| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til følgende brev fra finansministeren 12. mai 1995:
| « Jeg viser til brev av 27. april 1995 vedlagt Dok.nr.8:58 (1994-1995) vedrørende tiltak for å bedre støtteordningene for eierne av fredete bygninger, herunder en vurdering av mulighetene for merverdiavgiftsrefusjon for restaureringsarbeider på fredete bygninger. Finanskomiteen ber om en uttalelse i forbindelse med behandlingen av forslaget. |
| Når det gjelder refusjon av merverdiavgift for restaureringsarbeider på fredete bygninger, eksisterer det etter gjeldende avgiftsregler ingen særbestemmelser. |
| Etter merverdiavgiftsloven § 70 kan departementet helt eller delvis frita fra avgiftsplikt når det foreligger særlige forhold. Etter fast praksis gis det imidlertid ikke avgiftsfritak til fremme av formål som ligger utenfor merverdiavgiftsloven, f.eks. formål av kulturpolitisk art. |
| Finansdepartementets syn på praktiseringen av merverdiavgiftsloven § 70 er blant annet kommet til uttrykk i St.meld. nr. 17 (1971-1972) om gjennomføringen av merverdiavgiftsloven og investeringsavgiftsloven og St.meld. nr. 54 (1984-1985) om merverdiavgiftssystemet. Stortinget har ikke hatt noe å innvende mot departementets praktisering av fritakelsesadgangen. |
| En ordning med fritak for merverdiavgift ved restaurering av fredete bygninger, vil dessuten være i strid med det prinsipielle syn at støtte fra staten til slike formål ikke skal gis indirekte gjennom avgiftsfritak, men eventuelt av midler som stilles til rådighet for formålet. Jeg ser det videre som uheldig ut fra konsekvenshensyn å frita enkelte grupper eller formål fra avgiftsplikt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70 utover det som følger direkte av regelverket. Merverdiavgiften er en generell avgift på forbruk, og jeg anser det som viktig at denne ikke uthules ved særordninger. |
| Når det gjelder tilskuddsordninger generelt, viser jeg til de støtteordninger til vern og sikring av fredete og bevaringsverdige kulturminner og kulturmiljøer som allerede eksisterer. Ut fra presedensvirkninger vil jeg vurdere det som lite tilrådelig med ytterligere tilskudd, da de foreliggende tilskuddsordninger etter mitt syn må anses tilstrekkelige. » |
Komiteen har fått opplyst at det
finnes omlag 2.900 fredete bygninger i Norge. Omlag 80 % av disse er i
privat eie. Den enkelte eier kan ha ansvaret for mange fredete bygninger.
Ifølge opplysninger fra Senter for bygdekultur i Vågå varierer tallet fra en
enkelt bygning til hele gårdstun med opptil 20-30 bygninger for hver enkelt
eier. Bygningene avspeiler ulike stilepoker og sosiale vilkår. Foruten
gårdstun og husmannsplasser finner man arbeiderboliger, bymiljøer,
handelssteder og sjøboder m.v. representert i den fredete bygningsmassen.
Kun omlag 35 % av bygningene benyttes i dag til bolig eller næringsformål.
Resten er stort sett ikke i daglig bruk lenger.
Komiteens flertall, alle unntatt
representanten Stephen Bråthen, viser i denne sammenheng til at det også er
viktig å ta et krafttak for å sikre det som er igjen av f.eks. kystindustri-
og arbeiderkultur, kulturminner som trues av strukturendringer, nedleggelse,
fraflytting og klimapåvirkning. Bare om lag 2 % av den fredete
bygningsmasse i Norge er knyttet til folks bo- og arbeidsforhold langs
kysten vår.
Komiteen anser de fredete bygningene som svært viktige innslag i kulturlandskapet som en dokumentasjon av lokal kultur og historie. De øker trivselen for nordmenn som bor i landet, og gjør Norge mer attraktivt som reisemål for turister. De fredete bygningene er derfor et stort aktivum for Norge som nasjon.
Komiteen viser til at de fredete
bygningene er en stor økonomisk belastning for eierne. Vedlikehold og drift
av fredete bygninger er pålagt eieren ved lov og er meget kostnadskrevende.
Vedlikeholdet må skje etter gitte retningslinjer og pålegg fra
Riksantikvaren. Ofte er det nødvendig med spesialmaterialer til svært høy
pris. Mange bygninger tåler ikke store temperatursvingninger og må holdes
oppvarmet vinterstid for ikke å bli ødelagt. I tillegg har eieren
betydelige utgifter til forsikring av de aktuelle bygningene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, anser det urimelig at utgiftene til vedlikeholdet av den kulturarven som de fredete bygningene utgjør, i så stor utstrekning som i dag skal belastes eieren.
