B.innst.S.nr.IV (1995-1996)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 1996, samt forslag fra representanten Lars Sponheim vedrørende avgift på multimediautstyr.

7. Fraksjonsmerknader

7.1 ARBEIDERPARTIET

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at målet for den økonomiske politikken er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Det er en nær sammenheng mellom arbeid og velferd. Høy ledighet er sløsing med menneskelige ressurser og innebærer økte utgifter og reduserte inntekter for staten. Ledighet virker ofte passifiserende og nedbrytende på den enkelte som rammes. På sikt er ledigheten derfor den største trusselen mot velferdsstaten. Ledigheten er på vei ned, men fremdeles er nivået altfor høyt.

       Disse medlemmer erkjenner at det ikke finnes enkle løsninger på ledighetsproblemet. Bare en samlet strategi som mobiliserer hele samfunnet kan skape grobunn for økt verdiskaping. En slik mobilisering krever solidaritet og rettferdig fordeling mellom ulike grupper. De ressurssterke må derfor være villige til å yte mest.

       Disse medlemmer mener at det nå er en stor utfordring for den økonomiske politikken å lede den økonomiske veksten over i mer bærekraftig retning. Produksjon og forbruk må skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. En utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov, uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov, må være et viktig mål for den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer viser til at konjunktursituasjonen både i norsk og internasjonal økonomi er blitt vesentlig bedre de siste to årene, men at oppgangskonjunkturen nå er i ferd med å flate ut. I denne perioden har etterspørselen og aktiviteten i Fastlands-Norge vist sterk vekst, og sysselsettingen har økt kraftig. En hovedutfordring for den økonomiske politikken i den nåværende konjunkturfasen er derfor å bidra til at den sterke oppgangen ledes over i en økonomisk utvikling med stabil vekst, som bringer ledigheten ned, men uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart.

       Disse medlemmer mener at politikken som er trukket opp i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97 må føres videre. Hovedutfordringen nå er å legge forholdene til rette for en fortsatt stabil økonomisk utvikling og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Dette vil bli en stadig mer krevende oppgave fordi det nå etter flere år med oppgang er flere tegn til at lønnsveksten igjen er på vei opp.

       I en situasjon hvor det er fare for tiltakende lønns- og prisvekst er det avgjørende at den økonomiske politikken innrettes slik at veksten ikke blir sterkere enn det økonomien kan tåle. En balansert og langvarig oppgang vil gi en bedre sysselsettingsutvikling og lavere ledighet på varig basis enn en kraftig, men kortvarig vekst. Disse medlemmer vil understreke at den sterke veksten i privat etterspørsel, blant annet som følge av en sterk reallønnsvekst, stiller krav til en fortsatt nøktern økonomisk politikk.

       Disse medlemmer viser til at et helt sentralt element i Solidaritetsalternativet er at alle grupper skal bidra. Skal Solidaritetsalternativet gi resultater er det derfor avgjørende at partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter både sentralt og lokalt er trukket inn i et forpliktende samarbeid.

       Disse medlemmer viser til at Solidaritetsalternativet gir følgende hovedretningslinjer for den økonomiske politikken:

       Disse medlemmer mener den største trusselen mot Solidaritetsalternativet er at den brede oppslutningen skal svikte, f.eks. ved at enkelte sterke grupper på arbeidsmarkedet bevilger seg goder langt utover det som er forenlig med en fortsatt lav pris- og kostnadsvekst.

       Disse medlemmer viser til at den kostnadsmessige konkurranseevnen kan bedres gjennom lav nominell lønnsvekst, svekket valutakurs eller bedret produktivitet. Erfaringene fra 80-tallet har vist at devalueringer ikke er veien å gå for på varig basis å bedre konkurranseevnen. Det er heller ikke trolig at produktivitetsveksten over tid vil være høyere i Norge enn hos våre konkurrentland. En varig bedring av konkurranseevnen må derfor skje gjennom moderat pris- og lønnsvekst.

       Disse medlemmer viser til at kravene til formell kompetanse og kvalifikasjoner i arbeidslivet stadig øker. Utfordringen for Solidaritetsalternativet er derfor å skape arbeid tilpasset nye og ulike grupper av arbeidssøkere. Kravet til individuell tilrettelegging vil bli sterkere som følge av dette.

       Verdiskapingen i samfunnet kan benyttes til forbruk, til investeringer eller den kan eksporteres til utlandet. Disse medlemmer mener det er viktig å skape en balanse mellom disse anvendelsene som ikke svekker vekstkraften i økonomien på sikt og som dermed kan sikre velferden også for kommende generasjoner. Spesielt er det viktig at forbruk ikke fortrenger lønnsomme investeringer.

       Disse medlemmer vil understreke at samfunnets verdiskaping må komme alle til del. Dette innebærer at overskudd i bedriftene må fordeles rettferdig mellom eiere og ansatte, og fordelingsmessige hensyn må ivaretas, spesielt gjennom skattesystemet.

Oppgang i norsk økonomi

       Disse medlemmer viser til at flere forhold viser at oppgangen i norsk økonomi fortsetter:

       Disse medlemmer viser til at grunnlaget for den veksten vi nå ser har vært en sunn utvikling i norsk økonomi og en bevisst økonomisk politikk for økt sysselsetting over flere år. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet gir resultater. Den lave pris- og kostnadsveksten har bedret konkurranseevnen til norske bedrifter, og gjennomføringen av en stram finans- og pengepolitikk har bidratt til å forlenge konjunkturoppgangen. Det solide grunnlaget den økonomiske veksten nå er bygget på kommer tydelig fram gjennom at veksten fortsetter på tross av nedgang i oljeinvesteringene og lavere vekst internasjonalt.

       Disse medlemmer vil understreke at de strukturelle problemene på arbeidsmarkedet er redusert gjennom en omfattende innsats for å bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Satsingen på ulike arbeidsmarkedstiltak, utdanning og forbedret formidlingsarbeid har motvirket at arbeidsledigheten har festet seg på et høyere nivå. Spesielt viktig er det at unge mennesker ikke er utstøtt fra arbeidsmarkedet i den grad man ser i andre europeiske land. Videre er det positivt at nedgangen i ledighet blant langtidsledige og innvandrere fortsetter.

       På tross av veksten i privat forbruk ser ikke disse medlemmer at oppgangen nå skal ledes over i en forbruksdrevet lånefinansiert vekst. I motsetning til oppgangen på 80-tallet, er det nå investeringene i Fastlands-Norge som er en viktig drivkraft i konjunkturoppgangen. Dette indikerer at vi har lært av erfaringene fra 80-tallet.

       Utsiktene for 1996 er gode, men veksten i økonomien er ventet å flate noe ut i forhold til veksttakten de siste to årene. Norsk økonomi vil dermed foreta en « myk landing » etter oppgangskonjunkturen. Disse medlemmer viser til at en slik utvikling kan bidra til å forlenge konjunkturtoppen og jevne ut konjunktursvingningene. Dette vil være gunstig både for vekstkraften i økonomien og for å unngå strukturelle endringer som følge av slike svingninger.

       Disse medlemmer vil imidlertid peke på at norsk økonomi fortsatt står overfor store utfordringer:

       Disse medlemmer vil understreke at det nå er avgjørende at kostnadsveksten ikke skyter fart slik at konkurranseevnen svekkes i en periode med fortsatt høy arbeidsledighet. En fortsatt vektlegging av det inntektspolitiske samarbeidet vil være avgjørende slik at en ny pris- og lønnsspiral unngås. Videre må budsjettpolitikken innrettes slik at veksten ikke blir for sterk. Også langsiktige hensyn tilsier en stram budsjettpolitikk slik at oppgangskonjunkturen nå benyttes til å styrke offentlige finanser.

       Disse medlemmer vil peke på at oljeavhengigheten i norsk økonomi er en betydelig utfordring. Lavere inntekter fra petroleumssektoren som følge av redusert produksjon etter århundreskiftet, og den usikre prisutviklingen bør ha som konsekvens at en vesentlig del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten settes til side. Videre er det viktig å etablere og opprettholde ny og lønnsom produksjon i Fastlands-Norge.

Budsjettpolitikken

       Disse medlemmer viser til at hovedtrekkene i Regjeringens opplegg for finanspolitikken for 1996 innebærer at den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter nå kan anslås til 1,0 %. Målt ved det petroleums-, aktivitets- og rentekorrigerte underskuddet innebærer det finanspolitiske opplegget for 1996 en innstramming i den innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester på om lag 1/4 % av BNP for Fastlands-Norge. Disse medlemmer viser til at dette er i tråd med de retningslinjer som er lagt opp for budsjettpolitikken i Langtidsprogrammet 1993-97.

       Disse medlemmer viser til at opplegget innebærer at det nå avsettes 24,9 mrd. kroner på Petroleumsfondet. Dette er en betydelig oppjustering av anslaget i salderingsproposisjonen.

       Disse medlemmer vil peke på at det både i Norge og i andre land har vært en klar tendens til å overvurdere økonomiens evne til å tåle en kraftig veksttakt. En for ekspansiv politikk i den konjunkturfasen vi nå er i, vil forsterke presstendensene i økonomien og kan føre til at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Dette kan så senere tvinge fram en innstramming i den økonomiske politikken, slik situasjonen var i Norge på slutten av 80-tallet. Det er derfor helt avgjørende at budsjettpolitikken fortsatt innrettes slik at veksten ikke blir for sterk. Dette vil videre understøtte pengepolitikken og bidra til et lavt rentenivå.

Pengepolitikken

       Disse medlemmer er enig i at retningslinjene for penge- og valutapolitikken skal ligge fast. Dette innebærer at penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot å holde kronens verdi stabil målt mot europeiske valutaer. Disse medlemmer har merket seg at det nåværende pengepolitiske opplegget ikke legger opp til å benytte så sterke virkemidler som i et fastkursregime. Dette innebærer at rentenivået må tilpasses i en situasjon med press mot kronekursen slik at store støttekjøpsoperasjoner kan unngås.

       Disse medlemmer har merket seg at innenfor de rammene det operative målet om stabil valutakurs setter, vil pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen og aktiviteten ikke blir så sterk at pris- og kostnadsveksten skyter fart.

Kommuneøkonomien

       Disse medlemmer viser til at inntektene i kommuneforvaltningen har økt betydelig de seneste årene. Kommunenes og fylkeskommunenes inntekter ble også i 1995 høyere enn lagt til grunn i det økonomiske opplegget for kommunesektoren. Kommuneforvaltningens samlede underskudd før lånetransaksjoner er snudd fra underskudd til et overskudd på 4 mrd. kroner i 1994, og anslagsvis 500 mill. kroner i 1995. For 1996 er anslaget på kommunenes inntekter økt i forhold til forutsetningen hovedsakelig som følge av økte skatteinntekter. Disse medlemmer viser til at de statlige overføringene til kommunesektoren for 1996 ble økt med om lag 150 mill. kroner av Stortinget i forhold til salderingsproposisjonen for 1996. Videre innebærer Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) om kraftverkbeskatning at mange kommuner vil få økte skatteinntekter fra kraftforetak.

       Disse medlemmer mener det er rimelig at kommuneforvaltningens inntekter fastsettes mer i tråd med den rammen som ble lagt til grunn ved salderingen av 1996-budsjettet. Disse medlemmer viser til at kommunene, på tross av forslaget om en reduksjon i overføringene på 600 mill. kroner, vil ha en realvekst på om lag 1/2 %, mens det i salderingsproposisjonen var forutsatt om lag nullvekst.

Arbeidsmarkedet

       Disse medlemmer viser til at konjunkturoppgangen har ført til en sterk vekst i sysselsettingen. Om lag 60.000 personer har kommet i arbeid det siste året og ledigheten ble redusert med om lag 9.000 ifølge AKU-tallene. 1. kvartal 1996 utgjorde de arbeidsledige 5,3 % av arbeidsstyrken. Dette tilsvarer 117.000 personer. Disse medlemmer viser til at det på årsbasis nå anslås en nedgang i AKU-ledigheten til 4 ¼ % i 1996, og ytterligere en viss nedgang i årene etter 1996.

       Sysselsettingsveksten har stadig blitt sterkere siden 1993. Sysselsettingsveksten er bredt forankret i norsk økonomi, med jobbvekst i alle hovednæringer. Disse medlemmer viser spesielt til at sysselsettingsveksten i industrien fortsetter etter en lang og nokså sammenhengende nedgangsperiode fram til 1993.

       Disse medlemmer viser til at den registrerte ledigheten ved utgangen av mai var på 88.200 personer. Dette tilsvarer 4,0 % av arbeidsstyrken, og er 4.100 færre enn på samme tid i fjor. Imidlertid er utviklingen de siste månedene reelt sett noe svakere. Dette kan ha sammenheng med at det nå er registrert 39.800 personer på ordinære tiltak, som er 8.300 færre enn på samme tid i fjor.

       Disse medlemmer viser til at anslagene viser at en betydelig del av sysselsettingsveksten også framover vil komme i privat sektor. Dette har sammenheng med en gunstig produktivitetsutvikling og veksten i investeringene i industrien og bygge- og anleggssektoren. Fortsatt vekst i privat forbruk vil bidra til vekst i privat tjenesteyting. Disse medlemmer viser til at vekst i sysselsettingen i privat sektor er en sentral del av Solidaritetsalternativet.

