B.innst.S.nr.IV (1995-1996)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 1996, samt forslag fra representanten Lars Sponheim vedrørende avgift på multimediautstyr.

4. Økonomi og forbruksutgifter i énpersonhusholdninger

4.1 INNLEDNING

Sammendrag

       Finanskomiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, fremmet i B.innst.S.nr.I (1994-1995) forslag om å legge fram levekostnadsberegninger for ulike husholdningstyper. I avsnitt 4.2.19.1 heter det:

       Forslaget fikk flertall i Stortinget. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 9 (1994-1995) heter det:

       Det er i meldingen redegjort nærmere for dette.

4.2 DEPARTEMENTETS VURDERINGER

4.2.1 Sammendrag

Generelt om skattemessig kompensasjon for merutgifter ved å bo alene

       Det er rimelig å anta at det, for en gitt bostandard, kan være merutgifter ved å bo alene sammenlignet med å bo i fellesskap med andre. Anslag for husholdningsspesifikt forbruk som andel av totalforbruk gir imidlertid ikke noe entydig bekreftelse på dette. Det er i første rekke yngre enslige som har en markert større husholdningsandel i forbruksutgiftene enn par uten barn i samme alder. Det er små forskjeller i husholdningsandeler mellom enslige og par over 44 år. Småbarnsfamilier er en annen gruppe som bruker en stor andel av det totale forbruket til husholdningsspesifikke goder.

       Selv om det er merutgifter ved å bo alene sammenlignet med å bo i fellesskap med andre, trenger ikke dette i seg selv være et argument for å gi særskilte skattemessige fordeler til aleneboende. Utviklingen i retning av bedre økonomiske forutsetninger for å bo alene, har bidratt til at stadig flere velger å bo alene. Denne valgfriheten må i hovedsak betraktes som en velferdsøkning. Enslige velger også oftere enn befolkningen ellers å bo i større byer der boutgiftene er høyere enn i områder med lavere befolkningstetthet.

       Etter departementets vurdering bør ikke beskatningen differensieres ut fra mer eller mindre selvvalgte forhold som bestemmer den enkeltes levekostnader. Gjeldende skattesystem er utformet bl.a. med sikte på å bidra til en jevnere inntektsfordeling. Siden inntektsforskjellene mellom husholdningene er langt større enn forskjellene i levekostnadene, bør fordelingspolitikken, herunder skattepolitikken, først og fremst rettes inn mot å jevne ut inntektene. Skattesystemet blir svært komplisert og kan gi utilsiktede virkninger dersom det skal differensieres etter mange kjennetegn ved skattyterne. Dette gjelder også dersom en skal utjevne levekostnadsforskjeller som kan påvises mellom ulike grupper som følge av mer eller mindre selvvalgte tilpasninger. Det vil også kunne ha uheldige signaleffekter å åpne for særskilt skattemessig behandling som følge av enkelte høye levekostnader som kan påvises. For eksempel vil boutgiftene i store byer ofte være større enn i mer spredtbygde strøk, for samme boligstandard. Et annet eksempel er at transportkostnadene til nærmeste tettsted for å ordne nødvendige ærend, kan være høyere i spredtbygde strøk enn i byene. En særlig skattemessig behandling av enslige, utover de særlige skattereglene som allerede gjelder f.eks. for enslige pensjonister, kan skape press i retning av at skattesystemet også skal kompensere for andre forhold som påvirker levekostnadene.

       Enslige er en sammensatt og uensartet gruppe. Tall fra Statistisk sentralbyrå og fra Rikstrygdeverket tyder på at studenter, enslige forsørgere og pensjonister utgjør om lag 60 % av de enslige (definert som énpersonhusholdninger og enslige forsørgere). Det er også mange enslige som er enslig bare i en kortere periode, jf. avsnitt 4.2. Enslige forsørgere og enslige pensjonister har lav gjennomsnittlig disponibel inntekt pr. forbruksenhet, sammenlignet med andre grupper enslige og andre husholdsgrupper. Dette er imidlertid grupper som allerede i dag har særlige skatte- og stønadsregler, jf. omtalen i avsnitt 4.4. Det er også mange enslige blant studenter. Denne gruppen nyter godt av et offentlig studiefinansieringssystem med stipendordning, rentefritak i studietiden, relativt gunstig rente i tilbakebetalingsfasen (med bakgrunn i at studielån er usikrede lån) og regler for ettergivelse av lån ved død eller uførhet, samt betalingslettelse og rentefritak for låntakere med svak betalingsevne.

