B.innst.S.nr.I (1995-1996)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1996 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1996.

3. Statsbankene

3.1 STATSBANKENES INNVILGNINGSRAMMER

3.1.1 Sammendrag

       Statsbankenes innvilgningsrammer ble økt kraftig på slutten av 1980-tallet og videreført på et høyt nivå til og med 1994. Rammeøkningene ble foretatt som ledd i motkonjunkturtiltakene og var således ment å være midlertidige. Rammene for 1995 ble redusert i forhold til rammene for 1994 på bakgrunn av konjunkturoppgangen i norsk økonomi, samt at behovet for å motvirke problemer i kredittformidlingen er redusert ettersom bankkrisen er tilbakelagt. Rammene for 1994 ble imidlertid ikke fullt utnyttet.

       For 1996 legges det opp til en samlet innvilgningsramme på 20.350 mill. kroner, som er en nedgang på om lag 13 % (nominelt) i forhold til inneværende års rammer. I forhold til faktisk innvilgede lån i 1994 innebærer de foreslåtte rammene for 1996 en nedgang på knapt 5 %. Tabell 3.8 viser statsbankenes innvilgninger de senere årene, samt rammer for 1995 og forslag til rammer for 1996.

Tabell 3.8

Statsbankenes innvilgninger 1988-1994. Rammer for 1995. Forslag til rammer for 1996. Mill. kroner

(* Tabellen er omredigert for elektronisk versjon *)

Kilde: Finansdepartementet.

3.1.2 Komiteens merknader

Husbanken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens forslag til rammer for Husbanken for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringen foreslår at Husbanken skal finansiere 10.000 boliger neste år mot 16.000 i inneværende år. Dette til tross for at Husbankens utlånsrente for nye oppføringslån neste år vil bli lavere enn markedsrenten og at det derfor kan regnes med stor pågang etter husbanklån. Allerede nå er det i ferd med å bygge seg opp kø i Husbanken etter lån for inneværende år.

       Disse medlemmer frykter at det med stor pågang etter husbanklån er kun de gruppene som har særskilt behov som kan prioriteres. Dette kan føre til at f.eks. eneboliger i distriktene og tradisjonelle borettslagsboliger i byene ikke når opp. Dette er svært uheldig, da dette kan føre til prisstigning på denne type boliger.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå at innvilgningsrammene til Husbanken økes slik at det blir rom for å bygge 16.000 boliger neste år, og fremmer forslag om at lånerammen for oppføringslån/barnehagelån/utleielån økes med 3.000 mill. kroner til 8.000 mill. kroner for 1996.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Lånerammen for oppføringslån/barnehagelån/utleielån i Husbanken settes til 8.000 mill. kroner for 1996. »

       Disse medlemmer slutter seg subsidiært til Regjeringens opplegg for Husbankens rammer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Husbankens utlån til oppføring og utbedring i 1. prioritets pantelånsmarkedet medfører en gal risikoprofil i utlånsporteføljen til det ordinære kredittvesen. Det er i dag ikke vanskelig å få finansiert gode prosjekter innenfor det ordinære kredittmarked.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Utlånsrammen for Husbanken settes til 7 mrd. kroner fordelt på 4 mrd. kroner på oppføringslån m.v. og 3 mrd. kroner på etableringslån m.v. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av St.meld. nr. 34 (1994-1995) om Husbanken, hvor Sosialistisk Venstreparti vil fremme forslag om vesentlig bedre vilkår for Husbanken. Disse forslagene innebærer at utlånsrammene fra 1995 videreføres for 1996. Disse medlemmer fremmer derfor, med henvisning til kommunalkomiteens behandling av Husbanken, forslag om at Husbankens låneramme for oppføringslån/barnehagelån/utleielån for 1996 økes med 2.410 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Dette vil gi samme låneramme som i 1995.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Husbankens låneramme for oppføringslån/barnehagelån/utleielån for 1996 bevilges med 7.410 mill. kroner. »

       Disse medlemmer slutter seg subsidiært til Regjeringens opplegg for Husbankens rammer.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener det er svært viktig at Husbankens rammer kan dekke en høy andel av boligfinansieringa. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Husbankens lånerammer utvides slik at 80 % av nye boliger kan finansieres ved hjelp av husbanklån. »

       Dette medlem slutter seg subsidiært til Regjeringens opplegg for Husbankens rammer.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, fremmer følgende forslag:

       « Lånerammene for Husbanken settes til 0 for 1996. »

Statens lånekasse

       Komiteen slutter seg til Regjeringens opplegg til lånerammer i Statens lånekasse for 1996.

Statens Fiskarbank

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens opplegg til rammer for Statens Fiskarbank for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener en økning i kontraheringsrammen er nødvendig for å få til en raskere omstilling av fiskeflåten.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Kontraktsrammen for Statens Fiskarbank settes til 750 mill. kroner. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil understreke det store behovet for fornyelse av fiskeflåten og foreslår en utvidelse av investeringsrammen og at kontraheringstilskuddet økes med 50 mill. kroner.

       Disse medlemmer viser for øvrig til det vedtatte treårige program for å styrke fiskeindustriens konkurranseevne.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, fremmer følgende forslag:

       « Lånerammen for Statens Fiskarbank settes til 0 for 1996. »

Statens Landbruksbank

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens opplegg til rammer for Statens Landbruksbank for 1996.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, fremmer følgende forslag:

       « Lånerammen for Statens Landbruksbank settes til 0 for 1996. »

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, slutter seg til Regjeringens opplegg til rammer for SND i 1996.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « SNDs ramme (fylkesdelen) utvides med 100 mill. kroner til 2.061 mill. kroner for 1996. »

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen fremmer følgende forslag:

       « Lånerammer for SND settes til 0 for 1996. »

Kommunalbanken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens opplegg for rammer for Kommunalbanken for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 3.7.2 vedr. Kommunalbankens betydning og berettigelse. Disse medlemmer viser til at mange kommuner har behov for store investeringer bl.a. i vann- og avløpssektoren og til at Kommunalbanken låner ut hele sin ramme. Disse medlemmer støtter Regjeringens varslede omlegging til en ramme basert på netto utlånsvekst, men mener lånebehovet tilsier en høyere ramme enn Regjeringens forslag. Regjeringen legger opp til en sterk reduksjon i Kommunalbankens utlånsramme.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Lånerammen for Kommunalbanken settes til 2.700 mill. kroner for 1996. »

3.2 STATSBANKENES RENTESATSER

3.2.1 Sammendrag

       Regjeringens forslag til rentevilkår i statsbankene med virkning fra 1. januar 1996:

1 Husbanken

       Husbanken har fram til nå gitt to typer oppføringslån: Husbank I-lån med stigende rente over tid (rentetrapp), og Husbank II-lån med flat rentesats, men med en noe høyere låneutmåling. Husbank I-lån innvilget før 1993 har administrativt fastsatte renter, mens Husbank II-renten og topprenten på Husbank I-lån innvilget i perioden 1. januar 1993 - 31. desember 1995 settes lik gjennomsnittlig rente på statsobligasjoner med om lag 5 års gjenstående løpetid i 12-månedersperioden fram til 1. oktober året før. Startrenten for nye Husbank I-lån ligger 2 prosentpoeng under topprenten, og øker med 0,5 prosentpoeng inntil topprenten nås.

       Regjeringen foreslår å legge om systemet for rentefastsettelse i Husbanken, jf. St.meld. nr. 34 (1994-1995) Om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil og St.prp. nr. 1 (1995-1996) Kommunal- og arbeidsdepartementet. Husbanken skal i henhold til forslaget kunne tilby lån med både fast og flytende rente fra 1. januar 1996. Renten knyttes til renten på statspapirer med om lag samme gjenstående løpetid tillagt en margin på 0,5 prosentpoeng. Det legges opp til at Kommunal- og arbeidsdepartementet gir forskrift om bl.a. hvilke statspapirer renten skal knyttes til og hvilken observasjonsperiode som skal benyttes for beregning av renten. Dagens renter på henholdsvis statssertifikater med 0-3 mnd. gjenstående løpetid og statsobligasjoner med 5 års gjenstående løpetid ville gi om lag følgende utlånsrenter i Husbanken i 1996:

2 Lånekassen for utdanning

3 Landbruksbanken

4 Fiskarbanken

3.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader nedenfor når det gjelder Statsbankenes rentesatser for 1996. Komiteen viser dessuten til at Statsbankrentene vil bli behandlet videre i de respektive komiteers innstilling til de aktuelle fagproposisjoner, under kapitler som omhandler bevilgninger til rentestøtte.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine merknader under 3.1.2 og 3.3.2. Da dette medlem ønsker stans i utlånsvirksomheten til de fleste av statsbankene, er det kun rentenivået for gamle lån som er interessant. Med dette forbehold slutter dette medlem seg til Regjeringens forslag til rentesatser.

Husbanken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser når det gjelder ombygging av systemet for rentefastsettelse i Husbanken til kommunalkomiteens innstilling til St.meld. nr. 34 (1994-1995), som ventes avgitt i løpet av november 1995.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 3.4.2 om Husbanken. Disse medlemmer viser til behandlingen av stortingsmeldingen om Husbanken, St.meld. nr. 34 (1994-1995), i kommunalkomiteen, hvor Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for rentelettelser i Husbanken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til rentesatser i Husbanken for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under kap. 3.4.2 om boligfinansiering. Disse medlemmer kan ikke slutte seg til forslagene til rentesatser for Husbanken og vil fremme forslag om redusert rente i B.innst.S.nr.5 (1995-1996).

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 3.1.2 og 3.3.2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til øvrige merknader om Husbanken og statsbankene i denne innstilling og til behandling av Husbankmeldingen i kommunalkomiteen. Disse medlemmer vil fremme forslag om at Husbankens låneordninger videreføres, ved at rentetrappa beholdes, og vil senke topprenta på alle Husbanklån til 6 %.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot Regjeringas opplegg for rentesatser i statsbankene og vil spesielt peke på at rentesatsene i Husbanken er urimelig høye. Dette medlem vil foreslå at Husbankrenta settes til 4 % på husbanklån gitt etter l. januar 1984 og 6 % på alle eldre lån.

       Dette medlem viser for øvrig til sin merknad under kap. 3.5.2.

Lånekassen for utdanning

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, viser til at disse medlemmer primært eller subsidiært vil støtte forslag om nedsettelse av renten i Statens Lånekasse med 1 prosentpoeng fra 1. januar 1996.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger stor vekt på å støtte opp under det inntektspolitiske samarbeidet. Oppgangskonjunkturen vi nå er inne i medfører at en hovedutfordring i 1996 vil være å unngå pris- og kostnadspress. Et solidarisk og moderat inntektsoppgjør er viktig i en slik sammenheng.

