B.innst.S.nr.I (1996-1997)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1997 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1997.

2. Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

SAMMENDRAG FRA NASJONALBUDSJETTET KAP. 1

       Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn, med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. Den viktigste oppgaven i årene framover er å trygge sysselsettingen, redusere ledigheten og utvikle velferdssamfunnet videre. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grensene naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Retningslinjene for den økonomiske politikken er nedfelt i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997. Dette er en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen, der et hovedelement er en lav pris- og kostnadsvekst for å styrke konkurranseevnen. Siden Langtidsprogrammet ble lagt fram har den økonomiske situasjonen i Norge blitt vesentlig styrket. Aktiviteten i Fastlands-Norge har vist sterk vekst og sysselsettingen har økt kraftig. Samtidig har arbeidsstyrken økt betydelig. Reduksjonen i arbeidsledigheten har likevel blitt noe sterkere enn det en så for seg i Langtidsprogrammet.

       Prisstigningen har kommet ned på et lavt nivå, og rentene er blitt redusert. Samtidig har reallønnen økt betydelig de siste årene. Lav kostnadsvekst og stabil utvikling i økonomien har gjort det mulig for myndighetene å gjennomføre betydelige løft på prioriterte områder siden 1990. Det er i disse årene opprettet 54.000 nye plasser i høyere utdanning. Gjennom Reform 94 er all ungdom mellom 16 og 19 år sikret lovfestet rett til videregående utdanning. Med grunnskolereformen vil 6-åringer fra 1997 være sikret 10 års grunnskole. Ordningen med fødselspermisjon er vesentlig utvidet, og barnehageutbyggingen er økt betydelig. Bevilgningene til helse og omsorg er økt kraftig siden 1990. Antall sykehusopphold og polikliniske konsultasjoner har økt med om lag 475.000 fra 1990 til 1995.

       Solidaritetsalternativet har bidratt til en betydelig bedring av lønnsomheten i næringslivet, og ekspertindustrien har vunnet markedsandeler de siste årene. Uten det inntektspolitiske samarbeidet ville lønnskostnadene vært høyere og lønnsomheten tilsvarende svakere. Siden 1990 har sysselsettingen økt med 99.000 personer. Ledigheten er klart redusert siden 1993 og er nå lavere enn i 1990.

       Vi må videreføre en økonomisk politikk som både tar vare på de resultatene som er oppnådd og legger grunnlaget for en ytterligere satsing på prioriterte områder. Dette vil ikke være mulig dersom vi nå faller for fristelsen til å føre en kortsiktig politikk basert på midlertidig høye oljeinntekter. Politikken må i stedet følge to spor. Vi må prioritere mellom utgiftene i statsbudsjettet slik at vi kan satse mer på bl.a. helse. Samtidig må vi bygge opp Petroleumsfondet og styrke fastlandsøkonomien slik at vil står best mulig rustet når oljeinntektene faller. Dersom vi nå tillater en for sterk utgiftsvekst i budsjettet, risikerer vi at vi ikke når noen av disse målene. Tiltakende kostnadsvekst og inflasjon vil gi økt arbeidsledighet og over tid svekke grunnlaget for velferden. I så fall vil vi ha forvaltet våre store ressurser og muligheter på en dårlig måte.

       Hovedutfordringen nå er derfor å legge forholdene til rette for en stabil økonomisk utvikling og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Etter flere år med oppgang er det mye som tyder på at det vil bli en mer krevende oppgave enn i den perioden vi har bak oss. Høy lønnsomhet i deler av næringslivet og mangel på arbeidskraft i deler av økonomien har bidratt til at lønnsveksten har tatt seg opp i inneværende år. Risikoen for at økonomien ledes inn i en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst er derfor klart til stede. I denne situasjonen er det avgjørende at den økonomiske politikken innrettes slik at veksten ikke blir sterkere enn det økonomien kan tåle. Historiske erfaringer har vist at en balansert og langvarig oppgang gir en bedre sysselsettingsutvikling og lavere ledighet på varig basis enn kraftig, men kortvarig vekst.

       Hovedlinjene i den økonomiske politikken ligger fast:

       Norsk økonomi har i de tre siste årene vært inne i en klar oppgangskonjunktur. Veksten skjøt fart i andre halvdel av 1993 og gjennom 1994 med sterk økning i det private forbruket, boliginvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer. I 1995 fikk oppgangen bredere feste, med kraftig vekst i investeringene i fastlandsnæringene. Etter tegn til avdemping i samlet etterspørsel gjennom andre halvår i fjor, viser økonomiske indikatorer at veksten har tatt seg klart opp igjen i inneværende år:

       BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 3 1/2 % i 1996, etter en vekst på 2,7 % fra 1994 til 1995. Som en følge av fortsatt sterk økning i oljeproduksjonen kan veksten i BNP i alt i år komme opp i over 5 %. Anslaget for 1996 innebærer at BNP for Fastlands-Norge gjennom de tre siste årene har økt med nær 11 %. En må tilbake til oppgangskonjunkturen midt på 1980-tallet for å finne en periode med like sterk vekst. Den sterke oppgangen i økonomien har ført til en betydelig bedring i arbeidsmarkedet. Etter en økning i 1994 og 1995 på hhv. 24.000 og 43.000 personer anslås veksten i sysselsettingen til om lag 50.000 personer i inneværende år. Sysselsettingen vil dermed ha økt med nesten 120.000 personer i løpet av tre år. Arbeidsledigheten er blitt redusert fra 6 % i gjennomsnitt i 1993 til 4,9 % i 1995 ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse (AKU). I 2. kvartal i år kom AKU-ledigheten ned i om lag 41/4 % (sesongjustert og korrigert for omleggingen av AKU-statistikken). Nedgangen i ledigheten bekreftes av tall for registrerte ledige ved arbeidskontorene. Fram til og med august i år lå den registrerte ledigheten i gjennomsnitt på 96.400 personer, eller om lag 11.800 personer lavere enn i samme periode i fjor.

