B.innst.S.nr.IV (1996-1997)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett for 1997.

3. Gjennomføringen av den økonomiske politikken i 1997

3.1 Innledning

Sammendrag

       Hovedtrekkene i budsjettpolitikken for 1997 er omtalt under avsnitt 3.3.1 i meldingen. Det vises dessuten til omtale av foreløpig statsregnskap for 1996, jf. avsnitt 3.1.2, samt gjennomføring av finanspolitikken i 1997.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at finanspolitikken skal ha en stabiliseringspolitisk rolle. Gjennom å føre en aktiv motkonjunkturpolitikk kan vi motvirke sterke svingninger i produksjon og sysselsetting. En aktiv motkonjunkturpolitikk forutsetter i dagens situasjon et høyt nivå på den offentlige sparing for å unngå overoppheting. Dette vil samtidig gi finanspolitisk handlefrihet til å møte framtidige nedgangskonjunkturer og bidra til å sikre de langsiktige budsjettutfordringene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, vil understreke at mange faktorer tyder på at presset i norsk økonomi nå er svært høyt. For å unngå tiltakende pris- og kostnadsvekst med svekket konkurranseevne og økt ledighet som resultat, er det derfor avgjørende at finanspolitikken bidrar til å dempe presset i økonomien. Flertallet viser til at budsjettopplegget nå framstår som mindre stramt enn lagt til grunn i Salderingsproposisjonen. Dette skyldes bl.a. at Stortingets behandling av statsbudsjettet innebar store påplusninger bl.a. til kommunesektoren uten at inndekningen hadde en tilsvarende inndragende virkning på den økonomiske aktiviteten. Målt ved endringen i det petroleum-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet innebærer nå opplegget for 1997 en innstramming på _ % av BNP for Fastlands-Norge, mens det tilsvarende tallet i Salderingsproposisjonen var 1 %. Flertallet vil derfor understreke betydningen av at den innstrammende effekt ikke reduseres ytterligere.

       Flertallet viser til at behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett bør reflektere at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjettet i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære budsjett er vedtatt. Flertallet viser til at utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av stats- og nasjonalbudsjettet i sin innstilling bl.a. konkluderer med:

       Flertallet mener Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett er innenfor rammene av denne målsettingen. Flertallet viser til at forslaget tar utgangspunkt i det vedtatte budsjettet for 1997 og at de bevilgningsendringer som foreslås i hovedsak er av teknisk karakter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det i flere år er bommet systematisk på oljepris- og -produksjonsanslag. Også i denne meldingen legges det opp til at overskuddet blir høyere enn tidligere antatt, og dermed større avsetninger til Statens petroleumsfond. Disse medlemmer mener finanspolitikken må karakteriseres som relativt stram. Disse medlemmer viser til at pengepolitikken derimot må oppfattes som ekspansiv i dagens situasjon med et lavt rentenivå og store utlån av penger i finansmarkedet. Disse medlemmer mener finanspolitikken burde vært mer innrettet mot å løse hovedutfordringene om full sysselsetting og en rettferdig fordeling. Disse medlemmer mener innretningen på finanspolitikken ikke er god nok så lenge det er en rekke uløste oppgaver i helse- og omsorgssektoren og i utdanningssektoren, samtidig som tallene viser at de 10 % rikeste legger beslag på en økende andel av inntekt og formue.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse mener det er rom for å føre en finanspolitikk som tar sikte på å skape en solid kommuneøkonomi som er i stand til å løse oppgavene der folk bor, og som oppruster hele utdanningssektoren med sikte på å gjøre Norge til et moderne kunnskapsbasert samfunn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at finanspolitikken henger nøye sammen med den generelle økonomiske politikk, herunder oljeutvinningstempoet. Det er viktig å dempe etterspørselen i dagens situasjon. Disse medlemmer vil imidlertid si seg uenig i Regjeringens motkonjunkturpolitikk der man så ensidig demper den samlede etterspørsel ved å redusere offentlige budsjetter. Den beste motvekt mot pris- og kostnadspress er reduserte oljeinvesteringer og dempet privat forbruk. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at Regjeringen legger stor vekt på en ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg. De økonomiske indikatorene gir inntrykk av en regjering som bidrar til å øke presset i norsk økonomi:

       Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske utviklingen er preget av økt aktivitet, stigende sysselsetting, lave renter og et stramt arbeidsmarked. I en slik situasjon er det viktig at den økonomiske politikken innrettes med sikte på å avdempe den samlede etterspørselen i økonomien. Disse medlemmer mener viser til at det med det høye skatte- og avgiftsnivået i Norge er uaktuelt å bruke skattepolitikken som et kontraktivt virkemiddel. En slik politikk vil virke ødeleggende på den langsiktige vekstkraften og effektiviteten i norsk økonomi. Disse medlemmer mener en sterkere satsing på sparestimulanser vil være et effektivt virkemiddel for å redusere den private del av konsumetterspørselen.

       Komiteen viser for øvrig til de respektive fraksjonsmerknader i pkt. 6 i denne innstillingen.

3.1.1 Utviklingstrekk i statsfinansene på mellomlang sikt

Sammendrag

       I forbindelse med Langtidsprogrammet 1998-2001 ble det lagt fram budsjettekniske framskrivninger som belyser handlefriheten i finanspolitikken på mellomlang sikt. Framskrivningene gir ikke uttrykk for de politiske prioriteringene Regjeringen vil legge til grunn for perioden, men er av mer teknisk karakter. I framskrivningene er det lagt til grunn en videreføring av dagens politikk. Framskrivningene i Langtidsprogrammet er bl.a. basert på følgende forutsetninger:

       Den reelle, underliggende utgiftsveksten er lavere enn den anslåtte veksten i BNP for Fastlands-Norge. Det er videre forutsatt et uendret skatte- og avgiftsnivå. Dette betyr at skatte- og avgiftsinntektene vil vokse med om lag samme takt som BNP for Fastlands-Norge.

       Oppdaterte anslag under disse forutsetningene viser likevel at statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd forventes å øke med om lag 11 mrd. kroner fra 1997 til år 2001. Dette har bl.a. sammenheng med at prisveksten for statlig kjøp av varer og tjenester er anslått til å bli høyere enn prisveksten for BNP for Fastlands-Norge og at utgiftsnivået i utgangspunktet er høyere enn skatte- og avgiftsinntektene.

       Økningen i det oljekorrigerte underskuddet skyldes også at det forventes lavere overføringer fra Norges Bank og lavere utbytte og overføringer fra bl.a. Statens Banksikringsfond og Kommunalbanken.

       Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås å vokse fra 79 mrd. kroner i 1997 til om lag 127 mrd. kroner i 2001. Økningen skyldes at skatter og avgifter fra petroleumsvirksomhet øker med om lag 12 mrd. kroner og at netto kontantstrømmen fra SDØE øker med 37 mrd. kroner.

       Framskrivningene er forbundet med betydelig usikkerhet. Denne usikkerheten knytter seg både til utviklingen i fastlandsøkonomien og utviklingen i oljeprisen. Beregninger viser bl.a. at en reduksjon i oljeprisen på 10 kroner pr. fat i 1997 vil innebære en reduksjon i netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten på om lag 8 mrd. kroner.

       Statsforvaltningen forventes i denne perioden å få betydelige overskudd, i hovedsak som følge av renter og avsetninger i Statens petroleumsfond, men også som følge av overskudd i andre statsregnskap, herunder Folketrygdfondet og Statens petroleumsforsikringsfond.

       Statsforvaltningens nettofordringer anslås å øke fra 31 % av BNP i 1996 til om lag 58 % av BNP i år 2001.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

3.1.2 Langsiktige utfordringer i finanspolitikken

Sammendrag

       På lang sikt står finanspolitikken overfor betydelige utfordringer. Redusert vekst i arbeidsstyrken og lavere petroleumsproduksjon bidrar til at det på lang sikt vil bli vanskelig å oppnå en like sterk økonomisk vekst som i 1970- og deler av 1980-årene. Samtidig vil folketrygdens utbetalinger til alders- og uførepensjoner øke kraftig etter århundreskiftet. Dette skyldes både at antallet nye pensjonister vil øke sterkt fra år 2010 og at gjennomsnittlig levealder forventes å øke. Behovet for pleie- og omsorgstjenester vil øke. Dessuten vil en større andel av pensjonistene motta tilleggspensjon utover grunnpensjonen i folketrygden. Gjennomsnittlige tilleggspensjoner vil også øke fordi de nye pensjonistene vil ha lengre opptjening i folketrygden enn dagens pensjonister.

       For å analysere offentlig forvaltnings økonomiske forpliktelser på lang sikt er det utarbeidet et såkalt generasjonsregnskap, som et supplement til analyser med de makroøkonomiske modellene. I generasjonsregnskapsberegningene er betalte skatter og overføringer for nålevende generasjoner framskrevet med utgangspunkt i dagens budsjett og regelverk. Videre tas det hensyn til de framtidige forpliktelsene som ligger i dagens folketrygdsystem. Det tas utgangspunkt i et anslag på dagens verdi av offentlig formue, og formuesinntektene er i beregningene basert på en realavkastning på 4 %. På bakgrunn av dette kan det beregnes hva budsjettbalansen bør være i dag for å sikre langsiktig balanse i offentlige budsjetter.

       Oppdaterte beregninger i Langtidsprogrammet tilsier at offentlige finanser for Norge er om lag i generasjonsmessig balanse. Nivået på de offentlige ytelsene i 1997, inkl. forpliktelsene i folketrygden, kan videreføres uten at det er behov for innstramminger på lengre sikt eller at fremtidige generasjoner får en vesentlig økt skattebyrde. De langsiktige kravene til finanspolitikken tilsier derfor en moderat vekst i offentlige utgifter i årene framover. Nye, større satsinger må dekkes innenfor en slik vekst eller ved omprioriteringer.

       Generasjonsregnskapsberegningene tar utgangspunkt i anslagene for offentlig forvaltnings finanser i 1997, et år der det forventes høy aktivitet i norsk økonomi. Perioder med høy økonomisk aktivitet kjennetegnes ved sterk vekst i skatte- og avgiftsinntektene fra fastlandsøkonomien. I beregningene er det ikke gjort korreksjoner for det høye aktivitetsnivået i 1997. Framskrivningene vil derfor kunne overvurdere de framtidige skatteinntektene og undervurdere noen av overføringene.

       Generasjonsregnskapsberegningene viser samtidig at det er knyttet en betydelig usikkerhet til de langsiktige vurderingene av finanspolitikken. I tillegg til den store usikkerheten om utviklingen i inntekter fra petroleumsvirksomhet og BNP-veksten i fastlandsøkonomien, er beregningene bl.a. svært avhengig av de forutsetningene som legges til grunn om framtidige renter. En lavere realrente vil bl.a. innebære at avkastningen på den økende finansformuen reduseres. En realrente på 3  % i stedet for 4 %, vil isolert sett medføre at offentlige budsjetter bør styrkes med om lag 20  mrd. kroner i 1997 for å være i balanse i et generasjonsregnskapsperspektiv.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse viser for øvrig til sine respektive merknader under pkt. 2.2 og pkt. 3.1.

3.1.3 Nærmere om kommuneforvaltningens økonomi

Sammendrag

       Inntektene i kommuneforvaltningen har økt betydelig i de siste årene. Fra 1988 til 1996 var den reelle økningen om lag 20 % eller 30 mrd. 1997-kroner. Dette svarer til en gjennomsnittlig reell vekst på 2 ¼ % pr. år. Renteutgiftene som andel av inntektene falt fra 5 ½ % i 1990 til knapt 3 % i 1996. Nedgangen i renteutgiftene innebærer at kommunene og fylkeskommunene har fått frigjort midler som kan brukes til andre formål, f.eks. nedbetaling av gjeld eller økt aktivitet.

       Etter Stortingets saldering av statsbudsjettet er anslaget for realveksten i kommunesektorens inntekter for 1997 endret:

       Etter dette anslås kommuneforvaltningens inntekter å øke reelt med om lag 1  mrd. kroner mer enn under salderingen av budsjettet. Realinntektsveksten fra 1996 til 1997 anslås nå å bli knapt 3 %. Under salderingen av statsbudsjettet var den anslåtte veksten 2 ¼ %

       I tillegg til inntektsveksten vil sektoren få reduserte utgifter i 1997 som følge av lavere rentenivå. Samlet regnes det nå med at sektorens renteutgifter fra 1996 til 1997 vil gå ned med om lag 1,1 mrd. kroner. I salderingen ble nedgangen i renteutgiftene anslått til om lag 600  mill. kroner. Kommuneforvaltningens inntekter medregnet renteinntekter, men fratrukket renteutgifter, anslås etter dette å øke reelt med i alt 3I % eller mer enn 6  mrd. kroner fra 1996 til 1997. Dette er om lag 1,5 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i salderingen.

       Det knytter seg usikkerhet til kommunenes disponering av den høye inntektsrammen for 1997. Pressproblemer på arbeidsmarkedet gjør seg særlig gjeldende for flere av de yrkesgruppene som sysselsettes i kommunal sektor. Konkurransen om arbeidskraften kan føre til lønnspress. Foreliggende regnskapstall viser at mens det i kommuneforvaltningen samlet var en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1995 til 1996 på 4 ¼ %, var årslønnsveksten for ansatte ved fylkeskommunale sykehus 5 ¼ % og for leger 9 ½ %. Det er viktig at kommunene og fylkeskommunene bruker de økte inntektene til mer velferd og ikke til mindre effektiv og dyrere tjenesteyting.

       Det er i avsnitt 3.2 i meldingen redegjort nærmere for kommuneforvaltningens økonomi.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader om kommuneøkonomien ved salderingen av budsjettet for inneværende år der den mangelfulle kompensering av kostnadene ved de vedtatte reformer blir påpekt. Disse medlemmer konstaterte at de lovpålagte oppgaver med Regjeringens rammer ville måtte føre til drastiske reduksjoner i tjenestetilbudet i mange kommuner. Til tross for at kommunesektoren ble samlet styrket med omlag 5 mrd. kroner under salderingen av 1997 - budsjettet har en i et stort antall kommuner måttet nedlegge barnehage- og sykehjemsplasser og på annen måte kutte i det kommunale tjenestetilbud for å få utgifter og inntekter til å gå i hop. Disse medlemmer har merket seg at det fra mange kommuner blir hevdet at problemet forsterkes ved de lovpålagte oppgaver og øremerkede tilskudd som reelt medvirker til å redusere kommunenes frie inntekter.

       Den eldrepakke som Regjeringen nettopp har lagt fram er i så måte ikke noe unntak. Det er også en reform som ikke er fullfinansiert fra statens side. Den blir således et inngrep i det kommunale selvstyre og et tilbud kommunene med dårligst økonomi har vanskelig for å benytte seg av.

       Disse medlemmer viser til at det i brev fra Kommunaldepartementet til kommunalkomiteen der underskuddet for kommunesektoren blir anslått til 2,9 mrd. kroner og at en antar at behovet blir dekket ved låneopptak av kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer vil understreke at det ikke er de kommunale rammer som er skyld i eventuelle presstendenser i økonomien.

       Disse medlemmer vil peke på at kommunesektoren i tillegg til nye, tunge reformer også har hatt en volumvekst i tjenestetilbudet.

       Disse medlemmer mener det er en grunnleggende svakhet ved Regjeringens presentasjon av den økonomiske situasjonen i kommunesektoren at det i hovedsak blir fokusert på inntekter framfor utgifter. Regjeringen viser gjentatte ganger til at inntektene i kommunesektoren har vært sterk de siste årene. Det reelle bildet framkommer imidlertid først når også kostnadene ved nye reformer og økte utgifter som følge av volumvekst og krav om et utvidet tjenestetilbud settes inn i regnestykket. Da framkommer et helt annet bilde enn det Regjeringen presenterer.

       Disse medlemmer vil også peke på at trang kommunal økonomi har ført til at det er de akutte oppgavene som er blitt løst, mens en rekke andre oppgaver er blitt stående uløst. Dette gjelder særlig teknisk sektor. Det er f.eks. et stort behov for klimaanlegg for å bedre inneklimaet i skoler og barnehager. Rehabilitering av skolebygg er også høyst påkrevet. Nye forskrifter og miljøkrav krever utskifting av gammelt ledningsnett innen vann- og avløpssektoren.

       Disse medlemmer viser videre til at Stortinget har vedtatt at det ikke lenger skal kunne kreves egenandel på hjemmesykepleie. Disse medlemmer mener at dette inntektsbortfallet må kompenseres.

       Disse medlemmer viser til merknader og forslag fra Senterpartiets, Kristelig Folkepartis og Venstres medlemmer i Innst.S.nr.284 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er uenige i at kommuneøkonomien er så solid som Regjeringen forsøker å framstille det som i denne meldingen. Disse medlemmer vil peke på følgende:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil dessuten peke på følgende:

       Disse medlemmer viser til at når Regjeringen viser til en økonomisk realvekst i kommunene, så regnes økningene i gebyrinntektene inn som en økonomisk gevinst. Disse medlemmer vil peke på at økningen i gebyrinntektene er et uttrykk for problemer med å få saldert stramme budsjetter.

       Disse medlemmer viser til at mange kommuner fortsatt har lav skatteinngang, og at den såkalte veksten er meget skjevt fordelt. Disse medlemmer vil peke på at mange kommuner har problemer med å løse grunnleggende oppgaver innenfor grunnskolen på en tilfredsstillende måte. Problemer som langt i fra bare skyldes kommunale prioriteringer. Disse medlemmer mener det er helt sentralt at minstestandarder i skolen følges med penger. Disse medlemmer viser til at det fortsatt er usikkerhet knyttet til finansieringen av 6-åring reformen.

       Disse medlemmer mener det på denne bakgrunn er rom for økonomisk realvekst i kommunene. Disse medlemmer vil understreke at en slik vekst må ses i sammenheng med totale økonomiske prioriteringer mellom offentlig og privat sektor. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har foreslått økte skatter til de høyest lønnede og mest formuende. På denne måten har disse medlemmer omprioritert fra rike private grupper til viktige offentlige oppgaver i kommunesektoren. Når det gjelder økte investeringer i utdanning, miljø og helse, ser disse medlemmer en slik prioritering som en del av an alternativ spareplan der norsk økonomi får flere bein å stå på enn den ensidige vektleggingen av oljeproduksjon. Disse medlemmer viser for øvrig til sitt helhetlige opplegg for kommunesektoren i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

3.2 Skatte- og avgiftsopplegget

3.2.1 Skatteopplegget for 1997 m.v.

Sammendrag

       Regjeringen legger ikke opp til endringer i det vedtatte skatteopplegget for 1997.

       EFTAs overvåkningsorgan ESA har reist spørsmålet om den regionale differensieringen av arbeidsgiveravgiften er i samsvar med statsstøtteregelverket i EØS, jf. omtale i avsnitt 3.3.1 i Revidert nasjonalbudsjett 1996. ESA har på denne bakgrunnen bedt om utfyllende informasjon om arbeidsgiveravgiften. I september 1995 ble det svart på henvendelsen og redegjort for hvordan ordningen er utformet. Etter ESAs ønske er det også gjennomført en analyse av distriktsbedrifters transportkostnader. Analysen bygger på statistikk fra Statistisk sentralbyrå og data samlet inn av Transportøkonomisk institutt om transportkostnadene i utvalgte bedrifter. Denne informasjonen ble oversendt ESA i mars 1997. ESA vil i løpet av kort tid legge fram sin vurdering av ordningen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, tar redegjørelsen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener det er behov for en gjenomgang av reglene for beskatning av naturalytelser, som i dag er unødig kompliserte. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 gjennomgå reglene for beskatning av naturalytelser med sikte på forenklinger og forbedringer av systemet. »

       Disse medlemmer har registrert Regjeringens ønske om å innføre skatt på utenlandsgodtgjørelse med virkning for 1997.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om beskatning av utenlandstillegg og grunnlaget for slik beskatning i forbindelse med budsjettet for 1998. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at skattesystemet i regelverk og i praksis bør være forenlig med prinsippene om skatt etter evne, utjevning av forskjeller og danne grunnlag for stabile inntekter til det offentlige for å løse fellesskapets oppgaver. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 4.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den økonomiske situasjonen med en for ekspansiv finanspolitikk, lave renter og et stramt arbeidsmarked innenfor en rekke bransjer og regioner betyr at faren for at oppgangskonjunkturen skal ledes over i inflasjon er stor. Disse medlemmer mener en sterkere vektlegging av sparestimulerende tiltak er et sentralt virkemiddel for dempe den samlede etterspørselen i økonomien. Disse medlemmer fremmer derfor i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett forslag om å heve maksimalt fradrag i AMS-ordningen til 7.500 kroner i skatteklasse 1 og 15.000 kroner i skatteklasse 2. Disse medlemmer viser til forslag om lovendring under kap. 10 i innstillingen til Ot.prp.nr.64 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at fordelingen på 1990-tallet både mellom private, og mellom privat- og offentlig sektor, har blitt skjevere. Disse medlemmer mener det ligger politiske vedtak bak denne utviklingen, der lettelser i formues- og kapitalbeskatningen gjør synlige utslag i inntekts- og formuesstatistikken. Eksempelvis viser tall fra Teknisk beregningsutvalg og Statistisk sentralbyrå at:

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstrepartis skatteopplegg tar sikte på å omfordele ved at kjøpekraft trekkes inn « på toppen », fra de rikeste, og at disse midlene brukes til å bedre situasjonen for de med minst økonomiske ressurser.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at Rød Valgallianses skatteopplegg har en god fordelingsprofil gjennom å øke skatten for de rike og gi skattelette for vanlig og lav inntekt. Rød Valgallianse går også inn for å likestille skatten på kapital og arbeid. Rød Valgallianse går mot særskatt på sykdom og uførhet - også kalt egenandeler, og vil derfor at dette ikke beregnes i inntektsgrunnlaget for kommuner og fylker, men at beløpet skal bevilges fra staten.