       Disse medlemmer viser til at den prosentvise nedgangen i antallet langtidsledige har vært sterkere enn nedgangen i den samlede ledigheten de to siste årene. Nedgangen har fortsatt i inneværende år. Nedgangen i antall langtidsledige fra mai 1995 til mai 1996 var på 4.700 personer, eller 4,7 prosentenheter. Den registrerte ledigheten blant innvandrere falt fra 13,1 til 11,9 % fra februar 1995 til februar i år.

       Arbeidsledigheten er fortsatt høy etter norske forhold. Disse medlemmer vil peke på at en langvarig oppgangskonjunktur ikke vil endre på eventuelle strukturelle problemer på det norske arbeidsmarkedet. Dette innebærer at det må legges sterkere vekt på tiltak for å forbedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte.

Inntektspolitikken

       Disse medlemmer mener at hovedutfordringene for den økonomiske politikken nå er å videreføre Solidaritetsalternativet og legge forholdene til rette for en fortsatt stabil økonomisk utvikling og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Dette blir en stadig mer krevende oppgave. Disse medlemmer viser til at høy lønnsomhet i deler av næringslivet og et strammere arbeidsmarked innebærer en fare for tiltakende lønnsvekst. Resultater fra vårens lønnsforhandlinger viser at lønnsveksten - og også reallønnsveksten - i inneværende år blir høyere enn tidligere regnet med. Risikoen for at økonomien ledes inn i en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst er klart til stede.

       Disse medlemmer vil understreke at en gjennomføring av Solidaritetsalternativet forutsetter at alle grupper i samfunnet bidrar til moderasjon ved inntektsoppgjørene. En utvikling hvor sterke grupper på arbeidsmarkedet bevilger seg selv en kraftig lønnsvekst vil undergrave målsettingen om en bedring i konkurranseevnen. Dette vil over tid svekke vekstkraften i norsk økonomi, samtidig som en tiltakende lønns- og prisvekst kan virke destabiliserende på økonomien. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av at det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet videreføres.

Skatte- og avgiftsopplegget

       Disse medlemmer viser til at skatteopplegget for 1996 i hovedsak er en videreføring av skatteopplegget for 1995. Disse medlemmer viser til at Stortinget i salderingsinnstillingen sluttet seg til Regjeringens forslag om overjustering av toppskattegrensen, og justering av andre fradrags- og beløpsgrenser. Stortinget vedtok å fjerne skatteplikten for kostgodtgjørelse ved tjenestereiser, og vedtok videre å prisjustere de to inntektsgrensene for beregning av inntekt av egen bolig. Stortinget vedtok også å heve småbarnstillegget i barnetrygden. I forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 36 om skipsfartsbeskatning, har et flertall bestående av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen foreslått å innføre nye skatteregler for rederier med virkning fra inntektsåret 1996. Disse medlemmer viser til merknader i Innst.O.nr.81 (1995-1996).

       Disse medlemmer viser til at avgiftsopplegget for 1996 hovedsakelig innebærer at verdiavgiftssatser videreføres, mens kvantumssatser prisjusteres. Disse medlemmer viser til at målsettingen med avgiftsomleggingen på motorvogner var å stimulere til en sikrere og mer miljøvennlig bilpark samt etablering av et mer hensiktsmessig avgiftssystem.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen nå foreslår å fjerne momskompensasjonsordningen for matvarer med virkning fra 1. juli i år. Dette vil reduseres statens utgifter med om lag 550 mill. kroner i 1996.

Behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett og omdisponeringsproposisjonen i Stortinget

       Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett og omdisponeringsproposisjonen i Stortinget vil Arbeiderpartiet gå inn for følgende endringer i forhold til Regjeringens framlegg:

Økte utgifter/reduserte inntekter:

Reduserte utgifter/økte inntekter:

       Det framgår av denne innstilling at det vil være flertall for alle disse endringene.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at balansen i statsbudsjettet ikke vil være svekket som følge av Stortingets behandling av det reviderte stats- og nasjonalbudsjett.

7.2 SENTERPARTIET, KRISTELIG FOLKEPARTI OG VENSTRE

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil innledningsvis vise til sine felles merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og B.innst.S.nr.II (1995-1996). Disse partier står sammen om en sentrumspolitikk tuftet på vår nasjonale og kristne kulturarv, en sosial fordelingspolitikk, balanse mellom individets rettigheter og fellesskapets behov, økt satsing på sysselsetting i små og mellomstore bedrifter og en prioritering av trygge familieforhold og godt oppvekstmiljø. Vi vil ha et sterkere engasjement for internasjonal solidaritet og for mennesker på flukt.

       Disse medlemmer viser til at flertallet av det norske folk den 28. november 1994 sa nei til norsk medlemskap i den europeiske union. Dette valget gir oss muligheter til å føre en mer selvstendig politikk.

       Disse medlemmer vil framholde følgende hovedmål for vår politikk:

       Den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med ukritisk vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning. Bare ved å prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi kan vi utvikle gode svar på disse interesseavveiningene mellom individ og samfunn.

       Disse medlemmer mener at disse sentrale problemstillingene representerer en betydelig politisk utfordring. Disse medlemmer mener det nå er behov for et politisk alternativ og vil bidra til at dette tyngdepunkt i norsk politikk videreutvikles.

7.3 SENTERPARTIET

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil innledningsvis vise til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og B.innst.S.nr.II (1995-1996). Senterpartiets prioriteringer i den økonomiske politikken for 1996 er beskrevet i de ovennevnte innstillinger. Revidert nasjonalbudsjett er således bare en revisjon av årets statsbudsjett.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiets budsjettalternativ for 1996 bygger på Senterpartiets program for perioden 1994-97 og på partiets merknader til Langtidsprogrammet for 1994-97, Innst.S.nr.140 (1992-1993).

       Senterpartiets mål er å benytte vår økte nasjonale handlefrihet utenfor EU til å sikre trygghet for arbeid, velferd og miljø. Verdiene må fordeles bedre enn de fordeles i dag. For å oppnå dette må man bl.a. sikre de styringsmuligheter som ligger i en aktiv budsjettpolitikk, og en ansvarlig penge- og valutapolitikk. Senterpartiet understreker sin fortsatte motstand mot EØS-avtalen. De begrensninger den gir for politisk styring til Norges egne interesser blir stadig mer tydelig.

       Senterpartiet ønsker å prioritere arbeidet for at den enkelte i det norske samfunnet skal kunne ha en grunntrygghet for arbeid, velferd og miljø. I Revidert nasjonalbudsjett har disse prioriteringer gitt seg følgende hoveduttrykk i endringer i forhold til Regjeringens opplegg:

Økte utgifter:

Reduserte utgifter:

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og Høyre

       Det mest markante trekk ved innstillingen til revidert nasjonalbudsjett og de budsjettendringer som nå foretas er det omfattende samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Budsjettforliket mellom de to partiene innebærer et samarbeid om bl.a.:

       Mot dette flertallet står partiene Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse. Disse partiene står sammen bl.a. når det gjelder sysselsetting (SND, fiskeripolitikken, kommuneøkonomien), fordeling (barnetrygd, studierente, bostøtte, HVPU og antirasistisk arbeid) og miljø (oljepolitikk og ENØK-tiltak).

Omfattende samarbeid Arbeiderpartiet - Høyre i vårsesjonen

       Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og Høyre kommer i tillegg til et omfattende politisk samarbeid mellom de to partiene i hele vårsesjonen 1996.

Behov for et alternativ

       Senterpartiet møter Arbeiderpartiets og Høyres « stø-kurs-politikk » med et politisk alternativ som tar utgangspunkt i bl.a. følgende viktige utfordringer for det norske samfunnet:

       Senterpartiet sier ja til menneskeverd og omsorg og nei til verdiliberalisme og egoisme.

       Senterpartiet sier ja til folkestyre og blandingsøkonomi og nei til elitetenking, fri flyt-politikk og økonomisk liberalisme.

       Senterpartiet sier ja til desentralisering av makt, bosetting og kapital og nei til sentralisering.

       Senterpartiet sier ja til likeverdighet og nei til større ulikheter når det gjelder arbeid, inntekt og velferdstilbud.

       Senterpartiet sier ja til langsiktig forvaltning og nei til kortsiktig uttapping av ressurser.

       Senterpartiet vil fram mot stortingsvalget i 1997 være et helhetlig politisk alternativ til både Arbeiderpartiets og Høyres politikk.

       Senterpartiet vil arbeide for å bygge opp et tyngdepunkt i norsk politikk med utgangspunkt i sentrum. Dette tyngdepunktet må utvikles også ved at det bygges allianser med andre partier og folkelige bevegelser som deltok på nei-sida i EU-kampen; bl.a. miljøbevegelse, fagbevegelse, målrørsle og avholdsbevegelse.

       Det er et mål at det velges minst 56 EU-motstandere (1/3) på Stortinget i neste periode, blant annet for å hindre grunnlovsendringer som gjør det lettere å få Norge inn i EU. Ja-partienes systematiske arbeid for tilpassing av Norge til EU-systemet må motarbeides.

       Nei-partiene, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse står i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett sammen på sentrale områder som overføring av ressurser fra kontinentalsokkelen til Fastlands-Norge, økt barnetrygd og nei til fjerning av momskompensasjonsordningen, redusert rente i Statens lånekasse for utdanning, større satsing på alternative energikilder og energiøkonomisering, opprettholdelse av velferdstilbudet i kommuner og fylkeskommuner gjennom å sikre disse en forsvarlig økonomi og tiltak for å redusere forskjellene i samfunnet.

Særlige utfordringer i den økonomiske politikken

       Etter Senterpartiets syn er det særlig disse utfordringer vi står overfor i den økonomiske politikken:

       I Senterpartiets økonomiske opplegg for 1996, slik dette kommer til uttrykk i B.innst.S.nr.I (1995-1996) og B.innst.S.nr.II (1995-1996) foreslo Senterpartiet å redusere oljeutvinningstempoet med 10 % i 1996. Senterpartiet ønsker en større grad av «ressurssparing» enn «finanssparing». Gjennom å redusere oljeproduksjonen vil vi sikre at forvaltningen av vår oljeformue i større grad skjer ut fra hensynet til kommende generasjoner. Senterpartiet har derfor også foreslått å flytte ressurser fra sokkelen til Fastlands-Norge for å gjøre Norge mindre oljeavhengig, bl.a. gjennom reduserte bevilgninger til lete- og feltutvikling og investeringer.

       De midler som overføres fra sokkel til Fastlands-Norge må brukes der til å legge grunnlaget for økt verdiskapning og sysselsetting

       Det er tegn til økende forskjeller i det norske samfunnet. Ved Stortingets behandling av Velferdsmeldingen sørget også stortingsflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, for å redusere støtten til enslige forsørgere. Senterpartiet fremmet i sitt økonomiske opplegg for 1996 flere forslag for å motvirke de økte forskjeller. Forslagene ville ha gitt en bedre fordeling både sosialt og geografisk.

       Tross en sterk internasjonal oppgangskonjunktur biter arbeidsledigheten seg fast på et altfor høyt nivå. Overføring av midler fra sokkelen til Fastlands-Norge vil legge grunnlag for økt verdiskapning og sysselsetting. Når arbeidsledigheten ikke går markert ned - tross en oppgangskonjunktur - er det viktig med nytenkning og alternative løsninger. Senterpartiet foreslo derfor i sitt økonomiske opplegg for 1996 tre konkrete prøveprosjekter i sysselsettingspolitikken. Dette gjaldt tiltak mot ungdomsledigheten, en kombinasjon av økt sysselsetting, større valgfrihet og bedre omsorg og en utvidet rett til etter- og videreutdanning. Større vareproduksjon på fastlandet vil bedre sysselsettingssituasjonen.

       Senterpartiet mener Norge må oppfylle Stortingets målsetting om en stabilisering av CO₂-utslippene på 1989-nivå. Dette kan oppnås bl.a. gjennom en reduksjon av produksjonen av olje og gass, satsing på ENØK-tiltak og ny energi- og miljøteknologi og en sterkere satsing på de transportformer som forurenser minst. Dessverre har stortingsflertallets - bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet - vedtak om å bygge to gasskraftverk gjort det nesten umulig å kunne oppfylle CO₂-målet. Dette forverres ved at gasskraftverkene skal fritas fra CO₂-avgift.

       Et av samfunnets viktigste oppgaver er å gi trygghet for helse og omsorg. Innen helse- og omsorgssektoren er det både mangel på penger og mangel på fagpersonell. Senterpartiet har derfor i sitt økonomiske opplegg for 1996 lagt opp til en styrking av kommuneøkonomien, både i kommuner og fylkeskommuner, for å sikre at viktige velferdsoppgaver, særlig innen helse og omsorg, blir ivaretatt. Senterpartiet har også fremmet forslag om en nasjonal handlingsplan for utdanning av helsepersonell.