       De makroøkonomiske anslagene for 1997 peker mot at konjunkturoppgangen i norsk økonomi fortsetter, men veksten kan bli noe lavere enn i inneværende år. Veksten i BNP for Fastlands-Norge fra 1996 til 1997 anslås nå til 2 1/2 %. De sterkeste vekstimpulsene ventes å komme fra det private forbruket, samt fortsatt vekst i eksporten. Det ventes fortsatt god vekst i sysselsettingen neste år, med en økning på om lag 25-30.000 personer. Som nevnt i kapittel 2, er det en fare for at en, i likhet med tidligere konjunkturoppganger, undervurderer de kreftene som driver veksten. Den økonomiske politikken må ta hensyn til dette. I de mer teknisk pregede mellomlangsiktige framskrivingene anslås nå en vekst i Fastlands-Norges BNP på om lag 2 % pr. år for perioden 1998-2000, og en vekst i sysselsettingen på snaut 3/4 % pr. år.

       Veksten i konsumprisene i Norge har gjennomgående vært lavere enn prisstigningen hos våre handelspartnerne siden 1989. Hittil i år har konsumprisene i gjennomsnitt steget med vel 1 % i forhold til samme periode i fjor. Som følge av bortfallet av ordningen med momskompensasjon for enkelte matvarer, samt en anslått økning i elektrisitetsprisene som følge av lave vannreserver, ventes prisstigningen å tilta noe i andre halvår i år. På årsbasis anslås veksten i konsumprisindeksen fra 1995 til 1996 til 1 1/4 %, som er om lag 3/4 prosentpoeng lavere enn anslaget for handelspartnerne. Neste år anslås prisstigningen i Norge til 2 1/2 %. Økningen i prisstigningstakten fra 1996 til 1997 skyldes bl.a. at virkningene av lavere bilavgifter faller bort. Videre vil den økte lønnsveksten i inneværende år påvirke prisveksten i 1997.

       Etter flere år med moderate lønnstillegg, har lønnsveksten tatt seg markert opp i inneværende år. I gjennomsnitt anslås nå lønningene å øke med om lag 4 % fra 1995 til 1996. Det er bekymringsfullt at lønnsveksten har tiltatt ved et ledighetsnivå som fortsatt ligger over 4 %. Det kan derfor bli krevende å få ledigheten videre ned uten økt pris- og kostnadsvekst.

       Mye tyder på at vi nå har kommet til et veiskille i utviklingen i norsk økonomi. Risikoen for at konjunkturoppgangen er så sterk at det utløses pressproblemer i form av tiltakende lønns- og prisvekst har økt de siste månedene. Resultatene fra årets lønnsoppgjør, økende kredittvekst og stigende bolig- og eiendomspriser kan tyde på det. Sterk reallønnsvekst kombinert med økende låneopptak vil på kort sikt kunne gi en kraftig forbruksledet oppgang, mens grunnlaget for videre vekst i eksporten og investeringene i de konkurranseutsatte delene av næringslivet svekkes.

       For å unngå en slik utvikling må den økonomiske politikken innrettes slik at den demper veksten i samlet etterspørsel. I Norge og i en rekke andre OECD-land har det vært en klar tendens til å overvurdere økonomiens evne til å tåle kraftig vekst. Politikken har i for liten grad blitt strammet til i en oppgangskonjunktur, med den konsekvens at lønns- og prisveksten etter hvert har økt sterkt. Erfaringene fra 1970- og 1980-årene viste at kostnadene ved overoppheting av økonomien først kommer til syne noen år senere. Sterkt svekket konkurranseevne kombinert med redusert tillit bl.a. i penge- og valutamarkedene kan tvinge fram en kraftig innstramming i den økonomiske politikken. Av erfaring vet vi at det gjerne er i slike perioder at ledigheten øker kraftig, og at det kan ta lang tid å bringe den ned igjen.

       Når pengepolitikken er rettet inn mot å holde kronekursen stabil i forhold til europeiske valutaer, har finanspolitikken et hovedansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen og bidra til en moderat pris- og kostnadsvekst. Dette er en krevende oppgave når de landene vi stabiliserer vår valuta mot er inne i en konjunkturfase med svak vekst og lave renter, mens norsk økonomi er i sterk oppgang. I den nåværende situasjonen er det dermed avgjørende at budsjettpolitikken innrettes slik at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk. Samtidig stilles det store krav til partene i arbeidslivet og til det inntektspolitiske samarbeidet i årene framover om vi skal greie å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst. Finansdepartementet har beregningsmessig lagt til grunn en nominell lønnsvekst på 3 1/2 % fra 1996 til 1997, dvs. en nedgang i forhold til den anslåtte økningen i lønningene i inneværende år. På grunn av høyere lønnsoverheng inn i 1997 enn inn i 1996 vil dette kreve at sentrale og lokale tillegg blir klart lavere neste år enn i inneværende år.

       Langsiktige hensyn tilsier også at en benytter oppgangskonjunkturen til å styrke offentlige finanser. For det første er dette en forutsetning for at vi i framtiden skal ha handlefrihet til å motvirke nye økonomiske tilbakeslag. For det andre er det viktig å øke den finansielle sparingen på statens hånd for bl.a. å møte den sterke økningen i pensjonsutgiftene som vil finne sted, spesielt etter år 2010. Samtidig forventes statens inntekter fra petroleumsvirksomheten å gå ned etter århundreskiftet. Dersom vi ikke i de nærmeste årene sørger for å ha betydelige overskudd i statens finanser, vil byrdene på framtidige yrkesaktive kunne bli store. Det ligger an til store overskudd i statsfinansene i årene framover. Dette vil øke presset i retning av en betydelig økning i offentlige utgifter. Statens utgifter må imidlertid ikke bli høyere enn det som er mulig å bære i nedgangstider og når oljeinntektene etter hvert avtar.