Utvikling i total forbruksutgift for utvalgte husholdningstyper. Faste priser.

Indeks

Kilde: Statistisk sentralbyrå

       En stor gruppe enslige omfattes således av en rekke særskilte stønadsregler og skatteregler uten at dette direkte er knyttet opp mot statusen som enslig. Etter departementets vurdering er tiltak i form av overføringer eller særlige skatteregler mer direkte rettet inn mot klart definerte og i hovedsak ensartede grupper som f.eks. enslige forsørgere, bedre og mer målrettet enn generelle tiltak rettet mot store, uensartede grupper. Slik målretting vil også gi grunnlag for at omfanget av særordninger for de som trenger det mest, kan være større enn om tiltakene hadde vært generelle.

       Det har også blitt hevdet at en del kommunale avgifter er høyere pr. person for énpersonhusholdninger sammenlignet med flerpersonhusholdninger. Det bør etter departementets syn være opp til den enkelte kommune å vurdere om aleneboende skal tilgodeses i fastsettelsen av kommunale avgifter.

       Departementet vil ellers peke på at det gjeldende skattesystemet til en viss grad tar hensyn til bofellesskapets besparelser gjennom regelen om fellesligning av ektefellers formue. Denne regelen innebærer isolert sett ofte høyere formuesbeskatning av ektefeller i forhold til enslige. Videre blir ektefellers inntekter sambeskattet når de lignes etter den tidligere omtalte skattereduksjonsregelen for pensjonister, jf. omtalen i avsnitt 4.4. Dette innebærer isolert sett en skatteskjerpelse for pensjonistektepar sammenlignet med et tenkt regelsett som tillot særskilt ligning for den enkelte ektefelle som ble omfattet av skattereduksjonsregelen.

       Det kan videre pekes på at det har blitt mindre forskjell mellom skatteklasse 1 og skatteklasse 2 bl.a. som følge av skattereformen 1992. Om lag 8 % av de personlige skattyterne ble lignet i klasse 2 i 1994. Den reduserte forskjellen følger bl.a. av at overgangen fra progressiv nettoinntektsbeskatning til flat beskatning av nettoinntekt/alminnelig inntekt har redusert fordelen av klasse 2 i forhold til klasse 1. Økningen av minstefradraget har også bidratt til redusert forskjell mellom klasse 1 og klasse 2. Den reduserte fordelen i klasse 2 innebærer at enslige i større grad likebehandles med de par som lignes i klasse 2.

       Den maksimale skattefordelen ved klasse 2 i forhold til klasse 1 som følge av ulike toppskattegrenser og dobbelt klassefradrag i klasse 2, er 12.249 kroner i 1996. Regnet i 1996-kroner var den maksimale skattefordelen ved klasse 2 i 1988 om lag 16.800 kroner i 1988.

       Skattemessig kompensasjon i form av et husstandsfradrag i skatt er nærmere vurdert i avsnitt 4.7.3 i meldingen.

Om økonomiske levekår og inntektsutvikling for ulike husholdstyper

       Enpersonhusholdninger har gjennomgående hatt en lavere vekst i disponibel inntekt pr. forbruksenhet enn flerpersonhusholdninger. Det trenger imidlertid ikke være ensligstatusen i seg selv som er årsaken til den relativt sett svakere inntektsutviklingen for enslige.

