B.innst.S.nr.IV (1995-1996)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 1996, samt forslag fra representanten Lars Sponheim vedrørende avgift på multimediautstyr.

3. Gjennomføringen av den økonomiske politikken i 1996

3.1 FINANSPOLITIKKEN

3.1.1 Innledning

       Komiteen viser når det gjelder hovedtrekk i budsjettpolitikken, jf. meldingens pkt. 3.1.1, Foreløpig statsregnskap for 1995, jf. meldingens pkt. 3.1.2 samt gjennomføringen av finanspolitikken i 1996 til de enkelte fraksjonsmerknader under pkt. 7 i denne innstillingen.

3.1.2 Utviklingstrekk i statsfinansene på mellomlang sikt

Sammendrag

       Regjeringen har de siste årene lagt fram budsjetttekniske framskrivinger som belyser handlefriheten i finanspolitikken på mellomlang sikt. Siste gang Regjeringen presenterte slike beregninger var i Nasjonalbudsjettet 1996. Disse framskrivningene av statsbudsjettets inntekter og utgifter fram til 1999 er nå oppdatert og videreført til år 2000. Budsjettframskrivingene bygger bl.a. på følgende tekniske forutsetninger:

       Nettoavsetningene til Statens petroleumsfond vil påvirke det regnskapsmessige overskuddet på statsbudsjettet. I gjennomgangen av framskrivningene nedenfor har en derfor sett statsbudsjettet og Statens petroleumsfonds finansielle stilling i sammenheng. Dette betyr at en også har lagt til anslått avkastning på fondskapitalen.

       Statsbudsjettet og Statens petroleumsfond under ett forventes å vise et overskudd i alle år i perioden 1997-2000. Framskrivningene gir et samlet overskudd på om lag 53 mrd. kroner i 2000.

       Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås å vokse fra 56,9 mrd. kroner i 1996 til 88 mrd. kroner i 2000. Økningen kan i stor utstrekning tilskrives en bedring i driftsresultatet for statlig petroleumsvirksomhet på 18 mrd. kroner, i hovedsak som følge av økt produksjon. Netto utgifter til kapitalinnskudd i statlig petroleumsvirksomhet reduseres med 10 mrd. kroner og skatter og avgifter fra petroleumsvirksomheten vokser med 6 mrd. kroner fram til år 2000.

       Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd, tillagt renteinntekter på Statens petroleumsfond, anslås til 35 mrd. kroner i år 2000, som er en økning på 3 mrd. kroner fra 1996. De viktigste faktorene for å forklare økningen i det oljekorrigerte underskuddet er:

       Andre stats- og trygderegnskap forventes å vise overskudd i årene framover. Hovedforklaringen er renteinntekter og utbytte fra den betydelige kapitalen Folketrygdfondet disponerer. I tillegg er det beregningsmessig lagt til grunn at Statens petroleumsforsikringsfond får et overskudd på om lag 1 mrd. kroner i hele perioden. Samlet sett legger en nå til grunn et samlet overskudd i andre stats- og trygderegnskap på om lag 9 mrd. kroner for alle år fram til 2000. For hele statsforvaltningen kommer disse overskuddene i tillegg til formuesoppbyggingen i Statens petroleumsfond.

       Målt som andel av bruttonasjonalproduktet anslås nettofordringene å øke fra 27 % ved utgangen av 1995 til 39 % ved utgangen av 2000.

       I løpet av 1980-årene bygde statsforvaltningen opp betydelige finansielle reserver. Statsforvaltningens netto fordringer utgjorde 40 % av bruttonasjonalproduktet ved utgangen av 1988. Dette gjorde det mulig å føre en aktiv finanspolitikk for å dempe effektene på aktivitetsnivået da den private etterspørselen sviktet og sysselsettingen falt i perioden 1989-93, jf. avsnitt 3.1.1. Selv om de store underskuddene for statsforvaltningen nå er snudd til overskudd og statsforvaltningens netto fordringer antas å øke i årene framover gir framskrivningene fortsatt en noe lavere nettofordringsbalanse i 2000 enn i 1988 målt som andel av bruttonasjonalproduktet.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at det oljekorrigerte underskuddet i meldingen anslås å øke ytterligere i perioden fram mot årtusenskiftet. Dette betyr at Regjeringen også i de kommende år legger opp til en utgiftsvekst utover en fortsatt svært sterk vekst i inntektene fra olje- og gassvirksomheten. I tillegg er forutsetningene om oljepris som kjent svært usikre, noe som kan slå ut i begge retninger. Disse medlemmer mener at Regjeringen legger til grunn en for sterk vekst i de offentlige utgiftene, og vil videreføre sitt arbeide for bedre budsjettbalanse og økte avsetninger i petroleumsfondet i forhold til Regjeringens opplegg også de kommende år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under pkt. 7.2.

       Statens utgifter øker mer enn skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge og derved øker statens oljeavhengighet. Disse medlemmer vil peke på at dette er en uønsket utvikling og at det er en hovedutfordring å snu denne utviklingen ved å styrke fastlandsøkonomien.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen i flere år har bommet systematisk både på oljeprisanslagene og - ikke minst - på produksjonsanslagene. Dette har ført til at overskuddet har blitt høyere enn antatt, og at Norge har gått over fra en situasjon med gjeld til å bli en betydelig fordringshaver. Disse medlemmer vil peke på at de gjenværende olje- og gassressursene er betydelige, og at produksjonsanslagene etter all sannsynlighet vil bli oppjustert igjen. Disse medlemmer vil peke på at statens finansielle balanser via statskassen, andre statsregnskap og Norges Bank viser konsoliderte nettofordringer på i overkant av 300 mrd. kroner (Kilde: SSB, Bank og kredittstatistikk nr. 8 1995). Disse medlemmer legger vekt på at for å få en god oversikt over statens finansielle stilling, er det ikke tilstrekkelig å se på oljefondet isolert. Det er nødvendig å trekke inn også Norges Bank.

3.1.3 Langsiktige utfordringer for finanspolitikken

Sammendrag

       De langsiktige beregningene for utviklingen i norsk økonomi som ble presentert i Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-1995)), viser at redusert vekst i arbeidsstyrken og redusert nivå på petroleumsinntektene vil bidra til at det på lang sikt kan bli vanskelig å oppnå en like høy økonomisk vekst som i 1970- og deler av 1980-årene. Samtidig vil folketrygdens utbetalinger til alderspensjoner øke på lang sikt. For det første vil antallet alderspensjonister øke sterkt fra 2010 og utover. I 1991 var forsørgelsesbyrden, målt som antall alderspensjonister i forhold til arbeidsstyrken, 29 %, mens det tilsvarende forholdstallet i 2030 forventes å bli på om lag 39 %. For det andre vil pensjonsutbetalingene i gjennomsnitt øke raskere enn lønningene fram mot år 2007. En vil da få det første kullet med alderspensjonister som har hatt mulighet til full opptjening av tilleggspensjoner. Fra 2007 vil pensjonsdekningen for nye pensjonister gå gradvis ned til om lag dagens dekningsnivå i 2032, som en følge av omleggingen av reglene for beregning av tilleggspensjoner i 1992.

       Samlet anslås dette å kunne gi en økning i folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjoner fra om lag 8 % av BNP i 1995 til nesten 15 % av BNP i år 2030. Denne økningen vil komme samtidig med en sterk nedgang i statens petroleumsinntekter. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås nå å øke til om lag 8 % av BNP rett etter år 2000, for deretter å avta til om lag 2 % av BNP i 2030.

       Disse langsiktige utfordringene understreker behovet for å bygge opp finansielle reserver på statens hånd de nærmeste årene.

       Regnskapstall viser at statsforvaltningen hadde nettofordringer på 233,5 mrd. kroner ved utgangen av 1994, tilsvarende ca 27 % av BNP. Av dette utgjør statens kapitalinnskudd i SDØE og annen statlig forretningsdrift ca 119 mrd. kroner.

       Den positive finansformuen for offentlig forvaltning gir betydelige formuesinntekter, noe som ytterligere styrker de offentlige budsjettene. Mens offentlig forvaltning i Norge hadde formuesinntekter i 1995 som tilsvarte om lag 2 ¼ % av BNP, hadde offentlig forvaltning i de andre OECD-landene tilsvarende utgifter året før på i gjennomsnitt om lag 2 ½ % av BNP. Forskjeller i formuesstillingen for det offentlige forklarer dermed en stor del av forskjellene mellom budsjettbalansen i Norge og resten av OECD-området.

       Bruttogjelden i offentlig forvaltning utgjorde ifølge de foreløpige anslagene 44 % av BNP ved utgangen av 1994. I Maastricht-avtalen er det stilt opp et kriterium om at denne gjeldsandelen skal være under 60 %. Når Norge ikke tilfredsstiller dette kriteriet med større margin, til tross for betydelige nettofordringer, skyldes dette at staten står for størstedelen av statsbankenes låneopptak.

       I tillegg til finansformuen disponerer det offentlige betydelige formuesverdier i form av realkapital. Realkapitalen i offentlig forvaltning, som omfatter bygninger, anlegg og utstyr knyttet til offentlig administrasjon, helse- og utdanningssektoren, veianlegg m.v., er i nasjonalregnskapet anslått til vel 500 mrd. kroner ved utgangen av 1991, eller omtrent 22 % av den samlede realkapitalen i Norge. Realkapitalen i offentlig forvaltning atskiller seg imidlertid fra finansformuen, både ved at den ikke gir en finansiell avkastning og ved at det i liten grad er aktuelt å realisere de verdiene som ligger i realkapitalen, siden den er en forutsetning for offentlig virksomhet på viktige samfunnsområder.

       Bortsett fra kapitalinnskuddet i SDØE tar finansformuen heller ikke hensyn til de verdiene som knytter seg til statens eiendomsrett til petroleumsressursene og andre grunnarealer. Samtidig korrigeres det heller ikke for de framtidige pensjonsrettighetene som befolkningen pr. i dag har bygd opp i folketrygden.

       De budsjettframskrivingene som er omtalt i avsnitt 3.1.4 innebærer en sterk økning i det offentliges finansielle formue (inkl. Statens petroleumsfond) i årene framover. Ved utgangen av år 2000 anslås statsforvaltningen og offentlig forvaltning å ha nettofordringer på hhv. 39 og 34 % av BNP. Dette må imidlertid ses i sammenheng med en markert nedgang i petroleumsformuen over perioden, samtidig som de framtidige pensjonsforpliktelsene fortsetter å øke.

       Omtalen ovenfor illustrerer de store metode- og beregningsmessige problemene en møter når en skal vurdere den langsiktige opprettholdbarheten av finanspolitikken. Som et svar på dette har det internasjonalt og i Norge skjedd et omfattende arbeid de siste årene med å utvikle såkalte « generasjonsregnskap ».

       Generasjonsregnskapet er et omfattende beregningsopplegg for å analysere de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av finanspolitikken. Selv om beregningene er kompliserte, og resultatene i betydelig grad avhengige av hvilke forutsetninger som er lagt til grunn, er hovedideene bak generasjonsregnskapet enkle.

       Generasjonsregnskapsberegningene vil avhenge av hvilke forutsetninger som legges til grunn på en rekke områder, blant annet størrelsen på petroleumsformuen og det offentliges øvrige formue, befolkningsutviklingen, herunder antall trygdede under ulike ordninger, produktivitetsveksten i økonomien og rentenivået. I tillegg vil beregningene avhenge av hvilken utvikling som legges til grunn i fellesforbruket, dvs. offentlige utgifter til forsvar, infrastruktur m.v. som det ikke er naturlig å fordele på enkeltindivider. I beregningene legges det til grunn at fellesutgiftene vokser i takt med resten av økonomien.

       Fra Regjeringens side ble generasjonsregnskap for Norge presentert for første gang i Nasjonalbudsjettet 1995. Reviderte beregninger ble sist lagt fram i Nasjonalbudsjettet 1996, og beregningene tilsa da at overskuddet i de offentlige budsjettene for 1996 og de nærmeste årene deretter burde vært i størrelsesorden 10-30 mrd. kroner høyere enn anslått for å unngå økte byrder på framtidige generasjoner. En oppdatering av disse beregningene viser at finanspolitikken nå er i noe bedre generasjonsmessig balanse. Basert på de reviderte anslagene for 1996 samt budsjettframskrivingene for 1997-2000, antyder generasjonsregnskapsberegningene nå at de årlige netto finansinvesteringene (overskuddet) i offentlig forvaltning burde ligget i intervallet 5-25 mrd. kroner høyere i årene 1996-2000 enn det som følger av omtalen i avsnitt 3.1.4 i meldingen.

       Det anslåtte innstrammingsbehovet avhenger i stor grad av hvilke forutsetninger som legges til grunn om realrenten og veksttakten i økonomien. Beregningene ovenfor er basert på en realrente på 4 % og en vekst i BNP pr. innbygger i intervallet 1/4-1 1/4 %. En realrente på omkring 4 % har i flere studier vist seg å være omtrent det en kan forvente å oppnå på internasjonale finansinvesteringer over tid. Også de makroøkonomiske framskrivningene som ble presentert i forbindelse med Velferdsmeldingen bygde på en avkastningsrate i denne størrelse. Med 4 % realavkastning og en årlig BNP-vekst pr. innbygger på 3/4 % antyder generasjonsregnskapsberegningene at det årlige overskuddet burde vært omkring 15 mrd. kroner høyere fra og med 1996 enn i framskrivningene i avsnitt 3.1.4.

       Generasjonsregnskapet kan alternativt brukes til å beregne hvor stor den offentlige formuen måtte ha vært for at dagens finanspolitikk skulle kunne videreføres uten tilstramminger overfor dagens eller framtidige generasjoner. Slike beregninger viser at formuen i offentlig sektor i 1995 måtte ha vært i størrelsesorden 400-500 mrd. kroner høyere enn den faktisk var, for at en skulle oppnå balanse mellom generasjonene uten den anslåtte innstrammingen på om lag 15 mrd. kroner i forrige avsnitt.

       Fra flere hold har det i den senere tid vært argumentert for oppretting av et pensjonsfond til dekning av framtidige pensjonsforpliktelser, og en har forsøkt å beregne hvor stort et slikt fond måtte være for å kunne møte ubalansen mellom folketrygdens utgifter og inntekter. I denne sammenheng må det understrekes at det er balansen i det offentliges samlede finanser som er av betydning for framtidige generasjoner, og ikke balansen knyttet til folketrygden alene. Som det framgår av de to forrige avsnittene, vil generasjonsregnskapet gi en slik fullstendig analyse av hvilken formues- eller fondsoppbygging i det offentlige som må til for å skape generasjonsmessig balanse, gitt de forutsetningene beregningene bygger på.

       Det er viktig å understreke at når budsjettet nå framstår i såpass god generasjonsmessig balanse, så bygger dette på budsjettopplegg framover som er på linje med de tekniske budsjettframskrivingene som er omtalt i avsnitt 3.1.4. De stramme rammene som beregningsteknisk er lagt til grunn for utgiftsveksten i årene 1997-2000, er meget krevende og uttrykker et høyt ambisjonsnivå for å sikre den langsiktige utviklingen i offentlige finanser. En sterkere utgiftsvekst ville gitt en større tilleggsbelastning for framtidige generasjoner enn anslått. Det må også understrekes at en i generasjonsregnskapsberegningene ikke foretar noen korreksjoner for den usikkerheten som knytter seg til framtidige petroleumsinntekter. Denne usikkerheten trekker isolert sett i retning av et noe større innstrammingsbehov i budsjettet enn det som framkommer i generasjonsberegningene.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at generasjonsregnskapet slik Regjeringen selv beregner det i Revidert nasjonalbudsjett viser en mindre « underbalanse » enn ved fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet. Likevel burde statsbudsjettets overskudd vært opp mot dobbelt så stort i dagens situasjon. Disse medlemmer vil legge stor vekt på at utviklingen ikke gir grunn til å legge mindre vekt på de store utfordringene vi står overfor i første del av neste århundre som en følge av den demografiske utviklingen.

       Disse medlemmer vil peke på at statens netto finansielle fordringsposisjon ikke er betydelig sett i forhold til størrelsen på statens årlige kostnader eller de betydelige finansielle utfordringer i fremtiden. Disse medlemmer registrerer at departementet i en kommentar til diskusjonen om fondsbasering av folketrygden viser til at det er balansen det offentliges samlede finanser som er av betydning for fremtidige generasjoner, ikke balansen knyttet til folketrygden alene. Disse medlemmer vil vise til Verdensbankens rapport « Averting the old age crisis », som blant annet konkluderer med at en overgang fra en løpende finansiering av pensjonskostnadene til fondsbasering både sikrer større trygghet for fremtidige pensjonsutbetalinger og bedre grunnlag for fremtidig vekst.

       Disse medlemmer ser ikke en mulig fondsbasering av deler av folketrygden kun som et statsfinansielt anliggende. Dersom en slik reform gir eiendomsrett til oppsparte midler vil dette både være en trygghetsreform med tanke på fremtidige pensjoner og innebære en bedre maktfordeling i samfunnet ved at formuen bygges opp på mange private hender, fremfor statens hånd alene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse mener at det verken er nødvendig eller riktig å legge opp til samme høye økonomiske vekst i framtida som vi har hatt fra 1970 til 1990 i Norge. Gode levekår er ikke identisk med uhindret økonomisk vekst, tvert i mot; sett med globale øyne. Et godt liv kan ikke måles i penger alene. Den politiske planlegging av hvordan vi vil ha det i Norge må møtes med bredere innfallsvinkel i forhold til levekår enn de materielle målestørrelser som preger Regjeringens politikk. Et eksempel på dette er de mange innstramninger som Regjeringen la opp til i Velferdsmeldingen. Et samfunn som sparer inn på bekostning av de som har det vanskelig blir et fattigere og dårligere samfunn for alle; også for dem som ikke berøres direkte. I tillegg krever vårt ansvar for langsiktig forvaltning av de globale ressurser at det bør planlegges etter svært lav økonomisk vekst for de rikeste. Disse medlemmer vil peke på at norske beslutninger om oljeutvinningstempo og politiske vedtak som øker forbruket har negativ innvirkning på globale forhold i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer mener at det oppdrevne norske oljeutvinningstempo er i strid med de globale langsiktige interesser når det gjelder forbruk av ikke-fornybar energi. Disse medlemmer mener også at tempoet er i strid med våre sikkerhetspolitiske interesser.

       Disse medlemmer vil peke på at oljeavhengigheten øker. Til tross for Regjeringens festtaler om satsning på Fastlands-Norge, er realiteten at norsk vareproduksjon for hjemmemarked og eksport svekkes. Norsk økonomi preges av overgang fra produksjon av ferdigvarer til råvareeksport av olje, gass og vannkraft samt konsulenttjenester. Dette er en uansvarlig og kortsiktig strategi. Ikke noe land kan over tid opprettholde sin økonomiske selvstendighet med en bevisst svekkelse av sin ferdigvareproduksjon.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens positive omtale av behovet for stimulering av nyproduksjon til erstatning for oljeutstyrsleveranser, gir seg ikke utslag i politikken, og derved blir dette tomt snakk. Konkurranseforholdene gjør at det blir stadig vanskeligere å legge til rette for nyutvikling av annen industriproduksjon. Disse medlemmer peker på at interessene i oljesektoren er så sterke og har i dag så stor innflytelse på myndighetene at det neppe kan ventes reelle reduksjoner i oljeinvesteringene så lenge det er åpent for kortsiktig fortjeneste.

       Disse medlemmer mener at økende oljeavhengighet skaper en rekke negative forhold, herunder nasjonal egoisme, sløsing, mindre kreativitet og økende press for å gjennomføre tiltak som i realiteten betyr at vi lever over evne. Oljeinntektene svekker der norske konkurranseevne gjennom bl.a. økte valutakurser og legger samtidig grunnlag for underliggende pris- og kostnadsvekst.

       For disse medlemmer er det et stort paradoks at samtidig som pengene flyter både i offentlig og privat sektor er arbeidsledigheten fortsatt stor. Det er ikke tilfredsstillende når Regjeringen angriper dette bl.a. med å reise spørsmål om strukturledighet og arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Regjeringens økonomiske politikk skaper frigjort arbeidskraft i vare- og industriproduksjon uten mange andre muligheter enn sysselsetting i servicenæringer som f.eks. hushjelp- eller vakttjenester til det økende antall konsulenter eller meglere med verdens frie kapitalbevegelser som arena.

       Disse medlemmer understreker det ansvar vi har for fremtiden; ikke bare pensjonsforpliktelsene overfor de som ennå ikke er blitt gamle, men mest overfor de neste generasjoner. En for sterk fokusering på hvordan dagens yrkesaktive skal få sin pensjon svekker den politiske bevissthet når det gjelder de generasjoner som ennå ikke er født. Disse medlemmer mener at vår primære forpliktelse overfor de kommende generasjoner er å unnlate å ødelegge natur og miljø. Ren jord, luft, vann og atmosfære er viktigere enn tradisjonell økonomisk vekst. Disse medlemmer viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) s. 21. Norsk langsiktig politikk må ha som sin bærebjelke at vi legger forholdene til rette for at de neste generasjoner kan livnære seg selv og at vi ikke gjør dette vanskelig eller umulig ved å bruke opp naturressursene og ødelegge miljøet.

       Disse medlemmer er derfor ikke enig med Regjeringen når den mener at de langsiktige utfordringer må møtes med « å bygge opp finansielle reserver på statens hånd i de nærmeste årene » (St.meld. nr. 2, Revidert nasjonalbudsjett 1996 s. 64). Oppbygging av norske finansielle reserver vil kreve høyt oljeutvinningstempo på bekostning av framtidige generasjoners valgfrihet, miljø og energiressurser. Dette er generasjonsegoisme. Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen går inn for bygging av gasskraftverk i Norge med store CO₂-utslipp uten at dette en gang skal underlegges CO₂-avgift på produksjonen. Dette illustrerer at Regjeringens miljøprofil ikke lenger bare er tynnslitt, men nå brutt helt sammen.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vektlegger at de formuesinntektene statens finansielle reserver gir og det hevdes at Norge hadde formuesinntekter i 1995 som tilsvarte om lag 21/2 % av BNP. Dette tallet er misvisende fordi det ikke er korrigert for de omkostninger utvinning og forbruk av olje og gass har påført miljøet, bl.a. i form av CO₂-utslipp.

       Disse medlemmer er skeptisk til bruken og nytten av generasjonsregnskap. Ved den ordinære beregning av finansformuen tas det ikke hensyn til verdien av statens eiendomsrett til petroleumsressurser og andre grunnarealer. I generasjonsregnskap prøver økonomene å sette tall på petroleumsformuen. Disse medlemmer mener at det ikke er riktig for en generasjon å innta petroleumsformuen (eller andre naturressurser) i regnskaper som om det var aktiva til vår frie disposisjon. Naturressurser er verdier vi har til låns og som skal leveres videre i bedre stand til de neste generasjoner. Den såkalte petroleumsformuen er således ikke vår alene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener dagens framskrivninger av statsfinansene og fokus på det såkalte generasjonsregnskapet har et altfor snevert perspektiv. Disse medlemmer legger vekt på at det dagens generasjoner overlater til kommende generasjoner må vurderes ut fra flere forhold:

       Disse medlemmer viser til oljefonddebatten der Sosialistisk Venstreparti konsekvent har påpekt at det finnes alternativer til plassering i utenlandske finansobjekter. De mest aktuelle spareformene er sparing «på havbunnen» ved å utsette utbygging av nye oljefelt, investeringer i utvikling og utbredelse av nye energiformer, investeringer i viktig infrastruktur og investering i norsk næringsliv. En slik forvaltning vil representere en mer bærekraftig forvaltning av oljeformuen. Det vil dessuten være i tråd med et utvidet generasjonsperspektiv, som inkluderer mer enn et snevert « kroner og øre »-perspektiv.

       Disse medlemmer mener usikkerheten som forsøkes skapt omkring folketrygdens framtid ikke harmoniserer med statens økonomiske stilling og den utvikling Regjeringen legger til grunn i sitt eget langtidsprogram. Gitt politisk vilje, er folketrygdens økonomiske stilling etter disse medlemmers vurdering meget solid. Dette er imidlertid avhengig av at den systematiske nedbyggingen av offentlig sektors andel av norsk økonomi reverseres. Ifølge tall fra SSBs Økonomiske analyser 1/96 har utgifter i offentlig forvaltning sunket dramatisk - fra 55,7 % av BNP i 1992 til 51,3 % av BNP i 1995. Ifølge Regjeringens egne tall i Nasjonalbudsjettet for 1996, har Regjeringen allerede realisert Høyres mål om at det offentliges utgifter ikke skal utgjøre mer enn 50 % av BNP. Disse medlemmer vil peke på at dersom det relative skattenivået hadde vært opprettholdt i perioden 1980 til 1994, ville statsinntektene i 1994 vært omlag 24 mrd. kroner høyere enn budsjettført.

       Disse medlemmer vil peke på følgende sitat fra Langtidsprogrammet 1994-97, s. 350-51:

       Disse medlemmer mener at konklusjonen på dette må bli at et kritisk blikk på Regjeringens økonomiske anslag for petroleumsformuen - som systematisk undervurderes - den kraftige forventede veksten i privat rikdom og underreguleringen av grunnbeløpet vil vise at Regjeringens « krise »-kurver gir et feilaktig bilde av framtidige finansieringsproblemer. Med utviklingen i de økonomiske indikatorene lagt til grunn, kombinert med et fornuftig og bærekraftig investeringsnivå og med en politisk vilje til å verne om folketrygden mener disse medlemmer at økonomien i denne ordningen en er meget solid.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen til velferdsmeldingen Innst.S.nr.180 (1995-1996) og til finansinnstillingen til budsjettet for inneværende år. Disse medlemmer vil igjen understreke at det er viktig å veie fremtidens forpliktelser mot forventede inntekter og reserver staten kan råde over. Det legges vekt på:

       Av finansinnstillingen framgår det at Kristelig Folkeparti i hovedsak støtter Regjeringens opplegg mht. Statens petroleumsfond. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det har vært partiets politikk at det skulle legges opp til en jevn og mer langsiktig utnyttelse av petroleumsressursene enn det flertallet etter forslag fra Regjeringen har lagt opp til. Det er bakgrunnen for at disse medlemmer har foreslått reduksjoner i letekostnader og i en del av investeringene på den norske kontinentalsokkel. Disse medlemmer vil understreke at « sparing » med tanke på fremtiden består i langt flere faktorer fra det offentliges side enn den finansielle sparing. Det er bl.a. grunn til å satse sterkere på utvikling av kompetanse, på forskning og teknologianvendelse og på å sikre unge mennesker en inngang i næringslivet slik at de kan delta i verdiskapningen og ikke blir sosialstønadsmottakere i lengre perioder av livet.

       Disse medlemmer vil derfor vurdere disse faktorer opp mot ønsket om at et større beløp kan avsettes varig i Statens petroleumsfond. Disse medlemmer har merket seg at det er anslått i meldingen at 24,9 mrd. kroner kan bli avsatt ved utgangen av 1996. Det er nesten det dobbelte av det som var fastsatt ved salderingen av budsjettet før jul. Det sterkt forhøyde anslaget skyldes oljepriser langt over det forventede. Det faktum at FN etter fremleggelsen av meldingen har åpnet for større oljesalg fra Irak, har imidlertid endret prisforventningene vesentlig etter at meldingen ble lagt fram. Etter disse medlemmers mening viser det den store usikkerhet som er knyttet til fremtidige oljeinntekter og at det kan være nasjonaløkonomisk fordelaktig å sikte mot et lavere og jevnt utvinningsnivå samtidig med at en intensiverer utviklingen av alternative energikilder som kan forhindre at vi får et kostbart miljøoppdryddingsarbeid.