       Oljeavhengigheten i norsk økonomi er en betydelig utfordring. Petroleumsvirksomheten gir oss på den ene siden store inntekter, som fører til store overskudd både på driftsbalansen overfor utlandet og i statsfinansene i 1996 og 1997. Sammen med betydelige direkte impulser til andre norske sektorer fra aktiviteten på kontinentalsokkelen har inntektene fra olje og gass gitt oss muligheter til å opprettholde verdiskapingen og sysselsettingen i sterkere grad enn det som ellers ville ha vært mulig. På den annen side har oljevirksomheten gjort norsk økonomi mer sårbar for indre og ytre forstyrrelser. Dette har bl.a. sammenheng med følgende forhold:

       De særtrekkene ved oljevirksomheten som her er nevnt, understreker at selv om vi i mange år framover vil få store inntekter, kan disse ikke gi noe varig grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. På lengre sikt er vi avhengige av vekst i Fastlands-Norge for å opprettholde og øke velferden.

       Et hovedelement i Solidaritetsalternativet var nettopp å få til en styrking av den fastlandsbaserte delen av næringslivet, gjennom en pris- og kostnadsvekst som er lavere enn hos våre handelspartnere. Solidaritetsalternativet bygger således på en felles forståelse av at svekkelsen av tradisjonell konkurranseutsatt næringsvirksomhet hadde gått for langt, og at det var behov for å reversere denne utviklingen. En politikk basert på økt bruk av petroleumsinntekter innenlands vil bryte med denne strategien.

       Dette var også en hovedbegrunnelse for etableringen av Statens petroleumsfond. I proposisjonen om loven om Statens petroleumsfond ( Ot.prp. nr. 29 (1989-1990) ) het det bl.a:

       Regjeringen har ved flere anledninger understreket at en videreføring av Solidaritetsalternativet tilsier at midlene i petroleumsfondet plasseres i utlandet.

       Det er nå en klar fare for at den vedvarende oppgangen i norsk økonomi og forventninger om kraftig økning i oljeinntektene i årene framover igjen kan føre til overdreven optimisme, slik vi opplevde på 1970-tallet og på midten av 1980-tallet. Tiltakende pris- og kostnadsvekst vil svekke mulighetene for at ny konkurranseutsatt virksomhet skal kunne vokse fram og forverre omstillingsproblemene for den oljerelaterte delen av næringslivet. I så fall vil det bli vanskeligere å oppnå lavere ledighet på varig basis.

       I de senere årene har ny teknologi ført til at en har kunnet utvinne en betydelig større andel av petroleumsressursene enn tidligere anslått. Dette har ført til at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten er oppjustert. Den økte utvinningen som ny teknologi har bidratt til, er i seg selv positiv, og gir en bedre forvaltning av petroleumsressursene. Samtidig er det igjen grunn til å understreke at bruken av petroleumsinntektene bør skilles fra inntektsopptjeningen. I den nåværende situasjonen må en være svært varsom med å øke bruken av petroleumsinntekter i norsk økonomi. Dette vil forsterke pressproblemene og svekke bedriftene i Fastlands-Norge. I stedet bør økte inntekter i hovedsak settes til side, slik at også kommende generasjoner får ta del i økningen i ressursgrunnlaget.

       På denne bakgrunn legger Regjeringen stor vekt på at den økningen i statens petroleumsinntekter som vil finne sted de nærmeste årene, i det alt vesentlige brukes til å styrke statsfinansene slik at det kan settes av midler i Statens petroleumsfond. Det ble gjort nærmere rede for retningslinjene for Statens petroleumsfond i Revidert nasjonalbudsjett 1995. En hovedbegrunnelse for å opprette petroleumsfondet var å bidra til en budsjettpolitikk som ivaretar langsiktige hensyn og petroleumsinntektenes særegne karakter. Samtidig er det i fondskonstruksjonen lagt avgjørende vekt på at fondet skal inngå i en helhetlig budsjettprosess. Såfremt det er midler på fondet, skal det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet dekkes ved en overføring fra petroleumsfondet. Denne overføringen synliggjør dermed bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet. Fondsoppbygging vil bare finne sted i den grad det er reelle overskudd i statsfinansene. Dette sikrer at avsetningene til fondet gir uttrykk for reell formuesoppbygging.

       Regjeringen legger til grunn at overføringen fra petroleumsfondet til statsbudsjettet i 1997, i likhet med i inneværende år, skal dekke det oljekorrigerte underskuddet.

KOMITEENS MERKNADER

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, understreker at hovedutfordringen nå er å legge forholdene til rette for en stabil økonomisk utvikling og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Høy lønnsomhet i deler av næringslivet og mangel på arbeidskraft i deler av økonomien har bidratt til at lønnsveksten har tatt seg opp i inneværende år. Risikoen for at økonomien ledes inn i en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst er derfor klart til stede. Disse medlemmer er enig i at det i denne situasjonen er avgjørende at den økonomiske politikken innrettes slik at veksten ikke blir sterkere enn det økonomien kan tåle.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at den viktigste oppgaven i årene framover er å trygge sysselsettingen, redusere ledigheten og utvikle velferdssamfunnet videre. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grensene naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Disse medlemmer viser til at den økonomiske situasjonen i Norge er blitt vesentlig styrket siden Langtidsprogrammet ble lagt fram. Lav kostnadsvekst og stabil utvikling i økonomien har gjort det mulig å gjennomføre betydelige løft på prioriterte områder siden 1990. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet har bedret norsk næringslivs konkurranseevne. Disse medlemmer viser til at det de siste årene har vært en betydelig bedring av lønnsomheten i næringslivet, og eksportindustrien har vunnet markedsandeler.

