik at en kan motstå slike svingninger i oljeprisene, uten å måtte gå til drastiske nedskjæringer dersom oljeprisen faller. Flertallet mener at den sterke avhengigheten av petroleumsinntektene tilsier at statsbudsjettet i en normal situasjon bør gjøres opp med overskudd, slik at en kan motstå slike svigninger i oljeprisene. Spesielt er det viktig at staten ikke påtar seg økte byrder i oppgangstider som ikke kan bæres når konjunkturene vender. Dersom utgiftsveksten på nytt økes, vil avhengigheten av oljen øke. Dette vil øke faren for at et oljeprisfall vil tvinge fram betydelige innstramminger i budsjettet.

       Flertallet mener det er grunn til å understreke at bedringer i statens finanser som er anslått for de nærmeste årene i stor grad skyldes en forventet midlertidig økning i inntektene fra petroleumsvirksomheten. Langsiktige hensyn og muligheten for prisfall og svikt i petroleumsinntektene tilsier at en vesentlig del av den forventede økningen i statens petroleumsinntekter de nærmeste årene brukes til å bygge opp midler i Statens petroleumsfond.

       Flertallet mener at økt bruk av petroleumsinntektene innenlands til forbruk eller investeringer i realkapital innebærer en klar fare for tiltagende pris- og kostnadsvekst og en svekkelse av grunnlaget for tradisjonelt konkurranseutsatt næringsvirksomhet. En politikk der staten benyttet framtidige overskudd på statsbudsjettet til å bygge opp fordringer på privat sektor i Norge, ville ha tilsvarende uheldige virkninger på etterspørselen innenlands.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at en politikk basert på økt bruk av statens petroleumsinntekter innenlands ville svekke målsettingen om å bedre næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne og således gjøre det vanskeligere å nå målet om arbeid for alle.

       Flertallet viser til retningslinjene for Petroleumsfondet slik de er fastsatt av Stortinget, jf. Innst.O.nr.32 (1989-1990). Flertallet vil understreke at formuesoppbyggingen i fondet vil være en viktig indikator for prioriteringen av de langsiktige hensyn i den økonomiske politikken. Flertallet er enig med Regjeringen i at overføringen fra Petroleumsfondet til statsbudsjettet i 1996 bare skal dekke det oljekorrigerte underskuddet. Dette innebærer at hele overskuddet på statsbudsjettet i 1996 tilføres Statens petroleumsfond. Flertallet legger således til grunn at statsbudsjettet formelt gjøres opp i balanse.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det er sentralt at man nå ikke forlater den brede enigheten om Petroleumsfondet som gikk ut på at fondets midler skal forvaltes som fordringer på utlandet. Disse medlemmer mener hensynet til en bedre balanse mellom belastningene på dagens og morgendagens skattebetalere tilsier at den fondsmessige underbyggingen av folketrygden styrkes. Fremskrivninger, som de som ble presentert i sentralbanksjefens årstale for 1995, tydeliggjør at et helt sentralt mål for fondet vil være å bidra til å finansiere de økende utbetalingene over Folketrygden som vil være et resultat av den demografiske utviklingen i første del av neste århundre. Disse medlemmer mener det vil bli lagt større vekt på dette forhold ved en omdanning av « Petroleumsfondet » til et « Støttefond for Folketrygden ».

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « « Statens Petroleumsfond » omdannes til « Folketrygdens Støttefond ». »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti støtter i hovedsak forslaget til Petroleumsfond og opplegget for disponeringen av midlene i det. Disse medlemmer vil imidlertid foreslå at en begrenset del av fondet settes av til et eget fond for forskning på alternative energikilder, slik at den kan sikres et jevnt og tilstrekkelig nivå uavhengig av de årlige budsjettbevilgninger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at sammenlignet med anslag på regnskap for 1995, innebærer Regjeringens budsjettopplegg for 1996 isolert sett en innstramming i den innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester på om lag 1 % av BNP for Fastlands-Norge, målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren.

       Flertallet har videre merket seg at overskuddet (nettofinansinvesteringer) i offentlig forvaltning, hvor også kommunene inngår, etter Regjeringens opplegg, anslås til vel 18 mrd. kroner i 1996 mot 14 mrd. kroner i 1995. Overskuddet i 1996 tilsvarer om lag 1,9 % av BNP. Til sammenligning tilsier Konvergenskriteriene etter EUs Maastricht-avtale at underskuddet ikke må være større enn 3 % av BNP.

       Komiteen viser til at inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift hadde statsforvaltningen en netto finansiell formue på 236 mrd. kroner ved utgangen av 1994, som etter anslagene i meldingen vil øke med om lag 8 mrd. kroner i løpet av 1995 til 244 mrd. kroner.

       Komiteen viser til at statsbudsjettets utgifter etter Regjeringens opplegg anslås redusert reelt med om lag 1/2 % fra 1995 til 1996 når det korrigeres for enkelte konjunkturbestemte regnskapsmessige forhold. Gitt anslagene for norsk økonomi gir dette et overskudd på statsbudsjettet før avsetning i Petroleumsfondet på 10,6 mrd. kroner i 1996. Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen på veksten i statsbudsjettets utgifter, på hvilket overskudd budsjettet skal ha, og hvor stor avsetningen til Petroleumsfondet skal være.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til en vurdering av retningslinjene for Petroleumsfondet, herunder en vurdering av alternative retningslinjer for plassering av fondsmidlene, i Langtidsprogrammet 1998-2001.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ber om at Regjeringen i forbindelse budsjettsalderingen legger frem et tallgrunnlag som viser hvor store avsetninger man årlig burde foretatt til et « Støttefond for Folketrygden », dersom aktuariske prinsipper ble lagt til grunn. På bakgrunn av disse tallene vil Høyre be Regjeringen revidere retningslinjene for fondet slik at disse legger større vekt på fondsoppbyggingen, og i større grad frigjør denne fra de løpende oljekorrigerte underskudd på statsbudsjettet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med salderingen av budsjettet fremlegge et tallgrunnlag som viser hvor store avsetninger man årlig burde foretatt til fond, dersom aktuariske prinsipper ble lagt til grunn for fondsdekning av de fremtidige forpliktelsene folketrygden i dag tar på seg. »

       Disse medlemmer ser på ordningen der Norges Bank forvalter fondet som en midlertidig løsning. Disse medlemmer mener fondet bør ha bredere investeringsmuligheter enn det Departementet så langt har lagt opp til. Fondet bør forvaltes ut fra ønsket om en høy langsiktig avkastning gitt fornuftige krav til sikkerhet og likviditet. Disse hensyn vil kunne åpne for at både aksjer og eiendom kan inngå i porteføljen. Disse medlemmer mener Norges Bank neppe er rett institusjon til å forvalte et fond med slike investeringer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at langsiktige beregninger for utviklingen i norsk økonomi viser at redusert vekst i arbeidsstyrken og redusert nivå på petroleumsinntektene vil bidra til at det på lang sikt kan bli vanskelig å oppnå like høy økonomisk vekst som i 1970- og deler av 1980-årene. Flertallet vil i denne sammenheng understreke betydningen av å legge til rette for at arbeidstilbudet ikke svekkes.

       Flertallet vil peke på at med begrenset vekst i offentlig sektors inntekter og økende utgifter til Folketrygden vil kravet til en rimelig offentlig budsjettbalanse legge klare begrensninger på mulighetene for vekst i offentlig forbruk og investeringer framover. Flertallet mener at en må unngå en for stor skattebyrde på framtidige generasjoner. Flertallet mener derfor at det ikke er rom for nye kostnadskrevende reformer over offentlige budsjetter. Nye satsinger må derfor skje gjennom omprioriteringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at finanspolitikken må innrettes slik at den bidrar til å oppfylle de overordnede politiske målene; full sysselsetting, en rettferdig fordeling og bærekraftig miljø. Disse medlemmer viser til at Regjeringens budsjettforslag for 1996 ikke bidrar til dette.

