| |
På rådsmøte den 18. februar 2003 vedtok EUs Råd forordning (EF) nr. 343/2003 om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat av en borger av et tredjeland, den såkalte Dublin II-forordningen. Forordningen utgjør en videreutvikling av Dublinkonvensjonen som den vil erstatte. EU-statene vil anvende forordningen på asylsøknader fremlagt fra og med 1. september 2003.
Avtalen med EU om Norges tilknytning til Dublin-regelverket legger opp til at Norge kan slutte seg til Dublin II-forordningen. EUs Råd vedtar nye regler med bindende virkning for medlemsstatene. Norge skal på eget grunnlag avgjøre om man fra norsk side kan godta innholdet av rettsakten. Det er fremmet en stortingsproposisjon der Stortinget er bedt om å gi sitt samtykke til at Norge godkjenner Dublin II-forordningen, jf St.prp. nr. 57 (2002-2003).
Godtakelse av Dublin II-forordningen vil medføre behov for endringer i utlendingsloven der denne viser til Dublinkonvensjonen, jf utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e og § 34a første ledd. Endringer i utlendingsloven utover dette er ikke påkrevd, da de endringer som følger av Dublin II-forordningen ikke er i strid med eksisterende lov.
I proposisjonen er det nærmere redegjort for innholdet i Dublinkonvensjonen og Dublin II-forordningen.
I proposisjonen vises det til at Dublin II-forordningen bygger på de samme prinsipper som Dublinkonvensjonen. Ansvaret for behandlingen av en asylsøknad ligger fortsatt på den stat som har spilt den største rollen ved asylsøkerens innreise eller opphold på medlemsstatenes område.
De viktigste endringene i Dublin II-forordningen i forhold til Dublin-konvensjonen, er at tidsfristene i flere tilfeller er kortet ned, samt at det er lagt inn tidsfrister hvor det tidligere ikke gjaldt noen. Videre er sanksjonene skjerpet; det å ikke overholde en tidsfrist er nå likestilt med aksept av ansvar. Dette bidrar til at man raskere kan komme i gang med realitetsbehandlingen av søknadene, hvilket medfører at asylsøkernes stilling er styrket.
Et annet viktig punkt som er endret, er at hensynet til familiens enhet er bedre ivaretatt, bl.a ved at forordningen sikrer sammenføring av familiemedlemmer under saksbehandling. Enn videre styrker forordningen enslige mindreårige asylsøkeres stilling. Dersom søker er enslig mindreårig, er den staten ansvarlig for søknaden hvor et familiemedlem har lovlig opphold, forutsatt at søkeren selv ønsker overføring.
I høringsbrev av 21. mars 2003 foreslo departementet endringer i utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e og § 34a første ledd første punktum. I alt 26 høringsinstanser har kommet med høringsuttalelser til forslaget. Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslagene til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften.
Samlet sett anslås Dublin II-forordningen å innebære en reduksjon i saksbehandlingstiden på 14 uker, fordelt med 12 uker for forundersøkelser og 2 uker for tilbaketakelsesanmodninger. Dette vil gi tilsvarende redusert oppholdstid i mottak for asylsøkeren og på sikt en innsparing i statens utgifter til drift av asylmottak på i overkant av 90 mill. kroner på årsbasis. Når det gjelder selve overføringen av asylsøkere mellom medlemsstatene, er fristene forlenget fra 1 måned til 6 måneder, dog er målet fortsatt at dette skal skje så snart som mulig. Det er innført en ny regel om ansvarsoverføring dersom fristen oversittes. I praksis tar det i dag i gjennomsnitt 6 måneder før uttransportering fra Norge gjennomføres.
Totalt anslås merutgiftene ved Dublin II-forordningen i 2003 til 5 mill. kroner. Med innsparingene i statens utgifter til drift av asylmottak vil Dublin II-forordningen totalt sett føre til reduserte utgifter for staten.