       Det at yngre enslige (under 45 år) har hatt en relativt svak inntektsutvikling sammenlignet med andre grupper fra 1984 til 1994 kan for en stor grad henføres til den markante økningen i antall studenter i denne perioden. Studielån registreres ikke som inntekt i inntekts- og formuesundersøkelsen. Disponibel inntekt pr. forbruksenhet var for enslige under 45 år i 1994 omtrent på nivå med småbarnsfamiliene.

       Enslige forsørgere har også hatt en svakere inntektsutvikling enn en del andre husholdsgrupper fra 1984 til 1994. En viktig årsak til dette er at enslige forsørgere har hatt svakere tilknytning til arbeidsmarkedet de siste årene. En politikk som tar sikte på å legge forholdene til rette for økt sysselsetting, vil være det viktigste bidraget for å heve inntektsnivået hos grupper som i utgangspunktet har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I årene 1994, 1995 og 1996 er det skapt om lag 100.000 nye arbeidsplasser, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.5. I Innst.S.nr.180 (1995-1996) om Velferdsmeldingen går flertallet i sosialkomiteen inn for tiltak som kan bidra til å bedre tilknytningen til arbeidsmarked for enslige forsørgere.

Husstandsfradrag

       Bakgrunnen for tanken om et boenhetsfradrag eller husstandsfradrag i skatt, er at bofellesskap på enkelte områder gir visse økonomiske fordeler sammenlignet med å bo alene. Særlig boutgifter kan, for en gitt bostandard, bli lavere pr. individ i et bofellesskap enn for aleneboende. Et eventuelt husstandsfradrag for enslige kunne tenkes å motvirke disse utgiftsforskjellene. Fradrag knyttet til boligenhet eller husstand ble for øvrig bredt drøftet i Nasjonalbudsjettet 1993.

       Argumentene mot et fradrag knyttet til boligenhet eller husstand som kompensasjon for merutgifter ved å bo alene, er mange og betydelige.

       Skattesystemet har blitt mer individorientert. Det innebærer at skatten til den enkelte i mindre grad enn tidligere er avhengig av hvordan skattyteren har valgt å løse sine boforhold og av inntekten til ektefelle eller samboer. Et husstandsfradrag vil bryte med denne utviklingen. Skatteskjerpelse ved bortfall av ett eller flere husstandsfradrag vil for mange kunne oppleves som lite forståelige kostnader ved valg av bestemte boløsninger, f.eks. ved at to enslige i hver sin husstand gifter seg og danner felles husstand.

       Fordi enslige er en lite ensartet gruppe, vil et generelt fradrag for aleneboende ikke være et særlig treffsikkert virkemiddel dersom en ønsker å tilgodese de gruppene av enslige som har det økonomisk mest vanskelig. Særskilte skattemessige fordeler vil også være til gunst for personer med god økonomi som velger å bo alene.

       Et husstandsfradrag vil få betydelige budsjettmessige konsekvenser. Et husstandsfradrag i skatt på 5.000 kroner til énpersonhusholdninger og enslige forsørgere vil isolert sett reduserte skatteprovenyet med anslagsvis 3,3 mrd. kroner. Dersom et husstandsfradrag i tillegg skal utbetales til énpersonhusholdninger og enslige forsørgere som ikke er i skatteposisjon, vil husstandsfradraget svekke offentlige budsjetter med anslagsvis 4,6 mrd. kroner. Et husstandsfradrag vil måtte finansieres gjennom reduserte utgifter på statsbudsjettet eller skatteskjerpelse for andre skattytere.

       En annen mulig utforming av et husstandsfradrag er å gi et husstandsfradrag i skatt til alle husstander, der hvert enkelt husstandsfradrag blir fordelt mellom skattyterne innen husstanden. Et slikt husstandsfradrag vil bli størst pr. person for aleneboende. Et husstandsfradrag i skatt på 5.000 kroner til alle husstander, vil isolert sett gi et provenytap på anslagsvis 8,5 mrd. kroner. Provenytapet knyttet til klasse 2 er om lag 1,4 mrd. kroner. Dersom et slikt husstandsfradrag kombineres med en opphevelse av klasse 2, blir det totale provenytapet om lag 7,1 mrd. kroner.