       Hvis finanspolitikken ikke innrettes på å redusere ledigheten ytterligere, risikerer vi at særlig langtidsledigheten vil bli et omfattende og langvarig problem. Oppgangen de siste årene har vist at den tidligere sammenhengen mellom økonomisk vekst og sysselsetting på det nærmeste er brutt, og at andre virkemidler må tas i bruk.

       Disse medlemmer vil påpeke at utvinningen av råolje på norsk sokkel har økt fra 74,5 millioner tonn oljeekvivalenter (mtoe) i 1989 til 128 mtoe i 1994, dvs. med 71 prosent på fem år. Regjeringen planlegger å øke produksjonen ytterligere. Forventet produksjon i 1995 er 138 mtoe og i 1996.155 mtoe. Dette er en kraftig økning i forhold til Regjeringens langtidsprogram for 1994-97.

       Disse medlemmer viser til at oljeavhengigheten i norsk økonomi er et resultat av et høyt investeringsnivå på sokkelen, et høyt utvinningstempo, og resultatet av en vedtatt politikk. Disse medlemmer mener at en langsiktig forsvarlig forvaltning av oljeressursene betyr at investeringsnivået og utvinningstempoet må reduseres. Disse medlemmer viser til at dette betyr en alternativ forvaltning av oljeressursene basert på ressurssparing framfor ensidig finanssparing. Disse medlemmer viser til at dette både er forsvarlig ressursforvaltning og en forsvarlig økonomisk politikk. Disse medlemmer viser til at oljeprisen presses nedover pga. overproduksjon av olje på verdensmarkedet, og at et lavere utvinningstempo kan bidra til høyere oljepris. Disse medlemmer mener at Regjeringen må ta initiativ overfor andre oljeeksporterende land for å begrense oljeutvinningstempoet og sikre en høyere oljepris på verdensmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil fremme forslag om å redusere oljeutvinningen med 10 % i 1996. Etter departementets beregninger vil dette innebære 7,5 mrd. kroner mindre i overskudd enn Regjeringens opplegg. Disse medlemmer fremmer forslag om å avsette resten av overskuddet, 3,1 mrd. kroner, i et aksje- og forvaltningsfond for å sikre norsk eierskap i næringslivet.

       Disse medlemmer vil vise til tidligere erfaringer med forsøk på finanssparing. Pga. sterke pressgruppers krav om økt materiell velferd har ikke midlene blitt spart, men er tatt ut i økt forbruk. Dagens oljepolitikk vil innebære økt lønns-, pris- og kostnadsvekst. Samtidig vil norske kroner styrke seg overfor andre valutaer dersom renten ikke settes ned. Rentenedsettelse vil imidlertid føre til ytterligere forbruksvekst. Mest realistisk vil derfor dagens oljepolitikk svekke norsk næringslivs konkurranseevne, gjennom sterk kronekurs. Dette svekker norsk vare- og tjenesteproduksjon.

       Disse medlemmer er enige i at finanspolitikken må ha et langsiktig perspektiv. Det er derfor viktig å bidra til at norsk økonomi blir mer robust overfor ulike påvirkninger. Disse medlemmer mener det er klokt å dreie investeringer fra offshoresektoren til Fastlands-Norge slik at man på sikt kan gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Disse medlemmer vil påpeke behovet for å redusere investeringstempoet i Nordsjøen og heller bruke midler til langsiktige investeringer i infrastruktur og til å stimulere « underskogen » i norsk næringsliv - de små gründerbedriftene.

       Disse medlemmer vil understreke at en slik politikk vil sikre økt sysselsetting både på kort og lang sikt. Med dagens kortsiktige oljepolitikk må en vente en sterk reduksjon i både utvinningen, inntektene og sysselsettingen på sokkelen etter årtusenskiftet.

       Disse medlemmer vil påpeke at bruken av statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside er et virkemiddel for å oppnå målene om bl.a. full sysselsetting, en rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer viser videre til den høye arbeidsledigheten. For Senterpartiet er arbeid til alle et overordnet mål. For disse medlemmer er det derfor uaktuelt å bruke arbeidsledighet som et virkemiddel i arbeidet for å holde prisstigningen på et lavt nivå.

       Disse medlemmer er enige i at finanspolitikken må innrettes slik at den har en stabiliserende rolle. I perioder med stor vekst i den private delen av norsk økonomi, må derfor budsjettpolitikken innrettes med sikte på at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk.

       Disse medlemmer vil peke på at økt materielt forbruk fører til økt belastning på naturressursgrunnlaget og miljøet. Disse medlemmer mener det derfor er viktig å erkjenne at målsettingene om full sysselsetting, rettferdig fordeling og ren jord, luft, vann og atmosfære må løses gjennom omfordeling av samfunnets ressurser, framfor tradisjonell økonomisk vekst. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn forslag om økt skatt på høye inntekter samt økte helse- og miljøavgifter. Dette kombineres med redusert moms på basismatvarer og økte bevilgninger til utsatte grupper.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknad fra komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti foran, om behovet for nye virkemidler for å løse ledighetsproblemet.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse særlig til deling av arbeid. Økt økonomisk aktivitet i de private bedriftene gir knapt flere arbeidsplasser, mens virkemidlene som Regjeringen bruker, herunder skatte- og avgiftslette, undergraver grunnlaget for høy offentlig sysselsetting og tjenesteyting.

       Regjeringen legger opp til å redusere den samlede offentlige aktiviteten, overføre midler til privat sektor gjennom skattelette og uendrede avgifter, nedbygge offentlige styringsmidler og fortsatt basere økonomien på kraftige økninger i oljeutvinningen.

       Regjeringens målsetting om at offentlig sektors budsjetter skal vokse mindre enn BNP er også for 1996 overoppfylt.

       Ved å fortsette den sterke oljeavhengigheten, legger Regjeringen opp til en svært kraftig uttapping av naturressurser, uten samtidig å legge grunnlaget for fremtidig energitilførsel og næringsvirksomhet. Regjeringen foreslår samtidig avsetninger til Statens petroleumsfond tilsvarende statsbudsjettets overskudd og avviser alle alternativ til plasseringer i utenlandske finansobjekter. En slik politikk, med et svært høyt og kortsiktig fundert utvinningstempo sammen med rent finansielle plasseringer, vil kunne sette Norge i vesentlig dårligere stand til å møte fremtidige velferdsutfordringer. I tillegg fører en slik politikk til at fremtidige generasjoner frarøves viktige valg om ressursanvendelse og næringsstruktur.

       Disse medlemmer viser til at oljeutvinningen har økt svært sterkt de siste årene, og langt sterkere enn forutsatt i Langtidsprogrammet. Disse medlemmer viser til at den høye utvinningen er en direkte følge av det høye investeringsvolumet. Den beste og mest konsekvente måten å redusere oljeutvinningen på lang sikt er å investere mindre i feltutbygginger. På den måten unngår man kostnader forbundet med oppbygging av en kapasitet man senere ikke ønsker å utnytte fullt ut.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Sosialistisk Venstreparti, som eneste parti, har gått imot en rekke utbyggingsvedtak i Stortinget. Sosialistisk Venstreparti har konsekvent påpekt fordelene ved også å fordele investerings- og anleggsaktiviteten jevnere over tid, slik at svingningene for fastlandsnæringene knyttet til utbygging av oljefelt blir mindre og kapasitetsutnyttelsen bedre.

       Disse medlemmer viser til at forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å gå imot vedtak om feltutbygging er nedstemt i Stortinget. Dersom oljeutvinningen, og dermed oljeavhengigheten, skal reduseres på kort sikt, kreves derfor at den faktiske uttappingen reduseres til et lavere nivå enn hva maksimal kapasitetsutnyttelse tilsier. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om å redusere produksjonen i 1996, med henvisning til petroleumsloven. Dette tilsvarer Norges oljepolitikk i 1986-87, da oljeprisen også var svært lav.

