| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Ola T Lånke, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, fra Høyre, Trond Helleland, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, og representanten Inger Stolt-Nielsen, viser til at departementet endelig har lagt frem forslag til nytt regelverk om barnebidrag, etter at dette første gang ble sendt på høring i september 1996.
Komiteen viser til at etter gjeldende rett fastsettes bidraget som hovedregel i prosent av den bidragspliktiges inntekt, uten at det tas hensyn til den faktiske underholdskostnaden for barnet, samvær med barnet eller bidragsmottakers inntekt. Selv om hovedregelen om at bidraget fastsettes som en fast prosentsats av den bidragspliktiges inntekt er enkel, blir bidraget i 90 % av tilfellene likevel fastsatt av det offentlige. Ifølge SSB er 91 % av de bidragspliktige menn, og 93 % av bidragsmottakerne kvinner. De bidragspliktige betaler i snitt bidrag til 1,43 barn.
Komiteen mener at den offentlig administrerte bidragsordningen, i sammenheng med offentlige støtteordninger, må i stedet for å stimulere til konflikt, sette begge foreldrene i stand til å utøve omsorg for sine barn, uavhengig av foreldrenes livssituasjon.
Komiteen understreker behovet for en bidragsmodell som alle parter vil oppleve som rimelig og rettferdig, og som sikrer at begge foreldre deler på omsorgen og oppfostringen av barna så rett og rimelig som mulig. En slik bidragsmodell vil føre til økt betalingsvilje og mindre konflikter mellom foreldrene, noe som i alle fall barna vil profittere på.
Komiteen viser til brev av 23. mai 2001 fra departementet, jf vedlegg 2 hvor § 5 Forskottets størrelse første ledd tredje punktum blir endret, og skal lyde:
« I tilfeller som nevnt i § 3 tredje ledd andre punktum gis alltid fullt forskott, med mindre bortfallsregelen i § 4 tredje ledd kommer til anvendelse. »
Komiteen slutter seg til denne
presiseringen.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget om å endre
skatteloven slik at bidragsmottaker ikke lenger skal skatte av bidraget, og
at bidraget ikke skal kunne trekkes fra i den bidragspliktiges
skattepliktige inntekt. Etter dette flertallets oppfatning innebærer dette
en klar forenkling.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Inger Stolt-Nielsen, har merket seg at grunnprinsippene i forslaget til nye regler har fått bred tilslutning fra høringsinstansene.
Etter dette flertallets oppfatning er dagens regler dårlig tilpasset en tid hvor det er vanlig at begge foreldrene deltar i arbeidslivet og har egen inntekt. Reglene oppmuntrer heller ikke den bidragspliktige, som i de fleste tilfeller er far, til samvær med barnet.
Dette flertallet viser til at samvær i dag ikke har betydning for bidragets størrelse. Konsekvensen av det er at den bidragspliktige gjennom samvær også bidrar til å dekke de løpende underholdskostnadene. For bidragspliktige med dårlig økonomi kan det å klare å betale bidrag gå på bekostning av den økonomiske muligheten til samvær med barnet.
Dette flertallet vil understreke at forsørgelsesplikten for barn i utgangspunktet er et privat anliggende, og at bidrag som hovedregel kan og bør avtales og betales uten at offentlige myndigheter blir trukket inn.
Dette flertallet slutter seg til de prinsipper departementet har satt opp for et regelverk om barnebidrag:
| - | Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne. |
| - | Regelverket skal oppmuntre til fortsatt omsorg fra begge foreldre. |
| - | Det skal legges til rette for private avtaler om bidraget. |
Dette flertallet er enig i at bidragspliktens formål skal være å sikre barnet underholdsmidler der barnet ikke bor sammen med begge foreldre, og at bidragets størrelse bør stå i forhold til barnets behov. I den foreslåtte kostnadsmodellen ivaretas dette ved at bidraget fastsettes med utgangspunkt i hva det faktisk koster å forsørge barnet, og at disse utgiftene til underhold fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter deres inntekter. Bidraget skal prøves mot den bidragspliktiges bidragsevne, og deretter reduseres for utgiftene under avtalt/fastsatt samvær.
Dette flertallet viser til at departementets forslag bygger på et utkast som ble sendt på høring i juni 1999, men at det er foretatt enkelte forenklinger i forhold til dette for å unngå millimeterrettferdighet og et for komplisert regelverk.