       Den isolerte skattefordelen ved klasse 2 i forhold til klasse 1 som følge av det ekstra klassefradraget, er 6.524 kroner, jf. avsnitt 4.4. Dersom husstandsfradraget skal tilsvare den isolerte skattefordelen det ekstra klassefradraget utgjør i klasse 2, blir provenytapet av å erstatte klasse 2 med et husstandsfradrag i skatt for alle husholdninger om lag 9,7 mrd. kroner.

       Et husstandsfradrag på 6.500 kroner samtidig som klasse 2 oppheves, vil likevel være til ugunst for skattytere i klasse 2 med personinntekt over toppskattegrensen. Dette henger sammen med de høyere toppskattegrensene i klasse 2. Et husstandsfradrag i denne størrelsen, vil derfor innebære en skatteskjerpelse på opp til 5.750 kroner for skattytere i klasse 2.

       I provenanslaget for skattefradrag til aleneboende er det tatt utgangspunkt i antall aleneboende i henhold til inntekts- og formuesundersøkelsen i 1994, jf. omtalen i avsnitt 4.2. Det er videre lagt til grunn antall enslige forsørgere i henhold til statistikk fra Rikstrygdeverket. Problemer med å skille reelt aleneboende fra reelt samboende, kombinert med mangelfulle kontrollmuligheter, vil potensielt kunne gi flere registrerte aleneboende enn det som er forutsatt i beregningene. Med et husstandsfradrag må en videre regne med skattemessige tilpasninger i retning av mer eller mindre fiktive boløsninger, og at antall husstander dermed vil øke. Dette vil ytterligere kunne øke provenytapet sammenlignet med anslaget ovenfor. Det er f.eks. grunn til å tro at særlig familier med høye inntekter og store boliger vil ha muligheter til å foreta tilpasninger for å oppnå skattefordeler, f.eks. ved å skille ut hybelleiligheter for enkeltmedlemmer av familien. Skatteregler som motiverer til slike tilpasninger kan således ha fordelingsmessig uheldige sider.

       Det vil videre være store administrative problemer knyttet til en eventuell praktisering av et husstandsfradrag. Avgrensningen av begrepet husstand vil være problematisk. Eksempler på uklare grensetilfeller er omtalt i avsnitt 4.2. De praktiske registreringsmulighetene for samboende er mangelfulle. Det finnes mange ulike typer flerpersonhusholdninger som i dag ikke registreres. Et manuelt system med saksbehandling av søknader til ligningskontoret om enslig-fradrag, vil kreve uforholdsmessig store ressurser å administrere. En effektiv kontroll vil i praksis måtte innebære at kontrollmyndighetene har rett til innsyn i private forhold, et innsyn som kan være betenkelig og som mange vil kunne ha vanskeligheter med å akseptere. Ukontrollerbare egenerklæringer vil ikke være tilstrekkelig for å sikre en forsvarlig utnytting av fradraget.

Konklusjon

       Departementet vil ikke fremme forslag om endringer i skattereglene som særlig er rettet mot aleneboende og enslige forsørgere. For en stor del er disse gruppene allerede omfattet av særlige skatteregler og overføringsordninger m.v. Etter departementets vurdering er det viktige prinsipielle og administrative argumenter mot å innføre et skattefradrag for aleneboende. Skattesystemet blir uoversiktlig og uhåndterbart dersom det skal utjevne levekostnadsforskjeller som kan påvises mellom ulike grupper som følge av mer eller mindre selvvalgte tilpasninger. Enslige er en uensartet gruppe. Et generelt skattefradrag for aleneboende vil være et lite treffsikkert virkemiddel dersom en ønsker å tilgodese de gruppene av aleneboende som har det økonomisk mest vanskelig. Et generelt skattefradrag til alle aleneboende og enslige forsørgere vil videre få betydelige budsjettmessige konsekvenser som vil måtte gå utover andre prioriterte oppgaver.

