B.innst.S.nr.5 (1996-1997)
Innstilling fra kommunalkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1997 vedkommende Kommunal- og arbeidsdepartementet og Finans- og tolldepartementet m.v.

III. Generelle merknader

Innledning

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, peker på at en sterk og effektiv offentlig sektor er et nødvendig fundament for å kunne videreutvikle velferdssamfunnet og sikre sysselsettingen i hele landet. Ikke minst er det viktig at kommunene og fylkeskommunene fortsatt tildeles en sentral rolle i dette arbeidet. Den kommunale sektoren er selve bærebjelken i velferdsutviklingen. Det er her lokaldemokratiet utøves, og det er her den videre i velferden må komme. Flertallet vil videre peke på viktigheten av å utvikle velferdstilbudene der folk bor. Målet med dette er både å øke tilgjengeligheten til og innflytelsen over de offentlige tjenestene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det økonomiske opplegget for 1997 søker å videreutvikle den norske velferdsstandarden innenfor en ansvarlig ramme og i samsvar med Stortingets forutsetninger. Disse medlemmer er enig i at kommunesektoren skal sikres en inntektsutvikling som gjør det mulig for kommuner og fylkeskommuner å trygge velferden til den enkelte. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i budsjettet fastholder sin satsing på offentlige løsninger og et sosialt sikkerhetsnett framfor den sterkestes rett og privat veldedighet. I de siste årene har statsbudsjettet blitt brukt aktivt for å bekjempe arbeidsledigheten. For at den offentlige handlefrihet skal sikres og for at mulighetene til å spille en aktiv rolle i sysselsettingspolitikken skal opprettholdes også i framtiden, er det viktig at de offentlige tiltak og virkemidler trappes ned når aktiviteten i økonomien tiltar. Disse medlemmer vil likevel understreke at kommunal sektor vil fortsette å spille en meget viktig rolle innenfor sysselsettingspolitikken. Mange av samfunnets mest fundamentale behov blir ivaretatt av de som er ansatt i kommuner og fylkeskommuner. Gjennomsnittlig bidrar kommunesektoren til 20 % av sysselsettingen her til lands. Ikke minst bidrar offentlig forvaltning sterkt til distriktsarbeidsplasser. Dette er et viktig sikkerhetsnett for de kommunene dette gjelder, men disse medlemmer finner likevel grunn til å peke på at den kommunale sysselsettingen i enkelte kommuner begynner å nærme seg 70 %.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti legger stor vekt på at det kommunale selvstyre gis innhold og realistiske muligheter til å fungere. I kommuner og fylkeskommuner møter vi i dag en økende frustrasjon både blant politikere og ansatte over misforholdet mellom det ansvar de er tildelt og de økonomiske handlingsrammer som de tvinges til å arbeide under. Det må tas som et alvorlig faresignal dersom det bygger seg opp et motsetningsforhold mellom de politiske nivåer sentralt og lokalt.

       Disse medlemmer mener det i fremtiden må utvises langt større forsiktighet enn tidligere når det gjelder iverksettelse av større reformer.

       Disse medlemmer ser tydelig at finansieringen av grunnskolereformen har sprengt alle rammer og er årsak til at en rekke andre velferdsområder settes under press. Tegnene ser vi i form av nedbygging av barnehager, økte egenandeler på kommunale tjenester, manglende vedlikehold av kommunale og fylkeskommunale bygninger m.v.

       Disse medlemmer konstaterer at som en følge av det kostbare lønnsoppgjøret i 1996 legges det et ekstra press på de kommunale overføringene. Etter disse medlemmers oppfatning er en situasjon med offentlig fattigdom kombinert med privat rikdom svært uheldig tatt i betraktning de enorme velferdsoppgaver landet står overfor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng gi sin støtte til en moderat og solidarisk linje i lønnspolitikken for kommende år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har registrert betydelig uro knyttet til overføringsnivå og skattøre for kommunesektor i forbindelse med det fremlagte statsbudsjettet for 1997. Disse medlemmer ser at det er rom for ulike tolkninger av budsjettsituasjon, økonomi og muligheter for den enkelte kommune og det enkelte fylke, men kombinasjonen av innføring av nytt inntektssystem, sluttføring av reformer i skolen sammen med ordinært statsbudsjett har stilt kommunesektoren overfor store utfordringer.

Kommuneøkonomien

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at kommunesektorens inntekter har vokst betydelig de siste årene, også når en korrigerer for nye oppgaver som sektoren har fått tilført. For 1996 anslås en reell økning i kommunesektorens inntekter på 2 %

       Disse medlemmer peker på at kommunesektorens inntekter i 1996 hittil har økt mer enn forutsatt i revidert nasjonalbudsjett 1996 og i kommuneøkonomiproposisjonen. Regjeringen foreslår at sektoren får beholde merøkningen på 2,5 mrd. kroner.

       For 1997 vil et forbedret inntektssystem bidra til en mer rettferdig fordeling av inntektene mellom kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å arbeide for en fordeling som sikrer at alle kommuner og fylkeskommuner kan tilby likeverdige tjenestetilbud.

       Disse medlemmer har merket seg at det etter Regjeringens beregninger er lagt opp til en budsjettert inntektsvekst i kommunesektoren fra 1996 til 1997 på 2,2 mrd. kroner, dvs. 1,25 %. Dette er 0,25 % lavere enn det som ble antydet i kommuneøkonomiproposisjonen. I tillegg til bl.a. kostnader forbundet med Reform 97 og en økt helsesatsing på 800 mill. kroner, er det lagt inn en økning av rammeoverføringene på 270 mill. kroner.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen, med sikte på å unngå en for stor nedgang i rammetilskuddene og for å sikre en akseptabel fordeling kommunene i mellom, har funnet det nødvendig å foreslå en reduksjon i de kommunale og fylkeskommunale skattører. Dette utgjør for budsjettåret 1997 om lag 4,5 mrd. kroner. Disse medlemmer har registrert at dersom Regjeringen ikke hadde fremmet forslag om reduserte satser for de kommunale og fylkeskommunale skattørene, ville alternativet vært å foreslå kutt i rammeoverføringene med i alt 4,5 mrd. kroner. I forhold til de inntektssignaler som ble gitt i kommuneøkonomiproposisjonen ville et slikt alternativ ha forholdsvis store omfordelingseffekter. Kommunene som ville blitt rammet av en slik reduksjon i rammeoverføringene er overføringsavhengige utkantkommuner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er kommuner og fylkeskommuner som har hovedansvaret for grunnleggende velferdsoppgaver som skole, helse og omsorg. Det er imidlertid Stortinget som fastsetter hvilke økonomiske rammer kommuner og fylkeskommuner skal ha for å løse disse oppgaver.