       Disse medlemmer varsler at Arbeiderpartiets medlemmer i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen under budsjettbehandlingen vil fremme forslag om at Regjeringen i den utstrekning det kan være et bidrag til et moderat inntektsoppgjør, gis fullmakt til å orientere partene i inntektsoppgjøret om at renta på studielån kan nedsettes med 1 prosentenhet, alternativt til 7 % for alle låntakere, dvs. at renta i forhold til Regjeringens opplegg nedsettes med 0,5 prosentpoeng for nyere lån og 1,5 prosentpoeng for resterende lån i Lånekassen. Endelig beslutning forutsettes gjort ved behandlingen av salderingsinnstillingen etter at drøfting med partene er gjennomført.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at mange i etableringsfasen har det tungt økonomisk. I tillegg til vanlige etableringskostnader har denne gruppen ofte store studielån. Disse medlemmer viser til at tall fra Statens lånekasse for utdanning forteller om en klar økning i gjeldsnivået ved avsluttet utdanning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker gjennom flere tiltak å lette situasjonen for unge i etableringsfasen. Som et ledd i dette vil disse medlemmer foreslå å redusere studielånsrenta med 1 prosentpoeng til 6,5 % for lån yngre enn 7 år, og til 7,5 % for de eldste lånene fra 1. januar 1996. Disse medlemmer mener en slik reduksjon vil være et viktig tiltak for å gjøre hverdagen lettere for mange.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil også peke på at Senterpartiet har som mål å nå 30 % stipendandel innen studieåret 1997/1998, og vil i denne innstilling fremme forslag om å øke stipendandelen med 2 prosentpoeng til 26 %

       Disse medlemmer viser for øvrig til merknader fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse under punkt 5.2.2 i B.innst.S.nr.IV (1994-1995), der disse partier fremmet forslag om å redusere studielånsrenta med 1 prosentpoeng fra 1. juli 1995.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under pkt. 3.5.2 om en omlegging av rentefastsettelsen i Lånekassen, men vil subsidiært støtte forslaget om å redusere rentesatsene med et prosentpoeng i forhold til Regjeringen forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i lang tid har påpekt at renta på lån i lånekassa er for høy. Dette er den dyreste låneordningen i statsbankene. Lånekassas inkasso-situasjon, hvor et høyt antall lånekunder ikke makter å betjene sine studielån, viser konsekvensene av en for høy rente for studier. Studier har en positiv effekt for samfunnet utover den nytte den enkelte student har av studiet, bl.a. ved at det sikrer høy kompetanse, øker samfunnets produktivitet og bidrar til høy omstillingsevne. Det er derfor ekstra uheldig at den enkeltes kostnader ved å ta opp studielån er så høy.

       Disse medlemmer viser videre til at studielånsrenta er viktig i fordelingspolitikken, ikke minst ved at betjeningen av studielånene faller sammen med etableringsfasen for unge mennesker.

       Disse medlemmer legger derfor opp til at lånerenta senkes med 1 % for alle studielån, d.v.s. til 6,5 % for lån som har vært rentebærende i mindre enn 7 år og 7,5 % for lån som har vært rentebærende i 7 år eller mer. Disse medlemmer legger videre opp til at stipendandelen heves betydelig, i tråd med tidligere stortingsflertalls klare intensjon. Disse medlemmer viser B.innst.S.nr.12, hvor Sosialistisk Venstreparti vil fremme forslag om lavere studielånsrente og økt stipendandel.

       Disse medlemmer viser til at medlemmene fra Arbeiderpartiet varsler en mulig senking av renta i forbindelse med salderingen. Disse medlemmer vil komme tilbake til eventuelle ytterligere lettelser i forbindelse med salderingen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at unge akademikere har hatt en dårlig lønnsutvikling og at det generelt er vanskelig for unge i etableringsfasen. På denne bakgrunn er det særlig meningsløst at studielånsrenten skal ligge over markedsrenten.

       Disse medlemmer har som mål å heve stipendandelen til 40 %, og vil for studieåret 1996/97 øke den med 3 % til 27 %.

       Komiteens medlem fra Venstre vil foreslå stipendandelen i lånekassen økt med 3 prosentpoeng til 27 %.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener prinsipielt at omkostninger til utdanning i sin helhet skal dekkes av stipend. Renta i Lånekassen for utdanning er i dag alt for høy og fører til at mange starter i arbeidslivet som gjeldsslaver. Som et skritt den rette veien vil dette medlem under budsjettbehandlingen foreslå at renta i Lånekassen for utdanning skal etter studietida være 4 % og at stipendandelen skal økes til 30 %.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, registrer at regjeringspartiet nå også ønsker å gjøre rentefastsettelsen i lånekassen til et tema i inntektsoppgjøret. Det synes med det ikke å finnes grenser for hvor langt denne regjeringen er villig til å gå for å få sentral kontroll med den viktigste prisen i samfunnet, nemlig avlønningen av arbeidskraften. Dette medlem vil motarbeide alle korporative trekk i samfunnet, og vil på det sterkeste motsette seg dette siste påfunn. Det vises for øvrig til dette medlems merknad under kap. 2.2.6 Inntekts- og fordelings- politikken foran.

       Dette medlem vil når det gjelder organisering av og vilkår i Statens lånekasse for utdanning, vise til representanten Ellen Chr. Christiansens merknader og forslag i innstillingen til studiefinansieringsmeldingen.

Landbruksbanken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens opplegg til rentesatser i Landbruksbanken for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at renten i næringsbankene er vesentlig høyere enn i de private bankene. Disse medlemmer vil foreslå å senke renten på lån til landbruksformål i Landbruksbanken fra 7,5 % til 7 %.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil foreslå å senke renten på lån til landbruksformål i landbruksbanken med 1 prosentpoeng til 6,5 %.

Fiskarbanken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til rente i Fiskarbanken for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil foreslå å senke renten på 1. prioritetslån i Fiskarbanken fra 7,5 % til 7 % for 1996.

3.3 STATSBANKUTVALGET

3.3.1 Sammendrag

       I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994 ba Stortinget Regjeringen om å sette ned et utvalg med oppgave å vurdere statsbankenes rolle og funksjon. Utvalget ble nedsatt 7. oktober 1994 med følgende mandat:

       Utvalget avla 29. mars 1995 sin innstilling NOU 1995:11 Statsbankene under endrede rammevilkår. Statsbankutvalgets utredning og høringsuttalelsene følger meldingen som utrykte vedlegg.

       Etter departementets syn gir innstillingen og høringsuttalelsene et godt utgangspunkt for å drøfte tilpasninger i statsbanksystemet. Departementet slutter seg til at statsbankenes viktigste formål bør være å yte kreditt til samfunnsøkonomisk lønnsomme formål som på grunn av markedssvikt ikke kan oppnå finansiering i det øvrige kredittmarkedet. Statsbankene skal også ivareta viktige fordelingspolitiske hensyn innen bolig- og utdanningsfinansieringen.

       Flere av høringsinstansene berører spørsmålet om hvilken effekt statsbankenes virksomhet har på finansmarkedets struktur og andre finansinstitusjoners virksomhet. Kredittilsynet og Norges Bank påpeker bl.a. at et redusert omfang av godt pantesikrede utlån fra statsbankene vil gi banker og andre institusjoner økte muligheter til å oppnå en mer allsidig og diversifisert utlånsportefølje. Departementet legger vekt på disse synspunktene, men vil også peke på at den enkelte finansinstitusjon kan skape den ønskede risikosammensetning av sine aktiva ved å investere i andre sikre fordringer, som f.eks. statsobligasjoner.

       I tillegg til sine særlige oppgaver knyttet til fordelingspolitikken innen boligfinansiering, utdanningsfinansiering og næringsfinansiering i distriktene, skal statsbankene supplere det ordinære kredittmarkedet. Dersom statsbankene på en hensiktsmessig måte skal kunne supplere det ordinære kredittmarkedet, kan rammene i statsbankene ikke være så store at bankene helt kan dominere markedet innenfor sine områder, med unntak av studiefinansieringen, der det ikke finnes noe tilsvarende tilbud i det ordinære kredittmarkedet. Dette kan også tilsi at rentene ikke ligger så langt fra markedsrentene at det ordinære kredittmarkedet bare kan dekke den låneetterspørsel som gjenstår når statsbankenes rammer er fullt utnyttet. Statsbankenes markedsandel kan også styres gjennom maksimalstørrelsen på det enkelte lån og etter hvilke kriterier lånet tildeles, f.eks. reglene om arealbegrensning i Husbanken. Statsbankenes utlån vil også kunne ha en konjunkturutjevnende funksjon dersom det inntrer forhold som gjør at det ordinære kredittmarkedets funksjonsevne svekkes. Ved vurderingen av statsbankenes utlånsrammer og utlånsbetingelser legger departementet vekt på at det ordinære kredittmarkedets funksjonsdyktighet ikke bør svekkes.

       Utvalgets siktemål om å få konsentrert subsidiene slik at en i første rekke tilgodeser svakstilte grupper, utsatte næringer og distrikter, er i tråd med Regjeringens politikk. Når det gjelder spørsmålet om direkte tilskudd eller subsidierte lån for å kanalisere støtte, vil en bl.a. vise til de foreslåtte endringene i Husbankens subsidieprofil og rentevilkår, jf. St.meld. nr. 34 (1994-1995). Overgang til direkte tilskudd rettet mot dem som trenger det mest er der et sentralt tema.

       Departementet er enig i at kostnader ved offentlige tiltak, herunder statsbankenes virksomhet, bør komme klart fram. Utvalget foreslår blant annet at statsbankenes innlånssystem endres slik at innlånenes rentebindingstid i større grad korresponderer med den enkelte statsbanks utlån framfor statskassens innlån.

       Som Statsbankutvalget påpeker, må innlånskostnadene i statsbankene fastsettes skjønnsmessig. Innlånssystemet skal bidra til at beslutningstakerne skal ha informasjon om virkninger av endringer i utlånsrenter og rammer. Statsbankenes innlån har i dag en løpetid på 5 år, som er ment omtrent å tilsvare statsgjeldens gjennomsnittlige løpetid (se boks 3.2 for en beskrivelse av statsbankenes innlånssystem). Dagens innlånssystem vil fange opp de statsfinansielle konsekvenser av beslutninger Regjeringen og Stortinget fatter om statsbankers utlånsrammer og rentevilkår. For banker der renten fastsettes ved politiske vedtak, framstår etter departementets oppfatning foreløpig ikke begrunnelsene for å endre dagens innlånssystem som tilstrekkelig tungtveiende.