Senterpartiets prioriteringer ved Revidert nasjonalbudsjett 1996

       Ved revisjonen av årets budsjett har Senterpartiet lagt vekt på følgende hovedprioriteringer:

       Senterpartiet foreslår en reduksjon av investeringene på kontinentalsokkelen på ca 3,4 mrd. kroner. Disse midlene føres over til investeringer i Fastlands-Norge med sikte på økt verdiskapning og sysselsetting.

       Regjeringen legger i Revidert nasjonalbudsjett opp til ytterligere markedsstyring av fiskerinæringen - med større enheter og færre ansatte som resultat. Dette vil innebære at fiskerienes betydning for bosettingen reduseres og at visse områder må fraflyttes.

       Senterpartiet vil legge opp til en politikk som videreutvikler våre konkurransefortrinn med nærhet til fiskeressursene. En variert flåtestruktur, med hovedvekt på kystflåten, er sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og store anlegg en kombinasjon som gir størst avkastning fra fiskeriene. Regjeringens sentraliseringspolitikk, som nå forsterkes, innebærer at konkurransefortrinnene tas vekk. Dette krever til overmål store offentlige bevilgninger.

       Senterpartiet mener at en framtidsrettet fiskeri- og oppdrettsnæring må være basert på kunnskap, fornuftig styring, lokalt eierskap og utnyttelse av de fortrinn kyst-Norge har gjennom sin spredte infrastruktur. All ny forskning bekrefter at dette vil være en strategi som sikrer en langsiktig forvaltning av fiskebestandene og gir god lønnsomhet i fiskerinæringen. Dette forutsetter at en har spredt bosetting langs kysten.

       Senterpartiet vil også framheve betydningen av lokalt eierskap i fiskeindustrien. Fjerneie vil føre til at overskudd trekkes ut fra bedrift og lokalsamfunn, med det resultat at ressurser som skal sikre den totale infrastrukturen forsvinner. Lokalt eierskap i regioner som er rike på ressurser er absolutt nødvendig for å unngå dette.

       Regjeringen foreslår i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett å kutte 600 mill. kroner på tilbakeføringene til kommuner og fylkeskommuner. Senterpartiet går imot dette kuttet. Kommunesektoren ivaretar et bredt spekter av tjenestetilbud og velferdsordninger. Dette gjelder hovedansvaret for bl.a. helsetjenestene og omsorgen for eldre, funksjonshemmede og barn. Senterpartiet mener det er viktig at kommuner og fylkeskommuner settes økonomisk i stand til å møte de viktige utfordringer de står overfor både når det gjelder løpende serviceoppgaver overfor befolkningen samt oppfølging av store kostnadstunge reformer innen utdanning, helse og omsorg.

       Senterpartiet går i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett inn for å styrke kommunenes og fylkeskommunenes økonomi med ytterligere 500 mill. kroner, storbyene med 100 mill. kroner, 50 mill. kroner til kommuner med hjemmehørende psykisk utviklingshemmede, og 200 mill. kroner til fylkesveier.

       Senterpartiet fremmer forslag om redusert rente både i Statens Landbruksbank og Statens Fiskarbank. Det er ingen grunn til at rentenivået i disse bankene skal være høyere enn renta i Statens lånekasse for utdanning. Senterpartiet foreslår å redusere rentenivået på samtlige lån i Statens lånekasse for utdanning til 6 %.

       Mange småbarnsforeldre er økonomisk hardt presset. Senterpartiet foreslår derfor å øke barnetrygden. Fjerning av momskompensasjonsordningen på viktige matvarer - som Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet gjennomfører - vil også ramme barnefamiliene urimelig hardt. Senterpartiet går derfor imot å fjerne denne ordningen.

       Dersom Norge skal kunne redusere sine miljøfarlige utslipp er det er nødvendig med en sterkere satsing på energiøkonomisering og alternative energikilder. Senterpartiet går derfor inn for at det etableres et såkalt « energifond » for satsing på forskning på alternative energikilder og å øke bevilgningene til energiøkonomisering.

Senterpartiets endringer i forhold til Regjeringens opplegg

Økte utgifter/reduserte inntekter

Reduserte utgifter/økte inntekter

7.4 HØYRE

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de budsjettkorreksjoner Høyre fremmer forslag om ved denne revideringen av Statsbudsjettet for 1996, er i tråd med det alternative budsjett som Høyre presenterte i B.innst.S.nr.I. Hovedprofilen i Høyres alternative budsjettpolitikk er:

Innledning

       Høyre tar sikte på å gi familiene større valgfrihet gjennom større råderett over egen inntekt og formue. Norge ligger i dag på et internasjonalt toppnivå når skattene måles mot verdiskapningen i økonomien. Høyre mener at vi kan oppnå et samfunn med større velferd og livskvalitet dersom en større del av verdiskapningen får bli hos familiene og bli disponert på bakgrunn av den enkeltes valg. En for høy skattlegging medfører store kostnader gjennom vridninger i økonomien som gjør nasjonen og enkeltmenneskene fattigere. Med et så høyt skatte- og avgiftsnivå som i Norge er en skattekrone hos familiene mer verd enn en skattekrone hos staten.

Bedre balanse mellom offentlig og privat sektor

       Høyres alternative statsbudsjett er skritt i retning av å jevne ut ubalansen mellom offentlig og privat sektor i Norge. Offentlig sektor legger beslag på en for stor del av verdiskapningen på bekostning av familiene og næringslivet. Den sterke ubalansen mellom offentlig og privat sektor er et demokratiproblem som Høyre tar på alvor. På sikt skal en bedre balanse oppnås ved sterk prioritering av de offentlige utgiftene kombinert med incitamenter til stabil vekst i norsk næringsliv.

       Høyre presenterer i Revidert nasjonalbudsjett en helhetlig strategi for å snu utviklingen der en stadig større del av det norske finansmarked og norsk næringsliv blir sosialisert gjennom kapitalsterke statlige selskaper. Høyre tar langsiktig privat norsk eierskap på alvor. Vi ønsker et samfunn der det offentlige konsentrerer seg om sine kjerneoppgaver. Det er urovekkende at Norge står i fare for å bli et samfunn der grensene mellom offentlige forvaltningsoppgaver og statlig eierskap og forretningsdrift blir uklare. Demokratiet er avhengig av et klart skille mellom et uavhengig næringsliv og de offentlige myndigheter som regulerer markedsøkonomien. Høyre er for et blandingsøkonomisk system, ikke en sammenblandingsøkonomi. Høyres politikk tar derfor sikte på å skape klarere maktforhold gjennom å redusere det offentlige eierskapet og legge forholdene til rette for en bred norsk folkekapitalisme.

Bedre balanse mellom dagens og morgendagens skattebetalere

       Høyre vil som et konservativt parti ta hensyn til balansen mellom en offentlig og privat sektor. Samtidig vil et konservativt parti ta hensyn til balansen mellom generasjonene. I Norge krever begge hensyn at nivået på statens utgifter reduseres. Regjeringen anslår selv i Revidert nasjonalbudsjett at statsbudsjettet ut fra et generasjonsregnskapsperspektiv burde hatt et overskudd om lag dobbelt så høyt som i det budsjettet som er lagt frem. Når dagens politikk ikke i tilstrekkelig grad innrettes etter en målsetting om en sunn byrdefordeling mellom generasjonene, betyr dette at vi skyver en større skattebyrde over på våre barn enn den vi selv er villig til å bære.

Den økonomiske utviklingen

       Det viktigste økonomiske utviklingstrekk siden Stortinget vedtok salderingen av Statsbudsjettet for 1996 er at fagbevegelsen har tatt avskjed med det « solidaritetsalternativet » som har vært Arbeiderpartiets viktigste politiske prosjekt de senere årene. Allerede før resultatene av de lokale forhandlingene er ferdig er det klart at lønnsveksten blir langt sterkere enn det som var basis for Regjeringens økonomiske opplegg. Samtidig har ledigheten falt raskere enn antatt. Det er i ferd med å bli betydelig mangel på arbeidskraft på enkelte områder. I tillegg til dette har utviklingen i privat konsum vært sterkere enn ventet. Alle disse utviklingstrekkene skulle isolert sett ha trukket i retning av et strammere finanspolitisk opplegg.

       Høyre fremmer et alternativ ved behandlingen av Revidert som legger opp til en strammere finanspolitikk enn Regjeringens budsjett. Dette er riktig av flere grunner. Før det første vil en strammere finanspolitikk bidra til å forhindre at den økonomiske veksten slår over til en situasjon med økt lønnspress og tiltagende inflasjon. En slik utvikling vil rive grunnen under det konkurranseutsatte norske næringslivet. Lavere offentlige utgifter er et viktig bidrag for at veksten i norsk økonomi skal bli varig og balansert. For det andre vil en strammere finanspolitikk skape større tiltro til norsk økonomi, lette presset på pengepolitikken og gi rom for lavere renter. Lavere renter vil gi en romsligere økonomisk situasjon både for familiene og for landets kommuner. For det tredje er en strammere finanspolitikk, med større overskudd på statsbudsjettet en forutsetning for at den norske staten skal kunne bygge opp finansielle reserver for å møte de store økonomiske uttellingene vi vil få over folketrygden i første halvdel av neste århundre. En riktig innretning av finanspolitikken er altså nødvendig hvis vi ikke vil legge for store byrder på dagens barn, som er morgendagens skattebetalere.

       Høyre er derfor ikke tilfreds med at Regjeringens politikk ikke reagerer finanspolitisk på det sterkere presset som er i ferd med å bygge seg opp i norsk økonomi. Utviklingen peker i retning av en mindre ekspansiv finanspolitikk. Regjeringens svar er imidlertid å øke den underliggende veksten i de offentlige utgiftene utover det opprinnelige budsjettet som allerede var for ekspansivt. Den underliggende veksten i de offentlige utgiftene var -0,5 % i Nasjonalbudsjettet, om lag 0 % ved salderingen og er nå 1 % i Revidert nasjonalbudsjett. Innstramningen i innenlandsk etterspørsel målt ved det olje-, aktivitets- og rentekorrigerte overskuddet som var 1 % ved fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet, nærmer seg nå 0 %. Sentralbanksjef Kjell Storvik uttalte i et foredrag til Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon 30. mai 1996 at:

       Sosialdemokratiets evne til å gjennomføre en langsiktig og ansvarlig finanspolitikk i en periode med vekst, ser ut til å svikte. Det er fare for at inflasjonsutviklingen, renteutviklingen og vår fremtidige konkurranseevne settes i fare ved at Regjeringen foreskriver en for ekspansiv finanspolitikk i en økonomi som nærmer seg full kapasitetsutnyttelse. Samtidig vil man i dagens situasjon med synkende ledighet og tiltagende press i norsk økonomi oppleve at det kan oppstå en målkonflikt mellom målet om en stabil valutakurs og målsettingen om lav inflasjon. Denne målkonflikten blir sterkere dersom finanspolitikken nå ikke strammes inn og tilpasses den økonomiske utviklingen. Dersom Regjeringen ikke viser større evne til å bringe finanspolitikken under kontroll er det risiko for at Regjeringen vil måtte vurdere et mer eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitikken, det vil si å i større grad la rentepolitikken styre konjunkturforløpet.

       Revidert nasjonalbudsjett er ikke en anledning til å ta opp hele sitt budsjettalternativ i sin helhet. Det bør likevel pekes på at et flertall for hovedpunktene i Høyres alternative budsjett, som strammere finanspolitikk og lavere skatter på arbeidsinntekt, kunne skapt grunnlag for reallønnsvekst og kjøpekraftforbedring uten at den nominelle lønnsveksten akselererer og arbeidsplasser settes i fare. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett fremmer Høyre et helhetlig opplegg som vil redusere statsbudsjettets utgifter med om lag 3 mrd. kroner inneværende år. Med flertall for dette opplegget ville den underliggende veksten i de offentlige utgiftene blitt brakt tilbake til 0 %, mens den samlede innstramningen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester ville blitt nærmere 1 %.

Prioriteringer i Revidert Nasjonalbudsjett

       Høyres forslag til omprioriteringer i forhold til Regjeringens forslag er følgende:

Utgiftsøkninger

       Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett har Høyre ønsket å prioritere følgende utgiftsøkninger:

       Høyre har de senere årene har hatt en fjerning av momskompensasjonsordningen som en del av det alternative budsjettopplegget. I disse budsjettoppleggene har imidlertid denne innstramningen overfor konsumentene vært en del av et helhetlig alternativ der skatte- og avgiftslettelser har vært en vesentlig del. Høyre har ved denne budsjettbehandlingen knyttet partiets støtte til en avvikling av momskompensasjonen opp mot en heving av barnetrygden, lavere studielånsrente og større bevilgninger til bostøtte for pensjonister. Alle disse ordningene er mer målrettet enn momskompensasjonen for enkelte matvarer.

Inndekning

       Høyre fremmer et omfattende forslag for å redusere de offentlige utgiftene. De viktigste forslagene er:

       I tillegg kommer en rekke mindre innstramninger som fremgår av tabellen over.