       Disse medlemmer viser videre til at Sosialistisk Venstreparti har vært alene om å påpeke alternativer til et tradisjonelt petroleumsfond, dvs. finansplasseringer i utlandet, ved tidligere behandlinger av petroleumsfond. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om anvendelsen av statsbudsjettets overskudd. Disse medlemmer går inn for at overskuddet dels spares i form av lavere oljeutvinning i 1996, dels i form av et energifond for forskning og utvikling av alternative energiformer, dels i form av et aksjefond for investeringer i fastlandets næringsliv og dels i form av et tradisjonelt petroleumsfond.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil understreke at en sunn økonomisk politikk er avhengig av et riktig samspill mellom ulike virkemidler. Det er viktig at det i en periode med høye konjunkturer og fare for økt inflasjon holdes igjen på flere felt. En svært ekspansiv petroleumspolitikk kan ikke uten videre kompenseres ved å stramme inn i budsjettpolitikken eller i finanspolitikken for øvrig. Disse medlemmer vil understreke at det vil være galt å bruke offentlig virksomhet alene til å begrense etterspørselspresset. Det vil og være nødvendig å tilpasse det private forbruk.

       Disse medlemmer mener at en for stram budsjettpolitikk er i strid med ønsket om løsningen av viktige samfunnsoppgaver f.eks. innen omsorgssektoren og det vil ha negative konsekvenser for ledigheten. Norge er i en meget gunstig situasjon med overskudd i utenriksbalansen og betydelige finansielle ressurser. De betydelig investeringer som er gjort i Nordsjøen representerer også en materiell reserve for landet gjennom det produksjonspotensiale dette gir. Disse medlemmer vil understreke at selv om en betydelig del av oljeinntektene har gått inn i driftsbudsjettene, er en meget stor del bundet i fysiske installasjoner og representerer en stor nasjonalformue.

       Disse medlemmer har støttet forslaget om opprettelsen av et Statens Petroleumsfond (Oljefondet) og ser med tilfredshet på at det kan være utsikt til at det kan bli avsatt betydelige midler til dette i 1996. Det er likevel grunn til å understreke at selv med et betydelig beløp akkumulert over flere år vil det største « oljefondet » være representert ved naturressursene på kontinentalsokkelen og en optimal utnyttelse av disse.

       Disse medlemmer viser til sin særmerknad i denne innstilling om utvinningsnivå for petroleumssektoren. Disse medlemmer mener aktivitetsnivået på sokkelen best kan påvirkes gjennom konsesjonspolitikken (ved åpning av leteområder og før prosjektering av utbygginger starter) og til dels gjennom utsetting av nye utbygginger. Det er for stor risiko knyttet til produksjonsbegrensninger på ensidig norsk grunnlag. Regjeringen bør i stedet sondere hvorvidt det eksisterer et grunnlag for prisstabiliserende tiltak med andre oljeprodusenter slik det skjedde i 1986. I tillegg bør Regjeringen vurdere å vente noe med tildeling i 15. konsesjonsrunde.

       Det vil være dårlig ressursutnytting å hindre tapping av felter som allerede er i produksjon. Disse må heller utnyttes mest mulig. Derfor må begrensninger legges på framtidig virksomhet gjennom redusert letevirksomhet og utsetting av prosjektering av ny utbygging.

       Komiteens medlem fra Venstre mener det er grunnlag for en enda strammere finanspolitikk. Det offentliges andel av norsk økonomi er svært høy. Veksten i sysselsettingen må komme i privat sektor, en innstramming av de offentlige utgiftene vil kunne gi et bedre grunnlag for dette.

       Dette medlem er kritisk til at Regjeringens foreslåtte statsbudsjett ikke setter av mer enn om lag to tredeler av økningen i det offentliges oljeinntekter på det foreslåtte Petroleumsfondet. Dette betyr at budsjettets faktiske oljeavhengighet øker fra 1995 til 1996. Dette står i sterk kontrast til regjeringens stadige advarsler om dette.

       Dette medlem viser til oppdaterte generasjonsregnskapstall presentert i nasjonalbudsjettet som konkluderer med behov for en kraftig styrking av statsbudsjettets balanse for å bringe budsjettopplegget i en slik langsiktig balanse.

       Dette medlem tror det er mulig å få en lavere arbeidsledighet uten at dette vil føre til pressproblemer i økonomien. For å unngå at det skapes flaskehalser på arbeidsmarkedet er det ønskelig med en reduksjon av arbeidsmarkedstiltakene. Det vises til egne forslag.

       Dette medlem viser til at Venstre i en årrekke har gått inn for en mer langsiktig utbygging av oljeaktivitetene i Nordsjøen. Det nivå som flertallet har valgt å legge seg på de siste 5 årene, særlig det ekstremt høye investeringsnivået i denne perioden, fører til at vår generasjon bruker en uforholdsmessig stor andel av nasjonalformuen i vår egen tid. På denne bakgrunn foreslår Venstre en stans i nye tildelinger og utbygginger i det kommende år. Det vises til egne forslag.

       Dette medlem viser til at Venstre siden begynnelsen av det norske oljeeventyret har ivret for oppbyggingen av et petroleumsfond. Det er derfor gledelig at det for første gang finnes flertall for en slik avsetning. Avsetningen til Petroleumsfondet skulle imidlertid vært større. Det vises her til Venstres alternative budsjett.

       Dette medlem uttrykker stor skepsis til signaler fra regjeringen om at Petroleumsfondet i praksis er å anse som et bufferfond mot kortsiktige svingninger i oljeprisen. Det er ikke holdbart om graden av forpliktelse på en avsetning til Petroleumsfondet er så svak. For Venstre er det selvsagt at avsetningen til Petroleumsfondet skal disponeres i tråd med tidligere retningslinjer, jf Innst.O.nr.32 (1989-1990). Om oljeprisutviklingen skulle tilsi behov for endringer i statsbudsjettet for neste år, må dette forutsettes dekket inn gjennom innstramminger. Å saldere inn svikt i inntektene med økte utgifter må være uaktuell politikk. Dette vil bringe oss i enda større ubalanse med generasjonsregnskapet.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin egen fraksjonsmerknad, særlig avsnittene 3 og 12.

2.2.3 Fraksjonenes budsjettalternativer - hovedtall

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens budsjettframlegg med den endring at bevilgningene til psykiatri økes med 200 mill. kroner mot at bevilgningene til riksveier reduseres med 80 mill. kroner, statlige bygg reduseres med 70 mill. kroner og lønns- og driftsutgifter i departementene reduseres med 50 mill. kroner. Disse medlemmer legger således til grunn det samme nivå på inntekter og utgifter som i Regjeringens framlegg, og stiller som forutsetning for forslag om økte utgifter, at det er flertall for tilsvarende reduksjon i andre utgifter. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet ut fra sitt økonomiske opplegg og ut fra de flertall partiet bidrar til i Stortinget, vil legge til grunn at overskuddet blir i samsvar med Regjeringens framlegg. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag om at hele overskuddet avsettes i Statens petroleumsfond.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiets budsjettalternativ inneholder følgende hovedtall:

       Komiteens medlemmer fra Høyre presenterer helheten i sitt budsjettalternativ i fraksjonsmerknaden. Hovedtallene i budsjettalternativet er:

       Disse medlemmer legger i budsjettforslaget vekt på å kombinere en strammere finanspolitikk med skatte- og avgiftslettelser som tilbakefører større råderett over verdiskapningen til privat sektor, og legger grunnen for større valgfrihet for familiene. Høyre prioriterer økte bevilgninger til helsevesenet, økt kamp mot kriminalitet, styrking av barnefamilienes økonomi, økt timetall i grunnskolen og flere studieplasser gjennom omprioriteringer i statens utgifter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til fraksjonsmerknaden fra disse medlemmer, hvor Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett er presentert i sin helhet.