       Disse medlemmer vil understreke at tallet for avsetning til Oljefondet må tas med en rekke forbehold og ikke bør bli en begrunnelse til ikke å løse nødvendige oppgaver med hensyn til sysselsetting eller helseomsorg.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at det er en økende erkjennelse av at kommende generasjoner møter forpliktelser ut over den verdiskapning den yrkesaktive befolkning kan forventes å representere. I et slikt generasjonsperspektiv er det en moralsk utfordring for oss i dag å føre en politikk som ivaretar en langsiktig forvaltning av særlig de knappe goder betydelige deler av vår velferd i dag baserer seg på. Det vises for øvrig til egen merknad under punkt 3.5.

3.2 KOMMUNEFORVALTNINGENS ØKONOMI

3.2.1 Sammendrag

       Kommuneforvaltningens samlede inntekter for 1996 anslås i meldingen å stige reelt med 1/2 % fra 1995 til 1996. Når en legger til grunn et inntektsbegrep hvor gebyrinntekter holdes utenom og bevilgninger i samband med arbeidsmarkedstiltak og flyktninger regnes med, anslås inntektsveksten fra 1995 til 1996 å bli om lag 2,8 % nominelt.

       Opplysninger fra kommunebudsjettene kan tyde på at investeringene i skolesektoren vil ta seg sterkt opp i 1996. I meldingen legges det til grunn en samlet reell økning i kommunesektorens bruttorealinvesteringer på 15 % fra 1995 til 1996. Dette er mer enn 10 prosentenheter eller 1,7 mrd. kroner mer enn det som beregningsteknisk ble lagt til grunn i Salderingsproposisjonen. Samtidig legges det til grunn en fortsatt reell vekst i sektorens løpende utgifter. Bl.a. forutsettes sysselsettingen, målt i timeverk, å øke med ca 1 %. Ut fra ovenstående forutsetninger antas kommunesektoren i 1996 igjen å få et underskudd før lånetransaksjoner. Underskuddet anslås til om lag 2,5 mrd. kroner. Dette er ca 1,5 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Salderingsproposisjonen. Økningen må ses i sammenheng med at utgifter til investeringer i forbindelse med grunnskolereformen vil bli kompensert gjennom statlige bevilgninger fordelt over flere år. I de første årene vil investeringene i tilknytning til reformen være høyere enn de årlige kompensasjonsbeløpene som kommunene vil få tilført fra staten. Etter noen år vil de årlige kompensasjonsbeløpene være høyere enn investeringsutgiftene, noe som isolert sett vil bidra til å redusere underskuddet i sektoren.

       Den forutsatte utviklingen i kommunesektorens budsjettbalanse innebærer at sektorens gjeld som andel av inntektene vil øke noe fra 1995 til 1996. Andelen i 1996 antas å være av samme størrelse som i 1994.

       I proposisjonen om kommuneøkonomien for 1997 legger Regjeringen også fram forslag til endringer i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner. De foreslåtte endringene bygger i stor grad på forslag i delutredning 1 fra Inntektssystemutvalget. Inntektssystemutvalget er nå i gang med delutredning 2, som forutsettes lagt fram innen utgangen av 1996. Utvalget vil i delutredning 2 også vurdere spørsmålet om alternative måter å tilføre kommunesektoren skatteinntekter på. En arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet la fram en rapport om dette våren 1995.

3.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse vil understreke at kommunesektoren ivaretar et bredt spekter av tjenestetilbud og velferdsordninger. Dette gjelder hovedansvaret for bl.a. helsetjenestene og omsorgen for eldre, funksjonshemmede og barn. Disse medlemmer mener det er viktig at kommuner og fylkeskommuner settes økonomisk i stand til å møte de viktige utfordringer de står overfor både når det gjelder løpende serviceoppgaver overfor befolkningen samt oppfølging av store kostnadstunge reformer innen utdanning, helse og omsorg.

       Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag om å kutte 600 mill. kroner på kommunebudsjettet for inneværende år. Disse medlemmer viser i denne sammenheng bl.a. til de sterke reaksjonene som er kommet, ikke minst fra Nord-Norge, mot dette kuttet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58, der det framgår at Senterpartiet foreslår å styrke kommunenes og fylkeskommunenes økonomi med 500 mill. kroner, storbyene med 100 mill. kroner, 50 mill. kroner til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede samt 200 mill. kroner til fylkesveier.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 55 (1995-1996) om Kommuneøkonomien for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre allerede i Innst.S.nr.196 (1993-1994) fremmet og sto alene om sitt forslag om etablering av et utgiftsutjevningssystem som i større grad baserer seg på mer objektive kriterier. Rattsø-utvalget ble senere etablert og dette utvalget har langt på vei presentert det materialet har ønsket som grunnlag for et bedre kommunalt inntektssystem.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementets beregninger som viser økte skatteinntekter, økt prisstigning på kommunal tjenesteyting og økte gebyrinntekter. På bakgrunn av dette foreslår Regjeringen å stramme inn de utgiftsutjamnende rammetilskuddene med 600 mill. kroner. Regjeringen framstiller dette opplegget som at kommunene vil få en realvekst på 0,5 % fra 1995 til 1996. Disse medlemmer er ikke enig i denne framstillingen. Økningen i gebyrinntektene regnes inn som en økonomisk gevinst for kommunene, men disse er jo økt for å få saldert stramme kommunale budsjetter. Kommunene kommer etter disse medlemmers vurdering i en knipe: de straffes økonomisk for en ansvarlig saldering av egne budsjetter. Disse medlemmer vil videre peke på at en rekke kommuner ikke har hatt høyere skatteinngang, og dermed kommer meget dårlig ut med Regjeringens opplegg. I tillegg kommer lønnsoppgjøret som påfører kommunene betydelige utgifter som det ikke blir kompensert for. Disse medlemmer mener derfor at det reelle bildet for kommunesektoren er en negativ realvekst fra 1995 til 1996. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå en betydelig styrking av kommunesektoren i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 58 (1995-1996). Disse medlemmer vil gå imot inndragningen på 600 mill. kroner og legge inn 500 mill. kroner for å kompensere for merutgifter ved lønnsoppgjøret. I tillegg vil disse medlemmer foreslå at det bevilges ekstra midler over skjønnsposten til store byer. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med Innst.S.nr.283 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti har vært med på å ta initiativ til en gjennomgang av det eksisterende inntektssystem for kommunene fordi det tidligere hadde åpenbare svakheter også etter at det var justert flere ganger. Det forslag som Regjeringen har lagt fram på bakgrunn av Rattsø-utvalget synes å kunne gi grunnlag for et forbedret og enklere inntektssystem, men det gjenstår analysearbeid før de endelige kostnadsnøkler for kommuner og fylkeskommuner bør fastsettes endelig. En del forbedringer kan gjøres umiddelbart. Kristelig Folkeparti vil bl.a. foreslå forbedringer knyttet til de små kommuner og utkantdistriktene.

       Disse medlemmer vil understreke at det generelt økende ansvar for det offentlige tjenestetilbud som faller på kommunene og fylkeskommunene tilsier enda større rammer enn det Regjeringen har foreslått. Dette er nødvendig for å imøtekomme regjeringspartiets utsagn om at ingen kommuner i vesentlig grad skal komme dårligere ut etter omleggingen.

       Komiteens medlem fra Venstre registrerer at Regjeringen redegjør for at kommunesektoren står overfor store oppgaver og forpliktelser. Investeringsbehovene i forbindelse med grunnskolereformen er en viktig årsak til dette. Regjeringen viser til at kommunenes underskudd før lånetransaksjoner er antatt å øke kraftig sammenlignet med anslagene i nasjonalbudsjettet for 1996. Regjeringens henvisninger til langsiktig balanse og kompensasjoner, svarer ikke på de utfordringer kommunesektoren står oppe i. Det vises for øvrig til Stortingets behandling av kommuneøkonomiproposisjonen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58, 6.6 Kap. 571 og 572 Utgiftsutjevnende tilskudd.

3.3 Skatte- og avgiftsopplegget

3.3.1 Skatteopplegget for 1996 m.v.

Sammendrag

       Regjeringen legger ikke opp til vesentlige endringer i det vedtatte skatteopplegget for 1996. Normrenten for fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold foreslås imidlertid justert med virkning for 1996.

       Fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold beskattes ut fra en normrente som fastsettes i Stortingets skattevedtak for det enkelte år. Normrenten settes med utgangspunkt i lånevilkårene i det ordinære kredittmarkedet. Rentefordelen settes til differansen mellom normrenten og den renten som skattyteren betaler, dersom lånet er:

       For 1996 er normrenten fastsatt til 6 % som er det samme som i 1995. Departementet legger fram forslag for Stortinget om å redusere normrenten for 1996 til 5 %, jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       AMS-ordningen ble ved lovendring av 30. juni 1995 nr. 44 utvidet til også å omfatte kjøp av enkeltaksjer eller grunnfondsbevis i selskap eller foretak registrert i Verdipapirsentralen. Det følger av skatteloven § 44 ellevte ledd nr. 2 b at det gjelder en bindingstid på fire år både ved kjøp av AMS-aksjer og AMS-fondsandeler, og at det skal gjøres et tillegg i skatten for realisasjonsåret, dersom AMS-aksjene eller AMS-fondsandelene realiseres før bindingstidens utløp.

       Reglene om skattetillegg gjelder også når aksjer realiseres som følge av slik tvangsinnløsning.

       Det kan framstå som urimelig at en skattyter får skattetillegg i realisasjonsåret etter tvangsinnløsning av AMS-aksjer før bindingstidens utløp. Departementet arbeider derfor med en endring av reglene om skattetillegg når aksjer realiseres i bindingstiden som følge av tvangsinnløsning, e.l. En slik endring av AMS-regelverket reiser imidlertid en rekke kompliserte ligningstekniske spørsmål som må løses før forslag til endring av AMS-reglene kan fremmes. Derfor er det på det nåværende tidspunkt usikkert om forslag til lovendring kan bli fremmet i vår eller først høsten 1996. Departementet legger imidlertid til grunn at lovendringen kan få virkning f.o.m inntektsåret 1996.

       Satsene for arbeidsgiveravgift er i dag inndelt etter fem geografiske soner. Avgiftsnivået varierer fra 14,1 % i sone 1 til 0 % i sone 5 (Finnmark og Nord-Troms). Ordningen er en viktig del av distriktspolitikken.

       EFTAs overvåkningsorgan ESA har reist spørsmål om hvorvidt den regionale differensieringen av arbeidsgiveravgiften er i samsvar med statsstøtteregelverket i EØS. På den bakgrunn har ESA bedt om utfyllende informasjon fra Norge. I september 1995 ble det svart på henvendelsen og redegjort for hvordan ordningen er utformet. Det vil i en videre kontakt med ESA bli drøftet hvordan statsstøtteregelverket i EØS er å fortolke i denne sammenheng. Regjeringens syn er at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift kan videreføres. Det vises i den forbindelse til St.prp. nr. 100 (1991-1992) om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) og St.meld. nr. 40 (1993-1994) om medlemskap i Den europeiske union.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader i innstilling om St.prp. nr. 58 (1995-1996) vedrørende forslaget om å redusere normrenten for fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold med virkning for 1996. Komiteen tar Regjeringens redegjørelse for øvrig til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke betydningen av at unge mennesker kommer inn i næringslivet og får tilegnet seg en yrkeskompetanse gjennom praktiske erfaringer. Det har vist seg å være betydelige vansker med å skaffe tilstrekkelige lærlingeplasser i forbindelse med Reform 94 og for øvrig. For å motivere næringslivet til å ta inn flere lærlinger vil disse medlemmer fremme forslag om at lærlinger fritas for arbeidsgiveravgift fra 1. juli 1996. Det er vanskelig å anslå hvor stor effekt dette vil kunne få i 2. halvår, men ut fra en brutto årsvirkning på 235 mill. kroner etter departementets beregning anslås det å gi et netto tap i proveny på 100 mill. kroner i 1996. Det er da ikke tatt hensyn til det som spares i dagpenger ved økt sysselsetting og eventuelle sosiale stønadsmidler som kunne kommet på lengre sikt. Disse vil fremme forslag i samsvar med dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig distriktspolitisk virkemiddel, særlig når virkemidler i form av direkte støtte i stor grad er falt bort som følge av EØS-avtalen. Disse medlemmer forutsetter at differensiert arbeidsgiveravgift opprettholdes som virkemiddel.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at fordelingen har blitt skjevere på 1990-tallet. Spesielt de 10 % med lavest inntekt og de 10 % på toppen med høyest inntekts- og formuesandel skiller seg ut. De rikeste mottar en stadig høyere andel av inntekt og formue. Disse medlemmer vil peke på at SSBs tall bl.a. viser at 91 % av alt utbytte går til de 5 % rikeste, de 10 % rikeste mottar 60 % av finansformuen og mer enn 22 % av inntekten. Disse medlemmer viser videre til at utbytteutbetalingene fra bedriftene i Norge har skutt fart, og at utbytteutbetalingene har økt kraftig hvert år siden 1992. Ifølge Finansdepartementets svarbrev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe 6. juni 1996 ble det delt ut hele 37 mrd. kroner i aksjeutbytte i 1995. Samtidig viser SSBs inntekts- og formuesundersøkelse at utbytteutbetalingene stort sett i sin helhet går til de aller rikeste. Disse medlemmer mener mye av denne utviklingen kan spores tilbake til skattevedtak de senere årene. For eksempel nedbyggingen av formuesskatten, lettelser i inntektsskatten og innføringen av 0-skatt på aksjeutbytte.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil rette opp denne utviklingen og vil blant annet foreslå at det innføres ordinær kapitalbeskatning på mottak av utbytte. Disse medlemmer vil videre foreslå en omfordeling i sitt reviderte budsjettopplegg der midlene som trekkes inn på « toppen » brukes for å bedre situasjonen til de med minst ressurser i Norge som enkelte pensjonistgruppen, personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet m.v. Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag i Innst.S.nr.283.

3.3.2 Avgiftsopplegget for 1996

3.3.2.1 Merverdiavgiftskompensasjon

Sammendrag

       Ordningen med lovfestet merverdiavgiftskompensasjon omfatter melk, ost og kjøtt, jf. lov av 14. desember 1973 nr. 57 om kompensasjon for merverdiavgift på matvarer. Lovens § 2 lyder: « Kompensasjonen fastsettes slik at den tilsvarer forskjellen mellom gjeldende merverdiavgiftssats og 15 % ». Systemet for utbetalingene er knyttet til omsatt kvantum og ikke til selve merverdiavgiften. Varene som kommer inn under ordningen får samme merverdiavgiftssats som andre varer ved ordinær omsetning. Den nåværende ordningen ble iverksatt fra 1. juli 1993. Kompensasjonen for merverdiavgift er av administrative hensyn lagt til engrosleddet.

       De fordelingsmessige sidene ved en kompensasjonsordning for merverdiavgift er i hovedsak de samme ved reduserte merverdiavgiftssatser for varer som kommer inn under ordningen. De viktigste forskjellene er av administrativ, kontrollmessig og systemteknisk karakter, noe som ble tillagt betydelig vekt ved utformingen av kompensasjonsordningen.

       Regjeringen foreslår nå å oppheve ordningen med lovfestet kompensasjon for merverdiavgift for utvalgte matvarer fra 1. juli 1996, jf. Ot.prp. nr. 62 som fremmes samtidig med denne meldingen. En opphevelse av ordningen vil isolert sett bidra til å redusere utgiftene på statsbudsjettet for 1996 med om lag 550 mill. kroner. Samtidig må en regne med at en opphevelse av ordningen isolert sett bidrar til økte konsumpriser, jf. avsnitt 2.8. Det ventes likevel at konsumprisveksten fra 1995 til 1996 bare blir om lag 1 ¼ %.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag. Komiteen viser for øvrig til merknader i innstillingen om Ot.prp. nr. 62 (1995-1996) .

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse vil gå imot Regjeringens forslag om å oppheve ordningen med lovfestet kompensasjon for merverdiavgift for utvalgte matvarer.

       Disse medlemmer mener det er svært uheldig å fjerne momskompensasjon fordi det øker levekostnadene også for de som har dårligst økonomi, som f.eks. barnefamilier/minstepensjonister og det dessuten i en situasjon der Sverige har innført gradert moms, er en økende utfordring å motvirke tiltakende grensehandel. Disse medlemmer vil stemme mot forslag om å fjerne matvarekompensasjon inntil Norge som de fleste land i EU får en gradert moms for matvarer.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i innstillingen til Ot.prp. nr. 62 (1995-1996) .

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at disse medlemmer de senere årene har hatt en fjerning av momskompensasjonsordningen som en del av sitt alternative budsjettopplegg. I disse budsjettoppleggene har imidlertid denne innstramningen overfor konsumentene vært en del av en helhetlig alternativ der skatte- og avgiftslettelser har vært en vesentlig del. Disse medlemmer vil ved denne budsjettbehandlingen derfor knytte vår støtte til en avvikling av momskompensasjonen opp mot økt barnetrygd, lavere studielånsrente og større bevilgninger til bostøtte for minstepensjonister. Disse medlemmer mener dette er mer målrettede og sosialt begrunnede ordninger enn momskompensasjon på enkelte utvalgte matvarer.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til tidligere uttrykt skepsis til treffsikkerheten i merverdiavgiftskompensasjon på melk, ost og kjøtt som virkemiddel i fordelingspolitikken. Dette medlem ønsker velkommen en mer omfattende drøfting av en differensiering av merverdiavgiftssatsene. Dette oppfattes som særlig aktualisert av debatten om en eventuell utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget til også å omfatte tjenester. Dette medlem vil i denne omgang gå imot Regjeringens forslag om å avvikle ordningen med merverdiavgiftskompensasjon.

3.3.2.2 Bilavgiftene

Sammendrag

Innledning

       Avgiftsreduksjonen på personbiler har gitt reduserte nybilpriser. Ifølge opplysninger fra Statistisk sentralbyrå falt bilprisene med 4,6 % fra desember 1995 til januar 1996. Flere bilforhandlere hadde imidlertid forskuttert deler av avgiftsendringene i desember. Ved å se på endringen fra august 1995 til januar 1996 vil det være mulig å korrigere for denne effekten. I denne perioden falt prisene med snaut 6 % (nominelt). Denne prisutviklingen er omtrent som forventet. I februar og mars har prisene holdt seg tilnærmet uendret i forhold til januar.

       Det har hittil i år vært en kraftig økning i antallet førstegangsregistrerte personbiler. I første kvartal 1996 ble det registrert 10.800 (43,7 %) flere personbiler enn i første kvartal 1995. For kjøretøy i gruppene b og c er det derimot registrert færre biler i 1. kvartal 1996 enn i tilsvarende periode i 1995. Størst er utslaget for kombinerte biler, med en nedgang på 24,5 %.

       Det er en rekke forhold som kan forklare endringene i antallet førstegangsregistreringer. Reduserte priser som følge av lavere avgifter er en forklaringsfaktor. En del bilkjøpere valgte trolig å utsette personbilkjøp de ellers ville foretatt i 1995, til avgiftsendringene trådte i kraft. Tilsvarende er det grunn til å tro at mange framskjøv sine kjøp av bl.a. kombinerte biler, som følge av at det ble varslet relativt betydelige avgiftsøkninger for disse. Salget av biler var dessuten ventet å øke betydelig fra 1995 til 1996, uavhengig av avgiftsendringene.

       Det har også funnet sted en betydelig økning i bruktbilimporten. Denne økningen kan forklares av en rekke andre faktorer, blant annet gunstigere avgiftsregler for eldre, bruktimporterte biler, samt at det lave nybilsalget i perioden 1989-93 har medført at tilbudet av nyere bruktbiler i dag er relativt lite.

       Omleggingen til nytt beregningsgrunnlag synes ikke å ha gitt uventede effekter i markedet. Spesielt kan nevnes at det ikke synes å ha blitt vesentlige reduksjoner i omfanget av de typer sikkerhetsutstyr som det tidligere ble gitt fradrag for.

       Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1996 en ordning med midlertidig forhøyet vrakpant. For kjøretøy som tilfredsstiller kriteriene utbetales et tillegg på 5.000 kroner, ved siden av den ordinære vrakpanten på 1.000 kroner, dersom bilen vrakes i løpet av 1996. I brev av 4. desember 1995 fra Finansdepartementet til Høyres stortingsgruppe ble det anslått at ordningen vil føre til at det totalt vil bli vraket ca 150.000 biler i 1996. Dette er rundt 100.000 mer enn hva man ellers kunne forvente.

       I første kvartal 1996 ble det vraket anslagsvis 90.000 kjøretøy. Mange valgte å vrake sine biler før fristen for betaling av årsavgift gikk ut 15. mars, og det er grunn til å tro at vrakingen nå vil reduseres, og først øke igjen mot slutten av året. Da vil eierne av eldre biler, med en « normal » markedsverdi på under 6.000 kroner, stå overfor den situasjonen at bilen vil falle i verdi dersom den ikke vrakes i inneværende år. Det er stor usikkerhet knyttet til å anslå den videre utviklingen i antallet vrakte biler.

Nye beregningsgrunnlag for engangsavgiften

       I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1995-1996) Om endringer i kjøretøyavgiftene og om endring av proposisjonen om statsbudsjettet for 1996 Skatte- og avgiftsvedtak ble det gitt en vurdering av drivstofforbruk som beregningsgrunnlag for engangsavgiften. Det ble der pekt på at drivstofforbruket skattlegges direkte gjennom avgiftene på drivstoff. Videre gir avgiftene på drivstoff en gradering etter kjørestil, distanse, last og vedlikehold, og er således godt egnet til å gi incentiver til lavere drivstofforbruk. Det er videre et relativt godt samsvar mellom drivstoffforbruk på den ene side, og et kjøretøys vekt, motoreffekt og slagvolum på den andre siden. Ved dette er ønsket om å stimulere til kjøp av biler med lavt drivstofforbruk langt på vei ivaretatt. Det er derfor ikke sterke faglige grunner for å innføre en drivstoffkomponent i engangsavgiften.

       Det er også flere praktiske problemer knyttet til drivstofforbruk som beregningsgrunnlag for engangsavgiften.

       Det vil videre være svært vanskelig å gjennomføre nødvendige beregninger av konsekvensene av eventuell endring av beregningsgrunnlaget for engangsavgiften før avgiftssystemet som kom på plass fra 1. januar 1996 har virket en stund. For å beregne virkninger av en omlegging til drivstofforbruk bør det foreligge data som viser fordelingen av salget av kjøretøy med ulikt drivstofforbruk. Etter departementets syn er et minstekrav at det foreligger statistikk som viser fordeling av bilsalg, etter drivstofforbruk, for minst ett år, der alle bilene er målt etter den nye målestandarden. Dersom det ikke foreligger et godt tallmateriale for drivstofforbruket, vil usikkerheten ved blant annet provenyberegninger ved en eventuell omlegging bli svært store. Siden engangsavgiften gir store inntekter, vil feilberegninger kunne gi betydelige utslag.

       Ved siden av de rent praktiske problemene knyttet til innføring av drivstofforbruk som beregningsgrunnlag i løpet av 1997, er det dessuten viktig å gi bransjen mest mulig stabile rammebetingelser i tiden framover. Endringen i beregningsgrunnlaget for engangsavgiften som ble gjennomført fra 1. januar førte til betydelige endringer i forholdet mellom de ulike bilmerker og modeller. Å innføre drivstofforbruk som beregningsgrunnlag nå, til erstatning for ett eller flere av de nåværende grunnlag, kan føre til ytterligere store endringer i avgiftsforholdet mellom de forskjellige bilmerker og -modeller, og fornyet uro i markedet.

       Det kan heller ikke utelukkes at det på noe sikt vil komme erfaringer fra dagens system for beregning av engangsavgiften som vil gjøre det ønskelig å gjennomføre andre endringer i systemet. Også dette taler for at det vil være hensiktsmessig å vente med å foreta endringer i beregningsgrunnlaget for engangsavgiften, slik at en ikke risikerer å gjennomføre flere runder med systemmessige endringer. Dette ville i så fall kunne gi langvarig uro på bilmarkedet.

Flerbruksbiler

       Det som rent umiddelbart kjennetegner de flerbruksbilene som nå lanseres på det norske marked er at kjøretøyet har plass til 6-8 passasjerer, og at lastekapasiteten i kjøretøyet ved enkle håndgrep kan økes ved at seter fjernes. En slik flerbruksbil vil derved kunne ha karakteristika som i henhold til dagens kjøretøygrupper i stor grad tilsvarer både en personbil, en kombinertbil eller en varebil. Dette gjør det problematisk å lage en definisjon som skiller flerbruksbiler fra biler i de andre avgiftsgruppene.

       Dersom en legger til grunn et avgiftsnivå som ligger over nivåene for varebiler og kombinerte biler (men under personbiler), og definisjonene av disse opprettholdes, vil hovedutfordringen være å utforme kriterier som gjør det mulig å skille personbiler fra flerbruksbiler på en entydig måte.

       En mulig form for tilpasning kan for eksempel være at « vanlige » stasjonsvogner relativt enkelt gjøres om slik at de blir definert som flerbruksbiler, ved at en setter inn ekstra sete(r). Etter kjøp, når redusert avgift er oppnådd, kan setene tas ut og bilen kan brukes som en ordinær stasjonsvogn (som skulle betalt full avgift).

       Flerbruksbilenes fleksibilitet gjør det i seg selv vanskelig å lage en egen definisjon. Samtidig er det trolig lite hensiktsmessig å innføre enda en ny avgiftsklasse i bilavgiftssystemet. Departementet vil imidlertid komme tilbake til spørsmålet om en egen avgiftsklasse i tilknytning til den varslede gjennomgang av kjøretøydefinisjoner.

Praktisering av omregistreringsavgiften

       I B.innst.S.nr.13 Tillegg nr. 1 (1995-1996) s. 35 viste finanskomiteen til at § 4 i Stortingets vedtak om omregistreringsavgift åpner for mulighet for nedsettelse eller fritak for omregistreringsavgift når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveid da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i spesielle enkelttilfeller får utilsiktet virkning. Komiteen mente at søknader om avgiftsfritak ved formell omregistrering av kjøretøyer innen samme bedriftsorganisasjon og f.eks. uten at omorganiseringen medfører noe reelt eierskifte, normalt bør kunne imøtekommes i medhold av § 4.