Dette flertallet slutter seg til at utgangspunktet for fastsettelsen av bidrag skal være kostnaden ved å gi barnet et rimelig godt underhold, og at SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter legges til grunn for dette, med et tillegg for boutgifter. Underholdskostnaden skal så fordeles mellom foreldrene etter inntekt. For å unngå at bidraget må endres ofte, slutter dette flertallet seg til at det fastsettes fem alternative andeler av underholdskostnaden som den bidragspliktige må dekke (fra 1/6 til 5/6), avhengig av forholdet mellom foreldrenes inntekter. For begge foreldre skal brutto personinntekt pluss netto kapitalinntekt over 10.000 kroner legges til grunn. Den bidragspliktige vil få fradrag i bidraget for avtalt eller offentlig fastsatt samvær med barnet. Dette flertallet slutter seg til at samværet kategoriseres i fire samværsklasser, fra 2-3 netter pr. måned til 14-15 netter pr. måned.
Dette flertallet slutter seg til at folketrygdloven endres slik at mottakere av overgangsstønad beholder hele det fastsatte bidraget, og at reglene om forskottering endres slik at forskotteringsbeløpet reduseres i forhold til bidragsmottakers inntekt.
Dette flertallet viser til at departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å prøve den bidragspliktiges forholdsmessige andel av underholdskostnaden mot betalingsevnen. Dette flertallet slutter seg til dette.
Dette flertallet er enig i at det ikke skal fastsettes et minstebidrag.
Dette flertallet slutter seg til at bidraget skal indeksreguleres årlig, og at de enkelte sjabloner knyttet til underholdskostnaden justeres årlig basert på indeksregulering eller oppdatert statistikk. Sjablonen for forbruksutgifter følger SIFOs årlige justeringer.
Dette flertallet vil understreke at bidrag som hovedregel kan og bør avtales uten at offentlige myndigheter blir involvert. Dette flertallet slutter seg derfor til at det innføres et gebyr for offentlig fastsettelse av bidrag, for å redusere antall saker med offentlig fastsettelse av bidraget samtidig som det vil gi en viss dekning av utgiftene i de tilfeller der bidraget blir fastsatt eller endret av det offentlige.
Dette flertallet ber Regjeringen sørge for at det blir gitt informasjon om de nye reglene med oppfordring om å la disse danne grunnlag for private avtaler om bidrag så snart de er vedtatt. Selv om det vil gå noe tid før reglene kan iverksettes, bør det med henvisning til at nye regler vil tre i kraft oppfordres til å inngå private avtaler med utgangspunkt i disse.
Dette flertallet mener det er nødvendig med en slik helhetlig omlegging av bidragsreglene. Dette gir et mer rettferdig regelverk. Det har i høringsrunden vært bred tilslutning til en ny modell, med nye prinsipper for fastsettelse av bidrag. Det har imidlertid vært ulike synspunkter på de ulike faktorene som legges til grunn for bidragsfastsettelsen og hvilken vekt disse skal gis. Dette flertallet vil ikke se bort i fra at det kan bli nødvendig med enkelte justeringer her, etter at regelverket er prøvd i praksis. Dette flertallet ber departementet vurdere behovet for justeringer etter at regelverket har trådt i kraft og har fått virke en tid.
Dette flertallet viser til at det har vært en lang prosess før et forslag til nye bidragsregler endelig ble lagt frem for Stortinget. Etter dette flertallets oppfatning bør det nye regelverket tre i kraft så snart som mulig. I proposisjonen antydet departementet at det vil ta fire å før de nye reglene kan tre i kraft, fordi Rikstrygdeverket trenger tid til forberedelse. Dette flertallet mener en slik ventetid er uakseptabel, og ser positivt på at departementet og Rikstrygdeverket etter en grundigere vurdering har presentert et alternativ hvor implementering kan skje 1 år og 9 måneder raskere enn forutsatt i proposisjonen, fra 1. oktober 2003. Dette flertallet har merket seg at Pricewaterhouse Coopers har foretatt en uavhengig verifikasjon av Rikstrygdeverkets planer for implementering av det nye bidragsregelverket, og vurdert situasjonen slik at det er få muligheter for raskere implementering uten at dette vil gå på bekostning av kvaliteten i prosjektet, jf vedlegg 1.