       Disse medlemmer legger i statsbudsjettet for 1996 særlig vekt på å øke sysselsettingsvirkningen og å redusere arbeidsledigheten, sikre mer rettferdig fordeling og sikre en bærekraftig og langsiktig forsvarlig miljøpolitikk. Dette krever omfordelinger og endringer i forhold til Regjeringens forslag til statsbudsjett. Hovedtallene i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett er:

Økte utgifter 14.367 mill. kroner

Reduserte utgifter 5.313 mill. kroner

Økte inntekter 9.638 mill. kroner

Reduserte inntekter 184 mill. kroner

Totalt budsjettoverskudd 11.000 mill. kroner

       Budsjettoverskuddet disponeres ved avsetning til:

Redusert oljeutvinning 7.500 mill. kroner

Aksjefond 2.000 mill. kroner

Energifond 400 mill. kroner

Petroleumsfond 1.100 mill. kroner

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har lagt fram et alternativt budsjettforslag med følgende hovedtall:

       Økte utgifter:

Familie 969 mill. kroner

Omsorg og helse 1.825 mill. kroner

Skole 808 mill. kroner

Miljø 650 mill. korner

U-hjelp 510 mill. kroner

Kirke og kultur 70 mill. kroner

Kommunal 400 mill. kroner

Næring 635 mill. kroner

Samferdsel 864 mill. kroner

Justis 55 mill. kroner

Forsvar 90 mill. kroner

Diverse saker 50 mill. kroner

Økte inntekter/reduserte utgifter: 8277 mill. kroner

Sum økte utgifter/reduserte inntekter 6926 mill. kr

Sum økte inntekter/reduserte utgifter 8277 mill. kr

Økt overskudd tilføres petroleumsfondet 1351 mill. kr

       Disse medlemmer vil under budsjettbehandlingen i de enkelte fagkomiteer fremme konkrete forslag på de ulike områder. Kristelig Folkeparti vil subsidiært stemme for endel forslag fra andre partier.

       Disse medlemmer vil ved budsjettbehandlingen i fagkomiteene og ved salderingen av statsbudsjettet senere i høst bidra til å skaffe flertall for inndekningsforslag som dekker opp de økte utgiftene som blir vedtatt med Kristelig Folkepartis støtte.

       Komiteens medlem fra Venstre går inn for et strammere budsjettopplegg enn Regjeringen, og øker avsetningen i Petroleumsfondet til om lag 20 mrd. kroner. Samtidig understrekes det at de viktigste elementene i Venstres budsjettopplegg handler om endringer i det skatte- og avgiftspolitiske opplegget i størrelsesorden 10 mrd. kroner. Venstre dreier skattetrykket fra « røde » skatter på inntekt og arbeidskraft til « grønne » skatter på forurensing, energibruk og sløsing med naturressurser. Venstre reduserer utgiftene i statsbudsjettet med 10,7 mrd. kroner. Venstre øker andre utgifter med 5,8 milliarder kroner.

       Dette medlem viser til følgende hovedtall i Venstres forslag til endringer av statsbudsjettet for 1996:

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til følgende hovedtall og forutsetninger for Rød Valgallianses forslag til endringer i Regjeringens statsbudsjettforslag for 1996:

       1. Inntektsvirkningen av Rød Valgallianses skatteforslag er beregnet av Rød Valgallianse sjøl. En forutsetning i disse beregningene er at skattyterne som får økt skatt (kapitalistene og de som har særlig høye inntekter) ikke prøver å unndra seg en slik mer rettferdig fordeling av skattebyrdene. Denne delen av Rød Valgallianses statsbudsjettforslag viser hvilke ressurser som eksisterer til å løse viktige velferdsoppgaver, og som ville kunne tas inn i statskassa til dette bruket dersom kapitalistene hadde akseptert det.

       2. På noen punkter i skatteforslagene har Rød Valgallianse brukt tall fra beregninger vi har fått utført av Finansdepartementet. Det gjelder virkningen av å bruke « skattøret » fra 1993 i fordeling av skatten mellom stat og kommunesektoren, samt fire endringsforslag (egenandeler, heving av grensa for formuesskatt, særfradrag før skatt og redusert marginal skatt for pensjonister med svært lav inntekt). På disse punktene er beregningene gjort på grunnlag av nåværende skatteregler, ikke Rød Valgallianses forslag til skatteregler, og hensyn er tatt til hvordan skattyterne vil tilpasse seg til de nye forslagene.

       3. Rød Valgallianse har fått Finansdepartementet til å beregne budsjettvirkningen av en 30 prosents reduksjon i oljeutvinningen. Ifølge departementet vil dette svekke budsjettet med 26 milliarder. Uten at det er sagt, ser det til at departementet da legger til grunn at en slik reduksjon ikke vil innvirke på oljeprisen. Som verdens for øyeblikket nest største nettoeksportør av olje, vil dette medlem anta at Norges produksjonsvolum vil ha stor virkning på oljeprisen. Reint illustrasjonsmessig legger vi til grunn at en 30 prosents reduksjon av av norsk oljeproduksjon vil medføre en 15 prosents prisøkning på olje. Dette er bakgrunnen for at dette medlem har ført opp 13 milliarder som redusert statsinntekt som følge av Rød Valgallianses forslag om redusert oljeutvinning.

4. Budsjettvirkning av Rød Valgallianses forslag (i milliarder kr)

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, foreslår et vesentlig strammere opplegg enn Regjeringen for 1996. Opplegget har en klar næringslivsprofil, idet avvikling av såvel statlig formuesskatt som investeringsavgiften inngår. I tillegg reduseres arbeidsgiveravgiften med 2 prosentpoeng i sone I. Dessuten lettes skattetrykket radikalt for næringsdrivende som rammes av delingsmodellen da forslaget innebærer full avvikling av toppskatt til staten.

       Dette medlems opplegg har følgende hovedtall:

mill. kroner

2.2.4 Kommuneforvaltningens økonomi

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at kommuneforvaltningens samlede underskudd før lånetransaksjoner er blitt betydelig redusert i de senere årene og 1994 snudd til et overskudd.

       Flertallet har merket seg at kommunesektoren har hatt en reell økning i sine samlede inntekter på om lag 18 % fra 1988 til 1995.

       Den økte ressurstilgangen til kommunene reflekterer en betydelig satsing for å bedre det offentlige tjenestetilbudet på viktige områder og for å styrke sysselsettingen. Flertallet viser til at tallet på personer sysselsatt i kommunal virksomhet i perioden 1988 til 1995 har økt med henimot 85.000.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at med de store oppgavene som er tillagt kommunesektoren, særlig innen utdanning, helse og omsorg, vil det være behov for fortsatt vekst i ressursbruken i kommuneforvaltningen framover. Det er imidlertid ikke rom for en like sterk vekst i kommunenes inntekter som i perioden 1988-1995. For å løse sine viktige oppgaver må kommunene også legge økt vekt på effektivisering og prioritering mellom ulike formål.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, ser klart at det innenfor kommunesektoren ligger mange utfordringer innen områdene utdanning, helse og omsorg. Dette medlem kan imidlertid ikke slutte seg til at en slik erkjennelse er ensbetydende med behov for vekst i den totale ressursbruken i kommuneforvaltningen. Dette medlem er av den oppfatning at det nettopp i kommunesektoren forefinnes et ikke ubetydelig uutløst effektiviseringspotensiale som kan utløses gjennom konkurranseeksponering og større grad av kommunal prioritering. Det må i forhold til kommunesektoren drøftes om dennes hovedoppgave primært er å tilby best mulig tjenester billigst mulig eller om den også skal inngå som et sentralt element i regjeringens program for sysselsettingstiltak. Det vises for øvrig til dette medlems fraksjonsmerknad.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, mener at en effektiv utnyttelse av ressursene i kommunene også er viktig for over tid å kunne føre en forsvarlig finanspolitikk.

