B.innst.S.nr.IV (1996-1997)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett for 1997.

2. Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1 Sammendrag

       Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1997. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 9. mai 1997.

       De overordnede målene for Regjeringens økonomiske politikk er å sikre arbeid til alle, videreutvikle det norske velferdssamfunnet og bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling som sikrer kommende generasjoner mulighet til minst like gode levevilkår som i dag.

       Retningslinjene for den økonomiske politikken i årene framover tar utgangspunkt i en videreutvikling av Solidaritetsalternativet:

       Den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene, basert på Solidaritetsalternativet, har gitt gode resultater. Siden 1992 har vi hatt en sterk vekst i produksjon og sysselsetting samtidig som pris- og kostnadsveksten har vært lav. Arbeidsledigheten er redusert betydelig siden sommeren 1993 og er i internasjonal sammenheng lav. Rentenivået har falt og bedriftenes investeringer har tatt seg opp kraftig. Underskuddene på statsbudsjettet er snudd til overskudd, og overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet har økt.

       Bedringen i statsfinansene skyldes dels økte oljeinntekter, men først og fremst at fastlandsøkonomien er styrket. Dette har bl.a. gitt grunnlag for økte skatte- og avgiftsinntekter og reduserte utgifter til dagpenger til arbeidsledige. I tillegg har det vært ført en stram finanspolitikk de siste årene, for å stabilisere norsk økonomi. Bedringen i utenriksøkonomien skyldes dels økt eksport av olje og gass, men også for en stor del en betydelig produksjonsvekst i våre landbaserte, konkurranseutsatte næringer. Industrisysselsettingen økte med over 27.000 personer fra 1992 til 1996, etter nær sammenhengende nedgang i tyve år. Det har vært avgjørende for denne utviklingen at vi har greidd å holde pris- og kostnadsveksten lav til tross for økningen i oljeinntektene og oppgangen i fastlandsøkonomien.

       Norsk økonomi er inne i det fjerde året på rad med sterk økonomisk vekst, og det er ingen klare tegn til konjunkturavmatning. Gjennomsnittlig årlig vekst i bruttonasjonalproduktet for fastlandsøkonomien i fireårsperioden 1994-1997 ser ut til å bli 3,6 %. Kapasitetsutnyttelsen i store deler av økonomien er meget høy, og det er knapphet på flere typer arbeidskraft. Den økonomiske politikken må i denne situasjonen bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. Dersom oppgangen blir for sterk, vil dette slå ut i tiltakende pris- og kostnadsvekst, som vil undergrave de økonomiske resultatene som er oppnådd de siste årene. En ubalansert vekst vil i neste omgang kreve omfattende innstramminger med påfølgende økning i arbeidsledigheten og produksjonstap, slik vi erfarte etter oppgangskonjunkturene i Norge på midten av 1970-tallet og på midten av 1980-tallet. En jevn vekst gir et tryggere grunnlag for sysselsettingen og velferden enn kraftige svingninger i økonomien.

       Vårt viktigste virkemiddel for å sikre en balansert vekst og dempe presstendensene i norsk økonomi er et stramt finanspolitisk opplegg, sammen med en gjennomføring av inntektsoppgjørene som bidrar til å holde lønns- og prisveksten på et lavt nivå. Som følge av at europeisk økonomi er inne i en svak utvikling, er det europeiske rentenivået nå lavt. Hensynet til stabilitet i kronekursen innebærer at den norske pengemarkedsrenten i denne situasjonen ikke kan økes for å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. Pengepolitikken bidrar likevel til å stabilisere norsk økonomi ved at stabil valutakurs støtter opp under finanspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene.

       Den sterke oppgangen i norsk økonomi fører til sterk vekst i skatte- og avgiftsinntekter og reduserte utgifter til dagpenger til arbeidsledige, og dermed til en styrking av statsbudsjettet. Forat finanspolitikken skal bidra til å stabilisere norsk økonomi, er det avgjørende at slike automatiske budsjettbedringer ikke fører til utgiftsøkninger eller til lettelser i skatte- og avgiftspolitikken, men at den finanspolitiske innstrammingen i budsjettet for 1997 opprettholdes. Ellers ville finanspolitikken bidra til å forsterke en oppgang som allerede er meget sterk og på den måten destabilisere norsk økonomi, slik det skjedde på midten av 1980-tallet.