       Disse medlemmer understreker at utformingen av den økonomiske politikken må ta sikte på å ta vare på de resultatene som er oppnådd og legger grunnlaget for en ytterligere satsing på prioriterte områder. Dette vil ikke være mulig dersom den økonomiske politikken baseres på midlertidig høye oljeinntekter. Dersom det tillates en for sterk utgiftsvekst i budsjettet, risikerer en at tiltakende kostnadsvekst og inflasjon vil gi økt arbeidsledighet og over tid svekke grunnlaget for velferden.

       Disse medlemmer viser til at privat konsum er beregnet å øke med 28,3 mrd. kroner i løpende kroner (om lag 16,2 mrd. kroner målt i faste kroner og med en prisstigning på 2,5 %) eller 3,3 % målt i faste priser fra 1996 til 1997. Det offentlige forbruket vil, etter Regjeringens finanspolitiske opplegg, vokse med om lag 0,6 % fra 1996 til 1997. Veksten kommer hovedsakelig i kommunal sektor.

       Disse medlemmer viser til at det private forbruket nå ser ut til å ta seg opp etter en periode med svak vekst i 1995. Dette henger sammen med flere forhold:

       Disse medlemmer viser til at årsaken til at det private forbruket nå øker hovedsakelig har sammenheng med at det går godt i norsk økonomi. Husholdningene har hatt en gunstig kjøpekraftsutvikling gjennom reallønnsvekst, lavere renter m.v., kombinert med at husholdningenes sparing er redusert.

       Veksten i privat forbruk må ses i sammenheng med at nivået har vært lavt i flere år. Veksten flatet ut i 1995 til et nivå på 2,6 % etter en markert bedring i 1993 og 1994. Veksten i privat forbruk er klart lavere enn tilsvarende oppgangsperiode på midten av 80-tallet. Disse medlemmer viser til at det er langt bedre samsvar mellom inntekts- og etterspørselutvikling ved denne oppgangskonjunkturen. Vi ser nå at veksten i fastlandsøkonomien og i eksporten er en viktig drivkraft i veksten sammenholdt med forrige konjunkturoppgang hvor veksten i stor grad var basert på lånefinansiert forbruk. Dette gi et godt grunnlag for varig vekst i produksjon og sysselsetting.

       Disse medlemmer viser til at en økning i offentlig forbruk i den nåværende konjunktursituasjonen vil virke destabiliserende på økonomien og redusere den finanspolitiske handlefriheten på sikt. En slik politikk vil forsterke konjunktursvingningene og medføre en større belastning ved en framtidig nedgangskonjunktur.

       En politikk for å jevne ut veksten i det private forbruket gjennom stadige skatte- og avgiftsendringer vil etter disse medlemmers syn gi stor uforutsigbarhet og tilfeldighet for skattytere. Disse medlemmer viser til at uendrede skatte- og avgiftsregler uansett virker stabiliserende på det private forbruket fordi skatte- og avgiftsinntekter vil øke i oppgangstider som følge av at skatte- og avgiftsgrunnlaget øker. Denne effekten illustreres ved at skatter og avgifter er beregnet å øke med over 21,2 mrd. kroner (11,8 %) i forhold til vedtatt budsjett for 1996.

       Disse medlemmer viser til at norsk økonomi i betydelig grad er avhengig av petroleumsinntektene. Petroleumsvirksomheten har vært, og vil i flere år fremover, være en viktig inntektskilde for staten, og vil føre til store overskudd på driftsbalansen overfor utlandet og i statsfinansene. Petroleumsvirksomheten gir videre betydelige impulser til Fastlands-Norge, noe som har bidratt til økt produksjon og sysselsetting i flere sektorer. Petroleumsvirksomheten har imidlertid gjort norsk økonomi mer sårbar for en del indre og ytre forstyrrelser.

       Disse medlemmer viser til at olje og gass er en ikke-fornybar ressurs. Beregninger viser at petroleumsinntektene vil avta utover i neste århundre. Den økonomiske politikken må derfor innrettes slik at staten sikres et solid inntektsfundament ved et lønnsomt og vekstkraftig næringslivet på fastlandet.

       Disse medlemmer viser til at flere forhold tilsier at petroleumsinntektene må brukes med forsiktighet:

       Disse medlemmer viser til at et hovedelement i Solidaritetsalternativet er å få til en styrking av den fastlandsbaserte delen av næringslivet gjennom en bedring av konkurranseevnen. Denne strategien er lagt ut fra en erkjennelse om behovet for vekst i den tradisjonelt konkurranseutsatte delen av næringslivet. Videre skal Statens petroleumsfond bygge opp under Solidaritetsalternativet ved å stimulere til økt offentlig sparing og dermed bidra til å dempe pris- og kostnadspresset i økonomien. Disse medlemmer vil understreke behovet for å videreføre denne strategien gjennom å føre en stram finanspolitikk i den nåværende konjunktursituasjonen.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å skille klart mellom bruken av petroleumsinntektene på den ene siden og inntektsopptjeningen på den andre. En økt bruk av petroleumsinntekter vil forsterke pressproblemene i norsk økonomi og svekke bedriftene i Fastlands-Norge. Disse medlemmer mener at en fornuftig forvaltning av petroleumsformuen tilsier at økte inntekter settes til side, slik at oljeressursene også kan komme framtidige generasjoner til gode.