Høyres strategi for privat norsk eierskap

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å bruke denne anledningen til å presentere en helhetlig strategi for privat norsk eierskap. Høyre frykter at Norsk økonomi er i ferd med å forandres fra en blandingsøkonomi til en sammenblandingsøkonomi. Denne utviklingen er på kollisjonskurs med Høyres hovedsyn. Høyre ønsker maktspredning, valgfrihet for familier og privat norsk eierskap i levedyktige norske bedrifter. Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland mener derimot at maktkonsentrasjon og sammenblanding er en riktig og ønskelig utvikling. I intervju med Dagens Næringsliv 28. mai 1996 uttaler Jagland:

       Utviklingen mot en sammenblandingsøkonomi er en fare for maktbalansen i samfunnet. Statens viktigste oppgave er å fastsette regler som får markedet til å fungere best mulig. Når staten på samme tid blir lovgiver, eier og konsesjonsmyndighet undergraver staten nettopp denne sin viktigste rolle.

       Den langsiktige verdiskapningen i Norge bygger på mangfoldet og idéskapningen i de private bedrifter. Nettopp bredden av tusenvis av små og store bedrifter er grunnlaget for Fastlands-Norges verdiskapning. Vitalitet og kreativitet er kjennetegnet og styrken ved et desentralisert markedsøkonomisk system. Staten skal i utgangspunktet ikke være annet enn en passiv finansiell investor. Det Norge trenger er flere langsiktige og kompetente private investorer.

Utviklingstrekk i norsk økonomi

       En undersøkelse foretatt av Bankforeningen viser hvordan eierskapet er sammensatt i det samlede norske næringsliv. Staten eier i dag halvparten. Denne andelen betyr at norsk næringsliv er blant de aller mest statsdominerte i hele Vest-Europa.

Eierskapet i det samlede norske næringsliv

(* Paidiagram utelatt, viser: Offentlig sektor 50%, Privat sektor 44% og Utlandet 6%. *)

Kilde: Bankforeningen

       I de børsnoterte selskapene er statens eierandel mindre. Tall fra Verdipapirsentralen viser at på 90-tallet har det utenlandske og statlige eierskapet steget kraftig på bekostning av private norske foretak og privatpersoner. Det direkte statlige eierskapet på Oslo Børs har steget fra i underkant av 9 % i 1985 til å ligge godt over 20 % de senere årene. Andelen eid av norske privatpersoner og foretak er redusert med over 18 prosentpoeng på 90-tallet.

Eierskap i norske selskap notert i verdipapirsentralen

(* Figur utelatt. *)

Kilde: Verdipapirsentralen

       Når det statlige eierskapet har økt, skyldes det ikke minst Folketrygdfondets inntog på børsen. På forespørsel fra Høyre har Finansdepartementet redegjort for Folketrygdfondets posisjoner i norske selskaper. Tabellen er med på å danne et bilde av et Folketrygdfond som etter Høyres syn spiller en langt mer aktiv rolle enn den stortingsflertallet forutsatte da det tillot Folketrygdfondet å investere i aksjer.

Folketrygdfondets eierandeler og posisjoner (pr. 29. april 1996)

Kilde: Folketrygdfondet

       Folketrygdfondet fremstilles nå som en garantist for « nasjonalt eierskap ». Høyre er uenig i at statlig eierskap er det beste virkemiddel for å sikre norsk eierskap. Først og fremst må norsk eierskap fremmes gjennom en bedre skattepolitikk og en mer bedriftsvennlig linje. Statlig eierskap har alvorlige svakheter og skadevirkninger som gjør at det aldri kan erstatte privat eierskap. Det kan heller utdype problemene med manglende privat kapitaltilstrømning til norsk næringsliv.

       Folketrygdfondet forvaltes i dag på en aktiv måte. Det betyr at staten aktivt tar parti for og imot grupperinger i næringslivet. Folketrygdfondets spill i aksjemarkedet er vanskelig å avsløre fordi fondet hele tiden kan skjule seg bak forretningsmessige vurderinger. Høyre krever at Folketrygdfondet må begrense seg til å være en passiv aktør i det norske egenkapitalmarkedet.

Bankprivatiseringen

       Høyre mener staten i dag selger ut aksjer i bankene på en måte som skal sikre staten en langsiktig majoritetsposisjon. Ved særlig å legge forholdene til rette for salg av aksjene til store utenlandske investorer forsøker Regjeringen å lage en sperre mot Høyres målsetting om en fullstendig privatisering av bankene. Regjeringens strategi er åpenbart at et tungt utenlandsk eierskap i bankene skal hindre en sluttføring av privatiseringen av bankene. I desember 1995 endte salget av statlige aksjer i denne fordelingen:

Privatisering av Kreditkassen

(* Paidiagram utelatt, viser Utenlandske investorer 88 %, norske investorer 12 %. )*

       Nullstillingen av eierinteressene til de omlag 170.000 private aksjonærene i de kriserammede norske bankene ble gjennomført på en måte som i unødvendig grad svekket tilliten blant private aksjonærer. Derfor har Høyre prioritert å ta i bruk særskilte virkemidler for å gjenopprette tilliten til bankaksjer blant menigmann. Eksempler på slike virkemidler er « folkeaksjer » med en viss rabatt og en ekstra AMS-kvote for bankaksjekjøp inneværende år. En slik strategi er viktig for å legge til rette for spredt norsk eierskap i forretningsbankene.

Privat norsk eierskap

       Norsk økonomi trenger en vitalisering av det aktive private eierskapet i norsk næringsliv. Den langsiktige industrielle investoren er bedre for bedriften og samfunnet enn den statlige finansielle investoren. Dersom norsk næringsliv både skal vokse og ha en høy andel norske eiere er det påkrevet at politikken legges til rette for kompetent norsk risikokapital. I årboken for 1996 fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, SNF, skriver professor Torger Reve:

       I denne sammenhengen har statlig eierskap liten plass. Et offentlig organ som satser andres penger på næringsutvikling, kan aldri bidra med den samme grad av kompetanse og engasjement som den industrielle investor som satser egne midler på et prosjekt. Utviklingen i Norge går i retning av stadig mindre aktivt og kompetent eierskap. En slik utvikling er en fare for verdiskapningen på sikt.

Utviklingen i passivt eierskap i børsnoterte norske selskaper

(* Figur utelatt. *)

Kilde: Aftenposten (31. mai 1996).

       Et moderat innslag av passivt statlig eierskap er i dagens situasjon uunngåelig. For å redusere den statlige eierandelen er det viktigste en aktiv politikk for å utvide det norske kapitalmarkedet i hele sin bredde.

       Det viktigste enkeltvirkemiddel for å stimulere en utvikling i retning av et bredere privat norsk eierskap er å fjerne den særnorske formuesskatten.

       Høyre ser positivt på at utenlandske investorer ønsker å plassere kapital i lønnsom norsk næringsvirksomhet. Høyre er imot sterke maktkonsentrasjoner, både offentlige og private. At eierskapet er spredt, privat og kompetent er viktigere enn at det er norsk. Høyre mener likevel at sterke norske eiermiljøer er sterkt ønskelig for å oppnå at kompetanse som trengs for å utvikle ny næringsvirksomhet også finnes i Norge.

       Høyre vil vurdere nye muligheter til å konvertere institusjonelle investorer til industrielle investorer. Institusjonelle investorer bør i større grad kunne stille ressurser til rådighet for industrielle miljøer og ventureselskaper. Forsikringsmidler må forvaltes innenfor klare regler for risikotaking og porteføljesammensetning, men dette må ikke nødvendigvis utelukke investeringer for eksempel i ventureselskaper.

Privat sparing

       Den private sparingen er basisen for den private kapitaloppbyggingen. Høyre fremmer en helhetlig politikk for å styrke den private sparingen gjennom en gradvis fjerning av formuesskatten og skattefordeler for aksje- og pensjonssparing.

       Høyre ønsker en trygghetsreform hvor tilleggspensjonene spares i private fond, på individuell basis. Slik kan private norske pensjonsfond overta folketrygdfondets eierrolle. Oppbyggingen av private pensjonsfond betyr at privatiseringen av store statlige eierinteresser kan overtas av private norske aktører.

Såkapital

       Høyre fremmer i Revidert nasjonalbudsjett forslag om at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag om et fond for « såkapital » for nyetableringer bygd på offentlig og privat samfinansiering. Høyre mener et slikt fond må eies av private investorer, men at det offentlige bidrar med risikoavlastning ved å stille ansvarlig lånekapital i hvert engasjement. Staten bidrar dermed kun som en passiv finansiell investor. Statlig medvirkning nå kan utløse forpliktende privat kapital i størrelsesorden 200 mill. kroner.

Gjennomsnittlig årlig avkastning på realiserte investeringer i perioden 1986-1994 av samlet venturekapital i Nederland

(* Figur utelatt. *)

Kilde: UK Venture Capital Journal 1/96¹

       Erfaring viser at investeringer i virksomhet frem til den er drevet noen år er meget risikofylt, men av avkastningen på investeringer i senere faser er betraktelig høyere. Høyres forslag tar sikte på å bedre forholdet mellom risiko og avkastning for private investorer som setter sine midler inn i dette meget risikofylte markedet.

Tiltak for økt privat eierskap i norsk næringsliv:

Reduksjon av statens eierskap i norsk næringsliv

Styrking av det industrielle eierskapet

Styrking av folkekapitalismen

Styrking av det private institusjonelle eierskapet

7.5 SOSIALISTISK VENSTREPARTI

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil framholde:

Tradisjonell og passiv økonomisk politikk fra Regjeringen

       Disse medlemmer vil peke på at de overordnede mål i den økonomiske politikken for disse medlemmer kan oppsummeres i følgende punkter:

       Disse medlemmer viser til at de økonomiske rammene for å bekjempe arbeidsløsheten i Norge er bedre enn i de fleste andre land:

       Sammenliknet med andre land gir dette stort spillerom i den økonomiske politikken. Disse medlemmer mener rammene burde vært utnyttet mere aktivt for å få flere i jobb, og vil peke på at St.meld. nr. 2 (1995-1996) og St.prp. nr. 58 (1995-1996) etter disse medlemmers vurdering vil føre til tilnærmet status quo på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener dette er for defensivt i en situasjon med høy økonomisk vekst og økende strukturledighet.

Budsjettavtalen - Arbeiderpartiet/Høyre

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett har inngått en avtale med Høyre. Dette føyer seg inn i mønsteret i Stortinget der Arbeiderpartiet i stadig sterkere grad samarbeider med Høyre. Arbeiderpartiet har skaffet flertall sammen med Høyre for å fjerne momskompensasjonen på viktige basisvarer. Til gjengjeld har Arbeiderpartiet støttet et lavere beløp - enn moms-provenyet på 550 mill. kroner - til økt barnetrygd. Budsjettavtalen inneholder etter disse medlemmers vurdering en rekke uheldige kuttforslag. Det gjelder spesielt kuttet på 50 mill. kroner til særskilte investeringer for kollektivtrafikken i storbyene - en post som i utgangspunktet er bevilget med et lavt beløp, men som har stor miljømessig betydning. Disse medlemmer mener dette vil føre til at svært viktige prosjekter blir utsatt. Disse medlemmer ser dette kuttet som et ledd i en stadig dårligere miljøsatsing fra Arbeiderpartiets side. Også forlslaget om å kutte 2,2 mill. kroner på miljø- og næringstiltak i jordbruket føyer seg inn i dette bildet.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet nå går inn for å vurdere en markedsbasert studierente slik Høyre tidligere har foreslått en rekke ganger. Et slikt system vil være uforutsigbart, og kan på sikt skape større gjeldsproblemer for mange med utdanning. Bak et forslag om en vurdering regner disse medlemmer med at det ligger et politisk ønske om å innføre et slikt system. Disse medlemmer viser til at den sosiale boligbyggingen ble oppgitt gjennom innføringen av markedsrente i Husbanken. Dersom også studiepolitikken skal baseres på rene markedsprinsipper, mener disse medlemmer dette er et alvorlig tilbakeskritt. Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet nå nærmer seg Høyre også på dette området. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under dette punkt i denne innstillingen.

Skjevere fordeling på 1990-tallet

       Disse medlemmer viser til at fordelingen har blitt skjevere gjennom hele 1990-tallet. I en situasjon med høy vekst ser vi en utvikling der de ca 10 % fattigste sakker akterut, mens de ca 10 % rikeste legger beslag på en stadig høyere andel av lønn og formue. Disse medlemmer mener hovedårsaken til denne utviklingen skyldes politiske vedtak som er fattet de siste årene, der det er foretatt innstramminger i folketrygden som strengere vilkår for uførepensjon, redusert dekningsgrad for sykepenger, redusert støtte til enslige forsørgere, strengere regler for rett til attføringspenger etc., samtidig som det er gitt lettelser i inntekts-, kapital- og formuesbeskatningen for de mest velstående. Disse medlemmer ser det som en sentral oppgave å bekjempe forskjellsutviklingen i Norge, og fremmer derfor forslag om å stramme til på toppen i form av skatt på aksjeutbytte og et tredje trinn på toppskatten for de høyeste lønningene - i kombinasjon med et løft for de i nederste enden av fordelingsskalaen.