3.2.2 Avgiftsopplegget for 1997 m.v.

3.2.2.1 Produksjonsavgiften

Sammendrag

       For å dekke inn deler av utgiftsøkningene i 1997 foreslår Regjeringen å øke satsen for produksjonsavgiften på elektrisk kraft. Produksjonsavgiften pålegges elektrisk kraft produsert i vannkraftverk på grunnlag av tidligere års produksjon. Avgiften ble redusert fra 1,55 øre/kWh i 1996 til 1,39 øre/kWh fra 1. januar 1997, noe som tilsvarer en avgiftslettelse om lag 200 mill. kroner på årsbasis. Avgiften foreslås nå økt til 1,88 øre/kWh for 2. halvår 1997. Denne satsøkningen vil øke statens inntekter med 250 mill. kroner i 1997. Økningen i produksjonsavgiften vil bl.a. gi noe lavere overskudd for kraftprodusentene. Kraftprisene til husholdningene antas ikke å bli særlig påvirket. I forbindelse med behandlingen av nytt skattesystem for kraftforetak vedtok Stortinget å oppheve produksjonsavgiften fra 1. januar 1998.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag til avgiftsvedtak, jf. forslag til romertallsvedtak XXIV i Innst.S.nr.295, jf. St.prp. nr. 63 (1996-1997).

       Flertallet slutter seg til forslag til bevilgning under kap. 5541 post 71 i Innst.S.nr.295 (1996-1997), jf. St.prp. nr. 63 (1996-1997).

       Flertallet viser til at en enstemmig komite i Innst.O.nr.62 (1995-1996) gikk inn for å avvikle produksjonsavgiften fra 1. januar 1998. Flertallet understreker at økningen av produksjonsavgiften som følge av vedtak i denne innstilling ikke påvirker dette.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til at stortingsflertallet i forbindelse med kraftskattereformen la til grunn at produksjonsavgiften skulle bortfalle fra og med 1. januar 1998.

3.2.2.2 Avgifter på tyngre kjøretøy

Sammendrag

       I B.innst.S.nr.13 (1996-1997) ba finanskomiteens flertall om at departementet senest i Revidert nasjonalbudsjett 1997 vurderer og kommer med forslag til mulige endringer i det norske avgiftssystemet for tungtransport med sikte på at de trer i kraft fra 2. halvår 1997. Det ble særlig vist til at Sverige innen kort tid ville bli med i Euro-vignettsamarbeidet. Dette er et samarbeid mellom flere EU-land om en felles vegbruksavgift. Sveriges inntreden i dette samarbeidet vil gi økt avgiftsbelastning for enkelte norske transportører som frakter gods til og fra Sverige.

       Etter budsjettbehandlingen høsten 1996 er det ikke kommet avklaringer i EU/EØS på dette området. Det er samtidig klart at Sveriges inntreden i Eurovignettsamarbeidet er utsatt. Sverige tar nå sikte på deltakelse fra 1. januar 1998.

       Departementet finner det ikke hensiktsmessig å foreslå endringer i avgiftene på tyngre kjøretøy i forbindelse med denne meldingen. Dette skyldes både at Sveriges inntreden i Eurovignettsamarbeidet er utsatt, og manglende avklaring av eventuelle endringer i EU. Departementet vil komme tilbake til disse spørsmålene i statsbudsjettet for 1998. Eventuelle endringer vil også ses i lys av oppfølgingen av Grønn skattekommisjon.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, tar dette til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det de siste år er foretatt en rekke regelendringer som har virket positivt på norsk transportnærings konkurranseevne:

       Disse medlemmer viser til at det nå tas sikte på å foreta ytterligere tilpasning av det norske regelverket til europeiske regler noe som vil sikre norske transportører bedre konkurransevilkår. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i NVVP 1998-2007 har foreslått tiltak som vil redusere transportkostnadene for samfunnet totalt på mer enn 16 mrd. kroner. Av disse vil 6 mrd. kroner være reduserte transportkostnader for næringslivet spesielt.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet vil komme tilbake til spørsmål om tungtransportens konkurransevilkår, herunder det samlede avgiftsnivået, i statsbudsjettet for 1998. Disse medlemmer tar ellers redegjørelsen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at stortingsflertallet i B.innst.S.nr.13 (1996-1997) ba Regjeringen legge fram en vurdering og forslag til endringer i det norske avgiftssystemet for tungtransport med sikte på ikrafttredelse fra andre halvår 1997. Disse medlemmer konstaterer at så ikke har skjedd. Disse medlemmer merker seg at Regjeringens mangel på handling begrunnes med at en venter på en forsinket regelverkutvikling i EU.

       Disse medlemmer ønsker av miljøhensyn at godstrafikk i større grad enn i dag transporteres via jernbane i stedet for via vei. Det vises til vedtak i forbindelse med behandlingen av jernbaneplanen om fjerning av kjørevegsavgiften for kombitransport for å stimulere til slik omlegging. Fjerning av kjørevegsavgiften kan bidra til å redusere eventuelle negative miljøvirkninger av redusert dieselavgift. Disse medlemmer vil peke på at geografi, næringsliv og bosetting allikevel tilsier at det er klokt å legge til rette for opprettholdelse av en levedyktig innenlandsk lastebilnæring. Alternativet er at denne transporten utføres av svenske og danske kjøretøy.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til merknad og forslag under avsnitt 3.2.8.3.

3.2.2.3 Statlig avgift på sluttbehandling av avfall

Sammendrag

       Til tross for at mengden avfall som gjenvinnes er økende, vokser mengden avfall som leveres til deponering og forbrenning (sluttbehandling).

       Grønn skattekommisjon anbefalte å prioritere arbeidet med en avgift på sluttbehandling av avfall, jf. NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting. En interdepartemental arbeidsgruppe har lagt fram et forslag om utformingen av en mulig avgift på sluttbehandling av avfall. Det er også gjennomført konsekvensutredninger av en slik avgift både for dem som leverer avfallet, avfallsmottakerne og staten.

       Arbeidsgruppen anser det ikke hensiktsmessig å legge avgift direkte på utslippet fra avfallsbehandlingen. Det foreslås derfor at avgiften legges på avfall som leveres inn til deponering og til forbrenning. Hensikten med avgiften er å prise miljøskadelige utslipp. Arbeidsgruppen forutsetter derfor at avgiftsinntektene går inn i statskassen på linje med inntektene fra de øvrige avgiftene på miljøskadelige utslipp. Avgift på sluttbehandling av avfall forventes å gi økt gjenvinning og redusert avfallsmengde til fyllplass, og dermed reduserte utslipp av metangass fra fyllplasser. Avgiften forventes videre å gi økte avfallsgebyrer for bl.a. husholdninger og bedrifter som leverer avfall. Over tid vil avgiftsinntektene til staten kunne reduseres fordi avgiften bidrar til at det blir levert mindre avfall til sluttbehandling.

       Rapporten fra arbeidsgruppen ble sendt på høring i begynnelsen av mai med tre måneders høringsfrist. Departementet vil etter høringen komme tilbake til oppfølgingen av arbeidsgruppens rapport i sammenheng med budsjettet for 1998.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, vil sette som en forutsetning for innføring av en statlig avgift på sluttbehandling av avfall at husholdningene og bedriftene gis reelle muligheter til å redusere avfallsmengden, og at minimering skal lønne seg gjennom differensiering av avgiftssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre vil når det gjelder en eventuell statlig avgift på sluttbehandling av avfall vise til at dette er en anbefaling fra Grønn skattekommisjon. Disse medlemmer mener en slik avgift kan være et effektivt virkemiddel for å få redusert avfallsmengden. Disse medlemmer mener imidlertid at bare å innføre en avgift uten å legge til rette for økt kildesortering av avfallet, eller muligheter for å minimere avfallsmengden gjennom tiltak som kompostering, har lite for seg. Disse medlemmer mener det må være en forutsetning for at avfallsmengden skal reduseres at folk har et reelt valg om de vil kaste avfallet eller minimere det gjennom kompostering og kildesortering. Disse medlemmer viser til at flere kommuner har positive erfaringer i forhold til å differensiere avgiftene etter avfallsmengde i husholdningene, og mener prinsipielt at avgiftssystemet bør oppmuntre husholdningene og bedriftene til å minimere avfallsmengden. En slik oppmuntring forutsetter at det foreligger reelle muligheter for å redusere avfallsmengden.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar redegjørelsen i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener Regjeringens ønske om å ilegge en avgift på sluttbehandling av avfall er svakt begrunnet miljømessig og at avgiften i all hovedsak er fiskalt begrunnet. Disse medlemmer ser innføringen av en slik avgift som et nytt steg i retning av et høyere samlet skatte- og avgiftstrykk.

       Disse medlemmer viser sitt forslag under kap. 3.8. i denne innstillingen der Regjeringen bes legge til grunn at avfallsmengde og sorteringsgrad skal bestemme beregningen av husstandens avfallsgebyr. En slik ordning åpner ikke for større gebyrer enn hva kommunene trenger for å oppnå kostnadsdekning. Disse medlemmer mener slike retningslinjer vil være mer effektive enn en søppelavgift også i en miljøpolitisk sammenheng.

       Disse medlemmer ser også Regjeringens ønske om innføring av en søppelavgift i sammenheng de suksessive reduksjoner Regjeringen ønsker å foreta i tilskuddene til avfalls- og spesialavfallshåndtering.

3.2.2.4 Grunnavgift på engangsemballasje for drikkevarer - sak for EFTAs overvåkingsorgan (ESA)

Sammendrag

       ESA ble i brev av 13. januar 1997 orientert om at grunnavgiften ble videreført i 1997. ESA har ikke gitt tilbakemelding overfor norske myndigheter etter dette.

       For å sikre høy grad av miljøbeskyttelse, harmonisert virkemiddelbruk på emballasjefeltet og fritt varebytte i det indre markedet, har EU vedtatt et emballasjedirektiv (Rdir 94/62 ) av 20. desember 1994. Prosessen rundt iverksettelsen av emballasjedirektivet er ennå ikke sluttført i EU-landene.

       Det foreslås på denne bakgrunn ikke å endre regelverket om grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer nå.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

3.2.2.5 Avgift på sjokolade- og sukkervarer

Sammendrag

       Gjeldende regelverk har stått uendret i en årrekke. En modernisering er ønskelig bl.a. for å hindre åpenbart urimelige utslag og for å redusere avgrensningsproblemene. Det er et mål å etablere et regelverk som er mest mulig presist utformet, kontrollerbart og enkelt å praktisere både for bransjen og for toll- og avgiftsetaten.

       Departementet prioriterer en omfattende teknisk gjennomgang. Det har tatt noe lengre tid enn opprinnelig forutsatt. Forslag til endringer vil bli sendt på bred høring, og det legges opp til at saken legges fram for Stortinget tidligst i forbindelse med budsjettet for 1998.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

3.2.3 Grensehandel

Sammendrag

       Det som foreligger av statistikk tyder ikke på at omfanget av grensehandelen har endret seg vesentlig de senere årene. Sysselsettingsvirkningene av grensehandelen er beskjedne. Det er ingen indikasjon på at utviklingen på arbeidsmarkedet i de mest berørte fylkene samlet sett skiller seg vesentlig fra landet som helhet.

       Omfanget av grensehandelen kunne trolig blitt noe mindre om avgiftene i Norge ble redusert. Avgiftsreduksjonene ville imidlertid gitt betydelig reduksjon i statens inntekter. Dette skyldes at bortfallet av avgiftsinntekter fra omsetning i Norge vil være langt større enn økningen i statens inntekter som kan følge av redusert grensehandel. Grunnen er at grensehandelen utgjør en liten del av detaljhandelen innenlands, også for de varene som er belagt med særavgifter.

       Den videre utviklingen i grensehandelen vil bl.a. avhenge av avgiftspolitikken i Sverige og av pris- og valutakursutviklingen. Avgiftene på enkelte varer i Sverige er under press på grunn av grensehandel med Danmark. Dette har allerede ført til betydelige reduksjoner i de svenske avgiftene på øl. På den annen side har den svenske regjeringen foreslått å øke avgiftene på tobakk med 29 % f.o.m. 2. halvår 1997. Dette vil kunne bidra til å redusere grensehandelen med tobakksvarer.

       Siden grensehandelen ikke synes å ha bidratt til nevneverdige problemer for detaljhandel og sysselsetting i grenseområdene, og fordi eventuelle avgiftsreduksjoner innenlands bl.a. ville gi et stort provenybortfall, anses det ikke å være grunn til å iverksette spesielle tiltak på avgiftsområdet for å redusere grensehandelen.

       Finansdepartementet vil følge utviklingen på dette området nøye.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar Regjeringens vurderinger til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringens vurdering av omfang av grensehandel og konsekvenser i St.meld. nr. 2 (1996-1997) står i skarp kontrast til Regjeringens syn på samme spørsmål i forkant av folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU, der uttrykket « handledisk langs Kjølen » dominerte den politiske retorikk fra Arbeiderpartiets side. Disse medlemmer finner det bemerkelsesverdig at Regjeringen ikke vektlegger den prisforskjell som eksisterer mellom Norge og naboland pga. svært ulikt nivå for matvaremoms. Disse medlemmer viser til at dette særlig slår ut for enkelte kjøttprodukter, der grensehandelen er betraktelig både til Sverige og Danmark. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har brutt en avtale om vern av regelverk for momskompensasjon for enkelte basismatvarer, ved sammen med Høyre å ha opphevet loven om kompensasjon for merverdiavgift på matvarer, jf. Innst.O.nr.83 (1995-1996). Grensehandelproblematikken for disse matvarer er derfor skjerpet. Disse medlemmer viser til forslag om redusert moms på basismatvarer som hittil ikke har samlet flertall i Stortinget og derfor ikke vil bli fremsatt igjen i denne omgang.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener Regjeringen undervurderer risikoen for at kraftige prisforskjeller på handelssensitive varer som tobakk, alkohol og drivstoff kan ha betydelige konsekvenser for detaljhandelen i grenseområdene.

       Disse medlemmer vil vise til at avgiftsforlikene mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre isolert sett har bidratt sterkt til å underbygge handelslekkasjen ut av Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at et meget høyt nivå på de norske særavgiftene på drivstoff berører næringslivet i grensenære områder sterkest, men at det også er en trussel mot konkurransekraften i transportnæringen generelt. Disse medlemmer viser til forslag fremmet under kap. 3.2.8.3 om reduksjon i autodieselavgiften til 1996 nivå.

3.2.4 Stedbundet beskatning

Sammendrag

       Regelverket for stedbundet beskatning er et stort og komplisert saksfelt. Forslaget i Rattsø-utvalgets andre utredning ( NOU 1997:8 ) om å gjøre den kommunale selskapsskatten til en statsskatt, vil gjøre reglene for stedbundet beskatning av etterskuddspliktige overflødige. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at den endelige vurderingen av stedbundet beskatning utsettes til etter at Rattsø-utvalgets andre utredning er behandlet. Departementet vil likevel arbeide parallelt med problemstillingene knyttet til stedbundet beskatning.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

3.2.5 Forslag til endringer i petroleumsbeskatningen

Sammendrag

       Departementet vil på bakgrunn av et flertallsforslag i B.innst.S.nr.II (1996-1997), fremme forslag om å innføre en særordning for den skattemessige behandlingen av leie av flyttbare produksjonsinnretninger i tråd med punkt 2 i finanskomiteens forslag. Forslaget innebærer at leie av slike innretninger i skattemessig forstand skal behandles som om det var leietaker som eide innretningen. Ettersom leietaker faktisk ikke eier innretningen, vil en slik særordning reise en rekke avgrensnings- og kontrollproblemer. Departementet legger derfor opp til en relativt sjablonpreget særordning.

       Den foreslåtte særordningen for leie av flyttbare produksjonsinnretninger innebærer at leieavtaler i skattemessig forstand blir behandlet som om det skjer kjøp og salg av innretningen. Gjeldende petroleumsskatteregler er imidlertid ikke tilpasset en situasjon med salg av driftsmidler der det ikke samtidig skjer en overdragelse av utvinningstillatelsen. Det er etter departementets vurdering derfor avgjørende at det også gjennomføres endringer i uttaks- og realisasjonsbeskatningen som er tilpasset en situasjon der en kan få mer omfattende leie og/eller kjøp og salg av flyttbare produksjonsinnretninger. I motsatt fall kan det oppstå situasjoner der oljeselskapene av skattemessige årsaker ikke velger den mest effektive produksjonsløsningen. Samtidig kan det bidra til at skattegrunnlaget undergraves.

       Forslagene om endringer i petroleumsskattesystemet berører et komplisert område. Forslaget til særordningen for leie reiser flere problemer. For å sikre at beslutningsgrunnlaget blir best mulig, har derfor departementet sendt forslagene ut på høring i dag.

       Departementet legger opp til at det fremmes en proposisjon for Stortinget høsten 1997. Det legges opp til at særordningen for leie gjøres gjeldende med virkning fra 1. januar 1997, noe som er i tråd med hva flertallet i finanskomiteen la til grunn i innstillingen til salderingsproposisjonen. Det tas sikte på at de øvrige forslagene gis virkning fra 1. januar 1998.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at flertallet, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, i Salderingsproposisjonen for 1997 uttalte at:

       Disse medlemmer viser til at det samme flertallet fremmet følgende forslag som ble vedtatt i Stortinget:

       Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke har fremmet en proposisjon i tråd med de forutsetninger som lå i Stortingets vedtak, men har valgt å sende ut et notat om endringer i petroleumsbeskatningen til høring hos berørte parter. Disse medlemmer viser til brev til finanskomiteen fra hhv. Oljeindustriens Landsforening datert 6. juni 1997 og fra Norges Rederiforbund datert 4. juni 1997. Begge de berørte organisasjoner gir klart uttrykk for at de kan akseptere departementets løsning av eie-/leiespørsmålet, men har sterke innvendinger til at departementet har koblet denne løsningen til endringer i petroleumsskatteloven når det gjelder avskrivnings- og realisasjonsbeskatningsreglene. Disse medlemmer vil bemerke at om de foreslåtte endringene i petroleumsbeskatningen blir gjennomført, vil dette innebære en betydelig skjerpelse i beskatningen som særlig vil ramme de mindre feltutbyggingene. Konsekvensen kan lett bli at mindre satellittfelt ikke blir lønnsomme for utbygging. Disse medlemmer finner dette svært uheldig da det både miljømessig og ressursmessig vil være en bedre løsning å utnytte installasjoner og infrastruktur på etablerte felt framfor å åpne nye felt som gjerne er lokalisert i miljømessig mer sårbare områder.

       Disse medlemmer vil påpeke at departementets forslag heller ikke er i overensstemmelse med forutsetningene i Stortingets vedtak i Salderingsproposisjonen der det ble advart mot omfattende endringer i petroleumsskatteloven. Disse medlemmer mener det er uheldig om det nå skapes usikkerhet om rammevilkårene for virksomheten på norsk sokkel og mener det ikke er nøvendig med forslag om endringer i petroleumsbeskatningen når det gjelder avskrivnings- og realisasjonsbeskatningsreglene. Disse medlemmer mener at det foreliggende forslag til løsning av eie/leieproblematikken er tilfredsstillende og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i skattereglene når det gjelder leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen, som er i tråd med den skisserte løsning i departementets høringsnotat av 12. mai 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti avventer Regjeringens videre arbeid med saken.