       Opplysninger om utviklingen i norsk økonomi etter framlegget av Salderingsproposisjonen bekrefter at den meget sterke oppgangen fortsetter:

       Samtidig er det trekk i den økonomiske utviklingen som viser at norsk økonomi fortsatt er sårbar:

       I Nasjonalbudsjettet og i Salderingsproposisjonen ble det lagt til grunn at høykonjunkturen i norsk økonomi ville fortsette i 1997, selv om det ble anslått en viss avdemping i veksttakten. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 3 ¼ % fra 1996 til 1997. I Salderingsproposisjonen var veksten anslått til 2 ½ %. Oppjusteringen skyldes i hovedsak høyere anslag for veksten i offentlig konsum og investeringer og i investeringene i oljevirksomheten. BNP i alt anslås å øke med nær 4 % fra 1996 til 1997.

       Samtidig som kredittveksten er økende er det indikasjoner på at kredittvurderingene i banker og andre kredittinstitusjoner kan ha blitt lempeligere i den senere tid. Foreløpige resultater fra en undersøkelse av bankenes boliglån foretatt av Kredittilsynet tyder på at det nå ytes et betydelig antall boliglån utover 80 % av forsvarlig verdigrunnlag. En mer lempelig utlånspraksis bidrar til å forsterke privat konsum- og investeringsetterspørsel gjennom økt kredittilgang og forsterket prisoppgang i eiendomsmarkedet. En viktig årsak til ubalansene midt på 80-tallet var for svake kredittvurderinger. Det er både i samfunnets og den enkelte kredittinstitusjons interesse å unngå at de samme feilene gjentas. Banker og andre kredittinstitusjoner bør derfor sikre at kredittvurderingene er forsvarlige i et langsiktig perspektiv.

       Situasjonen på arbeidsmarkedet har bedret seg kraftig siden ledigheten var på sitt høyeste nivå våren 1993, og utsiktene for norsk økonomi tyder på en god sysselsettingsvekst og en fortsatt nedgang i ledigheten i tiden framover. Det anslås nå at sysselsettingen i fireårsperioden fra 1993 til 1997 vil øke med hele 168.000 personer. Samtidig har arbeidsstyrken økt betydelig mer enn det befolkningsutviklingen isolert sett skulle tilsi. Ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse (AKU) er arbeidsledigheten siden 1993 redusert med over 40.000 personer, som svarer til om lag 2  % av arbeidsstyrken. AKU-ledigheten i 1997 anlås nå til 4 % etter ny definisjon, som svarer til om lag 3 ½ % etter gammel definisjon.

       Sysselsettingsveksten fra 1996 til 1997 anslås nå til 45.000 personer, som er 15.000 personer mer enn anslaget i Salderingsproposisjonen. I årene framover må en forvente en vesentlig lavere gjennomsnittlig sysselsettingsvekst enn dette, bl.a. fordi veksten i arbeidsstyrken forventes å bli betydelig lavere enn i de senere årene.

       Budsjettopplegget for inneværende år framstår nå som mindre stramt enn i Salderingsproposisjonen. Dette skyldes bl.a. at utgiftene i 1996 ble lavere enn tidligere lagt til grunn, og at det i den avsluttende stortingsbehandlingen ble foretatt påplussinger på statsbudsjettet for 1997, særlig gjennom høyere bevilgninger til kommunesektoren. Disse påplussingene ble dekket dels ved å redusere andre utgifter, dels ved avgiftsøkninger og dels ved å trekke på innenlandske statlige fond. Sistnevnte har begrenset virkning på aktiviteten i norsk økonomi på kort sikt, men påvirker aktivitetsutviklingen over noen år.

       I lys av at den økonomiske situasjonen og utsiktene framover krever et stramt finanspolitisk opplegg, legger Regjeringen stor vekt på at økte bevilgninger i forhold til vedtatt budsjett må dekkes inn. Dette skjer ved at bevilgningene reduseres på enkelte områder og ved at inntektene økes noe, bl.a. ved at produksjonsavgiften for vannkraft økes. Det vises til de forslagene til endringer i statsbudsjettet for 1997 som fremmes i St.prp. nr. 63 (1996-1997), som legges fram samtidig med denne meldingen.