       Disse medlemmer viser til at inntekts- og formuesundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå slår fast at forskjellene har økt. I Ukens statistikk nr. 22/96 kommer dette klart fram:

       Disse medlemmer viser til at bildet blir det samme når sosialhjelp trekkes inn, og det korrigeres for studenthusholdninger. Tabellen under viser fordelingsutviklingen når studenthusholdningene holdes utenfor:

Alle husholdninger

       Disse medlemmer vil peke på at Inntekts- og formuesundersøkelsen gir et signifikant resultat som viser at forskjellene har økt under den nåværende regjering. Spesielt markant er den negative utviklingen for de 10 % fattigste og den kraftige positive utviklingen for de 10 % rikeste. Disse medlemmer viser til at utbetalingen av aksjeutbytte har økt kraftig hvert år siden 1992. I 1995 var utbetalingene av aksjeutbytte oppe i hele 37 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at denne skattefrie inntektskilden er meget skjevt fordelt og har stor betydning for inntektsfordelingen. Ifølge Statistisk sentralbyrå mottok de 5 % rikeste i 1994 91 % av alt utbytte. I Ukens statistikk 22/96 heter det:

       Disse medlemmer vil videre peke på at formuen er enda skjevere fordelt enn inntektene. Tabellen under er hentet fra Ukens statistikk, og viser utviklingen i finansformue fra 1985 til 1994:

       Utviklingen i formue viser også at den halvdelen av befolkningen som har minst andel av finansformuen har fått sin andel redusert fra 5 % i 1985 til 4 % i 1994.

       Disse medlemmer mener at den økende skjevfordelingen på 1990-tallet er forsterket av de omfattende skattelettene som er gjennomført for formue- og kapitalinntekter, i kombinasjon med innstramninger som har vært gjennomført i folketrygden.

       Disse medlemmer mener at velferdsstaten gjennom politiske vedtak har endret karakter de senere årene. I stadig sterkere grad vektlegges egenbetaling på viktige velferdstjenester framfor en solidarisk skattefinansiering. Etterspørselen etter nødvendige velferdstjenester gjøres dermed mer avhengig av personlig økonomi. Disse medlemmer viser til at egenbetalingen for tjenester i helsesektoren utgjorde 1,6 mrd. kroner i 1986, mens beløpet var steget til 3,4 mrd. kroner i 1994.

       Disse medlemmer mener at innstramningene i folketrygden, kombinert med høy arbeidsløshet har ført til at antallet sosialhjelpsmottakere er økt fra 60.000 i 1980 til ca 170.000 i dag, der en høy andel er under 25 år. Dersom denne utviklingen ikke snus mener disse medlemmer at dette vil føre til økende forskjeller i framtiden.

       Disse medlemmer viser til at inntekt og formue blir skjevere fordelt. Kombinert med et skattesystem som på enkelte områder bidrar til å øke forskjellene etter skatt - gjennom den store differansen i skattesats på arbeids- og kapitalinntekter - gir dette et mer lagdelt samfunn. Disse medlemmer mener denne utviklingen må snus gjennom politiske vedtak, og vil spesielt peke på at det må innføres et mer rettferdig skattesystem, skatten på sykdom må bygges ned, frynsegodekulturen i næringslivet må bekjempes, det bør utarbeides minstenormer for sosialhjelp og innstramningene i velferdsordningene bør rettes opp.

Økt strukturledighet - den økonomiske veksten reduserer ledigheten helt marginalt

       Fortsatt er ledigheten i Norge urovekkende høy, og Regjeringen peker i nasjonalbudsjettet selv på at strukturledigheten har økt som en følge av høy og vedvarende langtidsledighet. Disse medlemmer mener det viktigste strukturelle tiltaket for å skaffe flere arbeidsplasser er å iverksette ulike ordninger for å dele arbeidet. Slike tiltak vil være tilpasset en ny teknologisk utvikling, samtidig som det skaper grobunn for nødvendig vedlikehold og kompetanseheving av arbeidsstyrken og gir arbeid til flere. Disse medlemmer viser til at utviklingen på arbeidsmarkedet de siste 15 årene har styrket teorien om at ledigheten går lettere opp enn ned. Selv ikke med rekordvekst i økonomien går ledigheten særlig mye ned. Disse medlemmer mener derfor at arbeidsløsheten ikke er noe forbigående fenomen som lar seg løse bare « drahjelpen fra utlandet » blir stor nok eller « konkurranseevnen » er bedret tilstrekkelig. Disse medlemmer mener det må mere grunnleggende endringer til, og at deling av arbeid og etterutdanning må stå helt sentralt i en strategi for å redusere ledigheten.

       Disse medlemmer vil peke på tre forhold:

Farvel til miljømålsettingene

       Disse medlemmer er bekymret for den økende miljøforurensingen, det høye oljeutvinningstempoet og oljeavhengigheten i norsk økonomi. Disse medlemmer mener investeringene i oljesektoren burde vris over til andre investeringer i Fastlands-Norge. Ved å investere i nødvendig infrastruktur, utvikling av alternative energiformer og øvrige næringspolitiske tiltak ville oljeavhengigheten blitt redusert og økonomien brakt nærmere målsettingene om en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av naturressursene.

       Disse medlemmer mener det er spesielt alvorlig at Regjeringen, og stortingsflertallet, går inn for å bygge to gasskraftverk i Norge. Disse kraftverkene vil slippe ut om lag 2,1 mill. tonn CO₂ - et utslipp tilsvarende 700.000 biler pr. år. Gasskraftverkene vil isolert sett øke Norges utslipp av CO₂ med 5-6 %. Disse medlemmer konstaterer dermed at stortingsflertallet har forlatt målsettingen om å stabilisere CO₂-utslippene på 1990-nivå innen år 2000. Disse medlemmer mener det foreligger alternativer både til oljeutvinningspolitikken og til vedtaket om å bygge to gasskraftverk - alternativer som er bedre både i forhold til miljø og sysselsetting.

       Disse medlemmer mener det burde vært satset mye mere aktivt på en mindre forurensende energipolitikk som vil stille Norge i en mer offensiv posisjon med tanke på framtiden. Disse medlemmer legger også vekt på å vri skattesystemet i « grønn » retning, og viser blant annet til forslagene i « Grønn skattekommisjon ». Beregninger som er foretatt av dette utvalget viser at en slik omlegging vil kunne ha en positiv effekt både på miljøet og på sysselsettingen.

Kommuneøkonomien

       Disse medlemmer mener at Regjeringens opplegg for kommunesektoren fører til at både primærkommunene og fylkeskommunene får strammere rammer. Inndragningen av 600 mill. kroner som en følge av økt skatteinngang og økte gebyrinntekter vil ramme kommuner med lav skatteinngang spesielt hardt. Kommunesektoren vil i tillegg få økte utgifter som en følge av lønnsoppgjøret.

       Disse medlemmer mener Regjeringen burde ha lagt opp til en reell styrking av kommunesektoren og unnlatt å trekke inn 600 mill. kroner. Disse medlemmer mener en satsing på kommunesektoren vil øke mulighetene for å få redusert arbeidsledigheten. Gjennom denne sektoren kan mange sysselsettes med viktige oppgaver innenfor f.eks. helse, omsorg, utdanning og miljø.

       Disse medlemmer mener at et resultat av Regjeringens politikk har vært at kommunesektoren har måttet øke gebyrer og avgifter. Dette har en uheldig fordelingsprofil. Også bruken av egenandeler har økt i kommunene. Disse medlemmer mener en slik politikk bidrar til å øke forskjellene.

Sosialistisk Venstrepartis forslag

       Sosialistisk Venstrepartis forslag i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett og Revidert statsbudsjett er rettet inn mot en mer rettferdig fordeling, økt sysselsetting og en bedre miljøprofil. Sosialistisk Venstreparti legger opp til bedre økonomiske rammer for kommunene, satsing på utdanning, miljø og å bekjempe utviklingen i retning av økte forskjeller.

Satsing på kommunene

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å øke de utgiftsutjevnende tilskuddene til kommunene med i alt 1.100 mill. kroner - fordelt på 675 mill. kroner til kommunene og 425 mill. kroner til fylkeskommunene. I tillegg fremmes det forslag om å øke skjønnsmidlene til storbyer med 100 mill. kroner. Disse byene har problemer med å balansere sine budsjetter, og har dermed behov for ekstraordinære midler.

       Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at økte bevilgninger til kommunene vil bidra til økt aktivitet i kommunene med betydelig sysselsettingseffekt. En satsing på kommune-Norge vil også bidra til å utligne de betydelige forskjellene som finnes i kommunenes velferdstilbud. Bedre økonomiske rammer i kommunene gir et godt grunnlag for å bekjempe utviklingen i retning av fattigdom for enkelte grupper i Norge.

Utjamning i forskjells-Norge

       Sosialistisk Venstreparti har på bakgrunn av tilgjengelig statistikk og undersøkelser pekt på at forskjellene i Norge har økt. Spesielt markant er utviklingen i retning av 10 % på toppen som mottar en stadig større andel av inntekt og formue, mens de 10 % nederst på fordelingsskalaen får stadig mindre.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag med sikte på å forandre denne utviklingen. Økte rammer for kommunene er viktig for dem som er avhengig av velferdstjenester.

       Sosialistisk Venstreparti foreslår å øke midlene til sysselsettingstiltak med 50 mill. kroner. Dette er viktig i en situasjon der ledigheten bare går marginalt ned, samtidig som strukturledigheten har økt som en følge av høy og vedvarende langtidsledighet. Sysselsettingstiltakene er spesielt viktige for langtidsledige og de med lav kompetanse.

       Sosialistisk Venstreparti foreslår dessuten å øke bostøtten med 50 mill. kroner, boligtilskuddene med 50 mill. kroner, og å redusere renta i Lånekassa for alle lån med 1 %.

       I andre enden av fordelingsskalaen foreslår Sosialistisk Venstreparti å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte på mottakers hånd, og å innføre et nytt tredje trinn på toppskatten for spesielt høye lønninger. Dette vil bidra til en mer rettferdig og solidarisk utvikling.

Utdanning og studiefinansiering

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å opprette 2.000 nye studieplasser ved høyskolene, i tillegg til 60 mill. kroner i økt driftsstøtte til høyskolene. Disse er i en vanskelig økonomisk situasjon, og en bedring her er et meget viktig tiltak for også å få realisert vedtaket om åpne universiteter.

       Sosialistisk Venstreparti foreslår å bevilge 50 mill. kroner til etterutdanning av lærere i forbindelse med grunnskolereformen. Etterutdanning er en forutsetning for at reformen skal få et godt kvalitetsmessig innhold.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å senke renta på både gamle og nye lån i Lånekassa med 1 %. Dette er nødvendig på bakgrunn av de generelle markedsrentene, og på bakgrunn av at mange har store tilbakebetalingsproblemer og høy gjeldsbyrde.

       Sosialistisk Venstreparti ser det som viktig at tradisjonelle håndverksfag ikke forsvinner med Reform 94, og fremmer forslag om at det opprettes et sekretariat for å ta vare på disse fagene.

Satsing på alternativ energi/enøk - redusert oljeavhengighet

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å opprette et energifond for å investere en del av overskuddet fra petroleumsvirksomheten i samfunnsmessig lønnsom virksomhet knyttet til energiøkonomisering, økt energieffektivitet og introduksjon av rene energiteknologier.

       Sosialistisk Venstreparti foreslår å bevilge i alt 380 mill. kroner til enøkformål og satsing på fornybar energi.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer også forslag om å redusere investeringene og leteaktiviteten i petroleumsvirksomheten med til sammen 1.985 mill. kroner. 1.485 mill. kr. av dette er en direkte konsekvens av at Sosialistisk Venstreparti går imot utbygging av Åsgard-feltet. I tillegg til Åsgard har Sosialistisk Venstreparti gått imot utbygging av Norne- og Njord-feltene.

       Sosialistisk Venstreparti mener den beste formen for oljefond består i å utsette beslutninger om oljeutvinning til framtidige generasjoner. Reduksjonene i oljeinvesteringer som Sosialistisk Venstreparti fremmer må ses i sammenheng med satsingen på enøk og alternative energiformer. I tillegg til andre alternative investeringer bl.a. innenfor utdanning.

Andre viktige forslag

       Sosialistisk Vesntreparti foreslår å styrke barnehagetilskuddene med 100 mill. kroner. Barnehageprisene varierer stort fra kommune til kommune - f.eks. er barnehageplasser i Bergen og Oslo nesten 1.000 kroner dyrere enn et tilsvarende tilbud i Aust-Agder eller Finnmark. Sosialistisk Venstreparti vil redusere oppholdsbetalingen.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å kutte 37,5 mill. kroner i tilskudd til sysselsetting av sjøfolk innenfor NIS. På bakgrunn av at det nå er innført 0-skatt for norske rederier er grensen nådd for hva som skal tilfalle norske redere av subsidier. Sosialistisk Venstreparti mener i tillegg at NIS tenderer til å være et rent bekvemmelighetsregister, og gikk imot opprettelsen av dette.

       Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om å bevilge 2,5 mill. kroner til et prosjekt for barnas uterom for å utvikle skolenes uterom i forbindelse med 6-åringsreformen.