       Disse medlemmer viser til de mange henvendelser som kommer fra kommuner og fylkeskommuner som forteller at inntektene i kommunesektoren ikke står i forhold til de oppgaver som skal løses. Kommunesektoren pålegges nye oppgaver uten at det gis tilstrekkelig økonomisk kompensasjon. Dessuten opplever mange kommuner at det er nødvendig å utvide kvaliteten på en del tjenester, noe som medfører høyere kostnader, uten at det gis kompensasjon. I tillegg skjer det en sterk vekst i antall barn og eldre i mange kommuner, noe som krever en volumvekst på tjenestetilbudet. Eksempler på endringer som stiller større krav til kommunene er:

       Når de økonomiske rammene er trange, vil det gå ut over kvaliteten på det tilbudet som gis samtidig som mange blir stående uten tilbud. Det gjør ikke situasjonen bedre når staten unnlater å prisjustere tilskudd, slik som vi ser flere eksempler på i dette budsjettforslaget. Resultatet blir at flere kommuner, i det budsjettarbeidet som nå er igang, faktisk må skjære ned på et tjenestetilbud som i utgangspunkt er for dårlig. Disse medlemmer vil peke på at dette er en helt annen situasjon enn det bildet Regjeringen tegner av hverdagen i kommuner og fylkeskommuner.

       Disse medlemmer viser til at kommuneøkonomiopplegget for 1997 reelt sett innebærer en nedgang i de samlede inntektene på 1/4 % og en nedgang i de frie inntektene på 1 3/4 % sammenliknet med 1996. Regjeringen begrunner dette med at kommunesektoren i år får en såkalt merskattevekst på 2 1/2 mrd. kroner i forhold til de anslag som forelå under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. Tall både fra kommuner og fylkeskommuner samt dokumentasjon fra Kommunenes Sentralforbund viser imidlertid at skatteveksten inneværende år spises opp av økte driftsutgifter. De viktigste er et dyrere lønnsoppgjør enn forutsatt, der staten la grunnlaget gjennom sitt eget oppgjør, økte pensjonsforpliktelser som følge av lønnsoppgjøret samt en nødvendig volumvekst i tjenestetilbudet. Disse medlemmer viser til at også Regjeringen i nasjonalbudsjettet anslår at kommunesektoren vil få et underskudd på opp mot 1 mrd. kroner inneværende år. For 1997 anslås underskuddet å bli 3,3 mrd. kroner.

       Disse medlemmer vil peke på at situasjonen for mange kommuner vil bli svært vanskelig neste år med Regjeringens opplegg, og følgende forhold er med på å forverre situasjonen:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 er meget stramt når det gjelder kommunesektoren.

       Det totale offentlige forbruket er forventet å øke med 0,6 %, mens fdet private forbruket forventes å øke med 3,3 %.

       Disse medlemmer mener en mer likeverdig vekst mellom privat og offentlig forbruk vil gi en bedre livssituasjon for folk flest.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i juni der Senterpartiet la fram en opptrappingsplan for inntektene i kommunesektoren. Planen innebærer et økonomisk løft på 2,8 mrd. kroner i 1997.

       Disse medlemmer viser til Senterpartiets alternative budsjett der det foreslås et ytterligere økonomisk løft for kommunesektoren. Disse medlemmer vil foreslå å øke de frie inntektene i kommuner og fylkeskommuner med 4,5 mrd. kroner i 1997. Økningen framkommer ved at skattøret for kommuner og fylkeskommuner opprettholdes på 1996-nivå uten at rammeoverføringene reduseres. Dette gir kommuner ca 2,8 mrd. kroner mer i frie inntekter enn det Regjeringen foreslår og fylkeskommunene ca 1,7 mrd. kroner mer.

       Disse medlemmer vil i tillegg øke øremerkede tilskudd til kommuner og fylkeskommuner med anslagsvis 2 mrd. kroner.

       Den økningen som foreslås i frie inntekter er nødvendig for å sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å bygge ut det grunnleggende tjenestetilbudet som skal gi barn og unge en god start i livet og gamle og syke en verdig behandling. Dersom vi ikke satser på forebyggende tiltak som gode skoler, kultur, omsorg og hjelpetiltak i en tidlig fase, vil helse- og sosialkostnadene vokse oss over hodet.

       Disse medlemmer vil bruke økningen i de øremerkede tilskuddene først og fremst til å kutte sykehuskøene, styrke psykiatrien og bedre eldreomsorgen. Disse medlemmer vil også innføre en ordning der staten delfinansierer omsorgslønn til de som steller egne pleietrengende eldre. Det er i tillegg nødvendig å øke bevilgningene til fylkesveier, herunder Aksjon skolevei, og å stimulere kollektivtrafikken i byene.

       Disse medlemmer har merket seg at det foreslås en tilførsel av 24 ekstra stillinger for å styrke fylkesmannsembetene på Kommunal- og arbeidsdepartementets ansvarsområde innenfor økonomifeltet og i tilknytning til oppgaver hjemlet i plan- og bygningsloven. Dette skjer i en tid da det er et betydelig press mot kommunene om å redusere sin administrasjon så mye som mulig. Disse medlemmer mener det må innføres en vekststopp når det gjelder det statlige byråkratiet hos fylkesmenn og i direktorater og departementer. Det må nøye undersøkes hva en vekst i det statlige byråkratiet medfører av ekstra belastninger på det kommunale og fylkeskommunale apparatet. Disse medlemmer vil skjerme de offentlige tjenester mot ytterligere byråkratisering, og går imot bevilgninger til de nye stillinger hos fylkesmennene - jf. B.innst.S.nr.2 (1996-1997). Disse medlemmer vil skjerme det lokale selvstyret mot økt detaljstyring fra fylkesmenn, direktorat og departement. De kommunalt ansatte må få bruke tida si til å produsere tjenester til innbyggerne i stedet for uendelige møter om omorganisering og budsjettkutt.

       Disse medlemmene vil understreke at Senterpartiets totale økonomiske opplegg gjør det lettere, enn etter Regjeringens forslag, å nå målet om full barnehagedekning innen år 2000. Gjennom det økonomiske løftet som foreslås settes kommunene bedre i stand til å oppfylle sin forpliktelse, nemlig å dekke 30 % av driftskostnadene. Samtidig opprettholdes statens delfinansiering av driftstilskuddet på 40 % og det gis stimuleringstilskudd også til opprettelse av helt nye småbarnsplasser. Ved at småbarnstillegget fordobles til 15.000 kroner i året, forbedres også foreldrenes betalingsevne og valgmulighet.