       Dersom det er statsbanken selv som har ansvar for bankens resultat og fastsetter renten på sine utlån, bør innlånssystemet etter departementets oppfatning utformes annerledes. SND fastsetter selv renten på sine utlån, og kan samtidig velge løpetid på sine innlån fra statskassen. Med det opplegget som er skissert i St.meld. nr. 34 (1994-1995) Om Husbankens subsidieprofil og rentevilkår, vil renten på alle husbanklån fra 1997 være knyttet til renten på statspapirer. Det kan da være naturlig å vurdere på nytt hvorvidt et annet innlånssystem for Husbanken vil gi et bedre beslutningsgrunnlag. Departementet vil eventuelt komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1997.

       Statsbankutvalget foreslår at tapsføringen i statsbankenes regnskaper endres slik at den følger samme prinsipper som andre finansinstitusjoner. Spørsmålet om hvilke prinsipper som skal nyttes for statsbankenes regnskaper må ses i sammenheng med det formål regnskapene har. For private finansinstitusjoner skal regnskapene være informasjonsbærer overfor en rekke interessenter: aksjonærer, potensielle investorer, kunder og offentlige myndigheter. Statsbankenes regnskaper fyller en annen funksjon. Mye taler for at hensynet til sammenlignbarhet og konsistens innad i statsregnskapet bør veie vel så tungt som hensynet til sammenlignbarhet mellom statsbankenes regnskaper og private finansinstitusjoners regnskaper. Det vises for øvrig til nærmere omtale av dette spørsmålet i Nasjonalbudsjettet 1995.

       Statsbankutvalgets vurderinger og forslag til endringer i de enkelte statsbankenes organisering og virkemiddelbruk, høringsinstansenes uttalelser og Regjeringens vurderinger, omtales i tilknytning til de berørte statsbanker.

3.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at Statsbankutvalgets innstilling og høringsuttalelsene gir et godt utgangspunkt for å drøfte tilpasninger i statsbanksystemet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at statsbankenes viktigste formål bør være å yte kreditt til samfunnsøkonomisk lønnsomme formål som pga. markedssvikt ikke kan oppnå finansiering i det øvrige kredittmarkedet. Statsbankene skal også ivareta viktige fordelingspolitiske hensyn innen bolig-, utdannings- og distriktspolitikken. Flertallet mener statsbankenes utlån skal kunne ha en konjunkturutjevnende funksjon. Ved vurderingen av statsbankenes utlånsrammer og utlånsbetingelser mener flertallet det må legges vekt på at det ordinære kredittmarkedets funksjonsdyktighet ikke bør svekkes. Flertallet mener at subsidiene gjennom statsbankene bør konsentreres slik at den i første rekke tilgodeser svakstilte grupper, utsatte næringer og distrikter.

       Flertallet viser til at Statsbankutvalget har foreslått at tapsføringen i statsbankenes regnskaper endres slik at den følger samme prinsipper som andre finansinstitusjoner. Flertallet viser til at for private finansinstitusjoner skal regnskapene være informasjonsbærer overfor en rekke interessenter: aksjonærer, potensielle investorer, kunder og offentlige myndigheter. Statsbankenes regnskaper fyller en annen funksjon. Etter flertallets syn må hensynet til sammenlignbarhet og konsistens innad i statsregnskapet veie vel så tungt som hensynet til sammenlignbarhet mellom statsbankenes regnskaper og private finansinstitusjoners regnskaper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at flertallet i Statsbankutvalget ønsker en gjennomgripende endring av statsbankenes funksjon, der subsidieelementet blir sterkt redusert og til dels fjernet.

       Disse medlemmer vil understreke at debatten om statsbankenes organisering og subsidieprofil er en debatt om politisk styring og det offentliges mulighet til å korrigere markedskreftene. EU-tilpasningen innebærer å svekke det offentliges rolle og overlate nye samfunnsområder til markedet. Disse medlemmer ser flere klart negative trekk ved en slik utvikling. Nedtoning av den samfunnspolitiske betydning vil føre til en utvikling der også statsbanker vil innta en plass der krav til avkastning av kapitalen vil erstatte den tradisjonelle rollen som politisk faktor i forhold til markedet. Dette gir reduserte muligheter for verdiskaping der kredittmarkedet fungerer svakt, men hvor de andre faktorene for verdiskaping er til stede, som grunnressurser, arbeidskraft og kompetanse. Dette vil på sikt undergrave statsbankenes framtid.

       Disse medlemmer mener statsbankene utgjør en viktig del av det samlede virkemiddelapparatet, både i forhold til fordeling, næringsvirksomhet og samfunnsutvikling. Disse medlemmer legger derfor til grunn at statsbankene skal være styringsmidler for å oppnå overordnede mål i politikken, herunder full sysselsetting, rettferdig fordeling og et godt miljø. Dette kan best oppnås om statsbankene har vilkår og virkemidler som avviker fra de private bankene. Disse medlemmer mener dette bør omfatte rentevilkår, tilbakebetalingsvilkår, risikovurdering og samfunnsansvar.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener statsbankenes berettigelse ligger i å bidra til at samfunnsøkonomisk ønskelige investeringer som ikke oppnår finansiering i det ordinære kredittmarkedet kan realiseres. Det er disse medlemmers oppfatning at det i dag ikke foreligger betydelig markedssvikt i det norske kredittmarkedet som tilsier en omfattende statlig bankvirksomhet, og at det er få eksempler på områder der samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer ikke kan realiseres gjennom det ordinære kredittmarkedet. Disse medlemmer vil likevel peke på utdanningsfinansiering som et område med betydelige positive eksterne effekter der det ordinære kredittmarked vanskelig kan fungere på grunn av manglende sikkerhetsstillelse og usikkerhet omkring fremtidig inntekt. For øvrig viser disse medlemmer til merknader under de enkelte statsbanker.

       Disse medlemmer mener den direkte og indirekte statlige støtten til statsbankene kan være egnet til å forrykke konkurransesituasjonen i det norske kredittmarkedet. Disse medlemmer viser til Den Norske Bankforenings høringsuttalelse til NOU 1995:11 der det heter:

       Disse medlemmer vil peke på at det omfattende 1.prioritets pantesikrede utlån blant annet Husbanken driver med effektivt svekker grunnlaget for det øvrige bankvesen, som får en skjevere sammensetning av sin utlånsvirksomhet.

       Av hensyn til konkurransesituasjonen mener disse medlemmer at statsbankene i første rekke bør konsentrere sin virksomhet om å yte tilskudd, mens de øvrige institusjoner i markedet kan konkurrere om å gi kreditt, slik at statlig støtte ikke er knyttet til det enkelte lån. Husbanken bør i første rekke være en førstehjemsbank som hjelper ungdom i etableringsfasen med toppfinansiering. Disse medlemmer mener at statsbankene ikke skal sees i en konjunkturpolitisk sammenheng, og at fordelingspolitiske målsettinger generelt kan nås bedre ved andre former for støtte enn statlig utlånsvirksomhet. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til Statbankutvalgets innstilling, NOU 1995:11 s. 102-103 der det heter:

       Utvalget sier videre at:

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil støtte en omlegging av Husbanken til en « førstehjemsbank » for boligbyggere. Det er imidlertid en rekke andre spørsmål som er knyttet til dagens låntakere i Husbanken og oppgaver på andre felt som trenger en nærmere vurdering. Dette vil disse partiene komme tilbake til ved behandlingen av stortingsmeldingen som er til behandling i Kommunalkomiteen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at statsbankene har vært viktige virkemidler i den økonomiske politikken i Norge. Statsbankene har bl.a. bidratt i fordelings-, struktur-, bolig-, nærings- og konjunkturpolitikken. Dette har kun vært mulig ved at utlån har vært gitt uten at vilkårene har vært identiske med eller knyttet til vilkårene i de private bankene. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at statsbankene har innvilget lån til flere kundegrupper som ikke ellers ville fått lån, og at prioriterte lånegrupper eller -formål har fått lånevilkår som har vært bedre enn hva de kunne oppnådd i private banker.

       Disse medlemmer viser til at statsbankene de siste årene har vært gitt dårligere vilkår til å konkurrere med de private bankene. Dette har medført at f.eks. Husbanken ikke har vært konkurransedyktig for store grupper av lånekunder og at SND langt på vei legger samme vurderinger til grunn som private investorer ville gjort. Disse medlemmer understreker at statsbankenes fremtidige rolle bestemmes av hvilke vilkår de gis og dermed hvilke vilkår de kan tilby sine lånekunder.

       Disse medlemmer understreker den rolle statsbankene har i konjunkturpolitikken, ved at de kan sikre rimelig kreditt også i et stramt kredittmarked. På den måten bidrar statsbankene til å utjamne utstabiliteten i kredittmarkedet og aktivitetssvingninger.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at flertallet i statsbankutvalget har foreslått omfattende omlegginger av statsbankenes oppgaver og vilkår. De foreslåtte omleggingene vil føre til at statsbankene vil miste effekt i fordelings-, bolig-, struktur-, nærings- og konjunkturpolitikken. Disse medlemmer går derfor imot statsbankutvalgets forslag til systemendringer for statsbankene, fordi disse vil undergrave de samfunnsmessige målsetningene.

       Disse medlemmer viser til merknader fra disse medlemmer under punkt 3.4.2, om boligfinansieringen, hvor statsbankenes rolle er drøftet mer utdypende.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil påpeke at forslaget til omlegging av statsbankenes virksomhet er reindyrka EU-politikk og et ledd i Regjeringas åpenlyse EU- tilpasning. Statsbankenes rolle som virkemidler for mer rettferdig fordeling og økt sysselsetting har gradvis blitt undergravd. Dette medlem ønsker å opprettholde og styrke statsbankenes særstilling. Den foreslåtte omlegginga vil bety en styrking av markedskreftene og er et angrep på vanlige folks økonomi bl.a. på muligheten til å skaffe seg en bolig.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, anser det omfattende statsbanksystemet som etterlevninger fra en tid hvor det ordinære kredittmarked av ulike grunner ikke var i stand til å møte markedets behov. Ser man bort fra Statens lånekasse for utdanning som på mange måter står i en særstilling, er det i dagens situasjon få, om noen, av disse institusjonene som har oppgaver som ikke kan løses av private kredittinstitusjoner. Tvert imot driver ofte statsbankene subsidiert formidling av kapital til ressurssterke kundegrupper i direkte konkurranse med banker og andre aktører i kredittmarkedet. Dette medlem kan ikke tenke seg en mer meningsløs og mindre målrettet metode å bedrive subsidieformidling på enn å opprettholde institusjoner som så åpenbart hører hjemme på « historias skraphaug ».

