| |
Departementet foreslår å videreføre dagens organisering av de statlige institusjonene som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Departementet foreslår imidlertid enkelte justeringer i loven for å legge til rette for at styret kan konsentrere seg om sitt overordnede strategiske ansvar.
Departementet peker på at universiteter og høyskoler står overfor store utfordringer i årene som kommer. Utfordringene er knyttet til kvalitet i utdanning og forskning, til relevans i forhold til samfunns- og næringsliv, til internasjonalisering og til konkurranse - om studenter, om lærere og forskere, og om midler. Departementet mener dagens modell for øverste ledelse ved statlige universiteter og høyskoler er lite robust i møte med de utfordringer institusjonene står overfor. I tillegg gir den uklare ansvarsforhold internt ved institusjonen og mellom institusjonene og departementet. For å styrke de statlige institusjonenes strategiske handlekraft og legge til rette for klarere ansvarsforhold fremmer departementet forslag om enhetlig ledelse og ekstern styreleder. Det legges til rette for mer helhetlig styring i faglige og administrative spørsmål ved at rektor får ansvar og fullmakter som daglig leder.
Departementet ser forslaget om å innføre ekstern leder av styret som en naturlig konsekvens av forslaget om enhetlig ledelse, og er motivert av ønsket om å styrke styrets stilling som strategisk organ, samt av behovet for en klar styringslinje fra departementet. Dagens modell for sammensetning av styret foreslås videreført, men slik at rektor og prorektors plass i styret erstattes av medlemmer valgt blant de vitenskapelig ansatte.
Samtidig foreslår departementet at styret selv skal avgjøre om rektor skal rekrutteres ved valg eller gjennom ansettelse. Departementet mener at dette valget best gjøres av institusjonene selv, og at dette innebærer en ytterligere myndiggjøring av den enkelte institusjon. Forslaget bringer ledelses- og styringsstrukturen ved statlige universiteter og høyskoler nærmere de strukturer en finner ved internasjonalt ledende institusjoner. Departementet vil samtidig understreke at et kjennetegn ved internasjonalt ledende institusjoner er at rektor rekrutteres gjennom meget grundige prosesser der bl.a ansatte involveres tungt for å finne fram til den beste kandidaten.
Departementet foreslår samtidig å lovfeste hjemmel for Kongen i statsråd til å avsette styret dersom det ved sine disposisjoner setter institusjonens videre virksomhet i fare.
Komiteens flertall , alle unntatt
medlemmet fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen, er
tilfreds med at statlige universiteter og høyskoler skal videreføres som
forvaltningsorganer med særskilte fullmakter.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen mener statlige utdanningsinstitusjoner bør organiseres og styres som selvstyrte enheter. Disse medlemmer mener derfor at statlige utdanningsinstitusjoner bør organiseres som egne rettssubjekt. Disse medlemmer støtter ikke forslaget fra Ryssdalutvalget om å bruke formen selveiende institusjoner, men mener at en ordning med særlovselskaper bør velges. Organisering gjennom særlovselskaper vil sikre institusjonenes selvstyre på en god og avklarende måte. Disse medlemmer understreker at for Fremskrittspartiet er selvstyre et viktig prinsipp som sikrer institusjonene strategisk frihet i forhold til mål og utfordringer, særlig sett på bakgrunn av de mål og utfordringer som Kvalitetsreformen gir sektoren. Disse medlemmer viser til at for Fremskrittspartiet er mål og målstyring samt evaluering av kvalitet viktigste oppgaver for offentlig myndighet også som eier. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det ikke er nødvendig og heller ikke ønskelig at en bestemt ledelsesmodell fastlegges i lovteksten. Disse medlemmer har merket seg sterk motstand hos de offentlige institusjonene mot endring i tilknytningsform og med ulike begrunnelser. Disse medlemmer har merket seg at institusjonenes fullmakter er blitt utvidet i forbindelse med Kvalitetsreformen og at det fortsatt er betydelige utfordringer knyttet til gjennomføringen av denne reformen. Innføring av ny tilknytningsform fremstår derfor ikke som riktig ressursbruk eller en avgjørende viktig prioritering i dagens situasjon. Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen heller ikke har fremmet forslag om endring i tilknytningsform, men viderefører dagens ordning der institusjonene er forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Disse medlemmer slutter seg til forslaget. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen på et senere tidspunkt tar opp spørsmålet om endret tilknytningsform til staten.
