| |
Det er i proposisjonen redegjort for reglene om resiprositetskrav ved etablering av datterselskap av utenlandsk forsikringsselskap og for høringsinstansenes merknader til departementets forslag.
Adgangen til å stille resiprositetskrav ved etablering av datterselskap av banker og filialer av forsikringsselskap som fremgikk av bestemmelsene i forretningsbankloven § 8 og forsikringsvirksomhetsloven § 12-1, ble avviklet ved lov av 28. juni 1996 nr. 46. Bakgrunnen for dette er omtalt i pkt. 5.1.1 i proposisjonen. For nærmere omtale av begrunnelsen for disse endringene vises til Ot.prp. nr. 45 (1995-1996) pkt. 2.3 og Innst.O.nr.72 (1995-1996) pkt. 1.2.
Departementet viser til at det skyldes en inkurie at forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd om adgang til å stille resiprositetskrav overfor datterselskap av utenlandske forsikringsselskap ikke ble foreslått opphevet i Ot.prp. nr. 45 (1995-1996) . Etter departementets syn er det ikke grunn til å behandle bestemmelsen om resiprositetskrav ved etablering av slike datterselskap annerledes enn de øvrige bestemmelser om resiprositetskrav som ble opphevet ved lov av 28. juni 1996 nr. 46. Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd.
SSB har i sin høringsuttalelse bedt om at departementet tar høyde for at norske tilsynsmyndigheter må sikres adgang til relevant regnskaps- og statistikkinformasjon fra de utenlandsk eide filialene. Departementet viser til at det ikke foreslås endringer i reglene om etablering av utenlandske filialer.
Endringsforslaget vil kun berøre datterselskaper av utenlandske forsikringsselskap. Oppheving av forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd gjør derfor ingen endring i norske tilsynsmyndigheters tilgang på informasjon fra utenlandsk eide filialer.
Etter forsikringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd kan tillatelse til datterselskap eller filial av utenlandsk forsikringsselskap trekkes tilbake « dersom forutsetningene i § 2-4 annet ledd og § 12-1 annet ledd ikke lenger er oppfylt ». Formålet bak bestemmelsen var at myndighetene skulle kunne trekke tilbake konsesjonen til datterselskap eller filial av utenlandsk forsikringsselskap dersom forutsetningen om resiprositet ikke lenger var oppfylt. Departementet foreslår at adgangen til å trekke tillatelsen tilbake dersom resiprositetskrav ikke er oppfylt oppheves ved å fjerne henvisningen til § 2-4 annet ledd i § 2-2 annet ledd. Forslaget er en oppfølging av forslaget om å oppheve § 2-4 annet ledd.
I henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 tredje ledd gjelder forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd tilsvarende ved spørsmål om godkjennelse av utenlandsk selskaps erverv av mer enn 50 % av aksjene i et forsikringsselskap. Formålet bak bestemmelsen var at godkjennelse av ervervet skulle kunne nektes ut fra resiprositetsbetraktninger. Departementet mener at det ikke lenger er behov for bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 tredje ledd og foreslår å oppheve den. Forslaget om å oppheve § 3-6 tredje ledd var ikke omtalt i høringsnotatet, og fremmes på denne bakgrunn uten forutgående høring. Endringen er en teknisk oppfølging av de øvrige forslag om oppheving av resiprositetsbestemmelser.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Det er i proposisjonen redegjort for innføring av 6-måneders saksbehandlingsfrist ved søknad om tillatelse til etablering av forsikringsselskap og for høringsinstansenes merknader til dette forslaget.
Departementet viser til at det følger av forpliktelsene i henhold til EØS-reglene som svarer til første livsforsikringsdirektiv art. 12 og første skadeforsikringsdirektiv art. 12, at det skal fastsettes adgang til domstolprøving i tilfeller der myndighetene ikke har behandlet en søknad om tillatelse innen utløpet av en periode på seks måneder fra det tidspunkt søknaden ble mottatt. Departementet forstår direktivenes art. 12 slik at vedtak i saken må være truffet innen seks måneder. Departementet mener at det ikke vil være i strid med direktivet at fristen regnes fra det tidspunkt alle nødvendige opplysninger er mottatt. Det vil følge av alminnelige regler om god forvaltningsskikk at myndighetene varsler søker så snart som mulig, dersom søknaden ikke inneholder alle nødvendige opplysninger.