Flertallet frykter at mange av de fredete bygningene kan forfalle hvis eierne ikke ytes mer økonomisk støtte enn i dag.
Flertallet ser positivt på de tilskuddsordningene som er etablert, men viser til at tilskuddene fordeles på en rekke andre tiltak enn vedlikehold av fredete bygninger. Flertallet mener derfor at dagens ordning ikke er tilstrekkelig til å avlaste eierne av fredete bygninger en rimelig del av vedlikeholdsutgiftene. Flertallet mener det er betenkelig at staten ofte tar inn betydelig mer i avgifter, som merverdiavgift, investeringsavgift og arbeidsgiveravgift, enn det offentlige yter som tilskudd. Vedlikehold av fredete bygninger bør ikke være en inntektskilde for staten.
Flertallet mener derfor at tilskuddene
bør økes betydelig, og øremerkes til vedlikeholdet av fredete bygninger.
Det bør også vurderes om støtten kan skje i form av en refusjonsordning slik
at enkelte avgifter tilbakebetales etter utført vedlikeholdsarbeid.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet viser til at forhold knyttet til bedret vern av eldre
bygninger og miljøer som tegner vår historie er mangeartede. Disse
medlemmer vil derfor ta stilling til endringer i tilskuddsordninger og
nivåer når Regjeringens vurdering foreligger.
Komiteen har fått opplyst at
vedlikehold av fredete bygninger ofte ikke utføres av fagfolk for å derved å
begrense utgiftene.
Komiteens flertall, alle unntatt
representanten Stephen Bråthen, mener det er sannsynlig at dette påvirker
kvaliteten på vedlikeholdsarbeidet. Flertallet mener det må vurderes
virkemidler som sikrer fagmessig utført vedlikeholdsarbeid av fredete
bygninger.
Komiteen viser til at likningspraksis
i forhold til fredete bygninger kan variere mye fra kommune til kommune.
Det gjelder bl.a. sonderingen mellom vedlikehold og påkostnad
(standardheving) og dermed hva som kan utgiftsføres og hva som må aktiveres.
Det gjelder også fastsetting av likningsverdier av betydning for
formuesskatt og fordelsbeskatning av egen bolig. I mange tilfeller settes
likningsverdiene urimelig høyt i forhold til vanlige boliger og i forhold
til markedsverdien på de aktuelle bygningene med de klausuler som hefter ved
bygningene. Komiteen mener det bør gis sentrale retningslinjer om dette som
medfører mer lik praksis ved de forskjellige likningskontorer.
Komiteens flertall, alle unntatt
representanten Stephen Bråthen, fremmer følgende forslag til vedtak:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere
ulike tiltak for å bedre støtteordningene for eiere av fredete bygninger,
herunder tilskuddsordninger, avgiftsfritak eller avgiftsrefusjon for
restaureringsarbeider på bygninger fredet etter
lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, og legge dette med
eventuelle forslag fram for Stortinget så snart som mulig. »
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er av den oppfatning at vern og freding av bygninger o.a. som er i privat eie, pr. definisjon er et alvorlig inngrep i den private eiendomsrett. Slik båndlegging av privat eiendom må begrenses til det absolutt nødvendige. I den grad sterke fellesskapsinteresser taler for vern eller freding av privat eiendom, må fellesskapet også være beredt til å ta de økonomiske konsekvenser dette bringer med seg, herunder en rimelig kompensasjon til eiendomsbesitter. Under ingen omstendighet kan man akseptere at vernemyndighetene kan båndlegge andres eiendom uten også å påta seg økonomisk ansvar.
Dette medlem har en klar fornemmelse av at det begrensede økonomiske ansvar staten har for objekter som vernes/fredes, ikke alltid direkte stimulerer vernernes kritiske sans. Et klarere formulert økonomisk ansvar kan således virke disiplinerende, slik at det som faktisk vernes/fredes begrenses til det det strengt tatt er verd å ta vare på.
Med bakgrunn i dette syn, vil dette
medlem ta opp følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere
tiltak og ordninger som gir eiere av fredete og vernede bygninger
kompensasjon for ulemper og tap de påføres som følge av slik
båndlegging. »
Dette medlem vil subsidiært slutte seg til forslaget fra flertallet.