       Finansdepartementet vil vise til at det ved omsetning av brukte motorvogner og tilhengere siden 1978 har blitt betalt omregistreringsavgift i stedet for merverdiavgift. Et viktig siktemål med denne omleggingen var at omregistreringsavgiften skulle være enkel å administrere, og det ble i forarbeidene uttalt at avgiftsmyndigheten ved utelukkende å holde seg til opplysninger som framgår av motorvognregisteret slipper arbeidskrevende undersøkelser om det reelle eierforholdet. I den forbindelse ble det bl.a. uttalt i NOU 1975:2 Motorvognavgiftene s. 67 at

       Regelverket har i ettertid blitt praktisert i samsvar med denne uttalelsen. Derimot åpner praktiseringen av regelverket også for en viss fleksibilitet i tilfeller hvor det skjer formelle endringer i motorvognregisterets eierubrikk uten at det foretas noe reelt eierskifte eksempelvis innen samme bedriftsenhet. Det skal ikke svares avgift ved rene opprettinger av feilregistrering i motorvognregisteret. Dette innebærer at dersom et kjøretøy ikke er registrert i samsvar med vegmyndighetenes regler for registrering (f.eks. ikke er registrert på juridisk person), vil dette kunne rettes opp uten at avgiftsplikten inntrer. Som eksempel kan nevnes at departementet bl.a. har tillatt avgiftsfri rettelse av registrering av motorkjøretøy fra en kommunal virksomhet til kommunen som sådan. Den avgiftsfrie endringen ble begrunnet med at den kommunale virksomhet ikke var noe eget rettssubjekt og derfor ikke kunne stå som registrert eier i samsvar med vegmyndighetenes regler for registrering. Departementet har grunn til å anta at enkelte endringer av registreringsforholdene ved omorganiseringer innen samme bedriftsorganisasjon opprinnelig skyldes slik feilregistrering.

       På bakgrunn av ovennevnte, og særlig av hensyn til at praktiseringen av gjeldende regelverk allerede synes å imøtekomme deler av komiteens ønske, samt behovet for å opprettholde en enkel og effektiv praktisering av omregistreringsavgiften, vil Finansdepartementet foreslå at det ikke gjøres endringer i praktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen for omregistreringsavgiften.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at den reduksjon og omlegging av bilavgiftene som Stortinget vedtok med virkning fra 1. januar 1996, kombinert med skrotingskampanjen, har bidratt til forsert utskifting av den norske bilparken. Flertallet har merket seg at avgiftsendringene har ført til den forventede reduksjon av bilprisene med snaut 6 % nominelt.

       Flertallet har merket seg at departementet i meldingen redegjør nærmere for ulike sider ved bilavgiftssystemet i tråd med Stortingets forutsetninger.

       Flertallet vil avvente departementets gjennomgang av mulighetene for en egen avgiftsklasse for flerbruksbiler i kjøretøydefinisjonene. I forbindelse med denne gjennomgangen vil flertallet be departementet vurdere nærmere hvorvidt det kan gjøres endringer i avgiftssatsene som gjør at avgiften på flerbruksbiler blir redusert.

       Flertallet legger til grunn at departementet vurderer disse og andre bilavgiftsspørsmål i sammenheng i Nasjonalbudsjettet for 1997.

       Flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader i B.innst.S.nr.13 Tillegg nr. 1 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det har vært en kraftig økning i antallet førstegangsregistrerte personbiler i første kvartal 1996 på hele 43 % sammenliknet med første kvartal 1995. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Sosialistisk Venstrepartis merknader i B.innst.S.nr.13 Tillegg nr. 1 (1995-1996) der disse medlemmer pekte på følgende:

       Disse medlemmer mener den kraftige økningen i nybilsalget bidrar til å øke utslippet av klimagassen CO₂, og viser for øvrig til sine merknader og opplegg for bilavgiftene i B.innst.S.nr.13 Tillegg nr. 1 (1995-1996), der Sosialistisk Venstreparti støttet Regjeringens forslag til omlegging av bilavgiftene og gikk imot omfattende nedsettelse i avgiftsnivå.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sine merknader og forslag i B.innst.S.nr.13 Tillegg nr. 1 som beskriver Rød Valgallianses syn på bilavgiftspolitikken.

3.3.2.3 Avtaler på emballasjefeltet

Sammendrag

       Som det framgikk av Revidert nasjonalbudsjett for 1995, lages emballasje i dag i all hovedsak av materialene papir/papp, metall, tre, glass og plast. For å redusere miljøproblemene knyttet til emballasjeavfall, inngikk Miljøverndepartementet høsten 1995 i tråd med Stortingets retningslinjer, fire avtaler med næringslivet om reduksjon, innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall fra hhv. plast, metall, kartong og brunt papir, jf. for øvrig omtalen i St.prp. nr. 1 (1995-1996) Miljøverndepartementet. I avtalene påtar næringslivet seg ansvar for å arbeide for å vurdere mengden emballasje som oppstår, og å sørge for at gitte andeler av emballasjeavfallet fra de ulike materialtypene innen 1999 samles inn for henholdsvis materialgjenvinning eller energiutnyttelse. Returandelene er fastsatt på bakgrunn av samfunnsøkonomiske vurderinger og varierer mellom 60 % for metall og kartong til 80 % for brunt papir og plast. I samsvar med forpliktelsene i avtalene, er det etablert egne materialselskaper som skal sørge for drift og administrasjon av returordningene.

       Det er viktig at dobbeltreguleringer unngås slik at virkemiddelbruken blir enkel, oversiktlig og samfunnsøkonomisk fornuftig. Av den grunn inkluderer avtalene ikke emballasje som er omfattet av avgiftene på drikkevareemballasje.

       For engangs glassemballasje finnes det allerede et velfungerende retursystem, Norsk Glassgjenvinning AS, som for 1996 forventes å oppnå en gjenvinningsgrad på omlag 60 %. Dette systemet omfatter både drikkevareemballasje og annen glassemballasje.

       For å sikre finansiering av retursystemene, har næringslivet fastsatt selvpålagte gjenvinningsgebyrer på de ulike emballasjer. Gebyret fastsettes ut fra forventede kostnader ved å drive retursystemene og innkreves pr. kg emballasjemateriale som den enkelte emballasjebruker eller importør bringer på det norske markedet. For plast, metall og kartong er gebyrordningen allerede iverksatt. For brunt papir er det foreløpig ikke introdusert gebyr fordi verdien av materialet har vært tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved å drive retursystemene.

       I henhold til avtalene skal retursystemene være i igangsatt innen 1. juli 1996. For en del av materialene er ordninger allerede iverksatt eller under oppstarting. For plast vil den allerede innførte innsamlingsordningen for landbruksplast bli videreført. Eksisterende returordning for EPS-plast (isopor) vil bli utvidet trinnvis. For å prøve ut ulike innsamlingsløsninger vil det bli igangsatt prøveprosjekter. Blant annet ble det 1. mai 1996 igangsatt et prosjekt i Vestfold for innsamling og gjenvinning av plastflasker og plastkanner fra husholdningene. For metall har materialselskapet ennå ikke innført noen ordning, men det vurderer et samarbeid med Norsk Glassgjenvinning om felles innsamlingsløsning. For kartong har Kartonggjenvinning AS inngått et nært samarbeid med Norsk Returkartong AS som allerede driver retursystemet for kartong for drikkevarer og annen væske. Innsamling av kartongemballasje vil skje gjennom det eksisterende innsamlingssystemet for kartongemballasje for drikkevarer og annen væske, og vil være igangsatt fra høsten av. For brunt papir eksisterer som tidligere nevnt allerede et retursystem i regi av Norsk Resy A/S. Dagens innsamling er hovedsakelig basert på samarbeid med returpapirhandlere. Dette vurderes utviklet i form av samarbeid med kommuner om innsamling av emballasje fra husholdninger og småforretninger.

       Det er ønskelig at returordningene nå kommer raskt i gang og får den nødvendige utbredelse. Miljøverndepartementet vil holde Stortinget orientert om utviklingen. Dersom det viser seg at målene i avtalene ikke nås, er det aktuelt å komme tilbake til Stortinget med forslag om avgifter.

       I tillegg til de fire avtalene nevnt over, inngikk Miljøverndepartementet allerede i juni 1994 en avtale med produsenter av kartong for drikkevarer og annen væske om innsamling og gjenvinning av dette avfallet. Denne avtalen er nå reforhandlet slik at bransjen påtar seg tilsvarende reduksjons- og rapporteringsforpliktelser som for de øvrige materialene. Avtalen innbefattet i begynnelsen all drikkekartong, også emballasje som ble omfattet av avgiftene på emballasje. For å forenkle virkemiddelbruken på dette området, er dette nå tatt ut av avtalen.

       Som tidligere omtalt ba flertallet i finanskomiteen i B.innst.S.nr.IV (1994-1995) om at det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996 legges fram en vurdering av dagens avgiftssystem for emballasje for drikkevarer. Det vises i den forbindelse til at ESA i øyeblikket vurderer om grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer er i overensstemmelse med EØS-avtalen (se omtale i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 10 (1995-1996) Salderingsproposisjonen). Finansdepartementet sendte 22. desember 1995 et brev til ESA der det argumenteres for at grunnavgiften er forenlig med EØS-avtalen. ESA har ennå ikke gitt noen endelig uttalelse i saken. Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å foreta en full vurdering av avgiftssystemet for drikkevareemballasje før spørsmålet om grunnavgiften er endelig avklart i forhold til våre internasjonale forpliktelser.

       Ved en slik vurdering bør behovet for en mer enhetlig virkemiddelbruk innenfor drikkevaresektoren vurderes nærmere. Eventuelle forskjeller i miljøbelastning knyttet til avfall fra ulike typer drikkevareemballasje bør være utgangspunktet for virkemiddelbruken. I denne sammenheng vil det, som varslet i Revidert nasjonalbudsjett for 1995, bli lagt økt vekt på å framskaffe anslag for miljøkostnadene ved forsøpling, deponering m.v.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse til orientering.

3.3.2.4 Avgift på honorarer til utenlandske kunstnere

Sammendrag

       I B.innst.S.nr.II (1995-1996), vedtak XI ba Stortinget Regjeringen vurdere berettigelsen av særavgiften på honoraret til utenlandske kunstnere, med sikte på avvikling eller innsnevring for å unngå utilsiktede virkninger. Vurderingen bes lagt fram senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996.

       Finansdepartementet har som kjent de siste årene arbeidet med en omlegging av skatte-/avgiftssystemet for utenlandske kunstnere fra en avgift til en skatt. Dette arbeidet er nå sluttført, og departementet vil legge fram en odelstingsproposisjon om beskatning av utenlandske kunstnere som opptrer her i landet for Stortinget i løpet av mai 1996. Forslaget vil erstatte lov av 5. april 1963 nr. 10 om avgift på honorarer til utenlandske kunstnere mv., slik at denne loven og honoraravgiften som er gitt med hjemmel i denne loven, forutsetningsvis vil bli opphevet fra det tidspunkt den nye loven trer i kraft.

       På bakgrunn av dette vil skattesystemet for utenlandske kunstnere bli vurdert i forbindelse med fremleggelsen av nevnte odelstingsproposisjon.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse til etterretning og avventer Regjeringens videre arbeid med saken.

3.3.2.5 GSP-ordningen og importen fra de minst utviklede land (MUL)

Sammendrag

       Importen fra MUL i 1995 hadde i hovedsak samme struktur og omfang som på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. Gjennomsnittlig årlig importverdi fra MUL i perioden 1990-95 var 939 mill. kroner. Importen var lavest i 1993 (810 mill. kroner) og høyest i 1995 (1.118 mill. kroner). MULs andel av importen har i de siste årene utgjort om lag 0,5 % av total norsk import og 5-6 % av importen fra utviklingslandene. Typisk for importen fra MUL er at et fåtall varer fra et lite antall land dominerer. Nikkel fra Botswana sto alene for om lag 60 % av importen fra MUL i perioden 1990-95. Andre viktige varer var aluminium fra Guinea (13 %), tekstilvarer fra Bangladesh (10 %) og kobolt fra Zaire (5 %). Fire varetyper fra fire land har altså stått for nærmere 90 % av Norges totale import fra MUL de senere årene. Importen av de ovennevnte metallråvarene har variert betydelig fra år til år. Tekstilimporten fra Bangladesh økte særlig sterkt i perioden 1993-95. Også tekstilimporten fra Kambodsja og Laos har steget betydelig de siste par år. I absolutte tall er imidlertid denne importen fortsatt beskjeden.

       Importbetingelsene for landbruksvarer fra MUL ble betydelig forbedret i 1995 ved overgangen fra det kvantitative til det tollbaserte importvernet. Den generelle tollfriheten for disse landene innenfor GSP-systemet ble videreført, med unntak for korn, mel og fôrvarer. Revisjonen av GSP-systemet som følge av omleggingen av det generelle importvernet førte til at det ble etablert indikative tak med 30 % tollreduksjon for disse varegruppene. Så langt har imidlertid omfanget av importen av landbruksprodukter fra MUL som skyldes nye importbetingelser for disse landene, vært svært begrenset. I 1995 ble det importert korn til en verdi av 22 mill. kroner fra Sudan. Import av ferskt kjøtt fra Botswana og Namibia kom først i gang etter nyttår 1996 og så langt kun i begrenset omfang. Det er for tidlig å trekke klare konklusjoner om hvilke endringer i importen de nye importbetingelsene vil medføre. At importen av f.eks. kjøtt fra MUL til nå ikke har hatt et større omfang kan dels skyldes at det tar tid å opparbeide nye markeder. Dels kan det også være usikkerhet i det norske markedet knyttet til disse varene. At importen ikke har fått et større omfang skyldes også forsinkelser som følge av sesongmessige forhold på leverandørsiden. Til en viss grad kan usikkerhet hos aktørene omkring importregimet også virke hemmende på denne importen. Utviklingen i importen fra MUL vil bli fulgt nøye fremover. Justeringer i GSP-ordningen vil bli vurdert dersom det er nødvendig for å oppfylle de forutsetninger som ble lagt til grunn ved revisjonen av ordningen i 1995.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse til etterretning.

       Komiteen viser til sine merknader bl.a. i B.innst.S.nr.16 (1995-1996) og B.innst.S.nr.I (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader i B.innst.S.nr.16 (1995-1996) om auksjonsprinsippet, hvor en advarte mot å gå inn på dette prinsippet nettopp for å kunne opparbeide stabile og langsiktige handelsforbindelser. Disse medlemmer konstaterer at auksjonsprinsippet så langt neppe har styrket importen under GSP-ordningen og fra de minst utviklede land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil påpeke at Regjeringen fortsatt bevisst benevner Botswana eller Namibia som MUL-land (minst utviklede land). Disse medlemmer viser til merknad i B.innst.S.nr.16 (1995-1996) s. 13 hvor det dokumenteres at dette er feilaktig.

3.3.3 Andre avgiftsforslag oversendt komiteen

3.3.3.1 Avgift på radio og fjernsynsmateriell

Sammendrag

       I brev av 30. mai 1996 fra Stortinget til finanskomiteen går det fram at Stortinget samme dag har besluttet å oversende til finanskomiteen nedenstående forslag fra representanten Lars Sponheim på vegne av Venstre:

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at avgift på radio- og fjernsynsmateriell i utgangspunktet er en verdiavgift på 10 % på radio- og fjernsynsmateriell. I praksis kreves avgiften inn ved stykksatser for de enkelte produktgruppene tilsvarende 10 % av gjennomsnittspriser innen hver produktgruppe. Avgiften er en videreføring av avgift på utstyr for opptak og gjengivelse av lyd eller bilder (utenom kassetter) og avgift på radio- og fjernsynsmateriell som 1. juli 1994 ble slått sammen. Omfanget for den nye avgiften er det samme som for de to avgiftene den erstattet. Avgiften innbrakte i 1995.248 mill. kroner. Det er for 1996 budsjettert med en avgiftsinngang på 220 mill. kroner.

       Disse medlemmer viser til at Toll- og avgiftsdirektoratet nå er i ferd med å utvide avgiften til også å omfatte multimediautstyr tilknyttet datautstyr. Representanter for bransjen har mottatt krav på avgift de ikke tidligere er blitt krevet for. Ifølge brev av 6. juni 1996 har ikke Finansdepartementet oversikt over hvor stor avgiftsinngangen fra denne typen utstyr var i 1995, eller hva den vil være i 1996. Imidlertid viser departementet til at det etter at innbetalinger for ordinært radio- og fjernsynsmateriell i 1995 gjenstår en uspesifisert rest på 16 mill. kroner. Dette er følgelig et maksimalproveny for 1995. Departementet viser videre til, i svar av samme dato, at det på det nåværende tidspunkt ikke er fullstendig klart hvilke datatilknyttede multimediaprodukter som skal falle inn under avgiftsplikten.

       Disse medlemmer viser til at den teknologiske utvikling fører til at stadig mer datautstyr kan benyttes til å ta inn og gjengi lyd og bilder fra innspilte kilder eller eter-/kabelsendte signaler. Dette er utstyr som i første rekke representerer teknologiske ressurser og datakraft for næringsdrivende og privatpersoner. At utstyret i tillegg kan nyttes til multimediafunksjoner må oppfattes som en sideegenskap. Det er ingen grunn til på det nåværende tidspunkt å se for seg et konkurranseforhold mellom slikt utstyr og tradisjonelt radio- og TV-utstyr. Avgiften representerer snarere et kostnadselement på utstyr som representerer fremtidsrettet teknologi. Både for den enkelte og for næringslivet er muligheten for å holde seg mest mulig oppdatert et gode. Avgiftssystemet bør ikke motvirke dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, anser en utvidelse av innkrevingsgrunnlaget for radio- og TV-avgiften som en avgiftsutvidelse som må behandles av Stortinget. Flertallet vil ikke anbefale en slik avgiftsutvidelse nå og slutter seg til nedenforstående forslag oversendt fra Stortingets møte den 30. mai 1996, og ber Regjeringen legge dette til grunn for arbeidet med statsbudsjettet for 1997:

       « Stortinget ber Regjeringen endre grunnlaget for innkreving av avgift på radio- og fjernsynsmateriell slik at multimediautstyr tilknyttet datamaskiner skjermes for avgiften. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at avgiftssystemet generelt bør bygge på prinsippet om at like varer avgiftsmessig behandles så likt som mulig. Dette er viktig for å forhindre at avgiftene bidrar til konkurransevridninger. Disse medlemmer viser til at den teknologiske utvikling medfører at varer som tradisjonelt er brukt på ulike områder, i større grad kan erstatte hverandre. Dette medfører at avgiftsmessige løsninger for enkeltprodukter kan få uheldige og utilsiktede konkurransevridninger. Disse medlemmer vil peke på at avgiftsmyndighetene i samråd med den aktuelle bransje løpende bør vurdere ny produkter slik at slike effekter unngås. Disse medlemmer viser til at utviklingen av multimediautstyr for datamaskiner fører til vanskelige grensedragningsproblemer i forhold til tradisjonelt radio og fjernsynsmateriell.

       Disse medlemmer viser til finansministerens svar på spørsmål nr. 3 fra Venstres stortingsgruppe av 30. mai 1996 hvor det heter:

       Disse medlemmer vil be departementet arbeide videre med disse spørsmålene med sikte på avgiftsmessig likebehandling av produkter med sammenfallende bruksegenskaper.

3.3.4 Andre merknader og forslag fremsatt under komiteens behandling vedrørende skatte- og avgiftsopplegget

3.3.4.1 Avgrensning av avgifter vedrørende tekniske anlegg på museumssektoren

       Komiteen ber om at Regjeringen i forbindelse med stats- og nasjonalbudsjettet for 1997 legger fram en vurdering av om avgrensningene for ulike miljøavgifter for fartøy, jernbaner og tekniske anlegg på museumssektoren ansees hensiktsmessig.

3.3.4.2 Analyse av virkningene av delingsmodellen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Rød Valgallianse, viser til at Småbedriftsutvalget som ble nedsatt av Regjeringen etter vedtak i Stortinget, bl.a. peker på behovet for en analyse av delingsmodellens virkninger på flere forhold. Blant disse er om:

       Flertallet vil be Regjeringen følge opp Småbedriftsutvalgets vurderinger og foreta en analyse av virkningen av delingsmodellen i tråd med ovennevnte og legge resultatet fram for Stortinget.

3.3.4.3 Utbyttebeskatning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på de stadig økende uttak av aksjeutbytte fra bedrifter. Med dagens skatteregler er det ingen skattemessig økonomisk stimulans til at overskudd beholdes i bedriften i stedet for å deles ut som utbytte.

       Disse medlemmer mener det er behov for å styrke egenkapitalen i næringslivet ved at en større del av overskuddet beholdes i bedrifter. Derved har bedriftene sterkere økonomisk ryggrad til å tåle nedgangstider til fordel for eiere og ansatte, samtidig som det sikres et bedre grunnlag for nyskaping og videreutvikling av næringslivet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Finansdepartementets svarbrev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe datert 6. juni 1996 der det heter følgende:

       Disse medlemmer viser til at dette er en fortsettelse av den kraftige økningen i utbetaling av utbytte som har forekommet hvert år siden 1992. Disse medlemmer kan ut fra et fordelingsmessig perspektiv, og ut i fra prinsippet om skatt etter evne, ikke se at dette utbyttet ikke bør beskattes på mottakers hånd. Disse medlemmer viser til at et klart flertall av OECD-landene benytter såkalt « dobbeltbeskatning ». Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst.O.nr.72 (1994-1995). Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen om å foreslå skattemessige endringer av utbyttebeskatningen med sikte på å forhindre at store deler av overskuddet i selskapene deles ut i utbytte til eierne og dermed ikke bidrar til å styrke soliditeten. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er prinsipielt imot at merverdiene arbeiderne skaper i en bedrift tas ut av bedriften som utbytte til aksjeeiere som ikke engang betaler skatt av utbytte.

3.3.4.4 Toppskatt

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig at skattepolitikken fungerer mer rettferdig enn tilfellet er i dag. Særlig er det viktig å se på forholdet mellom skatt på vanlig lønnsinntekt og skatt på kapitalinntekt. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Senterpartiet i forbindelse med en interpellasjon fra Anne Enger Lahnstein til statsministeren om de økte forskjellene i samfunnet fremmet følgende forslag:

       Dette forslaget ble nedstemt av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

       Disse medlemmer viser til Senterpartiets forslag om et tredje trinn på toppskatten i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1996. Disse medlemmer vil komme tilbake med forslag om en bedre fordelingsprofil i skattepolitikken i forbindelse med Statsbudsjettet for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i denne innstillingen vedrørende en skjevere fordeling i Norge i løpet av 1990-tallet. Disse medlemmer mener en mer rettferdig fordeling må innebære at de med de høyeste inntektene betaler litt høyere skatt. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det innføres et nytt tredje trinn i toppskatten for inntekter over 500.000 kroner i skatteklasse 1 og 528.000 i skatteklasse 2.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Endring i Stortingets skattevedtak av 2. november 1995 for inntektsåret 1995.

§ 3-1 Toppskatt skal lyde:

       Personlig skatteplikt skal av personinntekt fastsatt i medhold av skatteloven § 55 svare toppskatt til staten med 9,5 % for den delen av inntekten som overstiger 220.500 i klasse 0 og 1 og kr. 267.500 i klasse 2, med 13,7 % for den delen av inntekten som overstiger kr. 248.500 i klasse 0 og 1 og kr 278.500 i klasse 2 og 16 % for den del av inntekten som overstiger kr. 500.000 i klasse 0 og 1 og kr. 528.000 i klasse 2.

       Personlig skatteplikt i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal dog bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 % av hele den delen av inntekten som overstiger kr. 220.500 i klasse 0 og 1 og kr. 267.500 i klasse 2.

       Dersom den skattepliktige er bosatt i riket bare en del av året, nedsettes beløpene i første og annet ledd forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året han har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for skattepliktige som ikke er bosatt i riket, men som plikter å svare skatt etter skatteloven § 15 bokstav c og d, eller petroleumsskatteloven. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til eget forslag om et tredje trinn i toppskatten, som ble framsatt i finansinnstillingen sist høst.

3.3.4.5 Fritak for el-avgift til industrien

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at avgiftsfritaket for elektrisk kraft til deler av industrien er begrunnet ut fra ønsket om å holde oppe aktivitetsnivået i en periode med nedgangstider for bransjen. Både av hensyn til ressursbruk og av hensyn til samfunnsøkonomiske lønnsomhetsbetraktninger er det på sin plass å avvikle subsidiene for disse virksomhetene. De aller fleste av virksomhetene som nyter godt av avgiftsfritaket er virksomheter som med dagens markedssituasjon er i stand til å betale en reell pris for kraften de nytter. Det er det lave prisnivået på energi som er hovedårsaken til at Norge har et enormt uutnyttet ENØK-potensial. Først når prisene stiger til et nivå som fører til at det ligger stor lønnsomhet i å spare, vil ENØK virkelig skyte fart. Andre tiltak som støtte til ENØK etc., er bare bidrag til overflatebehandling av problemet med energisløsing så lenge store kraftvolum omsettes til underpris.

       Dette medlem går inn for fjerning av alle fritak for el-avgift, og tar opp forslag om dette.

       I den grad dette gir en vridningseffekt til fordel for fyringsolje, må mineraloljeavgiften trappes opp for å motvirke dette.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I Stortingets vedtak om forbruksavgift på elektrisk kraft for 1996 gjøres følgende endringer:

§ 1 andre, tredje og fjerde ledd oppheves. »

3.4 Penge- og valutapolitikken

Sammendrag

       Innenfor de rammene det operative målet om stabil valutakurs setter, vil pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen og aktiviteten ikke blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart. I en situasjon med en sterk krone og en markert konjunkturoppgang kan det være hensiktsmessig at Norges Bank i en viss utstrekning netto kjøper valuta ut over det som følger av oppbyggingen av Statens petroleumsfond. For 1996 anslås det i denne meldingen at det vil bli avsatt 24,9 mrd. kroner til petroleumsfondet.

       Statens opplåning blir tilpasset den pengepolitiske styringen og det kan derfor i perioder være aktuelt å låne mer enn det som isolert sett trengs for å dekke statens likviditetsbehov.

       Statens kontantbeholdning er økt fra om lag 93 mrd. kroner ved inngangen av året til om lag 110 mrd. kroner ved utgangen av april. Avsetninger til Statens petroleumsfond vil imidlertid bidra til å redusere statens alminnelige kontantbeholdning. Avsetningen for 1995 på 2,0 mrd. kroner vil bli overført fra kontantbeholdningen i løpet av mai, og ved utgangen av året reduseres kontantbeholdningen med avsetningen for 1996, dvs. med anslagsvis 24,9 mrd. kroner.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning og viser til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Regjeringen legger opp til en videreføring av penge- og valutapolitikken. I dagens situasjon med synkende ledighet og tiltagende press i norsk økonomi kan det oppstå en målkonflikt mellom målet om stabil valutakurs og målsettingen om lav inflasjon. Denne målkonflikten blir sterkere dersom finanspolitikken nå ikke strammes inn og tilpasses den økonomiske utviklingen. Disse medlemmer vil signalisere at dersom Regjeringen ikke viser større evne til å bringe finanspolitikken under kontroll, er det risiko for at Regjeringen vil måtte vurdere et mer eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitikken, det vil si i større grad å la rentepolitikken styre konjunkturforløpet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under avsnitt 7.2 når det gjelder penge- og valutapolitikken. Disse medlemmers kritikk av statens plassering av oljepenger i utlandet får anvendelse også på Norges Banks nettokjøp av valuta utover det som følger av oppbyggingen av statens petroleumsformue, fordi det reduserer verdien av våre fordringer mot utenlandsk valuta. Disse medlemmer viser for øvrig til sin merknad i B.innst.S.nr.I (1995-1996) s. 21 hvor vurderingen av lønns-, pris- og kostnadsutvikling samt rente- og valutakursutvikling blir stadig mer aktuell i forhold til bl.a. norsk næringslivs svekkede konkurranseevne. Dette er en følge av et samfunnsøkonomisk skadelig høyt oljeuttappingstempo.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at den norske valutapolitikken fortsatt baserer seg på en uformell tilknytning til EUs valutasystem. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti, som eneste parti, gikk imot Norges ensidige tilknytning til dette systemet. Disse medlemmer mener at penge- og valutapolitikken må kunne brukes mer aktivt for å nå de overordnede målsettingene i den økonomiske politikken. Disse medlemmer mener at økende overskudd på betalingsbalansen og økende statlige fordringer på utlandet - som en følge av det høye utvinningstempoet i petroleumssektoren - kan skape nye problemer for penge- og valutapolitikken. Dersom stortingsflertallet plasserer milliardoverskudd i utenlandske verdipapirer, mener disse medlemmer dette vil kunne få som konsekvens at spørsmålet om rente- eller valutakursstabilitet vil måtte settes opp mot hverandre. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996), og til sine merknader om den økonomiske politikken generelt i denne innstillingen.