Det foreslås at saksbehandlingsfristen skal gjelde ved søknad om tillatelse til å drive virksomhet som forsikringsselskap (etablering). Forsikringsforbundet og Kommunenes Sentralforbund ved KLP Forsikring har i sine høringsuttalelser gitt uttrykk for at bestemmelsen om saksbehandlingsfrister også må gjelde ved utvidelse av konsesjon for et eksisterende selskap. Departementet slutter seg til dette. Det vises til at « tillatelse », slik dette ordet er brukt i direktivenes art. 12, både omfatter tillatelse som grunnlag for å drive virksomhet og tillatelse til å utvide sin virksomhet til andre klasser eller til annen del av territoriet, jf. art. 7 nr. 1 og 2 og art. 8 nr. 2 i henholdsvis første livsforsikringsdirektiv og første skadeforsikringsdirektiv. Departementet vil ikke foreslå endringer utover det som følger av de nevnte EØS-forpliktelser.
Når det gjelder Forsikringsforbundets uttalelse om at det bør vurderes å innføre saksbehandlingsfrister også ved andre typer tillatelser, vises det til at generelle spørsmål om saksbehandlingsfrister i forvaltningen er utredet av en interdepartemental arbeidsgruppe som avga utredning til Planleggings- og samordningsdepartementet (nå Arbeids- og Administrasjonsdepartementet) 16. september 1997. Arbeidsgruppen foreslår bl.a. en ny bestemmelse i forvaltningsloven om at Kongen på bestemte områder kan fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. Forslaget er sendt på høring av Justisdepartementet 4. mars 1998. Det vises videre til at regler om saksbehandlingsfrister i finanslovgivningen vil bli vurdert av Banklovkommisjonen. Departementet vil avvente behandlingen av arbeidsgruppens utredning og Banklovkommisjonens arbeid før en eventuelt vil vurdere andre fristbestemmelser enn de som foreslås her.
Departementet ser det som hensiktsmessig om fristene for behandling av søknader om konsesjon som forsikringsselskap utformes i overensstemmelse med det som gjelder for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, jf. sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8, finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 og § 3-3, samt den lignende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 7-3. Departementet foreslår etter dette at det i forsikringsvirksomhetsloven tas inn en bestemmelse i § 2-1 fjerde ledd om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet som forsikringsselskap eller til utvidelse av et etablert selskaps konsesjon, skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendig for å avgjøre om tillatelse skal gis, skal fristen regnes fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 annet ledd kan bare norske finansinstitusjoner eller utenlandske forsikringsselskap være mindretallsaksjonærer i et forsikringsselskap som er datterselskap av et utenlandsk forsikringsselskap.
Bestemmelsen innebærer en forskjellsbehandling av norske og utenlandske finansinstitusjoners adgang til å være mindretallsaksjonærer i forsikringsselskap hvor et utenlandsk forsikringsselskap er majoritetsaksjonær. Eksempelvis kan en norsk bank være aksjonær i et slikt selskap, men en utenlandsk bank vil være utelukket fra slikt eierskap.
Departementet uttalte i høringsnotatet at det måtte antas at dette ikke er i overensstemmelse med forpliktelsene etter EØS-avtalen, særlig forbudet mot ikke-diskriminering som følger av EØS-avtalen art. 4. Departementet foreslo i høringsnotatet å endre bestemmelsen slik at utenlandske finansinstitusjoner gis samme adgang til å eie aksjer i datterselskap av utenlandske forsikringsselskap som norske finansinstitusjoner.
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til departementets forslag.
Departementet foreslår at forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 annet ledd endres, slik at utenlandske finansinstitusjoner gis samme adgang til å eie aksjer i datterselskap av utenlandske forsikringsselskap som norske finansinstitusjoner. Forslaget vil ikke medføre endring i utenlandske forsikringsselskapers adgang til å eie aksjer som nevnt.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd er hovedregelen at ingen kan eie mer enn 10 % av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. I bestemmelsens annet ledd gjøres det flere unntak fra denne hovedregelen.
Ved lovendring i 1991 ble det åpnet for at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond kunne eie mer enn 10 % av aksjekapitalen i norske banker, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7. Endringen var en følge av opprettelsen av Statens Bankinvesteringsfond, samt at det ble åpnet for at Statens Banksikringsfond kunne eie aksjer direkte i bankene.