       Dette medlem vil dessuten påstå at f.eks. SND, som i den politiske retorikks verden skal være en statsbank som gir nyetablerere og personer med lovende ideer en sjanse, ikke bare preges av risikovegring men også av mangel på profesjonalitet. I svært liten grad har man etablerte rutiner for gjennomføring av en ekstern, objektiv vurdering/måling av en søkerbedrifts potensiale, hvilket meget ofte gjør at tommelen vendes ned for finansiering, enten ved direkte avslag eller ved at det stilles krav til søker som i praksis betyr det samme. Dette medlem tror ikke SND er noen velsignelse for ambisiøse gründere, men snarere opphav til frustrasjon og maktesløshet. Med sitt ry som såkalt « sosial bank » og tilskuddsformidler, blir den mer en sovepute for markedets øvrige kredittgivere som i stor grad fraskriver seg ansvaret for finansiering av prosjekter hvor pantesikkerheten er lav og risikoen stor.

       Dette medlem vil hevde at SND ikke har noen sentral rolle i utviklingen av norsk industri og næringsliv, og at den både av denne grunn og fordi det ikke er noen statsoppgave å drive bankvirksomhet, bør nedlegges. Det bør også de andre statsbankene med unntak for Statens lånekasse for utdanning og Kommunalbanken. Sistnevnte bør omgjøres til A/S og selges. Utfasing av statsbankene bør skje ved at det ikke innvilges nye utlånsrammer, og ved gradvis å trappe opp renten på eksisterende lån til markedsrente.

       Dette medlem viser til sitt opplegg for statsbankrammen under pkt. 3.1.2 som innebærer en nedsettelse av rammene med 11.611 mill. kroner til 8.739 mill. kroner.

3.4 BOLIGFINANSIERINGEN

3.4.1 Sammendrag

       Regjeringen la i vår fram St.meld. nr. 34 (1994-1995) Om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil. Meldingen drøfter spørsmålene om prinsippene for rentefastsettelse og subsidieprofilen i Husbanken, og er en delvis oppfølging av Statsbankutvalgets innstilling. Statsbankutvalget tar i sin innstilling også opp flere andre viktige spørsmål om Husbanken og boligpolitikken som ikke er behandlet i stortingsmeldingen.

       Statsbankutvalget tilrår at det fordelingspolitiske målet i boligpolitikken styrkes. Dette mener utvalget kan oppnås ved at boligsubsidiene blir konsentrert om selektive, behovsprøvde ordninger. Konkret foreslår utvalget at boligsubsidiene som hovedregel bør kanaliseres i form av tilskudd istedenfor subsidierte lån.

       Utvalget oppfatter den generelle boligstandarden i Norge som så god at det ikke er behov for å yte støtte på et bredt plan for å heve standarden ytterligere. Utvalget ser likevel et behov for at det offentlige skal å bidra til en bedre bostandard og bomiljø for visse vanskeligstilte grupper og i enkelte geografiske områder. Boliger representerer videre i de fleste tilfeller en god sikkerhet for lånene, og det private kredittmarkedet fungerer så godt at de fleste byggherrer ikke har problemer med å få lån. Ifølge utvalget vil en reduksjon i Husbankens ordinære utlån øke øvrige kredittinstitusjoners pantesikrede fordringer og således være gunstig for finansmarkedets struktur og virkemåte.

       Flertallet i utvalget går inn for en modell for Husbanken (modell 3) der Husbanken ikke lenger skal yte ikke-behovsprøvde oppførings- og utbedringslån, men kun lån til vanskeligstilte grupper. Gamle ikke-behovsprøvde oppføringslån bør etter en overgangsperiode søkes overført til det private markedet i den grad lånekontraktene tillater det. I enkelte tilfeller kan, ifølge flertallet, bruk av usubsidierte lån være hensiktsmessig for å løse sosialpolitiske eller regionalpolitiske oppgaver, spesielt i områder med svakt utbygd annenhåndsmarked for boliger.

       Utvalget har også vurdert ytterligere to modeller for Husbanken. En av modellene (modell 1) innebærer en videreføring av Husbanken slik den er i dag. Den siste modellen (modell 4) går ut på at Husbankens lånevirksomhet helt bortfaller samtidig som Husbanken består som et boligpolitisk organ som forvalter ulike tilskuddsordninger. Lånebehovene for svakstilte kunne i denne modellen dekkes ved at Husbanken garanterte for låneopptak i det ordinære markedet etter behovsprøving. Utvalget fant ingen av disse modellene hensiktsmessige.

       Det er i høringsuttalelsene bred oppslutning om at boligsubsidier bør gis som kontantstøtte framfor subsidiert kreditt. Synspunkter på utformingen av boligpolitikken og Husbankens rolle varierer.

       Statsbankutvalgets generelle vurderinger er i hovedsak i tråd med Regjeringens forslag til omlegging av Husbankens rentevilkår og subsidieprofil fremmet i St.meld. nr. 34 (1994-1995). Det vises for øvrig til Kommunal- og arbeidsdepartementets St.prp. nr. 1 (1995-1996) der konkrete forslag til omlegging av Husbankens rentevilkår og subsidieprofil fremmes. Regjeringen vil dessuten legge fram en særskilt stortingsproposisjon om endringer i Stortingets vedtak om Husbankens rente- og avdragsvilkår i løpet av høsten. Det legges opp til at Kommunal- og arbeidsdepartementet fastsetter nærmere regler for renteberegning og tilskuddstildeling i forskrifts form. En må bl.a. bestemme hvor ofte renten skal justeres, hvilke statspapirer som skal ligge til grunn og hvilken observasjonsperiode som skal benyttes i beregningen av utlånsrentene.

       Utvalget tar opp muligheten for å selge Husbankens portefølje av oppføringslån til det private lånemarkedet. Det pekes på at det i henhold til dagens lånekontrakter kun er Husbanken som kan stå som formell kreditor, og at Husbanken således ikke kan selge et husbanklån uten samtykke fra låntaker. Det skisseres som et alternativ at Husbanken fortsatt står som kreditor overfor låntakerne, og samtidig utsteder obligasjoner som direkte er knyttet til en bestemt utlånsportefølje. Dette kalles verdipapirisering. I realiteten innebærer dette at Husbanken refinansierer deler av sine innlån i statskassen ved å utstede obligasjoner knyttet til husbanklån. Slike obligasjoner vil ikke være vesensforskjellige fra ordinære statsobligasjoner med hensyn på risikoprofil. Departementet vil i denne sammenheng vise til at det i dag ikke ligger begrensninger for bankers kjøp av statsobligasjoner, og at en verdipapirisering ikke nødvendigvis trenger å gi ordinære kredittinstitusjoner bedre tilgang på plasseringer med lav risiko. Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å verdipapirisere Husbankens låneportefølje.

       En overføring av rentesubsidier til tilskudd til bl.a. boligetablering vil gi kommunene mulighet til å få tildelt tilskuddsmidler som kan gis til vanskeligstilte boligsøkere og unge i etableringsfasen etter nærmere behovsprøving. Kommunene vil dermed kunne gi et tilskudd i tillegg til de lån som kommunene gir i dag. Tilskuddet vil i seg selv redusere kommunenes risiko ved utlån av etableringslån. I St.meld. nr. 34 (1994-1995) er det lagt opp til at kommunene kan få anledning til å bruke en del av de årlige tilskuddsmidlene til dekning av tap på videreutlån. Det foreslås på denne bakgrunn at ordningen med 50 % statlig tapsdekning på etableringslån avvikles for nye lån.

       Den samlede innvilgningsrammen til Husbanken er etter gjeldende regelverk inndelt i tre delrammer: En delramme for oppføringslån (inkl. barnehager, utleieboliger, omsorgsboliger), en for etableringslån/ervervslån og en for utbedringslån/byfornyelse m.v. Innenfor de enkelte delrammene er det spesifisert hvor mye som skal kunne lånes ut til Husbank I-vilkår.

       Departementet foreslår at rammetildelingen til Husbanken forenkles. Konkret foreslås det at det kun gis en totalramme og en delramme for oppføringslån. Den øvrige del av den totale innvilgningsrammen kan brukes til låneformål som utbedring, byfornyelse, etablering, kjøp og refinansiering. Disse låneformålene er alle avgrenset og regulert gjennom forskrifter og retningslinjer fra Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Etter omleggingen av utlånssystemet i Husbanken vil alle nye låneformål ha samme rentetilbud. Når også ordningen med 50 % tapsdeling mellom stat og kommune for etableringslån faller bort, ligger det etter departementets syn til rette for en forenkling av rammetildelingen til Husbanken.

       Behovet for Husbankens generelle låneordninger er etter departementets mening redusert den senere tiden. Boliger representerer i de fleste tilfellene god sikkerhet for lån, og det ordinære kredittmarkedet fungerer så godt at byggherrer med gode prosjekter lett får lån. Dersom ordinære kredittinstitusjoner får muligheten til å konkurrere om flere solide lånekunder, vil de få mer diversifiserte utlånsporteføljer, noe som kan bidra til å styrke soliditeten i hele det finansielle systemet, og øke bankenes evne til å betjene næringslivet.

3.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, mener at Husbanken skal opprettholdes. Når det gjelder Husbankens rentevilkår og subsidieprofil viser flertallet til kommunalkomiteens innstilling til St.meld. nr. 34 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse konstaterer at St.meld. nr. 34 (1994-1995) om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil, som er til behandling i kommunalkomiteen, innebærer et dramatisk farvel med Husbanken som allmenn boligbank. Disse medlemmer vil understreke den store betydning Husbanken har spilt i den sosiale boligreisingen både i by og bygd. Husbanken har vært en forutsetning for at folk med god økonomi og grupper som har stilt svakt på boligmarkedet, har kunnet bo side om side. Husbanken har således vært et meget viktig redskap for å utjevne forskjeller mellom folk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil komme tilbake med konkrete forslag når det gjelder Husbanken ved behandlingen i kommunalkomiteen. Disse medlemmer vil imidlertid allerede nå slå fast at husbankrenten også i framtida må fastsettes politisk av Stortinget. Uten en slik bestemmelse vil staten miste et viktig instrument for å bidra til en sosial boligpolitikk. Stortinget må fortsatt kunne være med å regulere folks boutgifter i perioder da disse er spesielt tyngende. Videre må Stortinget kunne bruke Husbanken som et konjunkturpolitisk virkemiddel for å opprettholde en stabil boligproduksjon. Stabilitet i boligproduksjonen er en forutsetning for til enhver tid å ha en kvalifisert byggebransje og for å unngå store prisvariasjoner på bolig med de meget uheldige konsekvenser dette har for boutgiftene.

       Disse medlemmer vil minne om at Husbanken i bunnåret 1992 finansierte nesten 90 % av all boligbygging og at det igjen kan komme tider da markedsrenten er så høy at svært få tør å oppta privat boligfinansiering. Da er det nødvendig at husbankrenten kan reguleres uavhengig av markedsrenten og bli brukt konjunkturpolitisk som et ledd i å nå viktige samfunnsmål.