4.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse vil be Regjeringen legge fram alternative tiltak i statsbudsjettet for 1997 og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1997 legge fram forslag til tiltak som sikrer større økonomisk rettferdighet enn i dag mellom aleneboende og andre husholdninger. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det for disse medlemmer ikke er aktuelt å fjerne skatteklasse 2 i forbindelse med denne sak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til vedtak i forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet høsten 1994, der Stortinget ba Regjeringen gjennomgå levekostnadene for ulike husholdningstyper og foreta en skattemessig vurdering av enpersonhusholdningene på denne bakgrunn.

       Disse medlemmer finner ikke at Regjeringens gjennomgang av levekostnadene for enpersonhusholdninger er tilfredsstillende for Stortingets vurdering av skattereglene for denne gruppen. Regjeringens redegjørelse for provenyvirkningene har ikke tatt alle forhold i betraktning. Eventuelle besparelser på offentlige budsjetter, f.eks. lavere behov for bostøtte, supplerende sosialstøtte, betalingslettelser fra Statens lånekasse for utdanning m.v. er ikke medregnet.

       Disse medlemmer understreker at Regjeringen klart konkluderer med at det kan være merutgifter ved å bo alene sammenliknet med å bo i fellesskap med andre. Disse medlemmer finner at Regjeringens argumentasjon mot å gi skattemessige fordeler til denne gruppen fordi det dreier seg et personlig livsvalg er både overfladisk og inkonsekvent. Mange andre beslutninger i privatsfæren med betydelige skattemessige konsekvenser er et resultat av personlige livsvalg uten at dette ansees relevant for de aktuelle skatteregler. Dette gjelder f.eks. beslutning om å gifte seg og å få barn. Disse medlemmer kan ikke se at beslutningen om å bo alene skal vurderes annerledes. Dessuten er det langt fra alle aleneboende som har valgt å bo alene. Ingen velger å bli enke eller enkemann. Mange blir skilt uten å ønske det. Andre igjen ønsker å etablere bofellesskap uten at dette lykkes. Vurderingen av de aleneboendes skattemessige situasjon må derfor foretas, som for andre skatteregler, uten å skjele til motivasjonen til dem som er i den situasjonen.

       Disse medlemmer finner også at det er lite tungtveiende når Regjeringen legger vekt på kontrollproblemer når særlige skatteregler for aleneboende avvises. Hele vårt skattesystem er basert på selvangivelsens opplysninger, der myndighetenes utgangspunkt er at skattyters opplysninger ansees å være korrekte, men selvfølgelig med bred adgang til oppfølging og kontroll av disse opplysninger. Det er ingen grunn til å tro at skattyternes opplysninger skal være mer eller mindre troverdige i forbindelse med eventuelle særregler for aleneboende enn i andre tilfeller. Disse medlemmer kan heller ikke se at det medfører riktighet at det vil være uvanlig store administrative problemer med slike regler.