       Disse medlemmer vil advare mot en situasjon hvor avsetningene til oljefondet reduseres som følge av økte offentlige utgifter. Dette vil skape press i norsk økonomi med påfølgende risiko for økt pris- og kostnadspress. Videre vil dette innebære at norsk økonomi blir mer oljeavhengig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre går i denne innstilling sammen om en rekke felles forslag for å styrke innsatsen innen helse, omsorg, utdanning, sysselsetting, miljø og internasjonal rettferdighet. Disse partier står sammen om en sentrumspolitikk tuftet på vår nasjonale og kristne kulturarv, en sosial fordelingspolitikk, balanse mellom individets rettigheter og fellesskapets behov, økt satsing på sysselsetting i små og mellomstore bedrifter og en prioritering av trygge familieforhold og godt oppvekstmiljø. Vi vil ha et sterkere engasjement for internasjonal solidaritet og for mennesker på flukt.

       Disse medlemmer viser til at flertallet av det norske folk den 28. november 1994 sa nei til norsk medlemskap i den europeiske union. Dette valget gir oss muligheter til å føre en mer selvstendig politikk.

       Disse medlemmer vil framholde følgende hovedmål for vår politikk:

       Den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med ukritisk vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning. Bare ved å prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi kan vi utvikle gode svar på disse interesseavveiningene mellom individ og samfunn.

       Disse medlemmer mener at disse sentrale problemstillingene representerer en betydelig politisk utfordring. Disse medlemmer mener det er behov for et politisk alternativ og vil bidra til at dette tyngdepunkt i norsk politikk videreutvikles.

       For å videreutvikle og konkretisere sentrumsalternativet i norsk politikk legger disse medlemmer fram en rekke felles forslag innenfor prioriterte områder. Disse partiers felles prioriteringer innebærer en annen kurs enn den Regjeringen legger opp til, blant annet ved at det legges opp til:

       Disse medlemmer viser til sitt budsjettopplegg for å oppnå dette under avsnitt 18.2 hvor det legges opp til økte utgifter/reduserte inntekter på til sammen 7.297 mill. kroner og reduserte utgifter/økte inntekter på til sammen 7.820 mill. kroner.

       Disse medlemmer ønsker å styrke kommunene og fylkeskommunenes økonomi og vil gjøre dette ved å la kommunene og fylkene beholde en større del av egne inntekter enn det Regjeringen legger opp til (4,5 mrd. kroner). Disse medlemmer viser til de respektive partienes opplegg utover dette når det gjelder styrking av kommunenes og fylkeskommunenes økonomi via rammeoverføringene.

       Disse medlemmer viser videre til at de enkelte partier har inntekts- og utgiftsforslag utover dette. Det vises til særmerknader, egne forslag, balanse i samlede budsjettforslag levert av de respektive partier, samt behandling av fagbudsjettene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at Regjeringens prognoser peker i retning av økende prisvekst i 1997. Disse medlemmer registrerer at dette anslaget baserer seg på en forventet lønnsvekst på 3,5 % for 1997. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Norges Banks budsjettbrev til finansdepartementet der det heter:

       Disse medlemmer registrerer at lønnspresset i økonomien er tiltagende i en situasjon der ledigheten i Norge fortsatt er på et forholdsvis høyt nivå. Disse medlemmer mener kombinasjonen av høy lønnsvekst og høy ledighet har sammenheng med Regjeringens manglende evne til å føre en politikk for et mer fleksibelt arbeidsmarked. Snarere har Regjeringens politikk med innstramninger i arbeidsmiljøloven, en rigid holdning til arbeidsutleie og privat arbeidsformidling, en ensidig satsing på arbeidsmarkedstiltak og en for sterk offentlig utgiftsvekst ført til en økning i den strukturelle ledigheten i arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer mener at en utvikling der de nominelle lønnstilleggene begrenses gir det beste grunnlaget for styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen og dermed sysselsettingen på lengre sikt. Det viktigste bidraget staten kan gi for å realisere slike moderate lønnsoppgjør er en stram styring med offentlige utgifter for å dempe lønns- og prispresset i økonomien samtidig som skatter og avgifter må reduseres slik at lønnsmottagernes kjøpekraft kan øke uten høye lønnstillegg. Disse medlemmer vil bemerke at skatteøkninger i form av økt topp- og marginalbeskatning vil virke lønnsdrivende i dagens arbeidsmarked.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i sine prognoser legger til grunn en vekst i det private forbruket på 3,3 % i 1997. Disse medlemmer er tilfreds med at det er en positiv kjøpekraftutvikling i privat sektor etter at denne delen av økonomien har båret innstramningene på slutten av 80-tallet og nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 90-tallet. Regjeringens og stortingsflertallets politikk i denne perioden var ensidig innrettet mot at privat sektor måtte bære de tunge tilpasningene utviklingen krevet. Dette var en politikk som ga økt arbeidsledighet, bankkrise og fall i privat konsum. Disse medlemmer vil peke på at veksten i privat konsum inneholder en markert og naturlig utskifting av varige konsumgoder som etter Nasjonalbudsjettets begreper anses « forbrukt » det året de blir kjøpt. Dette fører isolert sett til at det årlige konsum blir overvurdert i statistikk og prognoser. Den positive utviklingen i privat konsum har også direkte sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet og er derfor et positivt trekk i norsk økonomi siden det gjenspeiler at flere personer og bedrifter står på egne ben. Disse medlemmer mener det er positivt at privat sektor har gjenvunnet noe av styrken etter sammenbruddet på eiendomsmarkedet, konkursbølgen og gjeldskrisen som rammet store deler av husholdningene og bedriftene for noen år siden. Disse medlemmer mener det i en periode med en sterkere privat sektor er viktig å stimulere til økt sparing, dette må særlig sees på bakgrunn av de tegn til fallende sparerate som er blitt observert på 90-tallet.