       Når det gjelder forslaget om å erstatte de tradisjonelle tilleggslånene som Husbanken gir, med tilskudd, vil disse medlemmer gi følgende prinsipielle vurdering:

       Husbankens tilleggslån er gitt for å hjelpe grupper som stiller svakt på boligmarkedet eller for å premiere boliger som har spesielle kvaliteter, f.eks. livsløpsboliger, boliger for funksjonshemmede eller boliger som tilfredsstiller spesielle økologiske krav. I tillegg har Husbanken mulighet til å gi tilskudd.

       Det å erstatte subsidierte tilleggslån med tilskudd, kan virke som en mer målrettet bistand i og med at hele subsidieringen kommer som et engangsbeløp og kan redusere behovet for å ta opp tilleggs- og topplån.

       Disse medlemmer vil på den andre siden peke på at ved bygging av flerfamilieprosjekt som borettslag og sameier, som kvalifiserer til tilskudd utover grunnlånet, vil dette tilskuddet bety at de nye boligene kan selges rimeligere enn tilsvarende boliger som ikke har fått et slikt tilskudd. De som kjøper slike nye boliger, kan selge disse etter kort tid til markedspris og således ta med seg tilskuddet ut av prosjektet. Tilskuddet som var gitt til prosjektet, blir altså ikke liggende i dette slik et subsidiert lån vil gjøre. For å forhindre at første beboer tar med seg tilskuddet ved salg, må det innføres former for klausulering. Stortingsmeldingen foreslår ikke dette.

       Disse medlemmer vil videre anta at det personrettede tilskuddet som gis til f.eks. førstegangsetablerende, innvandrere etc. kan føre til prisstigning på rimelige boliger. Det kan bli mange slike boligsøkere som slippes ut på markedet samtidig på jakt etter bolig i samme prissjiktet. Boligtilskuddet de har med seg, fører til bedre kjøpekraft. Dette kan igjen resultere i prispress og en prisstigning som i verste fall tilsvarer verdien av tilskuddet. Disse medlemmer viser til at Norske Boligbyggelags Landsforbund frykter en slik utvikling.

       Den viktigste prinsipielle forskjellen på å gi subsidieringen som lån som legges i boligen, eller som personrettet eller prosjektrettet tilskudd, er hva slags boligmasse og boligmarked en ønsker. Gjennom en sterk statlig boligbank som gir subsidierte lån, vil staten kunne påvirke både hva slags boligstørrelse, boligkvalitet og boligtyper som skal prege nybygging og utbedring. Dersom en heller velger å erstatte subsidierte lån med tilskudd, hvor den vesentlige delen av budsjettposten blir brukt til å gi svake grupper kjøpekraft, blir det i vesentlig grad private interesser i markedet som vil styre utviklingen både når det gjelder nybyggingen og utbedringen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil si seg enig med departementet når det skriver:

       Det er etter disse medlemmers syn derfor meget uheldig når Regjeringen konkluderer med at staten ved Husbanken skal drive en omfattende generell utlånsvirksomhet, med 1. prioritet pantesikkerhet, til trengsel for spare- og forretningsbanker ut over landet.

       Disse medlemmer mener Husbankens låneordninger bør avgrenses til kun å omfatte de gruppene som er svake i boligmarkedet, og bare i de tilfeller lånsøkeren ikke får lån i private kredittinstitusjoner selv om betalingsevnen er i orden. Disse medlemmer mener Husbanken i første rekke bør være en førstehjemsbank som kan bidra til toppfinansiering. Disse medlemmer ønsker ikke at Husbanken skal gi oppførings- og boliglån uten behovsprøving. Disse medlemmer mener denne holdning vesentlig vil redusere den omfattende og uheldige konkurransevridning som Regjeringen går inn for.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går imot Regjeringens forslag til omlegging av Husbankens låneordninger og viser til at det i etterkrigstiden har vært et bredt politisk flertall for aktiv bruk av statsbankene for oppfyllelse av målsettinger innen bolig-, nærings- og fordelingspolitikken og som virkemidler i den generelle konjunktur- og sysselsettingspolitikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader fra B.innst.S.nr.I (1993-1994), side 33, hvor det bl.a. heter:

       Disse medlemmer viser til at dette flertallet her understreket aktiv bruk av statsbankene i sammenheng med overordnede politiske målsettinger.

       Disse medlemmer viser videre til B.innst.S.nr.I (1994-1995), side 44-45, hvor det bl.a. heter:

       Disse medlemmer viser til hvordan et komitéflertall ved de to nevnte anledninger har understreket at statsbankene også skal fungere som element i konjunkturpolitikken. Disse medlemmer mener dette står i klar kontrast til de omlegginger Regjeringen har foreslått for Husbanken.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader fra disse medlemmer under 3.3.2 om Statsbankutvalget, hvor disse medlemmer påpeker at Statbankutvalgets innstilling vil innebære at statsbankene ikke lenger kan brukes som virkemiddel i konjunkturpolitikken. Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet, ved å støtte Statbankutvalgets innstilling, har endret standpunkt når det gjelder bruk av statsbankene i konjunkturpolitikken. Disse medlemmer viser til at dette også er tilfelle for Regjeringens forslag til nye låneordninger under Husbanken, slik disse er fremmet i St.meld. nr. 34 (1994-1995).

       Disse medlemmer viser videre til at en stor andel av Husbankens lånekunder ikke ville blitt innvilget lån i private banker og kredittinstitusjoner. Dette viser noe av Husbankens rolle i den sosiale boligpolitikken. Statsbankene kan innvilge kreditt på andre vilkår eller etter andre kredittvurderinger enn private banker. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til nye låneordninger for Husbanken undergraver denne rollen. Dette vil særlig være tydelig i et marked med høye og/eller stigende renter. De nye lånevilkårene i Husbanken etter Regjeringens forslag, vil da ikke sikre rimelig kreditt, slik at den sosiale boligpolitikk underbygges.

       Disse medlemmer viser videre til at Husbanken, gjennom sine krav til boligens standard, har bidratt til en nøktern og forholdsvis lik boligstandard i Norge. Samtidig har Husbanken stilt kvalitets- og standardkrav som har sikret en boligmasse av god kvalitet. Hvis fordelene ved å låne i Husbanken minker, slik Regjeringen foreslår, svekkes også Husbankens mulighet til å påvirke standarden i boligbyggingen.

       Disse medlemmer viser til uttalelse fra Fellesforbundet til finanskomiteen om Husbankens rolle i boligpolitikken av 25. oktober 1995, hvor det bl.a. heter:

       I budsjettuttalelsen fra Landsorganisasjonen heter det bl.a.:

       Disse medlemmer konstaterer at Fellesforbundet og Landsorganisasjonen her går imot de omlegginger Regjeringen har foreslått for Husbanken, og deler denne motstand.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sitt forslag under 3.1.2 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er enig i at det ikke er tilstrekkelig grunn til å verdipapirisere Husbankens låneportefølje.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enig i at rammetildelingen til Husbanken bør forenkles slik at det kun gis en totalramme og en delramme for oppføringslån.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til merknader i tidligere finansinnstillinger der det er reist spørsmål om prinsippene for rentefastsettelse i Husbanken og andre statsbanker.

       Disse medlemmer vil på det nåværende tidspunkt ikke ta stilling til å binde Husbankrenten til obligasjonsrenten. Det vises til innstillingen til St.meld. nr. 34 (1994-1995).

       Disse medlemmer støtter forslag om nedsettelse av renten i Statens lånekasse med 1 %.

3.5 UTDANNINGSFINANSIERINGEN

3.5.1 Sammendrag

       Statsbankutvalgets vurdering av utdanningsfinansieringen tok utgangspunkt i målene for utdanningspolitikken generelt, nemlig å sikre lik rett til utdanning slik at hensynet til den enkeltes interesser og samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft blir tilfredsstilt.

       Departementet viser til at studiefinansieringen ble vurdert i St.meld. nr. 14 (1993-1994) Studiefinansiering og studentvelferd. Ved Stortingets behandling av meldingen var det flertall for å opprettholde rentefritaket i studietiden, jf. Innst.S.nr.101 (1993-1994).

       Innføring av et nytt system for utlånsrentefastsettelse med valgfri rentebindingstid slik Statsbankutvalget har foreslått vil kreve en betydelig omlegging av Lånekassens edb-systemer. Lånekassens kapasitet på dette feltet er allerede betydelig belastet både med effektivisering av innkrevingen og overføring av saker til Statens innkrevingssentral, og med den planlagte innlemmelsen av Lånekassen i statens konsernkontosystem i første halvår 1996. Dette er prosjekter en både av samfunnsøkonomiske og statsfinansielle årsaker bør prioritere høyt. En vil derfor ikke legge opp til endringer i systemet for fastsettelse av utlånsrenten i Lånekassen for 1996.

       Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet om regler for rentefastsettelse i Lånekassen på et senere tidspunkt. Et alternativ vil da kunne være å knytte renten på lån til utviklingen i renten på en bestemt type statspapir, men på en slik måte at alle låntakere får samme rente. Administrativt vil dette være betydelig enklere enn det systemet Statsbankutvalget skisserer.

       I Nasjonalbudsjettet 1995 er det gitt en omtale av hvordan systemet for avskrivning av tapsutsatte fordringer i Statens lånekasse for utdanning er tenkt lagt opp. Det går fram at avskrivning skal foretas ved utgangen av det året en fordring får status som uerholdelig. Året etter skal det imidlertid fortsatt inntektsføres renter på fordringen, mens det i det påfølgende år blir gitt en tapsbevilgning som skal dekke lånets hovedstol og renter, samt renter som er påløpt i tiden etter at lånet ble klassifisert som uerholdelig. Lånekassens gjeld til staten blir da redusert tilsvarende. Dette er nødvendig for at de tapte rentene skal bli postert riktig under tap, og ikke under ordinær rentestøtte.

       I budsjettet for 1995 ble det gitt en bevilgning på 2,0 mrd. kroner til avskrivning av fordringer som ble klassifisert som uerholdelige innen utgangen av 1993, og renter på disse fordringene gjennom 1994. Ifølge systemet som er beskrevet ovenfor skulle en i budsjettet for 1996 bevilge et nytt beløp til avskrivning av nye tap som har oppstått mellom utgangen av 1993 og utgangen av 1994.

       I forbindelse med en nærmere gjennomgang av de regnskapsmessige konsekvensene for Lånekassen av å gjennomføre tapsavskrivninger og postering av tapsbevilgningen for 1995, har en kommet til at systemet med fordel kan forenkles.

       Det systemet en nå legger opp til baserer seg på at Lånekassen avskriver en fordring idet den overføres til Statens innkrevingssentral (SI) for innkreving. Stortinget vedtok i vår at saker som er grovt og vedvarende misligholdt kan overføres til SI for innkreving etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. Ot.prp. nr. 38 (1994-1995) . Dette betyr at saker som har vært oppsagt i tre år eller mer, og hvor Lånekassen ikke har lykkes i å bringe kunden tilbake i en ordinær tilbakebetalingssituasjon, vil bli overført til SI.