Etter dette flertallets mening bør
loven tre i kraft så snart som mulig, og dette flertallet ber om at
departementet sammen med Rikstrygdeverket fortsatt vurderer muligheter for å
sikre raskere implementering.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Inger Stolt-Nielsen, er enig i at bidragspliktige med inntekt over kr 616.000 (550 ganger forskotteringsbeløpet) skal betale tilleggsbidrag hvis bidragsmottaker krever det.
Dette flertallet viser til at det i høringsnotatet ikke ble foreslått satt noen grense for hvor stor del av den bidragspliktiges inntekt som skal kunne gå til å betale bidrag. Dette flertallet mener det er riktig å sette en slik grense, for å unngå en uforholdsmessig stor bidragsbelastning i tilfeller der den bidragspliktiges inntekt er lav og det skal betales bidrag for flere barn. I proposisjonen foreslås det å sette en øvre grense for samlet bidrag til 25 % av bidragspliktiges inntektsgrunnlag.
Dette flertallet viser til at en av målsettingene med de nye reglene er:
« Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimelig som mulig. »
Dette flertallet har merket seg at
bl.a. Aleneforeldreforeningen (AFFO) og NTL har hevdet at enkelte grupper
kan komme dårlig ut med de nye reglene. Det er en målsetting for dette
flertallet at den nye ordningen i best mulig grad ivaretar de som har lavest
inntekter. Dette flertallet ber om at denne problemstillingen blir vurdert
løpende og at eventuelle urimelige utslag blir forsøkt justert.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Inger Stolt-Nielsen viser til at Barne- og familiedepartementet i et høringsbrev i 1996 la fram to alternative modeller for utrekning av barnebidrag:
| 1. | En forbedring av dagens prosentmodell og |
| 2. | En kostnadsmodell. |
Høringsinstansene ga ingen av modellene klart mer støtte enn den andre. Disse medlemmer vil likevel vise til at instanser som Barneombudet, Redd Barna, Likestillingsrådets flertall, Rikstrygdeverket og et flertall av fylkesmennene støttet den gang en forbedret prosentmodell. Høringsbrevet i 1999 la bare kostnadsmodellen til grunn. De fleste høringsinstansene tok dette til etterretning, men flere høringsinstanser, som Barneombudet, Redd Barna, Likestillingsombudet, Offentlige Familievernkontorers Organisasjon og Norsk Institutt for Aldring, Velferd og Oppvekst (NOVA) uttrykte i sine høringsuttalelser at de fremdeles er imot å bruke kostnader som utgangspunkt for bidragsfastsettelse. Disse medlemmer peker på at dette er instanser som representerer solid barnefaglig kompetanse.
Disse medlemmer mener at prosentmodellen i mange tilfeller fungerer godt, men at den har noen svakheter som må forbedres. Disse er:
| - | At det ikke tas nok hensyn til bidragspliktige med lav inntekt og lav bidragsevne. Det må være et mål å sørge for at bidragspliktige skal kunne ha råd til samvær med barna sine, kunne beholde en rimelig del av sin inntekt til eget underhold, og at det skulle kunne være mulig å etablere ny familie. |
| - | At det ikke foretas noen utjevning i de tilfellene der bidragsmottaker har vesentlig bedre råd enn bidragspliktige. |
| - | At mye samvær ikke får konsekvenser for bidraget. |
Disse medlemmer går imot den foreslåtte kostnadsmodellen. Modellen tar, etter disse medlemmers mening ikke i tilstrekkelig grad hensyn til barns beste. Barneombudet sier i sin høringsuttalelse at det å ta utgangspunkt i kostnader medfører at barnet framstilles som « en vare med fastsatt pris ». Disse medlemmer er enig i denne vurderingen. Det tas ikke hensyn til de store variasjonene det er mellom utgifter til barnetilsyn og boutgifter. Statens Institutt for Forbrukerforsknings (SIFO) gjennomsnittlige standardbudsjett for forbruksutgifter er et minstestandardbudsjett. Dette betyr at barnet ikke får ta del i bidragspliktiges levestandard, når bidragspliktige har høy inntekt. Disse medlemmer mener at modellen fører til økende forskjeller mellom barn som bor sammen med sine foreldre, og som kan nyte godt av begge foreldrenes økonomi, og barn av skilte foreldre. Disse medlemmer peker på at det i den foreslåtte modellen er en øvre grense på hva bidragspliktige skal kunne betale, mens det ikke er en øvre grense på hva bidragsmottaker skal kunne betale. Disse medlemmer viser til uttalelsen til flertallet i Likestillingsrådet i 1996:
| « Det er etter vår mening ikke mulig å operere med faste utgifter til barnets underhold. Utgiftene vil utover et minstenivå, variere med foreldrenes inntekt ... Videre vil modellen føre til at en større del av forsørgelsen overføres mor selv når far har høy inntekt. Alt utover en « rimelig » sats betales av mor. Far vil bidra med sin del av et nøkternt forbruk, men en eventuelt høyere levestandard må mor bidra med. Far kan derimot ha en høyere levestandard uten å dele overskuddet med barna. » |
Disse medlemmer vil peke på at bidragspliktige med lav inntekt ikke får noen forbedring i den foreslåtte modellen. En høringsuttalelse fra Norsk Tjenestemannslag, Landsforening 103-Trygdeetaten, viser ut fra berekninger at det er bidragspliktige med høy inntekt som kommer godt ut av den foreslåtte modellen. I mange tilfeller vil de kunne betale vesentlig mindre enn det de gjør i dag. Dette er å fravike prinsippet om at begge foreldre skal yte etter evne.
Disse medlemmer mener at det er viktig at begge foreldre skal kunne ha samvær med barna sine. Disse medlemmer vil likevel peke på den kimen til konflikt ligger i det forhold at ved et « samværsfratrekk » vil bidragsmottaker kunne ha økonomisk interesse av minst mulig samvær, og bidragspliktige kunne ha interesse av størst mulig samvær. Disse medlemmer er bekymret for at økonomiske motiv kan overskygge hensynet til barnets beste når foreldre forhandler om samvær. Systemet kan også føre til rigiditet når barnet blir større og selv vil ha medvirkning på omfang og tidspunkt for samvær. Disse medlemmer er likevel enig i at det er rimelig at samværsforeldre får en « bidragsrabatt » ved betydelig samvær. Disse medlemmer definerer « betydelig samvær » som samvær minst 1/3 av ett år og går inn for at samværsforeldre får en viss « bidragsrabatt » i tråd med dette.
Disse medlemmer vil gå inn for en forbedret prosentmodell. Disse medlemmer støtter at det benyttes en bidragsevnevurdering, der bidragspliktige gis rett til å beholde nøkterne beløp til eget underhold, boutgifter, underhold av egne barn i egen husstand og skatt før endelig bidrag fastsettes. Bidrag kan fastsettes til kr 0 der bidragspliktige overhodet ikke har bidragsevne. I disse tilfellene må det offentlige sikre barnet en minimumssats ved fortsatt utbetaling av forskotteringsbeløpet. Disse medlemmer mener at bidrag kan fastsettes etter skjønn når bidragsmottaker tjener over 6G og bidragspliktiges inntekt er minst 30 % lavere enn bidragsmottakers.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringa arbeide videre med dagens prosentmodell som grunnlag ved utrekning av barnebidrag. Følgende prinsipp legges til grunn:
| - | Betydelig omfang av samvær gir rett til nedsetting av bidraget. |
| - | Når bidragsmottaker tjener vesentlig bedre enn bidragspliktig, eller bidragspliktig har lav bidragsevne, kan bidrag utregnes etter skjønn ved at det tas hensyn til bidragspliktiges bidragsevne.» |
Disse medlemmer vil gå imot at det
innføres en gebyrordning for fastsetting og endring av bidrag. Dette er
etter disse medlemmers mening en ekstraskatt for foreldre som har et høyt
konfliktnivå og som kan trenge hjelp fra en nøytral instans. Det å ha en
nøytral instans som fastsetter bidrag når dette er umulig for partene selv,
vil være av betydning for barns beste. Størrelsen av bidraget blir da ikke
et konfliktområde og fokus kan settes på arbeidet med å finne gode løsninger
for samarbeid.
Lov om barn og foreldre:
Disse medlemmer vil stemme imot § 54 annet ledd tredje punktum.