       Disse medlemmer viser til pkt. 2 i Stortingets vedtak i B.innst.S.nr.II (1996-1997) der det går fram at departementet særskilt er bedt om å vurdere en ordning der selskapet ved innleie av produksjonsinnretninger får fradrag tilsvarende avskrivning, friinntekt og rentekostnader som ved eie. Disse medlemmer har merket seg at departementet vil fremme forslag om en særordning for den skattemessige behandlingen av leie av flyttbare produksjonsinnretninger i tråd med dette. Disse medlemmer viser til at departementet har sendt forslag om slike særregler på høring, med frist til 12. august 1997.

       Disse medlemmer viser til at finansministeren i brev av 11. juni til Arbeiderpartiets stortingsgruppe hvor det sterkt advares mot at det fattes beslutning i denne saken før høringsinstansene har fått anledning til å uttale seg. Disse medlemmer tar til etterretning at finansministeren uttaler at det vil være i strid med anerkjente prinsipper for lovforberedelse å fatte isolerte lovvedtak nå, og at flere høringsinstanser også ville kunne oppfatte dette som en overkjøring.

3.2.6 Endringer i Stortingets vedtak om skatt, avgift og toll

Sammendrag

       Det vises til Innstilling av 20. mars 1997 fra Stortingets budsjettreformutvalg. Utvalget har bedt Regjeringen om å vurdere om visse beløpsgrenser i skatteloven bør flyttes til Stortingets skattevedtak og om tollavgiftsproposisjonen bør inngå i skatte- og avgiftsproposisjonen.

       I dag er skatte-, avgifts- og tollvedtaket basert på forslag framlagt i henholdsvis Ot.prp. nr. 1 Skatteopplegget, St.prp. nr. 1 Skatte- og avgiftsvedtak og St.prp. nr. 1 Tollavgifter. For å forenkle budsjettbehandlingen i forhold til skatt, avgift og toll tar departementet sikte på å legge forslagene fram i en felles proposisjon ved høstens budsjettbehandling.

       I Ot.prp. nr. 1 presenteres bl.a. justeringer av beløp og beløpsgrenser som er fastsatt i skatteloven, og som må følge den formelle saksgangen som gjelder for å endre lover. Justeringene omtales nærmere i nasjonalbudsjettet. I de to stortingsproposisjonene presenteres hhv. skattesatser og avgifter m.v. og tolltariffer. Også disse omtales nærmere i nasjonalbudsjettet.

       Finansdepartementet stiller seg positiv til at visse lovbestemte beløp og beløpsgrenser i skattesystemet overføres fra skatteloven til Stortingets skattevedtak.

       En hovedlinje bør være at skatteloven skal inneholde alle regler og satser om beregningsgrunnlag som er ment å skulle vare over tid. Det er fortsatt naturlig å nytte lovgivningsprosessen for endringer av betydning for flere inntektsår framover. Bare beløp og satser i beregningsgrunnlagene som i praksis justeres årlig, bør i tilfelle tas inn i skattevedtaket istedenfor i skatteloven. Videre bør det tas visse praktiske hensyn, ved at en omlegging må kunne konsentrere seg om de viktigste og mest allmenne beløpene og satsene.

       Også skattevedtakets formelle tidsavgrensning etter Grunnloven § 75 a (ett års gyldighet) taler for at mer varige elementer i beregningsgrunnlagene for skatt beholdes i skatteloven.

       De reglene som det er mest nærliggende å flytte over fra skatteloven til skattevedtaket, synes å være beløpene for klassefradraget, minstefradraget og foreldrefradraget, samt grensebeløpene for skattebegrensning for pensjonister m.v. med liten skatteevne. Også enkelte andre beløp og satser vil inngå i vurderingen, herunder satsene og fribeløpene i den kommunale formuesbeskatningen. Departementet vil i budsjettet til høsten legge opp til de nødvendige lovendringene og utvidelsene av skattevedtaket som følge av dette.

       Regjeringen vil før årets statsbudsjett legges fram, vurdere hvilke beløpsgrenser det kan være aktuelt å flytte fra skatteloven til St.prp. nr. 1 Skatte- og avgiftsvedtaket.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til etterretning.

3.2.7 Individuelle pensjonsavtaler (IPA)

Sammendrag

       I Revidert nasjonalbudsjett 1996 presenterte Regjeringen en skisse for endring i reglene for Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES), slik at det blir mulig å foreta pensjonssparing bl.a. i bank og verdipapirfond. I Nasjonalbudsjettet 1997 ble det opplyst at departementet arbeidet med utkast til de nødvendige lov- og forskriftsendringene. Utkastet har vært ute på høring, og Regjeringen fremmer forslag om de nødvendige lovendringene i Ot.prp.nr.64 (1996-1997) som legges fram samtidig med Revidert nasjonalbudsjett 1997.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine merknader i innstillingen til Ot.prp.nr.64 (1996-1997).

3.2.8 Andre skatte- og avgiftsforslag

3.2.8.1 Tonnasjeskatt

       Komiteen viser til at det i forbindelse med finanskomiteens behandling av St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 2 (1996-1997) om tonnasjeskatt, jf. B.innst.S.nr.1 Tillegg nr. 1 (1996-1997), ved en inkurie er oppstått en feil i komiteens forslag til skattevedtak for 1997 i den trykte utgaven av komiteens innstilling og derved også i Stortingets endelige vedtak.

       Komiteen fremmer på denne bakgrunn forslag til ny § 6-1 i skattevedtaket for 1997:

       « I Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1997 av 12. desember 1996 gjøres følgende endring:

§ 6-1 Tonnasjeskatt skal lyde:

       Aksjeselskap som får inntekten beregnet etter skatteloven § 51 A skal svare tonnasjeskatt, jf. skatteloven § 51 A-7, etter følgende satser:

Kr 0 for de første 1.000 nettotonn, deretter

kr 18 pr. dag pr. 1.000 nettotonn opp til 10.000 nettotonn, deretter

kr 12 pr. dag pr. 1.000 nettotonn opp til 25.000 nettotonn, deretter

kr 6 pr. dag pr. 1.000 nettotonn. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer gikk imot å innføre tilnærmet skattefritak for norske rederier. Når det var flertall for nytt skattesystem for rederiselskaper som i innebærer null skatt på overskudd, stemte disse medlemmer for innkreving av tonnasjeavgift.

3.2.8.2 Merverdiavgift på snøscootere/generell kompensasjonsordning

       Komiteen viser til at et flertall i Stortinget i forbindelse med behandlingen av B.innst.S.nr.II (1995-1996) vedtok nye premisser for fradragsrett for inngående merverdiavgift på snøscootere anskaffet til bruk i næring.

       Komiteen viser til at det i denne sammenheng bl.a. ble bestemt at ordningen kun skulle gjelde for snøscootere med inntil 500 ccm slagvolum. Dette har vist seg ikke å være hensiktsmessig da sammenlignbare snøscootere ligger over og under denne begrensning.

       I brev til komiteen av 5. juni 1997 sier Finansdepartementet at det ut fra avgiftstekniske perspektiv, ikke har innvendinger mot at slagvolumbegrensningen endres, eventuelt fjernes.

       Komiteen fremmer med dette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppheve slagvolumbegrensningen på 500 ccm i forskrift nr. 49. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, er i brev fra Norske Reindriftsamers Landsforbund av 3. juni 1997 blitt gjort kjent med at Finnmark Fylkesskattekontor i brev til NRL av 10. april 1997 sier at det kun er den andel av scootere som brukes til varetransport i næring det kan kreves fradrag for inngående merverdiavgift for. Kjøring til og fra flokken og gjeting med scooter faller utenfor.

       Flertallet viser til at en slik begrensning ikke er forutsatt i de merknader som er lagt til grunn for Stortingets vedtak.

       Flertallet forutsetter at den refererte praksis fra Finnmark Fylkesskattekontor opphører, og at praksis blir i tråd med Stortingets vedtak.

3.2.8.3 Kap. 5536 Autodieselavgift

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, i B.innst.S.nr.II (1996-1997) sluttet seg til Regjeringens forslag til økning i autidieselavgiften med 29 øre pr. liter utover prisjustering. Flertallet viser til at en slik avgiftsøkning kan medføre en viss avgiftslekkasje, men at norske transportørers konkurranseevne i mindre grad blir berørt da det er grunn til å tro at både norske og utenlandske transportører som driver grenseoverskridende transport fyller drivstoff der det er billigst.

       Flertallet viser til at Regjeringen vil komme tilbake i statsbudsjettet for 1998 med en gjennomgang av transportnæringens konkurranseforhold, herunder det samlede avgiftsnivået.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gav seg utslag i sterkt økte avgifter generelt, og at Autodieselavgiften økte spesielt meget med over 14 %. Disse medlemmer registrerer at avgiftsøkningen har betydelige konsekvenser særlig for transportnæringen og at avgiftsøkningen har uheldige distriktspolitiske konsekvenser. Disse medlemmer ønsker samme reelle nivå på avgiften som i 1996. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       I Stortingets vedtak av 21. desember 1996 om avgifter til statskassen på motorvogner m.m. for budsjetterminen 1998, VI. Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift), gjøres følgende endring:

§ 1 første ledd skal lyde:

       Fra 1. juli 1997 skal det i henhold til lov av 19. mai 1993 nr. 11 betales avgift til statskassen med kr. 3,00 pr. liter av følgende oljer:

       Petroleum, gassolje, solarolje, autodiesel, dieselolje, lett fyringsolje, samt etter forskrift gitt av departementet, annen mineralolje dersom denne oljen kan brukes til framdrift av motorvogn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av å redusere de totale CO₂-utslipp, også innenfor en norsk ramme. Disse medlemmer mener avgiftssystemet skal brukes for å bidra til oppfyllelsen av dette mål. Disse medlemmer viser til den uheldige økning av bruk av fyringsolje pga. økte elektrisitetspriser. Det vises til merknader og forslag i B.innst.S.nr.13 (1996-1997). Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om økt CO₂-avgift på mineralolje kombinert med redusert autodieselavgift innenfor uendret proveny.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en reduksjon av dieselavgiften med 43 øre pr. liter kombinert med forslag om økning av mineraloljeavgiften i et omfang som kompenserer for provenytapet for nevnte reduksjon i dieselavgiften. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at den generelle, sterke økningen i dieselavgiften har fått en utilsiktet, negativ virkning for lastebilnæringen. Disse medlemmer fastholder at dieselavgiften bør økes for å unngå en vridning fra bensindrevne privatbiler over til dieseldrevne av avgiftsmessige grunner, slik tilfellet har vært de seinere årene. Imidlertid mener disse medlemmer det er grunn til å skjerme lastebilnæringen for en altfor sterk økning i avgiften, av konkurransemessige årsaker. Disse medlemmer vil derfor foreslå at lastebilnæringen innrømmes en reduksjon på 30 øre pr. liter i dieselavgiften gjeldende fra 1. juli med et anslått provenytap i 1997 på 50 mill. kroner. Denne reduserte avgiften refunderes mot kvitteringer/bekreftede oppgaver for lastebiler som driver i følge egne løyver.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Autodieselavgiften for lastebiler, som driver transport etter egne løyver, blir redusert med 30 øre pr. liter fra 1. juli 1997. Reduksjonen gjennomføres som en refusjonsordning mot kvitteringer/bekreftede oppgaver. »

3.2.8.4 Aksjesparing med skattefradrag

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det er viktig å ta i bruk flere stimuleringstiltak for å styrke privat eierskap i norske bedrifter. Disse medlemmer mener også at en sterkere satsing på sparestimulerende tiltak er riktig i en situasjon der Regjeringen fører en for ekspansiv finanspolitikk og der det kan være tegn til en tiltagende overoppheting av økonomien. Disse medlemmer viser til forslag til lovendring under kap. 10 i innstillingen til Ot.prp.nr.64 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det svært lave rentenivået vi nå har i Norge, nærmest fører til at det blir ulønnsomt å spare. Det er viktig å legge til rette for øket privat sparing. Disse medlemmer vil vurdere en utvidelse av rammene for skattestimulert sparing og andre tiltak for å øke sparingen, i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sitt forslag om banksparing med skattefradrag under avsnitt 3.2.8.9.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Innst.O.nr.106 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.64 (1996-1997) der disse medlemmer påpeker den sterke økningen av skattesubsidieringen når det gjelder AMS-ordningen. Disse medlemmer viderefører sin motstand mot å subsidiere aksjekjøp for privatpersoner framfor andre spareformer og opptar forslag om at ordningen avvikles med virkning fra 1. januar 1998.

3.2.8.5 Arbeidsgiveravgiften

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse har merket seg at ESA i sitt vedtak av 14. mai 1997 om « forslag til formålstjenlige tiltak » for å tilpasse den differensierte arbeidsgiveravgiften til statsstøttereglene i EØS-avtalen vil omlegge den norske ordningen. Disse medlemmer viser til at ordningen er et næringsnøytralt, forutsigbart, treffsikkert og administrativt lite krevende distriktspolitisk virkemiddel, som ikke er i strid med EØS-avtalen fordi det er en del av den generelle skatte- og avgiftspolitikken.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil stå fast på den differensierte arbeidsgiveravgiften og vil støtte at Norge avviser vedtak om å legge om ordningen selv om ESA skulle konkludere med at den faller inn under EØS-avtalen.

3.2.8.6 Avgift på annenhånds omsetning av aksjer

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at annenhånds omsetning av aksjer er meget høy i Norge. Samtidig er det et faktum at det ikke er noen sammenheng mellom omfanget av annenhånds omsetning og verdiskapning og økt sysselsetting. Disse medlemmer mener det er et paradoks at det betales dokumentavgift ved omsetning av bolig og moms ved kjøp av matvarer, mens annenhånds omsetning av aksjer kan skje avgiftsfritt. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det innføres en spekulasjonsavgift på annenhånds omsetning av aksjer på 1  %. Et meget forsiktig anslag vil gi et proveny på 1 mrd. kroner dersom avgiften inneføres fra 1. august.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       Avgift på sluttsedler av aksjer ved overføring av aksjer

       Fra 1. august 1997 skal det i henhold til lov av 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift svares avgift til statskassen av sluttsedler vedrørende overføring av eiendomsrett til aksjer i norske eller utenlandske aksjeselskap som er notert på norsk eller utenlandsk børs, og som er underlagt norsk avgiftsmyndighet med 1 % av avgiftsgrunnlaget for hver sluttseddel.

       Fritatt for avgift på vilkår som departementet kan fastsette, er:

       Oppstår det tvil om omfanget av avgiftsplikten, avgjøres spørsmålet av departementet.

       Departementet kan gi forskrift om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp, som er lavere enn en nærmere fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales. »

3.2.8.7 Skogavgift

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til merknader i Innst.S.nr.211 (1996-1997) om Langtidsprogrammet samt behandlingen av klimameldingen. Disse medlemmer vil med bakgrunn i de problemstillinger som knytter seg til klima og energipolitikken fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av skogavgiftsreglene slik at det åpnes for bruk av skogavgift til bioenergitiltak og slik at de stimulerer til generelt høyere investeringer ut fra skogbrukets muligheter i klimapolitikken. »

3.2.8.8 Banak lufthavn

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er kjent med den nyoppstartede chartertrafikken på Banak lufthavn som et ledd i utviklingen av Nordkapp som et nasjonalt turistmål. Disse medlemmer viser til det såkalte charteravgiften som også utenlandske turister må betale ved utreise fra Norge og er kjent med at det er kommet signaler om at utenlandske operatører vil foreta sine landinger i Ivalo på finsk side av grensen for å slippe charteravgiften. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere mulighetene for samarbeid og eventuelt bilateral overenskomst med Finland om ordninger som likestiller landinger med utenlandske charterfly i Finnmark med landinger i Ivalo i Finland.

3.2.8.9 Skattefradrag for banksparing (SMS)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til den stadig økte veksten i privat forbruk. Det er behov for tiltak som kan dempe forbruksveksten. Tiltak som gir spareincentiver går i riktig retning i så måte. Arbeiderpartiets motkonjunkturpolitikk, hvoretter økt privat forbruk skal balanseres med reduserte overføringer til offentlige budsjetter, forsterker de negative effekter av høyt privat forbruk. Økt sparing gir den enkelte større uavhengighet og selvstendighet ved at bankinnskudd utgjør en buffer i tilfelle større uforutsette utgifter. Disse medlemmer vil foreslå å innføre en SMS-ordning med skattefradrag for ordinær sparing (SMS) i bank med 15 % av et beløp på inntil kr  5.000 pr. år i skatteklasse 1 og kr  10.000 i skatteklasse 2, etter samme modell som dagens AMS-ordning, herunder med 4 års bindingstid for å bevare skattefriheten. SMS-ordningen skal da komme i tillegg til dagens AMS-ordning. SMS-ordningen vil i praksis ha en større effekt når det gjelder inndragning av kjøpekraft enn 4 års utsettelse av forbruk, fordi mange skattytere sparer lenger enn den perioden og fordi mange sparer samme beløp hvert år og etablerer en kontinuitet i redusert forbruk.

       På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til nødvendige endringer i skatteloven for å innføre et skattefradrag for sparing i bank (SMS-ordning) på samme vilkår som dagens AMS-ordning, med virkning fra og med inntektsåret 1997. »

3.3 Penge- og valutapolitikken

3.3.1 Gjennomføringen av penge- og valutapolitikken

Sammendrag

       For å begrense styrkingen av kronen har Norges Bank siden november i fjor satt ned sine renter tre ganger og intervenert for betydelige beløp i valutamarkedet. I forbindelse med den siste rentenedsettelsen i januar i år, erklærte Norges Bank at banken i en periode ikke vil intervenere i vesentlig grad. Dette må ses på bakgrunn av det sterke appresieringspresset, og vurderingen var at valutaintervensjoner som virkemiddel ikke hadde særlig effekt slik situasjonen var. Banken annonserte senere at den i tiden framover igjen vil kjøpe valuta som ledd i oppbyggingen av Statens petroleumsfondet.

       I Salderingsproposisjonen 1997 understreket Regjeringen stabil valutakurs som retningslinje for pengepolitikken. Innenfor de rammene valutaforskriften setter er det en klar begrensning på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å dempe veksten i etterspørselen etter varer og tjenester.

       I et lite land med en åpen økonomi vil endringer i valutakursen kunne få stor betydning for prisutviklingen. Ved å holde stabil valutakurs mot land som har lav inflasjon som hovedmål for sin pengepolitikk, vil en over tid kunne oppnå lav inflasjon selv. Moderat pris- og kostnadsvekst vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid.

       En stabil valutakurs innebærer at partene i arbeidslivet må ta ansvar for en lønnsutvikling som ikke bidrar til å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen. Større grad av valutakurssvingninger vil gjøre dette ansvaret mindre tydelig. Når pengepolitikken er rettet inn mot stabil valutakurs innebærer det videre at det er finanspolitikken, sammen med inntektspolitikken, som må bære hovedansvaret for å unngå at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Med stabil valutakurs som retningslinje for pengepolitikken tydeliggjøres det at det er finans- og inntektspolitikken som i stor grad bestemmer utviklingen i konkurranseevnen gjennom virkninger på kostnadsutviklingen i Norge.

Komiteens merknader

       Komiteen tar redegjørelsen i meldingen om pengepolitikken til orientering.

       Komiteen medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at Regjeringen i det økonomiske opplegget for 1997 og Langtidsprogrammet ensidig vektlegger pengepolitikkens operative retningslinjer om stabil valutakurs og ikke lenger legger vekt på at disse retningslinjene også er valgt ut i fra en langsiktig målsetting om lav pris- og kostnadsvekst. Dette innebærer slik disse medlemmer ser det en justering av Regjeringens penge- og valutapolitikk over tid. Disse medlemmer viser til at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet 22. november 1996 skriver:

       Disse medlemmer har registrert at Regjeringen er av den oppfatning at finanspolitikken og lønnsdannelsen alene skal hindre en uheldig inflasjonsutvikling i norsk økonomi. Disse medlemmers bekymring for at den finanspolitiske innrettingen ikke er tilstrekkelig stram sett i forhold til de rammer penge- og valutapolitikken setter er blitt ytterligere styrket ved den tiltagende inflasjon som er registrert i de første månedene av 1997. Dersom denne utviklingen fortsetter vil Norge oppleve en prisvekst som ligger betydelig over våre handelspartnere. Disse medlemmer vil også vise til OECDs landrapport om Norge (1997) som peker på ønskeligheten av en strammere finanspolitikk for å redusere den potensielle konflikten mellom valutakursstabilitet og kontroll med inflasjonsutviklingen.