I høringsnotatet viste departementet til Nasjonalbudsjettet 1998 s. 100 hvor det heter:
| « Regjeringen viser for øvrig til at lov om Statens Bankinvesteringsfond bare gir Bankinvesteringsfondet adgang til å eie aksjer i banker. En rekke banker inngår i dag som heleiet datterselskap i konsern. Det kan ikke utelukkes at dette vil kunne være aktuelt også for Den norske Bank og Kreditkassen. Det statlige eierskapet bør etter Regjeringens syn ikke være direkte knyttet opp mot en bestemt organisering av det enkelte konsern hvor bank inngår. Det legges derfor opp til å foreta nødvendige lovendringer slik at Bankinvesteringsfondets eierskap også kan omfatte holdingselskap som bl.a. eier bank. » |
Finanskomiteen kommenterte ikke dette i budsjettinnstillingen ( B.innst.S.nr.I (1997-1998)).
I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn å åpne for at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond gis adgang til å eie mer enn 10 % av aksjene i morselselskap i finanskonsern som eier bank. Dette ble foreslått gjennomført ved en utvidelse av den allerede eksisterende unntaksbestemmelse for Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for bakgrunnen for departementets forslag og for høringsinstansenes merknader.
Departementet viser til at flere banker i dag inngår som heleiet datterselskap i finanskonsern i tråd med reglene om konserndannelser i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2. I dag er Den norske Bank og Kreditkassen konsernspiss (morselskap) i finanskonsernene som bankene inngår i. Det kan imidlertid være aktuelt med en annen konsernstruktur. Departementet foreslår på denne bakgrunn å utvide unntaket fra eierbegrensningsreglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7, slik at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond kan eie mer enn 10 % av aksjekapitalen i et selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 som eier bank. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav b) er eierbegrensningsreglene ikke til hinder for at en bank eies av bl.a. et forsikringsselskap, forutsatt at banken eies 100 % gjennom et holdingselskap. Eierforholdet krever ordinær konsesjon. På bakgrunn av Kreditttilsynets høringsuttalelse presiserer departementet at det foreslåtte unntak i et slikt tilfelle skal omfatte eierskap i det eiende forsikringsselskapet, og ikke eierskap i det mellomliggende holdingselskap.
I finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a) er det en forutsetning for at en bank skal kunne eies 100 % av et morselskap som nevnt i bestemmelsen, at fordelingen av aksjer i morselskapet er i samsvar med eierbegrensningene i bl.a. finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd. Departementet har tidligere lagt til grunn at bestemmelsen må tolkes slik at forutsetningen er oppfylt dersom eierforholdene i morselskapet er i tråd med reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2, og ikke bare reglene i første ledd. Denne forutsetningen vil dermed anses oppfylt dersom Statens Bankinvesteringsfond eier mer enn 10 % i morselskapet.
I tilknytning til Sparebankforeningens høringsuttalelse bemerker departementet at hensikten med forslaget er å legge til rette for at fondenes eierandeler i de to bankene på denne måten skal kunne videreføres, uavhengig av organiseringen av konsernet bankene inngår i. Det legges ikke opp til at Statens Bankinvesteringsfond skal få noen utvidet rolle innen banksektoren eller at det i dagens situasjon skal foretas nye innskudd av ansvarlig kapital.
Som en følge av forslaget om å utvide unntaket fra eierbegrensningsreglene foreslår departementet visse endringer i lov om Statens Bankinvesteringsfond. Etter lovens § 5 første ledd bokstav a) kan investeringsfondets midler anvendes til erverv av nyemitterte aksjer utstedt av norske forretningsbanker. Departementet foreslår at Bankinvesteringsfondets midler også skal kunne anvendes til erverv av nyemitterte aksjer utstedt av selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2, som eier bank. Departementet anser en slik endring nødvendig for å sikre at Bankinvesteringsfondet skal kunne videreføre sine eierposisjoner, ved eventuelle oppkjøp, fusjoner eller endringer av organisasjonsmodell i konsernene hvor bankene inngår.
Bankinvesteringsfondets formål er angitt i lov om Statens Bankinvesteringsfond § 1. Fondets formål er å bidra med ansvarlig kapital til norske banker med utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger. Bankinvesteringsfondet har i sin høringsuttalelse foreslått at lov om Statens Bankinvesteringsfond § 1 endres slik at fondets formål også skal omfatte å bidra med ansvarlig kapital til selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2, som eier bank. Departementet viser til at det ikke er hensikten med forslagene som er omtalt ovenfor å gjøre endringer i fondets formål. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å gjøre endringer i formålsbestemmelsen for at fondet skal kunne erverve nyemitterte aksjer i et morselskap som eier bank, eller sitte med en større eierandel i et slikt selskap enn 10 %. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen endring i formålsbestemmelsen i lov om Statens Bankinvesteringsfond.