       Sosialistisk Venstreparti foreslår videre å gå imot en rekke små kutt på Miljøverndepartementets område; foreslår å øke støtten til fylkeskommunenes helse- og sosialtjeneste og bevilge økte midler til handlingsplan for funksjonshemmede og psykisk helsevern.

       Sosialistisk Venstreparti går inn for å øke bevilgningene til rassikring og fylkesveier med totalt 90 mill. kroner.

Balansen

       Sosialistisk Venstreparti foreslår endringer på utgifts- og inntektssiden innen samme budsjettbalanse som Regjeringens forslag.

7.6 Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til B.innst.S.nr.I (1995-1996) der Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 1996 framkommer. Kristelig Folkeparti hadde der følgende hovedsatsingsområder:

       Disse satsingsområdene ble også lagt til grunn for partiets prioriteringer ved salderingen av budsjettet for 1996, og er videreført i denne innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett.

       Disse medlemmer vil peke på at ved behandlingen av stats- og trygdebudsjettet sist høst ble flere av forslagene fra Kristelig Folkeparti nedstemt. Mange av disse forslagene vil ikke bli gjentatt nå, under henvisning til at dette er en budsjettrevisjon og ikke en fullstendig ny budsjettbehandling. Det vil imidlertid bli tatt opp forslag på områder hvor disse medlemmer anser det som særlig viktig å justere aktiviteten eller starte opp aktivitet i løpet av 1996.

Utviklingen i norsk økonomi

       Disse medlemmer har merket seg at fremstillingen i meldingen om Revidert nasjonalbudsjett bærer preg av en gunstig økonomisk utviklingen både i privat og offentlig sektor. Selv om eksportveksten for Fastlands-Norge er noe svakere og industriinvesteringene ligger an til å bli noe lavere enn i 1995, er utsiktene likevel gjennomgående positive. Etter flere år med jevnt forbedret konkurranseevne er denne noe svekket fra og med 1995.

       Disse medlemmer viser til at det ennå er for tidlig å si noe sikkert om hvor sterkt resultatet av årets inntektsoppgjør vil slå ut på de ulike bransjers konkurranseevne. Årets lønnsoppgjør representerer imidlertid et brudd med « moderasjonslinjen », og det er uvisst om dette kan bli kompensert ved forbedret produktivitet. Disse medlemmer vil likevel gi anerkjennelse til arbeidslivets parter. De har gjennomført inntektsoppgjøret uten langvarige og kostbare konflikter som kunne svekke tilliten til norsk næringsliv. Norske bedriftsledere bør i en viss grad ta ansvar for at det ved årets inntektsoppgjør ikke var mulig å føre den solidariske « moderasjonslinjen » videre, ettersom en del av dem har fritatt seg selv fra en slik ønsket moderasjon.

       Disse medlemmer vil peke på at inntektsoppgjøret i det offentlige denne gang særlig har løftet opp lavtlønns- og kvinneyrkene på en god måte, og det mener disse medlemmer var riktig. Totalrammen er blitt vel 1 % høyere enn det som var forutsatt i det salderte budsjettet, men det synes i noen grad å kunne bli kompensert ved den økte skatteinngangen. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det ikke nødvendigvis er slik at økte utgifter følges opp med økte inntekter i den enkelte kommune.

       Disse medlemmer viser til at en av de store utfordringene i norsk økonomi er å holde en lav prisutvikling slik det har vært de siste årene. Den høye rammen for inntektsoppgjøret og pressproblemer innen enkelte bransjer som bygg og anlegg skaper klart en fare for høyere inflasjon. Det er grunn til å tro at bedriftenes behov for å velte over økte lønnskostnader i prisene, ikke er så uttalt i dagens situasjon. Det kan i sum bety en betydelig økt kjøpekraft for norske forbrukere. En økning i kjøpekraften kan igjen gi en innenlandsk stimulans til arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer vil understreke at primærnæringene er viktige for bosetting og verdiskapning i hele landet. Det må etter disse medlemmers oppfatning legges opp til at inntektsutviklingen i landbruket følger inntektsutviklingen forøvrig i samfunnet. Disse medlemmer er meget betenkt over den lite avvisende linje som myndighetene legger opp til gjennom årets jordbruksoppgjør. En politikk som fremmer sentralisering og industrielt landbruk er et brudd med de landbrukspolitiske tradisjoner og de naturgitte forutsetningene her i landet.

       Disse medlemmer vil peke på at situasjonen for fiskeri- og oppdrettsnæringen er generelt god, men drifts- og forsyningssituasjonen har vært usikker for deler av fiskeforedlingsindustrien, særlig i Finnmark. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen følger opp det treårige program for fiskeforedlingsindustrien som Kristelig Folkeparti var med å ta initiativ til. Disse medlemmer vil støtte programtiltakene, men det er viktig at eventuelle strukturtilpasninger som SND legger opp til, blir gjort i samforståelse med næringen i de regionene det berører.

Sysselsetting og arbeidsmarked

       Disse medlemmer viser til budsjettbehandlingene for de foregående år der Kristelig Folkeparti har medvirket til å vedta budsjetter med en ansvarlig ramme og med en innretning som skulle bidra til å øke yrkeskompetansen og bedre sysselsettingen. Det har vært en satsing på å stimulere til vekst i privat sektor samt å ha et tilstrekkelig omfang av tiltak i kommuner og tiltak som arbeidsmarkedsetaten står for.

       Disse medlemmer har konstatert at sysselsettingen siden 1994 har hatt en bedring og at ledigheten har hatt en nedgang. Samtidig vil disse medlemmer understreke at problemene for unge og langtidsledige fortsatt er betydelige og ikke må glemmes. De sosiale problemene for grupper av langtidsledige er forsterket fordi deres økonomiske situasjon gradvis er blitt dårligere samtidig som selvtilliten svekkes og yrkesidentitet og yrkesstolthet blir borte.

       Disse medlemmer legger stor vekt på å motvirke ungdoms- og langtidsledighet, og det er bakgrunnen for forslaget om å frita lærlinger for arbeidsgiveravgift og en utvidelse av antall studieplasser ved statlige høyskoler.

       Disse medlemmer vil videre understreke at den generelle erfaring viser at arbeidsplassveksten først og fremst kommer i små og mellomstore bedrifter. En bedring av rammebetingelsene for disse er derfor det beste tiltak som kan gjøres for en styrket sysselsetting og verdiskapning. Kristelig Folkeparti har i denne sammenheng bla. pekt på viktige tiltak som å:

       Disse medlemmer viser til forslag som Kristelig Folkeparti har fått vedtatt i Stortinget. Det er ønskelig at disse forbedringene i rammebetingelsene kan skje raskest mulig for å legge til rette for vekst i de mindre bedriftene under de konjunkturbetingelser som nå er.

       Disse medlemmer vil også understreke betydningen av at man i privat sektor og i det offentlige på en bedre måte kan utnytte den kompetanse som innvandrerne representerer her i landet. Dette avhenger bl.a. av om de kan få en norskopplæring som er faglig godt tilrettelagt.

Kommuneøkonomien

       Disse medlemmer vil peke på at det er kommunene og fylkeskommunene som har hovedansvaret for å bygge ut et tilstrekkelig tjenestetilbud til befolkningen. Dette innbefatter bl.a. utbygging av helsetjenester og ulike tilbud til eldre, funksjonshemmede og barn. Det er av avgjørende betydning at det er et samsvar mellom pålagte oppgaver og tilførte ressurser fra staten for at kommunesektoren skal makte de store og omfattende oppgavene de er ansvarlig for.

       Disse medlemmer viser til at kommunesektoren står overfor store utfordringer de neste årene. Det økende antall eldre over 80 år betyr at tjenestetilbudet i hjemmene og sykehjemstilbudet må økes i årene fremover. Kortere ventetidsgaranti for sykehusbehandling og grunnskolereformen vil også kreve store økte ressurser. Disse medlemmer mener det er helt nødvendig at kommunesektoren sikres en solid økonomi slik at de kan ivareta disse store utfordringene på en tilfredsstillende måte.

       Disse medlemmer vil peke på at selv om det generelle bildet av kommuneøkonomien er positivt, er det store variasjoner fylker og kommuner imellom. Disse medlemmer vil derfor stemme imot Regjeringens forslag om å redusere overføringene til kommunesektoren med 600 mill. kroner. I tillegg vil disse medlemmer foreslå å øke de øremerkede bevilgningene til eldreomsorgen med 200 mill. kroner og til pasientbehandling i sykehus med 200 mill. kroner. Det foreslås også å styrke tilbudet til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede med 50 mill. kroner. Av disse skal 15 mill. kroner gå til Kristiansund kommune som er i en svært vanskelig økonomisk situasjon og som har ansvar for et høyt antall sterkt pleietrengende psykisk utviklingshemmede i kommunen.

Familiepolitikk

       Disse medlemmer vil understreke at familiepolitikken er høyt prioritert av Kristelig Folkeparti. Familien er den grunnleggende enhet for fellesskap og sosialt liv og har stor betydning for barns oppvekstvilkår. Det er viktig at barna får mulighet til å vokse opp i trygge omgivelser og i en sammenheng der foreldrene har tid og ressurser til å gi dem en god oppvekst.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti en rekke ganger har fremmet forslag i Stortinget om en kontantstøtte til småbarnsforeldre. Dette ville gitt småbarnsforeldre en større valgfrihet med hensyn til omsorgsform og arbeidsaktivitet i og utenfor hjemmet mens barna er små. Kristelig Folkeparti går inn for at kontantstøtte skal gis til alle familier med barn under skolealder uten fulltids barnehageplass og med et beløp som tilsvarer den statlige driftsstøtten til barnehager. Støtten bør også utbetales til de som har deltidsbarnehageplass, men da reduseres i forhold til barnets oppholdstid i barnehagen. Disse medlemmer vil komme tilbake med forslag om kontantstøtte i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens forslag om å fjerne momskompensasjon på matvarer, innebærer en klar forverring av barnefamilienes økonomiske levekår. Dette er en politikk disse medlemmer er sterkt uenig i. Disse medlemmer vil derfor gå imot å fjerne momskompensasjonen. Dersom dette likevel skulle bli vedtatt vil disse medlemmer foreslå en kraftig økning av barnetrygden. Det foreslås kr 1.000 pr. barn pr. år.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre våren 1994 fremmet forslag om en ordning med omsorgspermisjon for foreldre med barn under skolealder, etter mønster av ordningen med vikarplass for arbeidsledige. Dette Dok.nr.8-forslaget dannet bakgrunnen for det vedtak Stortinget fattet sist høst om en forsøksordning med omsorgsvikariat. En ordning med omsorgsvikariat er både et familiepolitisk tiltak og et arbeidsmarkedstiltak. Det vil gi foreldre med små barn mulighet til å ta permisjon fra arbeid med lønn i 10 måneder og på den måten få mer tid sammen med barna. Samtidig gir dette arbeidsledige viktig arbeidserfaring.

       Disse medlemmer er glad for at Regjeringen nå foreslår en forsøksordning med omsorgsvikariat, og slutter seg i hovedsak til det opplegget Regjeringen nå antyder. Regjeringens opplegg synes imidlertid å legge noe for stramme rammer for ordningen. Det er nødvendig å ha et regelverk som praktiseres fleksibelt. Det må f.eks. være mulig å åpne for interne opprykk innad i en bedrift slik at en arbeidsledig kan nyttes i annen stilling i bedriften gjennom ordningen med omsorgsvikariat. Det må også vises nødvendig romslighet med hensyn til den arbeidslediges faglige kvalifikasjoner.

       Disse medlemmer vil foreslå å utvide forsøksordningen slik at den kan prøves ut i noen flere fylker, og foreslår at det brukes 100 mill. kroner mer på forsøket. Det vises for øvrig til merknader om dette annet sted i innstillingen.

       Disse medlemmer viser for øvrig til det viktige arbeidet familievernkontorene gjør overfor familier i krisesituasjoner. Dette er den eneste instans som har familien som hovedsatsingsområde. Det er nødvendig å bygge ut kontorene slik at ventetiden for de som trenger hjelp kan reduseres. Det fremmes forslag om å øke bevilgningen til familievernkontorene med 6 mill. kroner.

Helse- og omsorgspolitikken

       Disse medlemmer viser til at det fortsatt er lange ventelister i sykehusene. Det er viktig at sykehusene nå settes i stand til å utvide aktiviteten slik at den nye ventetidsgarantien som Stortinget har vedtatt kan innfris. Det foreslås derfor å øke bevilgningen til pasientbehandling i sykehus med 200 mill. kroner.

       Disse medlemmer viser til at mange eldre og funksjonshemmede ikke får den hjelp de trenger. Målet må være at alle skal få hjelp når behovet melder seg uten å måtte vente i uakseptabel lang tid. Fortsatt er imidlertid både tilbudene om hjemmetjenester og institusjonstilbudene for eldre for dårlig utbygd i mange kommuner. Det er heller ikke akseptabelt at over 15.000 eldre må bo på flersengsrom. Enerom til alle som ønsker det er en viktig rettighet for de eldre. Det fremmes forslag om å øke bevilgningen til omsorgstilbud i kommunene med 200 mill. kroner og bevilgningen til tiltak for hjemmeboende, psykisk utviklingshemmede med 50 mill. kroner. Dette vil kunne være med å øke tilbudene rundt om i kommunene for grupper som i dag ikke får tilstrekkelig hjelp.