       Disse medlemmer har tidligere uttrykt forståelse for at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet om det økonomiske opplegget for 1997 varslet at Banken om nødvendig ville komme tilbake ville komme tilbake til spørsmålet om en eventuell endring av retningslinjene for penge- og valutapolitikken. Disse medlemmer registrerer at pengepolitikken etter dette kan ha blitt satt under ytterligere press etter at finanspolitikken er blitt gitt en mer ekspansiv innretning.

       Disse medlemmer viser til at etableringen av en europeisk monetær union vil gi nye utfordringer for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer ønsker å etablere de tilknytningsformer til denne som best ivaretar norske interesser. Disse medlemmer vil peke på at oppbyggingen av petroleumsfondet vil kunne styrke troverdigheten til norsk valutapolitikk og dermed øke mulighetsområdet for de politiske beslutninger som må tas på dette området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i B.innst.S.nr.II (1996-1997), der pengepolitikkens begrensninger når det gjelder mulighetene for å begrense veksten, understrekes. Dettes skyldes bl.a. fastkurspolitikken som førte til at Norges Bank var nødt til å sette ned signalrenta tidlig 1997. Rentenivået utgjør en nøkkelfaktor i spørsmålet om omfang og varighet av den eksplosive vekst man i dag ser når det gjelder privat forbruk. Regjeringens politikk for en globalisert økonomi og frie kapitalbevegelser legger landet åpent og tvinger fram en situasjon som gjør at det norske rentenivået følger eller ligger lavere enn det europeiske rentenivået; selv om Norges økonomiske situasjon på mange måter er særegen i forhold til øvrige europeiske land. For det første har Norge en langt mer selvstendig stilling i forhold til ØMU-problemene. Det vises her til disse medlemmers merknader til kap. 5. For det andre er norsk økonomi langt sterkere enn de fleste andre europeiske land. Det er derfor tvilsomt om den norske økonomien er tjent med det europeiske rentenivået.

       Disse medlemmer viser til at Det Internasjonale Valutafondet nylig har konkludert med at den økende internasjonale kapitalmobilitet og globalisert økonomi fører til vekst, men at verdiene som denne veksten skaper fordeles ulikt. Forskjellene mellom folk øker derfor som en konsekvens av internasjonaliseringen. Dette kan ha store samfunnsmessige og sosiale kostnader. Det er derfor påfallende at Regjeringen i handelspolitikken angriper deler av opposisjonen for å drive en såkalt isolasjonistisk politikk med potensielle skadevirkninger for Norge. Det er etter disse medlemmers syn det motsatte som er tilfelle med Regjeringens ukritiske tilslutning til prinsipper om ubegrenset frihandel som et absolutt gode uansett konsekvenser.

       Disse medlemmer viser til at det daglig internasjonalt utføres åtte trillioner norske kroner i kapitaltransaksjoner. Sjokk og ubalanse i et lands økonomi sprer seg derfor lettere til andre land. Internasjonalisering fører til at hvert enkelt land blir mer sårbart. Vår økonomi henger nå stadig tettere sammen med børsutviklingen både i New York og i Tokyo; i tillegg til å være tett knyttet opp til oljeprisen og kursen på amerikansk dollar. I oppgangstider er ikke dette så merkbart unntatt på valutaspekulantenes konti. Men i nedgangstider kan denne situasjonen skape verre krakk enn det vi noen gang har sett før.

       Disse medlemmer peker på at dagens oljeutvinningstempo og tilhørende konsekvenser for dagens penge- og valutapolitikk fører til stadig forverrede vilkår for Fastlands-Norges næringsliv. Det gir seg utslag i en usunn kamp om kvalifisert arbeidskraft, lavere inntjening i eksportnæringen og større importkonkurranse på hjemmemarkedet. Disse medlemmer vil igjen, med henvisning til merknadene i B.innst.S.nr.II (1996-1997) sidene 25-26, understreke at det kan være fordeler knyttet til en styrket kronekurs som overstiger ulempene. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 foreta en samfunnsmessig vurdering både på makronivå og mikronivå av fordeler og ulemper ved styrket kronekurs kontra lavere rentenivå, og vilkårene for en balanse mellom disse to faktorene. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener det høye utvinningstempoet i petroleumssektoren og økende overskudd på betalingsbalansen - synliggjort gjennom oppbyggingen av Statens petroleumsfond i utenlandske verdipapirer - vil føre til økende problemer for penge- og valutapolitikken. Først og fremst i forhold til målsettingen om valutakursstabilitet. Disse medlemmer mener petroleumspolitikken og økende statlige fordringer på utlandet må ta mye av skylden for at Norges Bank siden november i fjor har satt ned sine renter tre ganger for å hindre ytterligere appresiering av norske kroner. Selv om appresieringspresset i noen grad synes å ha avtatt, mener disse medlemmer et fortsatt høyt oljeutvinningstempo og oppbygging av fordringer på utlandet, vil bidra til å sette spørsmålet om rente- eller valutakursstabilitet opp mot hverandre i økende grad. Ikke minst ettersom størrelsen på Statens petroleumsfond øker i betydelig grad i årene som kommer.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at ansvaret for penge- og valutapolitikken tilligger Regjeringen. Det operative ansvaret for gjennomføringen av penge- og valutapolitikken tilligger Norges Bank, innenfor de retningslinjer Regjeringen gir. Disse medlemmer forutsetter at Stortinget også for framtiden blir fortløpende orientert om de retningslinjer for penge- og valutapolitikken Regjeringen trekker opp, og praktiseringen av disse.

       Disse medlemmer har registrert at det i løpet av det siste året har vært et visst etterspørselspress etter norske kroner med en i det alt vesentlige forbigående appresiering av den norske krone som resultat. Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen og Norges Bank har valgt å videreføre retningslinjene om kursstabilitet mot europeiske valutaer. Disse medlemmer tar videre til etterretning at denne strategi på kort sikt tilsynelatende har stabilisert kronekursen.

       Disse medlemmer vil videre påpeke at en valutakurspolitikk med sikte på kursstabilitet mot europeiske valutaer også for framtiden vil medføre press mot den norske krone. Synliggjøringen av den norske oljeformue gjennom oppbygging av store fonds og fordringer på statens hånd, vil uvegerlig medføre en generell oppfatning av at norsk økonomi styrkes mer enn det er faktisk grunnlag for. Disse medlemmer vil i denne forbindelse peke på framlagte forslag om å holde noe igjen på investeringstakten i petroleumsvirksomheten for blant annet å begrense denne synliggjøringen av formue. Disse medlemmer vil videre peke på at de bestrebelser som medlemslandene i Den Europeiske Union nå gjennomfører for å låse de ulike nasjonale valutaene til hverandre med sikte på overgang til en felles valuta, kan føre til ekstra påkjenninger for penge- og valutapolitikken for Norge som et land med en sterk økonomi som grenser opp mot det området som er under utvikling til en valutaunion.

       Disse medlemmer viser videre til at en målsetting om stabil valutakurs medfører at et betydelig ansvar for stabilisering av økonomien legges på finanspolitikken og inntektspolitikken. Med det lave europeiske rentenivået som for tiden også slår inn i norsk økonomi, er det åpenbart at vekstimpulsene av en for ekspansiv finanspolitikk og for kraftig lønnsvekst, kan bli vel sterke. Det lave rentenivået fører også til at den private sparing går ned. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vurdere særlige sparestimulerende tiltak i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.

       For den videre håndtering av penge- og valutapolitikken viser disse medlemmer til sentrumspartienes fellesmerknad i forbindelse med Regjeringens langtidsprogram ( Innst.S.nr.211 (1996-1997)).

3.3.2 Statens opplåning

Sammendrag

       Statens opplåning tilpasses statens lånebehov og den pengepolitiske styringen. Rundt årsskiftet oppstod det behov for inndraging av likviditet fra det innenlandske pengemarkedet som følge av Norges Banks intervensjoner i valutamarkedet. Hittil i år har opplåningen vært sterkt påvirket av dette behovet. For å nøytralisere effekten av kronesalget på likviditeten i pengemarkedet ble det utstedt statssertifikater for rundt 40 mrd. kroner utover det programmet Finansdepartementet i utgangspunktet hadde lagt opp til. På det meste var det utestående statssertifikater og kortsiktige innskudd fra Folketrygdfondet på 97 mrd. kroner, og fullmaktsrammen for utestående i slike lån på 100 mrd. kroner var derfor på det nærmeste uttømt. Ved forfall av et statssertifikat i mars ble samlet utestående sterkt redusert. Utestående pr. 30. april var om lag 62 mrd. kroner.

       For å sikre fleksibilitet i gjennomføringen av likviditetspolitikken er det ønskelig med utvidede rammer for kortsiktige lån. Finansdepartementet ber derfor om at fullmakten for samlet utestående i kortsiktige markedspapirer øker med 50 mrd. kroner, fra 100 til 150 mrd. kroner.

       Staten har hittil i 1997 tatt opp 12,2 mrd. kroner i nye langsiktige lån innenlands, mens gamle lån er avdratt med 1,2 mrd. kroner. Lån i utenlandsk valuta er hittil i år avdratt med 23,2 mrd. kroner. I samsvar med omtalen i Lånefullmaktsproposisjonen for 1997 ( St.prp. nr. 18 (1996-1997)) har staten tatt opp et lån i Den europeiske investeringsbanken (EIB) på 60 mrd. italienske lire, dvs. om lag 250 mill. kroner ved dagens valutakurser. Lånet er knyttet til finansiering av samferdselsprosjekter under programmet for det transeuropeiske transport- og energinettverket (TEN).

       Statens kontantbeholdning er økt fra om lag 83,6 mrd. kroner ved inngangen til 1997 til om lag 122 mrd. kroner ved utgangen av april. Ved slutten av året vil kontantbeholdningen reduseres med avsetningen i Statens petroleumsfond for 1997, dvs. med 57,3 mrd. kroner etter anslaget i denne meldingen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, tar redegjørelsen i meldingen om statens opplåning til etterretning.

       Flertallet viser, når det gjelder forslaget om å utvide statens kortsiktige utestående markedslån, til merknader under avsnitt 15.18 i innstillingen til St.prp. nr. 63 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse har andre vurderinger enn Regjeringen når det gjelder dagens fastkurspolitikk. Videreføring av en streng fastkurspolitikk er Regjeringens begrunnelse for omfanget av statens opplåning og for forslaget til økning av rammen for opplåning. Det vises til at Regjeringen med økt låneramme for kortsiktige lån vil « sikre fleksibilitet i gjennomføringen av likviditetspolitikken ». Disse medlemmer ser ikke behovet for en økning i rammen for opplåning fra 100 mrd. til 150 mrd. ut fra disse medlemmers penge- og valutapolitikk og vil derfor gå imot Regjeringens forslag.

3.3.3 Forholdet mellom Statens petroleumsfond og statens opplåning

Sammendrag

       Statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten inntektsføres i sin helhet i Statens petroleumsfond. I den grad det er midler på fondet, blir det belastet med en overføring til statsbudsjettet svarende til det oljekorrigerte underskuddet. I 1995 og 1996 ble kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten større enn det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet, og denne differansen utgjorde netto avsetningen i petroleumsfondet. Likeledes vil det etter anslagene i denne meldingen bli rom for en netto avsetning i petroleumsfondet på 57,3 mrd. kroner i statsbudsjettet for 1997.

       I innstillingen til lånefullmaktsproposisjonen for 1997, Innst.S.nr.54 (1996-1997), uttaler finanskomiteen følgende:

       I innstillingen vises det til statens netto lånebehov. Med dette vil en vanligvis forstå summen av det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet og statskassens netto utlånsøkning gjennom statsbankene m.v. Det siste er i budsjettdokumentene ofte bare kalt « Utlån ». Denne posten blir nå anslått til 10,1 mrd. kroner i 1997.

       Da forslaget om oppretting av petroleumsfondet ble behandlet i Stortinget, ble det lagt grunn til at overføringene fra fondet skulle kunne dekke inntil halvparten av statens netto lånebehov utover det oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Hittil har overføringene fra fondet bare tilsvart det oljekorrigerte underskuddet.

       Dersom overføringene fra petroleumsfondet også skal dekke statens netto utlån, vil det innebære at nettoavsetningene i fondet blir mindre. Dette vil isolert sett innebære et mindre behov for valutakjøp fra Norges Banks side med sikte på omveksling av nettoavsetningen til utenlandsk valuta. Når en vurderer den isolerte effekten av endringer i forholdet mellom overføringene fra petroleumsfondet og statens opplåning, er det naturlig å holde alle andre faktorer konstante, herunder også Norges Banks samlede valutakjøp. Reduserte valutakjøp for avsetning i petroleumsfondet forutsettes dermed å bli fullt ut erstattet av økte øvrige valutakjøp.

       Når sentralbanken kjøper valuta ut over oppbyggingen av petroleumsfondet, innebærer det en økning av de ordinære valutareservene. Samtidig vil den tilførselen av likviditet til det norske pengemarkedet som slike valutakjøp medfører, måtte motvirkes av økt låneopptak på statens eller sentralbankens hånd av hensyn til den pengepolitiske styringen.

       Legger en til grunn at behovet for likviditetsinndraging dekkes gjennom statens opplåning som i dag, vil en reduksjon av nettoavsetningene i fondet ikke resultere i at statens låneopptak blir redusert. Den økte likviditeten på statens hånd vil måtte plasseres som innskudd på statens foliokonto i Norges Bank. Statens ordinære kontantbeholdning vil dermed bli økt like mye som petroleumsfondet reduseres.

       Dersom fondet i tillegg til det oljekorrigerte underskuddet også skulle dekke hele statens resterende netto lånebehov, ville de akkumulerte nettoavsetningene i fondet i årene 1997-2001 bli anslagsvis rundt 25 mrd. kroner lavere enn om overføringene bare dekket det oljekorrigerte underskuddet. Anslaget er basert på en forutsetning om at statens samlede utlån, aksjetegning m.v. blir om lag 25 mrd. kroner i femårsperioden. Til sammenlikning anslår en nå beholdningen i fondet med dagens avsetningsregler til rundt 425 mrd. kroner ved utgangen av 2001. I Innst.O.nr.32 (1989-1990) ble det konkludert med at inntil halvparten av resterende netto lånebehov burde kunne dekkes. Om en velger å dekke hele eller deler av statens resterende netto lånebehov, vil det således innebære en relativt begrenset mindreoppbygging av petroleumsfondet.

       Når overføringene fra fondet tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet, gir dette et bilde av statens bruk av de løpende petroleumsinntektene. Dermed får en på en enkel måte synliggjort hvor mye av petroleumsinntektene som brukes og hvor mye som blir spart i form av finansinvesteringer.

       Det vises til at en endret avsetningspraksis vil innebære en relativt begrenset mindreoppbygging av petroleumsfondet. For å støtte opp om at petroleumsfondet skal være et redskap som synliggjør bruken av petroleumsinntektene, vil Regjeringen gå inn for at en viderefører praksisen med at de årlige overføringene fra fondet svarer til det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar redegjørelsen i meldingen om forholdet mellom Statens petroleumsfond og statens opplåning til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader til kap. 3.2.4. Disse medlemmer har også et annet syn enn Regjeringen når det gjelder forholdet mellom Statens petroleumsfond og statens opplåning. Disse medlemmer mener at oljefondet i tillegg til å dekke det oljekorrigerte underskuddet også skal dekke statens eventuelle netto lånebehov. Disse medlemmer gir på denne bakgrunn ikke sin prinsipielle tilslutning til dagens praksis med at de årlige overføringer fra oljefondet svarer til det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet. Regjeringen viser til at en endret avsetningspraksis med dekning av netto lånebehov anslått til 25 mrd. kroner i perioden 1997-2001 innebærer en relativt begrenset mindreoppbygging av oljefondet. Disse medlemmer ønsker ikke å pådra staten ekstra låneomkostninger for å øke statens avsetning til oljefondet; særlig ikke i en situasjon der Regjeringen og stortingsflertallet går inn for at midlene skal benyttes til direkte aksjeinvesteringer i utlandet.

       Disse medlemmer som ønsker å dekke statens netto lånebehov fra Statens petroleumsfond mener det er riktig med en mindreoppbygging av Statens petroleumsfond som det medfører.

3.4 Statens petroleumsfond

3.4.1 Sammendrag

Bakgrunn

       Norges Bank har i et brev av 10. april til Finansdepartementet anbefalt at petroleumsfondet bør ha en vesentlig aksjeandel fordi det vil øke den forventede avkastningen i fondet. Norges Banks brev følger som trykt vedlegg til meldingen.

       I det følgende gis en gjennomgang av petroleumsfondets bakgrunn og virkemåte, og en vurdering av spørsmålet om å åpne for at deler av fondet plasseres i egenkapitalinstrumenter.

       Statens petroleumsfond ble opprettet ved lov i 1990. Fondets inntekter er statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, samtidig som fondets avkastning tillegges fondet. Fondets utgifter består av en årlig overføring til statskassen som tilsvarer bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, dvs. dekning av det oljekorrigerte underskuddet. I retningslinjene heter det at dersom fondets stilling gir rom for det, bør i tillegg inntil halvparten av det resterende netto finansieringsbehovet for staten (utlånsøkning til statsbankene m.v.) kunne dekkes ved trekk på fondet. Denne muligheten har hittil ikke vært benyttet. Det vises til egen drøfting av denne problemstillingen i avsnitt 3.4 i meldingen og denne innstilling.

       Fondets kapital skal etter loven anbringes som statens øvrige midler, og Finansdepartementet er gitt i oppgave å forvalte petroleumsfondet.

       Det har vært lagt til grunn at petroleumsfondet skal være et finanspolitisk styringsmiddel for å synliggjøre bruken av petroleumsinntektene. Det er understreket i forarbeidene til loven at avsetningen av fondsmidler må inngå i en helhetlig budsjettprosess. Ved etableringen av fondet ble det derfor lagt vekt på at det ikke skal skje noen fondsoppbygging uten at dette gjenspeiler faktiske overskudd på statsbudsjettet.

       Formuen i petroleumsfondet har to formål: Å være en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken dersom oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien svikter, samt å være et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene knyttet til bl.a. en aldrende befolkning og samtidig avtakende petroleumsinntekter. Samlet tilsier dette at fondet bør investeres med en langsiktig tidshorisont og slik at en kan trekke på fondet ved behov.

       Gjeldende retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet er gitt i form av en forskrift fastsatt av Finansdepartementet i mai 1996, som er omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1996.

       Dagens retningslinjer for investering av petroleumsfondet tar utgangspunkt i de retningslinjene som gjelder for Norges Banks forvaltning av de ordinære valutareservene. Det innebærer at fondet i hovedsak skal plasseres i sikre, rentebærende instrumenter, som f.eks. sertifikater og obligasjoner utstedt av nasjonalstater eller internasjonale organisasjoner med svært høy kredittverdighet. Det er videre lagt vekt på at fondets midler skal plasseres i instrumenter med høy likviditet.

       For petroleumsfondet er det naturlig å legge til grunn en langsiktig investeringshorisont og legge vekt på hensynet til å bevare fondets internasjonale kjøpekraft. Ut fra dette er det tatt utgangspunkt i Norges importvekter for å fastlegge fondets valutafordeling.

Petroleumsinntekter og formuesforvaltning

       Norsk økonomi står overfor betydelige langsiktige utfordringer. Dette knytter seg særlig til at petroleumsinntektene etter hvert vil gå ned og til at det økende antallet eldre i befolkningen vil føre til kraftige økninger i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester. Samtidig vil antall i yrkesaktiv alder per pensjonist gå ned. Disse utfordringene må møtes ved at:

       Petroleumsfondet er det sentrale instrumentet for å ta hånd om den finansielle sparingen på statens hånd. Når oljeformuen tappes, motsvares det av eksportinntekter som for en stor del havner i statskassen som skatteinntekter og som inntekter knyttet til statens eierandeler på kontinentalsokkelen. En del av disse inntektene brukes over statsbudsjettet, dels til å bygge opp real- og kunnskapskapital for å styrke vår framtidige produksjonsevne, og dels til å finansiere løpende offentlig og privat konsum. En vesentlig del av oljeinntektene må imidlertid spares i form av finansielle fordringer. Til dette formålet er petroleumsfondet opprettet. Fondet skal ivareta flere hensyn:

       Statlig kapital til å finansiere innenlandske investeringer skal kanaliseres gjennom andre statlige ordninger, som f.eks. SND, andre statsbanker og Folketrygdfondet. Statlige innskudd av kapital i ulike selskaper, enten de driver nasjonalt eller internasjonalt, skal foretas etter en særskilt vurdering innenfor normal budsjettprosedyre og bør være basert på lønnsomhetsvurderinger.

