B.innst.S.nr.IV (1995-1996)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 1996, samt forslag fra representanten Lars Sponheim vedrørende avgift på multimediautstyr.

2. Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1 SAMMENDRAG

       Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1996. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 9. mai.

       Regjeringens viktigste oppgaver i årene framover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje innenfor de grensene naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Hovedlinjene i den økonomiske politikken ligger fast:

       Regjeringen vil føre videre den politikken som er trukket opp i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997. Dette er en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen, der et hovedelement er lav pris- og kostnadsvekst for å styrke konkurranseevnen.

       Den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene, der Solidaritetsalternativet har spilt en sentral rolle, har gitt gode resultater. Fastlandsøkonomien har vokst sterkt, sysselsettingen har økt betydelig og ledigheten er på vei nedover. Videre er prisveksten og rentene lave, vi har betydelige overskudd på driftsbalansen overfor utlandet og vi har igjen overskudd i statens finanser, etter flere år med til dels betydelige underskudd. En stram finanspolitikk og ansvarlig og solidarisk opptreden av partene i arbeidslivet har vært avgjørende forutsetninger for at den sterke konjunkturoppgangen fram til nå har kunnet gå sammen med moderat vekst i priser og lønninger.

       Hovedutfordringen nå er å videreføre Solidaritetsalternativet og legge forholdene til rette for en fortsatt stabil økonomisk utvikling og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Etter flere år med oppgang er det mye som tyder på at dette vil bli en mer krevende oppgave enn i den perioden vi har bak oss. Høy lønnsomhet i deler av næringslivet og et strammere arbeidsmarked innebærer økt fare for tiltakende lønnsvekst. Resultater fra vårens lønnsforhandlinger viser at lønnsveksten - og også reallønnsveksten - i inneværende år blir høyere enn tidligere regnet med. Risikoen for at økonomien ledes inn i en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst er derfor klart til stede.

       I denne situasjonen er det avgjørende at den økonomiske politikken innrettes slik at veksten ikke blir sterkere enn det økonomien kan tåle. Historiske erfaringer har vist at en balansert og langvarig oppgang gir en bedre sysselsettingsutvikling og lavere ledighet på varig basis enn en kraftig, men kortvarig vekst. En utvikling med sterkere vekst i privat etterspørsel enn tidligere regnet med, blant annet som følge av sterk reallønnsvekst, stiller derfor krav til en fortsatt stram økonomisk politikk.

       Oppgangen i norsk økonomi har nå vart i snart tre år. Aktiviteten i Fastlands-Norge tok seg markert opp i andre halvår 1993 og gjennom 1994, med sterk vekst i det private forbruket, boliginvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer. I fjor fikk oppgangen bredere feste, med kraftig vekst i investeringene i fastlandsnæringene. Ifølge reviderte nasjonalregnskapstall økte BNP for Fastlands-Norge med 2,7 % i 1995, mot hele 4,3 % i 1994. For begge årene er veksttakten nedjustert med om lag 2 prosentpoeng i de siste regnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå. Den noe mer avdempede veksttakten i 1995 i forhold til året før skyldes blant annet mer moderat vekst i det private forbruket og klart lavere økning i den tradisjonelle vareeksporten.

       Den økonomiske oppgangen har ført til en betydelig bedring av arbeidsmarkedet. Sysselsettingen økte med 43.000 personer fra 1994 til 1995, og veksten var særlig sterk mot slutten av fjoråret. Fra 1995 til 1996 kan økningen bli vel 30.000 personer. Skjer dette, vil det være skapt nær 100.000 flere arbeidsplasser i løpet av tre år. Arbeidsledigheten er blitt redusert, fra 6 % i gjennomsnitt i 1993 til gjennomsnittlig 4,9 % i 1995 ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU). Nedgangen i ledigheten var særlig markert på slutten av fjoråret, med en anslått AKU-ledighet (sesongjustert) på 4,3 % i 4. kvartal 1995. Langtidsledigheten er redusert, samtidig som ledigheten blant unge har gått markert ned.