       Hovedtrekkene i finanspolitikken er etter dette:

       For offentlig forvaltning i alt, som i tillegg til statsforvaltningen også omfatter kommuneforvaltningen, anslås finansinvesteringene i 1996 og 1997 til hhv. 5,9 og 6,8 % av BNP. Offentlig forvaltnings bruttogjeld utgjorde om lag 315  mrd. kroner eller vel 31 % av BNP ved utgangen av 1996. Disse overskudds- og gjeldsbegrepene legges til grunn for kravet til offentlige finanser i Maastricht-traktaten.

       Verdien av vår oljeformue ble i Langtidsprogrammet 1998-2001 oppjustert som følge av økte anslag for de gjenstående utvinnbare olje- og gassreservene. Statsbudsjettet for 1997 anslås nå å være om lag i generasjonsmessig balanse, slik det framgår av Langtidsprogrammet. Det betyr at dagens overføringsordninger og trygdesystemer m.v. kan videreføres uten at framtidige generasjoner får et høyere skatte- og avgiftsnivå. De langsiktige kravene til finanspolitikken tilsier derfor en moderat vekst i offentlige utgifter i årene framover. Nye, større satsinger må dekkes innenfor en slik vekst eller ved omprioriteringer.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at norsk økonomi går svært godt. Anslagene på sysselsettingsveksten er oppjustert i forhold til salderingsproposisjonen med 15.000 personer og arbeidsledigheten målt ved AKU er nedjustert fra 4 ½ til 4 % for 1997. Reallønnsveksten blir om lag 3 % i 1996 og om lag 1 % i 1997. Videre er overskuddet på statsbudsjettet og statens petroleumsfond oppjustert fra 43,3 mrd. kroner i nasjonalbudsjettet til 59,7 mrd. kroner nå. Investeringene øker både på sokkelen og i Fastlands-Norge, BNP-veksten er oppjustert til 3,9 % for 1997 og boliginvesteringene tar seg opp. Dette skjer uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Flertallet vil også peke på at arbeidsmarkedet har vist stor fleksibilitet ved at yrkesaktiviteten nå er høyere enn noen gang tidligere. Spesielt har flere ungdom og kvinner kommet i arbeid. Dette har bidratt sterkt til å redusere pressproblemene i arbeidsmarkedet. Videre har tilstrømmingen av arbeidskraft spesielt fra andre nordiske land bidratt til å øke tilgangen på arbeidskraft. Det er likevel nå mangel på arbeidskraft i deler av arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at en viktig årsak til dette er at vi i dag har relativt god kontroll med kostnadsveksten gjennom det forpliktende inntektspolitiske samarbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen i sitt framlegg til Revidert nasjonalbudsjett er tilfreds med det statsbudsjettet som i hovedsak ble vedtatt etter forhandlinger mellom sentrumspartiene og regjeringspartiet før jul. Alle anslag for den økonomiske utviklingen viser at høstens budsjettforlik ble inngått innenfor ansvarlige rammer, og har vært et godt bidrag for videre velferds- og sysselsettingsutvikling.

       Dette har også styrket kommuner og fylkeskommuners evne til å sikre skole-, helse-, og omsorgstilbud. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at rammene fortsatt er for snevre til at folkevalgte organ med rimelighet kan dekke innbyggernes behov for disse offentlige tjenester.

       Utviklingen på arbeidsmarkedet har gått riktig vei, selv om det fortsatt er en uakseptabel høy ledighet i deler av arbeidsstokken. Andelen langtidsledige er fortsatt på et altfor høyt nivå.

       Disse medlemmer er også bekymret for presstendenser i enkelte deler av arbeidsmarkedet. Blant annet fra petroleumsindustrien kommer det nå signaler om presstendenser og økte kostnader som følge av et vedvarende høyt investeringsnivå.