3.5 Statens petroleumsfond

Sammendrag

       Statens petroleumsfond ble opprettet som et redskap i den finanspolitiske styringen for å underbygge langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter, jf. Ot.prp. nr. 29 (1989-1990) . I henhold til lov om Statens petroleumsfond skal Finansdepartementet forvalte fondets midler. Den operative forvaltningen overlates Norges Bank etter retningslinjer gitt av Finansdepartementet, jf. omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       I Nasjonalbudsjettet 1996 la Regjeringen til grunn at de anslåtte overskuddene på statsbudsjettet og midlene som tilføres petroleumsfondet de nærmeste årene, i sin helhet skulle plasseres i finansielle fordringer utenlands. Det ble videre lagt til grunn at retningslinjene for plassering av petroleumsfondet i første omgang skulle ta utgangspunkt i de retningslinjene som gjaldt for valutareservene. Finansdepartementet har i samsvar med dette ved forskrift fastsatt retningslinjer som så langt det er praktisk mulig tilsvarer retningslinjene for forvaltningen av de ordinære valutareservene, jf. boks 3.2 i meldingen.

       Finansdepartementet ba Norges Bank om forslag til retningslinjer for forvaltning av fondet. Norges Bank skriver i et brev av 13. mars 1996 til Finansdepartementet bl.a. følgende:

       Ut fra dette anbefalte Norges Bank en sammensetning av fondet slik at fondets verdi ville svinge minst mulig målt i norske kroner. På grunn av den pengepolitiske målsettingen om stabil kroneverdi mot europeiske valutaer mente banken at fondet burde investeres i valutaer som inngår i beregningen av ECU. Banken anbefalte dessuten en kortere rentebinding enn for valutareservene slik at en økning i rentenivået i mindre grad vil redusere verdien av fondets plasseringer.

       Finansdepartementet viser til at sannsynligheten for at en må trekke på midlene i fondet i løpet av de nærmeste årene trolig er mindre enn Norges Bank la til grunn i sitt brev av 13. mars, jf. at banken bygde sin analyse på prognosene fra Nasjonalbudsjettet 1996. Med de høyere anslagene for avsetninger til fondet som nå foreligger, synes det mest hensiktsmessig at en allerede nå legger vekt på hensynet til bevaring av fondets internasjonale kjøpekraft, slik også Norges Bank anbefaler for plasseringer med lang investeringshorisont. Valutareservene er investert etter retningslinjer basert på importvektene i norsk økonomi for å opprettholde valutareservenes internasjonale kjøpekraft. Petroleumsfondet bør derfor ha en valutasammensetning som i stor grad er i samsvar med valutafordelingen i de øvrige valutareservene. En importveid valutafordeling vil gi større kortsiktige svingninger i fondets verdi målt i norske kroner enn en ECU-veid valutafordeling fordi den norske kronen styres mot europeiske valutaer. Fondets kroneverdi er imidlertid ikke av betydning for fondets internasjonale kjøpekraft. Mengden av varer og tjenester som kan importeres for Norges valutatilgodehavender, er bare avhengig av valutabeholdningen i fondet og ikke av hvilken verdi valutaen har målt i norske kroner.

       Norges Bank foreslo en kortere rentebindingstid for petroleumsfondet enn for de ordinære valutareservene ut fra vurderingen av sannsynligheten for snarlig trekk på fondet. Bl.a. under henvisning til de nye anslagene på avsetninger til petroleumsfondet har Finansdepartementet fastsatt en maksimal rentebindingstid basert på mer langsiktige plasseringer, som også er i samsvar med retningslinjene for valutareservene. Markedsverdien av investeringer med lang rentebinding vil endre seg mer ved renteendringer enn investeringer med kort rentebinding. Når investeringshorisonten er lang, vil likevel lang rentebindingstid gi størst sikkerhet for den samlede avkastningen over hele investeringsperioden.

       Over tid vil derfor hensynet til langsiktig bevaring av fondets internasjonale kjøpekraft være best ivaretatt med en langsiktig plasseringsstrategi basert på en valutafordeling tilsvarende de ordinære valutareservene. En utskilling av en del av valutareservene bør dessuten ikke i seg selv føre til en endret investeringsstrategi. Forskriften er utformet i samsvar med dette. Som opplyst i Nasjonalbudsjettet 1996 vil Regjeringen komme tilbake til en vurdering av retningslinjene for petroleumsfondet i Langtidsprogrammet 1998-2001.

       I forskriften for forvaltning av Statens petroleumsfond settes rammene for valutasammensetning og rente- og kredittrisiko. Innenfor disse rammene er forvaltningen overlatt Norges Bank slik det var forutsatt i lov om Statens petroleumsfond.

       Retningslinjene for plassering av valutareservene blir gjennomgått årlig og forelagt Finansdepartementet før de blir fastsatt av Norges Banks Hovedstyre. Finansdepartementet vil i den anledning også vurdere retningslinjene for forvaltning av petroleumsfondet og foreta eventuelle forskriftsendringer.

       Norges Bank vurderer for tiden å engasjere eksterne porteføljeforvaltere til å forvalte deler av valutareservene. Banken antar at den eventuelt vil kunne inngå avtaler om dette i løpet av 1996. Basert på erfaringene med eksterne forvaltere vil Norges Bank vurdere å bruke eksterne forvaltere til å forestå den operative forvaltningen også av deler av petroleumsfondets midler innenfor de retningslinjene Finansdepartementet fastsetter for fondets plasseringer.

       Utkast til forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond ble forelagt Norges Bank på nytt før den ble endelig fastsatt. Banken hadde da ingen vesentlige innvendinger til forslaget. I et brev av 2. mai 1996 til Finansdepartementet skriver banken blant annet:

       Videre skriver banken om forvaltningen av fondet:

       Det blir opprettet en kronekonto i Norges Bank for Statens petroleumsfond som får overført statens netto kontantstrøm fra oljevirksomheten fratrukket overføringen fra fondet til statsbudsjettet etter prinsippene omtalt i Salderingsproposisjonen 1996. I tillegg blir kontoen godskrevet en avkastning tilsvarende den bokførte avkastningen på de utenlandsplasseringer som er motstykket til petroleumsfondets kronekonto i Norges Bank. Avkastningen blir beregnet både på grunnlag av Norges Banks renteinntekter på porteføljen og kursjusteringer i samsvar med Norges Banks regnskapsprinsipper. På grunn av kursjusteringer kan avkastningen på kontoen for Statens petroleumsfond i enkelte år bli negativ. Dette kan skje f.eks. hvis norske kroner styrker seg betydelig eller hvis rentenivået stiger slik at markedsverdien av langsiktige plasseringer faller i verdi. Som redegjort for ovenfor, har en imidlertid tatt utgangspunkt i et mål om langsiktig sikring av fondets internasjonale kjøpekraft. Det vil da være av mindre betydning om fondets kroneverdi svinger noe fra år til år. Norges Bank rapporterer det regnskapsmessige resultatet for fondet etter kriterier fastsatt av Finansdepartementet.

       I Nysaldert budsjett 1995 var underskuddet før lånetransaksjoner for 1995 beregnet til 3,8 mrd. kroner. Foreløpige regnskapstall viser nå et overskudd for 1995 på 2,1 mrd. kroner. Nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten ble 2,0 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i Nysaldert budsjett og disse forutsettes avsatt i Statens petroleumsfond. For 1996 er avsetningen til fondet beregnet til 24,9 mrd. kroner. Som beskrevet i Salderingsproposisjonen 1996 skal overføringene til og fra Statens petroleumsfond finne sted 31. desember på basis av vedtakene i nysalderingen. Eventuelle endringer i de faktiske oljeinntektene etter nysalderingen er forutsatt overført til eller fra fondet etter utløpet av budsjetterminen i samsvar med statsregnskapets endelige tall og uten at rente beregnes mellom Statens petroleumsfond og statsregnskapet. I samsvar med dette vil de økte petroleumsinntektene i 1995 på 2,0 mrd. kroner nå bli overført petroleumsfondet.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar redegjørelsen foran om Statens petroleumsfond til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener de retningslinjer Regjeringen trekker opp for forvaltningen av Statens Petroleumsfond neppe er formålstjenlige. Disse medlemmer viser til at Regjeringen selv legger til grunn at sannsynligheten for underskudd på statsbudsjettet de nærmeste årene er svært liten og at hensynet til likviditet og kortsiktig kurstap bør tillegges mindre vekt. Disse medlemmer mener at fondets endelige investeringsstrategi bør fastsettes så snart som mulig, og er ikke tilfreds med at Regjeringen varsler og at den vil komme tilbake til retningslinjene for forvaltningen av Statens Petroleumsfond i Langtidsprogrammet.

       Disse medlemmer mener Statens Petroleumsfond bør omdannes til et « Støttefond for folketrygden ». Disse medlemmer mener har også ønsket å vurdere et annet regelverk for oppbyggingen og disponeringen av Statens Petroleumsfond. Disse medlemmer mener også at andre enn Norges Bank bør kunne forvalte fondet.

       Disse medlemmer mener at det også innenfor dagens retningslinjer for Statens Petroleumsfond bør legges opp til en langsiktig forvaltning av fondet. En slik langsiktig forvaltning bør bygge på at fondets verdi skal maksimeres på det tidspunkt midlene skal disponeres. Disse medlemmer mener Norges Bank kunne benytte ekstern kompetanse i forvaltningen av Statens Petroleumsfond.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1997 fremme retningslinjer for forvaltningen av Statens Petroleumsfond som er i tråd med en langsiktig formuesforvaltning, og som bygger på en utvidelse av investeringsområde ut over det som i dag gjelder for forvaltningen av valutareservene. Stortinget ber Regjeringen utforme forskriften slik at Norges Bank nytter eksterne forvaltere ved forvaltningen av Statens Petroleumsfond. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er ikke enig i at Norges Bank engasjerer eksterne porteføljeforvaltere. Dette bør være en integrert del av Norges Banks egen virksomhet.

       Disse medlemmer er kritisk til den ensidige pengepolitiske målsetting om stabil kroneverdi mot europeiske valutaer og at regjeringen undervurderer risikoen for at de ambisiøse ØMU-planene i EU mislykkes; med eventuelle negative ringvirkninger for norsk valuta. På samme bakgrunn mener disse medlemmer at forskriften for forvaltningen av Statens Petroleumsfond bør vurderes på nytt for å se om fordelingen av fondets midler i forskjellige valutaer er riktig. Det vises til at forskriften åpner for inntil 80 % plassering i europeiske valutaer.

       Disse medlemmer viser til tidligere forslag om reduksjon av oljeutvinningstempoet med 10 % i 1996 gjennom bruk av petroleumsloven. Petroleumsvirksomheten har stor betydning for utviklingen av Norges økonomi. Disse medlemmer viser til sin tidligere merknad i B.innst.S.nr.I (1995-1996) hvorfra vi siterer: « Dagens oljepolitikk vil innebære økt lønns-, pris- og kostnadsvekst. Samtidig vil norske kroner styrke seg overfor andre valutaer dersom renten ikke settes ned. »

       Disse medlemmer er opptatt av utviklingen av kronekursen. Etterhvert som Norge satser på galopperende oljeutvinningstempo vil dette føre til ytterligere press i retning av høyere kronekurs. Norge som har en eksportorientert økonomi vil bli sterkt berørt av styrket kronekurs. Svekket konkurranseevne vil være resultatet for en rekke bedrifter som produserer både for eksport og hjemmemarked. Disse medlemmer understreker at den utvikling vi forutså som sitert ovenfor har skutt fart i 1996 pga. tempoet og inntjeningen i dagens oljeutvinning. Dette bekreftes bl.a. av Torbjørn Eikras artikkel i Økonomiske Analyser 5/96 hvorav det fremkommer at over halvparten av BNP-veksten i perioden 1973 til 1993 kan spores tilbake til petroleumsvirksomheten.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen stadig går lengre når det gjelder plasseringen av midlene i Statens Petroleumsfond. Regjeringen vektlegger at pengene ikke kan investeres i Norge pga. faren for overoppheting av økonomien. Regjeringen er tilhenger av økte utenlandsinvesteringer i Norge. Dette er ulogisk; Regjeringen bør skrinlegge alle tiltak for å oppmuntre til utlendingers investeringer i Norge hvis man er bekymret for overoppheting ved økte investeringer i landet. Norsk økonomi tillater at vi kan være restriktive overfor utenlandske investeringer. Disse medlemmer er tilhengere av en strengere ervervs- og konsesjonslovgivning overfor utlendinger enn det Norge i dag kan vedta uten å komme i strid med EØS-avtalen. Men selv under de rådende forhold tilsier økonomien at Regjeringen må være fast og restriktiv når det gjelder vilkår for og oppfølging av ervervskonsesjoner for norske bedrifter ervervet av utlendinger. Håndteringen av situasjonen for Freia har så langt vist en uakseptabel passivitet fra Regjeringens side i så måte.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen velger å investere midlene i Statens Petroleumsfond i utlandet og at Regjeringen vurderer investeringer i aksjer for å oppnå større avkastning. Disse medlemmer forstår også at Regjeringen vurderer investering i fast eiendom i utlandet. Disse medlemmer er meget kritisk til dette av to årsaker. For det første tar disse medlemmer avstand fra det element av imperiebygging som ligger i store norske investeringer, f.eks. i fast eiendom og bedrifter, som en slik investeringsstrategi fører til. For det andre er disse medlemmer av den oppfatning av Regjeringen viser historieløshet i sin overbevisning om at det er mulig å risikoskjerme utenlandsinvesteringer. Statens Petroleumsfond skal forvalte midler for de neste generasjoner nordmenn. I dette tidsperspektiv har historien vist at både bankinnskudd, statsobligasjoner, aksjer og fast eiendom kan gå tapt gjennom store, historiske omveltninger som ikke kan forutsies. Det ville være naivt å tro at verden i fremtiden ikke vil se omveltninger av samme art, også i de land der Regjeringen velger å plassere Statens Petroleumsfonds midler. Den dramatiske utvikling i Europa de siste 15 år har for eksempel få kunnet spå, kanskje aller minst finansanalytikere. Dette perspektiv styrker disse medlemmers argumenter for å bremse oljeutvinningstempoet fordi sparing av verdiene på havbunnen ikke kan trues av dramatiske politiske omveltninger på samme måte. Usikkerheten når det gjelder olje og gass spart på havbunnen knytter seg til utviklingen av prisnivået for fossile energikilder. En vellykket utvikling av alternative energikilder, noe som er avgjørende bl.a. for å redusere CO₂-utslipp, vil føre til relativt sett lavere priser for fossilt brensel. Dette må møtes med satsing parallelt både på utvikling av landbasert virksomhet i Norge og med en vesentlig økning av norsk forskning og utvikling av alternative energikilder, slik at Norge fortsatt kan være en energinasjon den dagen alternative energikilder som f.eks. vind-, bølge- og bioenergi, får større betydning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine prinsipielle standpunkter vedrørende opprettelsen av et petroleumsfond i Innst.O.nr.32 (1989-1990). Disse medlemmer vil peke på at Norge allerede har spart inn store deler av inntektene fra petroleumssektoren. I form av oppbygging av fordringer i forhold til utlandet, investeringer i nye olje- og gassfelt og fordringer på privat sektor. Dermed har staten et betydelig oljefond allerede selv om det ikke er budsjettmessig systematisert eller navngitt. Disse medlemmer mener at utvinningstempoet i oljevirksomheten bør reduseres, i kombinasjon med satsing på alternativ-, fornybar energi og andre framtidsrettede investeringer. Disse medlemmer legger vekt på at utvinningstempoet er avgjørende i vurderingen av om oljeformuen forvaltes langsiktig og forsvarlig. Prognosene for oljeutvinningen har stadig blitt oppjustert, og ligger langt over forutsetningene som var lagt til grunn i Regjeringens Langtidsprogram for 1994-97. Disse medlemmer mener at Norge med sin oljepolitikk bidrar til å holde oljeprisene nede og forbruket oppe. Ved å utsette igangsettingen av nye felt og begrensing av utvinningstempoet, mener disse medlemmer det er mulig å oppnå en høyere avkastning av oljeformuen på sikt. Ved å skyve investeringer fram i tid vil framtidig teknologisk utvikling kunne bidra til at utvinningsgraden på det enkelte felt øker, og sikkerheten rundt utbyggingen av feltene bli styrket. Dette vil være en politikk som er mer miljømessig forsvarlig, og som møter behovene for omstilling på en mer offensiv måte. Disse medlemmer mener ressursene fra petroleumsvirksomheten ikke ensidig bør bygges opp i form av finansielle fordringer utenlands. En slik formuesoppbygging er etter disse medlemmers vurdering basert på en uforsvarlig ressurs- og miljøpolitikk, og en meget snever forståelse av hva som er ansvarlig formuesforvaltning. Disse medlemmer mener oljeformuen bør forvaltes på en alternativ måte:

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag om et energifond under avsnitt 16 i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen i meldingen anslår at det ved avslutningen av året vil være mulig å avsette et overskudd på 24,9 mrd. kroner til Petroleumsfondet, eller om lag det dobbelte beløp av det som var foreslått ved vedtaket av budsjettet for inneværende år.

       Etter at meldingen ble lagt fram har Iraks tillatelse til oljesalg samt andre hendelser gjort det sannsynlig at oljepriser vil følge en lavere bane enn forutsatt i meldingen. Disse medlemmer vil peke på at investering i utdanning/studieplasser som gir grunnlag for flere i arbeid og verdiskapning er en annen måte å spare på med tanke på framtida. Avsetningen til Petroleumsfondet er høyt prioritert av Kristelig Folkeparti, men bør ikke være overordnet alle andre formål.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre i mange år har arbeidet for en fondsplassering av deler av inntektene fra petroleumsvirksomheten. Det viktigste hensynet som har ligget til grunn for dette er et langsiktig forvalterperspektiv. Petroleumsformuen representerer enorme ressurser som på bakgrunn av forhold som best kan beskrives som historiske tilfeldigheter i hovedsak tilfaller de av oss som lever i en historisk sett svært kort periode. Samtidig har dagens generasjon yrkesaktive bygget opp enorme velferdsforpliktelser som i stor grad må betales av de som blir yrkesaktive i framtiden. På denne bakgrunn er det en moralsk forpliktelse at vi i dag ikke bruker uhemmet av de knappe lagerressurser som bare kan hentes opp en gang.

       Dette medlem har ved en rekke anledninger gått imot et øket oljeutvinningstempo i form av stadig økte investeringer og utbygging av nye felt. En mer langsiktig forvaltning av ressursene der de er, er etter dette medlems oppfatning den beste garanti mot at press for øket bruk av oljeformuen får gjennomslag i de årlige budsjettbehandlingene.

       Dette medlem vil legge til grunn at de avsetninger i petroleumsfondet som nå foretas, og som er skissert for de kommende år, er for små. Av hensyn til kommende generasjoner er vi avhengige av å oppnå en bedre langsiktig balanse mellom avsetninger og det vi forbruker. Regjeringen bidrar ikke til å holde kontroll med de offentlige utgiftene, og legger også for de kommende år opp til at vi bruker langt mer av inntektene fra petroleumsvirksomheten, enn det vi avsetter for framtiden. Skal vi virkelig legge hensynet til kommende generasjoner til grunn, må vi i dag klare å motstå en del ønsker om velferdsgoder som i realiteten må betales av kommende generasjoner.

       Dette medlem mener det er en hovedutfordring for forvaltningen av Petroleumsfondet at det i størst mulig grad holdes utenfor norsk økonomi, og ikke primært oppfattes som et bufferfond man kan trekke på for å balansere de hjemlige budsjetter.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til merknader om petroleumsfondet i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og B.innst.S.nr.II (1995-1996) og til fraksjonsmerknader under avsnitt 7.7.

3.6 STATSBANKENE OG FOLKETRYGDFONDET

3.6.1 Husbanken

3.6.1.1 Husbankens rammer

Sammendrag

       Stortingets kommunalkomité ba i forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet 1996 om at Husbanken bør få anledning til å bruke inntil 60 % av utlånsrammen i første halvdel av 1996 « dersom det viser seg nødvendig for å opprettholde ønskelig aktivitet når det gjelder igangsetting av nye boliger ... ». Komiteen skrev videre at « Avhengig av den faktiske utviklingen i boligmarkedet vil flertallet be Regjeringen komme tilbake med en vurdering av utlånsrammene i Revidert nasjonalbudsjett 1996. » Etter forslag fra Regjeringen i Nasjonalbudsjettet ble det vedtatt at Husbanken i 1996, i likhet med foregående år, kan benytte inntil 50 % av utlånsrammen i første halvår.

       Husbanken kan etter gjeldende regelverk overføre inntil 5 % av utlånsrammen til neste års ramme. Fra 1995 til 1996 har Husbanken overført 448 mill. kroner, herunder 350 mill. kroner til nybygg.

       Søknadsinngangen om lån til nye boliger i Husbanken har vært forholdsvis lav hittil i år. Fram til utgangen av april var om lag 31 % av årets innvilgningsramme til nye boliger disponert. Rammeoverføringen fra 1995 til 1996 er da medregnet. Søknadsinngangen til Husbanken hittil i år tilsier at det vil ha liten virkning på boligbyggingen å øke årets rammer. Det legges derfor ikke opp til å øke hverken 50 % grensen for første halvår eller den samlede utlånsrammen for 1996.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til den omlegging av Husbankens rente- og subsidieprofil som ble vedtatt av stortingsflertallet og iverksatt fra 1. januar 1996. Omleggingen innebærer en markedstilpassing av Husbanken og en svekkelse av den sosiale boligbyggingen, og disse medlemmer stemte derfor mot denne omleggingen.

       Disse medlemmer har merket seg at etterspørselen etter husbanklån var forholdsvis lav fram til utgangen av april. Dette kan ha sammenheng med at den omlegging som har skjedd i Husbankens rente- og subsidieprofil har bidratt til at folk ikke lenger ser på denne banken som så attraktiv som tidligere. Det forhold at husbankrenten på gamle lån opprettholdes på et uheldig høyt nivå fram til 1. juli 1996, kan også ha virket negativt på folks syn på Husbanken.

       Disse medlemmer vil understreke at Husbankens rolle som redskap i den sosiale boligbyggingen er blitt betydelig svekket.

3.6.1.2 Omlegging av Husbankens utlånsrenter

Sammendrag

       Husbankens utlånssystem ble lagt om fra 1. januar 1996 for nye lån. I forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet for 1996 ble det vedtatt at lån innvilget før 1. januar 1996 skal over på det nye utlånssystemet 1. juli 1996. I St.prp. nr. 16 (1995-1996) står det: « For lån under renteopptrapping og på særvilkår vil departementet foreslå overgangsordninger. » I St.prp. nr. 52 (1995-1996) « Om endringar i rentevilkår for lån i Husbanken med tilsegn før 1996 » har Regjeringen fremmet forslag om overgangsordninger for enkelte lån i Husbanken ved overgangen til det nye utlånssystemet. Overgangsordningene foreslås også gjort gjeldende for Landbruksbanken. Overgangsordningene er anslått å øke behovet for rentestøtte i Husbanken og Landbruksbanken med henholdsvis 71 og 0,25 mill. kroner i 1996, jf. forslag til tilleggsbevilgninger i St.prp. nr. 58 (1995-1996) « Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1996 ».

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.6.1.1 og til Innst.S.nr.213 (1995-1996) om endringer i rentevilkår for lån i Husbanken med tilsagn før 1996. Her anbefaler disse partier at lån med særvilkår bør få et fradrag på 2 prosentpoeng som fast rentefordel i forhold til andre låntakere i Husbanken. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti foreslo i tillegg at felleslån i boliger i regi av kommuner og borettslag, sikret i Stiftelsen for Boligsamvirkets Fond mot Husleietap eller tilsvarende sikringsordninger, skulle gis et rentepåslag på bare 0,2 prosentpoeng og ikke 0,5 som foreslått av Regjeringen. Disse forslagene ble avvist av stortingsflertallet og disse medlemmer ser derfor ingen grunn til å fremme disse forslagene på nytt nå så kort tid etter.

       Komiteen viser når det gjelder forslag om økt rentestøtte til pkt. 6.13 i komiteens Innst.S.nr.238 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

3.6.2 Lånekassen for utdanning

Sammendrag

       Regjeringen foreslår at renten på lån i Lånekassen for utdanning som har vært rentebærende i 7 år eller mer settes ned med 0,5 prosentpoeng til 7,0 % med virkning fra 1. juli 1996. Rentereduksjonen medfører isolert sett økt behov for rentestøtte i Lånekassen på 25 mill. kroner i 1996. Helårsvirkningen på rentestøtten som følge av rentereduksjonen anslås til 50 mill. kroner.

Komiteens merknader

Rentesats i 1996

       Komiteen viser til at forslag om rentesatser og bevilgning til rentestøtte er fremsatt under pkt. 3.16 i komiteens Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil foreslå at renten på lån i Statens lånekasse for utdanning nedsettes til hhv. 6,5 % for lån som har vært rentebærende i 7 år eller mer, og til 6,0 % for lån som har vært rentebærende mindre enn 7 år, med virkning fra 1. oktober 1996.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse viser til at en har hevet stipendandelen i studiefinansieringen fra 14 til 26 % fra 1993 til 1996, og at Stortinget er på vei til å oppfylle sitt mål om 30 % stipendandel i løpet av stortingsvalgperioden.

       Disse medlemmer foreslår at studielånsrenten settes ned 1 % for alle typer lån fra 1. juli 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at studielånsrenta er urimelig høy. Disse medlemmer mener at rentenivået for studielån skal ligge under rentenivået for sammenlignbare lån uten sikkerhet. Disse medlemmer mener videre at det er lite som taler for at lån som har vært rentebærende i 7 år eller mer skal ha en høyere rente enn yngre lån og foreslår at studielånsrenta settes ned til 6 % for alle lån.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sin merknad under pkt. 3.16 i Innst.S.nr.283 (1995-1996), og går mot Regjeringens forslag om å redusere renten på lån som har vært rentebærende i 7 år eller mer.