Disse medlemmer vil stemme imot § 54 a
første ledd første punktum.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« I lov om barn og foreldre skal § 54 a første ledd tredje punktum lyde:
Tilskotet skal som hovudregel
reduserast for skriftleg eller offentleg fastsett samvær, der dette samværet
er av eit vesentleg omfang. »
Disse medlemmer vil gå imot
behovsprøving av utbetaling av forskotteringsbeløpet i de tilfellene der
bidragspliktig ikke kan eller vil betale bidrag.
Lov bidragsforskott:
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« I lov om bidragsforskott skal § 1 lyde:
Formålet med bidragsforskott er å
sikre at barn her får utbetalt et visst minsteunderholdsbidrag fra det
offentlige hver måned. »
Disse medlemmer vil stemme imot § 4 nytt tredje ledd.
Disse medlemmer vil stemme imot § 5 første ledd annet punktum og annet og tredje ledd.
Disse medlemmer er enig i forslaget om at koplingen mellom overgangsstønad for enslige forsørgere og bidrag fjernes.
Disse medlemmer mener det må iverksettes et lavterskeltilbud der familier i krise som følge av samlivsbrudd kan få et helhetlig og lett tilgjengelig hjelpetilbud. Hjelpetilbudet skal kunne være alt fra mekling i forhold til samværsavtaler til økonomisk rådgiving i forhold til bidragsregelverket. Dette vil kunne hjelpe foreldrene til bedre å kunne se hva som er barnets beste og vil kunne stimulere til mer deling av omsorgen, der det er til barnets beste.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringa ta
initiativet til et lavterskeltilbud der familier i krise som følge av
samlivsbrudd, kan få økonomisk rådgiving og veiledning i forhold til
konflikthåndtering. »
Disse medlemmer er enig i at reiseutgifter ved samvær i utgangspunktet skal kunne deles i forhold til foreldrenes inntekt. Disse medlemmer vil peke på at høge reiseutgifter kan hindre samvær dersom foreldrene har lav inntekt. Disse medlemmer mener derfor det bør vurderes å innføre en behovsprøvet støtteordning til reiseutgifter for de barna hvis begge foreldre har lav inntekt og økonomien er et hinder i forhold til samvær.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er tilfreds med at det etter ti års debatt omkring nye bidragsregler endelig er fremlagt forslag til nye regler. Disse medlemmer vil i denne sammenhengen minne om at de fire siste regjeringer har signalisert at forslag om nye bidragsregler skulle komme til Stortinget. Disse medlemmer vil også minne om at det fremlagte forslaget innbefatter stort sett endringer i samsvar med Fremskrittspartiets forslag fra 1996 ( Dok.nr.8:67 (1995-1996) og Dok.nr.8:46 (1998-1999)) som ble behandlet og nedstemt i Stortinget i februar 2001.
Disse medlemmer mener dagens bidragsordning i samvirke med barneloven fører til at det økonomiske vinningsaspektet stimulerer til en kamp om « hvem som får barna » etter samlivsbrudd. Dette er et offentlig sanksjonert og strukturelt overgrep mot barn og familier, og det strider klart mot internasjonale konvensjoner om familie og barn ratifisert av Norge.
En ny bidragsordning må gi begge skikkede foreldre samme mulighet til å skape et likeverdig hjem og likeverdige oppvekstvilkår for barna. Deres faktiske omsorgsutgifter må fordeles i henhold til deres faktiske utøvelse av omsorg og i forhold til skattelovgivningen. Alle faktiske utgifter, som reiseutgifter for samvær/omsorg og alle offentlige støtteordninger må innrettes slik at de støtter begge foreldres mulighet til å utøve en normal foreldrerolle. Bidragsmodellen må derfor basere seg på grunntanken om begge foreldre som likeverdige, med felles ansvar for omsorgen og oppfostringen av barna. Dette krever at en tar hensyn både til inntekter og til utgifter i forbindelse med begge foreldrenes likeverdige omsorg for barna.
Disse medlemmer mener at det er uttrykt gode intensjoner med det framlagte barnebidragsforslaget, men er noe usikre på om de gode intensjonene vil bli møtt i praksis slik Ot.prp.nr.43 (2000-2001) er utformet.