       Flertallet viser til at det i proposisjonen om kommuneøkonomien og i Revidert nasjonalbudsjett 1995 ble pekt på at det fortsatt var stor usikkerhet knyttet til skatteanslagene for 1995. Flertallet viser til at det i proposisjonen om kommuneøkonomien på denne bakgrunn ble knyttet følgende forbehold til de varslede inntektsforutsetningene for 1996:

       Flertallet viser til at nivået på kommunenes inntekter i 1996 i meldingen forutsettes å være ca 450 mill. kroner høyere enn varslet i proposisjonen om kommuneøkonomien. I forhold til proposisjonens anslag for 1995, medregnet tilleggsbevilgningene, innebærer dette vekst i inntektene på 3/4 % fra 1995 til 1996. Dersom det tas utgangspunkt i de reviderte anslagene for 1995, dvs. også medregnet den betydelige merøkningen i skatteinntektene, innebærer opplegget omtrent uendret reelt nivå på kommunenes samlede inntekter fra 1995 til 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at selv om inntektsveksten isolert sett har vært god i kommunesektoren de siste årene, så opplever mange kommuner at det ikke er samsvar mellom oppgavene og de midler som stilles til disposisjon. Dette skyldes flere forhold. Blant annet er forskjellene i kommune- Norge store. Til tross for sterk vekst i skatteinntektene, var det 241 kommuner som i 1994 hadde lavere inntektsvekst enn prisstigningen. Kommunesektoren er pålagt nye oppgaver de siste årene ved gjennomføringen av nye reformer, uten at kostnadene er tilstrekkelig kompensert. I tillegg påføres kommunene større utgifter som følge av bl.a. økende behov for barnehageplasser spesielt i gruppen under 3 år, høyere elevtall og flere eldre over 80. Strengere miljøkrav stiller kommunene overfor store utfordringer særlig på vann- og avløpssiden.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en økning i de øremerkede tilskuddene på i overkant av 1 mrd. kroner. Veksten skyldes blant annet økte statlige overføringer for tilskuddene til tiltak for eldre, grunnskolereformen, psykiatrisk behandling og oppfølging av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Regjeringen foreslår en reell vekst på 180 mill. kroner i kommunesektorens frie inntekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier under behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 1996 i juni foreslo en vesentlig sterkere inntektsvekst i kommunesektoren enn Regjeringen. Disse medlemmer mener at en større del av skatteveksten bør komme kommunesektoren til del og vil foreslå en vesentlig økning både i de frie og i de øremerkede midlene. Det vises til de to partiers alternative budsjetter og til fraksjonsmerknadene der fordelingen av økning til kommunesektoren omtales.

       Disse medlemmer vil peke på den betydning som kommunesektoren har for å skape sysselsetting. I 1994 ble det skapt 8.000 nye arbeidsplasser i kommuner og fylker. Derfor mener disse medlemmer at det er målrettet å omdisponere midler fra dagpenger og/eller arbeidsmarkedstiltak til faste arbeidsplasser i kommunesektoren. I tillegg er det viktig å styrke budsjettposter som har betydning for sysselsettingsveksten i kommunene. Blant annet har kommunale næringsfond vist seg å ha en meget god effekt. Erfaringene viser at begrensede midler fra staten er med å utløse mange nye arbeidsplasser.

       Disse medlemmer viser til den gjennomgangen av inntektssystemet som er i verksatt. Det avdekkes stadig svakheter ved det nåværende systemet og disse medlemmer vil understreke betydningen av at gjennomgangen blir omfattende og grundig. Det er også behov for en omfattende høringsrunde i kommuner og fylker.

       Inntil gjennomgangen av inntektssystemet er avsluttet og forbedringer foretatt, bør ikke øremerkede tilskudd legges inn i utgiftsutjevnende tilskudd og fordeles etter kriteriene i inntektssystemet. Derfor vil disse medlemmer foreslå at bevilgningene til grendeskoler, leirskoler og musikkskoler fortsetter som øremerkede tilskudd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil understreke betydningen av at en vesentlig del av inntektsveksten i kommunesektoren kommer som frie midler. Disse medlemmer er sterkt kritisk til Regjeringens vridning i retning av at så stor andel av overføringene til kommunene er øremerket og at store deler av de frie inntektene også er bundet opp til lovpålagte oppgaver. Disse medlemmer mener hensynet til et aktivt lokalt folkestyre med ansvar for og muligheter til å finne lokale løsninger, i hovedsak må gå foran sentrale myndigheters ønsker om å prioritere lokale innsatsområder, standarden på disse, og likhet i tjenester. Det må være mulighet for ulike prioriteringer og ulike løsninger lokalt, bygd på minstekrav som alle kommunene får økonomiske rammer til å oppfylle.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil ikke foreslå endringer i rammen for kommunene i forhold til Regjeringens opplegg. Disse medlemmer vil peke på at dagens system for statlig styring med kommuneøkonomien medfører store geografiske skjevheter. Disse skjevhetene blir ytterligere forsterket gjennom Regjeringens forslag til reduksjon i skattøren til fylker og kommuner. Disse medlemmer vil og peke på at det i dag ikke finnes gode systemer for sammenligning av tjenestetilbud og kostnadseffektivitet i tjenesteproduksjonen mellom de ulike kommuner. Det er disse medlemmers oppfatning at det i norske kommuner finnes et betydelig potensiale for effektivisering gjennom økt privatisering, konkurranse og brukerstyring. Disse medlemmer vil derfor be om at Regjeringen utarbeider datagrunnlag som beskriver kostnadseffektiviteten i tjenesteproduksjonen i de ulike kommunene og at dette datagrunnlaget er med å danne grunnlag for tildeling av rammetilskuddet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien betyr uendret aktivitet fra 1995 til 1996. Disse medlemmer viser til at disse medlemmer i sitt alternative statsbudsjett for 1995 la til grunn en betydelig høyere aktivitet i kommunesektoren enn hva som ble vedtatt. Dette ville muliggjort et betydelig bedre helsetilbud, bedre barnehagedekning, en kvalitativt bedre skole og sterkere miljøsatsing i kommunene. I tillegg ville kommunene gjennom en sterkere økonomi i mindre grad bli tvunget til innføring av eller økning av usosiale gebyrer og egenandeler, særlig på velferdstjenester.

       Sosialistisk Venstreparti har i lengre tid påvist de svært store forskjellene det er mellom kommuner når det gjelder økonomisk handlefrihet. Kommuner innen samme fylke kan ha forskjeller på over 100 % når det gjelder f.eks. bevilgning pr. elev i grunnskolen, aldershjemsdekningen eller kulturtilbudet. Gjennom økte bevilgninger til skjønnsposten og økte utgiftsutjevnende tilskudd til kommuner og fylkeskommuner vil en del av disse forskjellene kunne reduseres inntil et nytt inntektssystem for kommunene blir vedtatt.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti går imot å redusere skattøret for kommuner og fylker og vil foreslå at merinntektene til skattefordelingsfondet ikke overføres til statskassen med benyttes i kommunesektoren for inntektsutjevning. Dette vil bety totalt 2,1 mrd. kroner i økte inntekter for kommunene. I tillegg fremmer Sosialistisk Venstreparti forslag om å øke skjønnsmidlene med 500 mill. kroner og om å øke utgiftsutjevnende tilskudd, slik at kommunene med svakest økonomi får vesentlig bedret økonomi. Sosialistisk Venstreparti vil også fremme forslag om økte øremerkede overføringer, særlig knyttet til helse og omsorg, utdanning og miljø. Totalt bedres kommunesektorens økonomi med 5,2 mrd. kroner med Sosialistisk Venstrepartis forslag.

       Disse medlemmer viser til fraksjonsmerknader fra disse medlemmer hvor kommuneøkonomien er behandlet mer utførlig.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det er foretatt en endring i skattørene for kommuner og fylkeskommuner i forslaget for 1996. Disse medlemmer er uenig i dette så lenge man ikke har fått Ratsø-utvalgets utredning til behandling. Disse medlemmer vil derfor foreslå uendret skattøre og at den samlede skatt holdes uendret. For å rette opp eksisterende skjevheter i forhold til pålagte oppgaver foreslås ekstra skjønnsmidler med 400 mill. kroner.