Etter lov om Statens Bankinvesteringsfond § 5 annet ledd kan Investeringsfondet stille garanti i forbindelse med norske bankers emisjon av aksjer, grunnfondsbevis og ansvarlig lånekapital. Bankinvesteringsfondet har i høringsuttalelsen foreslått at fondet også skal kunne stille garanti ved emisjoner foretatt av selskaper som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2. Av hensyn til konsekvensen i regelverket, foreslår departementet at det åpnes for at Statens Bankinvesteringsfond skal kunne stille garanti også ved emisjoner foretatt av selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2, som eier bank. Departementet forutsetter at dette i dagens situasjon bare vil være aktuelt overfor selskaper hvor Statens Bankinvesteringsfond eventuelt har eierandeler.
Departementet har bl.a. i Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) s. 39 uttalt at en mener at lov om Statens Banksikringsfond i løpet av relativt kort tid bør oppheves. Finanskomiteens flertall tok departementets merknader vedrørende Statens Banksikringsfond til etterretning, jf. Innst.O.nr.3 (1996-1997) s. 18. Det vises også til omtalen i Nasjonalbudsjettet 1998 s. 99-100. Departementet finner på denne bakgrunn ikke grunn til å foreslå tilsvarende endringer i lov om Statens Banksikringsfond om hvilke aksjer Banksikringsfondet kan erverve, som det som er foreslått for Bankinvesteringsfondet. På denne bakgrunn foreslås det heller ingen endring i lov om Statens Bankinvesteringsfond § 5 første ledd bokstav d) om hvilke aksjer Bankinvesteringsfondet kan erverve fra Banksikringsfondet.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, sluttar seg til framlegget frå
Regjeringa om endring av § 2-2 andre ledd nr. 7 i finansieringsverksemdlova
og § 5 første ledd bokstav a i lov om Statens Bankinvesteringsfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at forslagene er en tilpasning til de eierstrukturendringer som skjer i bank og forsikring, og som gjør at Statens bankinvesteringsfond kan bli tvunget til å selge seg ned hvis ikke lovendringen blir vedtatt. Disse medlemmer mener på et prinsipielt grunnlag et slikt nedsalg er riktig, selv om staten av den grunn kan bli tvunget til å selge på et ugunstig tidspunkt.
Disse medlemmer vil derfor ikke støtte
Regjeringens forslag til endringer i lov om finansieringsvirksomhet § 2-2
annet ledd nr. 7 og lov om Statens bankinvesteringsfond § 5 første ledd
bokstav a.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til tidligere merknader hvor det fremgår at Høyre er imot at Staten skal omfattes av andre unntaksbestemmelser enn private aktører når det gjelder eierskap til våre finansinstitusjoner. Disse medlemmer kan heller ikke se at det foreligger en situasjon som gjør at det nå er nødvendig å utvide unntaket fra eierbegrensningsreglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd til også å omfatte holdingselskap som bl.a. eier bank.
I proposisjonen er det redegjort for finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 om sikkerhet ved lån til tjenestemenn, tillitsvalgte m.v. og for høringsinstansenes merknader til departementets forslag.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å åpne for at statsgarantier, herunder garanti som nevnt i lov om statsforetak § 51 og § 53 skal være godtatt sikkerhet for lån til ansatte og tillitsvalgte m.v. i finansinstitusjoner. Det samme gjelder pant i adkomstdokument til innskuddsbolig, dvs. andelsleiligheter, aksjeleiligheter og obligasjonsleiligheter. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot en slik utvidelse.
Kredittilsynet har foreslått at pant i slike adkomstdokumenter kun skal godtas innenfor 80 % av forsvarlig verdigrunnlag, og for obligasjonsleiligheter begrenset til obligasjonens pålydende. Departementet er enig i at pant i obligasjonsleiligheter bør begrenses til obligasjonens pålydende. Det vises til at slike obligasjoner etter omstendighetene kan forlanges innløst til pålydende verdi. Når det gjelder andre former for adkomstdokumenter til innskuddsbolig, peker Sparebankforeningen i sin høringsuttalelse på at pant i adkomstdokumenter er likestilt med pant i fast eiendom etter kapitaldekningsreglene, noe Sparebankforeningen mener bør gjelde også i forhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Departementet viser til forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak § 5 D som bestemmer at lån med pantsikkerhet i bolig som er eller vil bli bebodd av låntaker eller i bolig som er utleid, innenfor 80 % av forsvarlig verdigrunnlag, risikovektes med 50 %. Det skilles ikke mellom ulike typer av boliger. Departementet antar at det kan være en noe større risiko forbundet med pant i adkomstdokument til bolig, enn pant i fast eiendom.
