Jeg viser til brev av 26. mai 1997 vedrørende ovennevnte.
I Dok.nr.8:75 (1996-1997) fremmes forslag om en rekke endringer i delingsmodellen.
Behovet for delingsmodellen skyldes de ulike skattesatsene for kapitalinntekt og arbeidsinntekt. Næringsdrivendes inntekter består av både arbeidsinntekter og kapitalinntekter. For at næringsdrivende skal kunne skattlegges på linje med andre skattytere, er det nødvendig med regler som beregner avkastningen av deres arbeid (personinntekten). Selskaper med aktive eiere er det store likhetstrekk med personlig næringsvirksomhet, og fordi aktive eiere kan påvirke forholdet mellom lønn (personinntekt) og utbytte (kapitalinntekt). Derfor er delingsmodellen også gjort gjeldende for eiere av virksomheter som oppfyller visse eier- og aktivitetskrav. En viktig forskjell mellom selskaper med aktive og passive eiere er at skattegrunnlaget i den aktive bedriften vil inneholde avkastning av arbeidsinnsatsen til en eller flere eiere. Dette er normalt ikke tilfelle i den passive bedriften.
I 1994 var om lag 80.000 aktive aksjonærer og om lag 350.000 personer med næringsinntekt omfattet av delingsmodellen. Av de aktive delingsforetakene hadde om lag to tredeler negativ beregnet personinntekt i 1994. Om lag 13 % av de næringsdrivende (personer som har næringsinntekt som viktigste inntektskilde) hadde negativ beregnet personinntekt i 1994.
I skatteloven § 61 finnes regler om begrensning av personinntekt, knyttet til folketrygdens grunnløp (G). I drøftelsen nedenfor forutsettes et grunnløp på kr 42.500.
Personinntektstaket for andre næringer enn liberale yrker er 23 G (kr 977.500). Overstiger skattyterens personinntekt 75 G (kr 3.187.500), gjelder begrensningen likevel ikke den overskytende del inntil 127 G (kr 5.397.500). For liberale yrker er personinntektstaket 75 G (kr 3.187.500).
I Dok.nr.8:75 (1996-1997) foreslås det et differensiert tak for samlet personinntekt avhengig av bedriftens totale lønnskostnader. Det skal være et laveste tak på 12 G (kr 510.000) for bedrifter med lønnskostnader på under 5 mill. kroner, et midlere tak på 20 G (kr 850.000) for bedrifter med lønnskostnader mellom 5 mill. kroner og 50 mill. kroner og et høyt tak på 30 G (kr 1.275.000) for bedrifter med lønnskostnader over 50 mill. kroner. De liberale yrkene forutsettes å falle inn under det høyeste taket på 30 G (kr 1.275.000). Dette er vesentlig lavere enn dagens tak på 75 G (kr 3.187.500).
Jeg vil fraråde en begrensning av personinntekt etter de regler som foreslås i Dok.nr.8:75 (1996-1997). Forslagene innebærer en vesentlig senking av taket i mindre bedrifter og for eiere i liberale yrker. For bedrifter med lønnskostnader mellom 5 mill. kroner og 50 mill. kroner dreier det seg om en mindre senking av taket. Senket tak gir særlige skattelettelser til eiere med mer normale inntektsnivåer. For eiere i store bedrifter heves taket, men dette vil angå bare et fåtall personer.
Bakgrunnen for en begrensning av beregnet personinntekt var en antakelse om at de sjablonpregede delingsreglene i enkelte tilfeller kunne medføre at beregnet personinntekt ble høyere enn det som kunne forventes å være maksimal avkastning på den aktives arbeidsinnsats. Takreglene kan dermed oppfattes som en sikkerhetsventil, som skal forhindre urimelige utfall for enkelte skattytere.
Det er imidlertid ikke rimelig å anta at en aktiv eier vil ha en maksimal avkastning på eget arbeid som avhenger av bedriftens totale lønnskostnader. I 1995 hadde drøyt 32.000 lønnstakere en lønnsinntekt over kr 500.000.
Forslaget innebærer at begrensningen av personinntekt gjøres avhengig av « bedriftens » lønnskostnader. Hvordan begrensningen skal gjennomføres dersom skattyteren får beregnet personinntekt fra flere foretak med lønnskostnader i ulike intervaller, er ikke løst i forslaget. En differensiering av taket etter foretakets lønnskostnader, slik det er skissert i forslaget, vil innebære en vesentlig komplisering i forhold til gjeldende regelverk.