       Disse medlemmer mener at en sterk vekst i offentlige utgifter virker særlig uheldig i den konjunkturoppgang vi nå opplever, noe som kan svekke og fortrenge veksten i privat sektor. Fokus i den politiske debatten bør ikke først og fremst være på statsbudsjettets overskudd, men på å holde et forsvarlig nivå på statsbudsjettets utgifter, med en sterk prioritering av statens kjerneoppgaver. Disse medlemmer viser til at statsbudsjettets overskudd framkommer som en følge av uttapping av oljeformuen. Det bør være en målsetting at oljeformuen i størst mulig grad omdisponeres til annen formuesforvaltning, i første rekke gjennom petroleumsfondet. Disse medlemmer mener det vil være en ulykke dersom vi benytter denne høstingsfasen innenfor petroleumssektoren til å øke nivået på statsbudsjettets utgifter på en måte som vil mangle realøkonomisk grunnlag når oljeinntektene reduseres. Disse medlemmer mener et generasjonsregnskap i balanse bør ligge til grunn for finanspolitikken, slik at vi ikke velter større byrder over på våre etterkommere enn de vi selv er villige til å bære. Sett i en slik sammenheng viser ikke statsbudsjettet et betydelig overskudd, men fremstår på et usikkert grunnlag, å være noenlunde i balanse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til den sterke økningen i det private forbruket i norsk økonomi og Regjeringens egne prognoser for fortsatt oppgang i privat sektor. Samtidig har veksten i offentlig sektor vært relativt liten. Regjeringen har en påfallende positiv holdning til dette misforholdet mellom sterk vekst i privat sektor og lav vekst i offentlig sektor. Disse medlemmer finner at de mange uløste oppgaver i offentlig sektor krever vekst i de offentlige budsjetter. Regjeringen velger den motsatte strategi; veksten i privat sektor brukes som begrunnelse for å redusere de offentlige budsjetter, noe som særlig rammer kommuneøkonomien. Denne politikken fører til store problemer for enkeltindivider som faller utenfor arbeidslivet eller som på annen måte er avhengig av offentlig stønad og vil bidra til å forsterke ulikhetene mellom grupper i samfunnet. På sikt vil dette kunne true det som er kjernen i velferdssamfunnet, nemlig evnen til å prioritere fellesoppgavene på bekostning av personlig og egoistisk behovstilfredsstillelse.

       Disse medlemmer har merket seg Regjeringens sterke oppfordring, både i Nasjonalbudsjettet og i den offentlige debatt i forbindelse med budsjettbehandlingen, til budsjettmessig ansvarlighet og opprettholdelse av budsjettbalansen. Disse medlemmer vil peke på at det faste punkt i Regjeringens budsjettbalanse på ca 41 mill. kroner ikke er etablert med en selvstendig analyse av hva som er tålegrensen for norsk økonomi. Regjeringens budsjettbalanse er uttrykk for bunnlinjen i talloppstillingen som viser Regjeringens budsjettforslag. Det er således ingen selvstendig grunn til at Regjeringens budsjettbalanse skal ha egenverdi med mindre man i hovedtrekk finner Arbeiderpartiets politikk god. Når Regjeringen ikke er villig til å redusere oljeutvinningstempoet, så viser dette at Regjeringen ikke tar disse medlemmers bekymring for en galopperende pris- og lønnsvekst med tilhørende redusert konkurranseevne på alvor. Dagens oljeutvinningstempo er både økologisk og samfunnsøkonomisk uforsvarlig. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens argument for galopperende tempo er at tempoet ikke skal under folkevalgt styring når oljebrønnen er tatt i bruk. Disse medlemmer er prinsipielt uenig i dette. Disse medlemmer vil peke på at det sterkt oppdrevne oljeutvinningstempo er den viktigste psykologiske og makroøkonomiske årsak til inflasjonstrusselen. Selv om overskuddet fra statens petroleumsvirksomhet ikke plasseres i Norge og derved heller ikke direkte kan bidra til overopphetingsrisiko, skaper synliggjøringen av de enorme formuer Norge forvalter et samfunnsmessig forventningspress som disse medlemmer mener vi bare har sett begynnelsen til konsekvensene av.

       Disse medlemmer har merket seg at finansministeren maner Stortinget til besinnelse når det gjelder budsjettbalansen. Sigbjørn Johnsen er opptatt av at « økt prisstigning vil undergrave den økonomiske veksten og skatteinntektene. Da blir det mindre til helse og omsorg ». Disse medlemmer er ikke, som Arbeiderpartiet er det, villig til å la grunnleggende helse-, omsorgs- og utdanningsbehov stå udekket i kommunene av frykt for prisstigningen. Inflasjonstrusselen må møtes på annet vis enn ved å la grunnleggende behov stå udekket i det oljerike Norge. Faren for rentestigning og prispress må skje ved å tøyle veksten, ikke minst i privat sektor. Arbeiderpartiet, på sin side, velger å møte denne utfordringen ved passivt å akseptere den private veksten og automatisk foreta tilsvarende kutt i offentlige budsjetter. Dette er en politikk som i så måte samsvarer godt med Arbeiderpartiets generelle omfavnelse av gamle Høyre-standpunkter.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens eget prinsipp om at utgiftsveksten i budsjettet bør ligge under veksten i Fastlands-Norge i perioder med god økonomi. I svar på spørsmål fra disse medlemmer opplyste Finansdepartementet at veksten i BNP for Fastlands-Norge er reelt sett 2,5 % fra 1996 til 1997, og at en utgiftsvekst på 8 mrd. utover Regjeringens budsjettforslag ville være på linje med BNP-veksten for Fastlands-Norge. Det felles opplegg for prioriteringer på budsjettet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer et strammere opplegg enn Regjeringens opplegg. Disse medlemmer har lagt fram et alternativt budsjett med en utgiftsøkning på 4,5 mrd. kroner ut over Regjeringens forslag (se fraksjonsmerknaden), og er også i sitt eget opplegg (som vil bli fulgt opp i tillegg til fellesmerknaden) vel innenfor den mal for ansvarlighet som Regjeringen og Finansdepartementet selv har satt opp. Det fremstår derfor som ledd i en politisk strategi når både regjeringen Gro Harlem Brundtland og påtroppende statsminister Thorbjørn Jagland overdriver virkningene av opposisjonens forslag til budsjettendringer. Enhver regjering må være aktsom i forhold til utsagn når det gjelder makroøkonomiske forhold, fordi både finans- og andre markeder kan la seg påvirke i negativ retning av skremselspropaganda.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen fortsetter sitt oppdrevne tempo i oljeutvinningen. Regjeringen har økt forslaget til bevilgning for investeringer på kontinentalsokkelen med 1,4 mill. kroner og forslaget til bevilgninger til prosjekter under vurdering med 2, 5 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at omfanget av oljeutvinningen går på tvers av minst tre forskjellige målsettinger: Målsettingen om miljøvennlig og langsiktig forvaltning av naturressursene, målsettingen om å dempe forventningspresset i norsk økonomi og målsettingen om å ta hensyn til framtidige generasjoner.