       Disse medlemmene viser til behandlingen av storbymeldingen og vil understreke behovet for en sterk satsing på Oslo Indre Øst. Disse medlemmer forutsetter at 300 mill. kroner av de om lag 800 mill. kroner som Oslo vil få i økte frie inntekter ved Senterpartiets forslag til statsbudsjett går til dette formålet.

       Disse medlemmer viser til at det nye inntektssystemet, bygd på Rattsø-utvalgets innstilling og vedtatt i Stortinget med stemmene til bl.a. Arbeiderpartiet og Høyre, trer i kraft fra 1. januar 1997.

       Disse medlemmene viser til at Senterpartiet la fram forslag til et alternativt inntektssystem der hensynet til areal og spredtbygdhet ble vektlagt sterkere, samtidig som forslaget tok hensyn til de økende utfordringene i befolkningsrike kommuner. Disse medlemmer vil understreke at dette forslaget, der det også var foretatt et vesentlig økonomisk løft for inntektene i kommunesektoren, ville ha gitt de mange kommuner og fylkeskommuner som i budsjettprosessen har henvendt seg til kommunalkomiteen en helt annen mulighet til å løse sine oppgaver enn det Regjeringens forslag legger opp til.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, viser til at Høyre er den fremste forkjemper for at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnene til familiene og enkeltmenneskene. Et viktig ledd i Høyres arbeid for å styrke nærdemokratiet er at flere beslutninger kan treffes der innbyggerne bor. Et rettferdig inntektssystem for kommunene er viktige elementer i en slik sammenheng. Høyres alternativ innebærer at kommunene får beholde mer av egne skatteinntekter, samtidig som det statlige tilskuddet gis som rammeoverføringer og i avtagende grad som øremerkede tilskudd.

       Disse medlemmer vil peke på at de omfattende økonomiske stimuleringstiltakene som har vært iverksatt overfor norske distrikter og særlig overfor den nordlige landsdel har vært vellykket i den forstand at de har hatt til følge at den kommunale sektor i disse områdene i dag har en bedre økonomisk handlefrihet og gjennomgående bedre offentlig velferdstilbud enn kommune-Norge for øvrig, særlig de mellomstore kommuner sør for Trondheim. Stimuleringstiltakene har omfattet skattelettelser, avgiftslettelser, lettelser i trygdeinnbetalinger, reduserte forpliktelser mht. arbeidsgiveravgift og investeringsavgift samt omfattende tilleggsoverføringer til kommunesektoren. Disse medlemmer mener det må være en målsetting at norske kommuner får en objektivt sett noenlunde likeverdig mulighet til å sikre sine innbyggere gode velferdstilbud.

       Særlovgivningen må efter Høyres syn utformes slik at den lokale handlefrihet øker. Det er Høyres målsetting å redusere antallet lover, påbud og forskrifter som regulerer kommune-Norges hverdag. Høyre mener grunngarantier bør knyttes til kjerneoppgaver som skole, helse og omsorg. Detaljregulering av for mange områder svekker respekten for og innholdet i det kommunale selvstyret. Høyres alternativ vil innebære at den enkelte kommunes ansvar for de beslutninger som treffes lokalt øker. Reelt nærdemokrati innebærer respekt for lokale prioriteringer og dermed også respekt for at kommuner i større grad kan utvikle seg i ulike retninger. Rettssikkerheten for den enkelte borger og nasjonale grunnormer må alltid ligge i bunn av denne handlefriheten.

       Arbeiderpartiregjeringens tiltro til øremerkede overføringer er bekymringsfull og uttrykker efter disse medlemmers syn en mistillit til lokalsamfunnets evne og vilje til å treffe fornuftige og lokalt tilpassede beslutninger. Senterpartiets stadig forsterkede krav om mer offentlig styring på bekostning av den enkeltes retter til å bestemme og ta ansvar er også et uttrykk for slik mistillit. Dette fører til lokal motløshet og at gode lokale krefter ikke finner det meningsfylt å bruke sin tid på politisk virksomhet. Høyre vil arbeide mot en slik utvikling.

       Disse medlemmer vil arbeide for at det gjennomføres et reformarbeid der to mål kan oppnås:

       Høyre tar avstand fra Regjeringens stadige forslag om å redusere skattøren. Disse medlemmer mener det øker den kommunale avhengighet av staten. Disse medlemmer mener det kommunale skattøret på sikt bør økes til 7,5 % for fylkeskommuner og 13,5 % for kommuner.

       Disse medlemmer konstaterer med glede at Høyres motstand mot å redusere skattøren i år ser ut til å samle flertall. Disse medlemmer mener likevel det er uheldig at ikke Senterpartiet og Kristelig Folkeparti støttet Høyres linje allerede ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i juni. Det ville gitt kommune-Norge anledning til fornuftig planlegging av neste års budsjetter.

       Høyre mener det er riktig å legge seg på en forsiktig, men merkbar realvekst i kommuneøkonomien. Denne veksten må sees over flere år. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens økonomiske ramme overfor kommunene, dog med en vesentlig annen prioritering innenfor denne rammen.

       Disse medlemmer vil understreke at det fremdeles er behov for å passe på at nye pålegg overfor kommunene må følges av økonomiske ressurser som dekker de reelle utgiftene. Manglende samsvar mellom oppgaver og økonomiske ressurser vil over tid undergrave kommune-Norges handlefrihet.

       Disse medlemmer vil understreke at Høyres samlede opplegg overfor kommunesektoren inkludert skatter og avgifter vil innebære en betydelig større lokal innflytelse over de ressurser som inngår i kommunenes budsjetter. Likeledes vil den reelle kommunale handlefrihet bli kraftig forbedret ved Høyres alternative budsjettforslag.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har lagt fram et stramt budsjett for offentlig sektor for 1997. Det offentlige forbruket er forventet å øke med 0,6 %. Samtidig er det private forbruket forventet å øke med 3,3 %. Dette er et politisk valg og bidrar til å oppfylle Høyres målsetting om at offentlig sektor ikke skal utgjøre mer enn 50 % av BNP.