       Det vises for øvrig til at Kristelig Folkeparti foreslår ekstramidler på en rekke områder av stor betydning for den kommunale virksomhet i 1996. Det gjelder bla. økte bevilgninger til sykehus, psykiatrisk behandling, eldreomsorg, grendeskoler, kommunale næringsfond mv.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at kommunene generelt opplever sin økonomiske situasjon som stadig vanskeligere. Dels skyldes dette at kommuner og fylkeskommuner gjennom de senere år er pålagt nye oppgaver, eller at eksisterende oppgaver er utvidet. Dels skyldes dette også at stadig mer av kommunenes inntekter kommer i form av overføringer fra staten, og at stadig mer av disse er øremerkede midler kommunene ikke selv kan disponere.

       Dette medlem viser til Venstres alternative budsjettopplegg der kommunene bevilges økte inntekter i størrelsesorden 2 mrd. kroner. Dette omfatter Venstres satsing på helse, eldre og skole, i tillegg til en generell styrking av kommunenes økonomi. Disse midlene framkommer ved at det kommunale og fylkeskommunale skattøre holdes uendret fra 1995 til 1996. På denne måten framkommer midlene som frie midler til kommunene. Venstre har tillit til at lokalpolitikerne vet hva slags oppgaver de står overfor. Venstre ser det derfor som overstyring å trekke midler inn til skattefordelingsfondet, for så å øremerke dem og sende dem ut igjen.

       Dette medlem vil allikevel stå på at det må være et selvsagt krav at kommunene sørger for en mest mulig effektiv ressursutnyttelse. Bl.a. bør kommunene gå igjennom sine innkjøpsrutiner. Samordning av innkjøp med andre kommuner bør være et aktuelt virkemiddel. Kommuner bør også kritisk vurdere nivået på sin egen oppgaveproduksjon. Mange oppgaver kan være aktuelle for anbudsinnhenting og eventuell privatisering. Det viktigste må ikke være hvem som utfører oppgavene, men at de blir gjort.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin fraksjonsmerknad.

       Komiteen viser til at for årene 1995 og 1996 under ett innebærer budsjettopplegget at kommunene får om lag 2 mrd. kroner høyere inntekter enn anslått i proposisjonen om kommuneøkonomien.

2.2.5 Penge- og valutapolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at forskriften for kronens kursordning av 6. mai 1994 står fast.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, er enig i at gjennomføringen av pengepolitikken fortsatt skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Hovedlinjene i penge- og valutapolitikken ligger fast. Når pengepolitikken rettes inn mot stabil valutakurs, betyr det samtidig at et viktig ansvar i stabiliseringspolitikken hviler på finanspolitikken. Flertallet mener at det innenfor de rammene valutaforskriften setter for utformingen av pengepolitikken, bør pengepolitikken bidra til å sikre et fortsatt lav prisstigning og en stabil økonomisk utvikling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener stabilitet i penge- og valutapolitikken er et sentralt element i en samlet økonomisk politikk der viktige ressurs- og fordelingsmessige hensyn blir ivaretatt. Norsk økonomis avhengighet av olje fører imidlertid til at stabilitet i forhold til dollarkursen er minst like viktig som kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Disse medlemmer viser til at lav pris- og kostnadsvekst og stabil valutakurs er et viktig bidrag for stabile rammevilkår for næringslivet og husholdningene. Siden desember 1992 har norske kroner hatt en flytende kurs i forhold til annen valuta. Denne løsningen har vært positiv for Norge, med synkende rentenivå og dempet pris- og kostnadspress.

       Disse medlemmer mener at plassering av budsjettoverskuddet i utlandet vil påvirke valuta- og rentepolitikken. Stabiliteten kan rokkes dersom det høye utvinningsnivået opprettholdes og store midler avsettes i utenlandske fonds.

       Disse medlemmer vil peke på at store overskudd i driftsbalansen med utlandet vil presse opp kursen på norske kroner ytterligere.

       Disse medlemmer har merket seg at den sterke kronekursen allerede har svekket eksportrettet næringslivs konkurranseevne overfor utlandet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at penge og valutapolitikken best kan bidra til økonomisk utvikling og stabil vekst ved å være innrettet mot prisstabilitet. Disse medlemmer mener at dagens valutaforskrift operativt ivaretar denne målsettingen. Disse medlemmer vil peke på at både oppnåelsen av pengepolitikkens mål og den operative målsettingen forutsetter en balansert finanspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti, som eneste parti, gikk imot Norges ensidige tilknytning til EUs valutasystem. Disse medlemmer viser videre til at penge- og valutapolitikken er virkemidler for å oppnå de overordnede målsetningene for den økonomiske politikken, og ikke må opphøyes til mål i seg selv.

       Disse medlemmer viser til at stigende overskudd på betalingsbalansen kombinert med økende statlige fordringer på utlandet vil kunne sette spørsmålet om rente- eller valutakursstabilitet opp mot hverandre.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at rentenivået og den norske kronen har hatt en tilfredsstillende utvikling etter at den ble fristilt i forhold til ECU i desember 1993 og at det norske Nei til medlemskap i EU ikke har forstyrret denne positive utvikling. I den grad den norske konkurranseevnen er svekket det siste året skyldes det en noe sterkere inflasjon og en relativt styrket krone ut fra landets finansielle styrke. Disse medlemmer legger vekt på at lav inflasjon og stabil krone forsvares, også gjennom vårens lønnsoppgjør, men det bør ikke bli en overordnet målsetting i forhold til kampen mot ledighet og andre viktige samfunnsoppgaver.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, betrakter en avpolitisert pengepolitikk med hovedvekt på lav og stabil prisstigning som nødvendig for å gi økonomien stabile rammevilkår. Dette medlem ønsker derfor en uavhengig sentralbank, der prisstabilitet er eneste mål. Det vises for øvrig til dette medlems fraksjonsmerknad hvor dette omtales nærmere.

2.2.6 Inntekts- og fordelingspolitikken

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at et hovedelement i sysselsettingsutvalgets innstilling ( NOU 1992:26 ) er et nært inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet med sikte på å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen. Flertallet viser til betydningen av det inntektspolitiske samarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at en forholdsvis svak produktivitetsutvikling i industrien i Norge i forhold til hos handelspartnerne og en styrking av kronekursen, har bidratt til at den kostnadsmessige konkurranseevnen har utviklet seg mindre gunstig enn lagt til grunn i Langtidsprogrammet. Disse medlemmer vil peke på at dette gjør det nødvendig å vurdere hvordan produktiviteten både i offentlig og privat sektor kan bedres.

       Disse medlemmer viser til at det inntektspolitiske samarbeidet de senere årene har bidratt til å bringe den nominelle lønnsveksten ned på et historisk lavt nivå og dermed isolert sett bidratt til å styrke konkurranseevnen. Bidraget fra lønnsveksten har imidlertid vært mindre enn lag til grunn i Langtidsprogrammet. Disse medlemmer viser til at de samlede lønnskostnadene i norsk industri antas å være på nivå med eller noe i overkant av gjennomsnittet for våre handelspartnere. Norske lønnsmottakere har i årene etter 1989 hatt en klar vekst i reallønnen regnet som årslønn. Disse medlemmer har merket seg at mens spredningen i lønnssatsene i Norge har blitt redusert siden begynnelsen av 1980-tallet, har trenden i de fleste andre OECD-land vært økt spredning. Det er grunn til å anta at denne utviklingen med mindre lønnsforskjeller henger sammen med det inntektspolitiske samarbeidet og de hensyn til lavtlønnede som har blitt tillagt vekt i inntektsoppgjørene. Ifølge OECD er Norge det landet i OECD- området som har minst spredning i lønnssatsene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, mener at en politikk for varig økning i sysselsettingen krever en fortsatt styrking av konkurranseutsatt sektor. Det gir rom for sysselsettingsvekst også i skjermet sektor uten at handelsbalansen svekkes.