Departementet antar imidlertid at forskjellen ikke er så stor at den begrunner at pant i slike dokumenter kun skal kunne regnes med med 80 % i forhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-15, når pant i annen fast eiendom etter bestemmelsen ikke er underlagt noen tilsvarende begrensning.
Flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmål om en ytterligere utvidelse av hvilke former for sikkerhet som skal kunne godtas for lån til ansatte og tillitsvalgte m.v. etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd. Kredittilsynet har også i sitt brev av 20. desember 1996 til departementet gitt uttrykk for at det er et behov for en mer omfattende gjennomgang av bestemmelsen. Departementet viser til at Banklovkommisjonen er i ferd med å foreta en bred gjennomgang av regelverket for finansinstitusjoners virksomhet. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å avvente sluttføring av Banklovkommisjonens arbeid på dette området, før en foretar en nærmere gjennomgang av bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Av samme grunn går ikke departementet nå inn for å endre gjeldende kriterier for dispensasjon i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 femte ledd, som foreslått av Sparebankforeningen. Departementet antar imidlertid at det likevel kan være grunn til å likestille kommunal- og fylkeskommunal garanti etter kommuneloven § 51 med statsgaranti. Departementet mener at slik garanti normalt vil være like betryggende som flere av de øvrige formene for sikkerhet som godtas etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-15.
Departementet foreslår for øvrig visse redaksjonelle endringer av finansieringsvirksomhetsloven § 2-15.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
I proposisjonen er det redegjort for bakgrunnen og høringsinstansenes merknader til forslag om endringer i enkelte lover som følge av ombyggingen av den årlige kredittmeldingen.
St.meld. nr. 12 (1997-1998) Kredittmeldinga 1996, var lagt opp i tråd med departementets varslede omlegging av fremtidige kredittmeldinger i Kredittmeldinga 1995. Den institusjonsvise omtale av virksomheten i institusjoner, som tidligere har fremgått av kredittmeldingene, var langt på vei tatt ut. Ettersom årlig omtale fra departementet til Stortinget av virksomheten i Norges Bank, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond anses pålagt ved lov, ble det imidlertid også i Kredittmeldinga 1996 gitt en omtale av virksomheten i disse institusjonene, jf. pkt. 5.6.1.
Departementet foreslår som varslet i Kredittmeldinga 1995 at de aktuelle bestemmelsene i sentralbankloven, lov om Statens Bankinvesteringsfond og lov om Statens Banksikringsfond endres slik at meddelelse fra departementet om virksomheten gis minst en gang hver stortingsperiode, med mindre særlige forhold tilsier hyppigere omtale. Det vises til at ingen høringsinstanser har vært imot departementets forslag.
Norges Bank har vist til at Stortingets tilsyn med rikets pengevesen, jf. Grunnloven § 75 c), vil være ivaretatt på andre måter enn gjennom omtale i Kredittmeldingen. Departementet slutter seg til dette, og viser bl.a. til at Nasjonalbudsjettet og Revidert nasjonalbudsjett vil inneholde omtale av bl.a. penge- og valutapolitikken. Lånefullmaktsproposisjonen (Regjeringens forslag om fullmakt til statlig låneopptak for kommende budsjettår) inneholder omtale av finansiering av staten (inkludert omtale av intervensjonssamarbeidet mellom Norges Bank og sentralbanker i andre land). På bakgrunn av Norges Banks høringsuttalelse understreker departementet også at Norges Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller fortsatt vil bli oversendt Stortinget fra departementet. Det samme gjelder Statens Banksikringsfonds årsregnskap og årsmelding og Statens Bankinvesteringsfonds årsoppgjør. Departementet forutsetter at institusjonene fortsatt utarbeider disse dokumenter innenfor de samme tidsrammer som gjøres i dag, jf. Statistisk sentralbyrås høringsuttalelse. Selv om departementet tar sikte på å oppheve lov om Statens Banksikringsfond, finner departementet det hensiktsmessig at også denne loven endres. Det vises til at Kredittmeldingen 1997 vil bli lagt frem høsten 1998. Den kan således bli lagt frem før et eventuelt forslag om å oppheve lov om Statens Banksikringsfond.