       På denne bakgrunn legger Regjeringen til grunn at fondet fortsatt i sin helhet plasseres i utlandet som et rendyrket redskap for finansiell sparing. Dette er i tråd med de retningslinjene Stortinget trakk opp da petroleumsfondet ble opprettet.

Vurdering av endrede retningslinjer for investering av petroleumsfondet

       De økonomiske framskrivningene tyder på at det ikke vil bli behov for å trekke på fondet de nærmeste årene for å finansiere underskudd på statsbudsjettet. Ifølge anslagene i denne meldingen vil kapitalen i petroleumsfondet øke fra dagens nivå på i underkant av 50 mrd. kroner til om lag 425 mrd. kroner ved utgangen av 2001, dvs. en økning fra under 5  % av BNP til over 30 % av BNP. Disse anslagene er svært usikre, og usikkerheten går begge veier, jf. omtale i avsnitt 3.1 i meldingen.

       Det er i Langtidsprogrammet 1998-2001 foretatt langsiktige framskrivninger som illustrerer den økonomiske utviklingen fram til 2050. Legges Basisalternativet til grunn, som er oppdatert med ny informasjon i denne meldingen, vil petroleumsfondet øke til vel 130 % av BNP i 2020 og deretter falle jevnt som andel av BNP. Disse anslagene for utviklingen på lang sikt er enda mer usikre. De illustrerer imidlertid en mulig utvikling.

       Prinsipielt bør målsettingen for forvaltningen av fondet være å plassere midlene slik at fondets internasjonale kjøpekraft er størst mulig rundt det tidspunkt det er sannsynlig at vi må tære på fondet, hensyn tatt til en akseptabel risiko. En bør da i første rekke vektlegge risikoen knyttet til verdien på fondet på det tidspunkt det skal trekkes på fondet. Risikoen for at fondets avkastning kan variere fra et år til et annet er i denne sammenheng av mindre betydning.

       Den store usikkerheten knyttet til anslagene gjør at det er usikkerhet om når det blir nødvendig å tære på fondet. Anslagene gir likevel grunnlag for å legge en langsiktig investeringshorisont til grunn. Det er da riktig at dette reflekteres i retningslinjene for fondets investeringer.

       Med en såvidt lang investeringshorisont som det nå ligger an til, er det naturlig å vurdere investering i egenkapitalinstrumenter. I en slik vurdering kan en trekke fram følgende momenter:

       Norges Bank gir i sitt brev følgende tilrådning:

       Regjeringen vil ta sikte på å åpne for at deler av petroleumsfondet kan investeres i egenkapitalinstrumenter. Det legges opp til at det vil bli presentert nye retningslinjer høsten 1997, som vil tre i kraft fra 1. januar 1998.

       Det er nødvendig å vurdere nærmere hvor stor andel av fondet som bør kunne investeres i aksjer. Blant langsiktige investorer internasjonalt er det en del variasjon når det gjelder hvilken andel aksjer utgjør av porteføljen. En aksjeandel på i størrelsesorden 30-70 % kan se ut til å være utbredt blant denne type investorer. Etter departementets foreløpige vurdering bør aksjeandelen i petroleumsfondets portefølje i denne omgang ligge i området 30-50 %. En vil vurdere spørsmålet nærmere fram mot fastsettelsen av nye retningslinjer.

       Det legges samtidig til grunn at en opptrapping av aksjeandelen må skje over noe tid. Forhold som taler for at det bør ta noe tid er bl.a. hensynet til å bygge opp nødvendig kompetanse og betryggende styrings- og kontrollsystemer, samt hensynet til spredning av risiko knyttet til når fondet går inn i markedet. Dersom en aksjebeholdning økes jevnt i løpet av en periode, vil det være mindre risiko knyttet til inngangsverdien på den samlede porteføljen enn om aksjene ble kjøpt i løpet av svært kort tid. Et voksende petroleumsfond innebærer imidlertid samtidig at det vil være behov for å investere betydelige beløp i aksjemarkedene de nærmeste årene. Hensynet til å unngå at det må investeres svært store beløp over en kort periode tilsier at overgangsperioden ikke bør være svært lang.

       Da dagens valutafordeling i petroleumsfondet ble fastsatt, ble det lagt vekt på hensynet til å bevare fondets internasjonale kjøpekraft. Ut fra dette ble det tatt utgangspunkt i Norges importvekter for å fastlegge fondets valutafordeling.

       I lys av at anslagene for fondets størrelse nå er større og at det nå legges til grunn en svært lang tidshorisont for fondets investeringer, kan det reises spørsmål ved om importvekter gir den mest hensiktsmessige valutafordelingen:

       Med importvekter som utgangspunkt for valutafordelingen i petroleumsfondet søkte en å redusere den valutakursrisikoen som er knyttet til at det finner sted endringer i valutakursene mellom de valutaene fondet er investert i. På lang sikt er det imidlertid grunn til å forvente at denne valutakursrisikoen blir mindre. Det vil være tendenser til at den samlede reelle avkastningen (når en tar hensyn til valutakursbevegelser og forskjeller i renter og prisstigning mellom land) ved å investere i ulike valutaslag nærmer seg hverandre over tid. Empiriske undersøkelser gir en viss støtte for at det er en slik mekanisme, men først på lang sikt.

       Dersom det er slik at det er en tendens til at risiko knyttet til valutakursbevegelser reduseres på sikt, samt at andre risikomomenter får økt betydning når vurderingshorisonten blir lengre, kan det tale for at det legges mindre vekt på importvektene når fondets valutafordeling fastlegges.

       I sitt brev gir Norges Bank følgende anbefaling:

       Med en noe lengre vurderingshorisont og utsikter til et større fond er det således forhold som taler for at valutafordelingen i petroleumsfondet bør justeres slik at en større andel av fondet plasseres utenfor Europa enn hva tilfellet er i dag, i første rekke i USA og Japan. Dette er et spørsmål som vil bli vurdert nærmere fram mot høsten 1997. Plasseringene vil finne sted på store og anerkjente aksjebørser i land med velutviklet selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning.

Petroleumsfondets rolle som investor

       Hvis det åpnes for at deler av petroleumsfondet kan plasseres i egenkapitalinstrumenter, må en foreta et valg mellom på den ene siden strategiske investeringer, i form av store plasseringer i enkeltaksjer, og på den andre siden finansielle investeringer, som innebærer mindre investeringer fordelt på mange aksjer. Et nærliggende alternativ til sistnevnte kan være å investere i finansielle instrumenter som har sin avkastning knyttet til en aksjeindeks, slik at en får en avkastning som tilsvarer den avkastningen en hadde hatt ved å holde enkeltaksjer med en porteføljesammensetning som tilsvarer sammensetningen av indeksen.

       Flere forhold tilsier at petroleumsfondet utelukkende bør plasseres som finansinvesteringer:

       Etter Regjeringens syn bør petroleumsfondet ut fra dette utelukkende opptre som en finansiell investor, slik at eierandelene i de enkelte selskapene er små. Fondets aksjeplasseringer skal være slik at de gir en avkastning på linje med bredt sammensatte porteføljer av aksjer ved ulike internasjonale aksjebørser.

       Hvordan en praktisk skal fastsette begrensninger for fondets eierandel i et enkelt selskap må ses i sammenheng med at det kan være aktuelt å spre forvaltningen av aksjeplasseringene på ulike forvaltere, se nærmere omtale av dette nedenfor.

       Det er i tillegg aktuelt å sette begrensninger for hvor stort fondet kan være i et enkelt kapitalmarked. En slik grense vurderes som nødvendig for å unngå at fondet blir en for stor aktør i visse markeder. Eksempelvis vil en importvektet valutafordeling isolert sett innebære at en vesentlig del av fondet skal plasseres i Sverige. Det svenske kapitalmarkedet er imidlertid såpass lite at hensynet til at fondet ikke bør bli for stort i noe enkeltmarked tilsier en vesentlig lavere andel plasseringer i Sverige enn importvekter alene skulle tilsi dersom fondet blir stort.

       Utgangspunktet for petroleumsfondets valg av aksjer er at fondet sprer sine plasseringer på et stort antall selskaper ut fra selskapenes størrelse i markedet. Som finansiell investor vil ikke fondet kontrollere virksomhetens karakter i de selskapene det skal investere i. En vil i stedet basere seg på at selskapene oppfyller de krav som hjemlandets lov og regelverk stiller, jf. at plasseringene vil finne sted på store og anerkjente aksjebørser i land med velutviklet selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning.

Styringen av petroleumsfondet

       I petroleumsfondloven er det som nevnt Finansdepartementet som er gitt ansvaret for å forvalte petroleumsfondet. Ansvaret for den operative forvaltningen av fondet er siden delegert til Norges Bank. Et aktuelt spørsmål ved investeringer i egenkapitalinstrumenter er å trekke inn andre forvaltere enn Norges Bank for å sikre tilstrekkelig kompetanse i forvaltningen av petroleumsfondet. Norges Bank benytter i dag i noen grad eksterne forvaltere i forvaltningen av deler av de ordinære valutareservene, bl.a. for å få en god sammenlikning av sin egen forvaltning. Dette bør også gjelde petroleumsfondet.

       Norges Bank omtaler spørsmålet om eksterne forvaltere i sitt brev av 10. april:

       Departementet legger til grunn at bruk av andre forvaltere bør organiseres slik at det fortsatt er Norges Bank som har et overordnet ansvar for den operative forvaltningen av fondets midler, og at banken setter ut deler av porteføljen til andre forvaltere. I den sammenheng vises det til brevet fra Norges Bank av 10. april, det heter:

       Ved valg av eksterne forvaltere forutsettes det at Norges Bank legger forretningsmessige kriterier til grunn. Både norske og utenlandske forvaltere kan være aktuelle i denne sammenheng.

       Investering i egenkapitalinstrumenter vil medføre at det stilles økte krav til Norges Banks risikostyring og risikokontroll.

       Ved fastsettelse av nye retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet, som åpner for plassering av deler av fondets kapital i egenkapitalinstrumenter, vil det også bli tatt inn bestemmelser som setter grenser både for risikoen i aksjeporteføljen og i fondets samlede portefølje.

       En viktig oppgave for departementet er å evaluere Norges Banks forvaltning av fondets midler. Departementet vil benytte ekstern ekspertise som hjelp i en slik vurdering, og det legges opp til at de rapportene departementet mottar vil være offentlige. Evalueringen vil finne sted ved at det på bakgrunn av retningslinjene for petroleumsfondets investeringer blir etablert en såkalt referanseportefølje, som kan sies å representere en nøytral investeringsstrategi ut fra retningslinjene. Forskjellen i avkastning mellom fondets portefølje og referanseporteføljen blir så splittet opp i ulike elementer og analysert.

       Det er lagt opp til at Stortinget informeres om petroleumsfondets resultatregnskap i Statsregnskapet. Det kan også være naturlig at fondets halvårsresultat omtales i Nasjonalbudsjettet. Det vil i tillegg foreligge foreløpige tall over fondets verdi hver måned i og med at Norges Bank publiserer en oversikt over sine eiendeler og gjeld hver måned.

       Departementet er blitt orientert om at det er inngått en avtale mellom Norges Banks revisjon og Riksrevisjonen i forbindelse med revisjon av Statens petroleumsfond. Den overordnede revisjonen av petroleumsfondet er tillagt Riksrevisjonen, og Riksrevisjonen bygger sin revisjon på det arbeidet som utføres av Norges Banks revisjon. Finansdepartementet får oversendt alle vesentlige rapporter fra Norges Banks revisjon om petroleumsfondet.

3.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens vurderinger av forvaltning av petroleumsfondet, herunder adgang for fondet til å plassere inntil 50 % av kapitalen i utenlandske egenkapitalinstrumenter. Disse medlemmer vil understreke at petroleumsfondet ikke bør benyttes til strategiske investeringer, men utelukkende bør plasseres som finansplasseringer. Ved å legge forretningsmessige kriterier til grunn for petroleumsfondets investeringspolitikk, vil dette forhindre at staten som investor blir ansvarliggjort i forhold til utviklingen i enkeltbedrifter. En vil også unngå bedriftsspesifik risiko ved plasseringene. Disse medlemmer viser ellers til de motforestillinger som reises mot strategiske investeringer i meldingens kap. 3.5.5.

       Disse medlemmer vil peke på at en slik investeringsstrategi må innebære at fondsforvaltningen innrømmes frihet til å investere på fritt grunnlag. Disse medlemmer vil peke på at dette prinsipielt sett ikke fraviker fra f.eks. AMS-ordningen hvor det ikke gjennomføres noen statlig kontroll med plasseringene.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet legger til grunn at bruk av andre forvaltere bør organiseres slik at det fortsatt er Norges Bank som har et hovedansvar for den operative forvaltningen av fondets midler, og at banken setter ut deler av porteføljen til andre forvaltere. Dette vil særlig være aktuelt ved aksjeplasseringene. Disse medlemmer har videre merket seg at departementet vil benytte ekstern ekspertise til evaluering av Norges Banks forvaltning av fondets midler.

       Disse medlemmer vil understreke at det må være åpenhet om forvaltningen av fondet. Fondets plasseringer og verdiutvikling må offentliggjøres jevnlig. Disse medlemmer har merket seg at departementet legger opp til at Stortinget informeres om petroleumsfondets resultatregnskap i Statsregnskapet, at man ser det som naturlig at fondets halvårsresultat omtales i Nasjonalbudsjettet og at det i tillegg vil foreligge foreløpige tall over fondets verdi hver måned. Disse medlemmer legger til grunn at dette gjennomføres.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at disse medlemmer flere ganger og senest i finansinnstillingen for 1997 har fremmet følgende forslag:

       Disse medlemmer mener det nå er på høy tid at en slik alminnelig anerkjent form for formuesforvaltning også legges til grunn for forvaltningen av petroleumsfondet og ser derfor på Regjeringens forslag til endring av retningslinjene for forvaltningen som et gjennomslag for fornuften.

       Disse medlemmer vil igjen vise til sitt forslag om å omdanne petroleumsfondet til et støttefond for folketrygden slik at hensikten med en sterk fondsoppbygging på statens hender kommer sterkere frem.

       Disse medlemmer mener at selv om Norges Bank har ansvaret for plasseringen av petroleumsfondet bør den operative forvaltningen i stor grad tillegges andre finansinstitusjoner, herunder norske i den grad disse er konkurransedyktige. Fraksjonen legger vekt på at det også i Norge bygges opp ekspertise og kompetanse i konkurrerende finansmiljøer som klan bidra til risiko og maktspredning i forvaltningen av denne delen av nasjonalformuen.

       Disse medlemmer har registrert at enkelte partier har tatt til ordet for å legge sterke restriksjoner på de investeringer som skal gjøres i utenlandske egenkapitalmarkeder. Disse medlemmer vil ta avstand fra alle forsøk på å legge andre føringer på forvaltningen av petroleumsfondet enn en effektiv forvaltning basert på maksimal avkastning innenfor aksepterte rammer for risiko.

       Disse medlemmer vil peke på følgende figur 3.18 og 3.19 i Langtidsprogrammet som illustrerer betydningen av en riktig forvaltning av petroleumsfondet. Forskjellen mellom en realavkastning på 3 % og 5 % representerer forskjellen på om petroleumsformuen skal forbrukes de nærmeste 50 årene eller om den skal gi en permanent inntekt til det norske samfunn.

Figur 3.18^* Den relative utviklingen i eksportpriser i forhold til importpriser. Totalt og for tradisjonelle varer (dvs utenom utenriks sjøfart og petroleum). Prisindeks, 1970=100.

Bytteforholdet overfor utlandet

(* Figur utelatt *)

Det store tapet i bytteforholdet totalt 1971-77 skyldtes en ugunstig utvikling i fraktratene i utenriks sjøfart og i prisene på brukte skip. Denne utviklingen betød mer for utviklingen i bytteforholdet fram til 1978 enn oljeprisøkningen i 1973/74. Oljeprisøkningen i 1979/80 medførte at bytteforholdet etter hvert ble gjenopprettet om lag på 1970-nivå, mens oljeprisfallet fra 1985/87 medførte at bytteforholdet falt med vel 20 %.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 3.19^* Kapitalavkastning i prosent. Prosentvis årlig vekst i reallønn pr. timeverk.

Faktoravlønning

(* Figur utelatt *)

Kapitalavkastning er definert som driftsresultat i prosent av realkapitalbeholdningen vurdert til gjenanskaffelsespriser. Fastlands-Norge utenom boligsektoren og offentlig forvaltning. Nasjonalregnskapstall etter gamle definisjoner t.o.m. 1991.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen nå foreslår at deler av statens petroleumsfond skal kunne investeres i aksjer i utlandet. Målet er å øke fondets avkastning på sikt. Regjeringen hevder også at aksjeinvesteringer innebærer redusert langsiktig risiko sammenliknet med å plassere hele den delen av fondet som plasseres i utlandet i statsobligasjoner som i dag.

       Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til plassering av deler av oljeformuen i aksjer i utlandet. Disse medlemmer finner det bemerkelsesverdig at Regjeringen i sin framstilling av saken kun framholder avkastningsperspektivet uten å gå inn i de samfunnsmessige og langsiktige konsekvenser av å gjøre Norge til en stor investor på internasjonalt plan. Disse medlemmer er særlig opptatt av at finansinvesteringer i utenlandsk næringsliv kan få store utenrikspolitiske konsekvenser. Så lenge forvaltningen av petroleumsformuen er styrt av målsettingen om høy avkastning på den norske oljekapitalen vil dette bestemme hvilke eierbeføyelser som utøves. Dette kan i sum ha nykolonialistiske trekk og kan skape reaksjoner i de land som blir enda fattigere pga. de norske utbyttekrav. Stor avkastning finner man ofte i politisk ustabile land eller land med umodne demokratiske prosesser eller mangelfull etterlevelse av menneskerettighetene. Det vil skape en umulig situasjon om Norge internasjonalt både kritiserer brudd på menneskerettigheter i et gitt land f.eks. i FN-sammenheng samtidig som Norge profitterer på de samme brudd i egenskap av finansinvestor. Dette dilemma kan f.eks. oppstå i tilfelle der Norge har eierandeler i bedrifter med streiker, fagforeningsknusing, barnearbeid, diskriminerende arbeidsvilkår for kvinner eller for ansatte med minoritetsbakgrunn basert på etnisk eller religiøst grunnlag.

       Disse medlemmer viser til at vilkår for og håndtering av økende statlig makt er allerede en politisk utfordring pga. store statlige eierandeler i det innenlandske næringslivet. Aksjeinvesteringer i utlandet øker statens makt i egenskap av å være stor kapitaleier i utlandet. Dette forsterker et uheldig samrøre mellom multinasjonale konsern og statlige myndigheter og svekker de folkevalgtes styringsmuligheter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre stiller seg bak hovedtrekkene i Regjeringens forslag til endrede retningslinjer for forvaltning av petroleumsfondet. Det er et mål for forvaltningen av avsetningene til petroleumsfondet å oppnå så høy avkastning som mulig innenfor en akseptabel risikoeksponering. Historiske erfaringer viser at avkastningen på investeringer i aksjemarkedet over tid ligger til dels vesentlig høyere enn for andre plasseringer.

       Disse medlemmer vil i utgangspunktet legge en øvre begrensning på den andel som skal plasseres i utenlandske egenkapitalinstrumenter på 30 %. Ut fra en samlet avveining mellom avkastningspotensiale og risiko, samt behov for å utvikle forretningsmessige og gode avtaler med aktuelle finansaktører, vil det være formålstjenlig å i utgangspunktet sette den øvre grense for fondets plasseringer i egenkapitalinstrumenter relativt lavt. Det vil etter hvert være aktuelt å vurdere en økning av denne andelen. Disse medlemmer støtter Regjeringens syn om at petroleumsfondet ikke bør benyttes til strategiske investeringer, men utelukkende bør plasseres som finansplasseringer.

       Disse medlemmer mener likevel at det innenfor en fondsforvaltning som har som hovedsiktemål å maksimere avkastningen, er mulig å legge visse føringer på investeringsprofilen. Dette kan bl.a. innebære føringer på at investeringer ikke skal foretas i selskaper som ikke tilfredsstiller krav som respekt for grunnleggende menneskerettigheter, rimelige miljøkrav eller andre aspekter av det som må kunne vurderes som god forretningsstandard. På samme måte bør det stilles krav til eventuelle engasjement i investeringsfond at også disse har en investeringsprofil som i rimelig grad legger tilsvarende hensyn til grunn.