       Selv om vekstutsiktene internasjonalt er blitt svekket de siste månedene, fortsetter oppgangen i norsk økonomi. De siste opplysningene om den økonomiske utviklingen bekrefter dette bildet:

       Fortsatt står norsk økonomi overfor store utfordringer:

       På denne bakgrunn er det svært viktig at kostnadsveksten ikke tiltar slik at konkurranseevnen svekkes i en periode med fortsatt høy arbeidsledighet. En har tidligere erfart at kimen til langsiktige problemer i økonomien legges i gode tider. Det er en klar fare for at den vedvarende oppgangen i norsk økonomi og forventninger om kraftig økning i oljeinntektene i årene framover igjen kan føre til overdreven optimisme, slik vi opplevde på 1970-tallet og på midten av 1980-tallet. Med utsikter til sterk reallønnsvekst og lave renter vil økonomien kunne gå inn i en forsterket forbruksledet oppgang, noe som på nytt vil kunne medføre pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst. Dette vil svekke konkurranseevnen og dermed gjøre det vanskeligere å oppnå lavere ledighet på varig basis.

       I en slik situasjon er det helt avgjørende at budsjettpolitikken fortsatt innrettes slik at veksten ikke blir for sterk. I Norge og i en rekke andre OECD-land har det vært en klar tendens til å overvurdere økonomiens evne til å tåle kraftig vekst. Politikken har vært ekspansiv i en oppgangskonjunktur, med den konsekvens at lønns- og prisveksten etter hvert har økt sterkt. Dette har senere tvunget fram en kraftig innstramming i den økonomiske politikken, med stigende ledighet som resultat.

       Langsiktige hensyn tilsier også at en benytter oppgangskonjunkturen til å styrke offentlige finanser. For det første er dette en forutsetning for at vi i framtiden skal ha handlefrihet til å motvirke nye økonomiske tilbakeslag. For det andre er det viktig å øke den finansielle sparingen på statens hånd for å møte den sterke økningen i pensjonsutgiftene som vil finne sted etter århundreskiftet. Dersom vi ikke i de nærmeste 10-15 årene sørger for å ha betydelige overskudd i statens finanser, vil byrdene på framtidige yrkesaktive kunne bli store og tilliten til Folketrygden svekket.

       Oljeavhengigheten i norsk økonomi er en betydelig utfordring. Petroleumsvirksomheten gir oss store, men usikre inntekter, og vi vet at inntektene vil gå ned en gang etter århundreskiftet. Dette har to viktige konsekvenser: For det første er det viktig å opprettholde og å etablere ny og lønnsom produksjon i Fastlands-Norge. For det andre må en vesentlig del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten som vil tilfalle staten de nærmeste årene, ikke brukes opp, men settes til side i petroleumsfondet. Dersom vi ikke i de nærmeste årene makter å bygge opp nødvendige reserver på statens hånd, svekkes også våre muligheter til å møte framtidige utfordringer.

       Budsjettopplegget i Salderingsproposisjonen 1996 innebar blant annet en underliggende reell vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag null. Flere forhold bidrar til at det budsjettopplegget for 1996 som nå foreslås, er klart mindre stramt enn lagt til grunn i Salderingsproposisjonen. For det første vedtok Stortinget visse tilleggsbevilgninger og avgiftslettelser i forbindelse med sluttbehandlingen av 1996-budsjettet. For det andre bidrar et lavere utgiftsnivå i 1995 enn tidligere anslått til sterkere realvekst i statsbudsjettets utgifter. En høyere anslått lønnsvekst fra 1995 til 1996 enn tidligere lagt til grunn trekker i motsatt retning. Det vises til avsnitt 3.1 for en nærmere omtale.

       Regjeringen har som hovedretningslinje for gjennomføringen av det økonomiske opplegget for 1996 lagt til grunn at tilleggsbevilgninger gjennom året skal dekkes inn ved tilsvarende reduksjoner i andre utgiftsposter. I tillegg har Regjeringen lagt vekt på at rene anslagsendringer knyttet til oljevirksomheten, skatteinngang og bevilgningene til dagpenger, skal slå ut i endret budsjettbalanse.

       Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1996 er etter dette:

       Statsforvaltningens finansielle stilling er forholdsvis god til tross for betydelige underskudd i statsbudsjettet de senere årene. Inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift hadde statsforvaltningen ved utgangen av 1995 en netto finansiell formue på 250 mrd. kroner, som etter anslagene i denne meldingen vil øke med om lag 35 mrd. kroner i løpet av 1996.

       Samlet var bruttogjelden i offentlig forvaltning om lag 390 mrd. kroner ved utgangen av 1995. Dette tilsvarer om lag 42 % av BNP.

       Gjennom Norsok-samarbeidet mellom oljeselskapene, leverandører, organisasjoner og myndigheter har det de siste årene vært gjort et omfattende arbeid for å redusere kostnadene ved olje- og gassproduksjon på norsk kontinentalsokkel. Sammen med en høy og voksende samlet petroleumsproduksjon og et redusert investeringsnivå bidrar dette til en sterk økning i statens inntekter fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene. Det er særlig netto kontantstrømmen fra SDØE som anslås å vokse sterkt, men også skatteinntektene vil øke i årene som kommer.

       I 1996 er statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslått til nesten 57 mrd. kroner, en økning på om lag 18 mrd. kroner fra 1995. I de mellomlangsiktige budsjettframskrivningene som presenteres i avsnitt 3.1, anslås statens netto inntekter fra petroleumsvirksomheten å komme opp i 90 mrd. kroner i år 2000.

       Oljeprisen har hittil i år ligget på i gjennomsnitt 124 kroner pr. fat. Lave oljelagre og sterk etterspørsel synes å ha bidratt til prisoppgangen. I budsjettarbeidet har en nå valgt å legge til grunn en oljepris på 115 kroner pr. fat i 1996, en oppjustering på 10 kroner pr. fat siden Nasjonalbudsjettet og Salderingsproposisjonen. De mellomlangsiktige framskrivningene fram til 2000 er fortsatt basert på en råoljepris på 105.1996-kroner pr. fat. Anslaget for samlet petroleumsproduksjon er noe oppjustert i inneværende år som følge av et anslått høyere gassalg. Eksportverdien av olje og gass i 1996 er dermed 13,6 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i Salderingsproposisjonen. Det vises til nærmere omtale av petroleumsvirksomheten i avsnitt 2.7.

       Usikkerheten knyttet til oljeprisen, utsiktene til at oljeproduksjonen vil avta etter århundreskiftet og hensynet til en balansert vekst tilsier stor varsomhet i bruken av petroleumsinntektene. Et høyt nivå på petroleumsinntektene de nærmeste årene gir oss samtidig mulighet til å bygge opp en finansiell reserve for å møte de store pensjons- og velferdsforpliktelsene utover i neste århundre. Både petroleumsinntektenes særegne karakter og en generell vurdering av statens langsiktige finansielle forpliktelser tilsier at økningen i statens petroleumsinntekter i de nærmeste årene i all hovedsak benyttes til å styrke statens finansielle stilling gjennom overskudd på statsbudsjettet.

       Overskuddene på statsbudsjettet vil bli avsatt på Statens petroleumsfond. Som redegjort for i Revidert nasjonalbudsjett 1995 er petroleumsfondet et redskap for å underbygge en langsiktig forsvarlig budsjettpolitikk, blant annet ved å synliggjøre bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet. I fondskonstruksjonen har en lagt avgjørende vekt på at fondet skal inngå i en helhetlig budsjettprosess, jf. f.eks. omtale i Nasjonalbudsjettet 1996. Dette er nødvendig for å sikre at avsetningene til fondet representerer reell formuesoppbygging. Ifølge retningslinjene for petroleumsfondet skal det i langtidsprogrammet trekkes opp langsiktige rammer for bruken av petroleumsinntektene og formuesoppbyggingen i fondet som grunnlag for de årlige budsjettvedtakene. Påfølgende års overføring fra fondet skal vurderes i Revidert nasjonalbudsjett, mens et konkret forslag til overføring fremmes i statsbudsjettet.