       Disse medlemmer mener det er grunn for å spørre hvorfor det haster så enormt å få denne oljen opp og brent av. Kommende generasjoner vil anklage oss for den skade som dette gjør på miljøet. I tillegg kan det tenkes man utvikler metoder for forbruk av fossilt brennstoff som har mindre forurensningsvirkning enn det som skjer i dag. Den skade som er skjedd allerede og som skjer hver dag, kan være unødvendig. Miljøskaden vil uansett være dyr å reparere og skadene kan i verste fall være uopprettelige.

       All olje blir omsatt direkte eller indirekte i penger. Olje og gass måles i dollar - kulturelt sett det ypperste internasjonale symbol på hemningsløst og uansvarlig forbruk. De enorme overskudd på statsbudsjettet som oljen betyr skaper i seg selv forbruksstimulans og forventningspress - både på lønnsnivå og på omfang og luksusnivå for de goder som etterspørres i privat sektor. Så lenge oljen kaster så mye av seg som den gjør, kan på sikt inflasjon bare begrenses ved kraftige inndragninger i kjøpekraft. Disse medlemmer mener at det er bedre å spare ressursene på havbunnen framfor å skape grunnlag for en usunn, eksplosjonsartet økonomisk vekst.

       Regjeringen vil sikre utbetalingene for seg selv og andre fremtidige pensjonister. Disse medlemmer mener det bør tenkes lenger enn det generasjonsegoistene gjør. Den viktigste arv vi kan etterlate de neste generasjoner er en godt « vedlikeholdt » og forvaltet klode, med naturressurser i behold. Disse medlemmer har tillit til at de som kommer etter oss, har like godt vett som oss som lever i dag - antageligvis bedre.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti legger opp til en alternativ politikk til den ensidige oppumpingen av olje - for så å plassere overskuddet « på bok » i utlandet. Disse medlemmer mener dette er en dårlig formuesforvaltning. En ren økonomisk betraktning tilsier at lavere oljeproduksjon nå gir høyere oljepris i dag, og mer effektiv utvinning i framtiden. På denne bakgrunn, og med hensyn til miljøproblemene, går disse medlemmer inn for å redusere utvinningstempoet. Som eneste parti har Sosialistisk Venstreparti stemt imot utbyggingen av flere konkrete oljefelter. Dette ville isolert sett ha redusert overskuddet på statsbudsjettet, men samtidig gitt rom for økte investeringer i fastlandsøkonomien. Disse medlemmer foreslår i statsbudsjettet for 1997 å redusere oljeutvinningen med 10 % Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti er uenige i Regjeringens disponering av oljefondet, og foreslår derfor å bruke overskuddet fra 1997-budsjettet til et investeringsfond, og en investeringsplan for Norge. Disse medlemmer mener en investeringsplan og et investeringsfond vil være en svært viktig drahjelp for kommende generasjoner - slik at de arver et samfunn med lav ledighet og et bærekraftig miljø som er omstilt teknologisk, næringsstrukturmessig med et godt utbygd og fungerende velferds- og helsevesen. Det vises for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis fraksjonsmerknad for en mer utfyllende presentasjon av investeringsplanen og investeringsfondet.

       Disse medlemmer vil peke på at det såkalte « solidaritetsalternativet » er overoppfylt når det gjelder redusert inflasjon, offentlig andel av BNP og budsjettbalanse. Men når det gjelder inntektsforskjellene og ledigheten har Regjeringen etter disse medlemmers vurdering vist mindre vilje til å følge opp. I forhold til rekordveksten - som ligger langt over forutsetningene i « solidaritetsalternativet » - kan man på ingen måte si at ledigheten er redusert i forhold til målsettingen. Disse medlemmer mener at hvis vi ikke greier å redusere ledigheten ytterligere nå, kan man ikke regne med lavere ledighet når veksten blir lavere. Disse medlemmer mener derfor statsbudsjettet for 1997 bør være noe mer ekspansivt enn det Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer mener økte investeringer i Fastlands-Norge, og strukturreformer som deling av arbeid er nødvendige tiltak for igjen å kunne oppnå full sysselsetting.