Disse medlemmer er bekymret over den manglende likeverdstankegangen som ligger til grunn for utformingen av den foreliggende proposisjonen, ved at bidragsnivået i stor grad styres av hvem som får tildelt barnets faste bosted, og ikke ut fra den faktiske omsorgen som begge foreldre yter for barnet. Det er påfallende at departementet i sin saksutgreiing ikke har vært villig til å gå inn på diskusjonen om ved hvilket samværsnivå barnet utløser økte husholdskostnader også hos samværsforeldre.
Disse medlemmer påpeker behovet for at faktisk omsorg i større grad likestilles med økonomisk bidrag. Disse medlemmer er bekymret over at Ot.prp.nr.43 (2000-2001) underkjenner hvordan foreldre innretter seg etter samlivsbrudd og faktisk lever, ved at barnas kostnader til bolig, klær, fritidsutstyr og aktiviteter hos samværsforeldre systematisk underkjennes og nedvurderes. Disse medlemmer påpeker det urimelige i at proposisjonen er bygd opp rundt en tankegang om at bostedsforelderen alene dekker utgiftene til klær, fritidsutstyr og større fritidsaktiviteter, og at denne tankegangen også gjelder selv der foreldrene praktiserer utvidet samvær (opp til 50 % av tiden). Disse medlemmer påpeker at det er til barnas beste at foreldrene kan skape to mest mulig fullverdige hjem til barna sine, og at det er god barneomsorg også når en samværsmor kjøper fotballsko til sønnen eller når en samværsfar betaler ridetimer til sin datter.
Under dagens bidragsordning utløses
gjensidig bidragsplikt når barnet er minst 5 måneder i året hos
samværsforeldre. Disse medlemmer vil påpeke det urimelige i at det i
Ot.prp.nr.43
(2000-2001) er lagt opp til at det er bestemmelsesretten over barnet og ikke
faktisk omsorg som styrer bidragsnivået, jf at det i proposisjonen på side
41 presiseres at
| «
... det avgjørende skille mellom delt bosted og utvidet samvær refererer seg
ikke til tid, men til avgjørelsesmyndighet. Ved utvidet samvær bor barnet fast
sammen med den ene av foreldrene. » |
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen foreta en grundig vurdering av bestemmelsen om delt bosted når barneloven kommer til revisjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å foreta en grundig vurdering av bestemmelsene om delt bosted når barneloven revideres. »
Disse medlemmer viser til at det kreves i dag et stort apparat, med store offentlige utgifter, for å drive saksbehandling og innkreving av barnebidrag.
Det er i dagens barnelovsystem den bidragspliktige som må ta oppgaven med å ivareta barnas rettssikkerhet. Ved dagens bidragsordning uttrykker staten at barnas rett til medomsorg (samvær) kun er et privat anliggende, mens den samme ordning legger sterke føringer mot utøvelsen av medomsorg. Denne politikken er selvmotsigende, og sikrer bare den ene foreldres økonomi. Barnas behov blir underkjent. Staten må derfor prioritere barnas rett til to likeverdige foreldre høyere enn sikring bare av den ene av foreldrenes økonomi.
Disse medlemmer mener det offentlige faktisk vil få en gevinst ved at bidragsordningene baseres på felles omsorg, hvor foreldrene selv deler på utgiftene, og avlaster hverandre slik at de kan delta i arbeid og utdanning. Ut fra tallmaterialet i velferdsmeldingens sider 123-125 (St.meld. nr. 35 (1994-1995)) antar vi den årlige offentlige innsparingen vil kunne ligge i størrelsesorden 500 mill. kroner.
Disse medlemmer mener den foreslåtte kostnadsmodellen best møter barnas krav til likeverdig omsorg fra to foreldre. Videre støtter kostnadsmodellen åpenbart best opp under Regjeringens arbeidslinje som omtalt i St.meld. nr. 35 (1994-1995) (Velferdsmeldingen). En likeverdig behandling av foreldrene også i økonomisk sammenheng vil bedre samarbeidet mellom foreldrene. Dette vil igjen gi lykkeligere barn, med en bevislig bedre sosial, emosjonell og intellektuell utvikling. Forslaget stimulerer også foreldrene til å bo i nærheten av hverandre, fordi reiseutgiftene er foreslått delt mellom foreldrene, disse medlemmer støtter en slik tankegang. Disse medlemmer vil allikevel be Regjeringen finne alternative løsninger for inndriving av slike kostnader, der hvor konflikter hindrer dette. En lettere tilgang på begge foreldrene vil helt klart være positivt for barna.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge frem for Stortinget flere alternative modeller for innkreving av reisekostnader for reiser mellom foreldrenes hjem. »
Disse medlemmer registrerer at samværsboikott/omsorgssabotasje forekommer i 20-40 % av « barnefordelingene » etter samlivsbrudd. Ved samværs-/omsorgssabotasje mener disse medlemmer at bør vurderes hvorvidt bidraget kan benyttes som en sanksjonsmulighet. En slik ordning vil føre til et større press på begge foreldre til å opptre i tråd med barnas beste og sikre barnas rett til to foreldre. Disse medlemmer viser til Dok.nr.8:44 (1999-2000) når det gjelder dette problemkomplekset, og hvor disse medlemmer foreslo at samværssabotasje måtte føre til tap av samvær.