Offentlig andel av BNP i %

(Kilde: SSB)

       Dette medlem mener at en slik prioritering betyr at veksten ikke kommer på de områder som Sosialistisk Venstreparti anser som de viktigste å løse. Stram kommuneøkonomi og realnedgang i kommunene på 1/4 % betyr at oppgavene innenfor eldreomsorgen, helsesektoren, skole og barnehager ikke løses i takt med folks forventninger til en moderne velferdsstat. Mange opplever en kontrast mellom bedret privat økonomi og offentlig tjenestetilbud.

       Dette medlem har merket seg at opplegget i Regjeringens budsjettforslag innebærer en nedgang i de samlete inntekter på 0,25 % og en nedgang i de frie inntekter på 1,75 %, sammenliknet med 1996.

       Dette medlem har videre merket seg at svært mange kommuner og fylkeskommuner har måttet justere sine budsjettforslag for neste år på bakgrunn av Regjeringens forslag om redusert skattøre. Selv om det nå ser ut til å være et flertall på Stortinget for å beholde skattøre på 1996-nivå, er det fortsatt en usikkerhet knyttet til rammen for kommuneøkonomien i 1997, noe som gjør budsjettbehandlingen i kommunene og fylkeskommunene svært vanskelig. Dette medlem finner en slik usikkerhet uheldig, og vil peke på at når Stortinget på vårparten behandler kommuneøkonomiproposisjonen er dette bl.a. for å kunne gi rimelig forutsigbare rammer for kommunenes økonomi i påfølgende år.

       Dette medlem vil peke på at kommunesektoren er en svært viktig del av den offentlige sektor, med hovedansvar bl.a. for velferdstilbud som helse- og omsorgstjenester og barnehager, og utdanning. Dette medlem vil videre peke på at kommunesektoren gir et vesentlig bidrag til sysselsettingen. Dette medlem mener derfor at en aktiv satsing på velferd, utdanning og sysselsetting forutsetter en viss vekst i overføringer til kommunesektoren i 1997. Dette medlem viser i den sammenheng til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett slik det er presentert i B.innst.S.nr.I (1996-1997), som innebærer en betydelig satsing på kommunesektoren. De viktigste elementene i forslaget er:

       Totalt vil Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett bety en styrking av kommuneøkonomien med vel 10.000 mill. kroner.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen for fjerde gang i løpet av kort tid foreslår å sette ned de kommunale skattørene. Etter dette medlems oppfatning virker det demotiverende når kommuner som har skapt økt aktivitet og sysselsetting gang på gang opplever at den økte skatteinngangen blir inndratt samtidig med at det ikke tas høyde for de økte drifts- og lønnskostnader.

       Dette medlem ser nødvendigheten av å omfordele etter prinsipper for inntekts- og utgiftsutjevning, men viser til at dette hensynet er ivaretatt også på annen måte gjennom det nye inntektssystemet. Kristelig Folkepartis forslag bygger på uendret skattøre og innebærer en styrking av budsjettene for kommuner og fylkeskommuner med 4,5 mrd. kroner. Den kommunale satsing kan i tillegg økes ved at det foreslås utvidete rammer til kommunale næringsfond, forsterket innsats for integrasjon av flyktninger, omsorgslønn m.v.

       Når det gjelder fordeling kommuner og fylkeskommuner imellom viser dette medlem til behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 1997, hvor Kristelig Folkeparti fremmet flere forslag til endringer i det opplegg til nytt inntektssystem Regjeringen la frem basert på Rattsø-utvalgets innstilling. (Kfr. den detaljerte fordeling gjengitt i Innst.S.nr.286 (1995-1996).

       Dette medlem vil peke på at de viktigste målene ved å innføre nytt inntektssystem i 1986 var:

       Dette medlem mener disse målene på en langt bedre måte blir realisert ved Kristelig Folkepartis forslag fordi dette gir en tilstrekkelig stor ramme og bedre fordeling i forhold til pålagte oppgaver og forventet tjenestetilbud.

       Dette medlem viser til at befolkningssammensetning og behov stadig endres. Det er derfor behov for en jevnlig gjennomgang av kriteriene i inntektssystemet for å få klarhet i om de dekker alle ufrivillige kostnader ved den kommunale tjenesteproduksjon.

       Kristelig Folkepartis kommuneopplegg i henhold til partiets alternative budsjett og finansinnstillingen, kfr. B.innst.S.nr.I (1996-1997), innebærer bl.a. følgende:

Regional- og distriktspolitikken

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser med bekymring på befolkningsutviklingen i deler av distrikts- og utkant-Norge. Som et resultat av tidligere fraflytting og manglende fødselsoverskudd vil mange kommuner i framtiden være avhengig av massiv tilflytting for å unngå en nedgang av folketallet. Flertallet mener at dette faktum bør gjenspeiles i distriktspolitikken og ser fram til at departementet i neste regionalmelding vil komme med en nærmere vurdering av målene innen regional- og distriktspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det overordnede målet for en helhetlig regionalpolitikk er å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet, med en balansert befolkningssammensetning og et likeverdig sysselsettings- og velferdstilbud.

       Målet for den statlige innsatsen i sentrale strøk er både å fremme en positiv utvikling innenfor disse områdene og å bidra til at byene kan fungere som funksjonelle sentra for hele landet.

       Målet med distriktspolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er viktig å gjøre distriktene til reelle lokaliseringsalternativer for næringslivet og reelle bosettingsalternativer for befolkningen. Til dette formål er det hensiktsmessig blant annet å satse på regionsentre som kan tilby et utvidet offentlig og privat tilbud til hele regionen.

       Tilskuddene innenfor regional- og distriktspolitikken går i hovedsak til lokal og regional næringsutvikling. Den bedrede økonomiske situasjonen for næringslivet generelt tilsier at bedriftene selv i større grad bør kunne finansiere enkelte av de aktivitetene som tilskuddene skal dekke. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen foreslår en kutt i operasjonsrammen for 1997 på 3,4 %. I lys av de utfordringene distriktene står overfor vurderer disse medlemmer det som riktig at Regjeringen, innefor de reduserte rammene, har valgt å prioritere kompetanse, nyskapning og internasjonalt samarbeid.

