| |
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, frå Høgre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, frå Framstegspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, frå Kristeleg Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og frå Senterpartiet, leiaren Magnhild Meltveit Kleppa, viser til proposisjonen som inneheld forslag om lov om endringer i lov 24. juni 1988 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingslova).
Komiteen viser vidare til at Noreg deltek i det europeiske Dublin-samarbeidet, som regulerer kva stat som er ansvarleg for å handsama ein asylsøknad som vert framlagt i Noreg, Island eller EU. Komiteen har merka seg at det er gjort endringar i Dublin-samarbeidet som følgje av at Dublin-konvensjonen vil verta erstatta av Dublin II-forordninga, noko som blant anna inneber at sanksjonane overfor statane vert innskjerpa.
Komiteen viser til at Regjeringa foreslår at utlendingslova vert endra slik at vi kan forsetja å delta i Dublin-samarbeidet etter det same regelverket som EU-statane. Dei reelle endringane i lova vil blant anna medføra at fristane landa imellom for å koma fram til kven som skal ha ansvaret for ein asylsøkjar og søknaden, no vil verta skjerpa.
Komiteen har merka seg at det å ikkje overhalda tidsfristar innafor dei viktigaste områda i forordinga, no er likestilt med aksept av ansvar.
Komiteen vil understreka at endringane
vil betre ivareta omsynet til familien gjennom å styrke samanføring av
familiemedlemer under sakshandsaminga. Vidare er komiteen tilfreds med at
forordninga også styrker einslege mindreårige asylsøkjarar si stilling ved
at ansvarsfordelinga landa imellom er klart definert i lovforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, legger avgjørende vekt på at Norge skal føre en
flyktningepolitikk som kan sikre at asylretten er reell og at asylsøkernes
behov for beskyttelse blir ivaretatt på en akseptabel måte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i den forbindelse til at det fra flere hold er reist kritikk mot noen av EU-landenes nåværende flyktningepolitikk og at disse medlemmer har motsatt seg at norske myndigheter har sendt asylsøkere fra Tsjetsjenia med gresk visum til Hellas.
Disse medlemmer vil påpeke at den korte høringsfristen har gjort at mange høringsinstanser ikke har uttalt seg om innholdet i saken og disse medlemmer finner derfor ikke grunnlag for å hevde, slik Regjeringen skriver i proposisjonen, at høringsinstansene ikke har hatt merknader til saken.
Disse medlemmer vil vise til høringsuttalelse fra NOAS, der de skriver:
| « På generelt grunnlag finner vi det imidlertid viktig å fremheve (jf forordningens fortekst, punkt 2) at både UNHCR og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (T. I. mot Storbritannia) har stadfestet at en overføring i henhold til Dublinkonvensjonen, heretter forordningen, kan utgjøre et brudd på prinsippet om non-refoulement, jfr. UNHCR: |
| « The disparity of national standards in these key areas challenges many of the assumptions on which the Dublin Convention is implicitly based. In practice, the use by a Member State of its discretionary power under Article 3(4) may, in some cases, provide the only effective safeguard against indirect refoulement or against denial of access to the benefits of the 1951 Convention. » (Revisiting the Dublin Convention, UNHCR Genève, januar 2002). |
| I
de saker/for de grupper hvor norske myndigheter anser at det kan foreligge et
krav på vern etter utlendingsloven § 15, og hvor norske myndigheters vurdering
av beskyttelsesbehovet i denne forbindelse avviker med en viss klarhet fra det
eventuelle mottagerlandets vurdering, vil det etter vår forståelse være påkrevd
at norske myndigheter benytter sin adgang til å ta søknaden til realitetsbehandling,
jf forordningens artikkel 3 (2). » |
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at departementets svar er at prinsippet om at ingen
blir sendt tilbake dersom de risikerer forfølgelse, prinsippet om
« non-refoulement », slås uttrykkelig fast i forordningens fortale. Alle
medlemsstatene har for øvrig tiltrådt FNs flyktningkonvensjon av 1951 og
tilleggsprotokollen av 1967 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
av 1950.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at norske myndigheter på selvstendig grunnlag har ansvar for å forsikre seg om at landene faktisk overholder sine forpliktelser også i praksis og at tilbakesendelse ikke skjer når det er tvil om et lands praksis.