Der hvor det ikke foreligger skriftlig
samværsavtale bør bidraget fastsettes som ved vanlig samvær etter
barnelovens bestemmelser. Uansett er det helt urimelig at en bidragspliktig
skal være pålagt å betale bidrag når samværet/omsorgen blir boikottet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« I lov om barn og foreldre skal § 54 første og andre ledd lyde:
Foreldra skal gjere avtale om fostringstilskot til barnet.
Der kor dei ikkje vert samde blir
fostringstilskotet fastsett som om barnet har delt bustad. »
Disse medlemmer mener at ved å stimulere til barnas likeverdige samvær fra begge foreldre vil en også hindre at en av foreldrene blir tilsidesatt og ikke orker å kjempe videre for kontakten med sine barn. Dette er et vesentlig tap for barna. En positiv utvikling her vil også redusere antallet foreldre som etter en stund ikke stiller opp for barna. Foreldre som ikke utøver samvær/omsorg må betale et høyere bidrag enn de foreldre som stiller opp.
Disse medlemmer peker på at forslaget vil sørge for at foreldre som stiller opp slipper å betale dobbelt som de gjør i dag (både bidrag og utgifter til eget samvær), da en skal ta hensyn til kostnadene ved å ha barn og til de faktiske samværs-/omsorgsdager. En slik bidragsordning, med utgangspunkt i de faktiske utgiftene til barna, vil føre til en bedre betalingsvilje hos begge foreldrene. Økt betalingsvilje og mindre økonomisk overskudd for bidragsmottaker vil føre til flere private avtaler, og også til mindre administrasjonskostnader for staten. Disse medlemmer registrerer imidlertid at forslaget kun tar bidragsmottakers boutgifter med i beregningsgrunnlaget, disse medlemmer støtter ikke dette, men mener at enten bør begge parters boutgifter legges til eller så bør boutgifter ikke være en del av beregningsgrunnlaget. Disse medlemmer forventer at begge foreldres bokostnader dekkes av den enkelte og dermed tas ut av beregningsgrunnlaget.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å ikke
regne med bidragsmottakers bokostnader i beregningsnøkkelen for beregning av
barnebidrag. »
Disse medlemmer viser videre til at bidraget som fastsettes, ikke skal være gjenstand for skattefradrag på bidragspliktiges hånd og skal følgelig heller ikke være gjenstand for beskatning på mottagers hånd. Dette fordi ordningen konsentrerer seg om faktiske utgifter og ikke skal være et skjult ektefellebidrag slik som dagens ordning. Disse medlemmer vil allikevel gjøre oppmerksom på at dette i mange tilfeller bidrar til at bidragets størrelse vil øke. Disse medlemmer ønsker i utgangspunktet at bidraget skal fastsettes utfra netto lønn. Men da dette kan virke noe byråkratisk, mener disse medlemmer primært at fradragsretten videreføres inntil videre.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere/utrede konsekvenser ved at skattefradraget opprettholdes på bidragsyters hånd, og ikke skattlegges på mottakers hånd. »
Videre vil disse medlemmer peke på at maksbidraget vil øke hvis skattefradraget forsvinner, disse medlemmer vil derfor foreslå at maksbidraget kompenseres hvis skattefradraget forsvinner. Disse medlemmer vil videre ikke støtte Regjeringens forslag om ekstrabidrag for de som måtte ha høye inntekter, dette bryter direkte med kostnadsmodellens intensjoner.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å ta ut § 12 i utkast til forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot. »
Et annet viktig moment som disse medlemmer vil påpeke er at forslaget innebærer en bidragsordning som tar hensyn til det aktuelle antall samværsdager som samtidig vil gi begge foreldre et incitament til å ta aktiv del i omsorgen og gi begge foreldrene råd til å påkoste bolig, klær, ferie og leker til barna. Det er en realitet at mange bidragspliktige ikke har råd til å kjøpe klær og leker til sine barn, og dette oppleves selvfølgelig som en veldig vond situasjon. En bidragsordning slik som foreslått, som tar utgangspunkt i de faktiske utgiftene vil derfor sikre at langt flere barn vil oppleve foreldrene som likeverdige, noe disse medlemmer mener er meget viktig.