       Disse medlemmer viser til at veksten i privat konsum er svært sterk, og at dette i sin tur legger press på finanspolitikken. Blant annet fører det svært lave rentenivået til at det for tiden ikke er særlig lønnsomt å spare, mens låneopptakene i husholdningene skyter fart. Disse medlemmer viser til at Kredittilsynet 04. juni 1997 gikk ut med en kraftig advarsel til norske finansinstitusjoner fordi hvert tredje boliglån innvilget etter årsskiftet var gitt med utilfredsstillende sikkerhet. Det er tendenser til et lånefinansiert forbruk, som ligner det vi hadde i deler av 80-årene. Dette truer både stabiliteten i økonomien og skaper en fare for tilbakeslag, både for samfunnsøkonomien og for den enkelte.

       Disse medlemmer vil videre peke på at de økende forskjeller ikke kan løses av partene av arbeidslivet alene. For det første er flere svake grupper falt utenfor arbeidslivet og blir derved ikke hjulpet av lønnsvekst. Tvert imot vil for sterk lønnsvekst ramme dem som er utenfor i den grad lønnsveksten skaper høyere priser. Disse medlemmer legger derfor stor vekt på at det føres en aktiv fordelingspolitikk fra de politiske myndigheters side. Det er et overordnet ansvar å på den måten fange opp de svake grupper i dagens situasjon når et stort flertall er materielt sett godt fornøyd. Disse medlemmer mener at den sittende regjering i alt for liten grad har vist vilje eller evne til å føre en effektiv fordelingspolitikk som omfatter alle, og ikke bare flertallet.

       Disse medlemmer har som hovedmålsetting at den økonomiske politikken bidrar til utvikling av et samfunn i langsiktig balanse med naturens tåleevne. Dette må få betydning for alle deler av den økonomiske politikken og samfunnsplanleggingen. Det vises i denne forbindelse til sentrumspartienes fellesmerknader i forbindelse med behandlingen av Regjeringens langtidsprogram ( Innst.S.nr.211 (1996-1997)).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen og stortingsflertallet ønsker et høyt oppdrevet petroleumsutvinningstempo i Norge. Disse medlemmer viser til at dette har svært uheldige konsekvenser for miljøet, næringslivet på fastlandet og norsk økonomi i allminnelighet. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet ønsker ressurssparing framfor finanssparing, og går inn for å stabilisere utvinningen av råolje på 1994-nivå. Disse medlemmer viser til Senterpartiets forslag i den forbindelse, fremmet i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at pressproblemene i norsk økonomi kan bli betydelige dersom den økonomiske politikken ikke gis en innretting som avdemper den samlede etterspørselen. Disse medlemmer vil peke på at inflasjonen i Norge nå er omlag 3 % på årsbasis og at dette er betydelig over våre handelspartnere. Disse medlemmer vil videre peke på at den tiltagende inflasjonen er en konsekvens både av den ekspansive finanspolitikken Arbeiderpartiet etter forlik med sentrumspartiene har lagt opp til og av den betydelige avgiftsøkningen de samme partiene la opp til før jul.

       Disse medlemmer viser til at store nye grupper har kommet inn i arbeidsmarkedet og dermed bidratt til og avdempe presset i arbeidsmarkedet. For å sikre arbeidsmarkedets fleksibilitet er det nå viktig å foreta en videre liberalisering av reguleringer som fortsatt er til hinder for en ytterligere økning i arbeidsdeltakingen.

       Disse medlemmer vil peke på at selv om statsbudsjettet viser et betydelig overskudd er Norge fremdeles i en situasjon der statens langsiktige finansielle situasjon er en stor utfordring. For å styrke vår mulighet til å møte fremtidens utfordringer er det ikke minst viktig å styrke det fastlandsbaserte næringsliv. Disse medlemmer vil konstatere at det fortsatt er petroleumsaktiviteten som er drivkraften i den norske konjunkturoppgangen. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Økonomiske analyser nr. 5/97 der det heter:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil fremheve følgende hovedmål for den økonomiske politikken:

       Disse medlemmer vil når det gjelder målsettingen om full sysselsetting peke på at norsk økonomi er solid med store overskudd i utenriksøkonomien, lav inflasjon, en meget solid statsfinansiell stilling og oppbygging av et betydelig petroleumsfond utenlands som en følge av - etter disse medlemmers vurdering - et for høyt oljeutvinningstempo. Samtidig lykkes det ikke med dagens økonomiske politikk å gjenreise full sysselsetting. Riktig nok er ledigheten noe redusert, men det gjenstår mye. På bakgrunn av at forutsetningene i det såkalte solidaritetsalternativet er overoppfylt, mener disse medlemmene ledigheten burde vært betydelig lavere i dagens situasjon. Disse medlemmer vil peke på tre bekymringsfulle forhold:

       Disse medlemmer mener denne utviklingen burde ført til en erkjennelse av at politikken for å bekjempe arbeidsløsheten hverken er aktiv eller god nok. Disse medlemmer mener det viktigste strukturelle tiltaket for å gjenreise full sysselsetting er å iverksette ulike ordninger med sikte på å dele arbeid, kombinert med aktive - og mer langvarige - kvalifiseringstiltak for grupper med lave kvalifikasjoner. En slik politikk vil etter disse medlemmers oppfatning være tilpasset en ny teknologisk virkelighet, samtidig som det skaper grobunn for nødvendig vedlikehold, kvalifisering og kompetanseheving av arbeidsstokken, og gir arbeid til flere.

       Disse medlemmer vil videre peke på at fordelingspolitikken svikter på en rekke områder. Det er paradoksalt at forskjellene øker i en situasjon der norsk økonomi går på høygir og Norge er i ferd med å bygge opp et betydelig petroleumsfond. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på at:

       Disse medlemmer mener denne utviklingen viser at det er behov for en langt mer aktiv fordelingspolitikk enn den som føres i dag. Disse medlemmer mener at skatteprivilegiene for aksjonærer og skipsredere må oppheves; at skattepolitikken må legges om slik at den virker mer omfordelende; at det bør bli likere skatt på arbeid og kapital, og at egenandelene ved sykdom, utdanning etc. må bli lavere. Disse medlemmer mener også at det er behov for spesifikke tiltak for å bekjempe utviklingen i retning av nyfattigdom i Norge. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av Langtidsprogrammet 1998-2001 fremmet forslag om å utarbeide en handlingsplan mot fattigdom som tar sikte på å omfordele fra de ca 10 % rikeste til de ca 10 % fattigste. Disse medlemmer vil videre peke på behovet for å samle trygde- og sosialkontor slik at folk som lever på trygd skal slippe å gå fra kontor til kontor for å få hjelp.

       Disse medlemmer vil peke på at målsettingen om en langsiktig og bærekraftig forvaltning av naturressursene undergraves av det høye oljeutvinningstempoet. Disse medlemmer viser til at oljeutvinningstempoet og planene om bygging av gasskraftverk bidrar til å undergrave målsettingen om et bærekraftig miljø, og reduksjon av klimautslippene. Disse medlemmer mener investeringene i oljesektoren i økende grad må vris over til andre, mer bærekraftige og framtidsrettede investeringer i fastlandsøkonomien. Disse medlemmer viser til at Norges viktigste formue er den menneskelige kapitalen. Disse medlemmer mener derfor en framtidsrettet politikk må investere mer i utdanning - både i kvalitet og kvantitet. Disse medlemmer viser også til at det er behov for å utvikle alternative energiformer. Disse medlemmer mener det er på høy tid at det opprettes et fond for å utvikle ny, ren energi og enøk-tiltak. Disse medlemmer mener en andel av petroleumsfondet må brukes til dette formålet. På denne måten mener disse medlemmer Norge vil stå best rustet for framtiden.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse har ikke laga ei samla framstilling av Rød Valgallianses budsjettpolitikk og økonomiske politikk for øvrig i denne innstillinga. Dette medlem viser til de forslag og merknader som Rød Valgallianse la fram i finansinnstillinga og salderingsinnstillinga da statsbudsjettet for 1997 ble behandla. I denne innstillinga har dette medlem i det alt vesentlige begrensa seg til å gi mer og mindre hel- eller halvhjerta tilslutning til forslag og merknader framsatt av andre partier, som peker i den retninga som RV mener at politikken i Norge bør snus. Dette medlem viser for øvrig til fraksjonsmerknaden i denne innstillinga.

       Komiteen viser til de respektive fraksjonsmerknader under pkt. 6 i denne innstillingen.