       Disse medlemmer vil understreke at den foreslåtte ramme på 30 % vil utgjøre et betydelig antall milliarder allerede i løpet av inneværende år, og at aksjeplasseringer i utlandet er en ny virksomhet for statens formuesforvaltning som det kan være klokt å utvikle gradvis i takt med at erfaringer vinnes.

       Disse medlemmer vil legge vekt på et en del av plasseringsstrategien bør være å satse på virksomheter som kan antas å være konjunkturelt komplimentære til viktige eksportsektorer i norsk økonomi. I vurdering av satsinger i de raskt voksende økonomiene i Asia, må det legges opp til en spredningsstrategi som kan ta høyde for større og samtidige tilbakeslag i regionen.

       Disse medlemmer vil understreke at det er statlig formue som skal forvaltes, og at det særlige ansvar som påhviler aktører som tildeles et operasjonelt ansvar for forvaltningen, må klargjøres i forbindelse med inngåelse av oppdrag av denne art.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ta opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram retningslinjer for investeringsprofilen på den andelen av Statens petroleumsfond som skal investeres i egenkapitalinstrumenter i utlandet. Disse retningslinjene bør formuleres slik at det stilles krav om at selskaper/virksomheter det skal investeres i utviser respekt for grunnleggende menneskerettigheter og tilfredsstiller rimelige miljøkrav. Regjeringen bes om å legge fram slike retningslinjer i forbindelse med statsbudsjettet for 1998. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen legger opp til at staten gjennom petroleumsfondet skal bli en stor internasjonal aksjespekulant ved at 30-50 % av fondet foreslås plassert i aksjer. Disse medlemmer viser til at dette reiser flere prinsipielle problemstillinger, først og fremst:

       Når det gjelder risikoelementet fremgår det også av omtalen i St.meld. nr. 2 (1996-1997) at dette kan være betydelig. Blant annet heter det på side 65 i meldingen at:

       Og videre:

       Når det gjelder etiske og moralske retningslinjer, er dette overhode ikke problematisert i gjennomgangen av en eventuell endring av retningslinjene til petroleumsfondet. Disse medlemmer mener dette er et prinsipielt viktig spørsmål, og vil ta avstand fra at staten skal opptre som en hvilken som helst aksjespekulant i det internasjonale finansmarkedet. Statens kjøp og salg av aksjer gjennom petroleumsfondet vil direkte kunne påvirke arbeidsmiljø, faglige rettigheter, miljøspørsmål etc. i en rekke bedrifter. Disse medlemmer ser det som uakseptabelt at dette forholdet ikke engang er forsøkt problematisert fra Regjeringens side. Disse medlemmer viser til at slike retningslinjer etterhvert er vanlige i private fonds, og kan ikke se at det er akseptabelt at staten skal opptre mindre moralsk og etisk forsvarlig enn private aktører i dette markedet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen tvert imot legger opp til en investeringsprofil som kommer i konflikt med grunnleggende etiske og moralske spørsmål:

       Det legges med andre ord opp til det motsatte av en moralsk og etisk forsvarlig opptreden fra Regjeringens side. Disse medlemmer mener dette er meget betenkelig.

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen legger opp til en privatisering av oljefondet:

       Disse medlemmer kan ikke slutte seg til en privatisering av Statens petroleumsfond.

       Disse medlemmer vil på bakgrunn av det ovenstående gå imot en endring av retningslinjene for forvaltningen av petroleumsfondet som åpner for plassering av deler av fondets kapital i egenkapitalinstrumenter.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at Rød Valgallianse mener at utvinningstakten av olja er altfor høy. Den beste sparinga er å la en større del være lenger på havbunnen. Av dette følger at dette medlem mener at Regjeringas spareiver i Petroleumsfondet er for stor. Mange viktige samfunnsoppgaver blir dårlig eller ikke løst i det hele tatt, mens pengene yngler i pengebingen til staten. Når Regjeringa nå vil ut i det globale aksjemarkedet med inntil 50 % av folkets oljeformue, må dette medlem minne regjeringspartiet om dets 1. mai-parole fra mellomkrigstida: « Vekk med aksjespekulantene! » Aksjespekulasjon på rent forretningsmessig grunnlag reiser moralske og politiske spørsmål, som dette medlem ikke kan se at Regjeringa har tenkt over. Dette medlem er mot Petroleumsfondets nye rolle som investor.

3.5 Statsbankene og Folketrygdfondet

3.5.1 Statsbankene

Sammendrag

       Regjeringen foreslår ingen endringer i statsbankenes lånerammer eller rentevilkår for 1997. Den samlede lånerammen for statsbankene i 1997 er således 18.729 mill. kroner. Innvilgningsrammen for Husbanken er fastsatt til 8.500 mill. kroner, og for Landbruksbanken 350 mill. kroner i 1997. Kommunalbankens ramme for netto utlånsvekst er fastsatt til null, som innebærer at banken kan utbetale lån tilsvarende egen avdragsinngang som er anslått til 2.300 mill. kroner. Lånekassens anslag på nye innvilgninger av lån for 1997 er 6.255 mill. kroner. SNDs grunnfinansieringsordning har en innvilgningsramme på 550 mill. kroner, hvorav 400 mill. kroner for lån til fiskefartøy. Innvilgningsrammen for risikolåneordningen er 280 mill. kroner for den landsomfattende ordningen og 494 mill. kroner for den distriktsrettede ordningen. For bevilgningsendringer på statsbankenes kapitler vises det til omtale i St.prp. nr. 63 (1996-1997) Omprioriteringar og tilleggsløyvingar på statsbudsjettet 1997.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader og forslag vedrørende statsbankopplegget for 1997 i Innst.S.nr.295 (1996-1997), jf. St.prp. nr. 63 (1996-1997) under følgende avsnitt:

       Det vises til avsnitt 3.20 og avsnitt 18.50 (studielånsrente).

       Det vises til avsnitt 6.6, 9.9, 9.11 og 18.52 og 18.53.

       Det vises til avsnitt 6.7.

       Det vises til merknader om etableringssituasjonen for ungdom under avsnitt 6.9. Det vises videre til merknader under avsnitt 6.13, jf. kap. 2412.

       Det vises til avsnitt 10.7, 18.51 og 18.52 i Innst.S.nr.295 (1996-1997).

3.5.2 Folketrygdfondet

Sammendrag

       Folketrygdfondet kan plassere sine midler i aksjer m.v., obligasjoner og sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd i henhold til retningslinjer gitt av Stortinget. Retningslinjene er nedfelt i regler om administrasjon av Folketrygdfondet og om forvaltning av midlene, revisjon m.v. fastsatt 15. februar 1990 og sist endret 21. juni 1996. Finansdepartementet legger i St.prp. nr. 63 (1996-1997) Omprioriteringar og tilleggsløyvingar på statsbudsjettet 1997 fram forslag om endringer i disse reglene. De foreslåtte endringene er av formell art, og følger av at ny lov om folketrygd trådte i kraft 1. mai 1997. Endringene gjennomføres ved at det vedtas nye regler i medhold av ny lov om folketrygd som erstatter de gjeldende reglene som er gitt med hjemmel i den gamle folketrygdloven.

       I medhold av § 9 i de gjeldende retningslinjene kan Kongen gi nærmere regler om fondsforvaltningen. Denne adgangen er delegert til Finansdepartementet ved kgl. res. av 17. januar 1992. For 1997 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 2,0 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer m.v. Øvrig plasseringsøkning skal skje i stats- og statsgaranterte papirer eller som kontolån til statskassen.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering. Når det gjelder forslaget nevnt ovenfor om endring i reglene for Folketrygdfondets administrasjon og forvaltning av midlene, vises det til merknader under avsnitt 15.17 i innstillingen til St.prp. nr. 63 (1996-1997).

3.6 Inntektspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene

Sammendrag

       Inntektspolitikken står overfor store utfordringer når den skal gjennomføres i en situasjon med et strammere arbeidsmarked og knapphet på visse typer arbeidskraft. Både i Norge og internasjonalt har det ofte vist seg vanskelig å kombinere sterk vekst i etterspørselen etter arbeidskraft med lav lønns- og prisvekst. Tradisjonelt har lønns- og prisstigningen derfor tatt seg markert opp under konjunkturoppganger som den norsk økonomi nå er inne i.

       Varige og trygge arbeidsplasser forutsetter at bedriftene er lønnsomme. Dette medfører at lønns- og kostnadsnivået må være tilpasset produktiviteten i næringslivet. For å oppnå en balansert utvikling i norsk økonomi, er det nødvendig å ha en lønnsvekst på linje med eller lavere enn våre viktigste handelspartnere.

       Regjeringen vil understreke at det inntektspolitiske samarbeidet krever oppslutning fra alle grupper og at en tilstrekkelig lav samlet lønnsvekst bare kan oppnås hvis alle grupper viser moderasjon.

       Forhandlingene mellom Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon som startet 10. mars, innledet årets lønnsoppgjør. Det ble brudd i disse forhandlingene 20. mars, og oppgjøret gikk til mekling. Den 7. april presenterte riksmeklingsmannen et meklingsforslag som partene aksepterte. Parallelt med LO forhandlet NHO med Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS).

       For timelønte i industrien bidrar de sentrale tilleggene med anslagsvis 0,6 prosentpoeng til årslønnsveksten i 1997. Med et lønnsoverheng til 1997 på 1,6 % og en forutsetning om at bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten i 1997 blir på linje med det tilsvarende bidraget i 1996 eksklusive enkelte engangsbonuser, kan årslønnsveksten for industriarbeidere anslås til om lag 3 ½ % fra 1996 til 1997.

       Et sentralt spørsmål i forhandlingene var utformingen av en tidligpensjonsordning for 62- og 63-åringene som ble avtalt i fjor.

       Regjeringen ser det derfor som viktig at reglene av pensjonsopptjenings- og skattemessig art blir utformet slik at de ikke blir varige i en situasjon der yrkesmønsteret endrer seg.

       Regjeringen vil derfor gå inn for at:

       Regjeringen vil dessuten nedsette et offentlig utvalg for å vurdere ulike former for fleksibel førtidspensjonering med sikte på å få til en høyere pensjoneringsalder. For å oppnå dette skal utvalget bl.a vurdere spørsmål knyttet til pensjonsnivået i tidligpensjonsordninger og forholdet til folketrygdens regelverk. LO og NHO vil bli invitert til å være med i et slikt utvalg.

       Slik det varsles i brevet vil Regjeringen i løpet av nær framtid sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere ulike former for førtidspensjonering med sikte på å få til en høyere pensjoneringsalder.

       Det er i meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1996 til 1997 for alle grupper under ett på 3 ½ %. Det må understrekes at dette anslaget er usikkert, bl.a. fordi det er vanskelig å anslå lønnsglidningen. Anslaget forutsetter at lønnsglidningen blir moderat.

       Regjeringen legger til grunn at det inntektspolitiske samarbeidet fortsatt må bygge på nær kontakt mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, og legger stor vekt på at den felles forståelsen som ligger til grunn for dette samarbeidet skal gi grunnlag for lønnsoppgjør i årene framover som sikrer at konkurranseevnen opprettholdes.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, tar redegjørelsen i meldingen vedrørende inntektspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse mener at Regjeringen alt for ensidig gir inntektspolitikken æren for reduksjonen i arbeidsledigheten. Disse medlemmer mener at Norges stilling som oljenasjon og den vekst i offentlig sektor som denne tillater er et sentralt element i årsaksbildet. Det vises til Regjeringens tabell 2.11 som viser at mens offentlig forvaltning i 1970 sysselsatte 272.000 personer var det i 1996 666.000 ansatte i offentlig sektor. Fortsatt kamp mot arbeidsledigheten vil derfor kreve fortsatt sterk offentlig sektor. Disse medlemmer har flere ganger tidligere i forbindelse med behandling av arbeidsmarkedstiltak i budsjettsammenheng vist til behovet å styrke offentlig sektor ved faste stillingshjemler for å løse nødvendige samfunnsmessige oppgaver bl.a. innen omsorg og utdanning. De refererte tall viser at en slik angrepsmåte er svært vellykket.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen og stortingsflertallet står bak et høyt oljeutvinningstempo, noe som i seg selv skaper press på arbeidsmarkedet. Regjeringen erkjenner også dette ved å vise til det stramme arbeidsmarkedets sammenheng med en sterk vekst i oljeinvesteringene. Disse medlemmer er bekymret for den langsiktige virkning av at ressurser og arbeidskraft i stor grad trekkes til oljesektoren på bekostning av næringslivet for øvrig. Disse medlemmer vil også i den sammenheng peke på at en flatere kurve i investeringstempo ville være mer gunstig for norsk samfunnsøkonomi.

       Disse medlemmer vil peke på de problemer mange innvandrere møter i arbeidslivet. Det er fortsatt høy ledighet i denne gruppen. Disse medlemmer mener det må iverksettes tiltak for å bedre denne situasjonen.

       Det vises til merknader og forslag i forbindelse med Stortingets behandling av integrasjonsmeldingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at de økonometriske studiene som er gjort av lønnsdannelsen i Norge den senere tid, blant annet S Evjen og R Nymoen samt av B Naug (Sosialøkonomen nr. 2 1997) ikke gir grunnlag for å hevde at det såkalte « solidaritetsalternativet » har ført til lavere lønnsvekst i industrien enn hva utviklingen i lønnsomhet, konsumpriser og arbeidsledighet uansett ville gitt.

       Disse medlemmer vil vise til Sentralbanksjefens årstale for 1997 der han peker på følgende forhold:

       Disse medlemmer understreker at det er partene i arbeidslivet som har ansvar for lønnsoppgjøret og at årlige lønnsøkninger ligger innenfor en forsvarlig ramme.

       Disse medlemmer mener det viktigste bidraget det offentlige kan gi for å legge grunnlag for moderate lønnsoppgjør i dagens situasjon, er gjennom reduksjoner i inntektsbeskatningen som vil muliggjøre reallønnsvekst uten store nominelle tillegg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at lønnsomheten i norsk næringsliv har økt betydelig de siste årene. Samtidig viser utviklingen av fordelingen har vært skjev slik at eierne nå legger beslag på en større andel av verdiskapningen (fordeling av brutto faktorinntekt):

       Disse medlemmer vil videre peke på at uttaket av skattefritt utbytte har økt betydelig, og at det er avslørt en rekke uheldige lønnsavtaler for enkelte toppledere i næringslivet. Avtaler som bryter totalt med forutsetningene i den såkalte moderasjonslinja.

       Disse medlemmer viser til at inntektsfordelingen har blitt betydelige skjevere på 1990-tallet: Tiendedelen med høyest inntekt har økt sin andel fra 20 % i 1986 til 22,2 % i 1994. De 10 prosentene med lavest inntekt har redusert sin andel fra 4,3 % i 1986 til 3,3 % i 1994. I disse tallene er studenthusholdningene holdt utenfor. (Kilde: Statistisk sentralbyrå)

       Disse medlemmer mener kravet til moderasjon må gjelde alle slik det ble lagt opp til i NOU 1992:26 (En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene). Disse medlemmer mener også at det må legges opp til tiltak bl.a. i skattesystemet som sikrer en bedre fordeling.

       Disse medlemmer mener inntektspolitikken i større grad må ta sikte på å fremme arbeidsdeling, etterutdanning, sosiale reformer og oppbygging av fonds- eller realkapital i bedriftene - framfor f.eks. uansvarlig uttak av skattefritt utbytte. Disse medlemmer mener en slik politikk både vil bidra til høyere sysselsetting og en mer rettferdig fordeling.

3.7 Sysselsettingspolitikken

Sammendrag

       Den økende knappheten på arbeidskraft innenfor enkelte sektorer og i enkelte regioner stiller krav til alle sider av arbeidsmarkedspolitikken. Det er særlig viktig at formidlingsinnsatsen prioriteres, slik at arbeidsledige raskt kan gå inn i de ledige jobbene. Samtidig må sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene tilpasses konjunktursituasjonen, ved at det legges til rette for en høy andel korte, yrkesrettede kvalifiseringstiltak.

       Virkningene av arbeidsmarkedstiltak avhenger av konjunktursituasjonen. Dersom et høyt tiltaksnivå opprettholdes i en periode med sterk vekst i sysselsettingen, kan dette bidra til at ledige kanaliseres til tiltaksplasser framfor å gå over til ordinært arbeid. I lys av den sterke sysselsettingsveksten må det derfor legges stor vekt på tiltak som motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet, og som raskt kan gi arbeidssøkere kompetanse til å gå inn i ledige jobber. Dette tilsier at arbeidsmarkedsetaten legger vekt på å tilby korte, yrkesrettede kurs som kvalifiserer til jobber i bransjer med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig må det stilles strenge krav om at ledige skal ta imot jobbtilbud, også om det innebærer flytting.

       Etter flere år med høy ledighet har flere land erfart at den strukturelle ledigheten har økt. Det er trolig for tidlig å trekke klare konklusjoner om dette i Norge. Det er flere positive trekk ved utviklingen i det norske arbeidsmarkedet sammenliknet med mange andre europeiske land, særlig at yrkesdeltakelsen de siste årene har økt kraftig uten at pris- og kostnadsveksten har kommet ut av kontroll.

       Strukturell arbeidsledighet avspeiler en mistilpasning mellom etterspørselen etter arbeidskraft og arbeidsstyrkens kvalifikasjoner, motivasjon og tilgjengelighet. Dersom nivået på arbeidsledigheten nærmer seg eller kommer under nivået på strukturledigheten, kan det oppstå ubalanser i arbeidsmarkedet, noe som kan resultere i økende lønns- og kostnadsvekst. Selv om strukturledigheten i Norge må antas å være vesentlig lavere enn i mange andre europeiske land, er det flere tegn som tyder på at den konjunkturelle arbeidsledigheten i Norge nå er liten. Dette skjerper kravene til arbeidsmarkedspolitikken, slik at også strukturledigheten kan presses ned. I den nåværende konjunktursituasjonen må det legges vekt på å formidle arbeidssøkere til sektorer der det er mangel på arbeidskraft. Rask oppfølging av ledige stillinger med presist formidlingsarbeid vil kunne redusere ledighetsperiodene for den enkelte ledige. Nedgangen i ungdomsledigheten og antallet langtidsledige viser at det er gode muligheter for grupper som tidligere har hatt særlige problemer på arbeidsmarkedet.

       Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har blitt betydelig bedret de siste årene, er det fortsatt nødvendig med høy innsats overfor grupper som fortsatt har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Fra 1. juli 1997 vil det bli satt i verk et nytt tiltakstilbud overfor personer som går ut av sin andre 80-ukers dagpengeperiode uten å ha kommet i arbeid.

       I statsbudsjettet for 1997 er det bevilget midler til å finansiere gjennomsnittlig 26 800 tiltaksplasser. Det ble lagt opp til et nivå på arbeidsmarkedstiltakene i første halvår på 29.300 plasser, mens det ble forutsatt at tiltaksnivået i andre halvår skulle vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Tiltaksgjennomføringen i første halvår ligger an til å bli om lag som forutsatt. Det legges opp til et tiltaksnivå i andre halvår på 24.300 plasser.

       Det er i avsnitt 3.8 i meldingen redegjort nærmere for sysselsettingspolitikken.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar Regjeringens redegjørelse i meldingen om sysselsettingspolitikken til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidsledigheten fortsatt er uakseptabel høy, selv om utviklingen går i riktig retning. Ferske tall viser at ca 72.000 er helt ledige, ca 55.000 er delvis sysselsatt, ca 23.000 er på tiltak og ca 20.000 er på yrkesrettet attføring. Dette utgjør totalt 170.000 personer utenfor det ordinære arbeidsmarkedet i tillegg til den skjulte ledigheten.

       Disse medlemmer vil peke på viktigheten av at de arbeidsmarkedstiltakene som settes i verk har et kvalitetsnivå som gir en reell kompetanseheving. Individuell vurdering er en forutsetning for at tiltaksarbeidet blir vellykket. En del av de kurstilbudene som i dag gis til de arbeidssøkende er ikke bra nok. Skal personer som har vært på utsiden av det ordinære arbeidsmarkedet ha noen reell mulighet til igjen å komme i arbeid, må kvaliteten på det tilbudet som gis være høyere enn i dag.