Dersom særlige forhold tilsier det, skal meddelelse fra departementet til Stortinget finne sted oftere enn én gang hver stortingsperiode. Særlige forhold som tilsier omtale kan være f.eks. organisasjonsendringer. Departementet legger til grunn at dette vil være mest aktuelt ved endringer av et visst omfang. Det kan også være aktuelt med en kort redegjørelse om enkelte av de aktuelle institusjonene i de årlige meldingene dersom dette anses nødvendig.
Departementet foreslår etter dette at det tas inn en bestemmelse i sentralbankloven § 28 annet ledd, lov om Statens Banksikringsfond § 8 og lov om Statens Bankinvesteringsfond § 6 første ledd om at meddelelse fra departementet til Stortinget om virksomheten i institusjonene skal finne sted minst en gang hver stortingsperiode og oftere dersom særlige forhold tilsier det.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
I lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) 2-6 første ledd er det fastsatt at « Like med at aksjeeierens egne aksjer regnes i forhold til reglene i § 2-2, § 2-4 og § 2-5 første ledd, de aksjer som eies eller overtas av ... ». Departementet foreslo i høringsnotatet å fjerne det overflødige ordet « at ».
Ved lov av 28. juni 1996 nr. 46 ble finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 endret ved at det ble tilføyet et nytt tredje ledd. Daværende tredje til femte ledd ble fjerde til sjette ledd. Ved en inkurie ble det ikke foretatt korresponderende endringer i lovbestemmelser som viser til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3. Dette gjelder finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 femte og sjette ledd, samt finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7 første ledd bokstav a). Dette medfører at disse bestemmelser viser til feil ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3. Departementet viste i høringsnotatet til at dette medfører behov for å endre de nevnte bestemmelser, slik at henvisningene til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 blir korrekte.
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslagene.
Departementet viser til at de foreslåtte endringer er av ren teknisk karakter. Departementet foreslår at ordet « at » fjernes fra finansieringsvirksomhetsloven § 2-6 første ledd. Departementet foreslår videre at henvisningene i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 femte og sjette ledd, samt finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7 første ledd bokstav a) endres fra finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 tredje ledd til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 fjerde ledd.
Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse pekt på behov for ytterligere en teknisk endring i finansieringsvirksomhetsloven. Kredittilsynet viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 om eierandeler til andre enn norske statsborgere ble opphevet ved lov av 23. desember 1994 nr. 75 , med virkning fra 1. januar 1995. Henvisninger til den opphevede bestemmelse står fortsatt i lovens § 2-2 annet ledd nr. 1 bokstav a) og i § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a). Kreditttilsynet foreslår på denne bakgrunn at disse henvisningene tas ut.
Departementet slutter seg til dette, og foreslår at henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 fjernes fra lovens § 2-2 annet ledd nr. 1 bokstav a) og i § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a). Endringen er av ren teknisk karakter.
Departementet viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a) inneholder en henvisning til § 2a-2 bokstav b) om « blandet konsern ». Henvisningen til bokstav b) om blandet konsern er feil. Riktig henvisning skal være til § 2a-2 bokstav d) om morselskap i finanskonsern. Departementet foreslår å korrigere henvisningen i § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a). Endringen er av én teknisk karakter.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
I lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (banksikringsloven) 1-3 (1) bokstav a) er det brukt betegnelsen « bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken) ». Ved endring av postbankloven ved lov av 22. november 1996 nr. 67 er betegnelsen « bank som eies av staten ved Postverket » endret til « Postbanken BA ». I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn å endre betegnelsen i banksikringsloven § 1-3 (1) bokstav a) til « Postbanken BA ».
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.
Departementet foreslår at betegnelsen « bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken) » i banksikringsloven § 1-3 (1) bokstav a) endres til « Postbanken BA ». Den foreslåtte endring er av ren teknisk karakter.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 44 første ledd bokstav l gir rett til skattemessig fradrag for beløp som forretningsbanker innbetaler til Forretningsbankenes sikringsfond i henhold til lov av 24. mai 1961 om forretningsbanker § 28 første ledd, beløp som sparebanker innbetaler til Sparebankenes sikringsfond i henhold til lov av 24. mai 1961 § 44 første ledd om sparebanker, samt avgift som bank som eies av staten ved Postverket (nå Postbanken BA) innbetaler til staten i henhold til lov om bank som eies av staten ved Postverket § 5-5.