Disse medlemmer har merket seg at
spørsmål tilknyttet byggforvaltning er omtalt i innstillingen i forbindelse
med Ryssdalutvalgets forslag om endret tilknytningsform. Disse medlemmer
har merket seg at egne lovbestemmelser om eiendomsforvaltning er videreført
i lovforslagets kapittel 12. Disse medlemmer peker på at gode og
formålstjenlige lokaler er en av hovedpilarene i Kvalitetsreformen. Et
velfungerende system for eiendomsforvaltning bør omfatte etterspørsel-,
tilbuds- og finansieringsforhold samt prosjektbehandling. Disse medlemmer
har lenge pekt på at dagens system for eiendomsforvaltning verken er
avklarende eller velfungerende, og har merket seg at departementet også
langt på vei gir uttrykk for en slik oppfatning. Disse medlemmer har merket
seg at departementet gir signaler om at eiendomsforvaltningen i sektoren vil
bli gjennomgått, men ønsker en tydeligere og mer forpliktende oppfølging.
Disse medlemmer viser til lokalenes betydning som instrument i
Kvalitetsreformen. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om eiendomsforvaltning i universitets- og høyskolesektoren. »
Komiteen merker seg at departementet foreslår en ny obligatorisk hovedmodell for ledelsesstruktur ved de statlige universiteter og høyskoler, hvor rektor skal være daglig leder ved institusjonen og der departementet skal utpeke ekstern styreleder.
Komiteen viser til behandlingen av Ot.prp.nr.40 (2001-2002), der en enstemmig komité gikk inn for en hovedmodell for styringsstruktur med valgt rektor som styreleder og et styre hvor ingen grupperinger hadde flertall alene. Det ble samtidig gitt mulighet til å ansette rektor og fortsatt mulighet til eksternt styreflertall.
Komiteen viser for øvrig til at institusjonene i forbindelse med loven av 2002 har fått større økonomisk, faglig og organisatorisk frihet.
Komiteen mener det er god grunn til å beholde dagens modell for sammensetning av styret. Komiteen tror at en sammensetning der ingen av grupperingene har flertall alene i stor grad åpner for at utfordringer løses gjennom helhetlige vurderinger, som igjen er til det beste for virksomheten. Komiteen merker seg at erfaringene med eksterne styrerepresentanter er gode, og slutter seg til at dette videreføres.
Komiteen mener universitetene og
høyskolene har fulgt opp lovendringene fra 2002 på en god måte og raskt har
implementert Kvalitetsreformen.
Komiteens flertall , alle unntatt representanten Evje, mener derfor at det ikke er behov for en ny obligatorisk styringsstruktur for statlige universiteter og høyskoler, som vil begrense deres valgfrihet.
Flertallet ser også at det er forskjell i størrelse, ulike erfaringer, tradisjoner og oppgaver ved institusjonene. Dette synliggjør et mangfold i sektoren som må ivaretas.
Flertallet har merket seg at de fleste høringsinstansene mener det bør være valgfrihet for institusjonene når det gjelder egen styringsstruktur.
Flertallet vil på denne bakgrunn gi de statlige universiteter og høyskoler en forsterket valgfrihet i forhold til styringsstruktur med utgangspunkt i dagens hovedmodell med valgt rektor som styreleder.
For flertallet er det viktig at et
styre som beslutter å endre ledelsesmodell eller styresammensetning, baserer
seg på kvalifisert flertall for å sikre at en så viktig beslutning har bred
forankring i styret. Flertallet anser 2/3 flertall som nødvendig
kvalifisert flertall. Flertallet legger til grunn at slikt kvalifisert
flertall vil være nødvendig også om styret vil reversere tidligere
beslutning om ledelsesmodell eller styresammensetning.
Et annet flertall , alle unntatt
medlemmet fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen, mener
at ved valg av ansatt rektor er det departementet som utpeker styreleder
blant de eksterne styremedlemmene.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen viser til at Fremskrittspartiet ønsker å gi institusjonene stor grad av selvstyre. I tråd med dette syn mener disse medlemmer at styret selv bør kunne velge sin styreleder dersom rektor er ansatt etter § 10-4.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
« § 9-3 første ledd skal lyde:
(1) Styret har elleve medlemmer og
består av styreleder, tre medlemmer valgt blant ansatte i undervisnings- og
forskerstilling, ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt
ansatte, to medlemmer valgt blant studentene og fire eksterne medlemmer.
Hvis rektor er valgt etter § 10-1, er rektor styrets leder. Hvis rektor er
ansatt etter § 10-4, erstattes rektor av ett medlem valgt blant ansatte i
undervisnings- og forskerstilling. Styret velger selv styrets leder.