Systemet for rentefastsettelse

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det bør vurderes hvorvidt renter i Statens lånekasse for utdanning bør fastsettes etter andre prinsipper enn dagens. Disse medlemmer vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette i forbindelse med statsbudsjettet for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de to prinsippene å fastsette rentenivået på er enten en politisk fastsatt rente, eller en eller annen form for markedsrente. Disse medlemmers erfaring er at når departementet blir bedt om å vurdere en sak, ligger det et motiv bak. Når Arbeiderpartiet nå legger opp til at departementet skal vurdere rentefastsettelsen i Statens lånekasse for utdanning, kan disse medlemmer vanskelig tolke dette på annen måte enn at det ligger et ønske om å innføre markedsbestemt rente i lånekassa bak. Disse medlemmer viser til at det i dagens situasjon med et relativt lavt nominelt rentenivå kan være lettere enn ellers å få tilslutning til en markedsbestemt rente. Disse medlemmer vil peke på at en markedsbestemt rente betyr at rentenivået i lånekassa vil følge det generelle rentenivået også oppover. Dette kan føre til store gjeldsbelastninger for mange - spesielt nyutdannede - akademikere. Forutsigbarheten i systemet blir mindre, det blir vanskeligere for de med studielån å planlegge framtiden, og usikkerheten ved en markedsbestemt rente kommer på toppen av belastningene med et vanskelig arbeidsmarked. Disse medlemmer viser til at markedsrente for studielån er et gammelt Høyre-forslag som er helt i tråd med en liberalistisk måte å tenke økonomi på. Ved å innføre markedsbestemt rente forsvinner det sosiale aspektet også for denne ordningen, slik resultatet ble for Husbanken.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener tiden nå er inne for å følge opp Statbankutvalgets innstilling ( NOU 1995:11 ), der det på s. 140 heter:

       Disse medlemmer mener studielånsrenten bør bestemmes av statens innlånskostnad, pluss et påslag for administrasjonskostnader. Samtidig bør det åpnes for valg av rentebindingstid på studielån i Statens lånekasse for utdanning. Disse medlemmer vil peke på at dette systemet er det samme som det som nå er innført for lån i Husbanken. Når Regjeringen ikke ønsker å innføre den samme renteberegningen for låntagere i Lånekassen betyr dette også at Regjeringen aksepterer den meget uheldige sosiale profilen i dagens låneordning. Nå er situasjonen at ressurssterke låntagere kan refinansiere sitt studielån i boliglånsmarkedet for en lavere rente, mens ressurssvake låntagere sitter igjen med et studielån med høy rente.

       Disse medlemmer vil understreke at en omlegging av rentefastsettelsen i Statens lånekasse for utdanning i tråd med disse medlemmers forslag vil sikre at renten i Lånekassen til enhver tid vil ligge under renten for pantesikrede boliglån i det ordinære kredittmarkedet, fordi låntagerne drar nytte av statens kredittverdighet ved rentefastsettelsen. Når dette kombineres med å åpne for valg mellom fast og flytende rente vil låntagerne kunne sikre seg mot risikoen for fremtidige renteøkninger.

3.6.3 Næringsfinansieringsordningene

3.6.3.1 Statens Landbruksbank

Sammendrag

       Regjeringen foreslår at renten på næringslån i Statens Landbruksbank settes ned med 0,5 prosentpoeng til 7,0 % med virkning fra 1. juli 1996. Rentereduksjonen vil isolert sett medføre økt behov for rentestøtte i Landbruksbanken på 5,5 mill. kroner i 1996. Helårsvirkningen på rentestøtten som følge av rentereduksjonen anslås til 11 mill. kroner.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag til rentenedsettelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse registrerer at Regjeringen nå foreslår den rentesenking i Statens Landbruksbank som blant annet Senterpartiet foreslo i B.innst.S.nr.8 (1995-1996). Dette er en positiv utvikling, men disse medlemmer mener at renteutviklingen det siste halve året gir grunnlag for ytterligere nedsettelse av renten for at Statens Landbruksbank skal være konkurransedyktig med andre finansieringsinstitusjoner. Disse medlemmer mener det ikke er rimelig med høyere rente i Statens Landbruksbank enn i Statens Lånekasse for utdanning, hvor det heller ikke kreves pantesikring, og fremmer forslag om rentenedsettelse til 6 %.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, mener Landbruksbanken ikke har noen eksistensberettigelse, og ønsker å avvikle denne. Da flertallet ønsker å opprettholde statsbanken, vil dette medlem gi tilslutning til ethvert tiltak som gir institusjonens kunder incentiver for å søke seg til andre banker og kredittinstitusjoner.

       Dette medlem vil med bakgrunn i dette syn stemme imot forslaget om rentenedsettelse med 0,5 prosentpoeng til 7 %.

       Komiteen viser når det gjelder forslag vedrørende rentestøtte til pkt. 11.12 i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

3.6.3.2 Statens Fiskarbank

Sammendrag

       Det foreslås videre at renten på 1. og 2. prioritetslån i Statens Fiskarbank settes ned med 0,5 prosentpoeng til 7,0 % fra 1. juli 1996. Rentereduksjonen medfører isolert sett økt behov for rentestøtte i Fiskarbanken på 4 mill. kroner i 1996. Helårsvirkningen anslås til 8 mill. kroner.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag til rentenedsettelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse registrerer at Regjeringen nå foreslår den rentesenking i Statens Fiskarbank som bl.a. Senterpartiet foreslo i B.innst.S.nr.8 (1995-1996). Dette er en positiv utvikling, men disse medlemmer mener at renteutviklingen det siste halve år gir grunnlag for ytterligere nedsettelse av renten, for at Statens Fiskarbank skal være konkurransedyktig med andre finansieringsinstitusjoner. Disse medlemmer mener det ikke er rimelig med høyere rente i Statens Fiskarbank enn i Statens lånekasse for utdanning, hvor det heller ikke kreves pantesikring.

       Disse medlemmer fremmer forslag om rentenedsettelse til 6 %.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sin merknad under pkt. 3.6.3.1 om Statens Landbruksbank. Dette medlem har samme prinsipielle syn når det gjelder Statens Fiskarbank, og vil også her stemme imot forslaget om rentenedsettelse fra 1. juli 1996.

       Komiteen viser når det gjelder forslag vedrørende rentestøtte til pkt. 10.3 i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

3.6.3.3 Integrering av Statens Fiskarbank i SND

Sammendrag

       Både i NOU 1992:7 « Statens rolle i finansieringen av fiskefartøyer » og i Statsbankutvalgets innstilling NOU 1995:11 « Statsbankene under endrede rammevilkår » anbefales det at Fiskarbanken integreres i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

       Regjeringen har besluttet å anbefale at Fiskarbanken integreres i SND med virkning f.o.m. 1. januar 1997. Det legges vekt på at integrasjonen skal gjennomføres på en slik måte at den fiskeripolitiske styringen med virkemidlene rettet mot flåten ikke blir svekket. Det vil bli nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra de berørte departementene, SND og Fiskarbanken som vil gjennomgå de praktiske og organisatoriske sidene ved omorganiseringen. Regjeringen vil fremme saken for Stortinget gjennom en egen Odelstingsproposisjon om integrasjonen og opphevelse av Lov om Statens Fiskarbank. De budsjettmessige konsekvensene av integrasjonen vil bli innarbeidet i Statsbudsjettet og Nasjonalbudsjettet 1997. Oppnevningstiden for Fiskarbankens nåværende styrer utløper 30. juni 1996, og det anses hensiktsmessig at denne forlenges fram til gjennomføringstidspunktet for integrasjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, tar dette til etterretning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre er enig med Regjeringen i at Statens Fiskarbank bør integreres i Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond med virkning fra 1. januar 1997.

       Flertallet er enig i at kapasiteten i fiskeflåten må underlegges fiskeripolitisk styring blant annet av hensyn til forvaltningen av fiskeressursene.

       Flertallet mener at ulike næringer i hovedsak må stilles likt i forhold til bruken av de distriktspolitiske virkemidlene. Flertallet vil med utgangspunkt i dette be Regjeringen vurdere å gi fiskeflåten tilgang til de samme nasjonale og distriktsrettede investeringstilskudd i SND som andre næringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse går imot integrering av Statens Fiskarbank i SND. Disse medlemmer mener Statens Fiskarbank er nødvendig som et redskap med den særlige kompetanse banken kan tilby overfor fiskerinæringen. Det vises for øvrig til merknader under pkt. 3.6.4.4. og 10.22.1 i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til at dette medlem ønsker avvikling av såvel SND som Statens Fiskarbank. Dette medlem tar for øvrig til etteretning av komiteens flertall ønsker en sammenslåing av de to institusjoner.

3.6.3.4 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)

Sammendrag

       Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble etablert ved årsskiftet 1992/93. Organisatorisk innebar etableringen av SND endringer på sentralt nivå. Regionalt ble fylkeskommunenes oppgaver innenfor DU-systemet videreført, samtidig som Industribankens regionkontorer fortsatte som regionkontorer for SND. Etter Stortingets ønske ble antallet regionkontorer økt fra tre til fem. Dette betyr at en i dag har to ulike organer på regionalt nivå for behandling av bedriftsrettede virkemidler - SNDs regionskontorer og fylkeskommunene.

       Det ble den 22. desember 1994 nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere organiseringen av SNDs ytre apparat. Arbeidsgruppen la fram sin rapport 31. mars 1995, jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Flertallet i gruppen foreslo en modell der det skulle innføres et klart skille mellom fylkeskommunenes og SNDs ansvar ved at SND skulle forvalte alle bedriftsrettede midler, mens fylkene først og fremst fikk et ansvar på overordnet nivå gjennom planarbeid og deltakelse i lokale næringsråd. Mindretallet i gruppen gikk inn for en modell der SNDs regionkontorer skulle legges ned, og der fylkeskommunene skulle forvalte alle SNDs virkemidler innenfor gitte fullmaktsgrenser. Rapporten ble sendt på bred høring med frist 15. september 1995.

       Innenfor rammen av en nasjonal og helhetlig nærings- og regionalpolitikk har fylkene et lokalt ansvar for å trekke opp strategiske mål for næringslivet og for å utvikle det lokale næringsgrunnlaget. SND er her et viktig virkemiddel. Den lokale forankringen som Nord-Trøndelag fylkeskommune la opp til i sin søknad om å opprette et SND-kontor i fylket, er i tråd med dette. En avtale mellom fylkeskommunen og SND ble godkjent ved kgl. res. av 23. februar 1996. I avtalen legges det til grunn at SND-kontorets virksomhet skal baseres på fylkets strategiske næringsplan. Et fylkesoppnevnt styre skal sikre at kontorets virksomhet er i tråd med retningslinjer trukket opp i den strategiske næringsplanen. Dette styret sikres reell innflytelse ved at det får uttale seg om større og prinsipielt viktige saker. Det lokale styret vil ha syv medlemmer. Vedtaksmyndigheten og tapsansvaret knyttet til alle bedriftsrettede virkemidler i Nord-Trøndelag vil ligge i SND. Kontorlederen har personlige fullmakter og er underlagt SNDs instruksjonsmyndighet. SND-kontoret skal kunne behandle alle SNDs og fylkeskommunens bedriftsrettede virkemidler innenfor gitte fullmaktsgrenser. Avtalen skal ha en varighet på to år. Før utløpet av avtaleperioden skal partene ha tatt stilling til om modellen gjøres varig. I avtaleperioden bemannes kontoret med medarbeidere i fylkeskommunens regionale utviklingsavdeling, mens kontorlederen er ansatt i SND. Etter Regjeringens vurdering gir denne modellen en god balanse mellom hensynet til fylkenes innflytelse og næringslivets behov for et oversiktlig og brukervennlig virkemiddelapparat.

       Fra et regionalpolitisk synspunkt er det viktig at fylkeskommunenes innflytelse er sikret gjennom de føringer som fylkeskommunene legger på bruken av de nærings- og regionalpolitiske virkemidlene gjennom fylkesplan og strategisk næringsplan. I Nord-Trøndelagsmodellen vil SNDs virkemidler kunne settes inn i en slik sammenheng sammen med de distriktspolitiske virkemidlene som fylkeskommunene disponerer i dag. Dette åpner for en bedre samordning og tilrettelegging av regional- og næringspolitikken i hele fylket tilpasset den enkelte regions forutsetninger og behov. En slik regionalt forankret utviklingspolitikk vil også være i tråd med tendenser vi ser ellers i Europa, der det regionale nivået i økende grad utformer strategien for den regionale utviklingen.

       Regjeringen legger til grunn at avtalen mellom Nord-Trøndelag fylkeskommune og SND kan iverksettes uten ekstraordinære bevilgninger.

       Regjeringen legger opp til at alle fylkeskommuner skal få frihet til å velge om de fortsatt ønsker å forholde seg til SND slik de gjør i dag, eller om de vil inngå en avtale med SND tilsvarende den som er inngått mellom SND og Nord-Trøndelag etter følgende kriterier:

       Det er på det nåværende tidspunkt ikke mulig å si hvor mange fylkeskommuner som eventuelt vil inngå tilsvarende avtaler, men en er kjent med at flere fylkeskommuner vurderer spørsmålet. Regjeringen vil i de årlige budsjettdokumentene eller i andre egnede sammenhenger orientere Stortinget om hvorvidt andre fylkeskommuner velger å inngå tilsvarende avtaler.

       Det ble i Nasjonalbudsjettet 1996 uttalt at en ville vurdere SNDs grunnfinansieringsordning. Statsbankutvalget ( NOU 1995:11 ) skrev i sin rapport at

       Regjeringen foreslår som omtalt ovenfor at Statens Fiskarbank integreres i SND med virkning fra 1. januar 1997. Hovedtyngden av Fiskarbankens virksomhet er i dag knyttet til å yte 1. prioritetslån. Regjeringen vil i lys av dette og Statsbankutvalgets anbefaling vurdere omfanget av grunnfinansieringsordningen i forbindelse med rammeforslagene for 1997 som vil bli lagt fram i Nasjonalbudsjettet.

       I forbindelse med Stortingets regionalpolitiske debatt 23. mai 1995 ble Regjeringen bedt om å legge fram forslag til en organisering som sikrer en bedre risikofinansiering av nyutviklingsprosjekter (såkornkapital). Det har blitt hevdet fra mange hold at det er mangel på denne type finansiering i det norske kapitalmarkedet og at staten har et ansvar på dette området. Dette er en problemstilling som flere offentlige utvalg har vært opptatt av, herunder « Innovasjonsutvalget » som la fram sin innstilling i februar 1996, og « Småbedriftsutvalget » som la fram sin innstilling i april 1996. Sistnevnte innstilling vil være et innspill til Henriksen-utvalget som vurderer næringspolitikken. Dette utvalget vil avlevere sin rapport 30. august 1996. Disse rapportene vil danne grunnlaget for Regjeringens videre behandling av denne problemstillingen.

       I budsjettproposisjonen som legges fram samtidig med denne melding, jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på Statsbudsjettet 1996, blir rammen for landsdekkende risikolån økt med 100 mill. kroner til 550 mill. kroner. Bevilgningen til tapsfond, kap. 2420 post 51, økes samtidig med 25 mill. kroner.

Komiteens merknader

       Komiteen viser når det gjelder forslag om rammen for landsdekkende risikolån, samt bevilgning til tapsfond til pkt. 9.10 i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteen viser til den uenighet som har vært om SND, både ved oppstarten og senere. SND har vært i funksjon i tre og et halvt år, og det vil derfor være naturlig at det foretas en bred evaluering av hele SNDs virksomhet.

       Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i løpet av inneværende stortingsperiode legge fram en melding om SNDs virksomhet, hvor en bred evaluering foretas. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil påpeke at SND i dag brukes bevisst av Regjeringen til å foreta omstruktureringer innen næringslivet som fører til utvikling av store, sentraliserte enheter. Dette gjelder for eksempel innen næringsmiddelindustrien, fiskeindustrien og oppdrettsnæringen.

       Disse medlemmer mener at SND skal være et styringsmiddel for å nå overordnede samfunnsmål, som et supplement til private finansieringsinstitusjoner for å skape ny næringsutvikling. SND skal sikre næringsutvikling over hele landet og utvikling av nyskapings- og småbedrifter. Dette må bety at det tas større risiko og at avkastningskravet dempes, samt at egenkapitaldivisjonen går inn som langsiktig investor. For at lånene skal være konkurransedyktige ut fra dette formål, må renten settes ned. Disse medlemmer ser det ikke som SNDs oppgave å konkurrere med ordinære banker. Disse medlemmer er derfor uenige i at SND gir lån på ordinære forretningsmessige vilkår.

       Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen så sent som i St.prp. nr. 1 (1995-1996) varslet Stortinget om at det våren 1996 skulle legges fram en egen proposisjon om strukturen og organiseringen av distrikts- og næringsfinansieringen i SND. Denne har ikke kommet. I stedet velger Regjeringen kort å kommentere organiseringen av SNDs ytre apparat i revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer mener at dette gir et dårlig grunnlag å behandle en så viktig og omdiskutert sak på.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil gi fylkeskommunene valget mellom å forholde seg til SND slik som de gjør i dag, eller inngå en avtale med SND tilsvarende den såkalte Nord-Trøndelagsmodellen. Disse medlemmer mener at Nord-Trøndelagsmodellen ikke gir fylkeskommunene nødvendig frihet i distrikts- og næringspolitikken. Det er ikke tilfredsstillende at SND sentralt skal ha instruksjonsrett over det lokale kontoret.

       Disse medlemmer viser til sine merknader i B.innst.S.nr.8 (1995-1996), hvor disse medlemmers holdning til modellen for organisering av SND er avklart. Det er sentralt i denne modellen at fylkeskommunene utgjør SNDs ytre apparat, og at regionkontorene nedlegges. Disse medlemmer mener at fylkeskommunene må ha større ansvar i nærings- og distriktspolitikken, for å kunne følge opp den enkelte fylkesplan. Fylkeskommunene må ha ansvaret for både de landsomfattende og distriktspolitiske virkemidlene, lån, garantier og tilskudd, for små og mellomstore bedrifter. Fylkeskommunene skal fremdeles ha lokalt tapsansvar. Videre må fylkeskommunenes fullmaktsgrenser heves, og egenkapitaldivisjonen legges om for å få en klarere distrikts-, nyskapings- og småbedriftsprofil.

       Disse medlemmer viser til « modell B » i utredningen om organiseringen av SNDs ytre apparat. Denne modellen samsvarer bra med det som er disse medlemmers syn på organiseringen av SND. 17 av 19 fylkeskommuner gikk inn for « modell B ». Flere fylkeskommuner har siden søkt om å få utprøve rene fylkeskommunale modeller i tråd med « modell B ». Disse medlemmer mener derfor at fylkeskommunene skal ha frihet til å velge en organisering som samsvarer med dette. Spesielt er det nå viktig å få prøvd ut virkemidler som gir fylkeskommunene tilgang på midler for grunnfinansiering og egenkapital, kombinert med støttekriterier bygd på den enkelte fylkesplan og uten instruksjonsrett for SND sentralt.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi fylkeskommunene mulighet for å utprøve andre modeller for organisering av SNDs ytre apparat i tråd med « modell B ». »

       Disse medlemmer mener at egenkapitaldivisjonen i SND i første rekke må konsentrere seg om nyskaping og langsiktige investeringer framfor profitt på kapitalen.

       Disse medlemmer viser til sine forslag og merknader når det gjelder strategier og tiltak rettet mot fiskerinæringa. En viktig del av dette er tilstrekkelige og riktige virkemidler gjennom Statens Fiskarbank. Disse medlemmer går imot en integrering av Statens Fiskarbank i SND. Fiskarbanken har gjennom alle år vært en viktig finansieringsinstitusjon for fiskeflåten, som en mulighet for fiskerne og et redskap for myndighetene til å tilpasse flåten til ressursene og i distriktspolitisk sammenheng. Disse medlemmer viser til sine respektive forslag til finansieringsordninger for fiskeflåten gjennom Statens Fiskarbank, som stiller fiskeflåten likt med næringslivet for øvrig som får finansiering gjennom SND. Disse medlemmer vil komme nærmere tilbake til saken når den blir forelagt Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at det i proposisjonen legges opp til en viss frihet for fylkeskommunene i valg av lokal organisasjon for SND. Disse medlemmer er enig i at det er nødvendig å styrke den lokale SND-organisasjon i forhold til dagens situasjon, men mener at heller ikke den såkalte Nord-Trøndelag-modellen gir nok rom for delegering av avgjørelsesmyndighet til lokalplanet. Det er en uttrykkelig forutsetning at den lokale kontorleder skal stå under instruksjon fra sentralt hold og at det lokale SND-styret bare kan fungere innen rammen av en vedtatt strategiplan. Disse medlemmer er enig i at avgjørelsene mht. SND-søknader skal være faglig begrunnet, men i dette må ikke den lokale kunnskap mht. personer og driftsbetingelser undervurderes. Disse medlemmer er ikke tilfreds med at det i de forsøk departementet ikke åpner for, at et eller flere fylker får adgang til å praktisere den såkalte helhetsløsning (mindretallet fra utredningsutvalget), og vil fremme forslag om at det åpnes for dette:

       « Stortinget ber Regjeringen gi adgang til forsøk i ett eller flere fylker med en lokal organisering av SND basert på « helhetsmodellen » (mindretallet i utredningsutvalget). »

       Komiteen viser for øvrig til merknader og forslag vedrørende såkalt « såkorn »-kapital under avsnitt 16 i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

3.6.4 Kommunalbanken

Sammendrag

       Statsbankutvalget (jf. NOU 1995:11 Statsbankene under endrede rammevilkår) fant ikke sterke grunner til å opprettholde Kommunalbanken som statsbank, men mente samtidig at det er viktig at forholdene blir lagt til rette for en videreføring av banken. Utvalget anbefalte derfor å gjøre banken om til et gjensidig selskap og overdra eierskapet til de kommuner som tar opp lån i banken. Det vises til omtale av utvalgets vurderinger og høringsinstansenes synspunkter i Nasjonalbudsjettet 1996.

       Etter en samlet vurdering har Regjeringen kommet til at en ikke vil endre Kommunalbankens nåværende organisasjonsform og virkeområde.

       Kommunalbanken søkte 16. oktober 1995 om konsesjon i henhold til kommunalbankloven ( lov av 15. juli 1949 nr. 1 ) til å etablere et heleid datterselskap som skal drive aktiv formuesforvaltning. Iht. kommunalbankloven § 1 kan slik tillatelse gis av Kongen, delegert til Finansdepartementet ved kgl. res. av 26. juni 1992. Stortinget skal ha melding om opprettelse av datterselskap, jf. lovens § 1.

       Departementet ga 5. januar 1996 Kommunalbanken konsesjon iht. kommunalbankloven til å etablere et datterselskap som skal drive aktiv formuesforvaltning. En viser til lovens bestemmelser og forarbeidene til lovendringen som åpnet for at Kommunalbanken kan etablere datterselskaper, jf. Ot.prp. nr. 65 og Innst.O.nr.84 (1991-1992). Datterselskapet må organiseres som et aksjeselskap heleid av Kommunalbanken, og virksomheten skal være begrenset til tjenestetilbud som har naturlig tilknytning til kommunenes økonomiforvaltning. Selskapets målgrupper skal ikke gå utover de som gjelder for Kommunalbanken. Videre bør aksjekapitalen over tid gi minst normal avkastning. Departementet legger til grunn at Kommunalbanken ved en etablering av et slikt datterselskap bedre vil kunne imøtekomme det finansielle tjenestebehov som kommunesektoren i dag står overfor.

       Departementet vil vise til at før det omsøkte datterselskapet kan etableres, krever virksomheten også konsesjon iht. verdipapirhandelloven (lov av 14. juni 1985 nr. 61). Spørsmålet om konsesjon iht. verdipapirhandelloven behandles på ordinær måte, på linje med konsesjonssøknader fra andre aktører.

       Kommunalbanken har allerede et datterselskap, NKB Fondsforvaltning, som har til formål å forvalte midler fra kommunal sektor i ulike verdipapirfond.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til sine respektive merknader om Kommunalbanken i B.innst.S.nr.II s. 28-29 og vil uttrykke tilfredshet med at Regjeringen nå har valgt å opprettholde Kommunalbankens nåværende organisasjonsform og virkeområde.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen slutter seg til Statbankutvalget når det i sin tilrådning om Kommunalbanken i NOU 1995:11 skriver (s.137):

       Videre sier utvalget følgende:

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at Norges Kommunalbank bør omdannes til et aksjeselskap eller gjensidig selskap uavhengig av statsbanksektoren. Ved salg eller avhendelse av Kommunalbanken vil disse medlemmer legge stor vekt på at Staten får full verdi for banken.

       Disse medlemmer vil vise til Nasjonalbudsjettet (St.meld. nr. 1 (1995-1996)) der Regjeringen skriver:

       Disse medlemmer vil vise til at finanskomiteen i B.innst.S.nr.I (1995-1996) skriver:

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er i strid med Stortingets uttrykte ønske når Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett går inn for å opprettholde dagens organisering av Kommunalbanken, uten en videre redegjørelse for hvilken begrunnelse som ligger til grunn for dette.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gitt Kommunalbanken konsesjon til å etablere et heleid datterselskap som skal drive aktiv formuesforvaltning. Disse medlemmer er ikke tilhengere av at dagens statsbanker skal ekspandere inn i nye virksomhetsområder i konkurranse med eksisterende bankvirksomhet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar for øvrig Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er ikke enig i etableringen av ytterligere et datterselskap for Kommunalbanken for aktiv formuesforvaltning. Kommunalbankens særskilte posisjon i bankmarkedet og gode ry i kommunesektoren er avhengig av fortsatt nærhet til kundene og en fortsatt trygg og god formuesforvaltning. Drift av en separat juridisk enhet med det ene siktemål å drive aktiv formuesforvaltning kan på sikte true den etablerte bankprofil. Erfaringene fra Bærum Kommunale Pensjonskasses « aktive formuesforvaltning » i derivatmarkedet gir et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når en finansinstitusjon fjerner seg for langt fra sitt kjerneområde. Disse medlemmer vil peke på at en utvikling i retning av stadig flere selvstendige juridiske enheter i Kommunalbanken kan føre banken bort fra den virkelighet som gjelder for kommunekundene og derved også ramme det konsept som hittil har vært vellykket.

3.6.5 Folketrygdfondet

Sammendrag

       Folketrygdfondet kan i henhold til dagens retningslinjer plassere midlene i aksjer m.v., obligasjoner og sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd. Retningslinjene for Fondets plasseringer fastsettes av Stortinget, jf. regler om administrasjon av Folketrygdfondet og om forvaltning av midlene, revisjon m.v. fastsatt 15. februar 1990 med senere endringer. Etter retningslinjenes § 9 kan Kongen gi nærmere regler om fondsforvaltningen. Denne adgangen er delegert til Finansdepartementet ved kgl. res. 17. januar 1992. For 1996 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 2,5 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer. Øvrig plasseringsøkning kan skje i stats- og statsgaranterte papirer eller som kontolån til statskassen.

       Ifølge retningslinjene kan Folketrygdfondet plassere inntil 20 % av forvaltningskapitalen i børsnoterte aksjer m.v. i norske selskaper. Dette innebærer at fondet etter nåværende regler må selge seg ut av et selskap som f.eks. ved oppkjøp eller fusjon endrer status fra å være norsk til å bli utenlandsk.