       Samtidig som lånet avskrives vil Lånekassen kunne trekke på en tapsbevilgning til nedskrivning av sin gjeld til staten, slik at rentestøtten blir korrekt. Dermed unngår en å inntektsføre renter på uerholdelige fordringer. I og med at saker først kan overføres til SI etter tre år, vil en i begynnelsen av budsjettåret kunne anslå med stor sikkerhet hvor store tapsbevilgningene i det kommende året vil bli. De beløpene som inndrives av SI i disse sakene blir å anse som inntekter inngått på tidligere avskrevne fordringer, og inntektsføres på SIs eget inntektskapittel.

       Som en overgangsordning kan tapsbevilgningen for 1995 føres opp som en uspesifisert tapsavsetning i Lånekassens balanse. Inntil denne er fullstendig utnyttet, kan alle avskrivninger føres mot denne. Først etter at tapsavsetningen er oppbrukt vil det bli nødvendig med ny bevilgning til tapsavskrivninger. Lånekassen anslår at man innen utgangen av 1996 kan overføre saker med en samlet saldo på om lag 2,2 mrd. kroner til SI. På denne bakgrunn foreslås det en bevilgning på 210 mill. kroner til tapsavskrivning i Lånekassen for 1996.

       Systemet som beskrives skiller seg fra Kredittilsynets regler for avskrivning av tap. Etter Kredittilsynets regler skal en vurdere avskrivning i saker som har vært misligholdt i minst 90 dager. Sakene skal da avskrives med en prosentsats av saldo i henhold til hvor stor andel som må ansees som tapt. Avskrivningene i Lånekassen vil etter forslaget tidligst kunne foretas tre år etter at misligholdet starter, og da vil en avskrive hele beløpet under ett.

       Hensynet til sammenlignbarhet mellom Lånekassens regnskaper og regnskapene til øvrige banker taler isolert sett for at en burde benytte Kredittilsynets regler for tapsføring også i Lånekassen. En ser det likevel ikke som hensiktsmessig å gå over til disse reglene for regnskapsføring nå. Hensynet til god informasjon om tapspotensialet i Lånekassen bør ivaretas gjennom noter til regnskapet hvor en gir oversikt over tapsutsatte fordringer. Uansett vil det nye systemet for tapsavskrivning representere en betydelig forbedring når det gjelder å få de reelle kostnadene ved kredittformidlingen fram både i Lånekassens eget regnskap og i statsregnskapet.

3.5.2 Komiteens merknader

Generelt om Lånekassen

       Komiteen er enig i at Statens lånekasse for utdanning opprettholdes.

       Komiteen viser til at det ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 14 (1993-1994) Studiefinansiering og studentvelferd var flertall for å opprettholde rentefritak i studietiden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at det ikke legges opp til endringer i systemet for fastsettelse av utlånsrenten i Lånekassen for 1996. Flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre ber Regjeringen følge opp Statbankutvalgets innstilling ( NOU 1995:11 ), der det på side 140 heter:

       Disse medlemmer mener studielånsrenten bør bestemmes av statens innlånskostnad, pluss et påslag for administrasjonskostnader. Samtidig bør det åpnes for valg av rentebindingstid på studielån i Statens lånekasse for utdanning. Disse medlemmer vil peke på at dette systemet er det samme som det Regjeringen foreslår innført for lån i Husbanken i St.meld. nr. 34 (1994-1995). Når Regjeringen ikke ønsker å innføre den samme renteberegningen for låntagere i Lånekassen, betyr dette også at Regjeringen aksepterer den meget uheldige sosiale profilen i dagens låneordning. Nå er situasjonen at ressurssterke låntagere kan refinansiere sitt studielån i boliglånsmarkedet for en lavere rente, mens ressurssvake låntagere sitter igjen med et studielån med høy rente.

       Disse medlemmer vil understreke at en omlegging av rentefastsettelsen i Statens lånekasse for utdanning i tråd med disse medlemmers forslag vil sikre at renten i Lånekassen til enhver tid vil ligge under renten for pantesikrede boliglån i det ordinære kredittmarkedet, fordi låntagerne drar nytte av statens kredittverdighet ved rentefastsettelsen. Når dette kombineres med å åpne for valg mellom fast og flytende rente, vil låntagerne kunne sikre seg mot risikoen for fremtidige renteøkninger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at stipendandelen i studiefinansieringen bør økes og vil i denne budsjettbehandlingen fremme forslag om at stipendandelen økes fra 24 % til 26 % fra annet halvår 1996.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til egne merknader under pkt. 3.2.2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i lang tid har påpekt at studielånsrentene er for høye og har fremmet forslag om lavere rente. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at ingen annen låneordning i staten til personkunder har så høy rentesats.

       Disse medlemmer viser til punkt 3.2.2, hvor disse medlemmer fremmer forslag om lavere rente og økt stipendandel i Statens lånekasse for utdanning.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til merknad i kap. 3.2.2 om en generell rentenedsettelse på 1 % fra 1. januar 1996. Disse medlemmer mener det fortsatt er riktig å fastsette rentevilkårene i Statens Lånekasse for utdanning på politisk basis.

       Disse medlemmer vil videre gå inn for å heve stipendandelen med 3 % til 27 % fra studieåret 1996/97.

Tapsavskrivninger

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at Regjeringen i forbindelse med en nærmere gjennomgang av de regnskapsmessige konsekvensene for Lånekassen av å gjennomføre tapsavskrivninger og postering av tapsbevilgningen for 1995, har kommet til at systemet med fordel kan forenkles. Det systemet det nå legges opp til baserer seg på at Lånekassen avskriver en fordring idet den overføres til Statens innkrevingssentral (SI) for innkreving. Samtidig som lånet avskrives vil Lånekassen kunne trekke på en tapsbevilgning til nedskriving av sin gjeld til staten, slik at rentestøtten blir korrekt. Som en overgangsordning kan tapsbevilgningen for 1995 føres opp som en uspesifisert tapsavsetning i Lånekassens balanse.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens opplegg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer har gått imot at innkrevingen av studielån skulle overføres til Statens Innkrevingssentral. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om opptrapping mot fullstipendiering for ungdom under videregående opplæring. Disse gruppene er kraftig overrepresentert blant de med betalingsvansker, og forslaget vil derfor kunne ha god effekt på inkassosituasjonen.

3.6 NÆRINGSFINANSIERING

3.6.1 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

3.6.1.1 Sammendrag

       SND disponerer to garantiordninger for lån til realinvesteringer og driftskreditt. SNDs garantier er delt i en landsdekkende og en distriktsrettet ordning, tilsvarende risikolåneordningene. Den landsomfattende og den distriktsrettede garantirammen foreslås satt til hhv. 50 og 95 mill. kroner i 1996.

       SND får bevilget tapsfond knyttet til sine risikolåneordninger og garantiordninger. Tapsprosenten angir tapsfondets størrelse som andel av innvilgningsrammene, og gir uttrykk for hvilket risikonivå SND i gjennomsnitt skal legge til grunn for det aktuelle år innvilgningsrammen settes for. I forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1992 ble tapsfondsprosenten økt fra 25 % for lån og 20 % for garantier til 30 % for både lån og garantier. Begrunnelsen den gang var at krisen i bankvesenet gjorde at det i en overgangsperiode var behov for at statsbankene kunne ta større risiko. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 13 (1991-1992) heter det:

       I forbindelse med statsbudsjettet for 1995 ble tapsprosenten på de landsdekkende ordningene senket til 25 %. Det foreslås at denne tapsprosenten videreføres for 1996. Med bakgrunn i dagens situasjon på finansmarkedet foreslås det at tapsprosenten for de distriktsrettede ordningene settes til 25 % for 1996. Dette vil innebære at økningen i subsidieomfanget som var begrunnet med de særskilte forholdene under bankkrisen, reverseres i tråd med forutsetningene.

       SND skal betale utbytte på statens innskuddskapital under grunnfinansieringsordningen. Det legges til grunn at SND for året 1995 betaler et utbytte på 50 mill. kroner. Dette tilsvarer om lag 7,5 % av innskuddskapitalen. Det endelige utbyttet fastsettes på SNDs ordinære foretaksmøte i 1996 ved behandlingen av SNDs årsregnskap.

3.6.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at Regjeringen vil legge fram et eget næringsbankopplegg til behandling i Stortinget og at det i denne forbindelse vil bli tatt stilling til organisering og struktur av distrikts- og næringsfinansieringen samt enkelte bedriftsrettede virkemidler.

- SNDs garantiordninger for lån til realinvesteringer og driftskreditt

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om at den landsomfattende og den distriktsrettede garantirammen settes til hhv. 50 og 95 mill. kroner i 1996.

- Tapsfond

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om at tapsprosenten for tapsfondene for SNDs risikolåneordninger settes til 25 % i 1996, både for de landsdekkende og de distriktsdekkende ordningene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til arbeidet som er igang for å vurdere SNDs ytre apparat, og har merket seg at Regjeringen vil legge fram et eget næringsbankopplegg til behandling i Stortinget. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet ved ulike anledninger har påpekt uheldige sider ved deler av SNDs arbeid. Det er ikke SNDs oppgave å fremme en mer sentralisert stordriftsstruktur i næringslivet gjennom å forsterke markedskreftene ved offentlige penger. Tvert imot skal SND spesielt sikre desentralisering og småbedrifter. Disse medlemmer mener at SND bør organiseres og drives etter følgende modell:

       Disse medlemmer viser til at det er stort behov for risikokapital for næringslivet. Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å ha en grunnfinansieringsordning i SND som er i konkurranse med private banker. SND må i sterkere grad prioritere å gi risikokapital. Disse medlemmer mener derfor det er naturlig å utvide tapsfondsprosenten, og vil foreslå at tapsfondsprosenten for distriktsrettede risikolån i SND økes med 10 prosentpoeng fra 30 til 40 % og at tapsprosenten for distriktsrettede garantier i SND økes med 10 prosentpoeng fra 30 til 40 %.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Senterpartiets merknader og forslag angående SND i B.innst.S.nr.8 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener den statlige næringspolitikken må bidra til å støtte etableringer som ikke vil kunne skaffe seg kapital i det private markedet. Slike investeringer innebærer muligheter for tap og fordrer at avkastningskravet ikke er for høyt. SND bør etter disse medlemmers vurdering ikke ha kortsiktig fortjeneste som et overordnet mål. Disse medlemmer mener SND må brukes aktivt for å sikre eksisterende næringsliv, og for å skape nye arbeidsplasser. Disse medlemmer mener SND må kunne ta større risiko enn i dag, og at tapsprosenten på risikolån og garantier derfor bør økes fra 25 til 30 % Disse medlemmer ønsker ikke en utvikling av SND som går i retning av en sentralisering, tvert i mot ønsker disse medlemmene å styrke distriktsdelen av SND blant annet gjennom en kraftig økning av distriktsutviklingstilskuddene, økt tilskudd til dekning av tap på lån og høyere rentestøtte. Hele SND-virkemiddelapparatet bør etter disse medlemmers vurdering ha en sterk lokal forankring - spesielt med sikte på å støtte opp om små og mellomstore bedrifter og nyetableringer i Distrikts-Norge. Disse medlemmene mener SND bør være et viktig virkemiddel for å vri investeringer fra kontinentalsokkelen til Fastlands-Norge.