       Disse medlemmer er bekymret for vridningen i budsjettet fra offentlig til privat sektor. Det offentlige forbruket er forventet å øke med 0,6 % neste år, samtidig som det private forbruket er forventet å øke med hele 3,3 % Disse medlemmer vil peke på at denne utviklingen representerer et politisk valg fra Regjeringens side - et valg som bidrar til å oppfylle Høyres målsetting om at offentlig sektor ikke skal utgjøre mer enn 50 % av BNP. Disse medlemmer viser til at Regjeringens prioritering av privat forbruk fører til at veksten ikke kommer på de områder som Sosialistisk Venstreparti anser som de viktigste å løse. Stram kommuneøkonomi kombinert med økte pålagte oppgaver i kommunene betyr at oppgavene innefor eldreomsorgen, helsesektoren, skole og barnehager ikke løses i takt med folks forventninger til en moderne velferdsstat. Disse medlemmer mener det økte forbruket bør vris slik at det blir mer til velferd og noe mindre til privat forbruk. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med budsjettbehandlingen vil fremme en rekke forslag for å oppnå denne omleggingen, og viser bl.a. til sine fraksjonsmerknader for nærmere omtale av forslagene og bevilgningene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens opplegg innebærer en vekst i privat konsum på 3,3 % mens det offentlige konsumet bare øker med 0,6 %. Denne skjevheten innenfor totalkonsumet fører til at det blir vanskelig å løse viktige oppgaver innenfor eldreomsorg, helsetjenester og utdanning på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer ønsker å sikre kommuner og fylkeskommuner tilstrekkelige økonomiske rammer for at løfter som er gitt og forventninger som er skapt hos innbyggerne, bl.a. som følge av vedtak i Stortinget når det gjelder omfattende og kostnadskrevende reformer, kan bli innfridd.

       Disse medlemmer mener det er en hovedutfordring å sikre sysselsettingen på lang sikt. Disse medlemmer vil vise til at kompetanse og tilgang på ny teknologi blir en stadig mer avgjørende faktor for å bevare arbeidsplassene og å skape ny sysselsetting. Lavere ledighet er avhengig av at den samlede sysselsetting har en god utvikling. Dette er betinget av rammebetingelsene for mindre bedrifter og næringsutviklingen i distriktene. Dette er innretningen på det budsjettalternativ Kristelig Folkeparti legger fram og som er basert på en nøktern finanspolitikk. Deler av de offentlige budsjetter er styrket, skatten på arbeidskraft redusert og det er inndratt en del privat kjøpekraft for å redusere det samlede etterspørselspress.

       Komiteens medlem fra Venstre vil peke på at selv om det er grunnlag for å vise måtehold i den økonomiske politikken, er det rom for tildels omfattende endringer innenfor de rammene hensynet til norsk økonomi, miljø og langsiktig ressurs- og formuesforvaltning setter. Det er også dette, å prioritere, som på mange måter må være politikkens vesen. Etter Venstres syn er det mulig, også innenfor de rammene som er lagt i forslaget til statsbudsjett, å skape rom for en mer offensiv satsing på velferdssamfunnets primæroppgaver, helse, omsorg og utdanning. Hvis ikke vi i Norge, med de ressursene vi nå forvalter, skulle være i stand til å løse de oppgavene vi står overfor, er det grunn til å spørre hvem som da skulle være i stand til å klare det. Også av hensyn til de belastninger vi påfører de kommende generasjoner, er det riktig å vise tilbakeholdenhet i bruken av vår i historisk forstand midlertidige velstand. Det vises i denne sammenheng til konkrete forslag om omprioriteringer til fordel for helse, omsorg og utdanning presentert i Venstres fraksjonsmerknad.

       Dette medlem ser det ellers som en hovedutfordring at den økonomiske politikken bidrar til å legge til rette for utvikling av et variert og omstillingsdyktig næringsliv i Fastlands-Norge. Dette er nødvendig for å gjøre Norge rustet til å takle omstillingen vi må gjennom etter at oljereservene tar slutt. En slik strategi må ha som hovedmålsetting å legge til rette for småbedrifter og gründere som tør å satse på utviklingen av en idé. Det offentlige må være en medspiller og ikke en motspiller for slik utvikling. Dette krever blant annet en gjennomgang av lov- og regelverk, rapporterings- og innberetningsbestemmelser, samt skatte- og avgiftspolitikken.

       Dette medlem ser imidlertid store muligheter til å utøve viktig politikk gjennom endringer av innretningen på deler av samfunnsaktiviteten, uten at dette medfører store nye kostnader. Særlig gjelder dette innen skatte- og avgiftspolitikken. Den grønne skattekommisjonen har anvist en retning for et skatteskifte fra « røde » til « grønne » skatter som kan innebære en riktigere prising av innsatsfaktorene i produksjon og samfunnsliv. Dette er et skifte Venstre har tatt til orde for i en årrekke. Det vises i denne sammenheng til merknader og forslag under behandlingen av skatte- og avgiftsopplegget.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin egen fraksjonsmerknad når det gjelder kommentarer til hovedtrekkene i den økonomiske politikken. Dette medlem vil ellers peke på at det oppstår en nokså meningsløs situasjon når f.eks. regjeringspartiets medlemmer i finanskomiteen påstår at de er for politiske målsetninger som krever en politikk som er det stikk motsatte av den politikken regjeringa fører. Ett eksempel på dette er påstanden litt lenger fram i denne innstillinga om at « den viktigste målsetningen i årene framover er å trygge sysselsettingen, redusere ledigheten og utvikle velferdssamfunnet videre ». Dette medlem synes dette er vakre ord, men Rød Valgallianse har solid erfaring for at den som skal arbeide for å nå disse målene samtidig er nødt til å bekjempe den økonomiske politikken som Regjeringa fører. Derfor følger dette medlem den gamle tommelfingerregelen om at det er dumt å være med på en overflatisk tilslutning til vakre politiske utsagn når vi vet at de som står bak dem, fører en praktisk politikk som er det stikk motsatte av de vakre ordene.