Forslaget vil videre innebære en sterk ulikebehandling av aktive eiere og lønnstakere. Det store antall lønnstakere som har lønnsinntekter over de foreslåtte takene vil også kunne åpne for lønnsomme skattetilpasninger ved at personer kan gå fra lønnsarbeid til næringsvirksomhet. Lønnstakere med vesentlig høyere inntekter enn G-takene vil på sikt kunne skifte til næringsvirksomhet og dermed få en betydelig reduksjon i den samlede skatten. For hver krone i lønnsinntekt over takene vil personen kunne spare over 20 øre i skatt ved å skifte fra lønnsarbeid til næringsvirksomhet. Det langsiktige provenytap kan derfor bli betydelig. Departementet vil komme tilbake med nærmere beregninger for provenyeffekter av det foreslåtte differensierte taket. En vil da også gi en beskrivelse av kjennetegn ved de aktive aksjonærer og næringsdrivende som vil få redusert skatten ved et slikt tak.
Jeg vil særlig sterkt fraråde at taket for liberale yrker (advokater, revisorer, meglere og andre med høye gjennomsnittsinntekter) senkes fra 75 G (kr 3.187 500) til 30 G (kr 1.275.000). Dette vil innebære en vesentlig og usosial skattelette for disse grupper. For eksempel vil en næringsdrivende i et liberalt yrke med 3 millioner kroner i personinntekt få en skattelettelse på ca kr 360 .000.
Dersom skattyteren har lønnstakere i virksomheten, skal beregnet personinntekt etter skatteloven § 60 femte ledd reduseres med et lønnsfradrag. Bakgrunnen for lønnsfradraget er at det i selskaper med mange ansatte antas at samdriftsfordeler kan gi en høyere total avkastning sammenlignet med den samlede avkastningen hvis de ansatte jobbet hver for seg. Lønnsfradraget settes til 20 prosent av foretakets direkte lønnskostnader. Lønn og andre utgifter til deltaker og aksjonær inngår ikke i grunnlaget for beregning av lønnsfradraget.
I Dok.nr.8:75 (1996-1997) foreslås det å inkludere lønn til aktive eiere i grunnlaget for beregning av lønnsfradrag.
Jeg kan ikke slutte meg til en slik endring. Hensynet bak lønnsfradraget er å sikre at avkastningen av organisasjonskapitalen blir beskattet som kapitalinntekt. Avkastningen av organisasjonskapitalen er knyttet til de ansattes arbeidsinnsats. Hvis lønn til aktive eiere inkluderes i grunnlaget for lønnsfradrag, vil grunnlaget ikke samsvare med begrunnelsen, fordi også delingsselskaper uten ansatte vil få lønnsfradrag. Tall for 1994 viser at drøyt 20 prosent av delingsselskapene ikke har ansatte.
I tillegg kommer at ansettelsesforhold og lønn for eiere bare er aktuelt i aksjeselskaper og kommandittselskaper. Personlig næringsdrivende og deltakere i ansvarlige selskaper mottar ikke lønn, men foretar i stedet uttak fra virksomheten. Hvis lønn til aktive aksjonærer mv skal inngå i lønnsfradraget, men ikke uttak for personlig næringsdrivende og deltakere i ansvarlige selskaper, vil dette innebære skattemessig ulikebehandling av ulike eierformer. Dette vil igjen kunne føre til skattemessig tilpasninger.
Etter skatteloven § 59 nr 1 likestilles aksje eller andel eiet av den aktives nærstående med aksje eller andel eiet av den aktive skattyter selv ved fastsetting av personinntekt. Nærstående omfatter skattyters foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer og samboers foreldre. I Dok.nr.8:75 (1996-1997) tar forslagsstillerne til orde for å begrense denne regelen til å gjelde den aktives ektefelle, samboer og mindreårige barn.
Jeg er ikke enig i en slik ordning. En objektiv identifikasjonsregel er nødvendig for å begrense faren for illojale overdragelser av aksjer eller andeler for å unngå delingsplikt. Ofte vil det kunne stilles spørsmål ved om det er noen realitet i at en del av aksjene f eks overdras til skattyterens voksne barn for å øke det passive eierskapet i selskapet og dermed slippe deling. Ved å innskrenke identifikasjonsregelen slik det foreslås i Dok.nr.8:75 (1996-1997), vil skattemyndighetene få langt flere tilfeller hvor realiteten av overdragelsene må undersøkes nærmere. Dette vil være svært arbeidskrevende og i praksis føre til at mange urettmessig unngår deling og bruttobeskatning av faktisk arbeidsavkastning.
Sett i forhold til delingsreglene er det også nærliggende å legge vekt på et langsiktig økonomisk interessefellesskap mellom foreldre og voksne barn, særlig på grunn av arvegangsreglene.