       Disse medlemmer har merket seg at det er etablert tiltak for å møte de utfordringene som norske grenseregioner møter som følge av svensk og finsk medlemskap i EU. Fra og med 1997 deltar norske fylker langs finske- og svenskegrensen i til sammen 6 Interreg-programmer. Målet med norsk deltakelse i Interreg er å bedre betingelsene for næringsutvikling, sysselsetting og verdiskapning i grenseregionene. Disse medlemmer har merket seg at det for 1997 er satt av 62,5 mill. kroner til norsk deltakelse i disse programmene og at dette vil bli møtt med det tilsvarende av EU, Sverige og Finland. Over en 5 års periode skulle dette tilsi en samlet satsning på 1,35 mrd. kroner, noe som skulle bidra til en betydelig vitamininnsprøytning for landets grenseregioner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at dagens regionalpolitikk i stor grad går på bekostning av distriktene, ved at det foregår en styrking av regionsentrene på bekostning av utkantene. Dette er en politikk som delvis forsterkes av statens egne virksomheter, slik disse partier f.eks. påpekte ved behandlingen av meldinga om Telenors virksomhet våren 1996. Dette er en utvikling som på sikt vil kunne føre til store problemer også for regionsentrene, fordi disse sentrene er avhengig av den verdiskaping og næringsutvikling som skjer i utkantområdene. Disse medlemmer vil særlig understreke betydningen av en arbeidsintensiv fiskeri- og landbrukspolitikk.

       Disse medlemmer ser at konsekvensene av EØS-avtalen har begynt å vise seg, også i forhold til distrikts- og sysselsettingspolitikken. Den detaljregulering som EØS-avtalen presenterer, skaper til dels store problemer for små og mellomstore bedrifter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil vise til at partiets mål for distriktspolitikken er at bosetting og folketall skal opprettholdes i alle kommuner. For å nå disse mål trengs en bevisst politikk som tar vare på eksisterende arbeidsplasser og stimulerer til ny næringsutvikling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at avstandskostnadene må utlignes slik at bedrifter kan konkurrere på linje med dem som befinner seg nærmere markedene. De kommunale tjenestetilbud må utvikles videre i alle deler av landet slik at de imøtekommer både unge barnefamilier, eldre og syke. Disse medlemmer viser til at disse partier er villig til å ta i bruk nødvendige tiltak for å tilrettelegge for vekst og utvikling i hele landet.

       Disse medlemmer ser med bekymring på den sterke sentralisering som skjer og som synes å skje med stadig større kraft. I 1995 var det nedgang i folketallet i 218 kommuner og 5 fylker. Disse medlemmer vil vise til den skjeve alders- og kjønnsfordeling som er i mange av fraflyttingskommunene, og som understreker behovet for at flyttestrømmen må snus. Disse medlemmer mener flyttebølgen er et resultat av den politikken Regjeringen fører. Disse medlemmer vil understreke at det må være feil strategi å møte denne utfordringen med å redusere operasjonsrammen for regional- og distriktspolitikken med 3,4 % for neste år, slik Regjeringen foreslår.

       Trygge og interessante arbeidsplasser er grunnlaget for en stabil bosetting. Disse medlemmer vil peke på at det trengs troverdige, positive signaler om distriktenes framtid for at unge mennesker skal satse på ei framtid i distrikts-Norge. Slike signaler har vært total mangelvare de senere år når det gjelder primærnæringene. De omfattende omleggingene i Postverket, Televerket, NSB og Forsvaret har fjernet svært mange trygge og interessante arbeidsplasser fra distriktene. De statlige midler til veibygging er flyttet mer og mer over mot stamveier og store riksveiprosjekt, mens satsingen på fylkesveier er redusert. Den manglende vilje til å ta virkemidlene i bruk og korrigere kursen har ført til at mer av beslutningene flyttes til sentrale strøk og at enhetene er blitt større. Det statlige virkemiddelapparatet er blitt mindre villig til å ta risiko og til å ta særlige distriktshensyn enn da Distriktenes Utbyggingsfond eksisterte. Disse medlemmer vil ha en omlegging av politikken på de områder som her er nevnt. Disse medlemmer vil vise til at Stortinget gjorde slikt vedtak 24. mai 1995 i samband med debatt om den distriktpolitiske redegjørelse:

       Disse medlemmer konstaterer at dette vedtaket ikke er fulgt opp av Regjeringen ved de omfattende omlegginger av kraftverksbeskatning og kommunenes inntektssystem. Disse medlemmer forventer at det nå settes fortgang i arbeidet med å fastlegge de nødvendige rutiner.

       Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringens planer for en storstilt sammenslutning av kommuner og fylker ble avvist av Stortinget. Flere år med utredninger om dette ville skapt en usikkerhet i svært mange av landets kommuner. En realisering av sammenslutninger ville uten tvil få en sterk sentraliserende virkning. Disse medlemmer vil også minne om den handlefrihet som folkets nei ved EU-avstemningen sikret oss til å føre en politikk som er tilpasset vårt lands utfordringer og forhold. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke ønsker å bruke denne handlefrihet til å føre en politikk for bedre å sikre vekst og framgang i hele landet.

       Disse medlemmer vil understreke at en aktiv politikk for å motvirke fraflytting fra distriktene, er minst like viktig for de byer og tettsteder som opplever pressproblemer pga. stor tilflytting. Reparasjonsarbeidet og - kostnadene er meget omfattende mange steder og for mange mennesker. Disse medlemmer vil vise til statsministerens tiltredelseserklæring og understrekingen av at vold og kriminalitet best kan motvirkes ved å sikre trygge nærmiljø.

       Trygge og interessante arbeidsplasser er grunnlaget for bosetting. For å stimulere til næringsutvikling vil disse medlemmer øke bevilgningene til kommunale næringsfond, etableringsstipend, regionale tilskudd til grunnlagsinvesteringer og prioritere omstilling i industriområder i Østfold og Grenland og regionale tilskudd til grunnlagsinvesteringer. Det vises til merknader og konkrete forslag under kap. 550, 551 og 552.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at store deler av norsk konkurranseutsatt industri er etablert i distrikts-Norge. Disse bedrifter er avhengige av et ordnet og forutsigbart forhold til de øvrige europeiske land. Heldigvis ble EØS-avtalen sikret av stortingsflertallet mot stemmene til Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

       Disse medlemmer vil understreke at norske bedrifters fremtid ikke noe sted i landet bør kunne baseres på offentlige støtteordninger. Slike støtteordninger må begrenses i omfang og dessuten anvendes med varsomhet slik at det kan skje en naturlig fornyelse innen det private næringsliv. Disse medlemmer vil understreke at det først og fremst er næringslivets rammebetingelser som må forbedres. Derfor fremmer Høyre forslag om betydelig lavere skatter og avgifter, færre påbud og mindre byråkrati. Det vises i denne sammenheng til de mange konstruktive forslag framsatt av Høyre i finansinnstillingen. Først når næringslivet har tillit til varige forbedringer i rammebetingelsene, er grunnlaget lagt for å skape trygge arbeidsplasser. Sterkt omskiftende signaler basert på dagsaktuelle begivenheter er utelukkende egnet til å svekke tilliten. Disse medlemmer vil understreke at Høyre legger opp til skatte- og avgiftslettelser som i sum har betydelige positive virkninger for næringslivets muligheter til å opprettholde og øke antallet arbeidstakere.