Disse medlemmer er av den oppfatning at når hele 90 % av barna i dag lever med mor som hovedforsørger så er dette ikke til det beste for barna. Alle ønsker at fedre skal bringes sterkere inn i barns hverdag. Forslaget vil føre til at dette kan oppfylles, da økonomien ikke blir en kamparena. Bidragsordningen må da ta hensyn til samværs-/omsorgsdager, faktiske utgifter og lønn. I dag er det slik at bidraget må betales selv når hovedomsorgsforelderen har mange ganger høyere lønn enn den bidragspliktige.
Økonomisk likeverdige foreldre gir også likhet for loven for barna. Svært mange bidragspliktige har på grunn av bidragsbelastningen dårlig råd, uten at de kvalifiserer for fri rettshjelp. De har derfor ikke råd til å betale nødvendige utgifter i forbindelse med rettslig løsning av problemer omkring barnas rett til likeverdig samvær/omsorg fra begge sine foreldre. Dette gjør barna rettsløse med hensyn til å få bedre kontakt med begge foreldre, da problemet samværs-/omsorgssabotasje i dagens barnelovsystem må utfordres rettslig.
Forutsetningen for å motta statlige stønader må ikke være at den ene forelderen har daglig omsorg og at den andre av foreldrene har minst mulig samvær med barna, da dette fører til brutte avtaler og et høyt konfliktnivå. Derfor finner disse medlemmer det riktig slik at refusjonsordningene i forbindelse med overgangsstønaden fjernes. Det vil fremme private avtaler, og hindre at staten har egeninteresse av å få bidraget innkrevd.
Disse medlemmer mener i tillegg at
private avtaler ei heller skal kunne overprøves av staten ved
forvaltningsvedtak slik det blir gjort i dag gjennom trygdekontor og
innkrevingssentral. Foreldre må være enige om en endring, eller endringer
må kunne fastsettes av fylkesmann/domstol hvis private avtaler ikke lenger
er ønskelig. Forvaltningsmakten - som ofte synes å bli utøvd ut fra den
enkelte saksbehandlers private skjønn - er i dag en alvorlig trussel mot
rettssikkerheten for den utvidete familien, ikke minst for barna.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« I lov om barn og foreldre skal § 54 tredje ledd lyde:
Dersom foreldra ikkje blir samde om
fostringstilskotet skal saka avgjerast av domstolen. »
Disse medlemmer mener det er viktig å redusere de administrative utgiftene og bidragsgjelden, noe som også er en målsetning for Regjeringen. Dette vil sannsynligvis også bli et resultat ved dette forslaget, gjennom en større betalingsvilje og umuliggjøring av administrativ overprøving av private avtaler. Ved å ta utgangspunkt i de faktiske utgiftene ved å ha barn vil en synliggjøre at bidraget er ment å dekke kostnadene ved å ha barn, framfor å være en inntektsoverføring mellom foreldre. En slik synliggjøring av formålet med bidraget vil øke betalingsviljen og redusere motivasjonen for å kreve bidraget innkrevd gjennom Trygdeetatens Innkrevingssentral. Disse medlemmer vil også peke på at Regjeringen ikke har lagt til grunn noen « stordriftsfordel ». Her vil disse medlemmer vise til SIFOs beregninger som viser klare besparelser fra fjerde familiemedlem. Disse medlemmer foreslår derfor at SIFOs prinsipper for stordriftsfordeler legges til grunn for beregning av bidraget.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge SIFOs « stordriftsfordeler » til grunn for beregningsgrunnlaget av bidraget. »