       Disse medlemmer kan ikke støtte Regjeringens forslag om å redusere bevilgningen til handlingsplan for funksjonshemmede med 5 mill. kroner. Det gjenstår fortsatt mye før de funksjonshemmede har de samme muligheter til å delta i samfunnet som andre grupper. I denne sammenheng kan særlig nevnes tilgjengeligheten for funksjonshemmede i offentlige bygninger. Disse medlemmer fremmer også forslag om å øke bevilgningen til personlige assistenter for funksjonshemmede.

       Disse medlemmer vil peke på at det rundt omkring i mange kommuner arbeides med å få i stand forebyggende tiltak innenfor rusomsorgen. Det er viktig at det offentlige støtter dette arbeidet. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke bevilgningen til edruskapsarbeid i kommunene med 10 mill. kroner. Det foreslås også å bevilge 1 mill. kroner ekstra til Marita-stiftelsen.

Utdanning - en investering i kompetanse for framtida

       Disse medlemmer vil understreke at en satsing på utdanning er en investering i kompetanse for framtida. Kristelig Folkeparti er opptatt av å ha et utdanningssystem med høy kvalitet, godt og tidsmessig utstyrt, og med engasjerte og høyt kompetente medarbeidere. Også i denne budsjettrevisjonen har Kristelig Folkeparti ønsket å prioritere utdanning. Disse medlemmer fremmer forslag om 2.000 flere studieplasser innen profesjonsutdanningene i høgskolesektoren, og vil tilføre høgskolene 70 mill. kroner i driftsmidler for å sikre kvaliteten på studiene.

       Disse medlemmer er opptatt av å gi studentene stabile og rimelige rammevilkår for å ta utdanning. Her er studiefinansiering særlig viktig. Kristelig Folkeparti har prioritert å øke stipendandelen og vil fremme forslag om ytterligere økninger ved behandlingen av statsbudsjettet for 1997. Rentevilkårene er et annet viktig element, og disse medlemmer foreslår å senke renta med 1 % på nye og gamle lån allerede nå. Disse medlemmer vil peke på at låntakere som nå begynner å ha 7 år gamle lån, er låntakere som har stor gjeld på grunn av liten stipendandel. Dette taler for at delingen mellom nye og gamle lån på sikt må fjernes fordi rentebelastningen på gamle store lån blir for stor for stadig flere låntakere i Statens lånekasse for utdanning. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette spørsmålet ved senere budsjettbehandlinger.

       Disse medlemmer minner om at vi nå er midt inne i en omfattende reform i videregående opplæring, og at vi starter på en grunnskolereform. I en slik prosess er det viktig å være åpen for endringer som kan gjøre reformene bedre. Samtidig er det viktig å unngå at reformene får utilsiktede virkninger og uheldige utslag. Problemene for de små fag i videregående opplæring er et slikt område. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer foreslår å gi tilskudd til nye landslinjer ved en del utvalgte videregående skoler for å sikre at disse små og kostbare utdanningstilbud blir gitt. Videre fremmer disse medlemmer forslag om å styrke bevilgningene til etterutdanning av lærere i forbindelse med Grunnskolereformen 1997 med 50 mill. kroner.

Satsing på fornybar energi og friluftsliv

       Disse medlemmer er opptatt av å følge opp den satsing på energiøkonomisering og fornybare energikilder som Stortinget har gått inn for ved behandlingen av Klimameldingen. En slik satsing gjør det mulig å utnytte det potensial som ligger i effektiv bruk av energikildene, samtidig som det bidrar til å gjøre oss mindre avhengige av fossile energibærere. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om 50 mill. kroner til en tilskuddsordning for bruk av bioenergi.

       Mulighet til å utøve friluftsliv er av stor betydning for mange menneskers velvære. Det er derfor beklagelig at Regjeringen går inn for å redusere bevilgningene til friluftslivformål med 12 mill. kroner ved denne budsjettrevisjonen. Disse medlemmer vil gå imot en slik budsjettreduksjon. (Se oppstilling neste side).

Oppstilling over ulike forslag til påplusninger/reduksjoner fra Kristelig Folkeparti

7.7 Venstre

       Komiteens medlem fra Venstre ser Regjeringens framlegg til Revidert nasjonalbudsjett som et uttrykk for at norsk økonomi for tiden er inne i en svært god utvikling. De fleste av de i meldingen omtalte utviklingskurver peker i riktig retning, og det synes å være en utbredt oppfatning i befolkningen at de fleste får ta del i den økonomiske oppgangen. Husholdningene har mer å rutte med, parallelt med at store deler av næringslivet gjør det svært bra. Dette er selvsagt positivt og bidrar til å legge et godt grunnlag for en videre positiv utvikling i årene som kommer. Samtidig er det all grunn til å påpeke at hovedårsaken til Norges eksepsjonelt sterke økonomiske posisjon er å finne i en oljeutvinningstakt som innebærer et uttak av ikke-fornybare ressurser som i et generasjonsperspektiv ikke er bærekraftig. Blant annet befinner årets lønnsoppgjør seg åpenbart i overkant av hva vi kan tillate oss, både med hensyn til den kortsiktige konkurranseutvikling, og med hensyn på et mer langsiktig ressursforvaltningsperspektiv. Lønnsfesten har sitt motsvar i historisk høye eierutbytter i næringslivet. Dette er ikke en linje Norge kan følge i mange år før vi igjen vil stå overfor store problemer. Vi kan ikke som land basere oss på at vi kan fortsette med å betale oss gjennom konjunktursvingninger med overutnyttelse av våre, i et noe lengre perspektiv, knappe lagerressurser.

Omstilling og fornyelse

       Dette medlem ser som en hovedutfordring at Norge de nærmeste årene utnytter vår helt unike økonomiske posisjon til en omfattende omstilling og fornyelse av viktige deler av samfunnet. Fire særlig viktige områder må være:

Mangfoldig og omstillingsdyktig næringsliv

       Dette medlem mener det er de små bedriftene Norge må satse på for å nå et mål om et variert og omstillingsdyktig næringsliv som kan legge grunnlaget for verdiskaping og nye arbeidsplasser i framtida. Det er de små bedriftene som står for hovedtyngden av de nye private arbeidsplassene som skapes. Det er nærmest « artsspesifikt » at veksten i de små bedriftene medfører nye arbeidsplasser. Hos de store selskapene er det snarere rasjonalisering og effektivisering med nedgang i sysselsettingen som resultat, som skaper vekst. Vi trenger private virksomheter som kan ta i bruk ressursen arbeidskraft som blir rasjonalisert bort andre steder.

       Dette medlem vil framholde at vilkårene for de som har initiativ og innsatsvilje til å skape en arbeidsplass for seg selv og noen til, må bedres dramatisk. Det må bli enklere å etablere og drive en liten virksomhet. Behovet for offentlig kontroll og byråkrati må veies opp mot verdien av den innsatsen som blir lagt ned i den enkelte bedrift. Det offentlige må oppleves som en medspiller som verdsetter det arbeidet som blir gjort, heller enn en aktør som av mange oppleves som en belastning. En reduksjon av skjemaveldet og detaljbestemmelser tilpasset de større aktørene i næringslivet må være en klar målsetting. På samme måte må skattebestemmelsene ikke medføre merbelastninger på bedrifter med aktive eiere. Delingsmodellen for aktive eiere i aksjeselskaper må fjernes som det viktigste bidraget til dette.

Styrke det sivile samfunnet

       Dette medlem mener at samfunnet må bygge på og opp under de små enheter i hverdagslivet så som familien, heimen, folks private liv og omsorg og ansvar for hverandre og seg selv. Individuelle eller individuelt tilpassede løsninger må være utgangspunktet når folk skal få skape sitt eget gode liv. Fellesskapet må ikke presse seg på og ta over oppgaver som helt fint kan løses av den enkelte og familien selv. Det offentliges bidrag må være supplerende til de sivile løsninger folk finner i sitt eget liv. Det offentliges bidrag må heller ikke på alle områder forutsette offentlig drift av tilbud til befolkningen. Ofte kan det offentlige, i samspill særlig med frivillige og ideelle organisasjoner, stimulere til aktivitet også utenfor den offentlige sfære.

       Dette medlem mener at en ny strategi for arbeids- og oppgavefordeling mellom det offentlige, det private og den frivillige sektor vil presse seg fram som en følge av at vi når grensene for hvor stor den offentlige virksomhet kan være. Det er ikke en bærekraftig utvikling om offentlige skattefinansierte velferdsgoder skal fortsette å vokse like sterkt i framtiden. Ønsket om en rasjonell og effektivt fungerende økonomi vil på et eller annet tidspunkt komme i konflikt med de offentlige velferdsoppgavenes andel av økonomien. Også av denne årsak er det nødvendig å søke andre former for oppgaveløsning.

       Det er behov for reformer i forhold til å gi familiene mer valgfrihet i forhold til hva slags løsninger man ønsker når det gjelder omsorg for barn og eldre familiemedlemmer. Ordningen med omsorgsvikariater som nå blir innført er et skritt i retning av dette. Det må være et mål å sette foreldre og pårørende økonomisk i stand til å ta på seg det man måtte ønske av omsorg for barn og pleietrengende.

En grønnere økonomi

       Dette medlem viser til utredningen fra Grønn skattekommisjon NOU 1996:9 om grønne skatter - en strategi for bedre miljø og høy sysselsetting. Kommisjonen har utført et banebrytende arbeid som er med på å gi tung faglig støtte til tanker om et skatteskifte fra « røde » skatter og avgifter, særlig på arbeidsinnsats, til « grønne » skatter og avgifter på forurensing og ressurssløsende forbruk. Venstre har i mange år tatt til orde for et slikt skatteskifte, og vil legge viktige deler av kommisjonens arbeid til grunn for videre arbeid.

       Skal vi redde naturmiljøet er vi avhengige av at forskjellige innsatsfaktorer og forurensende utslipp for framtiden får en pris som reflekterer den påvirkning de har på miljøet. På den måten blir det lønnsomt å være miljøvennlig, og ulønnsomt å forurense. Bare på en slik måte kan markedskrefter og miljøhensyn gå hånd i hånd.

       Samtidig må prisen på arbeidskraft reduseres, for å stimulere til øket sysselsetting og gi rom for økte miljøavgifter. Særlig for småbedrifter vil en lettelse i arbeidsgiveravgiften ha stor betydning for kostnadene.

       Det er viktig at et skatteskifte kan gjennomføres uten at det totale skattetrykket økes. Det er en forutsetning for miljøavgifter om de skal virke at de er av en viss størrelse. Samtidig må lettelsene på « røde » skatter være reelle for å sørge for at næringsliv og privatpersoner har et reelt valg i forhold til å legge om til et mer miljøvennlig forbruk.

Løs opp etableringsklemmen

       Unge mennesker som etablerer seg er på svært mange områder blant de store tapere i velferdsutviklingen. Høye kostnader ved bolig- og familieetablering faller sammen med store kostnader knyttet til tilbakebetaling av studielån, kostnader ved småbarn m.m. Nivået på kostnadene er til dels tilfeldig for den det angår. Svært mye er avhengig av rentenivå, prisstigning, verdien av rentefradrag etc. som den enkelte har lite kontroll over. Om man ser utviklingen i et litt lengre perspektiv finner man en systematisk skjev fordeling til ugunst for de som er unge i etableringsfasen i dag sammenlignet med de som etablerte seg særlig på 60- og 70-tallet.

       Det er av avgjørende betydning at samfunnet utvikler ordninger som motvirker at unge mennesker kommer inn i en ond sirkel der en vanskelig økonomisk situasjon får uønskede konsekvenser for bl.a. samlivsforhold. Unge mennesker må kunne føle at også de er velkomne til å ta del i et mer etablert samfunnsliv med de muligheter og forpliktelser dette medfører.

       Det er særlig Statens Lånekasse for utdanning og Husbanken som er de virkemidler samfunnet har overfor etableringsgenerasjonens vilkår. Kostnadene ved utdanning må reduseres, og Husbanken må omgjøres til en sosial boligbank for unge som kjøper bolig for første gang.

Revidert nasjonalbudsjett

       Dette medlem legger til grunn at revisjon av nasjonalbudsjettet i hovedsak bør handle om revisjon av nasjonalbudsjettet. I tråd med nye utviklingstrekk eller ønsker om moderate kursendringer er det naturlig at endringer som foretas i budsjettrevisjonen er begrensede.

       Dette medlem har lagt følgende målsettinger til grunn for sine forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett:

       Dette medlem viser til at Venstre i sitt opplegg bedrer budsjettbalansen vesentlig i forhold til Regjeringens opplegg, reduserer leteaktiviteten og investeringstakten i petroleumsvirksomheten og står sammen med de andre sentrumspartiene om en rekke forslag som i sum representerer en annen kurs enn det Regjeringen hovedsakelig med Høyre som støtteparti får gjennomslag for i innstillingen. Ikke minst gjelder dette i forhold til kommuneopplegget, motstand mot fjerning av merverdiavgiftskompensasjonen for mat, forslag om større reduksjoner i renten på studielån og ønske om en sterkere satsing på utdanning og helse.