       Disse medlemmer vil advare sterkt mot å pålegge bedriftene nye kostnader som vil svekke grunnlaget for økt sysselsetting. Høyre vil i denne sammenheng ta avstand fra de negative endringer av arbeidsmiljøloven som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har påført norske bedrifter - særlig ved å forby den ordinære midlertidige tilsetting, men også ved å opprettholde unødig strenge regler om frivillig overtid. Den sykelønnsordning inklusive forslaget om å innføre bedriftsansvar for en tredje sykeuke som Regjeringen står bak, bidrar til å redusere forutsetningen for å skape nye arbeidsplasser, særlig for de mange småbedriftene i distriktene. Disse medlemmer stiller seg også uforstående til Arbeiderpartiets, Senterpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Kristelig Folkepartis motvilje mot privat arbeidsformidling og arbeidsutleie som supplement til det offentlige.

       Disse medlemmer vil ellers peke på at evaluering av ulike tiltak klart konkluderer med at bedring i rammevilkårene har langt bedre effekt enn særskilte støtteordninger og tiltak når det gjelder å bidra positivt overfor bedriftene i distriktene.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti foreslår å øke bevilgningene på flere poster i dette budsjettet for å styrke innsatsen i distriktene.

       Dette medlem mener det er forfeilet politikk når Regjeringen foreslår betydelige kutt i operasjonsrammen og låne- og garantirammene så snart den økonomiske situasjonen for næringslivet viser bedring. Dette medlem vil samtidig påpeke at den økonomiske oppgangen ikke er like fremtredende i alle sektorer. Samtidig har bedriftene i liten grad hatt muligheter til å foreta avsetninger de senere årene.

       Etter dette medlems oppfatning bør konjunkturoppgangen nettopp brukes til å legge et godt grunnlag for ny vekst og utvikling innenfor de ulike næringene, ikke minst gjelder dette de mindre bedriftene.

       Dette medlem viser videre til at Regjeringen på flere områder med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet har bygget ned støtten til distriktene. I særlig grad gjelder dette jordbruket. Skal fraflyttingen fra distriktene kunne stanses trengs det aktive stimuleringstiltak både for å sikre en bedre rekruttering til primærnæringene og for å bidra til å skape nye arbeidsplasser, spesielt kvinnearbeidsplasser.

Bolig

       Komiteen viser til at det er et hovedmål for boligpolitikken at alle skal kunne disponere en god og rimelig bolig i et godt bomiljø.

       Komiteen viser i den forbindelse til at budsjettet for 1997 innebærer en viktig satsing på etableringshjelp for husstander med svak økonomi og satsing på byfornying og utbedring av boligmassen. Husstander med svak økonomi skal kunne få hjelp til etablering i egen bolig med bruk av tilskudd og lånemidler. Komiteen legger vekt på at disse midlene blir et virkemiddel for den enkelte kommunes arbeid med å bidra til boliger for sine innbyggere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen i budsjettet for 1997 legger vekt på å følge opp stortingsmeldingen om levekår og boforhold i storbyene gjennom en handlingsplan for Oslo indre øst. Flertallet har også merket seg en satsing på midler til byfornyelse og utbedring av boligmassen i storbyene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen legger opp til én låneramme i Husbanken på 8,5 mrd. kroner i 1997. Lånerammen skal brukes til oppføring av nye boliger, utbedring av gamle boliger og etablering i egen bolig for husstander med svak økonomi.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at Regjeringen tar skritt i riktig retning når det foreslås å øke bevilgningene til bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser og omgjøring til enerom. Det er imidlertid et stort gap mellom de faktiske byggekostnader og det tilskuddet som gis. Dette flertallet vil derfor foreslå en ytterligere økning av bevilgningen og tilskuddssatsene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet synes det er gledelig at byggingen av omsorgsboliger og etableringen av enerom er et prioritert satsingsområde og viser til at dette området gis en ekstrasatsing på 90 mill. kroner. Husbanken vil kunne disponere 457 mill. kroner til dette formålet i 1997. Fra og med 1997 kan den også gi et tilskudd på kroner 60.000 til utbedring av sykehjem. Disse medlemmer vil likevel peke på at noen kommuner vil ha problemer med å benytte seg av disse tilbudene på grunn av krav om egenandeler.

       Når det gjelder bevilgningen til bostøtte, registrerer komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti at bevilgningene neste år er lavere enn det som ser ut til å bli årets forbruk. Selv om dette beløpet er en overslagsbevilgning, er det uheldig at det budsjetteres med lavere beløp enn det som er forventet forbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at målet for boligpolitikken om at alle skal kunne disponere en god og rimelig bolig i et godt bomiljø ikke vil nås uten at nødvendige virkemidler tas i bruk. Statens viktigste virkemiddel i denne sammenhengen er statens egen boligbank, Husbanken. Disse medlemmer viser til at disse partier stemte mot den markedstilpasningen av Husbankens rente- og subsidievilkår som ble vedtatt av stortingsflertallet i fjor høst. Disse medlemmer mener at husbankrenten fortsatt skal fastsettes politisk, slik at Stortinget i perioder med høyt rente- og kostnadsnivå kan bidra til å senke boutgiftene. Det faktum at markedsrenten nå er lav, gjør at den omlegging som har skjedd i Husbankens rente- og subsidievilkår ikke blir så tydelig. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at i perioder med høy markedsrente vil oppmerksomheten rundt Husbanken, og den svekkelse som har skjedd av denne som en sosial boligbank, igjen tilta.

       Disse medlemmer viser til den gjeldssaneringsordningen for borettslag som Stortinget har vedtatt. Det tyder på at flere søkere har fått avslag på sine søknader fordi boligen ble solgt etter den fastsatte frist. Det ser ut som om dette skyldes at behandlingen hos namsmannen har tatt for lang tid. Gjeldsofre som Stortingets ordning skulle fange opp, har således falt utenfor. Disse medlemmer vil komme tilbake til denne saken.

       Disse medlemmer vil øke bevilgningene til gjeldssanering for å kunne hjelpe gjeldsofre som befinner seg i gråsonen i forhold til gjeldssaneringsordningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1996 skrev:

       Det er etter disse medlemmers syn derfor meget uheldig når Regjeringen konkluderer med at Staten ved Husbanken skal drive en omfattende generell utlånsvirksomhet, med 1. prioritet pantesikkerhet, til fortrengning av spare- og forretningsbanker ut over landet.