       Det kan etter Regjeringens mening være lite hensiktsmessig med regler som gjør at Folketrygdfondet må selge seg ut av et selskap som f.eks. ved oppkjøp eller fusjon endrer status til å bli utenlandsk. Regjeringen foreslår at Folketrygdfondets retningslinjer endres slik at Fondet gis anledning til å beholde aksjer i selskaper som ved oppkjøp eller fusjon endrer status fra norsk til utenlandsk. Konkret foreslås følgende avsnitt tilføyd § 5 i Folketrygdfondets retningslinjer:

       Det åpnes ikke for at Fondet generelt skal kunne plassere i utlandet. Det vises til omtale og forslag til vedtak i St.prp. nr. 58 (1995-1996) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1996.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget om tilføyelse i § 5 i fondets retningslinjer, jf. forslag XXXII, jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, tar for øvrig Regjeringens redegjørelse til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til de betydelige prinsipielle og praktiske motforestillinger mot at Staten gjennom Folketrygdfondet har omfattende eierskap i en stor del av våre børsnoterte selskaper. Problemene forsterkes av at dette kommer i tillegg til et omfattende direkte statlig eierskap i norsk næringsliv. Konsekvensen er en betydelig maktkonsentrasjon og risiko for rolleblanding, som dessuten bidrar til å fortrenge et aktivt og privat eierskap. Disse medlemmer vil bemerke at problemet forsterkes ved at Regjeringen ikke har en klar strategi og forslag som kunne ha bidratt til å fremme og styrke et bredt privat eierskap i Norge.

       Disse medlemmer viser til at Folketrygdfondets aktivt utøvende eierrolle gjør at Staten får en eierinnflytelse på store deler av norsk næringsliv som gir grunn til bekymring og som dessuten skaper uklarhet. De « signaler » som kommer fra Folketrygdfondet vil lett bli tillagt stor vekt, som kan gå lenger enn fondets eierandeler isolert sett kunne tilsi. Fondets synspunkter på bedriftsinterne forhold og investeringsstrategi kan lett oppfattes som myndighetspolitikk. Ved betydelige eierandeler i ulike selskaper som har betydelige eierandeler hos hverandre kan denne innflytelse forsterkes. Disse medlemmer viser videre til at vi også har sett eksempler på at eiersignaler fra Folketrygdfondet har vært av en slik art at det senere er blitt gjenstand for uklarhet og motstridende tolkinger.

       Disse medlemmer viser til at det har vært en forutsetning at Folketrygdfondet ikke skal drive aktiv industripolitikk eller engasjere seg i « maktkamper » mellom ulike eiergrupperinger utover det som er nødvendig for en normal porteføljeinvestor av denne størrelse. Disse medlemmer vil bemerke at Folketrygdfondets store eierengasjementer gir grunnlag for en betydelig statlig maktutøvelse som vanskelig kan underlegges noen reell parlamentarisk kontroll.

       Disse medlemmer mener at det på denne bakgrunn må trekkes opp klarere retningslinjer for fondets virksomhet som aksjeinvestor i det norske marked. Disse medlemmer finner det også ønskelig med en større spredning av fondets eierinnflytelse og risiko, noe som vil forsterke den rolle som en langsiktig finansiell investor som fondet er tiltenkt. Disse medlemmer vil i den forbindelse bl.a. peke på at forbudet mot å la Folketrygdfondet investere i utenlandske aksjer på en uheldig måte gir økt konsentrasjon av eierskap og risiko i det norske marked, samtidig som det svekker muligheten for avkastning innenfor en akseptabel risiko. Disse medlemmer mener at en eventuell spredning av fondsforvaltningen på flere forvaltere også bør inngå i en bredere vurdering av Folketrygdfondet, dets rolle og økonomiske maktposisjon.

       Disse medlemmer vil spesielt peke på at Folketrygdfondet kan oppnå den meravkastning og risikospredning som investeringer i aksjemarkedet gir, uten å drive den form for aktiv forvaltning som fondet i dag driver. Disse medlemmer viser til at det i et effektivt aksjemarked ikke skal være mulig over tid å oppnå en høyere avkastning enn markedet uten at man besitter mer informasjon enn det markedet ellers gjør. Disse medlemmer mener at en omdanning av folketrygdfondets aksjeinvesteringer til et indeksfond som investerer i Oslo Børs totalindeks vil kunne redusere de prinsipielle konflikter som foreligger når staten går inn som eier i næringslivet, uten at det skal gå ut over investeringenes langsiktige avkastning. Med denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge opp til at Folketrygdfondets investeringer i norske egenkapitalinstrumenter i større grad skal knyttes opp til sammensetningen av Oslo Børs totalindeks. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sin merknader i B.innst.S.nr.II (1995-1996) med forslag om at Folketrygdfondet burde gis adgang til å foreta plasseringer i ikke-børsnoterte selskaper. Folketrygdfondet har i dag en unntaksadgang til å gå inn i ikke-børsnoterte selskaper som ledd i en økonomisk redningsaksjon. Disse medlemmer viser til at Folketrygdfondet selv har søkt om en slik plasseringsadgang og mener det vil være av betydning for norsk næringsliv om Folketrygdfondet gis en generell adgang til egenkapitalinnskudd i ikke-børsnoterte selskaper. Det vil være naturlig å begrense en slik plasseringsadgang.

       Disse medlemmer vil ikke gå imot forslaget om å la Folketrygdfondet sitte som eier når et selskap skifter status fra å være norsk til å være utenlandsk kontrollert. Disse medlemmer mener imidlertid at Folketrygdfondet skal selge seg ut etter at selskapet er blitt utenlandsk og at det settes en frist for dette. Disse medlemmer går fortsatt imot at Folketrygdfondet skal gis adgang til å investere i utenlandske selskaper, og viser til sitt forslag om å utvide investeringsadgangen i norske selskaper.

       Disse medlemmer vil også foreslå at Folketrygdfondet omdøpes til f.eks. Statens Investeringsfond for å forhindre at folk feilaktig tror at midlene i Folketrygdfondet utgjør en reserve til dekning av fremtidige pensjonsforpliktelser.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at man prinsipielt støtter en blandingsøkonomi-modell der privat og offentlig sektor har hver sine og i hovedsak uavhengige roller. På grunn av bankkrisen i 80-årene skjedde det en sterk forskyvning i retning av statlig eierskap og kontroll ved at staten gjennom Statens banksikringsfond overtok som eier i de største forretningsbankene og ved at disse senere har ervervet andre private kredittinstitusjoner.

       Disse medlemmer viser til merknader i tidligere innstillinger der det fremgår at disse partiene går inn for at staten raskt selger seg ut av Fokus Bank og at eierandelen i de to store tidligere private forretningsbankene DnB og Kreditkassen reduseres til omlag 1/3 innen rimelig tid.

       Disse medlemmer har merket seg at fallet i private investorer ved Oslo Børs har vært merkbart det siste tiår og at det har vært et behov for å stabilisere markedet ved noen tunge langsiktige investorer. Denne rollen har til dels Folketrygdfondet fått, men med en ramme på opp mot 20 mrd. kroner for plassering i norske aksjer er det selvsagt at man ikke bare blir en passiv eier uten innflytelse på norske selskapers utvikling. Disse medlemmer anser det også som hensiktsmessig at Folketrygdfondet gjennom ansatte og tillitsmenn kan være representert i bedriftsforsamlinger for gjennom bedre informasjon å kunne ivareta de offentlige midler på en best mulig måte. Disse medlemmer vil imidlertid både fordi kapitalen vokser og fordi det store plasseringsvolumet kan være problematisk under nedgangskonjunkturer, støtte kravet om en nærmere vurdering av Folketrygdfondets rolle. Disse medlemmer vil spesielt vurdere muligheten for en åpning av Folketrygdfondets plasseringer i utlandet som kan forhindre en for dominerende rolle i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil fremme følgende forslag:

3.7 Inntektspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene

Sammendrag

       En sentral oppgave for inntektspolitikken er å bidra til en nominell inntektsutvikling som gir lav kostnadsvekst og styrker verdiskapingen og sysselsettingen. Solidaritetsalternativet, som er Regjeringens strategi for å sikre sysselsettingen på varig basis, sprang ut av en klar forståelse om at de politiske myndigheter alene ikke kan løse problemene i arbeidsmarkedet. Denne politikken har så langt gitt gode resultater. Sysselsettingen har vokst sterkt og ledigheten har gått ned, samtidig som reallønningene har økt.

       Den økonomiske utviklingen i Norge på 1970- og 1980-tallet har vist at en oppgangskonjunktur stiller store krav både til utformingen av den økonomiske politikken og til partene i arbeidslivet. Høye lønnstillegg, en sterk lånefinansiert etterspørsel og en for ekspansiv økonomisk politikk skapte midt på 1980-tallet problemer som vi ennå sliter med. Vi må unngå på ny å komme inn i en utvikling med tiltakende kostnadsvekst og svekket konkurranseevne overfor utlandet. Dersom det skjer, vil Norge etter hvert kunne få en arbeidsledighet på linje med andre europeiske land.

       Moderate inntektsoppgjør og lav kostnadsvekst i Norge i forhold til andre land har i de senere årene bidratt til at konkurranseevnen er forbedret og tapet av markedsandeler på eksportmarkedene er stanset opp. Dette har gitt grunnlag for opprettelse av nye arbeidsplasser og bevaring av eksisterende jobber.

       Et omfattende internasjonalt forskningsmateriale, bl.a. fra OECD, viser at systemet for lønnsdannelse er viktig for lønnsveksten og dermed utviklingen i arbeidsledigheten. Internasjonale sammenlikninger kan tyde på at det er land med enten en relativt sentralisert lønnsfastsettelse eller et helt desentralisert forhandlingssystem som best klarer å få til en forsvarlig lønnsutvikling. En forklaring som har vært trukket fram på dette, er at de store arbeidstakersammenslutningene i utformingen av sine krav tar hensyn til sysselsettingen. Det samme gjør fagforeninger i den enkelte bedrift som direkte vurderer hva virkningene av for høye lønnskrav kan bli for deres egne medlemmer.

       Det synes imidlertid å være bred enighet om at mellomformer - bransjevise oppgjør - lett kan gi høyere kostnadsvekst.

       Det er i meldingen gjort nærmere rede for årets lønnsoppgjør, pr. 10. mai 1996.

       Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1995 til 1996 for alle grupper under ett er i meldingen anslått til 3,8-3,9 %. Det må understrekes at dette er et usikkert anslag, bl.a. fordi det er vanskelig å anslå lønnsglidningen. Den lave prisstigningen og økte tarifftillegg for de fleste grupper bør imidlertid tilsi at de lokale tilleggene blir lavere enn i fjor. Med en lønnsvekst som anslått og en prisvekst på 13 % vil reallønningene kunne øke med 2 1/2 - 2 3/4 % i inneværende år. Dette er den sterkeste reallønnsveksten siden 1976.

       Årets inntektsoppgjør viser at det inntektspolitiske samarbeidet nå kan stå ved et veiskille. Over tid er det ikke grunnlag for en årlig vekst i reallønningene på 2-3 %. Det vil i så fall bryte med Solidaritetsalternativet, svekke konkurranseevnen og grunnlaget for sysselsettingen. Regjeringen legger derfor stor vekt på at den felles forståelsen som ligger til grunn for det inntektspolitiske samarbeidet føres videre og at dette skal gi grunnlag for moderate oppgjør i årene framover.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil påpeke at årets lønnsoppgjør må sees i lys av at arbeidstakere i mange år har forholdt seg til målsettingen om beskjedne oppgjør samtidig som utbyttene i selskapene bare har økt. Store lederlønninger og frynsegoder til toppsjefer bestyrket den allmenne følelse av at moderasjon bare skulle gjelde dem under gjennomsnittsinntektsnivå. Dette forsterket lønnskravene. Disse medlemmer mener også at Regjeringens bekymring for lønnsoppgjøret stilles i et underlig lys når Regjeringen selv må ta hovedansvaret for lønnsutviklingen som er skapt gjennom urealistiske økonomiske forventninger til framtida. De galopperende oljeinntekter er hovedårsaken til årets sterke lønnsoppgjør.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at inntektsoppgjørene de senere årene har fulgt en såkalt moderasjonslinje. I NOU 1992:26 (En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene) het det følgende:

       Disse medlemmer mener at utviklingen de siste årene har brutt med denne forutsetningen: En rekke nye misforhold er blitt avdekket på bedriftslederhold, og fordelingen av verdiskapningen på lønn og eierinntekter har blitt skjevere. Disse medlemmer viser til at:

       Disse medlemmer vil videre peke på at utviklingen i retning av å betale ut mer av overskuddet i bedriftene til eierne er uheldig. Dette overskuddet kunne alternativt ha blitt anvendt til mer sysselsettingsfremmende tiltak som f.eks. arbeidsdeling, etterutdanning, sosiale reformer og oppbygging av fonds- eller realkapital i bedriftene. En mer bevisst satsing på disse områdene ville etter disse medlemmers vurdering bidratt til høyere sysselsetting og en mer rettferdig fordeling. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 2, kap. 3 og kap. 7 i denne innstilling.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil først gripe fatt i Regjeringas mål for inntektspolitikken: « En sentral oppgave for inntektspolitikken er å bidra til en nominell inntektsutvikling som gir lav kostnadsvekst og styrker verdiskapningen og sysselsettingen. « På godt norsk betyr det at lønnsmottakerne ikke skal få mer i inntektsoppgjørene enn at bedriftene holder utgiftene godt nede, overskuddene blir i bedriftene og kan utbetales til eierne, og at arbeiderne ikke må tjene så mye at vi må si dem opp. Dette medlem tar sterk avstand fra denne politikken. Rød Valgallianse arbeider for at alle skal ha en inntekt de kan leve av. De siste åra har det vært særlig viktig å få hevet lavtlønnsgruppene - som langt på veg er det samme som kvinnelønnsgruppene. Etter flere år med moderasjonslinja for arbeidstakere og hyppige avsløringer av gigantlønninger inkludert frynsegoder og opsjoner til ledere, fikk fagforeningene endelig kjempa fram et bedre lønnsoppgjør med sterkere kvinneprofil enn på flere år. Regjeringas reaksjon på oppgjøret er at reallønnsvekst på 2-3 % til arbeidstakere ikke må bli en vane. Rød Valgallianse tar sterk avstand fra Regjeringas inntektspolitiske målsettinger og støtter arbeidstakernes rettferdige kamp for høyere lønn og mot høye lederlønninger - for øvrig var det i 1994 fremdeles slik at kvinnenes gjennomsnittslønn bare var 57 % av mennenes.

3.8 SYSSELSETTINGSPOLITIKKEN

3.8.1 Innledning

Sammendrag

       Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er å styrke sysselsettingen og redusere arbeidsledigheten. De viktigste virkemidlene har vært en aktiv finanspolitikk, inklusive arbeidsmarkedstiltak, for å dempe svingningene i produksjon og sysselsetting, en pengepolitikk med sikte på stabil kronekurs, og et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. Denne politikken har bidratt vesentlig til den positive utviklingen på arbeidsmarkedet de siste årene:

       Den sterke oppgangen på arbeidsmarkedet kan medføre økende knapphet på arbeidskraft i deler av arbeidsmarkedet og tiltakende pressproblemer. En sterk reallønnsvekst i år kan på kort sikt forsterke disse tendensene. Hovedutfordringen nå er å sikre en balansert og bærekraftig vekst med gradvis ytterligere reduksjon i ledigheten. Vi må ikke gjenta historien fra 1970-tallet og midten av 1980-tallet, da en kraftig økning i etterspørselen raskt ga reduksjon i ledigheten, men med påfølgende lønns- og prispress og et etterfølgende dramatisk fall i sysselsettingen.

       Etter flere år med høy ledighet kan den strukturelle ledigheten i Norge ha økt, jf. erfaringene i andre land. Økt sysselsetting og redusert ledighet gjennom en mer stabil vekst vil styrke grunnlaget for varig sysselsetting. Med en sterk reallønnsvekst vil grunnlaget for en varig høy sysselsetting bli svekket.

       En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er en viktig del av Regjeringens stabiliseringspolitikk. Hensikten er å bedre de lediges jobbmuligheter, særlig gjennom tiltak for å øke deres kompetanse og for å opprettholde tilknytningen til arbeidsmarkedet. Deltakelse på arbeidsmarkedstiltak innebærer imidlertid også at arbeidsledige er mindre tilgjengelige for ordinært arbeid. Det er særlig viktig å unngå dette i en fase med sterk vekst i sysselsettingen. Det er nå viktig å sikre at flest mulig raskt kan komme i ordinært arbeid.

       Det er likevel nødvendig med fortsatt høy innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet, trass i bedringen på arbeidsmarkedet. Dette gjelder bl.a. unge arbeidsledige og langtidsledige, og spesielt personer innenfor disse gruppene som har svak eller mangelfull utdanningsbakgrunn.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteen viser til merknader under kap. 2 og 3 i denne innstillingen angående hovedtrekkene i og gjennomføringen av den økonomiske politikken, og til merknader og forslag i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er foruroligende at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå - tross en internasjonal høgkonjunktur. Teknologiske nyvinninger bidrar til å holde sysselsettingsveksten nede.

       Disse medlemmer vil peke på at de direkte kostnadene av ledigheten i det norske samfunn beløper seg til ca15 mrd. kroner når en legger sammen dagpenger og ulike sysselsettingstiltak. De indirekte samfunnsmessige kostnader ligger også på et svært høyt nivå. Det er et paradoks og en stor utfordring at det i vårt samfunn er så mange uløste oppgaver, samtidig som det finnes så mye ledig arbeidskraft.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med et krafttak for å redusere ledigheten. En markert reduksjon av arbeidsledigheten fordrer også en ny og mer utradisjonell strategi.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i forbindelse med Statsbudsjettet for 1996 foreslo en rekke tiltak som ville ha lagt grunnlaget for ytterligere reduksjon av arbeidsledigheten:

       Disse medlemmer viser videre til sine forslag i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996), om bl.a. overføring av midler fra petroleumssektoren til Fastlands-Norge, redusert rentenivå i næringsbanker, satsing på fiskerinæringen, nei til kutt i kommuneøkonomien og flere studieplasser.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine fraksjonsmerknader og til merknader i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til gjennomgangen av sysselsettingspolitikken i kap. 5 i B.innst.S.nr.I (1995-1996) der disse medlemmer presenterte en helhetlig kritikk av Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk.

       Disse medlemmer mener Regjeringens sysselsettingspolitikk i for stor grad baserer seg på massive bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak mens Regjeringen motsetter seg reformer i arbeidsmarkedspolitikken som kan bedre ressursutnyttelsen og redusere den strukturelle ledigheten.

3.8.2 Strukturell og konjunkturell ledighet

Sammendrag

       For å forklare langvarig og høy arbeidsledighet i en rekke europeiske OECD-land, tas det ofte utgangspunkt i et skille mellom strukturell og konjunkturell ledighet.

       Det er i meldingen redegjort nærmere for dette.

       Dersom arbeidsledigheten i perioder blir lavere enn den strukturelle ledigheten, så kan lønns- og prisveksten tilta. Økt lønns- og prisvekst svekker konkurranseevnen overfor utlandet, og vil dermed undergrave grunnlaget for høy sysselsetting. Historiske erfaringer viser at dersom et land kommer inn i en utvikling der lønninger og priser øker sterkt, kan landet bli tvunget til en kraftig innstramming i den økonomiske politikken, noe som leder til økt arbeidsledighet. Utfordringen er derfor å redusere den strukturelle ledigheten slik at nedgangen i ledigheten skjer uten at pris- og kostnadsveksten tiltar. På denne måten vil sysselsettingen kunne sikres på mer varig basis.

       For å redusere ledigheten på varig basis i et land med høy strukturell ledighet kreves tiltak som bedrer de strukturelle forholdene på arbeidsmarkedet og økonomiens virkemåte. Dersom det føres en ekspansiv økonomisk politikk for å få ledigheten vesentlig lavere enn nivået på den strukturelle ledigheten, vil resultatet lett bli at lønns- og prisveksten skyter fart. Før eller senere må politikken reverseres, og resultatet kan bli at ledigheten ender opp på et høyere nivå enn den var i utgangspunktet.

       Betydningen av strukturelle forhold innebærer likevel ikke at makroøkonomisk politikk er uten betydning for utviklingen i arbeidsledigheten. Som nevnt over, er kraftig økning i ledigheten ofte knyttet til sterke nedgangskonjunkturer. Dersom staten har finansiell handlefrihet, bør finanspolitikken brukes til å dempe nedgangskonjunkturen, og dermed dempe veksten i ledigheten, jf. den ekspansive motkonjunkturpolitikken i Norge fra 1989 til 1993. I en kraftig oppgangskonjunktur bør finanspolitikken strammes inn, for å lede økonomien inn i en mer moderat vekstperiode for å sikre en stabil og langvarig oppgang, jf. avsnitt 3.1. Erfaringer viser at ledigheten kan reduseres mer ved en moderat og langvarig oppgang, enn ved en kraftig og kortvarig vekst.

       Det er også viktig å se den makroøkonomiske utviklingen og tiltak mot strukturell ledighet i sammenheng. I en oppgangskonjunktur som Norge nå er inne i, med betydelig sysselsettingsvekst, har vi et godt utgangspunkt for å redusere den strukturelle ledigheten, og dermed oppnå en varig reduksjon i ledigheten. I en nedgangskonjunktur kan usikkerhet og manglende etterspørsel innebære at forbedringer i strukturelle forhold på arbeidsmarkedet ikke gir store utslag i sysselsettingen, eller at utslaget først kommer når økonomien igjen er i oppgang.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti tar avstand fra den underliggende ansvarsfraskrivelse for dagens høye arbeidsledighet som ligger i drøftelsen av strukturarbeidsledighet. Til tross for sysselsettingsveksten er det ikke lenger noen reell nedgang blant de helt arbeidsledige (LO-notat om arbeidsmarkedet mai 1996 - samfunnsnotat nr. 10/96). Regjeringen legger opp til et forsvar mot det problem den fortsatte ledigheten utgjør for et parti som har kamp mot ledighet som jobb nummer 1 når det antydes at det er de arbeidsledige - og ikke samfunnsøkonomien og politikken - det er noe i veien med når de ikke får jobb. Regjeringens signaler om at man nærmer seg strukturarbeidsledighetsnivået er nettopp basert på en slik forutsetning. Disse medlemmer er av den oppfatning ikke bare at det er mer enn nok uløste oppgaver i samfunnet for å sysselsette de arbeidsledige, men også at de faktisk er i stand til å utføre disse oppgavene. Disse medlemmer viser også til uttalelser fra arbeidsformidlingsmyndighetene i mai 1996 i retning av at norske arbeidsgivere kan ha blitt bortskjemt med høyt kvalifisert arbeidskraft tidligere og at de er for strenge i sin vurdering av hvem som kan gjør hva. Det er heller ikke tvil om at en rekke utenlandske, høyt kvalifiserte arbeidstakere ikke blir tilbudt arbeid de er kvalifisert for. Registrert arbeidsledighet blant innvandrere var i november 1995 på 11,4 % i forhold til landsgjennomsnittet samme måned på 4 %. Det er for denne gruppen i alle fall ikke tale om at de tilgjengelige stillinger ikke kan besettes av ledige. Disse medlemmer vil be Regjeringen legge fram sine planer for hvordan dette misforhold skal rettes opp.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at nivået på den strukturelle ledigheten avhenger en rekke forhold som blant annet forholdet mellom arbeidsstyrkens kvalifikasjoner og de etterspurte kvalifikasjoner, arbeidskraftens mobilitet og søkeeffektivitet. Lovgiveren og Regjeringen øver en stor grad av påvirkning på den strukturelle ledigheten gjennom lovverk og forskrifter for arbeidslivet og sosiale ordninger.

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen og Stortingets flertall viser en manglende vilje og evne til å føre en politikk som kan redusere den strukturelle ledigheten gjennom endringer i lover og regelverk. Disse medlemmer vil særlig peke på motstanden mot å liberalisere markedet for arbeidskraftutleie og det ideologisk begrunnede forsvar av det offentlige formidlingsmonopolet.

       Disse medlemmer vil videre vise til at de lovendringer flertallet faktisk gjennomfører i regelen er av en type som øker stivhetene i arbeidsmarkedet og den strukturelle ledigheten. Disse medlemmer vil særlig peke på de seneste innstramningene i arbeidsmiljøloven som hindrer en effektiv utnyttelse av ressursene.

       Disse medlemmer vil videre vise til at flertallet holder fast på at lengden på dagpengeperioden i Norge skal være hele tre år. Kombinert med et høyt kompensasjonsnivå reduserer dette søkeeffektiviteten til de ledige.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen selv peker på at strukturledigheten har økt som en følge av høy og vedvarende langtidsledighet (St.meld. nr. 2 (1995-1996)). Med andre ord har den politikken som har vært ført etter disse medlemmers oppfatning bidratt til å øke strukturledigheten. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 2, kap. 3 og kap. 7 i denne innstillingen.

3.8.3 Arbeidsmarkedspolitikken

Sammendrag

       Aktiv arbeidsmarkedspolitikk er en vesentlig del av Regjeringens sysselsettingsstrategi, og sikter bl.a. mot å redusere strukturelle problemer på arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedstiltakene er en viktig del av den aktive arbeidsmarkedspolitikken, og bidrar til å øke de arbeidslediges kvalifikasjoner, slik at de står best mulig rustet til å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet. Deltaking på arbeidsmarkedstiltak vil også bidra til å opprettholde tilknytningen til arbeidsmarkedet, og dermed forhindre utstøting og passivisering.

       Virkningene av arbeidsmarkedstiltak avhenger av konjunktursituasjonen. Dersom et for høyt tiltaksnivå opprettholdes i en periode med sterk vekst i sysselsettingen, kan dette bidra til at ledige « låses inne » på tiltak, framfor å gå over til ordinært arbeid. Det er videre viktig å understreke at også tiltaksdeltakere må være aktive jobbsøkere og ta tilvist arbeid. Dette er særlig viktig i den nåværende konjunktursituasjonen.

       Regjeringen legger stor vekt på å tilpasse omfanget av ordinære arbeidsmarkedstiltak til situasjonen i arbeidsmarkedet. Parallelt med veksten i sysselsettingen har tiltaksnivået gradvis blitt trappet ned. Fra første halvår 1994 til samme periode i 1995 ble det gjennomsnittlige tiltaksnivået trappet ned fra om lag 64.000 plasser til om lag 50.000 plasser. Det gjennomsnittlige tiltaksnivået i 1995 var på om lag 46.000 plasser.

       Foreløpige tall for tiltaksgjennomføringen tyder på at tiltaksomfanget i første halvår vil bli noe i overkant av 43.000 plasser. Et noe høyere tiltaksnivå enn planlagt kunne gjennomføres uten tilførsel av ytterligere midler, som følge av at det er gjennomført en relativt sett større andel tiltak med lav månedsverkspris enn opprinnelig lagt til grunn.

       Undersøkelser viser at det er stor utskifting blant de ledige, og mange har korte ledighetsperioder. Det er den langvarige ledigheten som er hovedproblemet, fordi den innebærer størst belastning for den enkelte, og fordi langvarig ledighet kan bidra til å øke strukturledigheten. Arbeidsmarkedstiltakene har derfor i stor grad vært rettet inn mot å bidra til å begrense langtidsledigheten.

       I 1992 var det om lag 40.500 registrerte langtidsledige i årsgjennomsnitt. I 1995 var antallet redusert til om lag 32.200. Langtidsledigheten falt særlig sterkt i andre halvår i fjor, og det er i gjennomsnitt for de fire første månedene i år registrert nesten 4.000 færre langtidsledige enn i samme periode i fjor.