       For å oppnå disse målsettingene vil disse medlemmer øke bevilgningene over kap. 2420 med 25 mill. kroner, og bevilgningene over kap. 2425 med 300 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det om kort tid vil komme opp en sak om SNDs regionale organisering. Disse medlemmer viser videre til merknader i tidligere budsjettinnstillinger der en har kritisert SNDs manglende distriktsorientering og risikotaking. På dette grunnlag vil disse medlemmer gå mot at tapsprosenten for de distriktsdekkende ordningene settes ned.

- Utbytte

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, har ingen merknad til at SND for 1995 betaler utbytte på 50 mill. kroner på statens innskuddskapital i grunnfinansieringsordningen (dvs. 7,5 % av innskuddskapitalen).

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sitt forslag under 3.1.2 og merknad under 3.2.2 foran.

3.6.2 Landbruksbanken

3.6.2.1 Sammendrag

       Statsbankutvalget tilrår at Landbruksbankens lån til landbruk og andre næringer overføres til SND. For brukere av Landbruksbanken betyr det at de får tilgang til hele SNDs sett av virkemidler.

       Det er etter departementets syn ikke åpenbart at det i dagens situasjon ligger noen store effektivitetsgevinster ved en sammenslåing av Landbruksbanken og henholdsvis SND og Husbanken. Det vises i denne sammenheng bl.a. til Landbruksbankens sammensatte oppgaver med både å forvalte midler fra Landbrukets utviklingsfond og å yte kreditt. Målgruppen for LUF- midler og lån er i stor grad den samme. Det vises også til omstillingen Landbruksbanken nylig har vært gjennom, og at det kan være grunn til å vente med ytterligere endringer til en har hatt anledning til å evaluere de endringer som allerede er foretatt. En legger på denne bakgrunn ikke opp til en sammenslåing av Landbruksbanken og henholdsvis SND og Husbanken nå.

       Det legges for øvrig til grunn at også oppføringslån i Landbruksbanken skal omfattes av omleggingen som er foreslått for Husbanken, jf. St.meld. nr. 34 (1994-1995) Om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil.

3.6.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at departementet mener at det ikke er åpenbart at det i dagens situasjon ligger noen store effektivitetsgevinster ved en sammenslåing av Landbruksbanken og hhv. SND og Husbanken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at det kan være grunn til å vente med ytterligere endringer til en har hatt anledning til å evaluere de endringer som allerede er foretatt. Flertallet er enig i at det på denne bakgrunn ikke legges opp til en sammenslåing av Landbruksbanken og henholdsvis SND og Husbanken nå.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at slik SND er oppbygd og fungerer i dag, er det uaktuelt å slå sammen Landbruksbanken og hhv. SND og Husbanken. Disse medlemmer kan ikke vurdere en slik omlegging før det er foretatt en omlegging av SND som er i tråd med disse partiers syn.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknader fra disse medlemmer om SNDs rolle i næringspolitikken og vilkårene, hvor disse medlemmer har påpekt at SND i for stor grad fungerer likt en privat bank. Disse medlemmer viser til at en statlig næringsbank må fungere som et tillegg til, og ikke kopi av, det private bankvesenet. Dette må innebære andre risikovurderinger og andre kredittvilkår. Disse medlemmer går derfor imot eventuelle sammenslåinger mellom SND og henholdsvis Landbruksbanken og Husbanken, slik SND fungerer.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sitt forslag under 3.1.2 foran.

3.6.3 Statsgaranterte driftskreditter til fiskeribedrifter

3.6.3.1 Sammendrag

       Norges Bank har siden 1920-tallet administrert en ordning med statsgaranterte driftskreditter til fiskeribedrifter. Statsbankutvalget mener at denne ordningen bør avvikles. Fiskeribedrifter omfattes i dag av SNDs ordinære virkemidler, og dette virkemiddelapparatet omfatter muligheter til å gi garantier for slike kreditter også i framtiden.

       Regjeringen går inn for en gradvis avvikling av ordningen med statsgaranterte fiskelån gjennom Norges Bank, ved at ordningen avvikles for Nordland og Sør-Troms innen 5 år. Kompetansen innen fiskeindustrien er på mange steder ikke tilstrekkelig, og en overgangsperiode vil gi berørte foretak nødvendig tid på seg til å øke kompetansen. Dertil har noen bedrifter et betydelig behov for oppfølging som bør kunne bidra til økt inntjening etter noe tid. Ordningen videreføres i Nord-Troms og Finnmark. Ordningen i disse distriktene vil bli gjennomgått på nytt etter utløpet av en 5-års periode regnet fra 1996.

3.6.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, er enig i at ordningen ved statsgaranterte fiskelån gjennom Norges Bank avvikles for Nordland og Sør-Troms innen 5 år. Flertallet har merket seg at ordningene i Finnmark og Nord-Troms vil bli gjennomgått på nytt etter utløpet av en 5-års periode regnet fra 1996. Flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse går imot en avvikling av ordningen med statsgaranterte fiskelån gjennom Norges Bank. Disse medlemmer mener det er behov for låneordninger av denne typen innenfor fiskerinæringen. Disse medlemmer ønsker å videreføre dagens ordning, og ønsker således å opprettholde ordningen for Nordland og Sør-Troms.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer vil gå imot innlemming av Fiskarbankens låneordninger i SND.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Sosialistisk Venstreparti ved flere anledninger har fremmet forslag om en flåteplan for fornying av kystfiskeflåten. På denne bakgrunn vil Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med komiteenes budsjettbehandling fremme forslag om konkret oppfølging av en slik flåteplan.

       Disse medlemmer mener dette bør skje ved opprettelse av et eget fond under Fiskarbanken. Fondets størrelse bør i første omgang settes til 200 mill. kroner. Finansiering av fondet bør skje ved å overføre 100 mill. kroner fra den foreslåtte rammen på 300 mill. kroner under Statens Fiskarbank, og ved bevilgning av ytterligere 100 mill. kroner over statsbudsjettet. Disse medlemmer vil understreke at et slikt fond bør knyttes direkte til en plan om fornyelse av kystfiskeflåten.

       Disse medlemmer viser til den videre budsjettbehandling for utdyping og forslag.

       Komiteen viser for øvrig til B.innst.S.nr.6 (1995-1996).

3.6.4 Lånekassen for aviser

3.6.4.1 Sammendrag

       Regjeringen går inn for at Lånekassen for aviser innlemmes i SND med virkning fra 1. januar 1996. Samtidig opprettes det et sakkyndig, rådgivende utvalg som kan bistå SND med behandling av lånesøknader, slik at kulturpolitiske målsettinger kan ivaretas. Etter innlemmelsen vil det ikke være egne utlånsrammer som er øremerket for aviser.

3.6.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, er enig i at Lånekassen for aviser innlemmes i SND med virkning fra 1. januar 1996 og at det samtidig opprettes et sakkyndig, rådgivende utvalg som kan bistå SND med behandling av lånesøknader, slik at kulturpolitiske målsettinger kan ivaretas.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse mener at slik SND er oppbygd og fungerer i dag, er det uaktuelt at Lånekassen for aviser innlemmes i SND.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kan ikke vurdere en slik omlegging før det er foretatt en omlegging av SND som er i tråd med disse partiers syn. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknader fra disse medlemmer om SNDs rolle i næringspolitikken og vilkårene, hvor disse medlemmer har påpekt at SND i for stor grad fungerer likt en privat bank. Disse medlemmer viser til at en statlig næringsbank må fungere som et tillegg til, og ikke kopi av, det private bankvesenet. Dette må innebære andre risikovurderinger og andre kredittvilkår. Disse medlemmer går derfor imot at Statens lånekasse for aviser innlemmes i SND, slik SND fungerer.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er grunnleggende uenig i begrunnelsen for å opprettholde av en låneordning for aviser. Innlemmelse i SND er det således uaktuelt for dette medlem å støtte. Det vises for øvrig til dette medlems forslag under 3.1.2 foran.

3.7 KOMMUNALBANKEN

3.7.1 Sammendrag

       Statsbankutvalget skriver i sin tilrådning om Kommunalbanken (s. 137):

       Departementet slutter seg til Statsbankutvalgets vurdering av at staten bare i liten grad anvender Kommunalbanken som et styringsinstrument for å påvirke sammensetningen av kommunesektorens investeringer. Bankens markedsandel er om lag 15 % av kommunesektorens utestående gjeld, og den statlige støtten knyttet til låneopptak i banken er forholdsvis liten. Banken kan imidlertid fylle en rolle ved å bistå særlig små og mellomstore kommuner med å ta opp lån.

       Kommunene bør i utgangspunktet selv ha interesse av å drive en slik institusjon uten subsidier eller andre fordeler. Hovedargumentet fra Kommunalbankens side for at staten skal fortsette som eier, knytter seg til at kommunene drar fordel av statsgarantien på bankens innlån. Banken argumenterer i sin høringsuttalelse for at statsgarantien er verdifull, og uttaler samtidig at garantiansvaret på 30 mrd. kroner i praksis ikke påvirker statens kredittverdighet og lånekostnad og således er gratis. Kommunalbanken anslår at garantien normalt gir banken 0,20 prosentpoeng lavere innlånskostnad.

       Det er etter departementets syn vanskelig å anslå hvor mye statsgarantien er verdt i forhold til om kommunesektoren låner i eget navn. Kommunesektorens kredittverdighet er generelt sett god, og kommunenes lånekostnader vil neppe øke betydelig dersom statsgarantien faller bort. Statens kostnader knyttet til finansiering av statsbanksystemet er ikke neglisjerbare, jf. at statens kredittverdighet belastes for til sammen 185 mrd. kroner i forbindelse med statsbankenes innlån. Disse kostnadene vil være høyest i tider med uro i finansmarkedet, men også i en mer normal situasjon vil finansiering av statsbankene kunne bidra til økt rente på statens gjeld. I internasjonale sammenlikninger er det en sterk fokusering på bruttogjeld, og de internasjonale firmaene som vurderer kvaliteten på verdipapirer legger vekt på utviklingen og nivået på låntakernes bruttogjeld.