       Disse medlemmer mener Husbankens låneordninger bør avgrenses til kun å omfatte de gruppene som er svake i boligmarkedet, og bare i de tilfeller lånsøkeren ikke får lån i private kredittinstitusjoner selv om betalingsevnen er i orden. Disse medlemmer mener Husbanken i første rekke bør være en førstehjemsbank som kan bidra til toppfinansiering. Disse medlemmer ønsker ikke at Husbanken skal gi oppførings- og boliglån uten behovsprøving.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser det som viktig at bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger og etablering av enerom er et prioritert satsingsområde. Ca. 15.000 eldre bor fortsatt på flersengsrom. Samtidig er det i mange kommuner behov for at flere skal få plass på sykehjem og i omsorgsboliger. Disse medlemmer mener det må tas et krafttak for å møte disse behovene, og viser til de respektive partiers forslag til økninger i budsjettet vedrørende eldreomsorgen.

Arbeidsmarkedstiltak og formidling

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er viktig å kunne tilby arbeidsmarkedstiltak til personer som har behov for en oppdatering av egen kunnskap. I en tid da omstillingene på arbeidsmarkedet skjer stadig raskere, er dette behovet større enn tidligere for de menneskene som blir skjøvet ut av arbeidsmarkedet. Dette behovet er størst for langtidsledige, personer med yrkeshemming og innvandrere. Flertallet mener derfor det er viktig - også i framtida - å ha et tiltaksnivå som ivaretar behovet disse gruppene har.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det overordnede målet for arbeidsmarkedspolitikken er å legge til rette for et effektivt fungerende arbeidsmarked. Disse medlemmer synes i denne sammenheng det er gledelig at vi har fått en positiv utvikling på arbeidsmarkedet. I løpet av tre år har sysselsettingen økt med 136.000, og den registrerte ledigheten er nå kommet ned på under 1990-nivået. Ikke minst synes disse medlemmer det er gledelig at den positive utviklingen på arbeidsmarkedet har ført til at veksten i tallet på yrkeshemmede nå flater ut.

       Disse medlemmer vil peke på viktigheten av at arbeidsmarkedspolitikken aktivt tilpasses utviklingen på arbeidsmarkedet. Utsiktene til vekst i etterspørselen etter arbeidskraft vil kunne forsvare en moderat nedgang i arbeidsmarkedstiltakene i 1997.

       Disse medlemmer har merket seg at vi, på tross av en registrert ledighet på rundt 4 %, har en mangel på arbeidskraft i visse yrker. For å bidra til målet om et effektivt fungerende arbeidsmarked, vil disse medlemmer understreke betydningen av at arbeidsmarkedstiltakene er kompetansehevende. Det er i denne sammenheng viktig å målrette tiltakene mot å kvalifisere og gi arbeidstrening til unge arbeidsledige, langtidsledige og yrkeshemmede.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å unngå varig fortrengning fra arbeidsmarkedet på grunn av mangel på grunnleggende utdanning og allmennkunnskap. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på at Reform 94 er et viktig bidrag for unngå dette i ungdomsgruppene. Disse medlemmer merker seg videre at ungdomsgarantien for de under 20 og den utvidete innsatsen for gruppen 20-25 står fast.

       Innføring av nytt dagpengeregelverk i 1997 innebærer at ledige som går ut av sin andre 80-ukers periode uten å ha kommet i arbeid, og som står uten dagpengerettigheter, skal få tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at disse arbeidsmarkedstiltakene reelt sett øker sjansen for å kunne gå over i ordinært arbeid. Gruppen som vil benytte seg av dette tiltakstilbudet ser ut til å være yngre enn først antatt, derfor er det særlig viktig at tilbudet om arbeidsmarkedstiltak vil inneholde kvalifisering.

       Disse medlemmer viser til at innpassing av yrkeshemmede fortsatt skal være en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken, dette understrekes ved at Regjeringen for 1997 foreslår å opprettholde andelen yrkeshemmede på tiltak på dagens høye nivå. Av de 54.600 yrkeshemmede som i første kvartal var registrert i arbeidsmarkedsetaten, var 79 % i aktive tiltak.

       Under forrige budsjettbehandling ga den økende kvinneledigheten grunn til bekymring. Disse medlemmer synes det er positivt at kvinner nå har en positiv vekst i yrkesdeltakingen. Yrkesdeltakingen for kvinner i 1995 var på 64 %, noe som er det høyeste nivået noensinne.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier de siste åra har foreslått betydelige omprioriteringer innenfor arbeidsmarkedspolitikken. Denne omprioriteringen har gått ut på å overføre tiltaksmidler til kommunene for å legge til rette for praksisplasser og faste ansettelser i kommunene på områder hvor det finnes uløste oppgaver.

       Disse medlemmer konstaterer at de reduksjoner disse partier har foreslått hva gjelder tiltaksmidler har blitt fulgt opp av Regjeringen i etterkant. Disse partier foreslår også i år en økt satsing på kommunesektoren. Som følge av økt sysselsetting ved denne satsingen er det også i år rom for en reduksjon av tiltaksmidlene.

       Det er allikevel viktig å finne et riktig balansepunkt, slik at arbeidsmarkedstiltakene ikke holdes på et kunstig høyt nivå. Disse medlemmer har de siste årene foreslått vesentlig reduksjoner i bevilgningene både til ekstraordinære sysselsettingstiltak og dagpenger, og utviklingen viser at de anslag disse medlemmer har gjort har truffet bra.

       Disse medlemmer mener det er bedre å opprette faste arbeidsplasser i kommunesektoren, bl.a. for å løse presserende omsorgsoppgaver enn å opprettholde et fortsatt høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene og dagpenger. Disse medlemmer vil derfor også for 1997 foreslå en reduksjon i bevilgningene til ekstraordinære sysselsettingstiltak og dagpenger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at summen av arbeidsledige og mennesker på ulike former for tiltak ved utgangen av september utgjorde ca 6,5 % av arbeidsstyrken. På toppen av dette kommer de som ikke søker arbeidsmarkedet fordi de vurderer det som for vanskelig. Samtidig er det innenfor enkelte bransjer mangel på faglært arbeidskraft.