       Den markerte nedgangen i antall langtidsledige og i antall unge ledige indikerer at grupper som tidligere har hatt problemer på arbeidsmarkedet, nå har vesentlig bedre jobbmuligheter. I denne situasjonen ville det være uheldig om et for høyt tiltaksnivå bidro til at ledige ble mindre tilgjengelige for ordinært arbeid, og dermed ikke fikk ta del i oppgangen på arbeidsmarkedet.

       Det er imidlertid fortsatt nødvendig med høy innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Det er viktig å sikre at grupper med lav kompetanse ikke blir varig utestengt fra arbeidsmarkedet. Noen grupper kan fortsatt ha behov for relativt langvarig tiltaksbruk. Utviklingen på arbeidsmarkedet tilsier imidlertid gjennomgående kortere tiltaksperioder enn tidligere.

       Regjeringen foreslår å trappe ned tiltaksnivået, til 38.000 plasser i andre halvår 1996. Samlet foreslås kap. 2310 Ekstraordinære arbeidsmarkedstiltak økt med 285 mill. kroner til 3.161 mill. kroner. Det er da tatt hensyn til virkningen i 1996 av tilsagn om tiltak gitt i 1995 som var 32,5 mill. kroner høyere enn tidligere lagt til grunn. I gjennomsnitt for 1996 legges det dermed opp til om lag 40.500 tiltaksplasser.

       Arbeidsledigheten blant ungdom er høyere enn for befolkningen ellers. I 1995 var det gjennomsnittlig 35.000 arbeidssøkere uten arbeidsinntekt (AKU-ledige) i aldersgruppen 16-24 år, eller 11,8 % av arbeidsstyrken. Dette var 3.000 færre enn i 1994.

       Gjennom 1995 har det vært en sterkere reduksjon i den registrerte ledigheten i de yngste aldersgruppene sammenliknet med befolkningen ellers. Den registrerte ledigheten blant personer i aldersgruppen 16-24 år utgjorde i april i år om lag 18.900 personer. Dette er en nedgang på om lag 2.600 personer sammenliknet med samme periode i fjor.

       For å forhindre passivisering som følge av langvarig ledighet blant unge, har det vært bred enighet om at unge skal prioriteres i arbeidsmarkedspolitikken. For ungdom under 20 år er det innført en ungdomsgaranti som innebærer at alle i denne aldersgruppen som er uten skoleplass eller tilbud om arbeid, skal tilbys tiltaksplass. Regjeringen la fra andre halvår 1995 opp til en økt innsats overfor langtidsledige i aldersgruppen 20-24 år. Målet er at alle ledige i alderen 20-24 år som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder, skal få et tilbud om arbeidsmarkedstiltak, dersom det ikke kan gis tilbud om jobb eller utdanning.

       Reform 94 gir alle elever som har gått ut av grunnskolen fra og med våren 1994, rett til videregående opplæring. Etter hvert som Reform 94 blir fullt gjennomført, vil færre ungdommer komme ut av videregående skole uten formell yrkes- eller studiekompetanse.

       Internasjonale erfaringer tyder på at en godt utbygd fagopplæring er et viktig virkemiddel for å bedre sysselsettingsmulighetene for unge. Fagopplæringen står nå overfor store utfordringer i form av en betydelig kapasitetsøkning. Det er lagt til grunn at det skal opprettes om lag 17.000 nye lærlingeplasser for reformelevene fra høsten 1996 og ytterligere 17.000 plasser høsten 1997, dvs. totalt 34.000 lærlingeplasser for denne gruppen når reformen er fullt gjennomført.

       Gjennom Reform 94 er det lagt opp til en betydelig styrking av yrkesfagene.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet foreslår i et høringsnotat av 10. april 1996 at det i departementets forskrifter tilføyes at utleievirksomhet som skjer i forbindelse med gjennomføring av lærekontrakter inngått etter reglene i lov om fagopplæring, unntas fra lovforbudet mot utleie av arbeidskraft.

       Kapasiteten i høyere utdanning har blitt betydelig styrket siden 1988. Fra høsten 1989 til høsten 1995 økte antall studieplasser fra 112.000 til 170.000. Regjeringen foreslår å opprette 1.547 nye studieplasser fra høsten 1996.

       Dagpengebevilgningen for 1996 er på 9.750 mill. kroner, mot en samlet utbetaling på 9.935 mill. kroner i 1995. På bakgrunn av en noe bedre utvikling på arbeidsmarkedet enn lagt til grunn i Salderingsproposisjonen 1996, foreslår Regjeringen at bevilgningen til dagpenger settes ned med 550 mill. kroner. Til grunn for reduksjonen ligger en nedjustering av anslaget på arbeidsledigheten fra 42 % i Salderingsproposisjonen til 43 %, og en forutsetning om at antall helt ledige dagpengemottakere går tilsvarende ned. Det antas videre at antallet delvis sysselsatte som mottar dagpenger vil reduseres noe i 1996.

       Yrkeshemmede skal i størst mulig grad søkes attført til ordinært arbeid. Det var ved utgangen av 1995 registrert 54.600 yrkeshemmede i arbeidsmarkedsetaten. I underkant av 80 % av disse var i aktive tiltak. En betydelig andel av disse deltok i tiltak finansiert over Folketrygdens kap. 2543 Ytelser til yrkesrettet attføring og kap. 592 Spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede, i tillegg til kap. 591 Ordinære Arbeidsmarkedstiltak. Budsjettet for 1996 gir rom for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 21.300 plasser for yrkeshemmede. Dette innebærer en økning av tiltaksinnsatsen overfor yrkeshemmede med om lag 2.100 plasser i forhold til gjennomført nivå i 1995.

       Etter en nedsettelse på 300 mill. kroner i forbindelse med Salderingsproposisjonen, ble bevilgningen til attføringspenger (kap. 2543, post 70) vedtatt til 3.330 mill. kroner. Bevilgningen for 1996 for attføringsstønad er på 680 mill. kroner. Utviklingen så langt i 1996 viser at et lavere antall personer oppfyller vilkårene for rett til attføringspenger etter Folketrygdlovens kap. 5b enn tidligere lagt til grunn. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen at bevilgningen til under kap. 2543, post 70 Attføringspenger reduseres med 100 mill. kroner til 3.230 mill. kroner.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at de forslag til bevilgninger som er referert foran behandles under de enkelte kapitler i komiteens innstilling til St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den samlede arbeidsmarkedsbevilgningen for 1996 er omlag 7,5 mrd. kroner, når en ser bort fra dagpengeordningen. Disse medlemmer mener omfanget av arbeidsmarkedstiltakene har vært for høyt og at effekten av tiltakene på den faktiske ledigheten, i den grad de finnes, har vært meget små. Disse medlemmer viser til at en reduksjon i bevilgningen med omlag 500 mill. kroner ville være i tråd med disse medlemmers respektive budsjettopplegg slik det ble presentert i B.innst.S.nr.I (1995-1996). Ved behandlingen av Nasjonalbudsjettet var imidlertid anslaget på ledigheten i 1996 4 3/4 %, mens anslaget nå er falt til 4 1/4 %. Disse medlemmer er av den oppfatning at de ekstraordinære bevilgningene må tilpasses situasjonen i arbeidsmarkedet og foreslår derfor en reduksjon i bevilgningen til de ekstraordinære arbeidsmarkedstiltakene på omlag 660 mill. kroner eller omlag 12.000 plasser i annet halvår. Disse medlemmer slutter seg til prioriteringen av kompetanseheving og motivering av langtidsledige arbeidssøkere ved utformingen av arbeidsmarkedstiltakene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader og forslag under pkt. 3.8.1 og 3.8.2 i denne innstilling og i Innst.S.nr.283 (1995-1996) avsnitt 6.13, jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer foreslår å bevilge 50 mill. kroner utover Regjeringens forslag for å opprettholde nivået på sysselsettingstiltakene. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag under kap. 6.13 i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteens medlem fra Venstre ser det ikke som naturlig at man i en situasjon der ledigheten går nedover, om enn ikke så raskt som man kunne ønske, skal øke satsingen på ekstraordinære sysselsettingstiltak. Stortingets vedtak om et lavere nivå for hele 1996, blir nå forsøkt omstøtt av Regjeringen. I en situasjon med synkende ledighet er det avgjørende at det ordinære arbeidsmarkedet er best mulig i stand til å tilby varige arbeidsplasser, samtidig som arbeidskraften må være tilgjengelig på arbeidsmarkedet. Det er også viktig å unngå at et høyt tiltaksnivå fører til fortrengning av andre arbeidsplasser. De tiltak som videreføres bør i stadig sterkere grad ha som målsetting å gi arbeidssøkere et tilbud om kvalifiserende utdanning. Muligheter for å tilby langtidsledige en gradvis overgang til ordinære studier bør vurderes i en slik sammenheng.

       Dette medlem anser at det er Regjeringen som har valgt å forsøke å omgå Stortingets forutsetninger for et lavere tiltaksnivå i 1996. Dette medlem vil foreslå et lavere tiltaksnivå for andre halvår 1996 og vil ta opp forslag om dette under behandlingen av St.prp. nr. 8 (1995-1996).

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil gå mot reduksjon i attføringspenger på 100 mill. kroner og henviser til fraksjonsmerknad.

3.8.4 Innføring av en forsøksordning med omsorgsvikariater

Sammendrag

       Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1996 vedtok et flertall i Stortinget følgende:

       Regjeringen har på denne bakgrunn utarbeidet et forslag til en forsøksordning med omsorgsvikariater. Ved vurderingen av utforming av ordningen er det lagt avgjørende vekt på at omsorgsvikariatordningen skal være et ledd i arbeidsmarkedspolitikken. Dette innebærer at ordningen utformes slik at det først og fremst er prioriteringene i arbeidsmarkedspolitikken og vikarenes behov for arbeidserfaring som skal ivaretas gjennom bruk av tiltaket.

       Forslaget er i hovedsak basert på regelverket for arbeidsmarkedstiltaket « Vikarplass for arbeidsledige », der adgangen til permisjon utvides til også å omfatte omsorg for barn under skolepliktig alder. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil i løpet av sommeren sende forslag til detaljert opplegg for tiltaket på høring, med sikte på iverksetting fra årsskiftet 1996-97.

       Hovedelementene i forslaget til omsorgsvikariat er:

       Regjeringen foreslår at ordningen med omsorgsvikariater innføres som et tidsbegrenset forsøk i et begrenset antall fylker fra årsskiftet 1996-97. Tiltakets utforming og virkningene på arbeidsmarkedet, herunder likestillingsperspektivet skal evalueres.

       De danske erfaringene med en arbeidsmarkedspolitisk basert «børnepasningsorlov» viser at ordningen kan ha uheldige likestillingsvirkninger, jf. nærmere omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Hele 91 % av de som fikk bevilget «børnepasningsorlov» i 1994 var kvinner. I tråd med Stortingets vedtak er det ved utformingen av en omsorgspermisjonsordning viktig at tiltaket ikke svekker kvinners stilling på arbeidsmarkedet. I retningslinjene for tiltaket vil det bli oppfordret til at menn tar omsorgspermisjon.

       Virkningene av arbeidsmarkedstiltaket vil bl.a. avhenge av de økonomiske rammebetingelsene. Tilskuddet til arbeidsgiver, avlønningen av tiltaksdeltaker og godtgjørelsen til den ansatte som tar permisjon, må derfor ses i sammenheng.

       Ulike måter å fastsette ytelser til den ansatte som går ut i permisjon på kan være aktuelle. Det kan være aktuelt både med statlig regulering av ytelsen og ytelse basert på avtale mellom arbeidsgiver og den som går ut i permisjon.

       Gjennom utformingen av retningslinjene for tiltaket eller ved en statlig regulert ytelse kan en bl.a. ta hensyn til reduserte utgifter til f.eks barnepass. Statlig regulering av ytelse til den som går ut i omsorgspermisjon kan imidlertid komme i konflikt med enkelte tariffavtaler. Dette kan tilsi at avlønning til den som går ut i permisjon bør overlates til arbeidsgiver og arbeidstaker. Regjeringen vil ta stilling til eventuell regulering av godtgjøring for den som tar permisjon etter høringen.

       Isolert sett vil trolig arbeidsgiver ofte foretrekke at den som går ut i permisjon tar utdanning framfor omsorgspermisjon. På den annen side vil den som går ut i omsorgspermisjon trolig kunne akseptere lavere ytelser fra arbeidsgiver enn den som går ut i utdanningspermisjon. Dette har bl.a. sammenheng med reduserte barnepassutgifter. Dette tilsier at det kan være aktuelt å nedjustere det statlige tilskuddet til arbeidsgiveren på 13.000 kroner pr. måned under forsøket med omsorgsvikariater. Regjeringen tar sikte på å drøfte ulike sider ved de økonomiske ytelsene til en omsorgspermisjonsordning i høringen.

       Under vikarplassordningen kan arbeidsledige delta på tiltaket i inntil 10 måneder. For å ha et enhetlig og ryddig regelverk foreslår Regjeringen at ordningen med omsorgsvikariater har samme maksimale varighet som under vikarplasser for arbeidsledige, dvs. 10 måneder.

       Siden 1993 har fødselspermisjonen i Norge vært på 42 uker med full lønnskompensasjon, alternativt 52 uker med 80 % lønnskompensasjon. Fra 1. juni 1994 ble det innført en ordning med rett til delvis permisjon i kombinasjon med uttak av fødselspermisjonen. Videre har en rett til ulønnet permisjon i forbindelse med fødsel, jf. Arbeidsmiljølovens § 31 nr. 4. Omsorgspermisjonen som tas etter den ulønnede permisjonen, vil komme som en tilleggspermisjon til den lønnede og ulønnede permisjonen etter arbeidsmiljøloven.

       En direkte kobling i tid mellom omsorgsvikariatordningen og fødselspermisjonsordningen, både den lønnede og den ulønnede, vil føre til at vikarer som er ansatt på ordinære vilkår i f.eks ett år, dvs. den tiden en ansatt har fødselspermisjon, i praksis vil bli erstattet med en arbeidsledig som vikar under bruk av ordningen med omsorgsvikariater. En slik praktisering vil av mange bli oppfattet som uheldig. Dette kan tilsi at ordningen avgrenses til de som har hatt fødselspermisjon med økonomiske ytelser, og eventuelt forlenget permisjonen uten økonomiske ytelser i inntil ett år, og som har vært i arbeid i minimum 6 måneder etter denne permisjonstiden.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i melding til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre våren 1994 fremmet forslag om en ordning med omsorgspermisjon for foreldre med barn under skolealder, etter mønster av ordningen med vikarplass for arbeidsledige. Dette Dok.nr.8-forslaget dannet bakgrunnen for det vedtak Stortinget fattet sist høst om en forsøksordning med omsorgspermisjon.

       Disse medlemmer vil peke på at en ordning med omsorgsvikariat både er et familiepolitisk tiltak og et arbeidsmarkedstiltak. Det vil gi foreldre med små barn mulighet til å ta permisjon fra arbeid med noe lønn i 10 måneder, og på den måten få mer tid sammen med barna. Samtidig gir dette arbeidsledige anledning til å komme i arbeid en periode. Særlig for unge arbeidsledige kan det være av stor betydning å skaffe seg yrkeserfaring på denne måten.

       Disse medlemmer slutter seg i hovedsak til det opplegget for omsorgsvikariatet som Regjeringen nå foreslår. Det kan imidlertid synes som Regjeringen legger noe trange rammer for ordningen. Disse medlemmer vil derfor understreke nødvendigheten av at det blir et regelverk for praktisering av ordningen som kan fungere fleksibelt. Det må f. eks være mulig å åpne for interne opprykk innad i en bedrift i vikariatet, for så å ta inn en arbeidsledig i annen stilling i bedriften. Det må også vises romslighet med hensyn til den arbeidslediges faglige kvalifikasjoner.

       Disse medlemmer vil ellers gå imot at det ved fastsettelse av størrelsen på ytelsen til den som benytter seg av omsorgsvikariatordningen, legges vekt på at vedkommende slipper utgifter til barnehageplass. En del av de som tar permisjon vil antagelig fortsatt ha en barnehageplass noen timer om dagen, slik at barnet ikke mister kontakten med barnehagen disse 10 månedene.

       Disse medlemmer vil videre gå inn for at forsøksordningen utvides med 100 mill. kr slik at den kan prøves ut i noen flere fylker. Både heltids- og deltidsarbeidende må gis mulighet til permisjon, og det er viktig at ordningen legges opp slik at det også kan være atraktivt for menn å benytte ordningen.

3.9 ENKELTE SPØRSMÅL VEDRØRENDE FINANSNÆRINGEN

3.9.1 Pensjonssparing med skattefradrag i bank

Sammendrag

       Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1995 vedtok Stortinget å be Regjeringen fremme forslag om adgang til pensjonssparing med skattefradrag i bank, jf. B.innst.S.nr.IV (1994-1995) (s. 83). Regjeringen fulgte opp dette forslaget i Nasjonalbudsjettet 1996 (s. 186). Under Stortingsbehandlingen gikk imidlertid et flertall imot den skissen som var lagt fram, og vedtok følgende forslag, jf. B.innst.S.nr.I (1995-1996) (s. 102):

       Retningslinjene som Stortingets flertall henviser til, kan oppsummeres i følgende punkter:

       I merknadene fra flertallet i Stortingets finanskomité framgår det at formålet med å innføre pensjonssparing med skattemessig fradrag i bank bl.a.

       Det er særlig hensynet til mindre sparebanker i distriktene som trekkes fram som viktig i denne sammenheng.

       På denne bakgrunn legger departementet fram et nytt opplegg for pensjonssparing i bank m.v. med skattestimulering.

       Departementet tar utgangspunkt i dagens ordning for Egen pensjonsforsikring etter skatteloven, EPES. Det legges til grunn at beløpsgrense og utbetalingsperiode skal være den samme enten pensjonssparingen skjer i et forsikringsselskap, dvs. dagens EPES, eller i en bank. Det innebærer at 10 % av inntekten eller maksimalt 30.000 kroner, med fradrag i alminnelig inntekt, kan spares årlig innenfor den nye ordningen. Videre foreslår departementet at utbetalingsperioden i den nye ordningen - på samme måte som innenfor gjeldende EPES-regelverk - skal strekke seg over 10 år etter 67 år. Det bør etter departementets oppfatning dessuten legges til grunn at dersom innbetalingene til pensjonsordningen stopper opp, skal den oppsparte formuen uansett være bundet fram til pensjoneringstidspunktet og deretter følge utbetalingsperioden, forutsatt at spareren er i live. Dette vil være i tråd med dagens EPES-regler hvor gjenkjøp ikke er tillatt. Departementet legger opp til at det ikke skal betales løpende skatt av renteinntektene og heller ikke formuesskatt på pensjonsformuen. Som ved dagens EPES-ordning beskattes utbetalingene i sin helhet som pensjonsinntekt.

       Gjeldende regelverk for EPES gir forsikringsselskapene enerett til å tilby slike ordninger. Forslaget innebærer at den nye EPES-ordningen kan tilbys av banker og forsikringsselskaper. Økt konkurranse om disse sparemidlene vil isolert sett være til fordel for den enkelte ved at det gir grunnlag for økt avkastning.

       Departementet legger opp til at det i den nye ordningen ikke skal stilles krav om avkastningsgaranti. Hensynet til mest mulig like konkurransevilkår tilsier dessuten at forsikringsselskapene gis anledning til å tilby spareprodukter som ikke er bundet av forsikringslovgivningens ordinære fordelingsprinsipp. I tråd med dette går departementet inn for at forsikringsselskapene skal kunne benytte livsforsikring med investeringsvalg, såkalt unit linked, innenfor den nye ordningen. Departementet vil fastsette nye forskrifter for livsforsikring med investeringsvalg som åpner for dette. Forslaget om at det ikke skal stilles krav om avkastningsgaranti åpner for at flere typer institusjoner, bl.a. verdipapirfond, vil kunne tilby slike spareprodukter. Dette vil ytterligere bidra til økt konkurranse om sparemidlene og dermed muligheter for økt avkastning.

       Departementet vil peke på at aksjeplasseringer er forbundet med større risiko enn plasseringer i f.eks. statsobligasjoner. Motstykket til økt risiko kan over tid være høyere avkastning. En livsforsikring med investeringsvalg vil ha en verdi som svinger i takt med verdien på den underliggende investeringen.

       Innføring av en ny pensjonsspareordning uten forsikringselement gjør det nødvendig å vurdere hvilke regler som skal gjelde i forbindelse med « tidlig død », dvs. når spareren dør før pensjonsutbetalingsperioden er utløpt. Siden den nye pensjonsspareordningen ikke skal inneholde noe forsikringselement, vil den oppsparte pensjonsformuen, inklusive akkumulert avkastning, ved dødstidspunktet tilfalle de etterlatte. Dette reiser spørsmålet om hvordan pensjonsformuen i slike tilfeller skal behandles i forhold til reglene om arv, og hvordan den skal skattlegges og behandles i forhold til arveavgiften. Departementet vil vurdere disse spørsmålene i forbindelse med den konkrete utformingen av ordningen, herunder forholdet til arvereglene for andre typer sparemidler.

       Departementet vil likevel allerede nå peke på at konkurransehensyn kan tilsi at regler for pensjonssparing uten forsikringselement i bank m.v. på dette området så langt som mulig bør være de samme som reglene under gjeldende EPES i forsikringsselskap. Ved tidlig død vil den oppsparte pensjonsformuen innenfor gjeldende EPES enten tilfalle forsikringskollektivet eller bli « utbetalt » over minimum 10 år (hovedregel) til etterlatte dersom det er tegnet en etterlatteforsikring i tilknytning til ordningen. I begge tilfellene vil pensjonsformuen bli holdt utenom avdødes bo og fordelingen av denne. Det pålegges ikke arveavgift, men pensjonsformuen skattlegges som pensjon når den utbetales til eventuelle etterlatte. En mest mulig parallell behandling av pensjonssparing i bank med dagens EPES kan etter departementets oppfatning tilsi at det bør være mulig å tilgodese navngitte etterlatte, med den virkning at pensjonsutbetalingen da holdes utenom bobehandlingen og grunnlaget for arveavgift. Utbetaling bør i så fall skattlegges som pensjon på mottakers hånd på utbetalingstidspunktet, og utbetalingene bør strekke seg over flere år, jf. kravet til utbetalingstid for etterlattepensjon i dagens EPES. I de tilfellene hvor det ikke er angitt noen begunstiget, vil pensjonsformuen måtte tilfalle boet (arvingene). Det vil etter departementets oppfatning i slike tilfeller være nødvendig med en sjablonmessig beskatning, i tillegg til at formuen inngår i grunnlaget for beregning av arveavgiften. Departementet er samtidig oppmerksom på at det ved en spareordning uten forsikringselement kan hevdes at parallellen med arvede midler er større enn ved pensjonsforsikring, og at det derfor ikke uten videre er opplagt at pensjonssparemidlene skal særbehandles i forhold til de arverettslige reglene som gjelder for andre midler som avdøde måtte ha spart opp.

       Selvangivelsesregisteret til Statistisk sentralbyrå viser at det var i overkant av 180.000 personer som førte innbetalte premier til EPES til fradrag på selvangivelsen for 1994, jf. tabell 3.10. Totalt var innskuddene anslagsvis 1.365 mill. kroner i 1994, noe som ga en samlet skattelette på i overkant av 380 mill. kroner.

       Skattefordelen ved EPES vil være større jo lenger tid det er mellom innbetaling og utbetaling. Videre vil skattefordelen være lavere, desto høyere marginalskatten er på pensjonsutbetalingene. Den gjennomsnittlige marginalskattesatsen på pensjonsutbetalinger for personer med utbetalt pensjon utenom folketrygden er om lag 30 %, mens pensjonister som lignes etter skattebegrensningsregelen, eller som er i toppskatteposisjon, kan stå overfor en marginalskatt på nær 45 % på sine pensjonsutbetalinger. Dette gjelder om lag 40-45 % av alle alderspensjonister.

       Det må forventes at utvidelsen av den skattefavoriserte pensjonsspareordningen til også å gjelde spareordninger uten forsikringselement, vil føre til at flere vil benytte seg av slike ordninger. Dersom en legger til grunn at innbetalingene vil øke med 50 % som følge av utvidelsen, vil dette innebære et provenytap på om lag 200 mill. kroner gjennom fradraget i alminnelig inntekt. I tillegg kommer provenytapet pga. at formuen ikke beskattes. En slik økning i omfanget av pensjonssparing med skattemessig fradrag kan være realistisk av flere årsaker. Utvidelsen av ordningen vil øke tilbudet og tilgjengeligheten av pensjonssparing med skattefradrag. Det er kun i overkant av 10 % av alle personer mellom 45 og 60 år som benytter seg av dagens ordning. Anslaget er imidlertid usikkert, og en kan ikke utelukke at provenytapet blir enda større. Departementet vil vurdere provenyvirkninger knyttet til ny EPES-ordning nærmere.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen nå følger opp Stortingets vedtak om å fremme forslag om pensjonssparing i bank, i tråd med de retningslinjer som ble gitt i merknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i B.innst.S.nr.I (1995-1996). Flertallet vil understreke at en slik reform vil gi mer rettferdige konkurranseforhold for små og mellomstore banker som ikke er del av finanskonsern, samtidig som det kan bidra til å fremme den langsiktige pensjonssparingen og derved tryggheten i samfunnet. Flertallet er enig i at økt konkurranse om pensjonsmidlene også kan bidra til økt avkastning, samtidig som det gir større valgfrihet for forbrukerne. Dette forutsetter mest mulig like konkurransevilkår mellom aktørene.

       Flertallet er enig i at det i den nye ordningen ikke skal stilles krav om avkastningsgaranti og at det åpnes for at bl.a. verdipapirfond vil kunne tilby sine produkter under ordningen. Flertallet har merket seg at departementet i tråd med dette også går inn for at forsikringsselskapene skal kunne benytte livsforsikring med investeringsvalg, såkalt unit linked, innenfor den nye ordningen. Flertallet legger til grunn at de investeringsvalg kunden selv foretar gjennom unit linked ikke belaster de øvrige forsikringstakernes mulighet for tilfredsstillende avkastning på sine forsikringspenger. Flertallet forutsetter således at unit linked-avtaler med høyere aksjeandel enn 20 % ikke belaster maksimalgrensen på 20 % aksjeinnehav for den ordinære forsikringsportefølje. Flertallet vil bemerke at disse endringer vil gi et bedre grunnlag for langsiktig, privat norsk eierskap.

       Flertallet understreker betydningen av mest mulig like rammevilkår for aktørene. Dette betyr eksempelvis at det bør åpnes adgang også for banker til å tilby sparing med investeringsvalg, såkalte unit linked-produkter etter samme retningslinjer som for forsikringsselskaper. Det er viktig å utforme regelverket slik at spareren kan inngå avtale som omfatter produkter innenfor den nye ordningen med én institusjon.

       Flertallet understreker betydningen av at like konkurransevilkår vil gi mer sammenlignbare produkter, samtidig som flytteretten mellom aktørene blir mer reell.