       Dette medlem registrerer ellers med tilfredshet at flertallet i innstillingen gir sin tilslutning til dette medlems forslag om å skjerme datatilknyttet multimediautstyr for avgift på radio- og fjernsynsmateriell. Dette er et lite, men framtidsrettet bidrag til å holde kostnadene for de som vil være ajour med den teknologiske utvikling nede.

       For en mer omfattende presentasjon av Venstres alternativ for 1996 vises til fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (Finansinnstillingen).

Hovedtall i Venstres alternative opplegg i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett:

Reduserte utgifter/økte inntekter (alle tall i forhold til Regjeringens forslag):

Økte utgifter:

7.8 RØD VALGALLIANSE

       Det viktigste budskapet i Regjeringas forslag til revidering av Nasjonalbudsjettet er etter Rød Valgallianses mening at vi går inn i en ny etappe i nedtrappinga av statens ansvar for fellesskapsholdningene i samfunnet. Budsjettet vil gi vanskeligere kår for mange. Kommunene har stadig fått flere oppgaver og mindre del av de tilgjengelige ressursene i samfunnet. Denne utviklinga fortsetter med denne budsjettrevisjonen. En alvorlig virkning av budsjettet er derfor at kvinnene, som for en stor del har jobb i offentlig sektor, og i større grad enn menn er avhengig av tjenesteytinga i kommunene for å kunne være i jobb, blir hardt ramma. Rød Valgallianse vil si at dette budsjettet bevisst forverrer kvinnenes kår i Norge.

       Rød Valgallianses langsiktige mål er et samfunn fritt for alle former for kvinneundertrykking. Det vil kreve brudd med det kapitalistiske systemet. Innafor det samfunnssystemet vi har i dag, går Rød Valgallianse inn for reformer som styrker kvinnenes stilling og mot endringer som kan undergrave de rettene kvinner har oppnådd. Hovedforutsetningen for likestilling er at kvinnene har økonomisk sjølstendighet. Det betyr at kvinner må ha ei lønn de kan leve av. Det er langt igjen. I 1994 hadde kvinner gjennomsnittlig ei lønnsinntekt på bare 57 % av menns inntekt. Økonomisk likestilling er fremdeles i det blå. Dette bildet blir mindre synlig når Regjeringa har mange kvinnelige statsråder, og vi ser en og annen « knapphullsblomst » i privat næringsliv. Men det må ikke tilsløre virkeligheten som plasserer de aller fleste yrkesaktive kvinner på nederste del av lønnsstigen.

       For å skaffe seg egen inntekt er kvinner avhengig av velferdsordninger på en helt annen måte enn menn. Rød Valgallianse har jobba mye med velferdsordningene i forbindelse med Velferdsmeldinga som blei behandla denne våren. Velferdsmeldinga blei et forsterka angrep på velferdsordningene, og hovedbudskapet i den er kvinnefiendtlig.

       Nær halvparten av yrkesaktive kvinner har arbeidsplassen sin i offentlig sektor - særlig i omsorgsyrkene. Budsjettkutt i offentlig sektor og privatisering - især i kommunene - er derfor direkte angrep på kvinnearbeidsplasser.

       Trass i alt snakk om likestilling, og sjøl om vi har kvinneregjering, er det fortsatt ingen tvil om at det er kvinnene som har hovedansvar for familie og barn. Mødrene må finne ordninger for barna mens de er på jobb. Den mangelfulle barnehageutbygginga er derfor et stort problem for kvinnene. De høye prisene på barnehageplasser, gjør at mange ikke har råd til å bruke dem. På grunn av manglende statsstøtte til kommunal utbygging, vokser private barnehager fram. Noen av disse er godt drevet av idealistiske foreldre som ikke har annen mulighet for å få barnehageplass og derfor gjør den jobben det offentlige skulle gjort. Andre er drevet av privatiseringskåte spekulanter. Dette gir et utrygt, dyrt, og ofte dårlig tilbud for barna og dårlige vilkår for de ansatte.

       Med 6-åringsreformen går 6-åringene, som tidligere kan ha hatt en trygg kommunal barnehageplass med et godt pedagogisk opplegg, over i en utrygg tilværelse i skolen. Regjeringen følger ikke opp skolefritidsordningen med penger til utbygging i forbindelse med Reform 97. Årets budsjettrevisjon viser at de skandaløse forholda er planlagt. I Oslo kommune er det foreslått å sette av 60 m2 til skolefritidsordningen for skoler med 8 klasser på de første trinna. Det blir litt under en halv kvadratmeter pr. elev, noe som viser at de som har snakket om « sardinisering » i skolen og burhønstilstander ikke er langt fra sannheten.

       Det er krise i eldreomsorgen i Norge. Et av verdens rikeste land har ventelister for gamle og sjuke. Situasjonen er uverdig i seg sjøl, men den rammer kvinnene særlig. Samfunnsordningen er slik at det blir kvinnene som i størst grad tar seg av stell og pass av sjuke og gamle. Når det offentlige svikter, er det kvinnene som må trå til. Da passer det også godt inn at kvinnen oftest tjener mindre enn mannen. Det blir « naturlig » at det er hun som må ta de ulønna oppgavene.

       Velferdsmeldinga gir klar beskjed til kvinner om å holde seg friske. Etter at stortingsflertallet vedtok innstramminger i retten til uføretrygd i 1991, har vi fått erfaring med virkningene. De kan oppsummeres slik at sjøl om avslagsprosenten varierer fra fylke til fylke, er det slik at den totalt er høyere for kvinner enn for menn. Blant de som får avslag, ender mange på sosialhjelp. Men altfor mange kvinner ender opp med « privat forsørgelse » som er en annen måte å si at hun blir forsørga av mannen sin.

       Innstrammingene i trygdeytelsene følger også Regjeringas EU-tilpasningspolitikk - ytelser skal være knytta til jobb.

       Ny dagpengeordning som Stortinget vedtok nå i juni, hever grunnlaget for å få rett til dagpenger. Store grupper, for det meste kvinner, vil nå ha for lav lønn til å få dagpenger om de mister den jobben de har. Mange har mista retten til dagpenger mens de søker jobb etter avslutta skolegang. Kvinner i deltidsjobb - dette gjelder f.eks. 18.500 med inntil 20 timers deltid i butikk - vil ikke lenger ha rett på dagpenger i tre år, men har fått avkorta stønadsperioden. Slikt skaper ikke økonomisk sjølstendige kvinner men nye sosialklienter eller flere med privat forsørging.

       Enslige forsørgere har vært under angrep fra Regjeringspartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Med Velferdsmeldinga blei det gjort prinsippvedtak om å forkorte perioden med overgangsstønad. Økonomisk støtte til barnetilsyn er redusert. Utdanningsmulighetene er rasert gjennom bl.a. Reform 94 som fratar de over 19 år utdanningsmuligheter. Regjeringa presser på for å få eneforsørgerne ut i arbeid, og utelater å gjøre oppmerksom på - med vanlig arroganse - at det ikke er arbeid nok til alle. Innstrammingene overfor eneforsørgerne rammer især barna deres. De er langt dårligere økonomisk stilt enn barna til ektepar/samboere.

       Siden kvinner jevnt over har dårligere lønn enn menn, får kvinner lavere pensjon. Det fleste minstepensjonistene er kvinner og slik vil det fortsatt være.

       Hvordan går Regjeringa fram for å få til alt dette? Hvordan er det mulig å redusere velferdsordninger, privatisere, spare offentlige utgifter i beste EU-tilpasningsstil? De innsparte pengene havner i statens sparegris og lommene på de rikeste, og, ikke minst, de havner som investeringer i utlandet.

       Hovedmetoden er å overføre ansvaret for det som før blei kalt velferdsstaten til kommunene/fylkeskommunene. Ved målstyringsmetoder legges hovedansvaret for velferdsgodene lokalt. Samtidig er det så godt som slutt på øremerka overføringer fra staten. Det brukes nesten bare når kommunene skal narres til å starte opp en eller annen « reform ». Kommuner og fylkeskommuner får pengene i en samla overføring, som rammeoverføring. Deretter sørger staten for at kommunene får mindre og mindre penger (overføringer) fra staten, men må klare seg sjøl med egne frie inntekter (skatter og gebyrer). Dette har fått pågå gradvis, og forholdsvis ubemerka, de siste ti åra, og lokalpolitikerne får nå « velge » sjøl hvor de vil skjære ned. Kommunene har ikke lenger råd til yte skikkelig service og langt mindre bygge den ut. Kvinner og barn og de eldste får svi for dette. Å klage til staten, nytter ikke. Den har fraskrevet seg ansvaret. Tvert imot opplever vi statsråder som refser kommuner for ikke å klare oppgavene sine og for ikke å « ha oppfylt regjeringas målsetting » f.eks. for barnehageutbygging.

       Det virkelig alvorlige er at den trange kommuneøkonomien er resultatet av en bevisst politikk som er finurlig gjennomført. Norge har nemlig ikke bare god råd, men også rikdom på bok. Norge kunne spart litt mindre, og hatt råd til mye mer. Det er ikke engang nødvendig å opprettholde tempoet i oljeutvinninga for å ha nok penger til oppgavene i offentlig sektor. Rød Valgallianse vil halvere de statlige oljeinvesteringene og produksjonen på kort sikt. Rød Valgallianse prioriterer et oljefond « under havets bunn » istedenfor et pengefond som skal investeres i utlandet og skal forsterke norsk imperialisme.

       Statens sparepenger er nedskjæringene i stønadsordningene for eneforsørgerne, sykepenger, attføringspenger, uførepensjon, ledighetstrygd m.m. og kommuneoverføringene. Sjøl om staten sparer penger, har den sett seg råd til gi store skattelettelser i inntekten, formuen og kapitalen til de rikeste privatpersonene og bedriftene. Virkningen av statssparingen - skattelettelse for de rike og nedskjæringer for de fattige - er at de rikeste blir rikere og rikere, mens ei lita gruppe - om lag 10 % - blir mye fattigere. Rød Valgallianse understreker at slik må det bli, med den stadig mer rendyrka markedsliberalistiske politikken Regjeringa fører med god hjelp av Høyre og Fremskrittspartiet. Rød Valgallianse har konsekvent gått mot budsjettkutt i kommuneøkonomien og i velferdsordningene, og mot skattelettelser til de rike, EU/EØS-bevilgninger og andre saker som fører til større skjevfordeling i samfunnet. Men det blir bare førstehjelp av skadene av markedsliberalismen. Den eneste måten å hindre avvikling av velferdssamfunnet og utvikling av et samfunn der « markedet tar seg av » alle oppgaver, er å innføre sosialismen i Norge.

       Det er viktig at fagforeninger, kvinnebevegelse, aksjonsgrupper og organisasjoner samler seg til aksjoner og kamp mot den menneskefiendtlige - og i særdeleshet kvinnefiendtlige - politikken markedsliberalistene fører.

7.9 FRAKSJONSMERKNAD FRA REPRESENTANTEN STEPHEN BRÅTHEN

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sin fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1995-1996), hvor dette medlems samlede budsjettalternativ for 1996 er beskrevet. Det vises videre til merknader under de enkelte kapitler foran i denne innstilling og til merknader og forslag under de enkelte kapitler i Innst.S.nr.283 (1995-1996).

       Dette medlem har i innstillingen om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1996 i hovedsak forholdt seg til Regjeringens forslag, samt forslag fremmet av de øvrige partier under finanskomiteens arbeid med innstillingen. I beskjeden grad, og bare der det har synes absolutt nødvendig, har dette medlem fremmet egne forslag.

       Dette medlem vil komme tilbake med et helhetlig opplegg ved komiteens behandling av Nasjonal- og statsbudsjettet for 1997 til høsten.

Samlede tall for representanten Bråthen opplegg i RNB 1996

       Dette medlem har under behandlingen av St.prp. nr. 58 (1995-1996) om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1996 foretatt endringer som samlet sett gir innsparinger på 3.902 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Dette medlems forslag til reduksjoner og tilleggsbevilgninger er som følger:

       I forhold til proposisjonens forslag:

8. KOMITEENS TILRÅDNING

       Komiteen viser til at forslag fremsatt foran er samlet under Komiteens tilrådning (avsnitt 17) eller Forslag fra mindretall (avsnitt 16), i Innst.S.nr.283 (1995-1996), jf. St.prp. nr. 58 (1995-1996).

       Komiteen viser videre til forslag fra representanten Lars Sponheim oversendt fra Stortinget 30. mai 1996. Forslaget er tatt opp i Innst.S.nr.283 (1995-1996).

       Komiteen viser til meldingen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       St.meld. nr. 2 (1995-1996) - Revidert nasjonalbudsjett 1996 - vedlegges protokollen.

---

Sist oppdatert 7. nov 2005 av Stortingets administrasjon