       Disse medlemmer registrerer Regjeringens forslag i det kommende budsjettår vedrørende arbeidsmarkedstiltakene. Regjeringens manglende evne til på en troverdig måte å kombinere tiltakene med bedre rammebetingelser for næringslivet er beklagelig. Disse medlemmer vil peke på at et høyt tiltaksnivå over et langt tidsrom gir forstyrrelser i det ordinære arbeidsmarkedet, og at det foreligger klare advarsler på dette området bl.a. fra Kleppe-utvalget. Det er etter hvert også grundig dokumentert at fortrengningsvirkningene er åpenbare. På denne måten kan et for omfattende tiltaksprogram påvirke arbeidsledigheten negativt. I enkelte områder av landet er det en risiko for at det ordinære arbeidsmarkedet er påført varig skade.

       Disse medlemmer ønsker en annen virkemiddelbruk for å redusere arbeidsledigheten og vil i denne sammenheng vise til Høyres alternative budsjettopplegg. Det er nå nødvendig bl.a. å bringe inn private formidlingstjenester som et supplement til det offentlige sysselsettingsapparat. Det er videre nødvendig å tillate arbeidsledige midlertidige tilsettinger og mer fleksibel bruk av overtid. Regjeringens, Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis ideologiske motforestillinger på dette feltet medfører hvert år at mange tusen nordmenn helt unødig går arbeidsledige.

Innvandring, bosetting og integrering

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til trekk ved innvandrernes situasjon og levevilkår i det norske samfunnet som tilsier at det behov for forsterket innsats på flere områder. Ikke minst er det store utfordringer når det gjelder sysselsetting. Selv om den registrerte ledigheten blant innvandrere har falt fra 13,1 til 11,9 % fra februar 1995 til februar 1996, er ledigheten fremdeles mye høyere enn for resten av befolkningen. I tillegg til norskopplæring og kompetansehevende tiltak, vil flertallet i denne sammenhengen peke på viktigheten av å ta i bruk de kvalifikasjoner som en innvandrer eller flyktning måtte ha med seg inn til Norge.

       Utgangspunktet for satsingen på integrering er det overordnede målet om reell likestilling mellom innvandrere og den øvrige delen av befolkningen. Denne likestillingen må bygge på like rettigheter og plikter, aktiv deltakelse og bekjempelse av all diskriminering. I denne sammenheng ser flertallet fram til behandlingen av den stortingsmeldingen som Regjeringen har varslet om nyere innvandring og utfordringer for Norge.

       Flertallet ser positivt på at det er opprettet et forum for det flerkulturelle Norge. To viktige forutsetninger for integrering er, etter flertallets mening, kommunikasjon og kontakt. Tiltaket er også en aksept av at arbeidslivets parter har en nøkkelrolle for at personer med innvandrerbakgrunn skal vinne innpass på arbeidsmarkedet. Flertallet ser i denne sammenheng positivt på at det i forslaget til statsbudsjett er bevilget 1,5 mill. kroner til forsøks- og utviklingstiltak med gode flerkulturelle arbeidsplasser som tema.

       Flertallet forventer, i likhet med Regjeringen, en økt tilbakevending av bosniske flyktninger fra Norge, forutsatt en fredelig utvikling i Bosnia-Hercegovina. Flertallet er enig i at det fortsatt skal legges vekt på å legge forholdene til rette for at alle flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag skal kunne vende tilbake til sine hjemland, for på denne måten å muliggjøre nye inntak av flyktninger etterhvert som behovet melder seg. Flertallet vil i denne sammenhengen understreke viktigheten av å ta menneskelige hensyn i forhold til tilbakevending.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at Regjeringens forslag om å ikke prisjustere integreringstilskuddet og i tillegg redusere dette for 4. og 5. året, er et brudd på den dugnad Regjeringen inviterte kommunene til å være med på. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til nye satser for integreringstilskudd betyr en ytterligere merbelastning for kommunesektoren med 45 mill. kroner. Disse medlemmer viser til uttalelser fra Kommunenes Sentralforbund, om at det med det foreslåtte nivå på satsene for integreringstilskudd vil være en total overvelting av utgifter med 300 mill. kroner til kommunene. Dette er i strid med Stortingets forutsetninger om full statlig kompensasjon i tilskuddsperioden. Det er særlig uheldig at forslaget rammer de kommuner som gjorde en spesiell innsats for å motta flyktninger fra Bosnia-Hercegovina. Disse medlemmer går imot å redusere integreringstilskuddet.Disse medlemmer er uenig i Regjeringens forslag om å finansiere deler av integreringsarbeidet over u-hjelpsbudsjettet. Disse medlemmer foreslår derfor tilleggsbevilgninger slik at u-hjelpsbudsjettet kan benyttes til arbeid det tradisjonelt har vært benyttet til.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Norge fortsatt bør føre en restriktiv innvandringspolitikk, men samtidig anerkjenne det internasjonale medansvar overfor flyktninger og asylsøkere i reell nød. Norge må derfor ivareta sine forpliktelser etter internasjonale avtaler. Flyktninger må - når de har fått innvilget opphold i Norge - ha de samme rettigheter og plikter som nordmenn. De må få en skikkelig innføring i norske forhold og norsk språk. Siktemålet er at de snarest mulig blir i stand til å fungere i det norske samfunnet, og å forsørge seg selv på lik linje med andre. Dagens politikk er ikke vellykket mht. å vektlegge individets ansvar for egen utvikling. Det er reell fare for at særlig muslimske grupperinger på mer permanent basis faller på siden av det norske samfunn. Særlig den såkalte morsmålsundervisningen må her endres. Det vises i denne sammenheng til Unni Wikans bok « En ny norsk underklasse ».

       Disse medlemmer mener det er grunnleggende viktig at den politikk som føres på dette området oppnår en bedre forståelse i de brede lag av befolkningen. Bare under denne forutsetning kan man unngå et motsetningsforhold mellom nordmenn og de som søker opphold her.

       Disse medlemmer mener at man også på dette området må føre en streng kontroll - strengere enn i dag - med statens utgifter. Dels vil det kunne være fornuftig å bruke en større andel av innsatsmidlene i de land som skaper flyktningstrømmer. Dels må man medvirke til at tilskuddsordningene til dem som søker opphold i Norge ikke når et omfang som i seg selv vil kunne være grunnlag for å skape et motsetningsforhold mellom flyktninger/innvandrere og nordmenn. I tillegg til dette mener disse medlemmer at det bør være alminnelig at flyktninger og asylsøkere i større grad enn i dag vender hjem til sitt fedreland når de ikke lenger er truet av noen farer der. Spesielt er dette viktig for fattige land som har store behov for å få hjem igjen flyktninger med utdannelse og kompetanse.