       Flertallet mener at utbetalingsreglene bør følge de pensjonsgrenser som myndighetene fastsetter, enten disse reglene er generelle eller er utformet spesielt for visse yrkesgrupper eller via tariffavtaler som myndighetene er med på å finansiere. Flertallet mener for øvrig at EPES-produkter både i forsikring og bank bør kunne tas ut som førtidspensjon, jf. merknad og forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet på side 108 i Innst.S.nr.180 (1995-1996) til Velferdsmeldingen.

       Flertallet har merket seg departementets drøfting av hvilke regler som bør gjelde for pensjonsspareordninger uten forsikringselement i forbindelse med « tidlig død ». Flertallet mener at hvis spareren dør før pensjonsutbetalingsperioden er utløpt så bør det være valgfrihet med hensyn til om utbetalingen skal skje til begunstiget over en periode på inntil 10 år, eller om pensjonsformuen skal tilfalle boet (arvingene) som en engangssum. Spareren bør ha mulighet til å endre utbetalingsmodellen i spareperioden. Flertallet vil understreke behovet for at det gis god og klar informasjon om disse valgmulighetene ved inngåelsen av pensjonsspareavtalen.

       Flertallet mener det vil være hensiktsmessig å ta inn i den bebudede loven om TPES også reglene for egen pensjonsforsikring/pensjonssparing etter skatteloven (EPES).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at særskilte skattefradrag for dem som i tillegg har egen pensjonssparing reduserer statens skatteinntekter direkte, og vil ha uheldige fordelingsvirkninger. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i B.innst.S.nr.1 (1995-1996) der det ble fremmet forslag om å senke grensen for egen pensjonsforsikring ned til 20.000 kroner slik at det blir likebehandling mellom egen- og kollektiv pensjonsforsikring. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag om EPES i Velferdsmeldingen, Innst.S.nr.180 (1995-1996).

3.9.2 Postbanken

       Postbanken ble etablert 1. januar 1995 gjennom en sammenslåing av Postgiro og Norges Postbank, jf. St.prp. nr. 38 (1993-1994) og Innst.S.nr.212 (1993-1994) om fusjon mellom Postgiro og Norges Postbank. Det ble i forbindelse med fusjonen lagt til grunn at Postbanken, ved sin ordinære virksomhet, i hovedsak skal være likestilt med forretnings- og sparebankene.

       Konkurransemessig likestilling med forretnings- og sparebankene bør etter departementets vurderinger også omfatte mulighetene til å oppnå en forretningsmessig sammensetning av den ansvarlige kapitalen. Det vises i denne sammenheng til drøftelsene vedrørende egenkapitalens størrelse og krav til avkastning i Ot.prp. nr. 45 (1991-1992) om lov om Norges Postbank, hvor det blant annet på side 6 første spalte heter:

       Departementet går på denne bakgrunn inn for at Postbanken gis anledning til å ta opp ansvarlig lånekapital. Det legges til grunn at det bør fastsettes regler om opptak av slike lån i samsvar med det som følger av forretningsbankloven og sparebankloven. Det vil bli framlagt en proposisjon om slike endringer i lov av 5. juni 1992 nr. 51 om bank som eies av staten ved Postverket. Lovbestemmelsene som foreslås vil bli parallelle til de tilsvarende lovbestemmelser i forretningsbankloven og sparebankloven.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, og representanten Stephen Bråthen vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget legger til grunn at Postbankens disponible kapital ikke benyttes til ekspansjon gjennom oppkjøp av andre finansinstitusjoner.

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av Postbankens forretningsstrategi bl.a. knyttet til bedriftsmarkedet og annen ekspansjon sett i forhold til Stortingets forutsetninger for Postbanken. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Rød Valgallianse tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at Postbanken ifølge meldingen har en kapitaldekning som pr. 31. desember 1995 er beregnet til 18 prosent, som er vesentlig høyere enn de pålagte minstekrav så vel som den kapitaldekning som solide banker ellers har. Disse medlemmer viser til departementets påpeking av at en for høy egenkapital i forhold til virksomheten vil kunne innebære en ulempe for banken da dette vil kreve høyere inntjening for betjening av egenkapital. Disse medlemmer vil også peke på at en for høy egenkapital kan friste til former for ekspansjon utover en normal vekst og ønsket risikoprofil. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be departementet gi en nærmere redegjørelse for sin strategi og retningslinjer for Postbanken i Nasjonalbudsjettet for 1997, og herunder også foreta en vurdering av bankens egenkapitalbehov. Disse medlemmer finner det naturlig at departementet foretar en nærmere vurdering av om Postbanken bør kunne ta opp ansvarlig lånekapital i samme forbindelse, slik at bankens behov for ansvarlig kapital kan vurderes samlet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er motstandere av en eventuell forretningsstrategi for Postbanken som inkluderer oppkjøp av andre finansinstitusjoner eller omfattende næringsporteføljer. Disse medlemmer finner at det er usikkerhet knyttet til hvilken profil Postbanken skal ha. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.212 (1993-1994) om fusjonen mellom Postgiro og Norges Postbank der komiteen vektla både at Postbankens hovedgrunnlag fremdeles skulle være personkunder og Postbankens tilknytning til postnettet. Disse medlemmer er opptatt av den tette tilknytning banken har og bør ha til de ordinære posttjenester, og frykter at en overdrevet fokusering på næringslivskunder og porteføljevekst kan true den tradisjonelle forankring i privatkundemarkedet og bankens rolle i infrastrukturen i by og land.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen kan ikke se at departementet har gitt noen begrunnelse for at Postbanken skal ha en så høy egenkapital, til tross for de ulempene dette også medfører. Disse medlemmer viser videre til at departementet i brev til Høyres stortingsgruppe av 10. juni 1996 ikke vil utelukke at oppkjøp av andre finansinstitusjoner er innenfor den strategi som departementet kan akseptere og som kan begrunne den høye egenkapitalen. Disse medlemmer vil peke på at det aldri har vært meningen fra Stortingets side at Postbankens høye egenkapital skulle benyttes til ekspansjon gjennom oppkjøp. Disse medlemmer finner det lite tilfredsstillende at det skapes usikkerhet og uro om et så viktig spørsmål. Disse medlemmer viser til sine tidligere nedstemte forslag om å tilbakeføre en vesentlig del av Postbankens egenkapital til staten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg Postbankes høye egenkapital på 18 %, som er atskillig høyere en de lovbestemte krav til kapitaldekning.

       Disse medlemmer ser det som en fordel at egenkapitalen er høy og viser for øvrig til sine generelle merknader i Innst.S.nr.279 (1995-1996), jf. Dok.nr.8:58 (1995-1996), der disse medlemmer peker på at finansinstitusjoner best vernes mot konjunktursvingninger ved å ha en sterk økonomisk ryggrad. Disse medlemmer kan på denne bakgrunn på dette tidspunkt ikke støtte forslag om å trekke tilbake egenkapital fra Postbanken med 1,5 mrd. kroner. Disse medlemmer kan på den annen side ikke se at det er behov for ytterligere styrking av Postbankens egenkapital ved å åpne for opptak av ansvarlig lånekapital. Sett i lys av at Postbanken i dag har en høyere egenkapital enn de fleste andre finansinstitusjoner, kan disse medlemmer ikke se at Regjeringens argument om konkurransemessig likestilling med forretnings- og sparebankene er særlig relevant. Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag til å åpne for opptak av ansvarlig lånekapital i Postbanken.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av hvordan Postbankens forretningsstrategi knyttet til bedriftsmarkedet og planer for bankens vekst og oppkjøp samsvarer med Stortingets forutsetninger om at Postbanken primært skal være rettet mot personmarkedet. »

3.9.3 Rammeavtale om integrering av Postbanken i de øvrige bankenes felles infrastruktur for betalingsformidling

Sammendrag

       Sparebankforeningens og Bankforeningens servicekontorer søkte 24. november 1995 om godkjenning av rammeavtale om integrering av Postbanken i de øvrige bankenes felles infrastruktur for betalingsformidling etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7. Avtalen er omtalt i Nasjonalbudsjettet 1996 og har framkommet etter flere års forhandlinger om samordning av de to partenes betalingssystemer bak rammeavtalen.

       Det er departementets vurdering at rammeavtalen innebærer en hensiktsmessig samordning mellom Postbanken og de øvrige bankenes infrastruktur i betalingsformidlingen, som legger forholdene til rette for mer effektiv produksjon av betalingstjenester som vil kunne komme forbrukerne til gode. Departementet godkjente 9. mai 1996 rammeavtalen etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

3.9.4 Etablering av selskap for å samle inn og bearbeide data fra dagligvareforretninger

Sammendrag

       De to bankforeningene søkte i 1991 om godkjenning etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 av avtale om etablering av felles operasjonelt EFTPOS-selskap, kalt Bank-Axept. EFTPOS-selskapet samler inn og bearbeider data fra betalingsterminaler i dagligvareforretninger. Departementet ville i 1991 ikke ta stilling til avtalen i påvente av en samordning med daværende Postgiro. Denne samordningen er nå fullført med Postbanken, jf. omtale av rammeavtalen over. I brev av 24. oktober 1995 ber Den norske Bankforening om at avtalen på denne bakgrunn godkjennes. Etter EFTPOS-avtalen skal butikkterminalene i systemet i første rekke eies av brukerstedene. EFTPOS-selskapet skal heller ikke fastsette systemets standarder. Avtalen forutsetter at de enkelte banker skal belastes med samme kostnad for hver EFTPOS-transaksjon, og at kostnader som vedrører terminal og brukersted skal belastes brukerstedets bank.

       Finansdepartementet har bedt Norges Bank, Kredittilsynet og Konkurransetilsynet vurdere EFTPOS-avtalen. Norges Bank og Kredittilsynet tilrår at departementet gir nødvendig godkjenning. Kredittilsynet tilrår at det stilles vilkår om at myndighetene kan gripe inn om avtalen skulle vise seg å få en uheldig konkurranseregulerende virkning. Konkurransetilsynet anser at avtalen ikke reguleres av forbudsbestemmelsene i konkurranseloven, og viser til at de markedsmessige forhold til kunder ivaretas av den enkelte bank. Finansdepartementet har i brev 9. mai 1996 godkjent avtalen om opprettelsen av felles operasjonelt EFTPOS-selskap, med vilkår som foreslått av Kredittilsynet. En har i vurderingen av avtalen lagt vekt på at de enkelte banker på fritt grunnlag fastsetter priser til egne kunder, og avtalen sikrer den enkelte bank like priser på EFTPOS-selskapets tjenester.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

3.9.5 Forbrukerkreditt

Sammendrag

       Finansdepartementet sendte 2. mai 1994 på høring et utkast til forskrift om forbrukerkreditt, som var utarbeidet av Kredittilsynet. Siktemålet var å implementere deler av rådsdirektiv 87/102/EØF , som inneholder bestemmelser om forbrukerkredittavtalers utforming og innhold og den informasjon forbrukeren skal ha, herunder hvordan den effektive renten skal beregnes overfor forbrukere. Flere høringsinstanser påpekte et behov for en samordning av den foreslåtte forskriften om forbrukerkreditt med den eksisterende forskriften om opplysningsplikt overfor låntakere. Denne forskriften inneholder egne bestemmelser om når og hvorledes kredittyter skal opplyse låntaker om ulike forhold knyttet til låneopptaket, bl.a. bestemmelser om hvordan effektiv rente skal beregnes. Konkurransetilsynet sendte 22. desember 1995 på høring et forslag om endringer av kredittkjøpslovens forskrift av 15. juli 1986 nr. 1616 . Også dette forslaget gjelder tilpasninger til rådsdirektiv 87/102/EØF med endringsdirektiv 90/88/EØF vedr. beregningsmetoden for effektiv rente ved kredittkjøp.

       I tilknytning til den foreslåtte endringen i kredittkjøpslovens forskrift har Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i et felles brev til Finansdepartementet gitt uttrykk for et behov for samordning av forskriftene om beregning av effektiv rente. Det er etter departementets syn ønskelig at det for hvert enkelt forbrukerlån ikke er mer enn en gjeldende beregningsmetode for effektiv rente, og at det bør gjelde mest mulig like bestemmelser om beregningsmetode for ulike låneforhold. Beregningsmetoden for effektiv rente utenfor forbrukerforhold bør således også samordnes med beregningsmetoden i forbrukerforhold, i den grad dette ikke gir et misvisende bilde av betingelsene for låneopptaket. På bakgrunn av ovennevnte vurderinger har Finansdepartementet bedt Kredittilsynet om å utarbeide et utkast til ny forskrift om opplysningsplikt overfor låntakere. Opplysningsplikten etter denne forskriften skal ikke omfatte lån som faller inn under kredittkjøpsloven, og bør utarbeides med tanke på å erstatte dagens forskrift om opplysningsplikt overfor låntakere, samt ivareta de hensyn som ligger til grunn for forskriftsutkastet om forbrukerkreditt. Departementet tar sikte på at forslaget til ny forskrift sendes på høring.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til etterretning.

3.9.6 Forsinkelsesrenter i offentlig sektor

Sammendrag

       Finanskomiteen ba i forbindelse med gjennomgangen av Nasjonalbudsjettet 1996 om en redegjørelse vedrørende ilegging av forsinkelsesrenter og innkrevingskostnader i offentlig sektor, jf. B.innst.S.nr.II (1995-1996) s. 111 og 178 og vedtak i Stortinget 19. desember 1995.

       Finansdepartementet har på denne bakgrunn foretatt en gjennomgang av disse spørsmålene. Undersøkelsen har i denne omgang begrenset seg til Finansdepartementets ansvarsområder, samt kommunal sektor, NRK-lisens, Husbanken og Statens lånekasse for utdanning.

       Det er i meldingen redegjort nærmere for saken.

       Gjennomgangen ovenfor viser at forsinkelsesrentene i stor grad samsvarer med den alminnelige forsinkelsesrente fastsatt med hjemmel i forsinkelsesrenteloven, 12 % p.a. På en del områder benyttes imidlertid en høyere rente. Dette gjelder ved betalingsmislighold av forskuddstrekk (15 % p.a.), merverdiavgiften og særavgifter o.l. (1,5 % pr. måned eller del derav).

       Sentrale spørsmål som reiser seg ved den gjennomgang som er foretatt i meldingen, er om rentesatsen på områder med høyere rentesats enn den alminnelige forsinkelsesrente (12 % p.a.) bør justeres. Finansdepartementet vil vurdere dette nærmere. Herunder vil en generelt vurdere å innta en automatisk kobling til den gjeldende rentesatsen i forsinkelsesrenteloven i de ulike forskriftene som gir hjemmel til offentlig sektors rentekrav. Der særlige hensyn måtte gjøre seg gjeldende, kunne en tenke seg at en slik kobling finner sted ved at den aktuelle rentesatsen skal være lik den alminnelige forsinkelsesrente, men med et avvik som i den aktuelle forskriften er definert ved et visst antall prosentpoeng. En vil dermed for slike tilfeller få foretatt en konkret vurdering av i hvilken grad det på enkelte områder bør være en høyere rente enn den alminnelige forsinkelsesrenten. En vil også vurdere å justere den alminnelige forsinkelsesrenten, og dermed svekke behovet for slike særlige rentesatser.

       Mye taler også for å innføre en vanlig pro anno-rente slik at nåværende regler om rente pr. måned eller del derav fjernes.

       Finansdepartementet vil kartlegge forsinkelsesrenter som administrativt hører inn under andre departementer og som ikke er undersøkt her. Finansdepartementet tar sikte på å komme tilbake til disse spørsmålene ved framleggelsen av Nasjonalbudsjettet 1997.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til orientering og har merket seg at Finansdepartementet vil komme tilbake til de aktuelle spørsmålene i Nasjonalbudsjettet 1997.

       Komiteen vil be om at Regjeringen i sin gjennomgang også vurderer praksis i forhold til ikke-renterelaterte innkrevingskostnader, så som innkrevingsgebyr/purregebyr ilagt av det offentlige.

3.9.7 Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES)

Sammendrag

       I Nasjonalbudsjettet 1996 (pkt. 6.5.3) ble det vist til at det ville bli nedsatt et utvalg som skal utarbeide en egen lov om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES). Dette ble også varslet i Velferdsmeldingen, jf. St.meld. nr. 35 (1994-1995). Det ble uttalt i Nasjonalbudsjettet 1996 at en sentral problemstilling som dette utvalget vil måtte vurdere, er premiefondets eiendomsrettslige status. I B.innst.S.nr.I (1995-1996) (pkt. 6.5.3.2) uttaler komiteen at den tar til etterretning at dette vurderes av utvalget. Komiteen forutsetter at en kommer tilbake til dette senest i Revidert nasjonalbudsjett 1996.

       Finansdepartementet nedsatte 14. februar 1996 en arbeidsgruppe til å utrede reguleringen av private tjenestepensjonsordninger med rett til skattefradrag. Arbeidsgruppen ledes av styreleder i Kredittilsynet, professor Erling Selvig, og består ellers av representanter fra Finansdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Administrasjonsdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Skattedirektoratet og Kredittilsynet. Arbeidsgruppen er gitt et omfattende mandat, men er likevel forutsatt å være ferdig innen utgangen av januar 1997. Utredning av ulike problemstillinger i tilknytning til premiefond hører inn under arbeidsgruppens mandat. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om og i hvilken utstrekning premiefondsmidler skal kunne regnes som ansvarlig kapital i pensjonskasser. Det er svært viktig at de ulike spørsmålene blir behandlet samlet. De ulike spørsmålene vedrørende premiefond er en integrert og viktig del av dette arbeidet. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en samlet framstilling av problemstillinger i tilknytning til premiefond i den lovproposisjonen som vil bli fremmet som oppfølging av arbeidsgruppens utredning og høringen til denne.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til sine respektive merknader under kap. 3.9.1 og forventer at den varslede loven om TPES snart blir framlagt for Stortinget. Det ansees som hensiktsmessig at også reglene for pensjonssparing i bank og egen pensjonsforsikring m.v. tas inn i samme lov. Endelig forutsettes det at loven ikke utformes som en enkel fullmaktslov, men at alle vesentlige bestemmelser tas inn i selve loven.

       Disse medlemmer mener at det i påvente av den varslede loven ikke bør skje endringer i den over 40-årige praksis med hensyn til private pensjonskassers premiefond. Dette gjelder bl.a. adgangen til å anvende premiefondene til dekning av eventuelle underskudd i pensjonskassene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader vedrørende TPES i Velferdsmeldingen, Innst.S.nr.180 (1995-1996).

3.9.8 Ansvarlig kapital i pensjonskasser

Sammendrag

       Finansdepartementet fastsatte 23. april 1996 endringer i forskrift 19. februar 1993 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond, slik at pensjonskasser på enkelte vilkår kan eie aksjer og annen ansvarlig kapital i finansinstitusjoner uten å gjøre fradrag i egen ansvarlig kapital. Gjennom pensjonskasseforskriften er reglene om kapitaldekning i hovedsak de samme for pensjonskasser som for forsikringsselskaper, banker m.v. Fradragsreglene i beregningen av ansvarlig kapital skal begrense mulighetene for at eventuelle tap som måtte oppstå i en enkelt finansinstitusjon medfører tilsvarende tap i andre finansinstitusjoner. Reglene hindrer at en oppblåsing av den ansvarlige kapitalen kan skje ved at samme krone benyttes mer enn en gang som ansvarlig kapital. Slike hensyn er ikke så tungtveiende for pensjonskasser som ikke selv kan være mottakere av ansvarlig kapital fra eksterne kilder, dvs. fra andre kilder enn foretaket eller kommunen pensjonskassen er opprettet for. Endringene ble fastsatt etter tilråding fra Kredittilsynet, som i brev 29. juni 1995 og 29. januar 1996 tok spørsmålet opp med departementet.

       Endringsforskriften fastsetter videre at pensjonskasser for skatteåret 1995 og 1996 kan foreta tilleggsavsetninger i forsikringsfondet etter tilsvarende regler som gjelder for livsforsikringsselskaper. Norske Pensjonskassers Forening foreslo i brev 27. oktober 1995 at reglene om tilleggsavsetninger gjøres gjeldende for private pensjonskasser. Dette gir pensjonskassene større mulighet til å avsette midler til dekning for framtidige underskudd. I utgangspunktet er pensjonskassenes adgang til å foreta tilleggsavsetninger etablert som en midlertidig ordning. Det holdes likevel åpent for at ordningen kan vurderes gjort permanent når premiefondets status i forhold til beregningen av ansvarlig kapital er endelig avklart.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

3.10 JORDBRUKSPOLITIKKEN

Sammendrag

       Det er i meldingen redegjort for jordbruksoppgjøret pr. 10. mai 1996.

       Regjeringen vil 24. mai legge fram for Stortinget forslag til ramme og fordeling i jordbruksoppgjøret.

       Det er i meldingen redegjort nærmere for forslaget.

       Det er i Regjeringens forslag lagt stor vekt på tiltak som vil stimulere til reduserte kostnader slik at jordbruket kan oppnå en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Som selvstendig næringsdrivende har bøndene selv ansvaret for å utnytte de mulighetene forslaget gir. Særlig viktig er systemet med en statlig styrt omfordeling av melkekvoter.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse til orientering, og viser for øvrig til Næringskomiteens behandling av proposisjonen om jordbruksoppgjøret, St.prp. nr. 72 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.287 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at Regjeringens jordbrukspolitikk innebærer en planmessig svekkelse av jordbrukets inntektsmuligheter basert på myten om at landet blir rikere dess færre mennesker som har ansvar for forvaltning av jord. I Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør legges det bevisst opp til en inntektsutvikling som ikke er på linje med andre grupper. Samtidig fordeles inntektsmulighetene slik at verneskogen (de små bruka) planmessig hugges ned ved at det gjøres økonomisk uinteressant for ungdommen å overta disse bruka. Disse medlemmer peker på at Regjeringen også styrer knappe bevilgninger over statsbudsjettet til de bruk som har størst produksjonsomfang for å forsterke stordriften mer enn det som følger av markedskreftene. Dette innebærer at stadig færre bruk får stadig høgere bevilgninger over statsbudsjettet særlig fordi Regjeringen ikke ønsker at det skal settes tak pr. bruk for bevilgningene.

       Disse medlemmer vil videre påpeke at Regjeringen innfører kjøp og salg av mjølkekvoter. Slik økonomien i næringa fungerer innebærer dette kjøp og salg av statsbevilgninger mellom gardbrukere. Disse medlemmer vil på det sterkeste gå mot dette systemet som i tillegg vil innebære at yrkesutøvere i tillegg til vanlige produksjonskostnader nå også må kjøpe markedsadgang.

       Disse medlemmer vil videre understreke behovet for samvirkemessig omsetning av landbruksvarer med sterke landsomfattende organisasjoner som gir tilnærmet like inntektsmuligheter for gardbrukere uavhengig av avstanden til markedet. Forbrukerne skal samtidig sikres tilnærmet like priser i hele landet. Summen av Regjeringens forslag innebærer at dette systemet planmessig skal svekkes og at det skal innføres konkurranse mellom distriktsorganisasjoner, noe som distriktsjordbruket vil tape på.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i innstilling til St.prp. nr. 72 (1995-1996) om jordbruksoppgjøret, jf. Innst.S.nr.287 (1995-1996).

3.11 ENØK OG FORNYBARE ENERGIKILDER

Sammendrag

       Etter debatten om Klimameldingen i februar i år var det flertall i Stortinget for flere forslag vedrørende enøk og fornybare energikilder. I vedtak IX ber Stortinget Regjeringen om å legge fram en plan i Revidert nasjonalbudsjett for å øke bruken av biobrensel, herunder hvilke låne- og tilskuddsordninger som kan være aktuelle.

       I de senere årene har det vært en betydelig økning i det innenlandske elektrisitetsforbruket samtidig som oljeforbruket har gått tilsvarende ned. I klimasammenheng er dette en positiv utvikling. Sett i sammenheng med den norske vannkraftbaserte energiproduksjonen som har store sesongmessige og årlige variasjoner, er det samtidig viktig at det er fleksibilitet mellom ulike energibærere. Det vil være viktig å møte veksten i energiforbruket ved energiøkonomisering og økt bruk av fornybare energikilder.

       Regjeringen og Stortinget har ved flere anledninger den senere tiden pekt på viktigheten av en økt innsats innenfor disse områdene. I Innst.S.nr.114 (1995-1996) fra energi- og miljøkomiteen om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider ber Stortinget Regjeringen om å legge fram en plan for å øke bruken av biobrensel. Videre peker Regjeringen i St.meld. nr. 38 (1995-1996) om Gasskraftverk i Norge på at viktige elementer i en helhetlig miljø- og energipolitikk vil være en betydelig økt satsing på energiøkonomisering og fornybare energikilder.

       Regjeringen har satt i gang arbeidet med å utarbeide en strategi for økt bruk av bioenergi i Norge de nærmeste fem årene. Det vil bli lagt fram konkrete planer og forslag til nye virkemidler som fremmer bruken av bioenergi. Det må blant annet legges grunnlag for en bedre infrastruktur. Det er særlig viktig å komme fram til et godt omsetningssystem for bioenergi. I første omgang vil arbeidet med en infrastruktur rettes inn mot utvalgte geografiske områder. Det er naturlig å samarbeide med de områdene som allerede er i gang med å fremme bioenergi.

       Regjeringen vil også arbeide videre for å legge til rette for utbygging av norsk vannkraftverk med vekt på å realisere opprustnings- og utvidelsesmulighetene i utbygde vassdrag innenfor rammen av Samlet Plan.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse finner Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak i forbindelse med klimameldingen der det ble bedt om en plan for innføring av bioenergi i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett utilfredsstillende (vedtak IX, Innst.S.nr.114 (1995-1996)). Disse medlemmer mener at utviklingsarbeidet når det gjelder bruk av biobrensel er kommet langt nok til å presentere en slik plan. Disse medlemmer mener det er paradoksalt at Regjeringen ikke har hatt noen problemer med å behandle spørsmålet om bygging av gasskraftverk innenfor en meget stram tidsplan, mens den ikke er i stand til å følge opp Stortingets vedtak om en bioenergiplan i dette reviderte budsjettet slik Stortinget vedtok i Innst.S.nr.114 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer foreslår å opprette et statlig energifond under kap. 16 i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996), og at det foreslås bevilget 380 mill. kroner til dette formålet i forbindelse med dette reviderte budsjettet. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 16 i den nevnte innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener det bør opprettes en tilskuddsordning for introduksjon av biobrensel, og fremmer forslag om dette i Innst.S.nr.283 (1995-1996).

       Komiteens medlem fra Venstre vil fastholde at hovedutfordringen for å få til en mer effektiv utnytting av energiressursene er knyttet til i hvilken grad vi klarer å gi energi en reell pris som reflekterer ressursens knapphet internasjonalt. En forutsetning for dette er et fungerende kraftmarked med effektiv kraftutveksling, samt et skattesystem som ikke gir vridningsincentiver i retning store rabatter og manglende incentiver for å satse på energiøkonomisering hos produsenter og nettleverandører. Den nye kraftverksbeskatningen som er utviklet gjennom arbeidet med Innst.O.nr.72 (1995-1996) er et godt bidrag til en slik utvikling. Det må videre være et mål å få avviklet kunstig lave priser på elektrisk kraft som bidrar til en ikke-rasjonell ressursallokering og sløsing med energi, noe som igjen medfører press for nye vasskraftutbygginger, og som vi i disse dager ser, for utbygging av gasskraftverk.