| |
Straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum lyder:
| « Forfølging mot samme person for flere straffbare handlinger eller mot flere personer som medskyldige i samme handling, forenes i én sak, såfremt det lar seg gjøre uten vesentlig forsinkelse eller vanske. » |
Bestemmelsen er bl.a begrunnet i prosessøkonomiske hensyn. Når flere personer er siktet for samme straffbare handling er det dessuten antatt at saken som regel blir best opplyst dersom alles forhold behandles under ett. Bestemmelsen praktiseres i dag bl.a slik at påtalemyndigheten « samler opp » straffbare forhold på siktede for iretteføring i en straffesak.
Departementet stilte i høringsbrevet spørsmål ved om ordlyden i bestemmelsen medfører at saker forenes i for stor grad, og at holdningen hos domstolene og påtalemyndigheten stort sett er at sakene skal forenes, selv om ulempene ved dette er betydelige.
Både allmenpreventive og individualpreventive hensyn taler i en del tilfelle for at saker ikke uten videre bør forenes, ikke minst i saker mot gjengangere. Det ble reist spørsmål ved om formuleringen i bestemmelsen burde endres, slik at det tydeligere fremgår at saker ikke uten videre skal forenes dersom forening vil medføre ulemper av et visst omfang. Dette kan gjøres ved at adgangen til å forene saker gjøres fakultativ (dvs. etter fritt valg) eller ved at formuleringen av vilkårene for når forening skal gjennomføres endres, slik at det fremgår klarere at saker ikke uten videre skal forenes dersom dette vil innebære forsinkelser eller andre ulemper av et visst omfang.
Et stort flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslag om en endring av straffeprosessloven § 13 om forening av straffesaker, og flertallet av disse går inn for at det gis en fakultativ regel. Man mener dette i størst grad vil kunne føre til endring av praksis i forbindelse med forening av straffesaker. De som går inn for en endret formulering av vilkårene, mener at forening av straffesaker fortsatt bør være hovedregelen, og at en fakultativ regel går for langt i retning av å fravike den etablerte praksis.
Departementet viser til at praksis omkring forening av straffesaker i straffeprosessloven § 13 har vist at det ofte tar lang tid før en tiltalt får sine forhold pådømt, og departementet ser det slik at det trengs både en omlegging av rutiner og en lovendring.
Departementet er enig med flertallet av høringsinstansene som går inn for å velge en fakultativ regel med hensyn til om saker skal forenes.
Som en følge av forslaget vil tiltalte tape sin rett til å få flere saker forent. Riksadvokaten har tatt til orde for at spørsmålet om forening bør være gjenstand for kjæremål. En kjæremålsadgang kan være egnet til å forsinke saksbehandlingen, og departementet går derfor ikke inn for dette med mindre det gjelder saker mot flere som er tiltalt for samme forhold. I slike tilfeller bør en avgjørelse om forening kunne påkjæres i samme grad som hittil.
Komiteen viser til at den ved en rekke anledninger de siste årene har understreket viktigheten av at straffesaker blir pådømt raskt. Det har stor betydning både allmennpreventivt og individualpreventivt at en lovbryter raskt får en dom, og at denne eventuelt sones umiddelbart. Særlig er det viktig med en rask reaksjon overfor førstegangsforbrytere og også overfor stadige gjengangere. Komiteen mener at det er et paradoks at gjerningsmannen kan begå stadig nye lovovertredelser mens han venter på at de forrige ugjerningene skal bli ferdig etterforsket og behandlet i rettsapparatet. For ofrene, særlig når det gjelder volds- og sedelighetssaker, er det også ofte en stor påkjenning å måtte vente lenge på at saken blir ferdig behandlet gjennom rettssystemet. Komiteen støtter derfor endringsforslaget.
Komiteen har merket seg at det med dagens lovgivning er adgang til å la være å forene saker. Det skal ikke gjøres dersom det medfører vesentlig forsinkelse eller vanske. Praksis viser imidlertid at saker forenes til tross for at det innebærer store forsinkelser, og til tross for at sakene blir store og uoversiktlige. Dette er svært uheldig kriminalpolitisk. I tillegg blir det ikke lenger prosessøkonomisk lønnsomt å forene sakene, når det innebærer at saken blir for stor og komplisert.
Komiteen forutsetter at det nå reelt legges vekt på om en forening vil medføre vesentlig forsinkelse eller andre vanskeligheter, og at dagens praksis i forhold til dette strammes inn betydelig.
Komiteen mener at det ikke kan tillegges avgjørende vekt at tiltalte skal ha en rett til å få sine saker behandlet samlet. Tiltaltes rettigheter kan ivaretas ved at etterfølgende saker blir behandlet i en etterskuddsdom. Komiteen støtter også at avgjørelse om forening av straffesaker mot samme tiltalte ikke skal kunne påkjæres. Det vil kunne medføre ytterligere forsinkelser i saken.
Komiteen forutsetter også at endringen ikke vil medføre noen stor økning i antall henleggelser, særlig ikke i saker hvor private er rammet av ugjerningen.