       Disse medlemmer viser til at disse partier foreslo å inkludere flere arbeidssøkende enn det Regjeringen la opp til under behandlingen av det nye tiltakstilbudet som skal gis til personer som har gått ut av sin andre dagpengeperiode på 80 uker. Det er viktig å gå aktivt inn å hindre at folk uønsket blir sosialhjelpsmottakere. Folk som ønsker å komme i arbeid bør være arbeidskontorets ansvar, ikke sosialkontorets.

       Disse medlemmer mener også det må gis formalkompetanse som en del av det nye tiltakstilbudet. Svært mange arbeidsledige har liten grunnutdannelse og er derfor avhengig av å få bedret denne for å kunne ha en reell mulighet til å komme tilbake i et ordinært arbeid. En slik formalkompetanse må gis etter individuell vurdering og i nært samarbeid med de ordinære utdanningsinstitusjonene.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det legges til rette for deltidsjobber, utdannings- og omsorgsvikariater og ulike former for deling av arbeid. Det finnes mange arbeidstakere som i perioder av sitt yrkesaktive liv ønsker å ta ut mer fritid eller ha full permisjon fra arbeidet. En imøtekommelse av disse ønskene vil bidra til at mange andre får mulighet på arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer vil peke på det faktum at veksten i nye arbeidsplasser i første rekke kommer sentrale deler av landet til gode. Dette kan føre til ny fraflytting fra distriktene, og mye tyder på at vi er inne i en slik utvikling. Særlig flyttetallene fra Nord-Norge gir grunn til bekymring, men situasjonen i andre deler av landet er også alvorlig. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader og forslag i Innst.S.nr.242 (1996-1997) angående behandlingen av distrikts- og regionalmeldingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener Regjeringen i gjennomgangen av sysselsettingspolitikken legger for stor og ensidig vekt på de aktive arbeidsmarkedstiltakene.

       Disse medlemmer registrerer videre at Jagland-regjeringen nå går tilbake på de tilløp til forbedringer de økonomiske incentivene i dagpengeordningen som ble gjennomført under forrige regjering. Jagland-regjeringens forslag i Ot.prp.nr.64 (1996-1997) om en varig ledighetstrygd er stikk i strid med de anbefalinger blant annet OECD fremmer. Disse medlemmer ser dette som nok et eksempel på at Jagland-regjeringen opptrer som et forretningsministerium for Landsorganisasjonens synspunkter. Disse medlemmer avviser at nye ytelser er et egnet virkemiddel i sysselsettingspolitikken.

       Disse medlemmer mener offentlige reguleringer og inngrep bidrar i dag aktivt til å forhindre vekst i sysselsettingen. For å gi grobunn for flere arbeidsplasser og gjøre det enklere for den enkelte å få innpass i arbeidsmarkedet kreves det et mer fleksibelt arbeidsmarked, med færre reguleringer og økonomiske belastninger for dem som søker eller tilbyr arbeid.

       Disse medlemmer viser til OECDs landrapport for Norge for 1997 som gir et sett av politikkanbefalinger for Norge som stemmer overens med den politikk disse medlemmer vil gjennomføre. OECDs anbefalinger går i korthet ut på og øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet gjennom dereguleringer, bedre de økonomiske incitamentene for arbeidssøking, og målrette de aktive arbeidsmarkedstiltakene. Disse medlemmer viser til at disse hovedanbefalingene faller sammen med disse medlemmers syn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette hovedtrekkene i OECDs strategi for jobbskaping slik denne fremgår av sammenfatningen av anbefalingene for Norge i St.meld. nr. 2 (1996-1997). »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt helhetlige opplegg i B.innst.S.nr.I (1996-1997), og til sine merknader i denne innstillingen bl.a. under kap. 2 og pkt. 3.7. Disse medlemmer vil peke på at det er rom for å øke innsatsen i forhold til arbeidsløsheten i dagens økonomiske situasjon. Disse medlemmer mener det viktigste strukturelle tiltaket for å gjenreise full sysselsetting er å iverksette ulike ordninger med sikte på å dele arbeid, kombinert med aktive - og mer langvarige - kvalifiseringstiltak for grupper med lave kvalifikasjoner. En slik politikk vil etter disse medlemmers oppfatning være tilpasset en ny teknologisk virkelighet, samtidig som det skaper grobunn for nødvendig vedlikehold, kvalifisering og kompetanseheving av arbeidsstokken, og gir arbeid til flere.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen er sterk motstander av sentraldirigerte lønnsoppgjør og de klart korporative trekk som preger disse i Norge. Bak det relativt harmløst lydende begrepet « inntektspolitikk » ligger det et klart politisk mål om å få kontroll over prisen på den viktigste innsatsfaktoren i samfunnet - arbeidskraften. Dette medlem tar avstand fra en slik politikk. Politikerne må heller legge vekt på å sikre bedre fungerende markeder samt føre en finanspolitikk som motvirker oppheting av økonomien og press som følge av knapphet på begrensede ressurser, slik som eksempelvis kompetent arbeidskraft.

3.8 Kommunale gebyrer for énpersonhusholdninger

3.8.1 Bakgrunn

Sammendrag

       I forbindelse med behandlingen av B.innst.S.nr.IV (1995-1996) om Revidert nasjonalbudsjett 1996 vedtok et flertall i Stortinget (Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse) 21. juni følgende:

       For å følge opp Stortingets vedtak har en interdepartemental arbeidsgruppe med representanter fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet gjennomgått regelverket for kommunale avgifter/gebyrer og kommunenes praktisering av regelverket. Kartleggingen av praktiseringen av regelverket bygger på en spørreundersøkelse blant et representativt utvalg på 100 norske kommuner.

       De aktuelle spørsmålene knyttet til kommunale gebyrer og avgifter for énpersonhusholdninger ble foreløpig omtalt i avsnitt 5.8.4 i Nasjonalbudsjettet 1997. Det ble varslet en endelig omtale og vurdering i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Gjennomgangen begrenses til vann- og avløpsgebyr, avfallsgebyr og feieavgift. Omtalen av vann- og avløpsgebyret begrenses til årsgebyret. Tilknytningsgebyret for vann- og avløp er et engangsgebyr som det er lite hensiktsmessig å ta med når gebyrbelastningen mellom ulike husholdningstyper vurderes.

       Det er i meldingen redegjort nærmere for saken og for arbeidsgruppens anbefaling.

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger, og det foreslås ingen endringer i det statlige regelverket for kommunale gebyrer og avgifter. Innenfor vann og avløp er kommunenes kostnader i liten grad knyttet til den enkeltes forbruk. Prinsippet om kostnadsdekning tilsier at vann- og avløpsgebyret derfor i stor grad bør være uavhengig av forbruket. Innenfor avfallsbehandling praktiseres det allerede i stor grad differensiering som er relevant for énpersonhusholdninger. Det er ønskelig at flere kommuner differensierer gebyrene innen avfallssektoren slik at de i større grad avspeiler kostnadsforskjellene mellom abonnentene.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Rød Valgallianse, vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at avfallsgebyrer bør utformes basert på sorteringsgrad og mengde. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Venstre og representanten Stephen Bråthen tar redegjørelsen i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til Regjeringens vurdering av skattemessig kompensasjon for merutgifter ved å bo alene, jf. St.meld. nr. 2 (1995-1996) og B.innst.S.nr.IV (1995-1996), der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Stephen Bråthen fremmet ulike forslag om en gjennomgang av mulige tiltak overfor kommunalforvaltningens fastsettelse av gebyr og avgifter for enpersonshusholdninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig igjen å reise spørsmålet om skattefradrag. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen ikke er villig til å iverksette tiltak overfor enpersonhusholdninger, selv om det er tilfredsstillende dokumentert at flertallet av enpersonhusholdninger har merutgifter.

       Disse medlemmer viser til at det er bred politisk enighet om å styrke barnefamiliens kår. Partiene velger forskjellig vis å markere dette på. Bak dette ligger samfunnets positiv holdning overfor dem som lever i familieenheter med barn. Disse medlemmer vil understreke den store samfunnsnyttige verdi også de aleneboende har i den sosiale og mindre usynlige delen av samfunnet. De aleneboende stiller opp på mange vis som samfunnet er avhengig av.

       Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om et husholdningsfradrag som et fradrag i skatt beregnet til kr  2.000 pr. år. Meningen er å tilgodese enpersonhusholdninger som ikke omfattes av andre ordninger. Dette vil bl.a bety at verken trygdede, enslige forsørgere eller studenter som mottar ytelser av Statens lånekasse for utdanning kvalifiserer til dette skattefradrag. Disse gruppers økonomi må eventuelt bedres med å se på de støtteordninger som gjelder disse grupper, og holdes derfor utenfor i denne sammenheng. Disse medlemmer viser til at Statistisk Sentralbyrå at det kan være problemer knyttet til avgrensing av gruppene studenter og pensjonister. Disse medlemmer ber derfor departementet utarbeide et operativt regelverk i tråd med ovenstående intensjoner.

       Disse medlemmer forutsetter at skattyter opplyser i selvangivelsen om man utgjør en enpersonhusholdning i det aktuelle inntektsåret. Kontroll kan eventuelt utføres ved hjelp av kryssjekk med Folkeregisteret. Det vises i den sammenheng til skattyters plikter i henhold til folkeregisterloven § 7 og § 9 hvoretter flytting skal meldes innen 8 dager til Folkeregisteret.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 fremme forslag til retningslinjer og nødvendige lovendringer for å innføre et skattefradrag på kr  2.000 for yrkesaktive skattytere som lever i enpersonshusholdninger, uten at fradraget skal kunne benyttes av studenter som får ytelser fra Statens lånekasse fra utdanning, trygdede eller enslige forsørgere. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1996 vedtok Høyres forslag:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at Regjeringens datagrunnlag viser at kommunale avgifter utgjør en større del av forbruksutgiftene for eldre enslige enn for andre befolkningsgrupper. Selv om vann- og avløpskostnadene i stor grad er faste kostnader for kommunene viser Regjeringens datagrunnlag at 30 % av kostnadene er variable og avhenger av forbruk. Gjennom forskrifter å gi den enkelte rett til å velge betaling etter målt forbruk samtidig som adgangen til å fastsette minstegebyr reguleres bedre vil gjøre det gunstigere særlig for enpersonshusholdninger å velge slik betaling.

       Disse medlemmer viser til at halvparten av kommunene har tilbud om differensierte avfallsgebyrer som er til fordel for husholdninger med lite avfall. Å legge inn sterkere incentiver for kommunene til å innføre differensierte avgifter basert på sorteringsgrad og mengde vil kunne møte både miljøpolitiske målsettinger og være til fordel for ènpersonshusholdningene.

       Disse medlemmer vil videre peke på at en fornuftig differensiering av avfallsgebyret står i sterk kontrast til de tanker som er luftet fra Regjeringen om å innføre en generell avfallsavgift.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Stephen Bråthen vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utforme regelverket for vann- og avløpsgebyr slik at den enkelte husstand gis rett til å velge regning etter målt forbruk og slik at faste gebyrer ikke kan settes høyere enn en rimelig del av kommunenes faste kostnader. »

3.9 Innskuddsbasert tjenestepensjon

Sammendrag

       Spørsmålet om å innføre adgang til å opprette innskuddsbaserte ordninger innenfor et regelverk for tjenestepensjon med skattefordel ble drøftet i Velferdsmeldingen, St.meld. nr. 35 (1994-1995), s. 274-283. Framstillingen tok utgangspunkt i Pensjonsforsikringsutvalgets forslag om innføring av slike ordninger i NOU 1994:6 Private pensjonsordninger.

       Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen våren 1996 ble et forslag om å be Regjeringen utarbeide regelverk for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger vedtatt oversendt Regjeringen uten realitetsvotering. Fra Statsministerens kontor ble det i brev av 15. august 1996 til Stortinget opplyst at Regjeringen ville komme tilbake med en vurdering av innskuddsbaserte ordninger. Det vises til nærmere omtale av dette i Nasjonalbudsjettet 1997 (s. 86-87), der det ble varslet en fornyet vurdering av innskuddsbasert tjenestepensjon på et senere tidspunkt. Stortinget vedtok ved behandlingen av Nasjonalbudsjettet å be Regjeringen « senest i Revidert nasjonalbudsjett 1997 komme tilbake med en fornyet vurdering av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger ».

       Uten en ny, bred belysning av hovedspørsmålene rundt innskuddsbasert tjenestepensjon vil grunnlaget for en fornyet vurdering ikke være vesentlig annerledes enn det utredningsmaterialet som Velferdsmeldingen bygde på.

       To større utredninger av sentral betydning for denne vurderingen er fortsatt under arbeid:

       I St.meld. nr. 2 (1996-1997), avsnittene 3.10.2 til 3.10.6, drøftes enkelte hovedspørsmål som en ny vurdering av innskuddsbasert tjenestepensjon reiser. Disse er:

       Det vises til nærmere omtale under nevnte avsnitt.

       Som omtalt i Nasjonalbudsjettet 1997 har Regjeringen vært innstilt på å arbeide videre med spørsmålet om innskuddsbasert tjenestepensjon. Det gjelder både om slike ordninger er hensiktsmessige og hvordan de i tilfelle best kan utformes. I norsk pensjonssammenheng vil innskuddsordninger være noe nytt, og de kan få betydelige pensjonspolitiske konsekvenser. Som påpekt i Nasjonalbudsjettet 1997 utredes fondskonstruksjoner for folketrygden av Moland-utvalget. Det vil på bakgrunn av Selvig-utvalgets arbeid bli fremmet forslag til ny TPES-lovgivning. Internasjonalt og i våre naboland skjer det også en utvikling som kan gi nyttig materiale for en endelig vurdering av innskuddsordningers plass innenfor privat tjenestepensjon.

       Som det framgår over, gjenstår det å besvare en rekke spørsmål om utforming av innskuddsbasert tjenestepensjon, om ordningenes rolle innenfor våre samlede pensjonsordninger på kort og lang sikt, om den skattemessige behandlingen og om pensjonsmessig likebehandling mellom kvinner og menn innenfor slike ordninger. Slike spørsmål har til nå ikke vært grundig nok belyst i den pensjonspolitiske debatten i Norge.

       For å framskaffe nødvendig materiale og tilrettelegge for den videre politiske beslutningsprosess, vil Regjeringen derfor nedsette et offentlig utvalg for å belyse alle viktige sider ved innskuddsbasert tjenestepensjon innenfor en ramme av de samlede norske pensjonsordningene. Det legges til grunn at organisasjoner fra arbeidslivet samt bransjeorganisasjoner bør delta i utvalget.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar dette til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at Stortingets flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vedtok følgende under behandlingen av finansinnstillingen høsten 1996:

       Disse medlemmer vil peke på at dette vedtaket var en konsekvens av at Regjeringen hadde unnlatt å følge opp det samme flertallets forutsetninger under behandlingen av Velferdsmeldingen, Innst.S.nr.180 (1995-1996). Her ba det samme flertall Regjeringen utvide mandatet til Selvig-utvalget til også å omfatte ulike former for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen I Revidert nasjonalbudsjett fortsatt unnlater å ta standpunkt til om det bør åpnes adgang til innskuddsbaserte ordninger. I stedet foreslås at det nedsettes et offentlig utvalg for sitat:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ser ikke behov for å avvente innstillingene fra Selvig-utvalget eller Moland-utvalget før en beslutning om innføring av innskuddsbasert tjenestepensjon eventuelt kan fattes. Disse medlemmer viser til at ulike tjenestepensjonsordninger er godt utredet tidligere, bl.a. av Hylland-utvalget. Disse medlemmer mener imidlertid at det er behov for en mer begrenset utredning særlig av spørsmålet om innføring av en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning kan medføre en overgang til denne ordningen fra dagens ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger. En slik avgrenset utredning bør kunne gjennomføres raskt slik at en sak om innskuddsbasert tjenestepensjonsordning kan legges fram for Stortinget høsten 1997, med sikte på prinsipiell avklaring.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning, hvor særlig spørsmålet om hvordan ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger kan bli påvirket av eventuelle nye innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger, blir vurdert. Utredningen med eventuelle forslag bes lagt fram for Stortinget som egen sak høsten 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det er utilfredsstillende at spørsmålet sendes ut på en utredning uten at det tas et klart standpunkt til det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt det skal gis adgang til slike pensjonsordninger.

       Disse medlemmer mener det vil være riktig å nedsette et lovutvalg til å se på de ulike avgrensningsspørsmål og den nærmere utforming av rammene for slike ordninger. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen snarest oppnevne et lovutvalg for å utrede og fremlegge forslag som gir adgang til innskuddsbasert tjenestepensjon. »

       Disse medlemmer vil subsidiært støtte forslaget fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er kritiske til at det opprettes innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger med skattefordel. Disse medlemmer anser det viktig å holde fast på at slike ordninger er ytelsesbaserte innenfor TPES-regelverket. I ytelsesbaserte ordninger i motsetning til innskuddsbaserte, har arbeidsgiveren et samlet finansieringsansvar for den ansattes pensjonsplan helt opp til pensjoneringstidspunktet. Det er lettere for arbeidstaker å ha oversikt over rettigheter når det gjelder den endelige pensjonsutbetaling. Dessuten taler pensjonspolitiske likestillingshensyn mot at det innføres innskuddsbaserte ordninger. Disse medlemmer er ut fra disse hensyn enig med Regjeringen som påpeker at « I norsk pensjonssammenheng vil innskuddsordninger være noe nytt, og de kan få betydelige pensjonspolitiske konsekvenser. » ( St.meld. nr. 2 (1996-1997) s. 92).

       Disse medlemmer vil gå mot at det nedsettes et lovutvalg med sikte på innføring av innskuddsbasert tjenestepensjon med skattefordel.

3.10 Statens eierskap i finansnæringen

Sammendrag

       Ved Statens Bankinvesteringsfonds og Statens Banksikringsfonds aksjeinnehav er staten dominerende eier i de to største forretningsbankene.

       Grunnlaget for det statlige medeierskapet i de store forretningsbankene ble lagt ved Stortingets behandling av Bankkrisemeldingen, St.meld. nr. 39 (1993-1994). I meldingen heter det (s. 127):

       Et flertall i finanskomiteen sluttet seg i Innst.S.nr.213 (1993-1994) til at det i inneværende stortingsperiode tas sikte på å beholde en statlig eierandel på over 50 % i Den norske Bank og Kreditkassen.

       Statens bankeierskap gjennom de to fondene har gjennom stortingsperioden gradvis vært tilpasset retningslinjene i Bankkrisemeldingen. Statens eierandel var på det høyeste 87,5 % i Den norske Bank og 100 % i Kreditkassen og Fokus Bank. Eierandelen i Den norske Bank ble gradvis redusert til om lag 52 % ved aksjesalg i 1994 og 1996. Statens eierandel i Kreditkassen har blitt redusert bl.a. gjennom aksjesalg og kapitalutvidelser. Gjennom et større aksjesalg i 1995 ble statens eierandel i Kreditkassen brakt ned i om lag 51 %. Fra desember 1991 til september 1995 var statens eierandel i Fokus Bank mellom 90,8 og 100 %. Statens aksjer i Fokus Bank ble i sin helhet solgt i 1995. Salgene er omtalt i kredittmeldingene for 1993, 1994 og 1995.

       I Bankkrisemeldingen gjorde Regjeringen rede for at det statlige eierskapet i forretningsbankene skal utøves av Statens Bankinvesteringsfond. Det ble samtidig varslet at statens eierskap i de to store forretningsbankene i en overgangsperiode ville bli forvaltet av både Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond. Statens Bankinvesteringsfond skulle etter hvert som fondet solgte andre eiendeler, gradvis overta aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen fra Statens Banksikringsfond. Slik overtakelse skal skje på forretningsmessige vilkår. Av fondenes samlede eierandel på 52,2 % i Den norske Bank, er 16,3 % nå eid av Statens Banksikringsfond.

       Statens Bankinvesteringsfond ble opprettet ved lov 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond som følge av markedssvikt i kapitalmarkedet. Fondet har i henhold til lovens § 1 til formål å yte ansvarlig kapital til norske forretningsbanker og sparebanker med utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger.

       På bakgrunn av Stortingets behandling av Bankkrisemeldingen foreslo Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 33 (1994-1995) blant annet endringer i bankinvesteringsfondsloven for å tilpasse lovgivningen til de oppgaver fondet da ble tiltenkt å ha i fremtiden. Stortinget sluttet seg til flere av Finansdepartementets forslag, jf. Innst.O.nr.56 (1994-1995). Etter lovendringen er blant annet fondets skriftlige foreleggelsesplikt overfor Finansdepartementet ved anvendelse av midler og avhendelse av aktiva fastsatt til å gjelde saker av særlig viktighet. Fondet skal virke i henhold til de retningslinjer som trekkes opp av de politiske myndigheter.

