| |
Det fremmes i dokumentet følgende
forslag:
I
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:
§ 8-14 nytt annet ledd skal lyde:
Tilsvarende kan det ytes
arbeidsreisetilskott til personer med funksjonshemming og som på grunn av
funksjonshemmingen midlertidig eller varig ikke kan benytte kollektive
transportmidler, der slikt tilbud ikke er tilgjengelig eller
funksjonshemmingen i seg sjøl gjør egentransport umulig.
§ 8-14 annet og tredje ledd blir tredje og fjerde ledd.
Denne lov trer i kraft straks. »
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1998-1999), Utjamningsmeldinga, vedtok å be Regjeringen fremme lovforslag som sikrer funksjonshemmede som ikke kan benytte kollektivtransport, dekning av transportutgifter til arbeidsreiser.
Det vises videre til at det er Regjeringens og Stortingets uttalte politikk at flest mulig skal få mulighet til å forsørge seg ved eget arbeid, og at det har vært et uttalt politisk ønske om at samferdselssektoren skulle ta et større ansvar for å gi et tilbud også til funksjonshemmede. Forslagsstillerne mener imidlertid at dette ikke er fulgt opp med tilstrekkelige midler, og at selv om det er et statssekretærutvalg i arbeid som skal se på den samlede politikken for funksjonshemmede, så vil det gå for lang tid før en løsning på skyssproblemet for funksjonshemmede er på plass. For å få fortgang i saken og følge opp Stortingets enstemmige vedtak mener forslagsstillerne det derfor er behov for å vedta en konkret lovbestemmelse.
Det vises til at det i folketrygdloven § 8-14 er bestemmelser knyttet til midlertidig reisetilskudd istedenfor sykepenger eller rehabiliteringspenger for personer som midlertidig ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeidet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Det gis eksempler på at bestemmelsenes avgrensninger gjør at bl.a personer med cerebral parese og epilepsi faller utenom og således ikke kan komme seg på jobben. Det framholdes at problemet som følger av disse avgrensningene, er kjent, og at det har kommet forslag fra forvaltningen, men at disse ikke er blitt fulgt opp i praksis med forslag til endringer i lovbestemmelsene.
Andre eksisterende stønadsordninger omtales, men etter forslagsstillernes mening er disse utilstrekkelige.
Det vises til at fylkeskommunene og Oslo kommune har ansvaret for transporttjeneste for funksjonshemmede som ikke kan reise med offentlig kommunikasjon, og at dette tilbudet varierer mye. Forslagsstillerne påpeker at i de delene av landet der denne transportordningen gir et tilbud om arbeidsreiser, vil en ny bestemmelse ikke få noen betydning, og at det er i de delene av landet der det er utilstrekkelig tilbud, at en ny lovbestemmelse vil komme til anvendelse.
Det uttales at det ikke er noen uenighet om at hele saksfeltet trenger en helhetlig gjennomgang, og at bestemmelser angående transportordninger for funksjonshemmede må ses i sammenheng og være en del av en totalløsning der mange transportbehov ses samlet. Etter forslagsstillernes mening kan en imidlertid ikke vente på en slik totalgjennomgang før en får på plass en hjemmel som kan gi dekning for transportutgifter til funksjonshemmede slik at de kan ta og beholde fast arbeid.
Forslagsstillerne finner det naturlig å tenke seg et tillegg til folketrygdloven § 8-14 og gi tilsvarende rett til støtte til andre funksjonshemmede som nå gis til dem som midlertidig har sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesapparatet. Det foreslås at gruppen avgrenses til dem som på grunn av funksjonshemmingen midlertidig eller varig ikke kan benytte kollektive transportmidler, der slikt tilbud ikke er tilgjengelig eller funksjonshemmingen i seg sjøl gjør egentransport umulig.