       Flertallet mener at en betydelig bedring i konkurranseevnen først og fremst må skje gjennom lavere nominell lønnsvekst i norsk industri enn hos våre viktigste handelspartnere slik forslagene i Sysselsettingsutvalget var basert på.

       Flertallet viser til at tidligere erfaringer både fra vårt eget land og fra andre europeiske land viser hvordan høy kostnadsvekst og en svekkelse av konkurranseevnen kan tvinge fram en finanspolitisk innstramming med påfølgende øking i ledigheten. Tiltakende pris- og lønnsvekst vil også kunne gi økt rente gjennom forventninger om svekket valuta.

       Flertallet mener at lav lønnsvekst direkte vil bidra til å styrke sysselsettingen ved at arbeidskraftkostnadene blir lavere enn ellers, noe som vil gi rom for økte investeringer og nye arbeidsplasser. En lav pris- og kostnadsvekst vil samtidig bidra til å øke handlefriheten i den økonomiske politikken.

       Flertallet vil understreke at lønnsnivået i konkurranseutsatt industri ikke må tilpasses en høykonjunktur. Utgangspunktet for det inntektspolitiske samarbeidet har hele tiden vært å skape en utvikling i norsk økonomi som sikrer at arbeidsledigheten går ned, uten å være avhengig av sterk drahjelp fra utlandet. Også i lys av oljeavhengigheten er det viktig å legge forholdene til rette for annen eksportvirksomhet.

       Flertallet vil peke på at utfordringen forsterkes ved at lønns- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere forventes å bli lav framover. Flertallet understreker at lav kostnadsvekst internasjonalt krever lave nominelle rammer ved lønnsoppgjørene også i Norge, dersom vi skal styrke konkurranseevnen.

       Flertallet mener det må legges stor vekt på at den felles forståelsen som det inntektspolitiske samarbeidet bygger på skal gi fortsatt moderate lønnsoppgjør. Grupper som ikke vil ta del i dette samarbeidet, og som legger opp til krav om betydelige lønnstillegg i oppgjørene, vil bære et stort ansvar dersom norsk økonomi ledes inn i ny lønns- og prisspiral og dermed ny økning i arbeidsledigheten. Flertallet vil understreke det ansvar alle parter har for å bidra til at målet om redusert ledighet kan oppfylles. Flertallet mener at krav om lønnsmoderasjon også må gjelde de som ikke omfattes av hovedforhandlingene. Det samme gjelder for ledende ansatte i næringslivet med individuelle avtaler. Særavtaler forhandlet fram av enkelte grupperinger som utnytter en sterk forhandlingsposisjon, vil ellers svekke den solidariske inntektspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det er varslet høye lønnskrav fra mange grupper ved lønnsoppgjøret 1996. Det skyldes bl.a. følgende utviklingstrekk:

       Disse medlemmer vil understreke at lønnsutjevning har vært et viktig kjennetegn og en stor kvalitet ved det norske velferdssamfunnet. Fortsatt moderate lønnsforskjeller krever imidlertid at også de sterke grupper viser moderasjon. Særlig påligger det lederskapet på arbeidsgiversiden, enten det er i offentlig eller privat sektor, et svært stort ansvar.

       Disse medlemmer vil samtidig understreke betydningen av at det offentlige i sin lønns- og inntektspolitikk reduserer inntektsforskjellene i samfunnet og samlet setter inn tiltak for å utjevne levekår. Regjeringen viser i statsbudsjettet for 1996 liten vilje til å sette inn slike tiltak. Disse medlemmer fremmer forslag om en rekke målrettede tiltak som særlig kommer barnefamiliene og andre i etableringsfasen til gode. Dette gjelder bl.a. nedsatt rente i Statens lånekasse for utdanning, redusert moms på basismatvarer, økt støtte til småbarnsfamiliene, økt engangsstønad ved fødsel og flere barnehageplasser. Disse medlemmer viser til sine respektive fraksjonsmerknader hvor disse tiltakene er mer utførlig omtalt.

       Disse medlemmer er enig i at det inntektspolitiske samarbeidet som har funnet sted de siste årene, har gitt bra resultat i forhold til samlet lønns- og inntektsvekst, mens inntektsfordelingen mellom ulike grupper er for svak. Det inntektspolitiske samarbeidet må bidra til å rette på dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener et inntektspolitisk samarbeid er en sentral forutsetning for oppnå økt realinntekt for lønnsmottakerne, styrket konkurranseevne og økt sysselsetting. Disse medlemmer mener imidlertid at de politiske styringsorganer ikke skal være en aktiv tredje medspiller i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet. De politiske myndigheters oppgave er å legge de generelle rammebetingelser slik til rette at disse gir et grunnlag for et lønnsoppgjør som tar hensyn til ledigheten og til den kostnadsmessige konkurranseevnen. Disse medlemmer vil vise til sitt budsjettopplegg som legger rammebetingelser for moderate nominelle tillegg gjennom å foreslå:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i «Solidaritetsalternativet» er forutsatt at alle parter skal utvise den samme moderasjon når det gjelder lønnsutvikling. Denne forutsetningen er vesentlig for fortsatt oppslutning omkring en moderasjonslinje. Utviklingen siden «Solidaritetsalternativet» ble grunnlaget for Arbeiderpartiets økonomiske politikk viser til fulle at denne vitale forutsetningen ikke er oppfylt. Samtidig med svært lav lønnsvekst for inntektsmottakerne har eierne tatt ut stadig større utbytter fra aksjeselskapene. Denne utvikling er langt på vei en villet utvikling fra stortingsflertallets side, ved at utbetaling av aksjeutbytte ikke beskattes på mottakers hånd. Utbetaling av utbytte står i direkte konflikt med målsetningen om full sysselsetting, ved at dette overskuddet kunne bidra til å trygge arbeidsplasser gjennom f.eks. investeringer i bedriften. Utbytteutviklingen viser også hvordan eiersiden ikke er interessert i å oppfylle sin del av forutsetningene i « Solidaritetsalternativet », men tvert imot øker sin inntekt samtidig som det forventes at de ansatte skal være tilbakeholdende.

       Disse medlemmer viser også til at lederskapet i næringslivet har vist manglende vilje til å oppfylle sin del av « Solidaritetsalternativet ». I hele perioden « Solidaritetsalternativet » har vært rettesnor for Regjeringen har stadig nye toppledere bevilget seg selv svært store lønnsøkninger. I den samme perioden har de samme lederne, dels i rollen som bedriftsledere og dels som tillitsvalgte i NHO, krevd av de ansatte at disse skulle utvise moderasjon. I tillegg til de åpenbare og synlige lønnsøkningene har de samme lederne bevilget seg store inntektsoverføringer i form av opsjonsavtaler, aksjer til underkurs og andre frynsegoder.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om at alle slike tilleggsytelser skulle oppgis i årsregnskap for aksjeselskapene, men at dette ikke fikk stortingsflertallets støtte. Derfor har en rekke av disse avtalene kunne skjules for aksjonærer og for allmennheten.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å forby slike avtaler som del av ansettelsesforhold i forbindelse med trontaledebatten høsten 1995.

       Disse medlemmer viser til slutt til at det er liten eller ingen sammenheng mellom bedriftenes lønnsomhet og deres sysselsettingspolitikk og overhodet ingen sammenheng mellom næringslivsledernes lønn og selskapenes resultater.