       Disse medlemmer er enig i at aleneboende er en uensartet gruppe. Disse medlemmer vil derfor vurdere forskjellige former for hensiktsmessig innsnevring av aleneboergruppen, både ut i fra hvorvidt de tilgodesees med andre skattefordeler (som f.eks. eneforsørgere og pensjonister) og med utgangspunkt i disponibel inntekt, og komme tilbake med konkrete forslag for aleneboende i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Høyre finner ikke at Regjeringens gjennomgang av levekostnadene for enpersonshusholdninger er tilfredsstillende som grunnlag for å vurdere innført spesielle skatteregler for denne gruppen. Disse medlemmer konstaterer at data viser klart at enpersonshusholdninger gjennomgående har hatt en lavere vekst i disponibel inntekt pr. forbruksenhet enn flerpersonshusholdninger. Disse medlemmer vil vise til at gruppen aleneboende er en svært sammensatt gruppe, og at et slikt statistisk gjennomsnitt kan skjule at det er store ulikheter innenfor gruppen enslige. Disse medlemmer mener det derfor bør foretas en nærmere analyse av forskjeller innenfor aleneboergruppen og forhold som bidrar til denne lavere veksten i disponibel inntekt for gruppen som helhet. På bakgrunn av analysen bør Regjeringen vurdere ulike tiltak, inklusive i skattesystemet for å kompensere for spesielle utgifter som gjør disponibel inntekt lav for aleneboerne.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det i diskusjonen om enpersonshusholdningenes økonomi er trukket frem spørsmål knyttet til utforming av gebyrer og avgifter, spesielt de kommunale avgiftene. Disse medlemmer vil peke på at kommunale avgifter i stor grad er betaling for felles tjenester som vann, kloakk, som ytes til innbyggerne i kommunen. Disse medlemmer vil understreke at det vil være miljø- og ressursmessig riktig å gjøre slike avgifter mer forbruksavhengig for den enkelte husholdning enn det er i dag. Dette vil kunne gi incentiver til bedre ressursforvaltning. En rekke kommuner har lagt om deler av sitt avgiftssystem mer i forbruksorientert retning, men fortsatt er det slik at svært mange kommuner som i liten grad differensierer i forhold til forbruk den enkelte husstand faktisk har. Disse medlemmer vil peke på at en forbruksorientert avgiftsbelegging i kommunene vil innebære at aleneboere ikke subsidierer flerpersonshusholdningenes forbruk og at en slik generell omlegging derfor vil være positiv og redusere aleneboernes utgifter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Stephen Bråthen vil derfor ta opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå regelverket for kommunale avgifter for å vri disse i retning av et mer forbruksbasert avgiftssystem fremfor et husholdningsbasert avgiftssystem. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at skatt etter evne må være et bærende prinsipp i skattesystemet. Dette innebærer at økende inntekt må medføre økt skatt, men også at systemet må ta høyde for livsholdsutgifter som reduserer skatteevnen. Det finnes allerede elementer av dette i dagens skattesystem der forsørgerbyrde, alder, uførhet og sykdom reduserer skatteevnen. Også enehushold må sies å ha ekstrautgifter som reduserer skatteevnen. Disse medlemmers prinsipielle utgangspunkt er at en overgang til en skatteklasse gjennom oppheving av klasse 2 ville redusert problemene som mange enpersonhusholdninger står ovenfor. En slik omlegging vil oppnå følgende:

       Disse medlemmer mener at en skatteklasse best ivaretar målsettingen om en rettferdig skatt etter evne. En systemendring forutsetter en helhetlig vurdering for å ivareta de fordelingspolitiske mål ved en eventuell overgang til én skatteklasse. Disse medlemmer er imidlertid også innstilt på å se på andre muligheter for en mer rettferdig skatt for enpersonhusholdninger, og vil støtte forslag om at Regjeringen kommer tilbake med alternative tiltak i forbindelse med statsbudsjettet i 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil videre peke på at avgiftene og gebyrene i kommuneforvaltningen har økt kraftig de senere årene. Disse medlemmer mener dette langt på vei kan spores tilbake til Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader og forslag om kommuneøkonomien i denne innstillingen og i innstillingen til St.prp. nr. 58 (1995-1996). Disse medlemmer viser til at den kraftige økningen i kommunale avgifter og -gebyrer har funnet sted uten at det er forsøkt å kartlegge fordelingsvirkningene av denne utviklingen. Enpersonhusholdninger får betydelige merutgifter når de fleste av gebyrene og avgiftene er knyttet til husholdning. Disse medlemmer mener det er uheldig med denne dreiningen i skattesystemet uten at de fordelingsmessige konsekvensene av denne utviklingen er kartlagt. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, foreta en utredning av kommuneforvaltningens bruk av gebyrer og avgifter med spesiell vekt på de fordelingsmessige konsekvensene, og fremme forslag om hvordan disse kan differensieres for blant annet å skjerme enepersonhusholdninger. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Venstre mener at det må være opp til kommunene å fastsette grunnlaget for innkreving av egne avgifter. Dette er et ledd i det kommunale selvstyret.