       På denne bakgrunn gis det i denne meldingen et anslag på avsetningen i Statens petroleumsfond i 1997 på grunnlag av beregningstekniske forutsetninger om den økonomiske utviklingen og foreløpige hovedretningslinjer for budsjettpolitikken. Budsjettopplegget for 1997 er foreløpig basert på følgende forutsetninger:

       Basert på disse forutsetningene anslås statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd til om lag 36 mrd. kroner i 1997. Samlet netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til om lag 53 mrd. kroner neste år. Dette anslaget er bl.a. basert på en gjennomsnittlig råoljepris i 1997 på 105.1996-kroner pr. fat. Etter at statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd er dekket, avsettes dermed 17 mrd. kroner netto i Statens petroleumsfond.

       Finanspolitikken er omtalt nærmere i avsnitt 3.1 i meldingen.

       En aktiv nærings- og strukturpolitikk er et viktig ledd i arbeidet for å nå målene om full sysselsetting og høy verdiskaping. Reformer som er gjennomført de senere årene har bidratt til å styrke grunnlaget for norsk økonomi. Reformer som gir økt konkurranse i enkeltmarkeder kan bidra til å holde prisveksten nede selv ved høy etterspørsel. Strukturpolitiske reformer og økt konkurranse i viktige markeder de siste årene har trolig bidratt vesentlig til at den samlede prisveksten har holdt seg på et svært lavt nivå de siste par årene, i en periode med til dels sterk vekst i etterspørselen.

       Internasjonal økonomi har gjennom hele etterkrigstiden blitt knyttet stadig tettere sammen. Dette har vært en viktig drivkraft bak den velstandsutviklingen som en har opplevd i store deler av verden i etterkrigstiden. Økt åpenhet i de ulike lands økonomier har stilt store krav til omstilling. En framtidig utvikling med økt internasjonalisering, framvekst av nye konkurrentland og åpning av nye markeder, vil også sette store krav til omstilling.

       Regjeringen ser det som svært viktig at norsk næringsliv utvikles slik at det er internasjonalt konkurransedyktig. Historiske erfaringer viser at land som forsøker å skjerme seg fra økt konkurranse, må betale en høy pris for dette i form av lavere effektivitet og redusert verdiskaping. Over tid vil dette også svekke grunnlaget for sysselsettingen. Et viktig mål for strukturpolitikken er å bidra til økt omstillingsevne innenfor ulike næringer og markeder, slik at fordelene ved økt internasjonal integrasjon kan utnyttes.

       Statens petroleumsfond er nærmere omtalt i avsnitt 3.5 i meldingen og i denne innstillingen.

       Kommuneopplegget for 1996 omtales nærmere i avsnitt 3.2 i meldingen i denne innstillingen.

       Skatte- og avgiftsopplegget er omtalt i avsnitt 3.3 i meldingen og i denne innstillingen.

       Den operative retningslinjen for Norges Bank er at pengepolitikken skal innrettes mot å holde en stabil valutakurs overfor de europeiske valutaene, med utgangspunkt i det kursleiet en har hatt i perioden etter 10. desember 1992, da den formelle bindingen til ECU ble opphevet. Pengepolitikken skal sammen med de andre virkemidlene i den økonomiske politikken bidra til en stabil økonomisk utvikling. Å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst, på linje med eller lavere enn våre konkurrentland, er en forutsetning for å oppnå dette.

       I Salderingsproposisjonen 1996 uttalte Regjeringen:

       Penge- og valutapolitikken er omtalt i avsnitt 3.4 i meldingen og i denne innstillingen.

       Statsbankene og Folketrygdfondet er omtalt i avsnitt 3.6 i meldingen og i denne innstillingen.

       Inntektspolitikken omtales i avsnitt 3.7 i meldingen og i denne innstillingen.

       Sysselsettingspolitikken omtales i avsnitt 3.8 i meldingen og i denne innstillingen.

2.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen viser når det gjelder generelle merknader til den økonomiske politikken og utviklingen til de respektive fraksjonsmerknader under avsnitt 7.

       Komiteen viser til at de økonomiske utsiktene er behandlet under kap. 2 i meldingen. Komiteen tar dette til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil innledningsvis vise til sine felles merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og B.innst.S.nr.II (1995-1996). Disse partier står sammen om en sentrumspolitikk tuftet på vår nasjonale og kristne kulturarv, en sosial fordelingspolitikk, balanse mellom individets rettigheter og fellesskapets behov, økt satsing på sysselsetting i små og mellomstore bedrifter og en prioritering av trygge familieforhold og godt oppvekstmiljø. Vi vil ha et sterkere engasjement for internasjonal solidaritet og for mennesker på flukt.