§ 9-4 femte ledd fjerde punktum skal lyde:
Departementet oppnevner på fritt
grunnlag eksterne medlemmer og varamedlemmer for disse fire år. »
Disse medlemmer understreker at
bestemmelsene i § 9-3 (4) også oppfattes som en mulig adgang til å søke
departementet om godkjenning av annen ledelsesmodell enn den som blir omtalt
i det endelige lovvedtaket.
Komiteens medlem representanten Evje
viser til Fremskrittspartiets merknader ved behandlingen av
Innst.S.nr.337
(2000-2001) om sak på grunnlag av Mjøsutvalgets innstilling hvor det ble
presisert at en gikk inn for valgt styreleder og ansatt rektor. Dette
medlem har fortsatt dette syn.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og representanten Simonsen , er av den oppfatning at
virksomhetene og styrene har vist seg robuste og med stor grad av
endringskompetanse. Flertallet mener også at institusjonene samhandler godt
med hverandre trass i ulike styringsformer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Evje viser til at universiteter og høyskoler står overfor store utfordringer i årene som kommer. I lovproposisjonen er det pekt på en rekke utviklingstrekk som virker gjensidig forsterkende og som stiller norske universiteter og høyskoler overfor muligheter og utfordringer det ikke var mulig å forutse for kun få år siden. Internasjonaliseringen av høyere utdanning og forskning har medført at høyere utdanningsinstitusjoner i alle land er nødt til å ha robuste organisasjoner for å kunne møte stadig økende internasjonale og nasjonale utfordringer knyttet til konkurranse om studenter, lærere, forskere og forskningsmidler. Universiteter og høyskoler må ta disse utfordringene på alvor, og det er i den sammenheng avgjørende at institusjonene har en organisering og en ledelse som evner å møte denne nye hverdagen på en best mulig måte.
Fagfelleevalueringer av norske høyere utdanningsinstitusjoner viser at det er særlige utfordringer knyttet til faglig ledelse. Disse medlemmer mener derfor at det er gode grunner for å vurdere hvordan institusjonenes øverste ledelse er organisert for å ivareta slike hensyn. Samtidig er det viktig at ledelsesmodellen har en forankring i organisasjonen, og at ledelsen har stor faglig legitimitet.
Disse medlemmer vil peke på at det kan
være uheldig å ha en obligatorisk lovmodell som alle institusjonene er nødt
til å ha, med lovfestet skille mellom faglig og administrativ ledelse, slik
det er etter gjeldende lov. Faglige og administrative forhold kan ikke
betraktes som områder som er uavhengige av hverandre. Faglig satsing krever
også store administrative ressurser, og faglig ledelse er vanskelig uten å
ha kontroll over de ressurser som stilles til disposisjon for virksomheten.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag åpner for en langt større
grad av valgfrihet enn man har etter dagens modell, ved at det vil være
universitetenes og høyskolenes styrer som selv skal definere rektors
stillingsinnhold og den nærmere interne organisering av faglig og
administrativ ledelse. Regjeringens forslag skaper også klarere interne
ansvarsforhold og styringslinjer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener imidlertid at dagens modell for organiseringen av den øverste ledelse fungerer formålstjenlig for flere institusjoner, og at det er mange institusjoner som har gitt uttrykk for at de ønsker å kunne velge den ledelsesmodellen som passer for den enkelte institusjon. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å kreve at alle universitetene og høyskolene skal ha én obligatorisk ledelsesmodell. Som akademiske institusjoner vil det kunne være store variasjoner i størrelse, behov og ikke minst egenart, som tilsier at institusjonene bør ha en viss valgfrihet.
Disse medlemmer støtter derfor at institusjonene selv skal kunne velge ledelsesmodell. Disse medlemmer viser imidlertid til at universitetene og høyskolene er institusjoner med stort samfunnsansvar som forvalter store ressurser på fellesskapets vegne, og at de nesten utelukkende er finansiert av offentlige midler. Disse medlemmer mener derfor at en slik valgfrihet i hovedsak begrenser seg til et valg mellom dagens modell og det forslaget som er fremmet i lovproposisjonen.
Komiteen viser til at flere institusjoner har forsøk med ulike styringsordninger. Forsøkene er innvilget etter søknad til departementet. Den nye loven gir institusjonens styre fullmakt med kvalifisert flertall, til å til vedta avvik i forhold til hovedmodellen. Komiteen mener at det valgte styret ved institusjoner som har forsøk med avvik ut fra gjeldende lover, kan fortsette med forsøksordningen ut valgperioden.