       I tillegg til at det er kostnader for staten å garantere for innlån til statsbanker, er det samfunnsøkonomiske argumenter for at de ulike sektorer i samfunnet bør stå overfor samme lånekostnader, justert for forskjeller i kredittverdighet og størrelse på låneopptak mv.

       En vil også peke på at lån i Kommunalbanken i dag er et rasjonert gode, og at fordelen ved statsgarantien i dag tilfaller de kommunene som får lån i banken. For å vurdere den samlede virkningen for kommunesektoren må en også ta hensyn til at en institusjon i kommunalt eie ikke vil stå overfor utlånsbegrensninger og derfor vil kunne gi rimeligere lån til kommuner som i dag er henvist til å låne andre steder enn i Kommunalbanken. Det vises i denne sammenheng til at Kommunalbankens utlån i dag bare utgjør om lag 1/5 av den samlede gjelden til kommuneforvaltningen og kommunale foretak.

       SND betaler i dag en garantiprovisjon for sin statsgaranti på 0,4 %. Dersom Kommunalbanken skal fortsette som statsbank, taler mye for at en garantiprovisjon bør innføres også for denne banken. Det forhold at Kommunalbanken har vesentlig lavere risiko på sine utlån enn SND, gjør at statsgarantiens verdi må anses å være lavere for Kommunalbanken enn for SND. En har derfor kommet til at det vil være rimelig med en noe lavere provisjonssats for garantien for Kommunalbankens innlån enn man har for SND. Det foreslås således at det innføres en garantiprovisjon for Kommunalbankens innlånsmasse på 0,25 % med virkning fra 1996. I likhet med ordningen for SND foreslås det at garantiprovisjonen også for Kommunalbankens lån betales etterskuddsvis, slik at ordningen først gir budsjettmessige konsekvenser i 1997. Garantiprovisjonen vil gjelde for gjennomsnittet av bankens samlede innlån ved inngangen og utgangen av året. Ved utformingen av utbyttekravet de nærmeste årene vil det være naturlig å ta hensyn til at deler av bankens utlån er gitt med lang rentebinding, som gjør at det vil ta noe tid før endringer i innlånskostnadene som følge av garantiprovisjonen kan reflekteres i rentevilkårene for hele utlånsporteføljen.

       Kommunalbanken har lenge arbeidet for å øke bankens handlefrihet. Dette knytter seg f.eks. til ønske om økt bruk av mer kompliserte finansielle instrumenter, opplåning i utlandet, større utlåns- og innlånsrammer, større utvalg av finansielle tjenester overfor kommunesektoren, økt fleksibilitet i fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår mv. Som statsbank er det klare begrensninger på i hvilken grad banken kan innrømmes økt handlefrihet på slike områder. Når staten garanterer for bankens innlån er det bl.a. behov for rammer for inn- og utlånsvirksomheten.

       Etter departementets oppfatning vil en Kommunalbank med mer fleksible rammevilkår være en fordel for kommunesektoren samlet. Det vil kunne skape en mer slagkraftig bank tilpasset kommunesektorens behov. Økt handlefrihet må imidlertid være koblet sammen med økt ansvar. Dersom banken skal bli mer fleksibel og mer tilpasset kommunenes ønsker og behov, krever det samtidig at statens ansvar for banken avgrenses.

       Statsbankutvalget drøfter ulike organisasjonsformer for en omdannet Kommunalbank. Som aksjeselskap vil banken bli omfattet av generell lovgivning som gjelder for slike finansinstitusjoner. Lovgivningen vil bestemme en beslutnings- og organisasjonsstruktur og regulere forholdet mellom aksjonærene, og mellom aksjonærene og selskapet.

       Ved en omdanning til aksjeselskap kan en skille mellom en modell med bare kommunale eiere og en modell hvor også andre interesserte kan komme inn på eiersiden. Dersom banken omdannes til et kommuneeid aksjeselskap, påpeker Statsbankutvalget at en slik framgangsmåte ventelig vil gi staten en dårlig pris for banken fordi kretsen av kjøpere vil være liten og ha begrenset interesse av å overta eierskapet fra staten.

       Omdanning til en låntakerforening slik Statsbankutvalget foreslår, vil knytte eierskapet av Kommunalbanken til selve låneopptaket. En låntakerforening kan sies å være en naturlig organisasjonsform for kommuner som ønsker å samordne sine låneopptak. En omdanning til låntakerforening innebærer at staten vil fortsette som dominerende eier i en periode inntil kommunenes andel av egenkapitalen er tilstrekkelig stor. I utgangspunktet bør det da beholdes restriksjoner på bankens virksomhet (utlånsrammer mv.) inntil statens eierandel er redusert til under 50 %. Avviklingen av innlånsgarantien på bankens innlån kan naturlig ses i sammenheng med statens eierandel og oppmykningen av begrensningene i bankens handlefrihet. Hvor lang tid det tar før kommunesektoren kan overta full kontroll over bankens virksomhet vil avhenge av deres interesse for å investere i banken (i form av grunnfondsbevis) og størrelsen på medlemsinnskuddene for nye låntakere. Ved en eventuell overdragelse til kommunene legger departementet til grunn at en slik overdragelse ikke skal innebære en formuesoverføring fra staten til kommunesektoren.

       Departementet kan se klare fordeler knyttet til å endre Kommunalbankens organisasjonsform. Basert bl.a. på Stortingets synspunkter vil departementet komme tilbake til spørsmålet om Kommunalbankens organisasjonsform på et senere tidspunkt.

       Kommunalbanken har fremmet forslag om at innvilgningsrammen erstattes av en ramme for netto utlånsvekst. Det ble i Salderingsproposisjonen 1995 gitt uttrykk for at en i prinsippet var innstilt på å gå over til ramme basert på netto utlånsvekst, men at det ville være mest hensiktsmessig å vente med dette til 1996. Statsbankutvalget gikk i sin innstilling også inn for en slik omlegging. Departementet legger derfor opp til at en fra 1996 går over til en ramme basert på netto utlånsvekst.

       Rammen for brutto innvilgninger av utlån i Kommunalbanken i inneværende år er 2.800 mill. kroner. Som Statsbankutvalget påpekte, bør det i tiden framover legges betydelig vekt på at statsbankene skal være et supplement til det ordinære kredittvesen. Kommunene har generelt gode tilbud om finansiering fra andre kilder enn Kommunalbanken. Det legges opp til at Kommunalbanken i 1996 får en ramme for netto utlånsvekst som gjør de samlede utlån kan holdes om lag på dagens nivå, dvs. at rammen for netto utlånsvekst settes til null i 1996. Basert på foreliggende anslag for avdragsinngangen vil dette gi innvilgninger på om lag 2.100 mill. kroner i 1996. Dette er om lag det samme nominelle nivået som en hadde før den sterke økningen i statsbankenes utlånsrammer i slutten av 1980-årene.

       Det ble i forbindelse med flommen på Østlandet fastsatt en særskilt ramme på 500 mill. kroner for flomskadelån i Kommunalbanken i tillegg til den ordinære utlånsrammen. Foreløpig har etterspørselen etter slike lån vært svært lav. Det vurderes derfor foreløpig ikke å være grunnlag for å foreslå noen ny ramme for 1996 for slike lån. En vil imidlertid komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med salderingsproposisjonen med utgangspunkt i den informasjonen en vil få i løpet av høsten om etterspørselen etter slike lån.

3.7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse verørende Kommunalbankens rolle, eierskap og organisering til orientering. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake med nærmere redegjørelse om dette.

       Komiteen har merket seg at departementet legger opp til at en fra 1996 går over til en ramme for Kommunalbanken basert på nettoutlånsvekst.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, er enig i at det innføres en garantiprovisjon for Kommunalbankens innlånsmasse på 0,25 % med virkning fra 1996. Provisjonen betales etterskuddsvis, slik at ordningen først gir budsjettmessige konsekvenser i 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Kommunalbanken er en trygg og langsiktig långiver for norske kommuner. Bankens markedsandel er ca 15 % av kommunesektorens utestående gjeld. Disse medlemmer vil understreke at særlig små og mellomstore kommuner i områder med svakt utbygd kredittvesen nyter godt av bankens tjenester.

       Disse medlemmer viser til at Kommunalbanken finansierer sine lån selv og således ikke belaster statskassen gjennom innlån. Kommunalbanken drar imidlertid fordel av statsgaranti på sine innlån, noe som gir billigere innlån. Disse medlemmer vil påpeke at statsgarantien aldri har kommet til anvendelse og i praksis ikke påvirker statens kredittverdighet. Kommunalbanken er svært konkurransedyktig når det gjelder lånevilkår. Hovedårsaken ligger i statsgarantien og at banken har vesentlig lavere administrasjonskostnader enn det andre kredittinstitusjoner har. Disse medlemmer mener det er viktig å ha Kommunalbanken som et korrektiv i markedet.

       Disse medlemmer vil vise til at stortingsflertallet, mot disse medlemmers stemmer, har åpnet adgang for at staten kan ta utbytte av Kommunalbankens overskudd. Utbyttet har de siste år vært 170 mill. kroner. Dette utgjør en avkastning på omlag 7,5 % av bankens akkumulerte egenkapital. Dette medfører at banken har fått svekket sin mulighet til å gi lån på gunstigere vilkår enn andre. De konkurransepolitiske effektene dette gir, er at lånemarkedet overfor kommunene får et generelt høyere nivå enn en ren risikovurdering skulle tilsi. Statens utbyttepolitikk har derfor påført kommunene høyere kapitalutgifter, særlig de kommunene som har en høy gjeldsbelastning. Disse medlemmer mener det bør vurderes å redusere utbyttet av bankens overskudd.

       Disse medlemmer vil gå imot Regjeringens forslag om å innføre en garantiprovisjon for Kommunalbankens innlånsmasse på 0,25 % Disse medlemmer finner det urimelig å kreve provisjon for en garanti det ikke er knyttet noen risiko til. Disse medlemmer vil videre understreke at en slik garantiprovisjon vil gjøre Kommunalbanken til en mindre konkurransedyktig aktør i markedet.

       Disse medlemmer viser til sine merknader under 3.1.2 når det gjelder Kommunalbankens innvilgningsramme.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen støtter Statbankutvalget når det i sin tilrådning om Kommunalbanken i NOU 1995:11 skriver (s.137):

       Videre sier utvalget følgende:

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at Norges Kommunalbank bør omdannes til et aksjeselskap eller gjensidig selskap uavhengig av statbanksektoren. Ved salg eller avhendelse av Kommunalbanken vil disse medlemmer legge stor vekt på at Staten får full verdi for banken. På bakgrunn av dette imøteser disse medlemmer at departementet kommer tilbake til spørsmålet om Kommunalbankens organisasjonsform på et senere tidspunkt.