       Disse medlemmer viser til at flertallet av det norske folk den 28. november 1994 sa nei til norsk medlemskap i den europeiske union. Dette valget gir oss muligheter til å føre en mer selvstendig politikk.

       Disse medlemmer vil framholde følgende hovedmål for vår politikk:

       Den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med ukritisk vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning. Bare ved å prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi kan vi utvikle gode svar på disse interesseavveiningene mellom individ og samfunn.

       Disse medlemmer mener at disse sentrale problemstillingene representerer en betydelig politisk utfordring. Disse medlemmer mener det nå er behov for et politisk alternativ og vil bidra til at dette tyngdepunkt i norsk politikk videreutvikles.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det viktigste økonomiske utviklingstrekk siden Stortinget vedtok salderingen av statsbudsjettet for 1996 er at fagbevegelsen har tatt avskjed med « solidaritetsalternativet », som har vært Arbeiderpartiets viktigste politiske prosjekt de senere årene. Disse medlemmer viser til at allerede før resultatene av de lokale forhandlingene er ferdig er det klart at lønnsveksten blir langt sterkere enn det som var basis for Regjeringens økonomiske opplegg. Disse medlemmer vil videre peke på at ledigheten har falt raskere enn antatt, og at det er i ferd med å bli betydelig mangel på arbeidskraft på enkelte områder. Samtidig har privat konsum steget raskere enn ventet.

       Disse medlemmer er ikke tilfreds med at Regjeringens politikk ikke responderer på disse endrede rammebetingelsene. De økonomiske hendelsene peker i retning av en mindre ekspansiv finanspolitikk enn ved forrige budsjettrunde. Regjeringens svar er imidlertid å øke den underliggende veksten i de offentlige utgiftene. Disse medlemmer viser til at denne var -0,5 % i nasjonalbudsjettet, om lag 0 % ved salderingen og nå 1 % i Revidert nasjonalbudsjett. Innstramningen i innenlandsk etterspørsel målt ved det olje-, aktivitets- og rentekorrigerte overskuddet som var 1 % ved fremleggelsen av nasjonalbudsjettet, nærmer seg nå 0 %. Disse medlemmer mener det er fare for at en ytterligere vekst i etterspørselen på toppen av en allerede høy kapasitetsutnyttelse i økonomien nokså raskt vil kunne slå ut i økte priser og lønninger, snarere enn økt produksjon og sysselsetting.

       Disse medlemmer mener sosialdemokratiets evne til å gjennomføre en langsiktig finanspolitikk i oppgangstider nå kan se ut til å svikte. Disse medlemmer mener det er fare for at inflasjonsutviklingen, renteutviklingen og vår fremtidige konkurranseevne settes i fare ved at Regjeringen foreskriver en for ekspansiv finanspolitikk i en økonomi som nærmer seg full kapasitetsutnyttelse.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en videreføring av penge- og valutapolitikken. I dagens situasjon med synkende ledighet og tiltagende press i norsk økonomi kan det oppstå en målkonflikt mellom fastkurspolitikken og målsettingen om lav inflasjon. Denne målkonflikten blir sterkere dersom finanspolitikken nå ikke strammes inn og tilpasses den økonomiske utviklingen. Disse medlemmer vil signalisere at dersom Regjeringen ikke viser større evne til å bringe finanspolitikken under kontroll, er det risiko for at Regjeringen vil måtte vurdere et mer eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitikken, det vil si å i større grad la rentepolitikken styre konjunkturforløpet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil innledningsvis vise til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og B.innst.S.nr.II (1995-1996). Senterpartiets prioriteringer i den økonomiske politikken for 1996 er beskrevet i de ovennevnte innstillinger. Revidert nasjonalbudsjett er således bare en revisjon av årets statsbudsjett.