Innbetaling til sikringsfond reguleres nå av lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (banksikringsloven). Både forretningsbanker, sparebanker og Postbanken BA betaler avgift til sikringsfond i medhold av banksikringsloven. Denne avgiftsordningen erstatter ovennevnte ordning om innbetaling i henhold til forretningsbankloven, sparebankloven og lov om bank som eies av Staten ved Postverket. I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn å endre skatteloven § 44 første ledd bokstav l.
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget.
Departementet foreslår å endre skatteloven § 44 første ledd bokstav l, slik at det tas inn en henvisning til den nye banksikringsloven. Samtidig foreslås det å endre betegnelsen « bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken) » til « Postbanken BA ». De foreslåtte endringer er av ren teknisk karakter.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Samandrag
Lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) trådte i kraft 1. desember 1997. Kredittilsynet og Oslo Børs har etter ikrafttredelsen gjort departementet oppmerksom på visse behov for tekniske presiseringer i verdipapirhandelloven.
Departementet foreslår på denne bakgrunn enkelte tekniske endringer i verdipapirhandelloven. Departementet vurderer det slik at de forslag som her fremmes er av en slik karakter at det må anses åpenbart unødvendig å gjennomføre alminnelig høring, jf. utredningsinstruksen pkt. 4.3 jf. pkt. 1.4. Forslagene fremmes på denne bakgrunn uten forutgående høring.
I verdipapirhandelloven § 5-3 første ledd nr. 4 er det gjort unntak fra plikten til å utarbeide prospekt ved tilbud som gjelder « Euroverdipapirer etter nærmere bestemmelse i forskrift ».
Oslo Børs har i brev av 15. desember 1997 til departementet pekt på at bestemmelsen ikke angir hvem som har kompetanse til å fastsette slik forskrift. Oslo Børs viser til at børsen er tillagt ansvaret for prospektkontroll etter verdipapirhandelloven kap. 5 og for øvrig er gitt såvel enkeltvedtaks- som forskriftskompetanse etter loven § 5-3. Oslo Børs anmoder på denne bakgrunn om at departementet ved en passende anledning foreslår et tillegg i lovteksten som gir børsen kompetanse til å fastsette forskrift etter § 5-3 første ledd nr. 4.
Departementet legger til grunn at forskriftskompetansen i nevnte bestemmelse skal ligge hos børsen. Det vises til at kompetansen både til å fastsette forskrift og til å treffe enkeltvedtak, som for øvrig fremgår av § 5-3, er lagt til børsen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det presiseres i § 5-3 første ledd nr. 4 at kompetansen tilligger børsen.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Tillatelse til å yte investeringstjenester kreves ikke der investeringstjenesten bare består i å formidle ordre om verdipapirer og andeler i verdipapirfond til verdipapirforetak med tillatelse fra departementet til å yte investeringstjenester eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, forutsatt at det ikke forestås oppgjør, jf. verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 jf. første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av § 3-2 tredje ledd nr. 3 i den tidligere verdipapirhandellov.
I sin høringsuttalelse til de tidligere nevnte høringsnotater har Kredittilsynet tatt opp spørsmål vedrørende utformingen av verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 i tilknytning til formidling av ordre til utenlandske verdipapirforetak. Kredittilsynet uttaler bl.a.:
| « Slik bestemmelsen er utformet fremgår det ikke klart at unntaket omfatter formidling av ordre til verdipapirforetak som har sin tillatelse til å yte investeringstjenester i andre land innenfor EØS-området og som har meldt grenseoverskridende virksomhet eller filialetablering til Norge, jf. § 7-7. Det er også uklart om bestemmelsen vil omfatte formidling av ordre til verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS-området, som har særskilt tillatelse til å drive virksomhet i Norge, jf. § 7-8. En særregel for formidling av ordre til norske foretak har neppe vært tilsiktet. Det må dessuten antas at en slik regel er i strid med våre EØS-forpliktelser. » |
Kredittilsynet foreslår at ordlyden i § 7-1 tredje ledd nr. 3 endres slik at unntak fra kravet om tillatelse til å yte investeringstjenester knyttes til formidling av ordre til verdipapirforetak med tillatelse til å yte investeringstjenester i Norge i stedet for som i gjeldende regel å knytte unntaket til formidling til foretak som har tillatelse fra departementet.
