| |
I henhold til dagens valglov er « leder av forvaltningsgren » i kommunen/fylket ikke valgbar til kommunestyre/fylkestinget. Denne valgbarhetsbegrensningen er fulgt opp i kommuneloven, slik at leder av forvaltningsgren heller ikke er valgbar til kommunale/fylkeskommunale nemnder.
Forslagsstillerne ønsker å utvide kretsen av ikke-valgbare personer i valglov og kommunelov til også å omfatte « nestledere av forvaltningsgren, og personer med annet ledelses-, personal- eller økonomiansvar ».
I dokumentet framheves det at det er for mange i den kommunale forvaltning som opptrer både som ansatt i kommunen og som folkevalgt. De viser blant annet til funn i Larsen/Offerdals « Demokrati uten deltakere », og anfører at « 1/4 av representantene i kommunestyrene sitter « på begge sider av bordet » når politikken i en kommune skal fastlegges, dvs de både forbereder og vedtar kommunenes politikk. Dette gjelder spesielt i de små kommunene, hvor prosentandelen av kommunalt ansatte ofte er større. »
I tillegg sies det at « organiseringen i kommune-Norge går i retning av stadig flere selvstendige avdelinger/resultatenheter, hvor lederne av disse enhetene får selvstendig ansvar for saksområde, tjenesteproduksjon og resultat. Departementets prinsipielle innvendinger mot at underordnede i administrasjonen får anledning til å overprøve rådmannen gjennom verv i folkevalgt organ vil derfor omfatte stadig flere personer i den kommunal organisasjon, og ikke bare « leder av forvaltningsgren ».
Spørsmålet om valgbarhetsbegrensning ble nøye vurdert i forbindelse med vedtakelsen av den nye kommuneloven. I Ot.prp. nr. 42 (1991-1992) Om lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) s. 143 viser også departementet til Larsen og Offerdals funn, men kommer til en annen konklusjon. « Undersøkelser viser riktignok at rekrutteringen til kommunestyrene er noe « skjev », idet bortimot halvparten av medlemmene i kommunestyrene er offentlig ansatte og at ca en fjerdedel er ansatt i vedkommende kommune ..., men departementet finner ikke å kunne tillegge dette avgjørende betydning for utformingen av valgbarhetsreglene. » Departementet lot prinsippet om at færrest mulig skal utelukkes fra valg, veie tyngst.
At organiseringen går i retning av stadig flere selvstendige enheter, kan føre til at det blir flere ansatte med lederfunksjoner. Det er nærliggende å anta at en slik oppsplitting av ansvarsområder gjør at den enkelte som sitter med ansvar, blir mindre sentral i den samlede kommunale forvaltning enn det man har ansett leder av forvaltningsgren for å være. Departementet minner om regelen i kommuneloven § 40 nr 3 b) som fastslår at kommunalt/fylkeskommunalt ansatt som har medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget for en avgjørelse, eller ved tidligere avgjørelser i samme sak, skal anses som inhabil når saken behandles i folkevalgt organ. Denne regelen rammer alle som faktisk har medvirket på administrativt nivå, og sikrer at ingen blir sittende « på begge sider av bordet » i samme sak.
Spørsmålet blir hvem som har så sentrale og innflytelsesrike stillinger i kommunen/fylkeskommunen at de ikke bør sitte « på begge sider », uavhengig av hva slags saker det gjelder, altså ut over de tilfellene hvor det er snakk om samme sak. I dagens regelverk har man avgrenset dette til ledere av forvaltningsgren.
Valgbarheten til lokalpolitiske verv er et høyt verdsatt gode her i landet. Det har vært et alminnelig akseptert synspunkt at tap av valgbarhet bør avgrenses til færrest mulig personer. Dette har også vært lagt til grunn ved departementets tolkning av hvem som skal komme inn under begrepet leder av forvaltningsgren. Departementet har lagt vekt på blant annet hvor sentral posisjon vedkommende har i forvaltningen, at det er stillingens reelle innhold, ikke stillingsbetegnelsen som må vektlegges, om vedkommende har et selvstendig ansvar for saksområdet i forhold til andre ansatte og om etaten har eget kontorbudsjett. Noen av de stillinger forslagsstillerne har i tankene vil trolig måtte tolkes inn under begrepet, hvor de samme hensyn gjør seg gjeldende.
Jeg ser at adgangen til nye organiseringsformer gjør at det oftere vil kunne oppstå tvil om hva som skal anses som leder av forvaltningsgren. Jeg er likevel ikke stemt for å utvide kretsen av ikke-valgbare personer til å omfatte nye grupper, ut fra andre hensyn enn det man har lagt vekt på tidligere.
Jeg er av den oppfatning at prinsippet om at færrest mulig skal utelukkes fra valg, fremdeles bør veie tungt. Vi ser da også for tiden en sviktende rekruttering til folkevalgte organer. En bestemmelse som den foreslåtte vil dessuten kunne gi opphav til tolkingstvil og nye gråsoner. Dette er uheldig når hovedsynspunktet er at færrest mulig skal utelukkes fra valg. Med dette utgangspunkt synes det mer formålstjenlig å ha en regel som angir en snever krets av ikke-valgbare framfor en regel som risikerer å favne for vidt. Jeg kan ikke se at vi er tjent med regler som utelukker rektorer, pleiehjemsbestyrere, leder av/i barnehager osv fra valg til kommunale organer.
Jeg minner også om det pågående arbeidet til Valglovutvalget, som innen utløpet av år 2000 skal komme med forslag til ny valglov. Reglene om valgbarhet til kommunestyre og fylkesting står i dag i valgloven. Det er derfor ikke usannsynlig at utvalget vil ta stilling til innholdet i disse bestemmelsene, og det kan være verdt å avvente utvalgets utredning før man vurderer eventuelle endringer. Uansett mener jeg at endringer på et så prinsipielt viktig område som dette, ikke bør vedtas uten at det har vært utredet nærmere, og også har vært sendt på høring i kommunesektoren.