       Senterpartiets mål er å benytte vår økte nasjonale handlefrihet utenfor EU til å sikre trygghet for arbeid, velferd og miljø. Verdiene må fordeles bedre enn de fordeles i dag. For å oppnå dette må man bl.a. sikre de styringsmuligheter som ligger i en aktiv budsjettpolitikk, og en ansvarlig penge- og valutapolitikk. Senterpartiet understreker sin fortsatte motstand mot EØS-avtalen. De begrensninger den gir for politisk styring til Norges egne interesser blir stadig mer tydelig.

       Senterpartiet ønsker å prioritere arbeidet for at den enkelte i det norske samfunnet skal kunne ha en grunntrygghet for arbeid, velferd og miljø.

       Etter Senterpartiets syn er det særlig disse utfordringer vi står overfor i den økonomiske politikken:

       Disse medlemmer viser til sine merknader for øvrig i innstillingen og fraksjonsmerknadene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil ikke ved denne budsjettrevideringen fremme sitt alternative finanspolitiske opplegg i sin helhet. Disse medlemmer vil likevel peke på at et flertall for hovedpunkter ved Høyres alternative budsjett som strammere finanspolitikk og lavere skatter på arbeidsinntekt kunne skapt grunnlag for reallønnsvekst og kjøpekraftforbedring uten at den nominelle lønnsveksten akselererer og arbeidsplasser settes i fare. Disse medlemmer mener det er viktig å bruke denne budsjettrevisjonen til å bringe den underliggende veksten i de offentlige utgiftene tilbake mot 0 %.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at de overordnede mål for disse medlemmer kan oppsummeres i følgende punkter:

       Disse medlemmer viser til at de økonomiske rammene for å bekjempe arbeidsløsheten i Norge er bedre enn i de fleste andre land - og bedre enn de har vært på lenge. Utenriksøkonomien legger få restriksjoner på den økonomiske politikken. Det regnes med fortsatt store overskudd på driftsregnskapet i årene som kommer - med et viktig forbehold for oljeprisene. Faren for inflasjon og svekket konkurranseevne er lav, og statsfinansene er usedvanlig sterke - med den norske staten som fordringshaver. Sammenliknet med andre land gir dette stort spillerom i den økonomiske politikken. Disse medlemmer mener rammene burde vært utnyttet mere aktivt for å få flere i jobb. Fortsatt er ledigheten i Norge urovekkende høy, og Regjeringen peker i nasjonalbudsjettet selv på at strukturledigheten har økt som en følge av høy og vedvarende langtidsledighet. Disse medlemmer mener det viktigste strukturelle tiltaket for å skaffe flere arbeidsplasser er å iverksette ulike ordninger for å dele arbeidet. Slike tiltak vil være tilpasset en ny teknologisk utvikling, samtidig som det skaper grobunn for nødvendig vedlikehold og kompetanseheving av arbeidsstokken og gir arbeid til flere.

       Disse medlemmer viser til at fordelingen har blitt skjevere gjennom hele 1990-tallet. I en situasjon med høy vekst ser vi en utvikling der de ca 10 % fattigste sakker akterut, mens de ca 10 % rikeste legger beslag på en stadig høyere andel av lønn og formue. Disse medlemmer mener at hovedårsaken til denne utviklingen skyldes politiske vedtak som er fattet de siste årene der det er foretatt innstramminger i folketrygden som strengere vilkår for uførepensjon, redusert dekningsgrad for sykepenger, redusert støtte til enslige forsørgere, strengere regler for rett til attføringspenger etc., samtidig som det er gitt lettelser i inntekts-, kapital- og formuesbeskatningen for de mest velstående. Disse medlemmer ser det som en sentral oppgave å bekjempe forskjellsutviklingen i Norge.

       Disse medlemmer er bekymret for den økende miljøforurensingen, det høye oljeutvinningstempoet og oljeavhengigheten i norsk økonomi. Disse medlemmer mener investeringene i oljesektoren burde vris over til andre investeringer i Fastlands-Norge. Ved å investere i nødvendig infrastruktur, utvikling av alternative energiformer og øvrige næringspolitiske tiltak ville oljeavhengigheten blitt redusert og økonomien brakt nærmere målsettingene om en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av naturressursene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sitt alternative budsjett for 1996 der Kristelig Folkepartis prioriteringer fremgår.