Departementet viser til at unntaket som fremgår av § 7-1 tredje ledd nr. 3 bygger på unntak i EØS-reglene som svarer til Rdir. 93/22 om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (ISD) art. 2 nr. 2 bokstav g). Det er ingen holdepunkter i forarbeidene for at det har vært meningen å forskjellsbehandle formidlere av ordre til foretak med tillatelse fra departementet og formidlere av ordre til utenlandske foretak som driver virksomhet i medhold av reglene i verdipapirhandelloven § 7-7 og § 7-8. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) pkt. 3.3.4 og Innst.O.nr.48 (1995-1996) pkt. 3.2.4.2. Det antas dessuten at en eventuell slik forskjellsbehandling vil være i strid med Norges EØS-forpliktelser, særlig forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 i tråd med Kredittilsynets forslag. For å gjøre det klart at unntaket gjelder formidling også til foretak som kan yte tjenester i Norge uten tillatelse etter verdipapirhandelloven foreslås det imidlertid at unntaket knyttes til verdipapirforetak med adgang til å yte investeringstjenester i Norge.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Ved lov av 7. juni 1996 nr. 25 ble det i verdipapirhandelloven av 1985 § 7-2 tredje ledd fastsatt at verdipapirforetak i det omfang og på den måten Kredittilsynet bestemmer, skal melde fra om transaksjoner i finansielle instrumenter som er gjenstand for omsetning på et regulert marked innenfor EØS-området og som er foretatt gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet i annen EØS-stat. Formålet med bestemmelsen var gjennomføring av ISD art. 20 om verdipapirforetakenes plikt til å rapportere transaksjoner. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) s. 80-81.
Med hjemmel i nevnte bestemmelse fastsatte Kredittilsynet 26. september 1996 nr. 951 forskrift om verdipapirforetaks meldeplikt om transaksjoner i finansielle instrumenter som er gjenstand for omsetning på regulert marked innenfor EØS-området og som er foretatt gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet i en annen EØS-stat.
Reglene i § 7-2 i verdipapirhandelloven av 1985 ble i stor utstrekning videreført i den nye verdipapirhandelloven av 19. juni 1997 nr. 79. Ved en inkurie ble ikke regelen i § 7-2 tredje ledd foreslått videreført. Dette har medført at forskriften som Kredittilsynet har gitt med hjemmel i bestemmelsen må antas ikke å ha tilstrekkelig hjemmel. Kredittilsynet har imidlertid gitt et generelt pålegg i form av enkeltvedtak med hjemmel i kredittilsynsloven om at rapportering skal skje i henhold til forskriften.
Departementet viser til at det er nødvendig av hensyn til EØS-forpliktelser som svarer til ISD art. 20 at hjemmelsbestemmelsen som tidligere fremgikk av verdipapirhandelloven § 7-2 tredje ledd, gjeninnføres. Departementet foreslår på denne bakgrunn at en bestemmelse tilsvarende tidligere lovs § 7-2 tredje ledd tas inn i verdipapirhandelloven § 12-2 tredje ledd.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.
Etter verdipapirhandelloven § 12-4 første ledd, tredje punktum kan Kredittilsynet gi pålegg om retting dersom et foretaks ledelse eller styre ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som fastsatt i lovens § 7-2 annet og tredje ledd. Lovens § 7-2 gjelder bare for verdipapirforetak.
Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse til de ovenfor nevnte høringsnotater pekt på at også oppgjørssentrals ledelse skal godkjennes, jf. verdipapirhandelloven § 6-1 tredje ledd. Kredittilsynet mener at det neppe er tilsiktet at påleggshjemmelen ikke omfatter oppgjørssentralers ledelse, idet de samme hensyn gjør seg gjeldende. Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at verdipapirhandelloven § 12-4 endres slik at Kredittilsynet gis hjemmel til å gi pålegg om retting også der oppgjørssentrals ledelse ikke oppfyller lovens krav til hederlig vandel og erfaring.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at det bør gis regler som gir Kredittilsynet mulighet til å gripe inn med pålegg dersom kravene etter lovens § 6-1 tredje ledd til hederlig vandel og relevant erfaring hos den som faktisk leder oppgjørsvirksomheten ikke er oppfylt. Departementet bemerker at Kredittilsynet i sitt forslag bruker ordet « ledelse ». Ettersom det bare er den som faktisk leder oppgjørsvirksomheten som skal ha hederlig vandel og relevant erfaring etter verdipapirhandelloven § 6-1, foreslår departementet at påleggshjemmelen begrenses på samme måte.
Departementets forslag har vært forelagt Norsk Opsjonssentral AS, som er den eneste oppgjørssentral som har tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Norsk Opsjonssentral ASA har i brev av 28. april 1998 uttalt at en slutter seg til forslaget og ikke har merknader til den foreslåtte endring.
Komiteen sluttar seg til framlegget frå Regjeringa.