       Finansdepartementet foreslo i tillegg i Ot.prp. nr. 33 (1994-1995) å endre bankinvesteringsfondsloven formålsbestemmelse slik at fondets formål skulle være « å eie og å forvalte, herunder å selge, statens beholdning av aksjer, grunnfondsbevis og lån som kan regnes som ansvarlig kapital i norske banker, på grunnlag av forretningsmessige vurderinger ». Stortinget sluttet seg ikke til departementets foreslåtte endring av formålsbestemmelsen. Det forelå fra komiteen forskjellige forslag til formålsbestemmelse, og det ble ikke flertall for noen av forslagene, jf. Innst.O.nr.56 (1994-1995).

       Departementet ga i proposisjonen uttrykk for at fondet skal utøve sine eierfunksjoner i generalforsamlingen, herunder medvirke ved valg til de styrende organer. Departementet uttalte videre:

       Finanskomiteens flertall synes ikke å ha hatt innvendinger til departementets vurderinger om fondets forvaltning av det statlige eierskapet, jf. Innst.O.nr.56 (1994-1995).

       Styrene i Storebrand og Kreditkassen la 1. april 1997 fram et forslag til fusjonsplan der et selskap i Storebrand-konsernet vil være det overtakende selskap i fusjon med morselskapet i Kreditkassen-konsernet. Det er blitt lagt opp til styrebehandling av fusjonsplanen innen 13. mai i år. Det er lagt til grunn et bytteforhold på en ordinær aksje i holdingselskapet i det nye konsernet for to aksjer i Kreditkassen. Ved en eventuell fusjon vil statens eierandel i Kreditkassen gjennom Statens Bankinvesteringsfond på 51 % utgjøre om lag 25 % i morselskapet i det nye konsernet.

       Etter selskapenes planer vil aksjonærene i morselskapene i de to konsernene ta endelig stilling til fusjonsplanen på selskapenes ekstraordinære generalforsamlinger 25. juni i år. Fusjon krever tilslutning fra minst to tredjedeler av så vel de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på hver generalforsamling, se aksjeloven § 14-10, jf. § 9-14. I generalforsamlingene kan ingen stemme for mer enn 10 % av stemmene i selskapene eller for mer enn 20 % av de stemmer som er representert på generalforsamlingene, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-4. Det er et unntak fra denne stemmerettsbegrensningen for de to bankfondenes eierpost i Kreditkassen.

       Regjeringen vil måtte vurdere flere sider ved en eventuell fusjon mellom Storebrand og Kreditkassen. Først vil en ta stilling til hvordan Statens Bankinvesteringsfond skal stemme på den ekstraordinære generalforsamlingen i Kreditkassen. Det følger av retningslinjene for utøvelsen av eierskapet at fondet skal ta beslutning på grunnlag av en forretningsmessig vurdering av fusjonen. Fondets forretningsmessige beslutning vil være en sak av særlig viktighet som på forhånd skal forelegges Finansdepartementet.

       Dersom fusjonen blir vedtatt i de to selskapenes generalforsamlinger, vil Regjeringen ta stilling til konsesjonsspørsmålet ut fra finansinstitusjonslovgivningens bestemmelser og retningslinjene for strukturpolitikken. I en konsesjonsbehandling vil de konkurransemessige og tilsynsmessige herunder soliditetsmessige, sider være avgjørende. Konsesjonssaken skal i henhold til § 8 i kredittilsynsloven forberedes av Kredittilsynet.

       Ved formuleringen av gjeldende retningslinjer for det statlige eierskapet, å eie minst 50 % av de to største forretningsbankene i inneværende stortingsperiode, forelå det ikke planer om å fusjonere Storebrand og Kreditkassen. Det er ikke omtalt i lovforarbeidene at Statens Bankinvesteringsfond skal kunne eie aksjer i et holdingselskap i et blandet konsern. Etter Regjeringens syn er hensynene som det statlige eierskapet skal ivareta, jf. Bankkrisemeldingen, like relevante for et blandet finanskonsern som driver både bank- og forsikringsvirksomhet som for ren bankvirksomhet. Med uendrede retningslinjer for det statlige eierskapet må Statens Bankinvesteringsfond stemme mot fusjon på Kreditkassens generalforsamling. Etter Regjeringens syn er det uheldig at dagens retningslinjer ikke gir grunnlag for å vurdere om det ut fra hensynet til stabilt nasjonalt eierskap og forretningsmessige grunner kan være hensiktsmessig med en fusjon. Regjeringen mener på dette grunnlag at retningslinjene bør endres.

       Regjeringen vil videreføre en politikk som vektlegger et stabilt nasjonalt eierskap i de største finansinstitusjonene. En effektiv finansnæring er en forutsetning for at utviklingsmulighetene i norsk økonomi skal bli fullt utnyttet. Finansnæringen skal gjennom samspill med annen næringsvirksomhet bidra til en best mulig ressursutnyttelse. Dette forutsetter kompetanse og oppmerksomhet om mulighetene for investeringer som gir økt verdiskaping.

       Regjeringens holdning til spørsmålet om nasjonal forankring av de store finansinstitusjonene er ikke uttrykk for et ønske om å forhindre utenlandske finansinstitusjoner å delta i konkurransen om norske kunder. Regjeringen legger stor vekt på tilstrekkelig konkurranse i finansmarkedet fordi det bidrar til effektiv ressursutnyttelse og lavest mulig priser på finansielle tjenester for kundene. Gjennom bl.a. EØS-avtalen er det lagt til rette for konkurranse over landegrensene på mest mulig like vilkår. Med en utvikling i Norge og andre land som gir færre og større enheter, er internasjonal konkurranse det beste korrektivet til framvekst av nasjonal og lokal markedsmakt. Det internasjonale rammeverket sikrer også at norske finansinstitusjoner kan delta på like vilkår i andre geografiske markeder. Utviklingen av markeds- og eierstruktur i Norge må gi rom for at den norske finansnæringen har et godt utgangspunkt i denne konkurransen.

       En nasjonal forankring innebærer at forretningskontor og sentrale beslutningsfunksjoner forblir i Norge. Utflagging av et aksjeselskap slik at forretningskontoret blir lokalisert utenfor Norge fordrer endring av vedtektene. Etter aksjeloven § 2-2 skal bl.a. lokalisering av selskapets forretningskontor og selskapets formål framgå av vedtektene. Også selskapets aksjekapital skal framgå av vedtektene. Beslutning om å endre vedtektene fattes av generalforsamlingen. Slik beslutning krever tilslutning fra såvel minst to tredjedeler av de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen, jf. aksjeloven § 9-14. Det er ikke foreslått vesentlige endringer i reglene om hvilke beslutninger som krever kvalifisert flertall og kravene til kvalifisert flertall i allmennaksjeselskaper i forslaget til ny allmennaksjelov. Aksjeeiere som representerer minst en tredjedel av stemmene og aksjekapitalen representert på generalforsamlingen har såkalt negativ kontroll fordi de kan hindre vedtektsendringer. Negativ kontroll innebærer også mulighet til å forhindre reduksjon av eierandelen gjennom aksjekapitalutvidelser og fusjon.

       Den statlige eierandelen bør ved en eventuell fusjon være så stor at vedtektsendringer kan hindres, dvs. at uønskede beslutninger om fusjon, aksjekapitalendringer og utflagging kan stoppes. Eierandelen bør dermed være så stor at det kan påregnes kontroll med om lag en tredjedel av stemmene på generalforsamlingen i en eventuelt fusjonert finansinstitusjon. Hvilken faktisk eierandel Statens Bankinvesteringsfond ut fra dette bør ha, må vurderes bl.a. ut fra eierstrukturen for øvrig. Et spredt eierskap kan gi negativ kontroll med en lavere eierandel enn en tredjedel, fordi spredt eierskap erfaringsmessig fører til lavere frammøteprosent på generalforsamlingen enn når det er få eiere.

       Det må ved vurdering av omfanget av Statens Bankinvesteringsfonds eierandel også ses hen til hvilke eierposisjoner andre norske institusjonelle investorer har. Blant annet må det tas med i betraktning om Folketrygdfondet har en eierandel i finansinstitusjonen. Noe av bakgrunnen for å tillate Folketrygdfondet å plassere i aksjer var å styrke tilgangen på egenkapital til norsk næringsliv fra innenlandske kilder, jf. St.prp. nr. 69 (1990-1991). Regjeringen antar at i spørsmålet om en av de største finansinstitusjonene skal flagges ut eller fusjonere med utenlandsk finansinstitusjon, vil andre norske institusjonelle investorer kunne ha sammenfallende interesser med de interessene eierskapet i Statens Bankinvesteringsfond skal ivareta.

       Etter Regjeringens syn bør det legges til rette for at Statens Banksikringsfonds resterende beholdning av aksjer i Den norske Bank kan overføres til Statens Bankinvesteringsfond. Regjeringen vil i det økonomiske opplegget for 1998 komme tilbake til spørsmålet om bevilgninger for en slik samling av aksjene. Regjeringen vil da også komme tilbake til spørsmålet om bevilgning til Statens Bankinvesteringsfond for å muliggjøre at fondets eierandel i en eventuell sammenslått finansinstitusjon (Kreditkassen/Storebrand) blir i samsvar med de retningslinjer som er trukket opp ovenfor.

       Regjeringen vil påpeke at det er behov for en revisjon av lovgrunnlaget for virksomheten i Statens Bankinvesteringsfond. Det er viktig med en egnet formålsparagraf og klare ansvarslinjer for utøvelsen av eierskapet. Regjeringen vil arbeide videre med spørsmålet om en tilpasning av bankinvesteringsfondsloven samt øvrige rammer for fondets virksomhet i lys av Stortingets behandling av den ovenstående drøfting.

Komiteens merknader

       Komiteen tar redegjørelsen i meldingen vedrørende statens eierskap i finansnæringen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker at det ikke har noen politisk egenverdi å opprettholde en høy statlig eierandel i finansinstitusjoner, jf. Innst.S.nr.213 (1993-1994). Finansnæringen må som alle andre næringer forholde seg til skiftende eierskap uten at dette skal ramme kundene. Disse medlemmer er derfor ikke enig i at det er et overordnet mål å ha stabilt eierskap i bankene i form av statlig eierandel. Disse medlemmer har likevel gått inn for at den statlige eierandelen i bankene skal opprettholdes med minst 50 % fordi dette etter EØS-avtalens ikrafttreden er det eneste effektive virkemiddel for å forhindre at norske banker får utenlandsk majoritetseierskap. Disse medlemmer støtter i den sammenheng Regjeringens syn når det gjelder betydningen av norsk eierskap i finansnæringen for fullt ut å utvikle de muligheter som ligger i norsk næringsliv. Det er kanskje ikke påkrevet med 50 % eierskap for å sikre den nødvendige styring med finansinstitusjonene fra eiersiden for å ivareta slike hensyn. Det vises her til hva departementet sier om dette i meldingen side 107:

       Denne målsetting kan kanskje nås med mindre enn 50 % eierandel. Disse medlemmer ser på denne bakgrunn at det kan forekomme tilfelle der det kan være riktig å akseptere at den eksisterende statlige eierandel reduseres til under dette nivået.

       Disse medlemmer mener imidlertid at den foreslåtte Christiania-fusjonen ikke er et slikt tilfelle. For det første vil statens eierandel bli svært lav. Endrede eierkonstellasjoner kan settes statens styringsmuligheter under press. For det andre vil fusjonen gi staten makt i forsikringsnæringen på en måte som sammen med bankeierskapet bidrar til en konsolidering av statens makt i norsk næringsliv som kan ha negative konsekvenser. For det tredje vil fusjonen i seg selv skape en markedssituasjon med kun få aktører og med stimulans til ytterligere eierkonsentrasjoner mellom bank og forsikring. Dette vil kunne sette både privatkunder og næringslivskunder i en pressituasjon. Til slutt skal nevnes at fusjonen øker risikoen for uheldige dobbeltroller og kryssende interesser overfor en og samme kunde ettersom Christiania både blir svært stor utlåner og en dominerende finansinvestor.

       Disse medlemmer går derfor mot at Regjeringen skal endre de eksisterende retningslinjer på det nåværende tidspunkt og understreker at dette innebærer at staten må gå imot Christiania-fusjonsplanene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Regjeringen ved behandlingen av St.meld. nr. 39 (1993-1994) mot blant annet disse medlemmers stemmer fikk tilslutning til følgende formulering:

       Disse medlemmer deler Regjeringens oppfatning at en uheldig side disse retningslinjene er at de ikke gir grunnlag for å vurdere hensiktsmessigheten av en fusjon og at retningslinjene bør endres. Disse medlemmer vil videre peke på det uheldige i at retningslinjene befester en statlig eierandel i de store bankene som blant annet OECD peker på som en mulig fare for kredittmarkedenes funksjonsmåte og at de samme retningslinjene sikrer en voldsom maktkonsentrasjon på statens hånd.

       Disse medlemmer mener et første skritt i retning av en normalisering av situasjonen må være å gjøre eierbegrensningsregelen gjeldende for statens eierskap i norske finansinstitusjoner. Disse medlemmer mener videre at streng og konsekvent praktisering av eierbegrensningsregelen vil er et virkemiddel som kan sikre den norske forankringen etter en slik reprivatisering av de norske statseide bankene.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen mener at en posisjon der vedtektsendringer kan hindres kan nåes ved en lavere eierandel enn 1/3, gitt en sammensatt eierstruktur for øvrig. En streng og konsekvent praktisering av eierbegrensningsregelen vil garantere en slik spredt eierstruktur.

       Disse medlemmer gir sin tilslutning til at retningslinjene for Statens Bankinvesteringsfond endres slik at staten inntil videre kan opprettholde en eierandel på opp til 25,5 % i de store finanskonsernene (DnB/Vital og en eventuell fusjon av Storebrand/Kreditkassen), men forutsetter at Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond ikke gis anledning til å kjøpe ytterligere aksjer. Disse medlemmer mener at disse fondene, som ble opprettet for å håndtere bankkrisen, tvert imot bør selge seg ned i de bankene hvor de har eierandeler.

       Disse medlemmer sitt prinsipielle standpunkt er imidlertid at staten må redusere sitt eierskap til et nivå der også staten oppfyller lovens generelle bestemmelser om eierbegrensning i finansinstitusjoner. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget legger til grunn at Statens Bankinvesteringsfond selger aksjer i DnB og Kreditkassen i et slikt omfang at staten oppfyller de generelle lovbestemmelser som gjelder for private eiere i norske finansinstitusjoner. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til partienes respektive alternative budsjetter for 1996 og 1997, der det framgår at en mener det er viktig at staten raskt går ut av posisjonen som majoritetseier i de to største forretningsbankene. Disse medlemmer mener imidlertid at det av nasjonale interesser kan være hensiktsmessig at staten har et blokkerende flertall i viktige finansinstitusjoner under de rådende forhold mht. konkurranse på finansmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at et flertall til nå har gått inn for å opprettholde den statlige aksjemajoriteten i Den norske Bank og Kreditkassen. Disse medlemmer mene det samfunnsmessige eierskapet i DnB og Kreditkassen må beholdes. Disse medlemmer viser til sine merknader om dette temaet bl.a. i Innst.S.nr.211 (1996-1997), og til forslag i samme innstilling om at staten opprettholder sin aksjemajoritet i Den norske bank og Kreditkassen.

       Dette prinsipielle standpunkt inntok også Senterpartiet i den refererte innstilling, mens Arbeiderpartiet tidsbegrenset en statlig eierandel på 50 % til inneværende stortingsperiode. Disse medlemmer konstaterer at Senterpartiet nå har endret syn gjennom å åpne for en lavere eierandel på statens hånd, dvs. en tilnærming til Arbeiderpartiets standpunkt.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til prinsipperklæringen for det samfunnsmessige eierskap som ble tatt inn i Innst.S.nr.213 (1993-1994) s. 24.

       Disse medlemmer sto sammen med Senterpartiet om å anvende en « Hydro-modell » for Kreditkassen og Den norske Bank. Gjennom revurderte standpunkt både i Arbeiderpartiet og Senterpartiet legges det til rette for privatisering av det statlige eierskap.

3.11 Kraftutvekslingen med utlandet

3.11.1 Sammendrag

       Stortinget har ved to anledninger bedt Regjeringen gjøre rede for forhold knyttet til kraftutvekslingen med henholdsvis Sverige og Danmark. Ved behandlingen av St.meld. nr. 11 (1995-1996) Om organiseringen av krafthandelen med Sverige forutsatte Energi- og miljøkomiteen i Innst.S.nr.97 (1995-1996) at « Stortinget på en hensiktsmessig måte blir seg forelagt en evaluering av de spørsmål som er tatt opp i meldingen og denne innstillingen innen 1 - 1 ½ år etter at det felles kraftmarkedet mellom Norge og Sverige er etablert. » Dette er behandlet i avsnitt 3.12.2 og oppsummert i avsnitt 3.12.4 i meldingen.

       Stortinget gjorde 5. november i fjor følgende vedtak:

       Norge og Sverige har omregulert kraftmarkedene etter de samme prinsippene. Omorganiseringen av kraftmarkedet i Sverige la til rette for en mer likeverdig og effektiv krafthandel mellom de to landene. Erfaringene fra 1996 og 1997 viser at omreguleringen av det svenske markedet og endringene av den norsk-svenske handelen har gitt en mer effektiv og fleksibel kraftutveksling mellom landene. Det er videre lagt til rette for en betydelig import fra Sverige når tilsigsforholdene tilsier det.

       Myndighetene arbeider for koordinering av rammebetingelser slik at uønskede og utilsiktede virkninger for aktørene unngås. En koordinering mellom norske og svenske rammebetingelser må på norsk side ses i sammenheng med den primære målsettingen om å legge til rette for en mest mulig effektiv utnyttelse av de norske kraftressursene.

       De langsiktige kraftutvekslingsavtalene baserer seg på prinsippene gitt i St.meld. nr. 46 (1992-1993) Om langsiktig kraftutveksling med utlandet, jf. Innst.S.nr.229 (1992-1993), og skal bidra til en effektiv kraftutveksling mellom landene. Ved forhandlinger om avtalene har det vært et viktig mål å få best mulig betalt for vannkraftens gode reguleringsevne i forhold til varmekraft. Olje- og energidepartementet har videre lagt vekt på at det i avtalene og i konsesjonene sikres at overføringsforbindelsene ikke kan benyttes til å utøve markedsmakt i det norske kraftsystemet.

       Selskapene har gjennom avtalene både incentiver og forpliktelser knyttet til den kortsiktige utvekslingen. Kombinasjonen av gevinstdeling og forpliktelse knyttet til den kortsiktige utvekslingen er avgjørende for å legge til rette for en effektiv langsiktig og stabil kraftutveksling. Dette sikrer videre den automatikk i utvekslingen som er nødvendig for at kapasiteten til enhver tid skal utnyttes når priser og kostnader tilsier det.

       Gevinstdelingen kan i enkelte situasjoner gi redusert utveksling. Uten gevinstdelingen måtte en på norsk side imidlertid betale mer ved import av kraft, og en ville fått mindre betalt ved eksport av kraft. Den reduserte utvekslingen og de innenlandske virkningene av dette synes å være marginale i forhold til de inntektene den norske parten får gjennom sin del av gevinsten som oppnås ved den kortsiktige utvekslingen.

       Olje- og energidepartementet mener at de inngåtte avtalene er hensiktsmessige til å oppfylle intensjonene med kabelavtalene, jf. St.meld. nr. 46 (1992-1993). Olje- og energidepartementet ser derfor ikke behov for initiativ overfor de norske avtalepartene med sikte på å endre avtalene. Olje- og energidepartementet måtte dokumentere mislighold av konsesjonsvilkårene for å omgjøre eller trekke tilbake en konsesjon. Olje- og energidepartementet har ikke grunnlag for å si at ELSAM-avtalen eller konsesjonsvilkårene ikke oppfylles.

3.11.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Stortinget i Innst.S.nr.97 (1995-1996) fattet følgende vedtak:

       Komiteen registrerer at Regjeringen har valgt Revidert nasjonalbudsjett som en anledning til å følge opp Stortingets vedtak. Komiteen mener det ikke er mulig eller ønskelig å foreta en forsvarlig gjennomgang av et så omfattende saksområde i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget finner ikke å kunne behandle Regjeringens redegjørelse om ELSAM-avtalen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett, og ber Regjeringen på nytt å foreta en gjennomgang av ELSAM-avtalen som egen sak høsten 1998. »