       Disse medlemmer konstaterer at utviklingen i norsk økonomi er god, men at det er pressproblemer i deler av økonomien, spesielt i bygg- og anleggssektoren. Kristelig Folkeparti ønsker en jevn og mer langsiktig utnyttelse av oljeressursene og går generelt inn for at lete- og investeringsrammene legges på et lavere nivå, det gjelder bl.a. 15. konsesjonsrunde. Disse medlemmer finner også store ekstrabevilgninger til « mindre » utbyggingsprosjekter større enn ønskelig ut fra partiets utviklingsmål for oljeutvinningen.

       Disse medlemmer vil understreke at det stadig skjer en globalisering av økonomien og at det er nødvendig å forholde seg til denne utvikling og samtidig ivareta nasjonale interesser på de ulike områder, enten det gjelder maritim virksomhet eller fiskeri- og oppdrettsnæringen. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at norske representanter ved behandlingen av viktige spørsmål i de internasjonale organer der vi er representert, innhenter et mandat i Stortinget og med tyngde kan hevde våre interesser.

       Komiteens medlem fra Venstre konstaterer at Regjeringen i meldingen er svært tilfreds med utviklingen i norsk økonomi. Mange av de utviklingstrekk som presenteres underbygger Regjeringens oppfatning. Det er imidlertid grunn til å påpeke at Regjeringen får god hjelp av faktorer som langt på vei er utenfor deres kontroll, i første rekke svært gode oljepriser. Videre er norsk økonomisk politikk basert på en ressursforvaltning som ikke er bærekraftig, og som i et generasjonsperspektiv ikke har gode fordelingsvirkninger. Sysselsettingen er svakt økende, men ikke så sterkt som ønskelig. En rekke mennesker går lang tid uten å få jobb. En del opplever å nærmest bli plassert varig utenfor.

       Dette medlem mener den økonomiske oppgangen må nyttes til en omfattende omstilling og fornyelse av norsk næringsliv. Særlig viktig blir det å utvide en bedre politikk for de små bedriftene der svært mye av verdiskapingen og framtidig sysselsettingsvekst må komme.

       Dette medlem viser til innstillingen fra den grønne skattekommisjonen ( NOU 1996:9 ) der flertallet tar til orde for en omlegging av skatte- og avgiftspolitikken i retning sterkere bruk av miljøbegrunnet beskatning, kombinert med reduksjoner i beskatningen av arbeidskraft. Dette er langt på vei god Venstre-politikk, og i tråd med en rekke forslag tatt opp under budsjettbehandlingene i inneværende stortingsperiode. Det er skuffende at Regjeringen ikke allerede nå signaliserer vilje til oppfølging gjennom en begynnende innfasing av en slik omlegging, men tvert imot slår fast at hovedtrekkene i skatte- og avgiftssystemet ligger fast.

       Dette medlem forutsetter at Regjeringen ved framleggingen av statsbudsjettet for 1997 kommer tilbake med konkrete forslag som følger opp kommisjonens anbefalinger.

       Dette medlem anser at hovedutfordringene for den økonomiske politikken er

       Det vises for øvrig til fraksjonsmerknad i kap. 7.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse begrenser seg her til å si at Regjeringas forslag til Revidert nasjonalbudsjett er en videreføring av den markedsliberalistiske linja Arbeiderpartiet - godt støttet av Høyre og Fremskrittspartiet - har kjørt de siste åra. Det er andre og mer effektive måter å kjempe mot denne politikken på enn å skrive lange fraksjonsmerknader i en innstilling som stort sett er til innvortes bruk for representanter og rådgivere. Dette medlem har skrevet noen få merknader der det har vært helt nødvendig, og ellers sluttet seg til andres merknader og forslag der disse uttrykker standpunkter dette medlem er enig i, og viser for øvrig til enkelte forslag til St.prp. nr. 58.

       Dette medlem har ikke sett noen grunn til å fremme på nytt de forslag Rød Valgallianse fremmet under statsbudsjettbehandlingen siste høst, og som utgjør et alternativ til Regjeringens politikk.