       Disse medlemmer viser til at staten og hele offentlig sektor er en svært viktig arbeidsgiver for kvinner. Disse medlemmer viser også til at lønnsforskjeller mellom kvinner i menn reduseres svært langsomt, og at en totalramme for lønnsoppgjøret på 3 % slik Regjeringa legger opp til ikke vil gi rom for store framskritt i arbeidet for likelønn - selv om det prioriteres på topp av partene. Disse medlemmer viser til at Stortinget har direkte arbeidsgiveransvar for statlig sektor. Dette arbeidsgiveransvaret har f.eks. medført at stortingsflertallet vedtok å heve topplederlønningene i staten. Disse medlemmer mener at Stortinget også har ansvar for å gi klare signaler til regjeringa at likelønnsarbeidet skal prioriteres. Disse medlemmer viser for øvrig til fraksjonsmerknad der det varsles at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av budsjettet for Administrasjonsdepartementet, vil fremme forslag om å bevilge en « kvinnepott » i forbindelse med lønnsoppgjøret i staten for 1996 på 500 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til arbeidet i Sysselsettingskommisjonen og partiets merknader til langtidsprogrammet for inneværende periode. Det framgår der at man i hovedsak støtter det såkalte « solidaritetsalternativ ». Disse medlemmer vil imidlertid understreke at mens langtidsprogrammets mål for sysselsettingsvekst er mer en overoppfylt ligger utviklingen av ledigheten forholdsvis etter. Disse medlemmer mener det er grunn til å rette oppmerksomhet mot det forhold at overtidsbruken i mange bedrifter er så høy og at det gjennom investeringer er en økende tendens til å erstatte mennesker med maskiner. En slik tendens vil forsterkes ved et misforhold mellom beskatning av arbeidskraft og kapital.

       Komiteens medlem fra Venstre mener den moderate lønnsutviklingen har vært et viktig bidrag til styrking av norsk konkurranseevne overfor utlandet. Partene i arbeidslivet må kunne forutsettes å fortsatt bidra til styrking av Norges økonomiske stilling gjennom en videreføring av denne linjen. Det påpekes at følgene av denne moderasjonslinjen er positive både for arbeidstagere og arbeidsgivere. Det er imidlertid alltid en fare for at sentralt dirigerte oppgjør kan føre til at virksomheter forpliktes på en lønnsvekst som går utover deres lønnsevne.

       Dette medlem vil sterkt beklage at ledere i næringslivet i perioden ikke har utvist tilstrekkelig skjønn i verdivurderingen av sin egen arbeidsinnsats. Dette har fått sitt uttrykk i uforståelige lønnstillegg og gevinstavtaler uten noe realistisk samsvar med en rimelig verdivurdering av den innsatsen man har utført. Dette er mer enn noe annet et utslag av avstand mellom eierne av virksomhetene og den faktiske drift. Dette blir derfor nok et argument til fordel for at aktivt eierskap bør stimuleres.

       Dette medlem uttrykker skepsis til regjeringens stadige deltagelse i lønnsoppgjørene i form av bidrag der man i realiteten forplikter Stortinget til å vedta kostnadskrevende tiltak som en del av løsningen i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet. Dette fører til at Stortingets innflytelse over politikkutformingen svekkes.

       Dette medlem tar avstand fra Regjeringens forhåndsannonsering av at rentekutt i Statens lånekasse for utdanning vil bli foreslått i forbindelse med lønnsoppgjøret, snarere enn i statsbudsjettet. Dette medlem kan allerede nå signalisere at man går i mot et slikt forslag framsatt på slik måte. Dette medlem viser ellers til eget forslag om rentekutt på 1 prosentpoeng i Venstres budsjettalternativ.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse har hele tida vært mot det såkalte solidaritetsalternativet. Arbeidstakerne er blitt påtvunget moderasjon i lønnsoppgjøra, mens kapitalistklassen har innkassert store gevinster. For å øke profitten sin rasjonaliserer de store konserna slik at det blir færre arbeidsplasser, ikke flere. De enorme overskudda skal for all del ikke brukes innenlands, men investeres i utlandet. Slik utvikles en norsk imperialistisk politikk.

       Tariffoppgjøret 1995 var med på å sette kvinnelønna i fokus. Stadig flere kvinner ser at moderasjonslinja hindrer dem i å oppnå likelønn og at rammene for tariffoppgjørene er for trange for å få gjennomført likelønn. Da statsbudsjettet ble lagt fram, var en rekke fagforeninger møtt fram utafor Stortinget med krav om at Storting og regjering må ta ansvar for den urettferdig lave kvinnelønna og ulikelønna mellom menn og kvinner.

       Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:

       « Det settes av en pott på 3.307 mill. kroner til heving av kvinnelønna i forbindelse med tariffoppgjøret 1996.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil motarbeide alle korporative trekk i det norske samfunn, som særlig kommer til syne under det som kalles « inntektspolitikk ». Typisk her er at staten går inn som en tredje part i lønnsforhandlingene, i den hensikt å få sentral kontroll med den viktigste prisen i samfunnet, nemlig avlønningen av arbeidskraften. Denne kontrollen får myndighetene ved å selge partene dyre sosiale reformer - betalt av skattebetalerne. Ved å fjerne fundamentale markedssignaler på denne måten i sin blinde iver efter å regulere abstrakte makroøkonomiske størrelser uten å skjele til mikronivåets grunnleggende egenskaper, gjør myndighetene ikke bare ubotelig skade på økonomien og dens virkemåte, men tilraner seg også makt på enkeltindividets bekostning. Dette medlem minner om at korporativismens historie knapt har annet å vise til enn motorveier i et land uten biler og en formidabel krigsindustri.

       Dette medlem har i motsetning til de øvrige medlemmer av komiteen, ingen målsetning om å holde lønningene nede. Tvert imot bør lønningene være et signalet til aktørene i markedet, både dagens arbeidstakere, men også den unge som ennå ikke har valgt utdannelsesbane, om hvilke sektorer, næringer og yrker en bør satse på. Bli det press i en sektor av økonomien, er jo økte lønninger den eneste måten å tiltrekke seg arbeidskraft på; og at arbeidskraften flytter hit er jo riktig, for « presset » skyldes jo at det er behov for og ønske om produktene fra denne sektor. Dette medlem har bitt seg merke i et ønske fra sosialdemokrater i de andre partiene om å unngå « forskjeller » og ønsket om et homogent samfunn. Da er det viktig på det sterkeste å advare mot bruken av prisreguleringer som virkemidler. Vil man ha utjevning bør dette skje ved overføringer til de man ønsker å støtte. Prisen er nemlig det fundamentale instrument, signalgiver, ressursallokerer og stabilisator i det kapitalistiske system vi i prinsippet tilhører. Det er prisen som gjør at et system med desentraliserte beslutninger til sosialistenes forundring ikke kollapser, men gir mirakuløst nok orden og, som historien viser, velstand og fremskritt. Prisen forteller hva det er relativ knapphet på, og den ansporer til å frembringe mer av dette. Prisen fordeler knappe ressurser slik at disse går dit det er størst bruk for dem. Prisen forteller hva folk vil ha av varer og tjenester. Prisen må ikke røres!

       Dette medlem erkjenner at med dagens lovbeskyttede og subsidierte fagforeningsmakt vil grupper som « er i en sterk forhandlingsposisjon » bidra til en hysterese-effekt ved at lønningene er stive nedover. Det må i denne sammenheng nevnes at for det første er slike gruppers makt ofte fremkommet gjennom offentlige reguleringer, privilegier og konsesjoner, jf. heismontørene, eller indirekte gjennom importvern og subsidier, jf. skipsbyggere. For det andre vil man med en flytende valutakurs kunne slippe å skjele så mye til hva naboene gjør, og dermed unngå maktsentraliserende virkemidler som disse korporativistiske kunstgrep, da valutakursen hele tiden vil korrigere for ubalanser i de nominelle lønninger på makronivå.

       Dette medlem vil også påpeke det latterlige i ønsket fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om moderasjon i kapitalinntekter. Det er jo slik at kapitalinntekten er en residualpost som tilkommer eieren når alle utgifter er betalt, unntatt for jordbrukere hvor den kommer fra staten. Denne residualposten kan i sin natur ikke bli vist moderasjon med, fordi den er endogent bestemt. Kapitalisten kan i høyden skjule denne ved å spare i bedriften i stedet for å trekke profitten ut. Slikt narrespill kan kanskje virke beroligende på Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Kristelig Folkepartis representanter, men forandrer ikke en millimeter på fordelingen, man oppnår bare å frata en gruppe råderetten over sin egen eiendom.